lørdag 31. desember 2011

en ekte takk til så mange gjennom min kamp

Det har vært et utfordrende og tøft år. Jeg husker jeg og kjæresten min sto å så på alle rakettene i fjor og ønsket hverandre godt nyttår. Vi var enige om at dette skulle bli ett bra år. Jeg skulle snart til Levanger og bli frisk, slik at vi kunne begynne på livet vårt. Dessverre ble det ikke slik som vi trodde. Dette året ble langt fra et godt nytt år. Dette ble et nytt år med en krig og kamp mot en djevelsk sykdom som nesten førte meg til døden. Det har vært en kamp for meg, for min kjære Lars, for min familie og venner å stå i dette sammen med meg. Og det har vært vondt for mine kjære å føle håpløsheten av å ikke kunne gjøre noe. De eneste som kunne gjøre noe var behandlerne i starten, og til syvende og sist meg selv.
Det har vært smerte, blod, tårer, bekymring, redsel, angst og frykt for mitt liv. Men de har alle stått der, og gjort alt det jeg trengte for å komme dit jeg er i  dag. I morgen er det nyttårsaften igjen, og da skal jeg si nytt år, nytt liv. tusen takk for at dere aldri gav opp håpet på meg, og aldri lot meg gi opp. tusen takk for alt dere har gitt av dere selv med kjærlighet, drømmer, planer, friskhet og omsorg. Takk for at dere fortsatt følger meg på veien min.


Kjære Lars Daniel

Vi syns vi kunne se te verdens ende 
og visste åssen åra ville bli 
da livet pluts’lig svinga av fra veien 
og tok en kronglete og ulendt sti. 
Der stengte fjellet steilt på alle kantær. 
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.” 
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet. 
Og ingen av oss torde se i djupet. 

Nå har vi føllt den bratte, trange stien 
med stup på si’ene i to år. 
Det kan nok hende vi misunner andre 
den strake landeveien der de går. 
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår. 
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke 
å følge andres jevne vei med blikket. 

Og vi har lært å ikke sture over 
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår, 
og gleden over dem er like stor. 
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne, 
en må se nøye for å se de gror. 
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er, 
men duftær ekstra sterkt på fine da’er. 

La gå at det kan komma vonde ti’er 
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert 
som nyperoser i ei St. Hans natt. 
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne 
at også vår sti når te verdens ende

til ære for min kjære

"Kjærlighet er anoreksiens største svakhet."

I snart 2 år har jeg og Lars vært sammen nå. vi har begge vokst på mange områder. Vi har blitt så godt kjent med hverandre at vi leser hverandre som en åpen bok. En liten spire fyllt av forelskelse har blomstret til noe så sterkt og vakkert at ingenting kan måle seg med det. Vår kjærlighet er sterkest, og den vil fortsette og blomstre.

Det å være kjæreste med meg med tanke på sykdommen min har selvfølgelig påvirket forholdet vårt. Ofte har sykdommen stått imellom oss. Lars, altså kjærlighet er den største trusselen til sykdommen, og den vil derfor gjøre alt som står i dens makt for å hindre at den skal blomstre. Det kan være at jeg heller har prioritert å bruke mer tid på spiseforstyrrede handlinger, bulimi, trening etc, istede for å være sammen med kjæresten min. Det kan være at sykdommen har skapt en vegg mellom oss, og at nærhet har vært uaktuelt.
Dette er vanskelig og forklare, for det er vanskelig å skylde på en sykdom. Sykdommen er ikke en person. Og det er egentlig en av de største utfordringene. Alt sykdommen har gjort med mine kjære og ikke minst Lars har selvfølgelig skapt et stort sinne og frustrasjon hos han. Men hvem og hva skal man være sint på? Sykdommen er i meg. Den er verken synlig eller menneskelig. Dette er utrolig vanskelig.
En annen utfordring med å være kjæreste med meg, er å daglig sitte å se på at kjæresten sin lide og har det vondt, og ikke kunne gjøre noe. Man blir maktesløs og motløs og sint. Den eneste som kan gjøre noe er meg.

Men alt i alt har vi begge skapt en så sterk kjærlighet at ingen sykdom kan skille oss. Lars kjemper for å fylle meg med gode ting som holder Frida i livet. Slike ting som drømmer, håp, framtidsplaner, kjærlighet og omsorg. Han holder håpet for meg.

Jeg må bare si at jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg Lars hadde kommet inn i livet mitt. Hvor har drømmene, planene, håpet, styrken vært da? hvem skulle holdt fast på Frida?
Jeg er evig takknemlig for at jeg har han. Tanken på å dele livet mitt sammen med min kjære er en så god følelse. Jeg skal få sovne om kvelden sammen med han, våkne med et smil sammen med han, spise deilig frokost sammen med han, oppleve masse ting i løpet av dagen sammen med han. LEVE i FRIHET sammen med han.

takk kjære for at du er du, og for at du fortsatt er så sterk. 
Jeg elsker deg.

kjære mamma
Morskjærlighet er drivstoffet som gjør det mulig for et vanlig menneske å gjøre det umulige.

Jeg har så utrolig mye å takke deg for.
Du har vært der for meg i alle mine kamper. Du har tørket tårer når jeg har vært lei meg, du har holdt meg i hånda og gitt meg trygghet. Du har alltid hatt troen på meg, og du har aldri gitt meg opp. Jeg har vært døden nær mange ganger, men likevel har du hvisket i øret mitt at jeg kommer til å blomstre en dag. Du har vært ærlig med meg hele veien, og vist meg realiteten og virkeligheten. Den skremmer meg, og da har du alltid fortalt meg at jeg skal klare det.
Du er mitt største forbilde mamma. Du ser verden slik jeg ønsker å se den. full av farger og muligheter, drømmer, håp og kjærlighet. Med det kan man få oppnå hva som helst i livet. Du er så sterk som fortsatt står rakrygget og med hodet hevet og har hjertet fullt av kjærlighet, tro, håp og drømmer.
"wish it, dream it, do it" Det har du alltid sagt til meg. Tusen takk for alt du har vært, alt du har gjort og alt du har kjempet for meg dette året også. Jeg er kjempe glad i deg. 

kjære Eva
min kjære søster. Takk for at du har vært der for meg, og at du alltid har behandlet meg som Frida. 
Takk for alle gode minner
Takk for all motivasjon 
Takk for at du er søsteren min, og jeg er så glad i deg

Kjære pappa
takk for at du alltid lar meg være lillejenta di. Dette året har vært tøft for deg også. Takk for all støtte, omsorg, forståelse og friskt innputt. Du har kjempet hardt for at jeg skulle få gjøre ting som gjør Frida sterkere, og for at dagene mine på østmarka skulle bli lettere å komme seg igjennom.
Du har vært sterk, og du har kjempet hardt for meg. Du har stått i dette du også, men du har fortsatt klokketro på meg. Tusen takk for at du er pappan min.
Jeg gleder meg til turer i slalombakken på oppdal, fjellturer, ferieturer og skiturer igjen.
Jeg er veldig glad i deg


kjære Aurora
min nydelige kjære lille aurora. Du er min største vitaminpille i hverdagen. Det å få være tante til deg er en ære. Det betyr så mye for meg å være tanta di. Takk for alle gleder, alle morsomme sitater, all kjærlighet, all aurora du har gitt. Jeg gleder meg til å bli en enda bedre tante for deg. 
Inderlig glad i deg. 



kjære familie
min største heiagjeng. Jeg er så glad jeg har dere. Tusen takk for all støtte fra dere, all kjærlighet og omsorg jeg og mine har fått. Takk for at dere har heiet på meg, og hatt troen på meg. 
Jeg er så glad i dere. 
kjære blogglesere
tusen takk for alle støttende og motiverende og varme kommentarer. Dere har virkelig vært en heiagjeng for meg. Dere betyr veldig mye for meg, og hvert ord dere har skrevet til meg har jeg satt stor pris på. 
kjære venner
kjære venner, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Dere har følt at dere hele tiden kunne gjort mer for meg dette året. Tingen er at alt dere har gjort, er å vært der for meg, motivert meg, sagt at dere venter på meg og at det er noe som mangler, alle gode meldinger, bilder og hilsninger har vært en stor motivasjonsfaktor for meg til å velge å kjempe for livet. I tillegg har dere behandlet meg som Frida. 
Dere har vært heiagjengen min og store motivatorer for meg til å kjempe. hvem hadde frida vært foruten dere? Jeg er så glad i dere alle, og jeg gleder meg til å fylle den tomme plassen igjen. Å være Frida sammen med dere igjen. Dessuten synes jeg vi avsluttet dette året med stil. 

kjære østmarka
Takk for all omsorg, takk for all støtte, takk for at dere tvang anoreksimonsteret ut av kroppen min og gjorde meg sterk nok til å kjempe. Takk for at dere reddet livet mitt. 


Så til meg selv. Takk for alle riktige valg jeg har tatt. Takk for at jeg ikke har gitt opp. Takk for at jeg reiser meg når jeg faller. Takk for at jeg enda lever. Takk for at jeg kjemper hver dag, for et bedre liv.


Takk for dette året, GODT NYTTÅR
Frida~

fredag 30. desember 2011

dagen derpå's kaos + flinkfrida + bursdagen til Kari


Nå sitter jeg hjemme i stua mi foran ovnen og slapper av etter en temmelig vanskelig formiddag.
Ting går nemlig ikke helt etter planen.

Jeg siterer fra dagboka:
6.juledag. kl.16.30
Her er det krig. Anoreksien brøler, bulimien brøler og JEG brøler. Jeg våknet ganske omtåket og med hodet fullt av tømmermenn(utrolig nok) i senga mi i to-tida, etter en utrolig og fantastisk moro og befriende fest. Visstnok ganske aktiv også, siden det verker i føttene. Jeg tror vi danset omtrent hele kvelden. I går kveld hadde jeg det fantastisk. Det var så herlig å bare være ute sammen med venner, snakke med normale folk, leve, kjenne og være. Det er så lenge siden sist. Alkoholen, eller som jeg liker å kalle det, sannhetsserumet slo ann i går vertfall. Jeg hadde lange gode samtaler med mange. Det er helt utrolig hvor mye folk vet om meg og hva jeg har gått gjennom tenkte jeg, men det har kanskje noe med at delt hodet mitt gjennom denne bloggen det siste året også da. I tillegg til at alle er så utrolig omtenksomme, omsorgsfulle og fantastiske. Men festen bestod mest av dansing og party, jeg hadde bestemt meg på forhånd om å være mest mulig Frida. Men det å kunne snakke om det jeg har opplevd det siste året og kampen min er lettere nå som jeg er mer Frida. Da er det jeg som snakker. Det var vertfall en helt utrolig herlig kveld/natt som gav meg utrolig mye. 


Men uansett i morges når jeg våknet var jeg kvalm, hadde vondt i hele kroppen og var rimelig  utkjørt. I tillegg kjente jeg stresset røyne på når jeg innså hva klokka var, og at jeg hadde en plan og forholde meg til. Jeg veide meg. vekten viste at jeg hadde gått ned, noe som kanskje ikke er så rart ettersom jeg ikke spiste så veldig mye i går, pluss at jeg har omtrent danset i hele natt. Jeg begynte å tenke. Faan, løpet er kjørt. mislykket. Nå kan jeg likegodt drite i alt og bare la sykdommen styre showet slik som forrige helg. Det finnes ingen håp for meg. Jeg var også alene hjemme fant jeg ut, og gikk rett i kjøleskapet for å prøve å finne ut hva jeg skulle gjøre og hvem som skulle velge denne gangen. 
Anoreksien foreslo salat eller at jeg skulle smekke igjen kjøleskapsdøra, så jeg gjorde det. oppgitt var jeg uansett. bulimien foreslo hele kjøleskapet når jeg kikket inn i det igjen, og når jeg hadde en gylden mulighet nå som jeg var alene hjemme også. Tankene gikk i surr. Hva hadde jeg å tape? Jeg hadde uansett tapt, fordi hvis dette skulle gå bra og at alt skulle gå etter planen og at jeg skulle nå målene mine for permisjonen, måtte jeg faktisk feite meg opp igjen. Hehe, jeg måtte le litt av tanken. For en måned siden lå jeg i reimer og ble tvangsforet. nå måtte jeg tvangsfore meg selv. UMULIG! 
Jeg ringte mamma for å spørre når de var hjemme. De kom hjem om 1/2 time, noe som gjorde at jeg la fra meg alternativet om overspising i denne omgang. Jeg endte opp med et stort glass Pepsi MAX, salat med mais og diverse grønnsaker og et tørt ryvitaknekkebrød uten pålegg. 
Det var alt jeg fikk ned. Etter det har jeg levd på tyggis og snus, og sittet i sofaen med stress og angst og oppgitthet. Så begynte jeg virkelig å tenke og kjente angsten og panikken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde tre valg. Gi meg over til spiseforstyrrelsen, innfinne meg i at jeg hadde tapt og håpe på at jeg skulle klare å komme meg gjennom nok et nederlag og en håpløs uke på østmarka. Eller jeg kunne velge å dra tilbake til østmarka for å få litt hjelp med maten igjen. Eller jeg kunne bestemme meg for å rett og slett koble av hodet helt, få i meg så mye næring som mulig og fullføre det jeg bestemte meg for og gikk inn for før permisjonen, selv om det kom til å bli et helvete, og ta igjen de grammene jeg hadde tapt. Jeg tenkte frem og tilbake, tok en dusj, bestemte meg for det siste alternativet, tok på meg store klær for å unngå å kjenne å se på kroppen min, innfinne meg i at jeg faktisk selv måtte tvinge meg selv til å innta næring og koble av hodet. Jeg prøvde å tenke på gevinsten. Jeg ville unngå et nederlag, slik som jeg beskrev etter forrige perm, pluss at jeg ville få fortsette med planen min. Jeg tenkte hvordan jeg kunne klare dette i praksis. Noe annet enn salat klarte jeg ikke å spise. Jeg hadde en næringsdrikk liggende i kjøleskapet, men bestemte meg for å be mamma om hjelp til å lage en næringsrik shake til meg med full pakke( proteiner, karbohydrater, næringsstoffer blandet med MELK), Jeg lagde meg en salat i tillegg. Nå måtte JEG lure anoreksien. 
Det ville bli tøft, men når jeg først hadde bestemt meg, gikk det litt lettere å jeg kjente meg sterk. 
Jeg prøvde å gjøre prossessen som vanlig. spise salaten og lure i meg/presse i meg shaken. Jeg spiste salaten først, derretter presset jeg i meg shaken(tilsvarer litt over 200 kcal).
Jeg begynte å tenke, men fant fort ut at å tenke var det siste jeg burde gjøre. Nå måtte jeg distraere meg selv. hvis jeg begynte å tenke "jøss, nå har jeg faktisk klart å få i meg et fullverdig måltid med både proteiner, karbohydrater, masse næringsstoffer osv", ville nok anoreksien begynne å bølle hardt med meg. Det beste var nok å koble helt av. Men jeg prøvde å kjenne litt på "jeg har klart det". Det jeg faktisk hadde klart gav meg en mestringsfølelse. Jeg hadde før første gang tatt et utmerket friskt valg, HJEMME! stresset og panikken om at ting kom til å gå rett vest begynte å roe seg litt. Jeg klarte heller ikke å koble av helt, men jeg prøvde å fokusere på målet og gevinsten. Nå hadde jeg faktisk bevist for meg selv at jeg hadde klart detm og da forsvant håpløsheten også. Første gang er alltid verst, og jeg måtte jo fortsette. Videre plan for kvelden er å prøve å koble av og distraere meg selv mest mulig, være i rolig aktivitetsnivå for å forbrenne minst mulig, kjenne på at det er godt å være hjemme og at jeg mestrer det, kose meg og gjøre det jeg har lyst til. Nå er det jeg har mest lyst til å slappe av i varmen, se tv, være med familien og være på nett med venner. Så må jeg gjennom en runde litt med litt selv-tvangsforing utpå kvelden. Planen var å spise regelmessig og akkurat nok til å holde vekten og gjre det jeg har lyst til, men den funket ikke så bra. Nå må jeg fokusere på målet. målet for denne permisjonen er viktigst nå. og at jeg får til målene mine, slik at jeg slipper det utmattende og triste nederlaget igjen. Jeg skal få til målene mine. Struktur og annen type mat enn næringsdrikker kan jeg tenke på når jeg kommer tilbake på østmarka og jobbe med der. Nå er det å unngå nederlaget, og nå målet det viktigste i helga. Dvs i praksis at jeg må prøve å gjøre et helvete mest mulig lett å komme seg gjennom, og jeg har jo masse jeg kan gjøre for å distraere meg selv. Tenke på hvor utrolig moro jeg hadde det i går, tenke på alle gode samtaler jeg hadde med folk, og at de sa at de heier på meg. 


------------


Når ikke plan A funker, er det fantastisk å ha en hjerne som funker og en vilje så sterk at man klarer å utarbeide seg en Plan B, og gjennomføre den.




Jeg legger ut noen bilder fra festen i går. De er verdt å se, for de av dere som har lest bloggen min lenge og gjennom dette året, kommet til å se stor forskjell på meg. Jeg har ikke lagt ut så mange bilder av meg selv i det siste, men her kommer noen av FRIDA som virkelig koser seg og er One-nights-frisk.






















~Frida~

torsdag 29. desember 2011

ankomst Lensvik og kveldens planer

Ah, da var jeg endelig hjemme. Herlig å sitte i godstolen med føttene slengt over armlenet og varme føttene på ovnen, i morgenkåpe, dusjet og ren, med planene fulle av friskhet hele kvelden og muligens natten. Dette er jammen meg lenge siden sist for å si det sånn.

Det var en stressende morgen og formiddag for meg. som jeg skrev i går skulle jeg legge frem planen min for overlegen og planlegge litt videre fremover. Først fikk jeg masse skryt for at jeg hadde kommet meg gjennom de vanskelige dagene som jeg har hatt etter permisjonen på en så bra måte, og i tillegg klart å følge opplegget. Det hadde jeg ikke tenkt på, mn jeg tok det til meg. De syntes planen min virket utrolig bra, men var litt skeptiske til å gi meg så mye ansvar på en gang. Jeg fikk sagt mitt, og utålmodig og sta som jeg er fikk jeg viljen min. Vi gjorde en avtale med at jeg skulle prøve å følge planen min gjennom permisjonen, og hvis alt hadde gått bra og jeg ikke hadde gått ned i vekt kunne jeg fortsette. hvis jeg var gått ned i vekt måtte jeg være villig til å gå tilbake til den gamle kostplanen og rutinene igjen. DEAL! Nå er det bare å sette dette i praksis og jobbe knallhardt.

Jeg har triggere for både anoreksien og bulimien rundt meg overalt, og innimellom har jeg lyst å gi opp å bare dra tilbake til østamarka for å ha bedre sjanse til å lykkes. jeg vil ikke ha et nederlag. Men Jeg er sterk. JEG ER STERK! og nå har jeg latt meg styrt av anoreksien nesten helt siden jeg kom hjem. JEG ER STERK, så nå må jeg jaggu meg ta meg selv i nakkskinnet og gjøre det jeg selv sa jeg skulle gjøre. Ta ansvar. Ja, det er tøft, og det vil bli tøft. Men det er den beste løsningen og jeg må uansett gjennom dette. Jeg må engang ta ansvar for å spise i mitt eget hjem og kjenne på følelsene etterpå. Etterpå skal jeg lese gjennom planen min, de alternative tankene psykologen skrev ned til meg, se meg selv i speilet å si at JEG BESTEMMER til jeg innser det, og deretter lage meg mat.

Så kan jeg fortsette på kveldens planer. I kveld skal jeg nemlig på bursdagsfest til en god venninde av meg. Jeg har gledet meg vilt til dette i dagesvis, og jeg skal jaggu kose meg også. Ikke faan om sykdommen skal få ødelegge denne kvelden for meg. Jeg bestemmer!

Jeg sitter fortsatt her i morgenkåpen. Jeg må bare sitte litt til å kjenne på hvor godt det er å være hjemme før jeg setter igang med operasjon oppstashing. Jeg gleder meg virkelig til å pynte meg skikkelig igjen.

Dette skal bli min kveld.
~Frida~

onsdag 28. desember 2011

update, videre planer, nye tanker, ny perm, Nytt ÅR

Det er mye som skjer med meg for tiden. Både i praksis og innvendig.
Jeg har brukt de siste dagene på å hente meg litt inn igjen etter permisjonen julehelgen. Det tok på både fysisk og psykisk. Jeg har sovet mye og vært veldig sliten, samtidig har jeg måttet jobbe hardt for å få kostplanen inn i systemet mitt igjen. Det har vært veldig mange følelser i sving etter permisjonen. Jeg hat hatt utrolig mange tanker og tankevekkere etter det. En ting er at jeg fikk erfart at det slettes ikke var bare rosenrødt og lett å komme hjem. Det var utrolig mange triggere for både anoreksien og bulimien. Jeg fallt ganske dypt ned i begge, noe jeg tok veldig tungt i etterkant. Jeg hadde jo forventet at jeg skulle spise julemat og at jeg sansynligvis kom til å droppe noen måltider, men jeg hadde helt glemt hvordan det føltes å grave seg ned i en overspisining. Jeg hadde helt glemt all oppmerksomheten og fokuset mitt og ikke minst TID jeg pleide å bruke på slike runder, og hvordan det føltes før, imens og i etterkant. skammen, skylden og all ambivalensen og ikke minst krigen mellom de anorektiske og bulimiske tankene. Hovedsaken er at jeg hadde gledet meg så mye til julen, så mye til å endelig få komme hjem, så mye til å være sammen med familie, pluss at jeg hadde så enormt store forventninger til meg selv og permisjonen. Vel, jeg ble skuffet. Veldig skuffet og ikke minst redd. Redd for at jeg ville falle tilbake til det gamle. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker. De anorektiske automatiske tankene som kommer når jeg får utlevert ansvar og valg er også tøft. Jeg kan vel skrive en hel bok  om bare det, men konklusjonen blir uansett : " jeg vil unngå å kjenne på følelsene mine".

Det å komme hjem, føltes ikke som å komme hjem. Sykdommen min sitter i alle vegger, alle kroker, overalt. Det føles som om det er en oppskrift, en fasit, en metode på hvordan ting skal foregå hjemme. Den har sykdommen min skapt. Det er akkurat som om at alt jeg har jobbet med her, og andre steder nekter å følge meg inn døren hjemme. Det er akkurat som om når jeg går ut herfra med ansvar, tar automatisk sykdommen det ifra hendene mine og jeg sitter igjen med intet annet enn mine gamle verktøy. Men hvis det man tenker litt logisk på saken, er jo det egentlig umulig. Hvorfor?
Fordi det bare en en tanke vel. En veldig inngrodd og forskrudd tanke selvfølgelig, noe som gjør saken en god del vanskeligere. Men likevel da, så er det JEG, FRIDA som har jobbet de siste månedene for å finne andre verktøy til å "leve" enn de verktøyene som sykdommen har gitt meg.
Og en ting er jammen meg sikkert. Uansett så har JEG valg. Jeg kan velge.
Jeg MÅ ikke følge gamle mønster for å overleve hjemme. Det er jo hjemme jeg skal være, og hvis hjemmet mitt skal føles som en hjem, må jeg jammen meg komme meg gjennom den døra med MINE verktøy i behold og innføre nye regimer for hvordan ting skal foregå. Det er ikke sykdommen som skal styre hjemmet mitt og meg. Det er JEG. Dette gikk ikke opp for meg før i dag, for jeg har time etter time i flere dager og uker sittet å fundere, gruble og utarbeide planer, løsninger og metoder for hvordan jeg i helvete skal klare å bli værende hjemme og komme meg på skolen om morgenen og fungere. Jeg har vært så oppgitt at det finnes ikke ord i verdenen til å beskrive det, fordi jeg ikke engang har hatt i tankene at jeg faktisk kan velge hvor mye jeg vil la sykdommen styre livet mitt og hverdagen min. Jeg har vært oppgitt fordi jeg har følt at jeg ikke har hatt noe annet valg enn å la sykdommen styre hverdagen min fordi jeg ikke vil kjenne på følelsene mine.
Jeg har snakket en del med personalet og psykologen min om disse tankene. De har jo prøvd å fortelle meg at jeg faktisk kan velge annerledes enn jeg har gjort og at jeg faktisk kan få et annet liv hjemme enn det jeg har hatt. Jeg er ikke dømt til å ha dette livet, eller å dele livet mitt med sykdommen, eller la meg styre av sykdommen.

Jeg har lenge lett etter en mulig løsning. Jeg har vært oppgitt over at jeg ikke har følt at jeg har hatt valg.Jeg har vært oppgitt over at jeg i så mange år ALDRI har kunnet gjøre noe JEG har lyst til.  Jeg har vært oppgitt over at det jeg ikke har klart å tatt de riktige valgene. Men så begynte jeg å tenke etter. Hva er det som har gjort at jeg ikke har fått tatt valg? Den ene tingen er jo riktignok sykdommens feil. At jeg rett og slett ikke har klart å overstyre sykdommen min og gjøre det jeg ville gjøre og ta riktige valg, og at jeg ikke har vært i stand til det. Den andre tingen er alle tvangstanken jeg har hatt. Jeg har rett og slett ikke hatt TID til å gjøre det jeg har hatt lyst til eller at tvangstankene har vært så sterke at jeg ikke har klart det. Men så er det også det at jeg ikke har fått lov til det pga en tvangsparagraf eller et regime eller et behandlingsopplegg. Så jeg har rett og slett ikke vært åpen for å ha ansvar og valg før nå, og nå har jeg endelig innsett det.

JEG KAN GJØRE HVA JEG VIL!(da mener jeg Frida)

Så i går la jeg en plan, en løsning som jeg var så sikker på ville gjøre dagene mine lettere og at overgangen til utskrivelsen ville bli lettere. Planen innbar konkrete mål som jeg må ha i grunnen.
 Jeg siterer fra min dagbok:

Mål:
Ta ansvar for egen helse
- holde vekten stabil
-spise og drikke regelmessig hver dag
- få et sunt forhold til trening. trene fordi det jeg moro og fordi det får meg til å føle meg bra
- endre tanker rundt mat,vekt og kropp(fks: tenke friske tanker som at mat er energi istede for skitt)
- ha energi
- gjøre ting som gjør at jeg synes det er godt å leve
- gjøre ting JEG har lyst til, når jeg vil.
- kjenne at JEG lever hver dag, og ikke etter et skjema, en paragraf, en følelse, en tanke, en tvangstanke osv. Jeg vil kjenne at jeg har valg og at jeg mestrer å ha valg.
- gjøre om hjemmet mitt til et HJEM og ikke et "fritt spillerom for sykdommen"
- stå opp om morgenen og velge å tenke "i dag er det jeg som velger" uansett hvordan dagen før har vært. 
- kjenne at jeg mestrer å forankre følelser i meg
- bli sterk nok til å takle følelser på en "normal" måte(ikke destruktiv og gjennom sykdommen)
- tilpasse hverdagen min slik at ikke hver dag blir et ork(ha energi, nok mat og drikke, skole, trening, aktiviteter, følelser osv.)
- være trygg på meg selv sosialt
- være stolt av egenskapene mine og tro på at jeg er bra nok.
- dra på skolen å være i stand til å lære nye ting hver dag.
- ikke falle tilbake i gamle mønster
- kjenne at JEG lever
- være med kjæresten min, venner og familie
- søk støtte og hjelp til de som vil hjelpe meg, og ikke til sykdommen.
- være FRIDA
---------------------------------------
Min såkalte løsning/plan de nærmeste dagene for at jeg skal nå målene mine. Jeg siterer igjen:

*felles mål/samarbeid


* fortsatt være på tvangsparagraf en uke til, men selv ta ansvar for å få i meg nok næring til å holde vekten.


*utfordre med å utfordre tvangstanker og handlinger og mønster og tilpasse meg etter skolehverdagen.


* gjøre forskjellige ting hver dag. ikke de samme tingene. ( nå gjør jeg de samme tingene hver dag for å komme meg gjennom dagene)


* Selv ta ansvar for matinntak og aktivitetsnivå:
- variere litt fra dag til dag
- veiing 3 ganger i uken for å være sikker på at jeg får i meg nok mat
- ta imot veiledning og råd i forhold til matmengde, normer rundt spisesituasjoner, hva som er normalt osv.
- prøve å spise et næringsfyllt måltid i forbindelse med trening(altså slik som man normalt gjør når man trener)
- fortsatt ha oppfølging og låst bad(unngå fristelsen av å kaste opp eller utvikle nye tvangshandlinger)
- utfordre tyggistvangen min( jeg har en tendens til å erstatte mat med tyggis. noe som har ødelagt for meg sinnsykt mange ganger)
- legge opp dagen etter hvordan dagen vil vil være hjemme
- prøve å kjenne litt på det med metthetsfølelse og sultfølelse


*Fokusere MER på at JEG skal ta ansvar, ta riktige og realistiske valg, hva jeg har lyst til, og kjenne at det er greit å velge friske valg og ut i fra det jeg ønsker og ikke ut ifra en tvangsparagraf,tvangstanke eller sykdomstanke.


* Det er lurt å begynne med dette her på østmarka i trygge omgivelser og hvor det er lettere å få hjelp og veileding og hente seg inn igjen. Jeg må uansett ta alt ansvar når jeg blir utskrevet den 13.januar.


*FOKUSERE PÅ Å GJØRE TING FRIDA HAR LYST TIL!


*stå opp om morgenen å tenke "ny dag hvor jeg kan velge å velge livet"
----------------------


I morges var jeg klar for å legge frem planen for behandlerne mine. Det ble en heftig diskusjon, noe som skapte et underlig kaos på innsiden. frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja og nei, Hurra og Helvete. Psykologen min visste hva som forgikk inni meg, og dro med meg og en ansatt på City Lade for å få fokus på helt andre ting. Vi bestemte oss for å legge igjen "hodet" her på østmarka og kose oss.
Jeg klarte faktisk og koble ut. Jeg tror det var meningen med det hele også. At jeg ubevisst skulle bevise for meg selv at jeg  klarte å koble ut. Det gjorde jeg. Etterpå hadde jeg en lang og god samtale med psykologen min. Det var da disse tankene om at jeg kunne velge annerledes dukket opp. Hun sa at siden jeg i morgen drar på permisjon til søndag, har en gylden mulighet til å bevise at denne planen min er verdt å prøve og noe jeg mestrer. Dette gav meg håp igjen. Så utfallet er og blir at jeg skal prøve å forholde meg til denne planen hjemme. Jeg håper INDERLIG at jeg klarer det. Erfaringer sier at jeg klarer det jeg bestemmer meg for. PUNKTUM. Dessuten er det jeg som bestemmer.
utrolig fantastisk megarart og faktisk NOK så er det det.

Fortsatt god jul og godt nyttår. Wish me luck!
~Frida~

mandag 26. desember 2011

Dagens ord fra "the secret"

I år fikk jeg en julegave jeg satte veldig pris på. Nemlig "the secret - Fra dag til dag" av Rhonda Byrne.
Med sin forrige bok, Hemmeligheten, inspirerte Rhonda Byrne millioner av mennesker verden over til å virkeliggjøre det livet de drømte om. Med Hemmeligheten fra dag til dag viser forfatteren hvilke skritt du må ta for å leve slik at Hemmeligheten virker for deg. 365 tekster hjelper deg til å skjønne Hemmelighetens innsikt og visdom fullt ut og utvider forståelsen av loven om tiltrekning på en måte du knapt ville tro var mulig. Mer glede og livsfylde - hver eneste dag hele året.


I dag tidlig slo jeg opp på første side. Der stod det: 
"Hemmeligheten inneholder klare prinsipper for hvordan du kan leve ditt liv i overensstemmelse med universets klare lover, og det viktigste hvert menneske kan gjøre er å LEVE DET. Du kan bare bli herre over ditt eget liv ved å LEVE DET!


Mens vi reiser gjennom et år med lærdom, vil den klarheten, forståelsen og visdommen du mottar hver dag, hjelpe deg å leve etter de lovene som styrer menneskene, slik at du virkelig blir herre over ditt liv.
Måtte gleden være med deg" - Rhonda Byrne


~Frida~

søndag 25. desember 2011

Nå er jeg tilbake på østmarka etter en fin julefeiring hjemme. Det var utrolig godt å være hjemme igjen. Ord kan ikke beskrive det. Det har selvfølgelig vært utfordrende også, men jeg må velge å fokusere på de gode tingene jeg har opplevd. Det var trist å forlate hjemmet sitt som var varmt og oppfylt av jul og julestemning, og komme hit på intensiven hvor det er kaldt og trist. Jeg fikk heldigvis nattevakten til å tenne et lys for meg da. Nå er jeg utrolig sliten. Masse inntrykk og mye som har skjedd, så det er så vidt jeg klarer å holde øynene åpne, så jeg skriver et lengre innlegg om hvordan permisjonen var senere.

I morgen er det å komme igang med den vanlige kostplanen igjen da. Det blir utrolig tøft og vanskelig, men jeg vet jeg må. Jeg får ta vare på alle gode minner og tenke på min kjære.



Ønsker dere fortsatt en fin jul.
~Frida~

dagen i dag, jul og mat,jule-cd og juleperm

Da har jeg gjennomført en dag på østmarka etter at jeg kom fra permisjonen. Det har vært en vanskelig dag. Det gikk ikke slik som jeg tenkte hjemme. Mye gikk bra, men det gikk ikke så bra med mat.
Hele permisjonen gjorde jeg vel som alle andre. spiste to store måltider om dagen. julefrokost og julemiddag + dessert/godis/kaker. Men jeg klarte jo ikke å holde på det. Dette ødela litt for meg. Følelsene rundt og etterpå var slitsomme, og jeg hadde veldig mye angst i forhold til vekten. Vel, vekten i morges viste at jeg vertfall ikke trengte å uroe meg for at jeg hadde gått opp. Jeg hadde gått ned. Anoreksien jublet, men jeg fikk meg et lite sjokk. Tenk om dagens vekt påvirker videre permisjoner i jula? Ellers har jeg vært utrolig sliten i hele dag. Jeg har omtrent sovet hele dagen.
Sitter i kroken min og tenker på alt jeg har opplevd denne julehelga, hvordan den har påvirket meg, alle inntrykk, all kjærlighet og stemning, alle folkene, alle nye ting, alle impulsive og plutselige hverdagsslige ting som å hilse på folk. Maten er et kapittel i seg selv. Men helheten i dette har gjort noe med meg.

En ting er sikkert. Jula er en vanskelig tid for meg. For det første er det mye god mat og mange tradisjoner rundt maten, som jeg på forhånd bestemte meg for å følge. Jeg skulle ha julestrømpe og jeg skulle spise julelunsj og julemiddager osv, fordi det hører med. Jeg skulle ønske jeg valgte å følge psykologens råd om å forholde meg til kostlisten. For maten trigget. Fra jeg gikk ut døren på Østmarka var anoreksien allerede sterk. Muligheter! For å unngå vonde følelser lystret jeg vel. Hver gang vi satt oss ved middagsbordet blomstret bulimien opp, og etter hver runde etter do brølte anoreksien hvor ufattelig skitten og uren og feit jeg var. Jeg har virkelig gledet meg leeenge til julen nå, og hadde jeg fulgt de rådene om å følge kostlisten hadde jeg kanskje sluppet å kjenne på alle vonde følelser, og heller gledet meg over julen slik jeg ønsket. Jeg kjente meg utrygg og redd, fordi jeg mistet kontrollen. Jeg har jobbet så utrolig lenge med å opparbeide friskere tanker rundt maten nå, og etter tre dager hjemme er alt tilbake hvor jeg startet. Det får meg til å begynne å tenke og gruble og grue over hvordan ting kommer til å bli når jeg blir utskrevet. Men så må jeg også tenke på at det er jul og at julen handler mye om kos og mat. Når jeg har en normal hverdag med skole å sånn, vil det nok bli lettere og mer forutsigbart. Jeg får prøve å tenke på det. Uansett etter hvordan helga har vært sånn mat-messig har spiseforstyrrelsen bidratt til å ødelegge mye av gleden min rundt jula, og at jeg er veldig redd og har mange følelser akkurat nå. Det har vært vanskelig å takle følelser som det er så lenge jeg har kjent på. skam, skyld og skittenhet etter overspising fks. Jeg husket ikke hvor forferdelig og vondt det egentlig var å overspise. Det vil jeg absolutt prøve å unngå i fremtiden. Jeg gleder meg til jeg kan spise litt av noe jeg har lyst på. Nå må jeg liksom stappe innpå alt og fråtse til jeg føler meg som en ballong og må kaste opp. Jeg hadde glemt hvor fælt det føltes. Jeg vil ikke tilbake dit.
Som sagt, etter denne helga er frykten for å falle tilbake  i bulimimønster der, men jeg håper virkelig jeg slipper det. Det er så grusomt både fysisk og psykisk, og for deg selv og alle rundt en.

Maten har tatt mye oppmerksomhet. følelsene rundt maten har tatt enda mer, men innimellom alt dette fikk jeg feiret litt jul jeg også. Jeg feiret lille julaften hos mamma. Det var kjempe koselig. Når jeg kom hjem, lå det et nydelig kort på sengen min der det stod varme ord som varmet meg.
Lille julaften var veldig travel dag for meg, som alle andre. utlevering av gaver, pynting, siste innspurt med andre ord. Det var koselig å levere julegavene personlig synes jeg. Det var mange varme klemmer å få for å si det sånn. Vi feiret lille julaften med søsteren min og familien. Det var veldig koselig. Jeg fikk til og med åpne gaven fra mamma. Jeg fikk en råtøff veske, undertøy, et smykke og alle harry potterbøkene. senere på kvelden dro jeg til pappa. Der var stesøsknene mine også for å feire jul.
Jeg brukte mesteparten av kvelden på å å rydde og fikse opp litt på rommet mitt. Det trengtes for å si det sånn. Jeg har omtrent bodd i bagger det siste året, så jeg har ryddet både rommet mitt hos mamma og pappa. Det var så koselig å være hjemme at jeg ville liksom ikke bruke tiden min på å sove heller. Jeg koste meg utover natten med julefilmer, julebrus, frihet, data og julestemning.
Kl. 08.00 stod jeg opp for å se jule-TV, men sovnet igjen litt senere på dagen.
Kl. 16.00 var jeg ferdigpyntet for julekvelden. Vi koste oss med julemiddagen alle sammen. stemoren min utringet en skål med noen ord for oss alle og vi fikk en rød glassengel. Det satt jeg virkelig pris på. Etterpå var det å dra til søsteren min med alle julegavene og fortsette feiringen. Der møtte en ivirg aurora meg full av julestemning, pluss mange andre. Vi koste oss med masse julegodt, helt til julenissen plutselig kom. Da var det ei lita jente som ble litt redd for å si det sånn, men hun endte opp på fanget til julenissen til slutt, så det gikk bra. Det var sinnsykt mye gaver, og alle var veldig fornøyde.
Jeg var vertfall veldig fornøyd. Fikk masse forskjellig.
sminke, ullsokker, votter, undertøy, smykker, filmer, lue og sjerf, veske og soda stream(kullsyremaskin).
Så ikke minst fikk jeg en nydelig Thomas Sabo-ring i ekte sølv av min kjære + en nydelig bok og vakre ord. <3

Utover kvelden ble det mye prating, og etterhvert ville folk høre på julegaven jeg har brukt endel tid på til alle i år. Nemlig en CD.
Musikk er noe som er utrolig viktig for meg, og som har hjulpet meg mye i vanskelige stunder.
Når jeg synger, får jeg litt fred i sjelen. Musikken er så mye. Det er en måte å få uttrykt sine følelser på også. Poenget mitt er vertfall at jeg har funnet mye mye hjelp i musikken. Den har betydd mye for meg i det siste. Når julen nærmet seg begynte julegavestresset å melde seg. Hva skulle jeg gi i julegaver til alle i år? Jeg har jo sunget mye og holdt småkonserter for de ansatte her, så det var da jeg fikk en liten ide. Jeg kunne jo prøve å lage en jule-CD. Jeg kunne bruke den måten jeg dette året har kunnet finne en liten frida-bit til å formidle min julehilsen til alle. Sangene ble ikke perfekte. Det høres at det er en sliten kropp som synger, men som bare på noen timer prøvde å finne frem budskapet sitt. Tro,håp og kjærlighet og julestemning. Stemmen er sår, men vil vise håpet. Det ble ikke perfekt, både på grunn av at jeg måtte synge inn alle sangene på noen timer her på østmarka(tro meg, det er første gang i historien det har fåregått cd-innspilling her på østmarka. folk ble temmelig forfjamset da de så lapper rundt om kring "vær stille, CD-innspilling pågår") LIVE, pluss at jeg var sliten og nervøs og måtte konsentrere meg om bare musikken og legge alt annet unna. Det er jo et prosjekt i seg selv.
Men CD ble det, rett fra hjertet. Ekte vare fra Frida.
Det er jo et minne å ha med seg. Jeg vil vertfall takke J.P for all hjelp med å få til dette.

Julekvelden nærmet seg slutten, og jeg var sliten. mange inntrykk, mange følelser og mange tanker. Men jeg sovnet omsider. 1.juledag gikk veldig fort. Jeg våknet ikke før i tolvtida. Var veldig sliten egentlig, men klarte å kose meg innimellom også. Jeg ville liksom ikke tilbake til Østmarka når kvelden nærmet seg. Jeg ville bare bli hjemme. Men jeg trengte nok å dra tilbake for å få litt struktur igjen. Jeg har noen tøffe dager foran meg nå, for å komme igang litt etter julen igjen. Det er mye som skjer og puslespillet må fortsettes å legges. Det er tungt, men jeg holder ut. Samtidig er det ufattelig trist å sitte her i julen, når jeg tenker på hvor jeg kunne ha vært. Tårene triller litt, men jeg får la det være en motivasjon. Livet skal ikke være slik. En sykdom skal ikke få ta så mye plass at hver dag skal gjøre vondt. Det er ingen som fortjener det. Det gjelder også meg. Det har bare tatt så innmarri lang tid å innse det.
Jula har vært både god og tøff. Den kunne gått mye bedre og mye verre, men den gikk som den gikk.
Jeg vil vertfall takke alle som gjorde julen min så god som den  ble.
~Frida~

julepermisjon i bilder

Jeg legger ut noen bilder fra lille julaften og julaften, så skriver jeg litt om hvordan julen har vært senere.

lille julaften :
























 julaften:





















 åpning av gaven til Lars:


























~Frida~