torsdag 26. september 2013

takknemlighet, livet og klokhet

Det er tøft å være Frida for tiden. Jeg er på intensiven, hvor jeg var i 1 1/2 år når jeg ble behandlet for spiseforstyrrelsen. det sitter i veggene. minnene altså. tvangsforing, reimer, angsten, sondemat, timesvis med tvangshandlinger...huff. -Jeg er vertfall glad jeg kom meg ut av det. -men så sitter jeg her igjen, med et helt annet utgangspunkt enn sist. men likevel like livstruende syk på en annen måte. Den dissosiative lidelsen holder på å ta livet av meg, så det er satt inn mange ressurser og regler for å unngå at det skal skje. for skjer det igjen, er det ikke sikkert jeg overlever har jeg fått beskjed om fra kirurgene på sykehuset. Og jeg vil jo ikke dø. Jeg vil jo leve. Jeg gjør alt jeg kan for å klare dette, men jeg må ærlig innrømme at jeg mistet motet og håper litt. Det er ikke så mye livsmot og glede å hente når man er innelåst på et isolat. hva skal jeg kjempe med? Jeg er så sliten. Jeg har kjemper i ni-ti år nå, og er forferdelig sliten. nå har jeg blitt mye friskere fra spiseforstyrrelsen, men da har selvfølgelig noe annet blitt verre. Jeg sliter, og det gjør så vondt på innsiden. Av og til frister det bare å gi opp. Men jeg har ikke samvittighet til det. jeg har så mye i livet mitt som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har verdens beste kjæreste som har gitt alt disse årene og fortsatt kjemper som en helt, jeg har en mor som alltid stiller opp for meg, og gir meg all morskjærligheten hun eier, noe som er veldig godt å få akkurat nå. jeg har en far som alltid stiller opp for meg. jeg har en søster og et tantebarn som gjør livet mitt lysere og fylt med glede. jeg har en familie mange ville gjort alt for å få. jeg har venner, og et nettverk som er stort og støttende. jeg har utrolig mange som jobber for at livet mitt skal bli godt igjen og bli frisk. jeg er takknemlig. veldig takknemlig, så jeg har ikke samvittighet til å forlate livet enda. Jeg og min kjæreste har en drøm. han har tatt sine steg mot den drømmen, så da må jeg følge etter. Det er jo det jeg så inderlig ønsker. Jeg ønsker bare å være normal og ha et normalt liv. Jeg vet at med min bakgrunn kommer jeg sikkert aldri til å få et helt normalt liv, men jeg kommer til å være så sterk at jeg er sjefen i livet mitt. så gjelder det å ta vare på denne takknemligheten gjennom livet også da. for den er viktig. tenk på alle de små tingene i livet vårt som påvirker oss. om det er sol ute, et smil på butikken, at noen hilser på en, at det kommer lønning, at man kan reise til utlandet, rådyr som lusker rundt i morgenskumringen, alle læringsmulighetene vi har i Norge, komplemanger, sommerfugler, frukt på trærne... Jeg kunne skrive i det uendilige om ting jeg er takknemlig for, og som er med på å forme mitt liv og gir meg glede. i tillegg til de store tingene gjelder det å være takknemlig for de små tingene også.

så nå sitter jeg her i en normalvektig kropp og skriver om hitten og ditten. jeg kjenner jeg føler meg litt lettere. da har jeg enda en ting å være takknemlig for.

I dag hadde jeg besøk av mamma. Det var så koselig og kjenne mammakjærligheten nær meg. Jeg er så glad jeg har mamma. hun har stått på i snart ti år for meg, og er grunnen til at jeg enda lever, hun og mange andre.
Vi gikk en tur ut på epleslang og koste oss med epler etterpå. Det var også sol ute i dag. herlig å komme seg litt ut, selv om man må ha to stykker med på lasset som fotfølger meg. Jeg er takknemlig for denne dagen også jeg, selv om det til tider er helt forferdelig og alt føles helt fælt. men jeg må tenke på alt som er bra.
Det er viktig. viktigere enn noensinne kanskje. så jeg avslutter med det. takknemlighet, håp, og troen på at det en gang skal bli bra. Det kan ikke bli verre, så det må bli
bedre.
~Frida~

tirsdag 24. september 2013

ryggsekken

jeg sitter på intensivt avsnitt/lukket avdeling på A4 østmarka. jeg er redd. jeg føler meg fortapt i den djevelske sykdommen mins hender, men heldigvis er jeg i trygge hender her inne. Det er flinke folk rundt meg som vil hjelpe meg til å få et godt liv. For det er jo det jeg vil ha. jeg vil ha et godt liv. jeg vil jo få et godt liv. et annet liv enn jeg lever nå. Alt er bare så vanskelig. men samtidig er jeg takknemlig for at jeg er i live. Jeg er takknemlig for at jeg har alt det gode og fantastiske i livet mitt. jeg har alt som skal til for å få det livet jeg drømmer om. Jeg må bare ikke gi opp nå. Det er så mye godt som venter meg, jeg må bare ville nok til å kjempe hardt fremover. dere tenker kanskje "hva er det å kjempe for når man er normalvektig?" og det er jo sant. Hva er det å bekymre seg for nå. jeg er jo frisk fra spiseforstrrelsen. vel, det er langt i fra. jeg er langt fra frisk. ja, jeg er normalvektig, og ja , jeg spiser. men hvis man tenker at undervekten og spiseforstyrrelsen bare er symptomer på det egentlige problemet, og når man blir friske fra de symptomene vil problemet utarbeide et nytt symptom. For på min innside er det jammen mange vonde sår, og jeg har brukt spiseforstyrrelsen i mange år til å lindre de sårene. dessverre har jeg utviklet en ny lidelse. en såkalt dissosiativ lidelse. i bunn og grunn handler det om at når jeg blir utsatt for en følelse, kobler hjernen min ut, jeg blir fjern og dissosierer. Da går jeg tilbake til jeg var 11 år og gjennopplever et forferdellig traume. det traume er så vondt at jeg skader meg veldig alvorlig. så alvorlig at jeg trenger akkutt operasjon og legehjelp, så alvorlig at det nesten betyr døden. så alvorlig at jeg ikke lenger kan fortsette med det. jeg har vært mye på sykehuset i det siste pga skadene jeg har påført meg når jeg dissosierer. Jeg skjønner egentlig godt at jeg dissosierer, for det traumet jeg opplevde da jeg var 11 år, er så vondt og fælt at ingen ville ha tålt det. livet mitt ble formet av den hendelsen, og skapte en morder i hodet mitt. Jeg er så sint, så lei meg, jeg sørger, og det gjør så enormt vondt inni hjertet mitt. samtidig tenker jeg på hva det egentlig gjorde med meg. jeg har vært syk i 9-10 år nå, og har fortsatt en lang vei å gå. jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å ha en frisk kropp igjen, fordi jeg har skadet kroppen min så alvorlig så mange ganger. Men jeg har fortsatt gutsen, håpet, troen og viljen til å bli frisk psykisk. Jeg lever, og det er alt jeg trenger akkurat nå. i tillegg har jeg verdens beste heiagjeng. jeg og mine har kjempet i snart ti år nå, og det ville være for dumt og trist hvis vi gav opp nå.
jeg har lært at vi må være takknemlige for det fine vi har i livet. For det er så mange skjebner der ute som ikke har eks. klær, mat, foreldre, eller at de har en uheldbredelig sykdom. Det er mange ting vi kan være takknemlige for. Bare se deg omkring i ditt eget liv. du og jeg er heldig. livet er som en gave. så pakk den opp og bruk den. ,gjør det beste ut av alt, uansett hva det er. Det kommer noe godt ut av det meste.
så pakk ryggsekken din med et smil, viljstyrke, takknemlighet og håp, og begynn å lev.
~Frida~

mandag 16. september 2013

takknemlighet

hei alle sammen.
Nå sitter jeg i godstolen hjemme og koser meg. jeg er sliten. Det er så utrolig mye som har skjedd de siste månedene. kroppen min har vært gjennom mye. selv om det er veldig mye bra som har skjedd, og skjer, balanserer jeg rundt døden innimellom. Det er veldig vanskelig, fordi jeg må gjøre alt for å holde meg tilstede og her og nå hele tiden. jeg prøver å holde meg unna dissosiering. jeg holder meg unna triggere som kan få meg til å dissosiere. dissossierer jeg, skader jeg meg igjen. det kan bare ikke skje. Jeg har opperert nesten 30 ganger, og har nå fått beskjed av kirurgene at jeg ikke har flere sjanser, fordi de klarer ikke å lukke meg igjen. huden er som flis. jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så vanskelig. jeg vil jo ikke skade meg selv. jeg vil bli frisk. jeg vil være normal og fungere normalt. men heldigvis er det mye som er bra. jeg har spiseforstyrrelsen under kontroll. jeg spiser all slags mat. både pålegg, middager, knekkebrød, frukt og grønnsaker. det er utrolig godt å ha et mer avslappet forhold til mat. jeg er også normalvektig nå, og jeg merker at de anorektiske tankene er mye bedre. jeg fungerer bedre rett og slett. snart kan jeg begynne å trene igjen og forme kroppen min som jeg vil. jeg gleder meg til alt dette er over, selv om det er knallhard jobbing for å klare det. jeg kjemper hver dag og står i det. det er så viktig at jeg ikke skader meg selv igjen.

kjæresten min har reist til Praha nå. han skal studere medisin. jeg er så stolt over han. han er helten min. han motiverer meg virkelig til å fortsette å kjempe. vi skal nå drømmen vår. Jeg skal bli frisk og vi skal få det livet vi begge ønsker så inderlig.

jeg er for tiden innlagt på østmarka. Østmarka kommer til å være et sted jeg kan komme å hvile meg og få hjelp når jeg trenger det. de har ordnet det slik at jeg lett kommer inn når jeg trenger det. Det er godt å ha et slikt sted å komme til innimellom. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg skal gå den. jeg har også et enormt støtteapparat rundt meg som støtter meg og backer meg opp. Jeg er så takknemlig for all hjelpa jeg har fått. Det er et mirakel at jeg enda lever. jeg har fått mange sjanser. jeg har blitt kalt et håpløst tilfelle mange ganger, og jeg har blitt gitt opp av legene, men likevel så lever jeg. jeg er heldig. og jeg må være takknemlig for at jeg lever. for det er ingen selvfølge. takknemligheten må eg bruke hver dag.

jeg har vært mye på sykehus i mange år nå, og jeg har sett mange ulike skjebner der ute. Det har gjort noe med meg. jeg har sett hva verden kan gjøre med folk. jeg har sett mennesker så langt nede at du ville ikke tro det. når man ser det, innser man hvor heldig man egentlig er. heldig som kan gå selv, spise selv, gå på skole, trene, se og sanse, har venner og familie og være sosial. leve rett og slett. Det er så viktig å være takknemlig for det man har i livet. for det er absolutt ikke noen selvfølge.
så smil til dagen folkens og pakk opp gaven som kalles livet.
~Frida~

fredag 13. september 2013

hei alle sammen.
kommer med en liten oppdatering jeg. jeg er på østmarka enda, og kommer til å være her en stund. har nettopp vært på sykehuset en uke pga skader av den forrige selvskadingen. legene og kirurgene sier at det er kritisk og alvorlig. så da gjelder det å høre på dem. ro og hvile og proteiner. ellers har jeg det fint jeg. spiser så vanlig som det går ann,  og kjemper på

ha en fin helg'!
~Frida~