onsdag 30. november 2016

ny pc - mer blogging!

I dag fikk jeg ENDELIG kjøpt med ny pc! 😊

jeg har faktisk vært uten i over 1 år. Jeg kjente jeg trengte en pause fra pc/mac, fordi så mange av de jeg har hatt tidligere har tatt kvelden, ALT FOR TIDLIG, uten grunn. Utrolig kjipt og irriterende når jeg har mistet masse bilder, dokumenter, musikken min som jeg har jobbet mye med +++.

jeg er så utrolig fornøyd med den! :)

Dessuten har jeg klart meg helt fint med bare ipad og mobil. Men jeg trengte en ny pc nå, så det ble en "typ" julegave/belønning til meg selv. Så nå er det bare å sette i gang med prosjektene mine, lage musikk og begynne og skrive igjen, foto etc. Det blir selvfølgelig mye lettere for meg å blogge mer, og lage mer innholdsrike innlegg med bilder å sånn. De siste 2 årene har jeg jo blogget fra mobilen, og det er drygt. Jeg gleder meg til å begynne å blogge mer igjen.

....Som jeg skrev tidligere i dag, har jeg pyntet litt til jul i dag også. Jeg må ærlig innrømme at jeg begynte ganske tidlig i år egentlig. Men jeg synes at noe av "stashet" mitt kan brukes hele året. Veldig gla i engler, lys, alt som glitrer sølv og hvitt. Men jeg tror ikke jeg er alene om pynte tidlig. Jeg syns det blinker overalt allerede. koselig det.
Jeg tenkte jeg skulle vise noen bilder med pynten min. Bare så det er sagt, er jeg ikke ferdig enda, men jeg føler det er litt tidlig å dra frem juletreet å sånt enda. hehe :)












mesteparten av dette har jeg kjøpt på clas olson, nille, kid, kremerhuset.
De har jo så utrolig mye utvalg på "billigbutikkene".
Jeg synes det er kjempegøy å dra på clas olsson for eksempel. De har så mye rart. Finner alltid masse der. Så er det jo så billig i tillegg, så det går jo ann å handle en del uten å bli ruinert.
Det som er så greit med det, er jo at man kan kjøpe ny julepynt hvert år.

Det gjør vertfall jeg!
ha en fin kveld folkens ;)


~Frida~

jeg skal ta deg imot,julen

I dag har vært en bra dag. Endelig en bra dag. Det har gått i ett siden jeg stod opp.
Jeg har pyntet til jul, og gjort leiligheten min kjempekoslig. Det kjenner jeg er viktig.
Det har egentlig alltid vært viktig. å ha det hjemmekoslig. Det har jeg hatt uansett om jeg har vært på isolat i akuttpsykiatrien, eller på DPS eller på akuttpost.

gjett om det har vært nevnt oppgjennom årene. At jeg har drasset inn alt jeg eier omtrent, og pyntet og gjort det hjemmekoselig. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg først skal være sperret inne, så kan jeg like så gjøre det beste ut av det. Det har også gjort at jeg har følt meg mer trygg.

Det merker jeg nå også. Det hjelper på trygghetsfølelsen.

Men det merkelige er at det enda ikke har gått opp for meg at jeg er utskrevet, og skal klare meg selv. Jeg forholder meg til det på alle måter, men jeg merker at jeg fortsatt flykter litt fra akkurat det. Det er kanskje derfor det ikke har gått opp for meg også.
Før jeg ble utskrevet så jeg for meg at jeg kom til å få en eller annen reaksjon, den har enda ikke kommet. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg er okkupert med å forholde meg til alle utfordringene mine. og hele tiden prøver å avlede meg.

Men sånn innimellom kommer ting til overflaten. ting jeg ikke har kjent før. Det kommer ann på hva det er, men noen ganger er det en god følelse. som i dag. andre ganger er det vondt.

Jeg regner med det kommer en del av det i jula. jula er en vanskelig tid. Men jeg skal ta den imot og ønske den velkommen, fordi jeg vet at jeg brukte å elske jula. Det var min favoritthøytid. Så jeg har pyntet. Det er lys og varme i hjemmet. Kanskje etter hvert kommer det inn til meg og. Jeg håper det. Jeg håper virkelig dette blir en god jul. Jeg skal feire den med hele familien. Jeg har alltid følt med ensom og fortvilt i jula etter jeg ble syk. Men det var fordi det var sykdommen min som feiret.

i år er det min tur til å feire jul.

~Frida~

mandag 28. november 2016

Dere gjør meg til en kasteball, mens jeg prøver å bygge meg opp og mitt liv.

Nå har jeg etter en årevis krig og vært innlagt, endelig klart å oppnå det de fleste så på som umulig, klart å komme meg ut i den virkelige verden der jeg nå er i stand til å ta ansvar for meg selv og alt det innebærer. Jeg har et fantastisk hjelpeapparat rundt meg som hjelper meg slik at jeg kan fungere i egen bolig. Endelig. Og det er en kamp hver eneste dag som krever alt av meg. 

Men det er selvfølgelig enkelte ting som får ting til å rase litt sammen. Jeg har ikke skrevet så mye om dette på bloggen min. Men i flere år har det foregått en kamp mellom to kommuner som har gått utover meg. De sitter på toppen å tar avgjørelser uten å ane hvor mye skade det gjør. Denne saken gjør det vanskelig for meg å klare å fokusere på jobben min hver dag, når de slipper bomber innimellom. Når de gir meg grunner til å føle at jeg ikke hører til verken her eller der. For dem handler det om økonomi, og to toppsjefer nekter å gi seg.

For meg handler det om alt. For de bombene de slipper ut, gjør at jeg aldri har noe garanti for om jeg kan fortsette å bo her, hvor lenge. De bare ødelegger alt jeg prøver å bygge opp hele tiden. 
Og for dem er det snakk om å ha rett og penger. De er ikke engang en del av livet mitt i hverdagen. De ser ikke hvor viktig det er at jeg får bo her, og istedenfor å bidra til at jeg etter 13 år kan fungere i leiligheten min, og fortsette den fantastiske jobben jeg har startet, så kommer disse bombene. 

De ser ikke hvor stor skade det gjør. Og hvis det er snakk om penger, så sløser staten mye mindre penger på meg når jeg ikke er innlagt. For dem handler det om penger. For meg handler det om hele livet mitt og livet jeg holder på å bygge opp.

Og helt siden jeg byttet kommune, som jeg ble oppfordret til AV DEM, for å få et bedre tilbud, så har de motarbeidet meg.

Jeg gir alt jeg har hver eneste dag for å klare å fungere her i leiligheten som jeg skal føle er mitt hjem. Men hvordan skal jeg klare det hvis jeg når som helst kan miste det, hvis jeg verken hører til i agdenes eller orkdal. Hvis de aldri møter opp til møter hvor vi sammen skal finne løsninger som gjør at jeg kan fortsette denne jobben. Hvis de ikke klarer å se hvor viktig det er at de må samarbeide, for mitt beste, istedenfor for å oppføre seg Som trassige tenåringer som ikke klarer å bli enige, og dermed la alt gå utover meg. Slik at jeg hele tiden sitter å venter på neste bombe, istedenfor å stole på de som liksom skal hjelpe mennesker. Jeg har fått lovnader i flere år. Gang pågang har jeg og teamet mitt tilpasset oss.

Jeg prøver alt jeg kan å være et menneske istedenfor et offer,og det koster meg alt, hver eneste dag. Men når dere motarbeider meg er jeg bare en kasteball, og det er det dere som gjør meg til, mens jeg kjemper min livs kamp hver eneste dag.

Jeg synes det er så uverdig og uproffesjonellt å behandle mennesker som kasteballer pga av at økonomi betyr mer for dem. Hvorfor kan de ikke heller støtte alt jeg har brukt 13 år, store deler av barndommen og ungdomstiden min på. Er det ikke belastende Og krevende nok det jeg og mine står i hver eneste dag?

Det er nok nå!  Jeg nekter å la dere ødelegge alt jeg har bygd opp. Jeg og mine har måttet funnet oss i mye, men ikke dette. Ikke dette! 

~Frida~

søndag 27. november 2016

Belteleggingen ble jeg vant til, og det skremmer meg i dag.

Jeg ser at det er mye fokus rundt beltelegging i psykiatrien,og det er BRA! Det er så bra at mennesker som er gjort til mer offer i systemet forteller. Det er åpenhet som skal til for å spre kunnskap.
Og det trengs. Det er så mye makt i et tvangsvedtak  og tvangsmidler, at det ofte er vanskelig som pasient å få medhold og bli hørt, fordi de fleste mener at leger har kunnskap nok til å vite hva som er best. Dessverre skjer det maktmisbruk i ulike former i helsevesenet hele tiden. 
Jeg personlig har opplevd mye av dette. Når jeg tenker tilbake husker jeg at jeg tenkte:

"hvem skal tro meg, en psykiatrisk pasient overfor leger og psykiatere som visstnok skal vite mitt beste? Hvem skal tro meg og se meg hvor vondt det er, hver gang de stropper meg fast inn i mitt traumehelvene?  Nei, ingen"


fokuset rundt tvangsbruk fremmer minner i min historie også.
Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi jeg vet at de fleste gangene jeg ble lagt i reimer var det med på å redde livet mitt. Men det var mange ganger det gjorde meg sykere. Jeg tror at de tusenvis av gangene jeg ble lagt i reimer for å tvangsfores gjorde de det for å redde livet mitt. Og jeg tror ikke de skjønte hvor traumatisk det var for meg, men vanskelige valg måtte tas for å berge livet mitt. Sånn er det bare. 
Men jeg har også vært med på å bli lagt i reimer i 4 1/2 måned døgnet rundt i totalt uforsvarlighet mtp den fysiske helsa mi. Denne overlegen som gjorde dette gjorde det for å gi meg en lærepenge,akkurat som kirurgen som opererte meg med åpen buk på akuttmottaket i våken tilstand,uten narkose,smertelindring og bedøvelse. Jeg ble holdt nede av flere sykepleiere mens han i sinne kjeftet på meg og opererte meg. Nok et traume. 
Da å tenkte jeg

 "Hvem vil tro meg,en psykiatrisk pasient uten makt,overfor en kirurg med masse makt? Hvem vil tro meg?"

Det er en helt utrolig fæl situasjon å være i. Å være på tvang og bli reimlagt eller holdt der maktmisbruk skjer. I en pasient rolle, spesielt i psykiatri er det ingen grenser for hva en lege,sykepleier,psykolog kan si og begrunne med,iforhold til hva en pasient som er i krise.en pasient som bare må tåle og tåle, fordi ingen hører.
Det skremmer meg å si dette, men jeg trodde alt dette skjedde fordi jeg fortjente det. I årevis. Jeg ble vant til det. Det skremmer meg å tenke på hvor mye jeg har måttet tåle å finne meg i.

Det trengs at helsepersonell får mer kunnskap til hvordan de kan prøve å unngå tvangsmidler hvis overhode mulig, og heller bruke flere ressurser til å nå inn til pasienten. Alle som er på behandling i psykisk helsevern er sårbare og har som regel tøffe historier og opplevelser både i minne og i hver celle. Det å bli stoppet fast kan trigge ting som gjør at alt forverrer seg. Og at man er enda et skritt lenger unna å nå inn. 

For når noen kanskje trenger og bli sett og hørt, uansett hvordan man komuniserer, så må det være fokuset. Det er helt utrolig hva jeg har sett av kompliserte sykdomsbilder der de egentlig bare trenger å bli sett.

Og det som er så dumt med reiming og andre tvangsmidler, er at jeg ble vant til det.  
Jeg ble vant til at hvis angsten eller følelsene kom, som gjorde at jeg ble utrolig redd og urolig, så ble jeg straffet med å bli beltelagt. 
Og alle disse årene der jeg har vært på evig flukt fra følelser og traumer, fordi jeg har lært at det straffer seg å gjøre det motsatte, gjorde at belteleggingen opprettholdte dette, når det jeg egentlig trengte alle disse årene var å konfrontere og gi plass og bli kjent med følelsene i trygge rammer. 

Derfor syns jeg det er utrolig bra at folk deler sine opplevelser nå. Det trengs. Som sagt er det helt utrolig hvor mye sjokkerende som skjer i helsevesenet, som folk ikke engang kunne forestilt seg.

Så til alle som opplever eller har opplevd krenkelser og maktmisbruk,
Det skal ikke være sånn. Og dere fortjener det ikke. Bruk stemmen din,og snakk,skriv,fortell det til noen. Bruk den makten DU har til å velge å dele. Det fortjener du.

~Frida~

fredag 25. november 2016

I can rest ~at last♡

Jeg sitter stille. Jeg har tillatt meg selv å sitte stille mens det stormer inni meg,rundt meg,overalt. 
Jeg er redd, men jeg kjenner at jeg tåler det. Jeg er et sted i meg selv jeg aldri har vært. Å la alt komme. Jeg kjenner at jeg er på vei inn på en reise i meg selv. Et helt liv med fortrengte følelser vil ut. Sorg, masse sorg. Fortvilelse, sinne, lengsel, håpløshet,frykt, selvhat, skamog skyld i massevis. Jeg kjenner det vil ut, og endelig har jeg kommet dit at jeg snart er klar for å la det komme. Jeg tror ikke jeg er redd. Jeg må på denne reisen alene. Fordi det er mitt. 

Dette kommer til å ta tid. Og jeg vet det er en prosess jeg må gjennom.
Det jeg kjenner nå er utmattelse. En form for utmattelse jeg aldri har følt før. Etter 13 lange krevende år for meg og kroppen min med enorme stormer og kriger. Jeg har vært i krigsmodus. Nå kommer ettervirkningene på alt. Jeg tror de kommer nå fordi jeg er klar for det. Og endelig klarer jeg å tillate å ta vare på meg selv ved å lytte til kroppen min. Jeg er utmattet, så nå må jeg hvile. Det kommer nok til å være sånn en stund. Det kjennes ut som jeg har utført triatlon i 13 år uten pause. Og at jeg endelig har stoppet og fallt langflat rett ned,ute av stand til å anstrenge meg. Og det er greit. Sånn er det for meg nå. Og det er greit. Jeg kan hvile-endelig.

~Frida~

tirsdag 15. november 2016

Jula i år

 Nå er julen snart her igjen. Jeg som mange andre synes julen er en vanskelig tid. Høytider generelt er tøffe. 

For meg har det handlet om at før jeg ble syk,elsket jeg jula. Jeg elsket alt med jula. Jeg elsket tradisjonene,stemningen, maten, selskapene, alt.
Så ble jeg syk, og mye av gleden forsvant fordi jeg hadde så mye stress. Spiseforstyrrelsen gjorde det vanskelig for meg. Alt jeg elsket å gjøre i jula klarte jeg ikke å glede meg over fordi det gikk utover de strenge reglene mine.
Ikke kunne jeg spise mat, ikke kunne jeg sitte i ro sammen med familien min. Ikke kunne jeg sette meg ned med julestrømpen min å se askepott og disney...
Alt handlet om å få gjennomført tvangen min og holde meg innafor reglene mine. Jeg måtte kvitte meg med sonde mat i sjul,jeg måtte trene og forbrenne mase kalorier, jeg måtte lyve og snike rundt for å få til dette, samtiden måtte jeg holde en fasade. Men sykdommen min tok stor plass og preget flere enn meg selv.  
Julen ble liksom en byrde. En høytid som gjorde det vanskeligere å følge reglene mine. Samtidig følte jeg meg fanget i sykdommen. Jeg var ensom og hadde skyldfølelse for at jeg måtte følge reglene mine og lyve. For jeg klarte heller ikke å la vær.

Da jeg etterhvert utviklet bulimi, var julen som å gå inn i en godteri butikk For et barn. All maten ble fokuset. Jeg klarte heller ikke å la være å spise, selv om jeg skammet meg veldig når Jeg satt å spiste mest av alle ved julemiddagen, og etterpå skulle komme meg på do for å kaste opp, når jeg visste at alle andre visste hva jeg gjorde. Jeg følte Jeg ødela julen og stemningen til alle. Men jeg klarte heller ikke å la være. Det var så sterke krefter. 

Så de siste tolv julene har spiseforstyrrelsen ødelagt julen for meg.
Men i år har jeg bestemt meg for å prøve å endre det. Jeg skal prøve å nyte den så mye jeg kan. Jeg skal prøve å trosse spiseforstyrrelsen. Jeg skal prøve å følge tradisjonene jeg hadde og være tilstede og prøve å kose meg.
~Frida~

søndag 13. november 2016

6 positive ting

Før trodde jeg alltid at det er viktigst å fokusere på alt som er bra. Men jeg har også lært hvor viktig det er å gi plass til det som ikke er bra og. 
Men akkurat i dette innlegget skal jeg skrive litt om alt som er positivt. 

1. Jeg har vært utskrevet I over 1 måned. Ny rekord! Med god oppfølging av orkdal DPS, hjemmetjenesten, psykisk helse, en bra ansvarsgruppe, familie og venner går det overaskende bra.

2. Jeg får veldig god hjelp fra hjemmetjenesten. De ser hvilke behov jeg har. Siden jeg sliter veldig med angst og PTSD som gjør at jeg ikke får gjort så mye når Jeg er alene, skal jeg få en assistent hver tirsdag. Da vil jeg forhåpentligvis bli trygg nok til å gjøre nødvendige ting som husarbeid,handling + aktiviteter. 

3. I går var jeg,mamma og søss på show med tusvik og tønne I Trondheim. Det var utrolig morsomt. Veldig godt å komme seg ut, ikke minst å le masse.

4. Jeg har tenkt veldig mye på det med å ha en hund. Jeg har vært så heldig å få låne en søt liten hund et par ganger. Fremover så skal jeg passe en annen liten hund som heter teodor. Det er veldig koslig å ha selskap av en søt og kosen hund som bare vil ligge på fanget og ha kos. Det gjør veldig godt kjenner jeg.

5. Jeg er snart ferdig med blodfortynnende, noe jeg ser enormt frem til. Jeg tror jeg vil føle meg mye tryggere da. 

6. At jeg mestrer å bo hjemme. Selv om det er beintøft. Og at jeg klarer å velge å forholde meg til utfordringene mine, og at jeg trosser mye for å gi plass til de positive tingene.

Det er sikkert mye mer som er positivt også. Men dette var det jeg kom på akkurat nå.
Ha en fin kveld.
~Frida~

fredag 4. november 2016

Fase your fear

Når jeg er i tvil, finner jeg svaret i hjertet mitt. Det er nok mange som har svar og nøkler i hjertet sitt, men som ikke tørr å sette det i handling,ord eller valg. 
Uansett hva det er. Så er det mange hindringer.  Men jeg har blitt hindret i flere år og aldri turt å eksponere frykten min ordentlig,og det er jo derfor jeg ikke har blitt bedre.   
All fremgang og utvikling skjer utenfor komfrosinen.  Det er derfor det er så vondt å ta valg,gjøre nye ting og gjøre ting man er redd for.

~Frida~

torsdag 3. november 2016

Å være ensom, blant andre


    Når jeg skriver at jeg føler meg alene, mener jeg ikke at jeg fysisk er alene hele tiden. Jeg får oppfølging flere ganger i døgnet. Og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg vet også at det jeg har mange der ute som bryr seg, noe som også betyr mye for meg.
Når jeg sier jeg føler meg alene, mener jeg at jeg føler meg alene med traumene som jager meg hele tiden,  med angsten som er så sterk at jeg rister,får PNES-anfall,dissosierer,hallusinasjoner,jeg ser og hører alt jeg er livredd for. De konstante magesmertene og smerte toppene. Pluss alle de andre utfordringene.spiseforstyrrelsen medisin nedtrapping, kroppslige utfordringer og veien jeg har foran meg som jeg vet jeg må gå for at jeg skal kunne få det livet jeg vil ha og bli hel. 
Jeg vet jeg får hjelp, men alle disse utfordringene er det jeg som må stå i, slite med og leve med hver dag. Det er ensomt og utrolig krevende å leve med, og jeg føler meg ensom i min kropp,og i min lidelse. Det finnes ingen pauseknapp, ingen kan ta over for meg, og tanken på at dette er noe jeg må leve med resten av livet er overveldende, vondt og ensomt.  Det er litt som å være på månen, mens alle rundt meg er på jorda. Jeg lever i min egen verden. 
Jeg er meg, med min historie. 
Det er nok vanskeligst når håpløsheten kommer fordi det topper seg noen ganger når jeg har det vanskelig, og at jeg da ikke kan trøste meg med at det går over, eller det blir bedre. Det er litt mer som at utfordringene er der hele tiden, og at jeg har timer der alt er vondt, men så har jeg de timene jeg klarer å til tross for utfordringene gjøre det beste ut av ting og "skape min egen sol",eller at andre gleder meg.
Jeg er veldig heldig❤ jeg har mange mennesker som bryr seg. Jeg får god hjelp. Og jeg har en fantastisk sammensveiset familie full av kjærlighet og omsorg som betyr alt for meg❤ jeg har venner som bryr seg, som jeg virkelig håper å ta opp kontakten med igjen. 
Og disse tingene er jeg takknemlig for. 
Så jeg er heldig. Det er ikke synd på meg. Dette innlegget handler ikke om å "klage",så noe vis. Jeg vil være åpen om hvordan det kan føles å for mange. Det å føle seg alene og ensom, selv om man har mange mennesker rundt seg. 
Det er nok mange flere enn man tror, og det er vanskelig, for det vises ikke utenpå, og det er ikke enkelt i dagens samfunn å si sånne ting med ord. Kanskje uttrykker man det på andre måter.

 Det gjorde jeg.  
Det er menneskelig å føle det man føler, uansett hva det er. 

Jeg føler meg heldig, selv om jeg har et tøft liv. Og jeg føler meg heldig som fikk sjansen jeg fikk på bet til å lære meg å leve med og håndtere utfordringene mine, slik at jeg kan fungere så godt som mulig. 
Jeg sier ikke at jeg innimellom tenker på hvordan livet mitt kunne vært, når jeg ser hvor vennene mine er i dag. Men det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre noe med er valgene mine her og nå. Det eneste som skiller meg og vennene mine er valgene Som er tatt. Selv om det høres for enkelt ut. Jeg sier ikke at jeg kunne gjort noe annerledes,  jeg sier at det er kun valgene våre som betyr noe om hvilken vei vi velger å gå. Det er menneskelig å lengte etter et annerledes liv når ting er håpløst, men jeg har aldri vært bitter, for jeg har opplevd så mye og så mange mennesker og lært så mye på min reise. Og selv om livet mitt er tøft, så gjør det at man får et annet perspektiv på ting slik at man verdsetter de gode øyeblikkene på en annen måte. 

Jeg er ikke et offer. Jeg fikk muligheten til å velge å være et menneske. Jeg trodde ikke det var mulig, for jeg har vært offer i forferdelige ting, men jeg kan hver dag ta et valg å forholde meg til ting anerledes, ta ansvar, føle det som kommer og jobbe med meg selv. Den eneste som kan gjøre med til et offer i ettertid, her og nå, er meg selv. På tross av at jeg er et menneske med mange utfordringer, kan jeg velge å ikke være et offer. 

Jeg tror mange kanskje kan kjenne seg igjen i den ensomhetsfølelsen. Og selv om det er ubehagelig, kanskje tørr du i et sekund å kjenne etter. Og da kan du si til deg selv. Jeg er bare menneskelig. Sånn er det for meg. Sånn er det for mange.

Dessverre så er det mange flere enn du tror som føler det samme, selv om det ikke ser sånn ut på Facebook, selv om man aldri har hørt noen sagt det høyt. Uansett hva man føler, så er det nok mer normalt Enn en skulle tro.



~Frida~

tirsdag 1. november 2016

Båt på ukjent farvann

Alt har sin pris. Noen ganger kan prisen etterlate seg sorg og lengsel og utrygghet.Uansett hva prisen er.
Jeg har betalt mange priser i livet mitt. Og en av de tingene som kom ut av behandlingen i bet er at jeg er bevisst på alt nå. Det har sine fordeler å være bevisst. Det gjør at jeg fungerer bedre i dag. Men mesteparten av tiden er det vondt å være bevisst. Jeg er bevisst på alle sammenhenger i livet mitt, fortid og hvorfor ting er som de er, alt her og nå, jeg er bevisst på hva jeg velger og hva jeg velger bort. Jeg er bevisst på hva som står foran meg og at jeg har veldig mange tøffe valg foran meg. 
Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde vært gjennom bet. Nettopp fordi at selv om ting var helt forferdelig før, så var jeg stort sett følelsesløs og nummen, og jeg hadde flere tryggheten i livet mitt.
Nå kjenner jeg alt. Og selv om jeg har en grunnmur og er sterkere ved at jeg håndterer ting annerledes, så er utfordringene mine på en måte tyngre, nettopp fordi at jeg er bevisst og føler alt. 
Og nå som alt i livet mitt er nytt og fremmed, føler jeg at jeg ikke har en eneste ting i livet mitt som er trygt. Det er vondt å være redd og utrygg. 
Jeg sliter veldig med fortiden min. Jeg føler at den jager meg både når jeg er våken og når jeg sover. Og jeg er redd. Jeg er redd og skjør.
Men samtidig kjenner jeg at jeg ikke går i stykker. Jeg tåler det. Men det er vondt og krevende... og ensomt. 
Jeg tenker at det er naturlig at ting er som de er nå. Jeg trenger tid på meg, og jeg har tid.
Det er mye å føle på. Et helt liv med fortrengte følelser, og jeg føler de kommer i tsunamidominoebrikker. Jeg tillater meg å sitte stille i båten å la det komme. Noen ganger er det det som er jobyen.  Å sitte stille. 
Men det er forferdelig vondt og utrygt å sitte stille i en storm på ukjent farvann, alene....uten anker.
Og akkurat nå er det ganske tåkete for meg. Jeg klarer ikke å kjenne at jeg har noen mål, men jeg er villig til å sitte her, stille, likevel. 

~Frida~