tirsdag 31. mai 2011

lei

Jeg rives mellom anoreksitrollet og frida. Ambivalente tanker og følelser herjer konstant.
Jeg er så vanvittig sliten av det. Jeg er møkkalei av å ha det slik. Kampen virker noen ganger umulig.
I går var det en bra dag. I dag har det vært en dårlig. Slik er det vel. Det er vel bare noe jeg må akseptere og regne med.
Faktumet er at anoreksien er redd, fordi jeg har blitt sterkere. Den er livredd for at jeg skal vinne gang på gang. Den gjør alt for å hindre at jeg skal bli frisk. Derfor er det vanvittig mye motstand i form av kaotiske tanker, angst, panikk, vonde tanker og følelser etc.
Alt jeg kan gjøre er å prøve å holde ut nå. Det vil bli bedre.
~Frida~

mandag 30. mai 2011

republisering av mitt hele og fulle budskap

jeg sitter å leser gjennom gamle innlegg fra en tid tilbake. Det er utrolig å tenke på alt jeg har vært gjennom de siste månedene. Jeg har vært døden nær mange ganger. Det er utrolig å tenke på hvor utrolig farlig en spiseforstyrrelse kan være. Jeg har hatt englevakt. Det er en mening med at jeg fortsatt lever. Jeg har overlevd, og snart skal jeg begynne å leve.

Jeg tenker først og fremst på en episode som var veldig alvorlig. I full angst og storm fikk spiseforstyrrelsen meg til å gjøre det verste. Det endte godt. Men dette bør leses som en advarsel. En advarsel om at spiseforstyrrelser tar liv. Jeg fikk en ny sjanse. Jeg tar sjansen.

MITT HELE OG FULLE BUDSKAP - skrevet i mars(klikk på linken for å lese)
~Frida~

bra dag!

Dette har vel vært en av de bedre dagene på en stund.
Vektoppgang, samtale med psykologen, fornøyd etter møtet, trossing fullført....
Ergo: Frida har fått troen litt tilbake. Det er mulig å bli frisk!
Lettelsen kjennes på innsiden av brystet. Ingen sørgeligheter og tristhet i dag.
Det er så godt å si det. Jeg skal bli frisk!
Håper bare denne følelsen varer litt lengre enn sist.

~Frida~

utdrag fra the secret "kraften"

Hvordan forandre noe som er negativt?

hvis der finnes noe som er negativt i livet ditt og du ønsker å forandre det, er prosessen den samme: 
Gi kjærlighet ved å forestille deg og føle at du har alt du ønsker deg. Husk at alt som er negativt, er mangel på kjærlighet, og at du derfor må forestille deg det motsatte av den negative situasjonen, og den motsatte situasjonen er kjærlighet! Hvis du for eksempel lider av en sykdom som du ønsker å bli kvitt, gir du kjærlighet til forestillingen om at kroppen din er sunn og frisk. 


Hvis du bruker skapelsesprosessen til å forandre noe negativt, skal du være klar over at du ikke trenger å vende det negative til det positive. Der kan oppleves som virkelig vanskelig, og det er heller ikke slik skapelsesprosessen fungerer. Skapelse betyr at det skal skapes noe nytt - som automatisk erstatter det gamle. Du trenger ikke å tenke på hva du ønsker å forandre. Det eneste du trenger å gjøre, er å gi kjærlighet til det du ønsker deg, og kjærlighetens kraft vil erstatte det negative for deg. 


Hvis en person er skadet og får medisinsk hjelp og tilstanden ikke forbedres, betyr det at vedkommende forestiller seg og føler skaden mer enn å forestille seg og føle at han blir helt frisk. Måten for å vippe vekten mot forbedring er å forestille seg og føle at man er helt frisk, mer enn å forestille seg at man ikke er det. Det faktim at man kan forestille seg å være helt frisk, betyr at muligheten allerede eksisterer! 
Fyll ditt magnetiske felt med gode følelser omkring alt som får deg til å føle deg vel. Øk kjærligheten på alle områder i livet ditt. Føl deg vel så ofte du kan, for i hvert øyeblikk du gir kjærlighet, frembringes total forbedring.
~Frida~

fremgang

Det har vært ei tung helg for min del. hodet mitt har vært fyllt av usikkerhet, fortvilelse, motløshet, forvirring og tristhet. Jeg har virkelig aldri vært så nærme å vurdere å gi opp. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli frisk. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å realisere drømmen min. Jeg ville gi opp, fordi jeg hadde gått ned 200 g. Ting gikk ikke min vei. ergo motløshet og anoreksitanker. I dag derimot stilte jeg meg like motløs på vekten. like trist over situasjonen.


 36,1 kg! 500g opp! HVA!? ÅI ÅI ÅI, jeg er sterkest! ta den anoreksitrollet! 

Jeg mestrer, jeg klarte det. Anoreksitrollet prøver desperat å fortelle meg hvor forferdelig grusomt svak jeg er som har gått opp 500 g ekle ufyselige **** ja... Men inni hjerte mitt kjente jeg på noe annet. Jeg kjente lettelse, glede, endelig fremgang. Jeg er god nok! jeg kan klare dette!

Jeg har også hatt samtale med en psykolog i dag. Det var egentlig ganske greit, fordi jeg føler jeg klarte å formidle hvordan jeg hadde det ganske bra. Vanligvis har jeg problemer med å klare å si noe om hvordan ting fungerer oppi det forskrudde hodet mitt til tider, og jeg har formidlet til behandlerne via dagboken min. I dag føler jeg at jeg fikk mye ut av den samtalen. Jeg beskrev angsten min, tvangstankene, tankene og følelsene mine med ord, og med hjelp fra psykologen fikk vi en viss oversikt over problemene mine. Det føltes bra.
Fordi det går ann å gjøre noe med angsten. Angsten min er fryktelig komplisert og innviklet etter så mange år, men jeg fikk vertfall troen på at det er mulig å takle angsten på andre måter enn å kaste opp, trene eller skade meg selv. Jeg snakker om angstbehandling, noe som er vanvittig tøft, men som må gjennomføres for at jeg skal klare å bli frisk. Jeg har ikke fått så veldig mye informasjon om det enda, for jeg må tenke litt på det. Kanskje må jeg vente til jeg blir litt sterkere. Noen som har erfaring med angstbehandling?

Så var det det ukentlige behandllingsmøtet i dag også. Jeg var veldig spent i forkant siden jeg ikke hadde gått opp mine forventede 700 g. Møtet gikk overaskende bra. Jeg ventet bare på at "sondematøkning" skulle komme, men det gjorde det ikke. Jeg ble hørt. Det var mye mer fokus på å finne måter å beholde mer mat.
Jeg fikk sagt mitt. At jeg muligens trenger litt mer hjelp i form av medisiner. og at jeg må prøve å redusere aktiviteten enda mer, istede for at sondematen bare blir økt mer. Jeg har allerede 2700 kcal i døgnet, noe som er mer enn nok til å gå opp. For mye mat trigger naturligvis oppkastet. Derfor skal jeg få litt medisiner til hjelp for angsten, og litt redusert aktivitet i en uke, for å se hvordan det går.
Etter møtet følte jeg meg lettet over at de faktisk begynner å høre på meg nå. Jeg blir hørt.
Skuldrene er ganske senket, og jeg føler meg mye bedre. Jeg har fått litt mer troen. Noe som er utrolig viktig som jeg beskrev litt i innlegget "jeg kan".
Det er så utrolig viktig at jeg TROR at jeg kan bli frisk.
~Frida~

Bilder fra helga

 mitt kjære tantebarn


 ut på tur, aldri sur

 meg og søskenbarnet mitt.


 min kjære mormor
 4 generasjoner
 Spa østmarka






~Frida~

lørdag 28. mai 2011

jeg kan..

Jeg kan... Hvis jeg virkelig vil så inderlig, må jeg begynne å tro på at det er mulig å bli frisk.
Jeg må gi slipp på motløsheten og ensomheten, og se meg selv som en vinner istede. Jeg må begynne å tro på at jeg klarer det.

Gjennom en lang samtale med min kloke mor, gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke tror på at jeg klarer å bli frisk. I all motløshet og håpløshet har jeg tanker om å gi opp kampen. Jeg har ingen anelse hvordan jeg skal klare å komme meg over den vektgrensa hvor jeg begynner å tenke klarere. Nå befinner jeg meg, og har gjort de siste to måndtene på en vekt hvor anoreksien er så sterk at jeg kommer ingen vei. Jeg er styrt av et monster. Jeg bare drømmer om et bedre liv. Jeg prøver å trosse litt, men er for redd for følelsene som vil komme. Jeg er redd for endring. Jeg er redd for angsten som vil komme. 40 kg. Jeg må over 40 kg for å få klarere tanker. Av erfaring vet både jeg og de rundt meg at jeg fungerer mye bedre på da. Det er en slags vektgrense som kan sammenlignes som natt og dag/svart og hvitt. Hvordan komme meg dit?
Jeg klarer ikke tanken på angsten ved å beholde maten i magen min.

Her har jeg kavet i 2 måndter nå. Jeg kommer ikke videre så lenge jeg ikke begynner å tro på at jeg kan klare det. Mamma gav meg et bilde på det. Hun bad meg forestille meg selv frisk, full av liv, på en fotballbane. Ingen går ut på en fotballbane og tenker at de skal tape. De går ut på banen og vil vinne. De går inn for å vinne og de har tro på at de vinner. Jeg ser for meg heiagjengen rundt meg, og jeg har vunnet. Det jubles. Jeg har klart det.

Jeg vil bare takke alle sammen for at dere har troen på meg. Jeg må bare begynne å tro selv.
~Frida~

savn

Jeg savner meg selv



Hvorfor skal det være så vanskelig å gå opp i vekt?
Jeg vil jo skinne som sola igjen.

jeg vil bli fri

~Frida~

fredag 27. mai 2011

lørdagskveld

Det har vært en tung dag i dag også. Hodet mitt, altså tankene gjør meg forvirret. Jeg blir så fort dradd inn i de anorektiske handlingene igjen. Jeg faller litt tilbake. Så blir tankene klare igjen, og jeg skjønner ikke hva jeg holder på med. Nei nei nei! Vektoppgang! jeg må trosse mer! panikk for vekten. Det at vekten gikk ned litt, har gjort meg veldig forvirret og har trigget frem anoreksien litt igjen. Jeg mister litt fokus på det som skal fokuseres på. Så ligger jeg i sengen igjen, og vet ikke hvilken vei det går. Så kommer motløsheten og ensomheten.
Slik har dagen vært i dag. Helgene er alltid vanskelig. Anoreksien benytter seg av friheten i helgene.
Mens jeg ligger i sengen tenker jeg på alt jeg skulle ha gjort. Levd livet sammen med Lars, festet, reist, vært tenåring, vært med familien min, sove lenge, vært fri. Jeg vil så inderlig dit.

HVORFOR SKAL VEKTOPPGANG VÆRE SÅ VANSKELIG?
hvorfor kan jeg ikke bare ligge i sengen med maten i magen, og være lettet over at for hvert sekund er jeg nærmere målet mitt? Hvorfor skal angsten være så forferdelig vanskelig? hvorfor er jeg så redd angsten? Jeg vil mestre og takle angsten! Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg må bare prøve å instille hjernen min i det fokuset jeg hadde tidligere. MAT er medisinen for å bli frisk. Jeg MÅ!
Jeg har 900 gram å gå opp til Mandag. Det i seg selv er umulig for meg nå. Jeg tror jeg må sette meg ned å virkelig tenke over hva jeg trenger for å klare å beholde noen av måltidene. Noen som har tips? Hvordan takle angst?

I all sykdom og elendighet får jeg endelig og heldigvis besøk av Lars i morgen. Det blir så utrolig herlig og fantastisk å treffe han igjen nå. Det er en uke siden sist, noe som er alt for lenge. Vi skal virkelig kose oss.
Jeg vet at morgendagen blir bedre når han får frem frida-glimtet litt igjen. Kjærligheten vår klarer nemlig det.

resten av kvelden går med på tv og sudoku for min del. Ha en fin lørdagskveld alle sammen.
~Frida~

takknemmelighet

Takknemlighetsgjeld er den eneste gjeld som gjør menneskene rikere.

Mamma sier at jeg hver dag skal skrive alt jeg er takknemlig for. Da innser man hvor heldig man egentlig er, og begynner å tenke litt mer positivt. Det er egentlig noe alle skulle gjort. Hvis man bruker mye energi på alt man ikke har, gir det ikke så mye positivt tilbake. Da er det vel heller bedre å verdsette det man har. Og begynner man å tenke seg om, er det egentlig ganske mye å være takknemlig for her i livet. Jeg har ivertfall det. 

Jeg er takknemlig for:
- At jeg fortsatt lever
- At jeg har familien min
- At jeg har verdens beste kjæreste som elsker meg
- At jeg har så utrolig mange gode venner
- At jeg får muligheten til å gå på skole
-At jeg har drømmer og håp
- At jeg har et så vakkert hjem
- For evnene mine
- For musikk
- For at sommeren er rett rundt hjørnet
- Tanken på at jeg en dag blir frisk. 

Det er så mye jeg er takknemlig for. Jeg har sikkert kunne skrevet flere sider. Poenget mitt er at det er viktig å tenke over og være takknemlig for de tingene vi har i livene våre. Ting som virkelig betyr noe, og man ikke kunne vært forruten. Tenk på det!

~Frida~

åpenhet

For noen dager siden tok jeg et valg. Et valg som lenge har stått i hodet på meg. Skal, skal ikke?
Jeg valgte å være åpen om historien min og situasjonen min nå for så og si alle. Jeg vet at alle en dag vil få vite det uansett. Jeg har tenkt litt over det med å være åpen om spiseforstyrrelsen min og historien min bak. Før jeg fikk skikkelig tilbakefall var det nok ikke mange som viste. Jeg gikk på en normal skole og levde et normalt liv. Venner og familie visste jo hva Frida har vært gjennom, og delvis hva jeg strevde med da. Men jeg kan vel si at for andre var jeg ei normal jente med et normalt liv. Det i seg selv var utrolig godt for meg. Det å kunne komme på skolen og være normal elev, feste som ei 17 år gammel jente, være med venner. Rett og slett frisk. Jeg levde to liv på en måte. Jeg ville ikke at det syke livet mitt skulle påvirke det friske heller, så jeg var veldig taus om det.
I tillegg skammet jeg meg veldig over sykdommen min også. Sykdommen min har fått meg til å gjøre så mange ting den friske Frida aldri ville ha gjort. Jeg vet det ikke var jeg som gjorde det, men likevel var det det. Etter at sykdommen min utviklet seg fra bulimi til anoreksi igjen, har det friske livet mitt blitt redusert. Som alle sikkert vet er jeg innlagt på østmarka nå. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg vet at veldig mange bekjente har begynt å lese bloggen min etter at jeg opprettet en facebookside. Etter at jeg valgte å være åpen om situasjonen, for jeg vet det er mange som har lurt. Hva er hemmeligheten bak Frida? Hvorfor er Frida en sånn person som er så spesiell? Jeg vil si jeg er spesiell nettopp på grunn av alt jeg har vært igjennom. Det å få en spiseforstyrrelse som 11-åring, bo på sykehus i 3 år, være døden nær, se livets mørke sider etc, har gjort noe med meg. Jeg har lært meg å sette pris på de tingene som virkelig betyr noe her i livet. Slike ting som ikke nødvendigvis alle har. Det vet jeg. Slike ting som familie, venner, vår, hvitveis, sommerfugler, skole, et trygt land, kjærlighet, liv. Det å leve et spiseforstyrret liv som igjen har ført til et liv med redusert livskvalitet, har gjort at drømmene og planene mine for mitt liv har fått blomstret. Jeg vil så mye her i livet. Jeg har så mye jeg vil gi av meg selv til andre. Jeg vil utrette noe stort.

Jeg er Frida, og historien min følger med meg. Jeg vil at alle skal fortsette å tenke på meg som frida, selv om dere nå vet fasaden bak. En dag skal jeg fortelle dere historien min.

~Frida~

torsdag 26. mai 2011

tanker rundt veiingen

Dette har vært en tung dag. Jeg føler meg så forvirret og trist egentlig.
Det er stor forskjell fra i går til i dag. I går lå jeg å hvilte og trosset, uten å vite at det ikke går fremover. I dag har  jeg vært trist og motløs over at jeg har gått ett skritt tilbake. Det er mye fokus på vekt. Alt mitt fokus blir på vekt også når alt behandlerne tenker på er vekten min. Alt handler om vekt. Det blir bokstavlig talt sagt. "alt handler om vekten din". Hva med hvordan jeg føler meg? hvordan med det faktum at jeg føler at jeg ikke mestrer dette opplegget? Hva med Frida? Det er to hundre gram ned, noe som betyr at jeg må gå opp 900 gram til mandag.
Hvordan skal jeg klare det? hvordan skal jeg klare å trosse enda mer enn jeg allerede gjør. Jeg er så utrolig redd for angsten. Angsten for angsten er sterk.Likevel, jeg vil framover. Jeg vil i mål.
Jeg vil klare å tenke slik som jeg gjorde for noen uker tilbake. Da var jeg lettet over at jeg hadde kommet meg gjennom en dag uten å kaste opp og trene. Jeg klarte det, og dermed visste jeg at jeg var på riktig vei. Jeg fokuserte på at maten var medisin og at den var det eneste som kunne gjøre meg friskere og fri.
Hvor er de tankene?

Heldigvis hjelper det å lese kommentarene fra så fantastiske lesere som dere. De betyr så mye akkurat nå.
~Frida~

nedgang

200 g ned. Hva skjer? hvordan? hvorfor? hvordan er det mulig?

Tallene på den hvite blekkboksen viste i dag 200g ned. Jeg var sjokkert. Følelsen av at det jeg gjorde ikke var nok, stemte ganske bra. Det er ikke nok. Hvor er fremgangen jeg ville ha? hvorfor har jeg ikke gått opp? hvorfor jubler anoreksien og tar fra meg all vett, fornuft og tanker nå?
Jeg må gjøre forandringer frem til mandag. Jeg må trosse enda mer, og hva kan jeg gjøre? Jeg må beholde. Grøss og gru, jeg må beholde maten i magen min for å kunne oppnå vektkravet.

Dette er vanskelig. forferdelig vanskelig.
~Frida~

tips?

Jeg har vært her på østmarka i snart to måneder nå. Fremgang har jeg først fått de to siste ukene.
I morgen venter nok en veiing. Jeg håper på resultater. Veldig veldig spent.
Jeg håper at jeg har gått opp som ventet, og klarer å se at det er positivt. Jeg håper jeg klarer å tenke at det er et skritt i riktig retning, og at anoreksitrollet ikke klarer å ta fra meg den mestringsfølelsen.
Tallene bestemmer...

Jeg har også tenkt litt på det med å begynne å spise igjen. Problemet er at jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Det er vel en plan på det tenker jeg, men det er liksom ingenting som frister heller. Jeg har blitt bedt om å sette opp en liste over ting som jeg kan spise og liker. Jeg skal ha et dagsinntak på 2700 kcal, så jeg trenger litt tips.
Jeg er generelt ikke så glad i brødskiver, så jeg tar imot alt av tips til mat. Jeg er veldig glad i frukt,salater,kylling,fisk,cottagecheese, annanas, mais, frokostblanding etc.

TIPS?
~Frida~

onsdag 25. mai 2011

jeg er...

Ensomheten og alenefølelsen er stor i kveld. Jeg føler meg ensom.
Tankene sirkulerer og anoreksien vil styre. Angsten fra anoreksien er stor. Jeg faller inn og ut av de destruktive tankene. Jeg vil tenke klart. Jeg vil mestre. Jeg mestrer, men jeg føler at jeg ikke mestrer nok. Jeg er så redd for at det jeg gjør ikke er nok.
Jeg ligger å sengen min nå, og trosser. Jeg hviler. Jeg forbrenner ikke kaloriene anoreksien så gjerne skal ha meg til å forbrenne. Jeg gjør jobben min, men jeg føler ikke at det er nok. Jeg kunne klart mer. Jeg kan gjøre bedre. Perfeksjonisme.
Jeg vil jo ut. Jeg vil ikke sitte på innsiden av disse dørene. Jeg vil ut i verden å leve. Jeg vil så inderlig være fri.
Det er så trist inni meg. jeg vil gråte, men ingen tårer vil ut. Jeg savner min kjære så innmarri. Savner familien min. savner friheten. Savner å leve.

Det er så sinnsykt urettferdig at jeg må ha det slik som jeg har det. Jeg er 18 år, og burde vært ute med venner og kjørt bil. Jeg burde levd. Istede er jeg en tvangsinnlagt anorektiker på 35 kg, som kjemper og kjemper hver dag, og klamrer seg til drømmer og håp. Jeg har en kamp foran meg som gjør meg motløs. Veien er tøff og kronglete, og jeg aner ikke hva som venter meg. Jeg vet bare hva som er i andre enden av denne veien. Jeg vet bare at jeg vil dit, og akkurat nå føles det umulig. I morgen føles det kanskje mulig. Men idag er ensomheten og tristheten størst. Kanskje fordi ingen tårer vil trille? Kanskje fordi jeg er for sliten til å gråte? Kanskje fordi det ikke er fullt av tårer enda.
~Frida~

kalium

Jeg har angst for angsten. angsten som kommer når anoreksitrollet herjer. Men hva gjør jeg når jeg MÅ gå inn i angsten for å redde meg selv? Hva gjør jeg da? angsten...

Kalium. Kalium. Hvorfor må det være noe som heter kalium? jeg har endelig funnet en måte som jeg kan klare å gå opp i vekt på. Trosse angsten og anoreksien og ta imot mat og holde den i magen i 1 time og 3 minutter, slik at mesteparten blir tatt opp, og trosse treningen og hvile istede. Siden jeg får såppas mye mat, er det nok til å gå opp i vekt selv om jeg kvitter meg med "restene" etter en time. Jeg klarer å hvile og trosse treningen. Men det å kaste opp har selvfølgelig sine bakdeler. Elektolyttforstyrrelser. Noe som da uheldigvis har skjedd med meg nå.
Dvs at jeg har blitt bedt om å trosse angsten og beholde noen av måltidene. For lav kalium er farlig, det kan forårsake hjertestans. Dette er vanskelig for meg. Jeg vil jo ikke at det skal skje. Heldigvis passer de nøye på kaliumverdiene mine, i tillegg til at jeg må drikke kaliummikstur. Det er skikkelig kvalmt, men det er jo bedre enn å få det intravinøst.

Det er rart å tenke på. Sykdommen gjør alt dette med meg. Jeg vil skjønne det. Jeg vil se det, bli sint for det, og bruke viljestyrken min til å klare å bekjempe sykdommen fullt og helt. Jeg vil klare å møte og mestre angsten.
Fordi jeg vil ikke sitte her i sommer, når jeg egentlig kunne vært ute å levd litt. Fordi jeg vil realisere alt jeg ligger å drømmer om når det er tøft. Fordi jeg vil få et godt liv sammen med Lars. Fordi jeg ønsker friheten jeg fortjener.
~Frida~

tirsdag 24. mai 2011

besøk og motivasjon

Jeg har ikke så mange ord i dag. Er egentlig bare utrolig sliten av ALT spiseforstyrrelsen serverer meg av angst,følelser og tanker. Jeg er møkkalei av å ha det slik. Jeg har klart jobben min i dag også. Jeg har holdt maten i magen i en time + 3 minutter og trosset treningen og hvilt meg. Til frokost klarte jeg til å med å ha maten i magen i 20 minutter ekstra. Noe som kanskje har med at jeg sovnet XD
Det er en bivirkning av medisinene jeg tar. trøtthet. For meg er det egentlig en fordel. Orker ikke å trene og trenger å sove. Det hjelper meg på et vis.

ellers har jeg hatt koselig besøk i dag. Mamma og en god venninde var hos meg i ettermiddag. Jeg fikk en kjempefin gave som jeg ble kjempe glad for. Ellers snakket vi masse om alt og ingenting. Venninda til mamma er flink til å motivere meg, på lik linje som mamma, så nå er jeg full av motivasjon igjen.
Hun anbefalte meg blant annet om å lese bøker om tankens kraft. Det er utrolig hvordan man kan jobbe med å snu tankene sine og tenke annerledes for å få endring.

Noen som har erfaring med slike bøker?

~Frida~

trosse

-Trosse,trosse, trosse...
-hvile
-holde meg motivert
- tenke på gevinsten jeg får
- holde ut
- tro, håp og kjærlighet

Jeg kjemper hardt... Og jeg er utrolig sliten. Jeg prøver å tenke på lyset i andre enden av veien. Jeg vil nå det lyset.
LIVET!


jeg vil også bare få takke for alle kommentarene jeg har fått. Det er så utrolig godt å lese dem og få forståelse. Jeg føler meg ofte alene i denne kampen, og da hjelper det utrolig mye å lese alle kommentarene. Jeg beklager virkelig at jeg så sjelden svarer. Jeg har rett og slett ikke hatt tid og overskudd til det. Jeg skal prøve å bli litt flinkere til å vise hvor takknemmlig jeg er for kommentarene. Det betyr enormt mye. takk <3
~Frida~

mandag 23. mai 2011

nedtur?

I dag skulle jeg opp på den hvite avgjørende boksen med de avgjørende tallene igjen.
Angst og tusen tanker gjennom hodet på en gang. har jeg trosset nok? Vil vekten vise 36 kg? vil jeg få ønskene mine oppfylt? kommer de til å øke sondematen?
Vektnålen stoppet på 35,8 kg. 500g opp.
NEDTUR, SKUFFELSE, ANGST, PANIKK! hva nå? jeg er ikke god nok. Jeg klarte ikke å oppnå vektkravet. tusen negative og destruktive tanker og angst for at sondematen kommer til å bli økt. Skuffelse fordi jeg jobben jeg har gjort ikke har vært god nok. Det skulle stått 36 kg på vekten i dag. Jeg ble motløs.

Sondematen er økt med 250 kcal. Jeg er nå oppe på en dagsdose på over 2700 kcal. Hvis jeg fortsetter som jeg har gjort denne uken, vil det nok gi bedre resultater neste uke.

Hvordan føler jeg meg nå?
Vel, jeg er skuffet fordi jeg ikke fikk oppfylt noen av ønskene mine. Jeg har angst fordi sondematen er økt. Jeg er redd fordi motløsheten kommer listende.
Men jeg fortsetter... Jeg fortsetter å trosse anoreksien jeg.

Hvorfor? Fordi en dag er det jeg som skal vinne denne kampen, og da må jeg vinne litt hver dag.
~Frida~

the butterfly project

Dette er kanskje ikke et tema jeg har skrevet så mye om. Det er nettopp fordi det handler om fortiden min.
Selvskading.

Spiseforstyrrelser handler om mange ting. Ikke bare om forstyrret bilde på det med mat, kropp og vekt. Selve spiseforstyrrelsen er egentlig bare et symptom på hva som egentlig er problemet. Problemet som utløser en spiseforstyrrelse kan være så mange ting. Alt fra overgrep, dårlig selvbilde, mobbing, omsorgssvikt eller slanking generelt. Det er så mange ting som kan utløse en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelsen blir en måte å håndtere det virkelige problemet, og i alt en spiseforstyrrelse medfører kan det være vanskelig å finne ut hva som i bunn og grunn utløste den. Det kan ta flere år. Uansett er behovet for å ha "kontroll" over mat,kropp og vekt en viktig faktor i en spiseforstyrrelse. En som er spiseforstyrret har et sterkt behov for å kontrollere alt som har med mat, vekt og kropp. Ved behandling av spiseforstyrrelser er det ofte slik at spiseforstyrrelsen blir så sterk, at man trenger hjelp. Da i form av å bli fratatt all kontroll. Dette er utrolig tøft, og medfører veldig mye motstand og angst fra spiseforstyrrelsen.Den som er spiseforstyrret vil da få veldig mye vonde følelser og et sterkt behov for denne "kontrollen" på en annen måte.  Noen ganger må tvangsbehandling til.

Grunnen til at jeg skriver litt generelt om spiseforstyrrelser er at jeg vil sikte til hvordan jeg begynte med selvskading. Da jeg var innlagt for spiseforstyrrelser fra jeg var 12-15 år var jeg så syk at jeg ble fratatt all kontroll. For meg opplevdes det helt forferdelig. Jeg husker dager som var fyllt med angst, panikk og smerte.
Det er her selvskadingen kommer inn. Når jeg ikke fikk ut følelser gjennom spiseforstyrrelsen, måtte smerten ut på en annen måte. Smerten jeg hadde inni meg forsvant når jeg kunne få smerten på utsiden. Smerten på armer og bein av kutt hjalp. Jeg ble rolig. Det føltes som en slags rus.
Både spiseforstyrrelser, selvskading, alkohol og rusmidler handler om å håndtere følelser og følelsesregulering.
over tid blir hele følelsesbildet veldig forstyrret. Man blir avhengig fordi det blir en måte å takle vonde følelser på. Til slutt tar det overhånd, og problemet bak er vanskelig å finne. For å bli frisk, må det veldig mye jobbing til for å finne det grunnleggende problemet. I tillegg jobbe med det å få ut følelser på en frisk måte.

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i snart 6 år nå, og har helt følelsesspekteret mitt er veldig forstyrret. Min måte å håndtere følelser har enten vært gjennom bulimi, anoreksi eller selvskading. Når jeg kommer på Levanger blir dette i hovedsak noe jeg må jobbe med. Der skal all destruktiv adferd som selvskading,trening, oppkast, bruk av alkohol eller rusmidler etc, trosses, slik at følelsene kommer ut på normale måter.

Dette innlegget skulle i hovedsak handle om selvskading. Jeg kom nemlig over en veldig bra måte å klare å slutte med selvskading på. en selvskadingsmestringsmetode.
hvis du sliter med selvskading og ønsker å slutte kan det hjelpe.
Det er et prosjekt som heter the butterfly project.


  • Når du føler for å skade deg, bruk en pen eller en tusj og tegn en sommerfugl på stedet du vil skade deg på, og gi den navnet til en du er glad i og som vil se deg frisk.
  • Ikke fjern sommerfuglen, men la den bleke bort naturlig. Hvis du skader deg selv før sommerfuglen er borte så har du "drept" den.
  • Du kan ha så mange sommerfuggler du ønsker, men du kan ikke skade deg før alle er helt borte, da vil dem alle dø. 
  • Om du ikke er selvskader kan du likevel tenge en sommerfuggel på huden for å vise støtte for dem som er det.

~Frida~

facebookside

Jeg har opprettet en egen facebookside for bloggen min.
her er linken

~Frida~

tanker rundt mandagen

Trossing av anoreksitrollet tar på. Jeg er utrolig sliten og utmattet. Jeg prøver å fokusere på alt som venter meg, alt som jeg vil få igjen for dette, at det vil være verdt det. Som jeg skrev i går er det kun jeg som kan gå veien og kjempe denne kampen. Det er kun jeg som må bekjempe sykdommen. Det er en lang vei. Tanken på hvor tung og lang den er gjør meg motløs her og nå. Tanken på alt jeg skal mestre, som nå virker helt umulig for meg. Tanken på at jeg en dag skal klare å ha kontroll over spiseforstyrrelsen. Det virker her og nå umulig.

Men jeg må bare fokusere på det jeg klarer nå. For to måneder siden var jeg døden nær. Anoreksien tok nesten livet av meg. Anoreksien hadde full kontroll over meg. Nå klarer jeg å ta kontrollen tilbake litt. Jeg har klart å slutte å trene. Jeg prøver så godt jeg kan å hvile mellom måltidene. Jeg klarer å hvile. Jeg klarer å innimellom fokusere på målet mitt. Jeg klarer å tenke på alt som venter meg. Jeg klarer å godta at vekten må opp for at jeg skal bli bedre og komme meg til Levanger, der den virkelige kampen begynner. Det klarer jeg. Utfordringen er når angsten fra anoreksien fyller meg. Da forsvinner alt fokus fra de friske tankene. Da er jeg fyllt av angst,panikk og anorektiske tanker. Det er da jeg må holde fast i meg selv, i drømmene mine, i håpet mitt.
Jeg finner alltid tilbake, men det er tøft. Det er vanvittig tøft. Jeg må også prøve å rose meg selv for det jeg klarer. Jeg klarer å trosse treningstvangen som for en uke siden styrte hele dagen min.
Det gav resultater på torsdag. Jeg hadde gått opp i vekt. Sakte men sikkert. Siden torsdag har jeg fortsatt slik som før, og i morgen er det ny veiing og møte. Jeg er utrolig spent. Jeg er så usikker på om det jeg gjør av trossing holder. Er det bra nok? Må jeg trosse mer? Har jeg gått opp nok?
Dette blir nok en søvnløs natt.
Hvis jeg har gått opp nok, vil jeg nok få innvilget noen av ønskene mine også. Vektoppgang betyr mer frihet.
Guleroten denne gangen er Rullestolshopping med mamma ;) Jeg håper.. jeg håper så inderlig at vekten viser 36 kg i morgen.
~Frida~

søndag 22. mai 2011

veien


Veien til friheten
Veien til et bedre liv
veien til et liv
En vei bare jeg kan gå for å oppnå friheten jeg så sterkt ønsker
Veien er målet
På veien vil jeg møte motstand, kamper,kriger, motløshet.
På veien vil jeg møte smerte og vonde følelser
På veien vil jeg nok ofte ønske meg bort
Se på veien
Ser du alt grønt som så nydelig skinner opp veien?
Grønt som er kjærlighetens farge
Alt grønt er fyllt med kjærlighet fra alle som støtter meg og holder meg oppreist mens jeg går
Alle som kjemper med meg
Alle som heier på meg
Alle som har kjærlighet for meg
Alle mine kjære
Grønt er kjærlighet
I kjærligheten er det styrke,tro og håp
Det skal fylle meg med styrke 
Jeg vil møte motgang
Det vil bli smerte
Det vil komme nederlag
Men jeg er omringet av Tro, håp og kjærlighet
Veien er det bare jeg som kan gå
Mine kjære kan gå den med meg. 
I enden av veien er det frihet.
I enden av veien begynner livet
I enden av veien er jeg Frida.
I enden av veien er jeg fri...
~Frida~

fredag 20. mai 2011

kroppen min er full av tårer

"kroppen min er full av tårer" - ord et ungt kjært søskenbarn en gang sa.

De ordene sier så mye. 
De ordene er så sanne for meg akkurat nå. Kroppen min er full av tårer. Tårer som i dag ville ut. 
Tårer over savnet av alt hjemme, savnet av min kjære, savnet av vennene mine, savnet av familien min, savnet av skole og hverdag, savnet av livet mitt, savnet av meg selv. Jeg har et stort savn. Noe som kanskje er en motivasjon i seg selv selvfølgelig. Det er klart. Det er motivasjon å savne å leve. Tårene kommer når jeg innser at jeg enda kun overlever. Sinne kommer når jeg innser hva sykdommen gjør med meg. Frustrasjon kommer når jeg ikke klarer. Forvirring kommer når jeg lurer på hvordan jeg skal klare å overleve dette, for å så få livet i genvinst. Motløshet og utålmodighet når ikke ting går min vei og fort nok. Ambivalens når sykdommen herjer. Tårer...

Det blir mange følelser som vil ut til slutt. I dag kom de ut. I dag kom tårer med følelsene ut.
Tårene har fyllt seg opp over lang tid. Men i dag kom de endelig ut. Det føles lettere. Det var godt å gråte.
Jeg ringte mamma mens jeg gråt. Vi hadde en lang og fin samtale der jeg fikk sagt alt jeg hadde på hjertet. Det var mye frustrasjon over at jeg ikke klarer alt enda. Jeg vil så gjerne klare alt, men mamma var veldig klar på at bare det at jeg klarer å trosse treningstvangen er en bragd og noe jeg skal være stolt over. Jeg klarer å holde maten i magen min i 1 time og 3 minutter, og trosse treningen. Det er planen nå. Og det er alt jeg klarer nå, og det er bra nok, fordi det gir resultater. Jeg har gått opp 700g på en uke. Jeg klarer å la være å trene. Det er det jeg skal fokusere på. Det jeg klarer. Det er ikke alltid like lett. Jeg begynner å tenke på alt jeg ikke klarer nå, som jeg MÅ klare senere. Hvordan? I tillegg var savnet etter det å ha et normalt liv ekstra stort i dag. Når skal jeg få begynne å leve igjen? Når skal dette ta slutt? hvordan takler jeg kampen?
Det er så mye som skjer med meg hele tiden nå, at jeg enkelt og greit kan si at kroppen min er full av tårer.

For det sier så mye.
~Frida~

Tanker sirkulerer...

Ensomheten og tristheten over at jeg jeg ikke er hjemme er stor ikveld. Jeg føler meg utrolig ensom og alene.
Tankene rundt kampen jeg har foran meg, gjør meg litt motløs. Jeg må vel prøve å tenke at jeg må ta en ting og en dag i gangen, men kommer jeg meg egentlig videre da? er det nok å gjøre det samme hver dag? hvis fremskrittene viser seg, og dagene blir bra, kommer jeg vel videre. Men hva med de dagene jeg må gjøre endringer? Hva med de dagene hvor det er et ork å bare være til? hva med de dagene hvor depresjonen og tristheten fyller meg? Klarer jeg å få Frida-gnisten tilbake? Jeg kjenner det sirkulerer så mange tanker rundt den kampen jeg har foran meg. Jeg klarer liksom ikke helt å fokusere på at jeg må ta en dag i gangen. Jeg er så redd for at ting skal stoppe opp eller gå for sakte, eller i verste fall gal vei. Jeg vil så inderlig bare bevise for meg selv og for mine kjære at jeg klarer dette. Jeg holder på å klarte opp av et ganske mørkt hull nå, og det er vanvittig tøft. Det har vært ganske mørkt for meg de siste to månedene. Det har stått om liv og død. Mitt liv. Mitt liv som anoreksien holdt på å tok. Det er underlig og rart å tenke på. Anoreksien holdt på å vant en stund. Anoreksiens mål var nesten oppfyllt. Jeg var så svak som det går ann å bli. Jeg var nesten borte. Jeg var ikke i stand til å kjempe og ta kontroll. Noen måtte ta fra anoreksien kontrollen. Det var noen dager der alt stort sett var et helvete for alle. For meg var dagene fyllt med angst,smerter og anoreksi. For mine kjære var det like ille, men de måtte føle håpløsheten av å ikke kunne gjøre noe og frykten for at ting kunne gå galt i tillegg. Jeg har befunnet meg i et veldig mørkt hull i to måneder, og nå er det endelig fremgang. I dag beviste jeg for meg selv at jeg kan ta litt kontroll. I dag vant jeg litt. Klarer jeg å fortsette? Klarer jeg å fokusere på målene og drømmene mine hele tiden når denne depresjonen og ensomheten fyller meg.
Angsten for at en skikkelig depresjon skal komme fyller meg litt nå. Det er det siste jeg trenger akkurat nå.
En depresjon er tung og vond og kan fylle mine rom med drømmer og motivasjon. Det er lett at ting blir mørkt.hva gjør jeg da? Hva skal jeg kjempe med da?

Angsten og tankene sirkulerer. Jeg vil så gjerne fortsette å være sterk, bekjempe og trosse, kjenne lettelse over fremgangen, være glad når jeg får besøk av mine kjære, klare å pynte meg med farger, se lyspunkt i hverdagen. Jeg vil klare å komme så langt at jeg vil få en bra sommer. Jeg vil klare å komme meg til levanger, for å ta opp kampen for alvor. JEG VIL BLI FRISK!

Det hjelper å skrive JEG VIL!

Jeg vil oppfylle drømmene mine. Jeg vil realisere alt jeg og Lars ligger å drømmer om sammen. Jeg vil kjenne at jeg blir sterkere og sykdommen svakere-borte. Jeg vil LEVE et liv-ikke overleve. Jeg vil være FRI- ikke fanget. Jeg vil vinne denne kampen, fordi ingen ting i hele verden kan slukke mitt håp om å bli fri.


SVAK! SVAKERE! SVAKEST!
 STERK! STERKERE! STERKEST!
hvorfor? fordi Tro, Håp og Kjærlighet<3
Og fordi jeg har drømmer- og en kjernekar og dele drømmene med.
 drømmene skal bli virkelighet!

~Frida~

torsdag 19. mai 2011

om drømmer og frihet

Dagen er snart omme. Jeg har trosset all treningstvang hittil. Jobben min er å hvile.
Ellers har dagen min vært ganske fin. Kjæresten min var på besøk og gav meg en topp spa-opplevelse med deilig fotmassasje. Så lå vi bare i sengen å slappet av sammen. Det er så utrolig godt å ligge å se på han, og vite at han er bare min. Min helt, min kjære, min, bare min kjæreste Lars som jeg har et helt liv å dele med. Vi ligger å drømmer oss bort i alt fra sydenturer, hotell,deilige matopplevelser, sene solnedganger, sommer og ferie. mest av alt snakker vi om hvordan hverdagen vår skal bli. Selve drømmen. En hverdag hvor vi er fri. En hverdag hvor ingen spiseforstyrrelse er tilstede. En hverdag hvor jeg er så sterk at anoreksitrollet føler seg like nedtrykt og fanget som jeg har gjort alle disse årene. En hverdag hvor jeg kan våkne og smile til hver dag. Frihet...

Det er godt å drømme. Vertfall når jeg vet at det faktisk skal bli sånn. Derfor var det ekstra godt å drømme idag, når jeg vet at jeg er ett skritt nærmere. 700g nærmere målet. Slik må jeg tenke.

Men det er alltid vondt og trist å bli værende igjen her, når kjæresten din låses ut av denne syke verdenen og tilbake til den friske. Jeg må være her. Det er trist, men det er en motivasjon. Jeg skal nemlig ikke være her. Frida skal ut!

Senere på ettermiddagen kom min kjære mor på besøk. Jeg fikk overtalt og forhandlet meg frem til en handletur på REMA, siden jeg hadde vært på flink å gått opp i vekt. Det fikk jeg heldigvis. Dere aner ikke hvor frustrerende det kan bli etter en stund når du må be besøket om å kjøpe med alt du trenger. Det var kjempe godt å komme seg dit selv, se utvalget selv, og ikke minst betale selv. Det er jo det som er normalt,eller hva? Normalt er friskt. Det var utrolig godt å komme seg litt bort.
Vi gikk innom blomsterbutikken også. Jeg elsker blomster, og fikk en smak av vårblomstene. De minnet meg så utrolig om det vakre hjemmet mitt. Der er det fylt av vakre blomster og ting.
Ellers snakket jeg og mamma en del. Om livet, om meg, om mine utfordringer, planer videre, drømmer. Det er så godt å snakke ordentlig med henne om friske ting også. Telefonsamtalene jeg har hjem, handler som oftest om min kamp. Jeg trenger å snakke om alt det friske som skjer også. Det er det som frida trenger.

Nok en gang er det trist å måtte låse ut min kjære mor som skal hjem. Hjem til et tomt hus. Mamma sier det er ensomt hjemme når ikke min latter, min glede, min person ikke er der å fyller det. Jeg skal nok komme hjem igjen. Jeg skal nok bli fri igjen.

~Frida~

forvirret, men lettet

Jeg er glad for å endelig få fremgang, den lettelsefølelsen er litt tilbake. Nå kan jeg endelig ligge i sengen min å slappe av mens jeg kan tenke at det faktisk går riktig vei. Det er ikke lett. Det å trosse både de anorektiske handlingene, treningen og ikke minst tankene er vanskelig. kanskje fordi anoreksien er både venn og fiende. Ambivalente følelser og tanker etc. Anoreksien er ikke en person. Det er en sykdom. Det er mine tanker. Det gjør meg forvirret å tenke slik. Jeg vet bedre enn anoreksitankene. Derfor er det lettere å skille mellom meg og anoreksien. Fordi jeg er Frida, og jeg vil bli frisk. Det vil ikke anoreksien. Derfor har jeg en del ambivalente følelser i forhold til at vekten har gått opp. Jeg er redd for hva anoreksien kan finne på å servere av tanker og følelser. Jeg tørr ikke å se meg selv i speilet. Jeg vet ikke hvem sine øyner jeg ser med. Jeg tørr ikke å ta valg. Jeg vet ikke hvem som velger. Huff.. mens jeg skriver ser jeg hvor utrolig perfeksjonist jeg er. Jeg vil så inderlig få til dette perfekt. Jeg vil egentlig bare bli frisk.

Dette blir et utrolig rotete innlegg. Mest fordi jeg er utrolig forvirret. Enkelt og greit.
Vel, jeg er vertfall på riktig vei nå. Jeg skal gjøre alt for at det fortsetter slik.
YEPP!
~Frida~

YES!

Frida is back on track!

Klokken 08.00 i morges gikk jeg spent og trøtt på den hvite boksen med de avgjørende, avslørende og viktige tallene. to sekunder senere kom lettelsen, fordi tallet viste 700 g mer enn forrige torsdag.
Min trossing funker! Jeg er sterk! Jeg er god nok! jeg klarer dette!
Den første vektøkningen er i boks, nå er det bare å fortsette å kjempe mot anoreksitrollet så langt det lar seg gjøre, fortsette å trosse treningen, fortsette å fokusere på målet.
Anoreksitrollet prøver å fortelle meg at jeg er "ikke flink", men det skal jeg prøve å ikke lytte til, for det er nettopp det jeg er. -Jeg er flink. Jeg gjør jobben min så godt jeg kan, og det viste seg i dag å være godt nok.
~Frida~

trosse trosse...

jeg har klart å trosset treningstvangen siden mandag nå. For Frida som i helga så ganske mørkt på alt, er det stort. Det er fantastisk. Det har vært vanskelig, men overkommelig. Om det er nok, finner jeg ut i morgen. Da er det veiedag igjen. Jeg håper at så det jeg har klart å trosse hittil er nok. hvis ikke, må jeg trosse enda mer.
Det vil være verdt det når jeg står på vekten på mandag, og den viser 700(+)g opp, og jeg vet at jeg er et skritt nærmere på friskveien min + at jeg jeg får på rullestol-shopping med mamma :D

~Frida~

tirsdag 17. mai 2011

17.mai- suksess

Rart hva en bytur på 17.mai kan gjøre med en drittlei anorektisk Frida du...

Dagen min har stort sett bestått av soving, anoreksi og mat,som vanlig...
MEN jeg spiste is. halleluja, jeg har spist is i dag. Det er jo en bragd. Det er jo 17.mai, så ble jeg tilbudt is. Først tenkte jeg "nei, er du gal", men så tenkte jeg " hvorfor ikke, det er jo 17.mai". jadda, jeg spiste is!
På tross av at jeg fikk meg en smell etterpå, var det vel verdt det. For nå kan jeg stolt si til alle at jeg også spiste is på 17.mai. HIPP HURRA.. nok om isen :P

Klokken halv seks kom pappa å hentet meg for den etterlengtede bilturen jeg har ventet på i sju uker.
Jeg har ikke vært utenfor østmarka på SJU UKER. Det er helt sykt. Vertfall fikk jeg meg en skikkelig luftetur i dag. Det var så utrolig herlig å kjøre å se på 17.mai-livet i den friske verdenen. Etterpå gikk vi en liten tur på solsiden. Der var det vertfall mye liv. Ballonger, resturanter, folk,bunader, herlig!




Så fikk jeg øye på TIVOLI... tro, meg. Vi dro på tivoli.


 Jeg er som en unge på tivoli...


Jeg har hatt en kjempe fin dag. Takker pappa og stemoren min for at de tok med meg ut.
Dette trengte jeg virkelig og lever en stund på det.

Håper alle har hatt en fin 17.mai
~Frida~