mandag 30. juni 2014

yes! det løser seg

hallais. beklager at jeg oppdaterer så sjeldent. Det er ikke så mye som skjer, og alt som skjer går i riktig retning i full fart. Ting er ikke så umulig nå, som det føltes for en stund siden. Jeg beviser for meg selv gang på gang at det er jeg som er sjef, og at jeg har gjort fremskritt.

Det jeg driver med nå er å jobbe med å sakte venne meg på å ha ansvar. Dvs at de slipper opp små ting for hver uke, og alt har gått bra så langt. Det er også mye mindre dissosiering og anfall, så noe gjør vi vertfall riktig. Jeg har mye mere innhold i dagene også nå. prøver å fylle inn aktivitetet å ting å gjøre hele tiden, slik at det ikke blir så mye dautid. Men det er ikke uten utfordringer heller. Dagene mine inneholder mange tilfeldigheter som gjør at jeg kan rykke langt tilbake. Så jeg må holde fokus hele tiden.

i helga har jeg vært på sykehuset pga noe somatiske plager. Det gikk veldig bra. I helga fikk jeg bevist for meg selv og for andre at jeg virkelig har kommet langt. Der var de nemlig ikke obs på at jeg skulle ha fastvakt, pluss at rommet mitt var fylt av gjenstander jeg tidligere har brukt til å skade meg alvorlig med. Jeg gløttet bort på de "farlige" gjenstandene og ofret noen tanker.
"ikke faen om jeg synker så lavt og ødelegger alt jeg har bygd opp over så lang tid, og skader meg nå. Det ville vært for dumt. Jeg har bygd opp masse tillitt til mange forskjellige mennesker, jeg har bygd opp en frisk grunnmur, jeg har så mye å tape hvis jeg tyr til denne dumme handlingen. Jeg trenger det faen ikke. Det er ikke verdt det. da havner jeg ett år tilbake, og jeg har mye mindre muligheter fremover. jeg vil ikke. jeg vil ikke... ""

så tingene fikk ligge i flere timer. helt til jeg plutselig fikk fastvakt igjen og jeg tipset dem om å fjerne utstyret. Jeg har tenkt litt på dette etterpå. Det var jo ganske bra gjort, og det beviser at jeg har kommet langt. hadde dette vært for et halvt år siden, hadde jeg ikke sittet her nå. Det var heller ikke slik at jeg skjøv ansvaret over på noen andre ved å levere det inn med en gang. Jeg aksepterte at utstyret lå der, og at det skulle få ligge der. Så prøvde jeg å tenke som en frisk person ville ha tenkt. At det utstyret skal noen andre bruke til ett eller annet, og det er ikke mitt. Det skal ikke brukes som selvskadingsutstyr.

Slike tilfeldigheter må jeg bare øve på. Fordi at når jeg kommer ut herfra, er verden fyllt av ting jeg "kan" bruke til å skade meg med. Det er jo ikke verden det er noe feil med, eller det er ikke i verden problemet ligger. Det er i meg. Det er inni meg jeg må gjøre forandringene og tilpasse meg verden slik at jeg klarer å forholde meg til den. Og det har jeg tydligvis gjort, og jeg gjør det hver dag.

Jeg jobber veldig med å akseptere ting. akseptere ting som har gått tapt og jeg har mistet. akseptere en situasjon. akseptere en hendelse som plager meg, akseptere andes holdninger, aspetere angsten, akseptere livet som går opp og ned. akseptere meg selv.

Det går fremover, og jeg er klar for en ny dag hver dag. som regel! Jeg har også begynt å trene, og det er herlig. Jeg kjenner at det er en veldig bra ting som jeg kan bruke bevisst fremover. Jeg har satt meg klare mål for tiden fremover nå. ting skal gå bra...

5.august skal jeg på prøveopphold på orkdal dps igjen. Det skal gå bra... I can do this!
~Frida~

onsdag 25. juni 2014

anoreksi - i wont miss you

kjære trollet, adirf, sykdommen, anoreksitrollet..what ever, du har et navn, det har du gjort deg fortjent til. For du er alt annet enn Frida.

I wont miss you, we wont miss you!

Jeg husker da du lusket deg inn. Du brøyt deg inn på forbudt område. på områder jeg var svak. Er det ditt første trekk hos alle uskyldige sårbare jenter? Jeg var sårbar. Jeg hadde fullt av innvendige sår, og du hvisket løgner som jeg trodde på. Du sa du skulle få sårene til å slutte å gjøre vondt. Og du hadde rett, du tok vekk smerten. men du tok vekk alt annet i livet mitt også. Jeg var frisk, og du gjorde meg syk. Jeg hadde vondt, og du utnyttet det? dine utrolige overbevisninger om hva som var best for meg, fikk meg til å tro på deg. Du fikk meg til å gjøre ting jeg aldri ellers ville ha gjort. Frida ville ikke, men du lurte meg. Du fylte et kaosfylt hode med løgnfrø, som bare vokste seg større og større. til slutt var mesterverket ditt over hele kroppen min og hjernen min. Du fikk en frisk, ressurssterk, sunn og glad jente til å bli dødssyk. Du ble min identitet. Du ble mitt liv.
I ti år holdt du meg fanget i ditt helvete, og aldri fikk jeg fred. hjernevasking hver dag. og syk adferd pga dine løgner.
Du tok fra meg alt. ALT...

Men jeg har avslørt deg, og jeg jobber hver dag med å bli mer og mer kvitt deg, for du er ikke min venn som du sier. Du vil ikke hjelpe meg. du vil drepe meg. Da har jeg en nyhet til deg. Jeg vil ikke dø! ikke før jeg er hundre år gammel. Jeg vil leve livet mitt. Uten deg. Så ha deg for faen ut av livet mitt. Jeg vet du straffer meg når jeg går imot deg, men jeg skal tåle det du kommer med. jeg tåler å stå i krigen mot deg. For alt er bedre enn et liv med deg. Alt kommer til å bli verdt det når jeg er fri fra deg. når jeg kan si at jeg er frisk. Det er verdt kampen. Du er ikke velkommen i livet mitt lenger.

For jeg vet at det finnes andre måter å takle indre sår på. Jeg vet til og med hvordan de kan gro. uten din hjelp. Dine løgner er kanskje utrolig overbevisende og lukkende, men de er bare løgner. jeg tror på virkeligheten nå. og du er ikke virkelig. du er ikke en person. Den eneste grunnen til at du fikk et navn, er fordi jeg ville skille deg fra meg, fordi du er alt annet enn meg. vi lever snart to forskjellige liv. og du dør... du dør... og jeg lever, jeg flyr, jeg er fri..

kjære deg, I wont miss you!

~Frida~

søndag 22. juni 2014

etter regnet kommer regnbuen

sukk hjertet, men brist ikke... tunge og vanskelige dager er det i fleng, og de kommer vekselsvis med gode dager. Nå har jeg endelig skjønt hele greia og sammenhengen med hvordan du "tar det" og "hvordan du har det". For på selv de mørkeste dagene kan du oppleve at somstrålene skimter til å lyser opp veien din. Men hvis man vender ryggen til, setter seg i den innerste kroken i fosterstilling, uinterresert i at din dårlige dag kan bringe noe godt hvis du reiser deg opp og går ut for å se om det er sol, så skinner ikke sola på deg. Jeg tenker på meg selv når jeg beskriver dette, og dømmer ingen andre. For jeg vet hvordan det er når du kjenner at alt er svart og du føler at det ikke er en brøkdel av mulighet for at lyset skal bryte gjennom den dagen. Man gir opp litt og er likegyldig, fordi man tenker at ingenting hjelper uansett. man tenker at man kan bare sitte der i kroken og ha det vondt. Det som egentlig skjer er at mørket fyller alle celler i kroppen. Det som skjer er at du nesten etterhvert lar stemmene få herse med deg og trekke deg enda mer ned. Etterhvert er du offeret. Etterhvert sitter du nermest å dyrker destruktivitet sammen med sykdommen din. Du er fanget. Inni din egen boble. Du hører på stemmen som forteller deg hvor mislykket, ubrukelig, skitten og stygg du er, og du er enig.
Der og da spiller det ingen rolle om hvilke vakre og gode ord engelene rundt deg kommer med, fordi ørene dine virker ikke. Det er ingen inngangsport for positivitet. Du går bare i ring i ditt eget destruktive hode, og opplever at kroppen din fungerer nærmest som en autopilot styrt av sykdommen...
Heldigvis får vi en ny dag hver dag. Heldigvis har vi nye sjanser hele tiden...
Så hva gjør man når man våkner etter en slik dag? fortsetter man i samme tralten?
Nei, man tar seg i nakkeskinnet, står opp rakrygget og tvinger seg selv til å fylle dagen med friske ting. Uansett om du ikke klarer det, så bestemmer du deg for å klare det likevel...

En slik dag hadde jeg i går. Jeg vil viske ut gårsdagen. Jeg bare feilet og feilet, og klarte ingenting. Og feilene jeg gjorde i går gnager i samvittigheten i dag, men hva får jeg gjort med det? Det eneste jeg kan gjøre er å lære av det, og gå videre. Jeg kan gjøre ting som gjør dagen i dag anderledes, og i dag har jeg klart det. Jeg klarte å snu en ond sirkel etter dag 1, og det føles utrolig godt. Jeg føler meg sterk når jeg har klart det. For det har ikke vært enkelt. Jeg har måttet fylle sekunder, minutter og timer med noe konstruktivt hele dagen, og jeg har fått masse ut av denne dagen. mange ting jeg er stolt av også. mange ting jeg ikke har gjort på lenge. Det er en god følelse. Slike dager som i dag gir store gevinster, fordi jeg lærer meg ulike mestringsstrategier, og jeg ERFARER at jeg mestrer eller feiler. Det jeg er i ferd med å gjøre her, og har gjort i det siste er å finne min egen oppskrift på å bli frisk. Den viktigste medisinen min nå om dagene er sunn mat og mye aktivitet og trening. Det å kjenne meg tilstede i kroppen min er utrolig. Jeg hadde glemt hvor herlig det er å bruke kroppen, og hva det gir meg, og hva det gjør med meg. Endelig har jeg funnet noe jeg kan bruke for alt det er verdt, og det fine er at jeg også har tillatelse til å gjøre det nå. Jeg får lov å sakte men sikkert trene og være aktiv.

Alt i alt har dette vært en bra dag, fordi jeg har klart å snudd. Jeg lot meg ikke lure av likegyldighet og destruktivitet. Herlig!

Jeg har også sittet lenge å sett på gamle bilder fra da jeg var ganske frisk. Det er både godt og trist å se. Jeg tenker på hvor mye artig jeg har vært med på, samtidig som jeg savner det så sårt. Men det kan jeg bruke som motivasjon til å fortsette å kjempe... En dag er jeg tilbake!
~Frida~

lørdag 21. juni 2014

berg og dalbanen - mitt nåværende liv

Jeg forventer ikke at dere skal forstå. Jeg forventer ikke at dere skal skjønne. Dette er komplisert. En del av problematikken min er at det går veldig opp og ned. Med tanke på kommentarene jeg fikk på forrige innlegg, et innlegg hvor jeg kanskje var litt langt ned, fikk meg til å føle meg ille. Samtidig skjønner jeg at det kan være utfordrende både for meg å forklare godt, og for dere å forstå. Dette er komplisert.
Jeg vet at mange sliter, og mange har det mye mye verre og mange flere utfordringer enn meg, så sitter jeg her å skriver om problemene mine. Poenget mitt er at uansett hvem du er, så er akkurat ditt problem eller problemer veldig utfordrende og store og uoverkommelige for akkurat deg, enn det ser ut utenifra for andre. Og det er ingens feil.
Jeg vil bare at dere skal vite at det er vanskelig å sette ord på mine utfordringer slik at dere skal forstå det riktig, og det forventer jeg heller ikke at dere skal gjøre. Jeg skriver ikke denne bloggen for å få medfølelse.

Men det er veldig mange ting i livet mitt som endelig går bra nå. Men samtidig har jeg funnet ut at ingen ting er helt bra, og ingenting er helt dårlig. Vi går gjennom livet som en berg-og-dal-bane, og akkurat det er en bra ting. Tenk hvor kjedelig det hadde vært å eksistert midt på treet. Å aldri kunne få opplevd oppturene etter å ha kjempet seg opp fra nedturene. Da ville det ikke eksistert mestring for eksempel. Da ville vi kanskje ikke satt oss mål i livet. Da ville vi kanskje ikke hatt noe å kjempe mot og for. Vi er født med følelser, men noen sliter med å forholde seg til de. Jeg er en av dem. Det er noe jeg må akseptere. Jeg må akseptere at jeg er syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med andre akkurat nå. Jeg kan sammenlikne meg med meg selv for noen år siden og til i dag. Da vil jeg se at jeg har kommet langt. Da vil jeg se utviklingen. Men likevel må jeg samtidig akseptere at jeg ikke er i mål enda. Livet mitt er ikke slik jeg ønsker enda. Og det er det som gir meg drivkraften. Jeg har konkrete mål om hvordan jeg ønsker å ha det, og målene mine er oppnåelige, så lenge jeg tror på dem, og så lenge jeg kjemper og ikke gir opp.

I mine dårlige øyeblikk har jeg et behov for å uttrykke meg, og det ser jeg at jeg ofte gjør gjennom bloggen. Her leser dere om både de gode og dårlige dagene mine. Kanskje glemmer jeg det viktigste. Kanskje glemmer jeg å skrive om ting jeg har fått til. Kanskje er ikke behovet mitt for å skrive så stort i de periodene ting går bra, så leser dere bare om mine dårlige dager og at alt er helt rævva. Hvis det er slik beklager jeg det, for da må jeg bare få frem helheten her.
Jeg har skikkelige dårlige dager noen ganger, hvor jeg ikke orker å stå opp. Jeg orker ikke å gå ut. Jeg har ikke motivasjon til noen ting. Jeg går i feller og jeg lystrer sykdommen. Jeg faller og faller...
Men så reiser jeg meg. Jeg finner styrke i mitt indre og utenfra og fortsetter å gå på friskveien min.
Jeg har dager hvor jeg finner glede i de minste ting og smiler hele dagen. ekte smil. De dagene er jeg overfylt av energi og koser meg og tenker friske tanker. Jeg mestrer mange ting og føler meg nesten frisk. Da er det vanskelig å akseptere at jeg må være innlåst, og at jeg må ha fotfølge,  og aldri kan være alene. Jeg klarer ikke å skjønne at jeg er syk, for jeg vil ikke at det skal være sannheten. Jeg føler meg jo så bra. Så har jeg dager hvor jeg er nøytral og har det greit. Dager hvor som jeg fyller med ting for å få dagene til å gå, og jeg føler jeg går å venter på at noe spennende skal skje. Jeg er nøytral og flat.

Men uansett om dagen er bra eller dårlig eller nøytral, så kjemper jeg. Jeg må hele tiden tenke på valgene mine og konsekvensene av valgene mine. Jeg må hele tiden holde fast i de friske tankene og ikke la meg lure av sykdommen. Jeg må hele tiden overhøre stemmene i hodet å være sjef. Jeg må hele tiden være på vakt, for angsten og sykdommen lurer rundt hvert et hjørne. Den er lur og vet mine svakheter. Små ting kan ødelegge et helt år for meg. Og dette må jeg forholde meg til. Jeg må akseptere at det er slik. Samtidig bor friske Frida inni meg og har behov også. Frida som vil være med venner, som vil feste natten lang, som vil være sammen med familien min, som vil hjelpe andre, som vil stå opp hver dag og dra på skolen, som vil spise akkurat det hun har lyst på, som bare vil leve... Det også må jeg akseptere at jeg ikke kan gjøre. Fordi uansett om jeg har en bra eller dårlig dag, så er jeg innlåst på en akuttpost akkurat nå. Jeg har hatt fastvakt et år nå, og har strenge retningslinjer. Jeg må forholde meg til regler som for dere ville hørtes helt galskap ut, og hvertfall unaturlig. Men jeg aksepterer det. hver dag må jeg bestemme meg for å gjøre det, fordi det er bare sånn det er. Og alt jeg kan gjøre er å fortsette å kjempe og ta gode valg, selv om jeg ikke vil, eller orker, eller ønsker, eller gidder, eller klarer. Jeg må gjøre ting for å opprettholde den fine utviklingen jeg har hatt det siste halve året. Så får jeg bare tåle å ligge å tenke på at dagene mine går mens jeg ligger eller sitter å tenker på alt det andre jeg kunne gjort. Jeg tenker på hvem jeg kunne vært. For jeg er ikke den beste versonen av meg selv. Men jeg prøver å bare være Frida, og tenke at det er nok. Jeg tenker at jeg nå gjør mitt aller beste. Selv om perfeksjonisten i meg forteller meg at jeg suger, er udugelig, uverdig og ubrukelig. Samtidig må jeg si det motsatte til meg selv. Det er jo ikke så vanskelig. Det som er vanskelig, er å tro på det som virkelig er sant, når du er vant til å lytte til de negative tingene som stemmene forteller meg.

Det beste jeg kan gjøre er å gripe fast i håpet. For håp er det fullt av rundt meg, og det er kun jeg som bestemmer om jeg vil slippe det inn eller ikke. Dette går også opp og ned. En dag er jeg svært håpefull og fornøyt, mens neste dag har jeg gjort en feil, eller at det har skjedd noe som har påvirket meg, og dermed er jeg i bunn. Men så tvinger jeg meg selv til å lete etter lysglimt, og selv de minste antydninger til lys kan bli som en sol å lyse opp dagen min igjen. Og dette vet jeg. Jeg vet at når jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp, så vet jeg at jeg på en eller annen måte klarer å stable meg på beina å komme meg opp på veien igjen, heldigvis. Det vet jeg, jeg vet at jeg alltid reiser meg igjen. og jeg vet også at jeg balanserer på line med døden under meg. For det er en grunn til at jeg har det høye sikkerhetsnettet rundt meg. Kroppen min har gått gjennom så mye, og vært så nære så utallige mange ganger, så akkurat nå er linen ekstra tykk for at jeg ikke skal falle i døden. For det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker at linen jeg går på skal gjøre meg så vant at jeg kan bli den sterkeste linedanser, og bli trygg og frisk, slik at jeg kan fortsette på linen helt til dens ende.

Så jeg holder fast i meg selv, jeg holder fast i håpet, og jeg holder fast i troen på at jeg skal klare dette. for livet er en berg- og- dalbane.. skikkelig spennende og skummel, fyllt av masse følelser. både gode og dårlige...
~Frida~

mandag 16. juni 2014

vente vente vente streve

jeg ligger å tenker. Frem og tilbake. hva hvis? hva om? tankekverna går hele tiden. I natt har jeg ikke sovet noenting. Jeg lå bare på ryggen og filosoferte hele natten. helt til mørket gradvis gikk over til å bli lyst. helt til fuglene begynte å kvitre. hele natten lå jeg å delte mine tanker og bekymringer med fastvakta. Jeg tenker både på fortid og fremtid, og hvordan jeg skal lære meg å takle nåtid. Det er kanskje det viktigste.
Ting går veldig opp og ned som dere skjønner.. Men det jeg sliter med og har slitt med i helga har vært det å ta gode valg i forhold til mat. Jeg har kommet inn i en dårlig sirkel. jeg har kommet dit at mat og følelser henger sammen, og jeg bruker maten som et verktøy for å takle følelsene mine. Alt er svart/hvitt. Alt eller ingenting. Ingen mat og drikke eller mye mat og oppkast. Jeg jobber hardt med meg selv for å finne en middelvei. Jeg prøver å finne et sted i mellom der, med noe jeg kan leve med. Men det er vanskelig. hvor er den middelveien? hvor går mine grenser?
Maten er vanskelig...noen tips?

i tillegg venter vi fortsatt på rapporten fra ullevål. Det er et helvete å gå å vente og vente hele tiden. Jeg er så spent. hvorfor kan de ikke bare sende den? den skal komme iløpet av denne uka da, så da håper jeg inderlig at den gjør det også. Det bør den. Fordi jeg vil vite sannheten. jeg vil vite sannheten om mitt indre. Selv om jeg egentlig vet det, og at rapporten ikke kommer til å forandre så mye, så vil jeg vite hvilke setninger som står der. Jeg håper den kommer i morgen. Og jeg håper jeg klarer å ta gode valg i morgen. Jeg håper på en bra dag i morgen. Jeg trenger en bra dag.
~Frida~

onsdag 11. juni 2014

takknemlighet og fremtid

Takknemlighet...
Takknemlighet er ordet i dag føler jeg...
Jeg har sittet å lest tilbake på tidligere blogginnlegg og kommentarer fra dere. Jeg blir så rørt og beveget. Det føles helt utrolig godt å ha så mye støtte fra dere. Ikke nok med at dere støtter meg, men dere tørr til og med å snakke mot sykdommen min. Dere tørr å snakke Frida frem og hjelpe meg. Det hadde kanskje vært annerledes hvis dere hadde møtt meg i virkeligheten, og fortalt meg alt da, for alt er jo lettere å skrive. Men det spiller ingen rolle for meg. Jeg er takknemlig uansett. Det betyr så utrolig mye for meg å høre alle innspillene dere har å komme med. Takk!
Jeg leser spesielt fra den tiden hvor jeg drev å fortalte om min historie. Mange ble rørt av det, og jeg ble rørt av tilbakemedingene deres.

Det gir meg motivasjon til å fortsette på riktig vei fordi jeg har så lyst å lykkes. Ikke bare for dere, men også for meg selv. Og så langt har jeg aldri kommet før. At jeg kjemper for meg selv. Det at jeg skal nå de konkrete målene jeg har satt meg, er drivkraften min. Jeg ser for meg mestringene mine, og det gir meg guts til å stå på. Jeg har både kortsiktige mål og langsiktige mål. Begge er like viktig. Samtidig har jeg lært meg å tenke konsekvenser hele tiden. Jeg er veldig bevisst på valgene mine, og veldig fokusert på at valgene mine skal være gode. Jeg tenker på det hele tiden. Hva skjer hvis jeg velger dette? eller hva skjer hvis jeg velger det andre? hvor vil det føre meg og hvilken vei er jeg på vei da... Det gir motivasjon og hjelper meg til å holde fokus når jeg tenker slik. Jeg har kommet lang, for halvt år siden var jeg veldig veldig impulsiv og gjennomførte noe straks tanken kom i hodet på meg. Nå er det annerledes, og jeg er så glad for at jeg har kommet dit at jeg klarer å tenke slik. Det gjør meg friskere, fordi det hjelper meg å ta friske valg.


Jeg har jo tenkt mye på hvordan det skal gå fremover. Siden jeg har tenkt mye på det og sett for meg ulike scenarioer, så har jeg ubevisst på en måte forberedt meg litt på det jeg venter meg, og nå begynner jeg å føle meg klar for ulike ting. Jeg kjenner at dette skal jeg faen meg fikse! Og det er herlig at det nå er den følelsen som fyller meg. Jeg skal få det til, fordi det er riktige veien å gå for at jeg skal få nådd målene mine. Og det er jo det jeg vil. Jeg vil nå målene mine. Det er slutt på at jeg lar meg styre av sykdommen. Jeg prøver hver dag og hver time å ta gode valg nå. Det er fokuset mitt. Og det virker. Det virker å ha et slik fokus. Det å tenke positivt. jeg sier ikke at det er lett. Jeg sliter veldig fortsatt, men det blir lettere og lettere for hver dag. noen ganger faller jeg litt, men jeg reiser meg alltid. Det er jeg takknemlig for. Hvor styrken til å reise seg etter hvert eneste fall kommer fra, vet jeg ikke. Det er bare så mye jeg vil med livet mitt. og jeg ønsker så inderlig å oppnå det. Målene mine betyr mye for meg med andre ord. Så prøver jeg å gjøre friske ting og jeg holder fokus og overholder regler både her og som jeg selv har satt for meg selv.

Jeg har sagt det før. Dette skal jeg fikse!
~Frida~

mandag 9. juni 2014

turn around - on the right way!

Det er vel ikke noen nyhet at jeg alltid sliter med å komme i gang med mat etter et opphold på sykehuset. Dette var intet unntak. Det tok en uke for meg uten mat, og minimalt med drikke å komme i gang igjen. Det kreves at noen virkelig setter deg på plass og forteller deg hvordan virkeligheten er. Mat og drikke er et must, var vel hovedbudskapet som de prøvde å pakke inn i hodet mitt. Nå har jeg svimlet i flere dager, men i dag var det skikkelig ille. Fikk smerter i hele kroppen og lå bare å ynket meg. Vi prøvde med drikke på starten av dagen, derretter var det rett og slett blackmailing på høyt plan her altså... drikk halve glasset og jeg får en snus, resten av glasset så er premien en tyggis... rimelig barnslig å holde på slik når man er 21 år, ikke sant? Vel, det er det sikkert, men hvis det er det som kreves av og til, så får det bare stå til.

Så hva handler det om denne gangen?
Det er egentlig mange ting. Jeg synes det er vanskelig å fylle kroppen min med det stemmene forteller meg er "skitt", når jeg har renset den ved å sulte noen dager.
Jeg synes det er vanskelig å være den som tar valget om å tilføre kroppen min næring.
Jeg synes det er vanskelig å gi slipp på sultrusen, og velge den bort når jeg er innlåst med en haug med følelser som skal ut, men helst på normale smertefulle måter.
Så synes jeg det er vondt, fordi jeg føler meg skitten når jeg spiser. I tillegg vil jeg ned litt, til der jeg var. og enkel som jeg er, velger jeg alltid enkelste vei. Det har jeg alltid gjort. Enkel vei, min vei...

men hvordan kan jeg løse dette på andre måter da?
for det første er det jeg som bestemmer over kroppen min, så jeg kan bestemme hva jeg vil føre inn og ut av inntak. stemmer er heller ikke virkelig, selv om det føles det for meg. Det finnes andre måter å rense kroppen på.
Det er jeg som må ta valget!
Det finnes andre rus-følelser som faktisk er ekte. for eksempel gjennom trening.
dessuten forsvinner skittenhetsfølelsen. Jeg må bare jobbe med den.


Hva fikk meg til å snu?
nå har jeg vært en uke uten mat og drikke, og jeg kjente hva det gjorde med kroppen min. Jeg forstod at den ikke tåler en runde i bakken til, og det var opp til meg å ta et godt valg for kroppen min sin skyld. Jeg tenkte på hvilket liv jeg ville få fremover hvis jeg valgte å lystre sykdommen, fremfor hvis jeg tok et godt valg, og da var valget ganske åpenlyst.
tvang, sondeforing og innestengt, eller sommer, sol, bading, festing, venner og familie, energi og etterhvert mer skole... i tillegg ville faktisk livet mitt å gått videre og fortsatt istede for å dø. For jeg ønsker jo ikke å dø..

Men jeg fikk en lærepenge denne uken. uten mat og drikke, duger helten virkelig ikke. Det er så utrolig mye som går så mye dårligere når man ikke får næring og væske. Kroppen og hjernen trenger det hele tiden, hver dag, flere ganger for dagen. BASTA!
~Frida~

lørdag 7. juni 2014

østmarka, whats up?

jeppsi pepsi, da har jeg kommet meg på beina igjen etter en uke på sykehuset. huff, det var ikke noe gøy. skikkelig dårlig form, men nå er jeg bedre og tilbake på østmarka. fortsatt sliten, men mye bedre.

I dag kom mamma på besøk og jeg fikk tatt den siste årsprøven for å få fullført året. Det føles godt, jeg har jo virkelig jobbet hardt med skolen i år. Jeg bestemte meg for å klare det, og jeg klarte det. uten å være på skolen kom jeg meg gjennom det, og nå er jeg ferdig. Føles bra det altså!

Jeg sitter egentlig bare å kjeder meg nå, samtidig funderer jeg på hvor jeg er neste uke, eller om en måned. Jeg tror dere har mye rett i at jeg kan finne styrke inni meg selv også til å klare dette. Det er bare at det føles så utrolig rart å plutselig skulle klare alt alene, uten noen sammen med meg. Det går nok fint mesteparten av døgnet. men hva når jeg plutselig sitter uten kontroll og jeg er i full dissosiasjon eller anfall? Det er jo i slike øyeblikk jeg nesten har tatt livet av meg selv før. Det går heldigvis bedre nå enn før. Jeg har lært meg å ta kontroll litt slik at jeg kommer fort tilbake igjen. noen ganger tar det litt mer tid enn andre ganger. men jeg har alltid noen sammen med meg når det er slik, og jeg kommer meg ikke alene ut av det. Jeg mister kontroll over kroppen min, jeg går ut av meg selv. eller kanskje forsvinner jeg så langt inn i meg selv. inn i de dypeste angstkroker. hva er det jeg flykter tilbake til hver gang?
hvorfor klarer jeg aldri å være tilstede og ta kontroll?
Jeg har så mange spørsmål, men så få svar...
Det gjennstår egentlig bare å prøve nå.. selv om det er snakk om gambling  på høyt nivå.
hvis jeg skal komme meg videre må jeg bare prøve. Jeg må jo begynne en gang.


jeg har klart det før, og det er sikkert en vanesak, så da må jeg vel prøve. Det kan jo hende at det går skikkelig bra også.

Nå venter  vi egentlig bare på rapporten fra second opinion, som muligens legger føringer for hvordan det blir fremover. uansett hva som står der, synes jeg de skal ta litt utgangspunkt i hva jeg selv ønsker og føler også. Det er tross alt jeg som skal stå i dette.

Jeg merker jeg er mektig lei av sykehus nå. Det er en slags sorg som fyller meg når jeg tenker på at jeg ikke kan være frisk og leve normalt. Jeg skulle gjort hva som helst for å fått slippe spiseforstyrrelsen, stemmene, dissosieringen og alt det andre jeg sliter med. Jeg skulle ønske at jeg kunne visket ut alle arr på kroppen min. spesielt på magen. Det er det som er størst. Det står skrevet på kroppen min at jeg har vært veldig syk, mens jeg bare vil være frida. Ingen sykdom. Jeg kan aldri gå i bikini eller magetopp og slike ting. Da ville omverden fått sjokk og lurt på hva i alle dager er det som har skjedd med meg.
Arrene minner om forferdelige traumatiske situasjoner hvertfall for meg og mine nærmeste.

historien min ligger i og på kroppen min. hva hvis jeg ikke hadde gjort det eller det? hvor hadde jeg vært i dag hvis jeg valgte det eller det istede for det jeg valgte? slik tenker jeg mye. men det hjelper meg ingen ting. jeg blir bare sint på meg selv da. Forferdelig sint fordi jeg tok de valgene jeg gjorde. forferdelig sint fordi jeg tok det valget som førte til at jeg mistet noe som jeg ville gjort alt for å få tilbake.. Det er borte... Jeg sitter å ser tilbake i tid. fy søren hvor sørgelig....

men samtidig har det gjort meg til den frida jeg er i dag. Frida med mye kunnskap og erfaring. veldig kreativ... etc...

jeg blir en person etterhvert, jeg kommer hvertfall til  å føle meg som en...
~Frida~

onsdag 4. juni 2014

dont let the dark come in

status Frida:muck better thanks you... har nå snart vært på sykehuset i en uke, pga en kraftig infeksjon i tarmen. Ikke artig for å si det mildt. Det har vært helt forferdelig. smerter, kvalme og masse feberkramper. huff, jeg er bare så glad det er over nå. takk gud for antibiotika. Planen er at jeg skal tilbake til Østmarka på fredag. De vil se at CPRn går ned først.

Akkurat nå har jeg en litt tom følelse inni meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler liksom at alt går imot meg. Jeg har så utrolig mange ting som foregår inni meg nå, som absolutt skulle fått komme ut, men som jeg ikke klarer å få ut. Jeg vet også at det skjer mange forandringer fremover. Pga situasjonen som er nå. Pga alt eksperter mener. Jeg har ikke DPSn med meg på det heller lenger. det som ikke har fungert i over ti år er jo fordi ingen har hørt med meg hva som funker, og når først får ta del i behandlingen min og være med å bestemme hvordan opplegget skal være, så går plutselig alt mye bedre, og jeg blir friskere. Så nå først skal de gjøre alt motsatt av det jeg sier, og vi har nærmest kommet dit at det er krig igjen. en evig krig mellom helsevesenet og sykdommen min. men ikke bare det. Det er faktisk jeg, Frida som prøver å kjempe for sitt også. Fordi jeg vet hva Frida trenger. Men likevel da, så er det ingen som hører på meg. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg sitter bare inne med så voldsomt mye følelser akkurat nå, og vet ikke om jeg klarer å håndtere det. Det gjør så vondt. Men samtidig vil jeg klare det. Jeg har jo ikke noe annet valg nå. Det er så mye som jobber imot meg, og det frister å sakte stenge meg bort fra denne verdenen igjen. Jeg vil bare sove. Jeg klarer ikke mer.
Man kommer til et punkt hvor man har brukt opp alt man har av krefter og mot, jobbet så hardt at man ikke klarer mer, gått på reservetanken så utrolig lenge, og man er lei, sliten og har vondt. Så kommer dråpen som får det til å renne over. Det er da denne følelsen kommer. Denne utmattelsen. Denne mørke sorgen som lammer deg. denne dystre tilværelsen som fyller hele kroppen.
Det er da man får lyst til å bare få slippe. han orker rett og slett ikke mer.
Dere ville nok like, og jeg ville nok like at jeg fortalte at alt er bra og at jeg har det bra...men slik er det ikke nå. Jeg kjenner depresjonen snike seg innpå meg, og bare tanken på at en depresjon kommer å slår meg ned i bakken akkurat nå, klarer jeg ikke. Det er ikke rettferdig. Som sagt, alt går imot meg.

Jeg vet hva dette handler om også, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Den ene tingen kan jeg gjøre noe med, men vet ikke hvordan jeg skal løse det. På det andre har jeg liten eller ingen påvirkningskraft, og det føles forferdelig. Det er hvordan ting skal være fremover. Det handler om hva ekspertene skriver på papiret i den second-opinion-rapporten sin, som snart skal komme i posten. Der kommer det til å stå hvilke diagnoser jeg har, og hvilke annbefalninger de har for meg videre. Det jeg er usikker på er om jeg kommer til å få et A4-regime som tilsies, og at det er lite rom for tilfassing. Selv om det ikke har stått på papiret, så har jeg jo hatt diagnosene mine i lang tid, så for meg forandres ingenting, men hele omverden rundt meg forandres. Jeg er lei av å bli behandlet for diagnosene mine. I noen måneder nå har de på DPSn behandlet meg som Frida, og det har gjort underverker. Jeg har blitt friskere enn noengang, og fått jobbet med ting jeg aldri trodde jeg skulle jobbe med. Det er så mye jeg har fått til.
Jeg føler på mange måter at jeg blir sviktet, når de slutter å høre på meg, og begynner å jobbe ut i fra en jævla bruksanvisning. JEG er da for faen ingen jævla ting... Jeg er er menneske, og i det siste har jeg faktisk begynt å føle meg som et også. Hvorfor skal ting forandres da? hvorfor skal de endre noe de SER funker? Jeg har gått rundt med en følelse av å ha funnet medisinen som skal gjøre meg frisk. Jeg har funnet kuren liksom. Så får jeg ikke lov å bruke kuren nå. Dermed jeg må enten bruke enda mer tid, endaa mer krefter(som jeg ikke har), enda mere av min viljestyrke(som er betydelig svekket), til å finne en ny kur, eller jeg må gi opp... Jeg har ikke lyst til å gjøre noen av delene. Jeg har lyst å bruke den kuren jeg har brukt 10 år på å finne, og bli helt frisk. Det er bare det jeg vil. Jeg vil bare bli frisk.
Og jeg vet hvordan jeg kan bli det, men jeg får på en måte ikke lov å bruke medisinen jeg har funnet til å bli frisk. Dette handler ikke om mestringsstatergier fra min side, dette handler om hvordan opplegget rundt meg skal være. Det handler om tryggheten jeg trenger å føle for å klare å få til noe som helst, for å få til å eksistere. Jeg har jo fått til så utrolig mye i det siste. Jeg vil fortsette med det. Det får jeg ikke.
Ergo, det er lengre tid til jeg får løpe rundt som en fritt menneske med et helt nytt liv fordi jeg er frisk. Eller jeg rett og slett visner, fordi jeg klarer bare ikke mer...
Den tryggheten jeg har funnet har vært hel riktig at je har funnet. Det har vært en gave, fordi det har fått meg til å stole på de rundt meg, og jeg har klart å få ut all gørra på innsiden. Og det har gjort godt, samtidig som det har aktivert mye i meg, som er utfordrende å bære på. Men jeg fikser det, og jeg har fikset det.. nå er jeg usikker på hvordan det vil fortsette...
Jeg kommer ikke til å gi opp i den forstand som å dø, men jeg kommer til å slippe taket i Frida. I alt jeg daglig kjemper for å holde på avstand, på alt jeg kjemper i mot, på alt mørket. Da kommer det igjen og fyller meg. Og jeg, jeg forsvinner. Jeg gir opp.


Det å gi opp er ikke noe jeg ønsker. Jeg ønsker bare å bli frisk. hvorfor vil de ikke høre på meg.
heldigvis kommer tårene nå, og ikke noe annet. tårene triller og sorgen kommer. sorgen over at jeg kanskje må miste meg selv igjen. Det frister sånn å slippe taket. For hvis frida forsvinner, dør jeg til slutt.
~Frida~

søndag 1. juni 2014

gastro St-Olav update

Nå ligger jeg utslitt i en sykehusseng, og det har jeg gjort siden fredag morgen... Jeg har slitt med intense magesmerter hele uka, men jeg trodde det var så enkelt som "kvinneplager", men nei... natt til fredag begynte jeg å bli skikkelig dårlig. Feberen steg, blodtrykket lavere, pulsen høy, diare, og veldig veldig vondt i magen.... jeg var så dårlig. det er lenge siden jeg har hatt så store smerter. på morgenkvisten ble det tatt blodprøver.. forhøyet CRP og lav kalium... pluss symptomer på enten blindtarmbetennelse eller betennelse i buken. At kanskje tarmen lekker et sted der inne.
Jeg ble vertfall sendt til sykehuset, og ble tatt mange prøver av. Det verste var kanskje CT. Jeg måtte drikke 9 dl kontrastvæske som smakte utvannet vodka. Jeg ventet hele dagen, og da klokka var halv ti måtte jeg også få kontrastvæske i baken og intrvenøst mens bilder ble tatt.. Jeg ble gloooodvarm i hele kroppen når de satte inn kontrastvæska. helt jævlig.. huff.. jeg har jo tatt ct før. men ikke med  kontrastvæske...
jaja, konklusjonen ble vertfall infeksjon i buken/tarm...

Så nå ligger jeg er og titter på dryppet som renner sakte inn i kroppen min.. Jeg vet det ikke er en realistisk tanke, og at jeg har store problemer som ikke klarer å takle det, men jeg tenker at Ringer gjør meg feit. Jeg blir skitten av det tror jeg. forferdelig sliten. uff.
En annen ting er at jeg må faste mens jeg er her, for å la tarmen hvile seg litt, pluss at det vil at jeg vertfall skal faste til i morgen til de faste legene er tilbake. men nå har jeg fastet i tre døgn +++ og har null energi. det jeg er redd for er at når jeg er frisk, skal være obs på at jeg har mistet noen kg eller gram, og plutselig bli hekta, og deretter fortsette på feil vei...


~Frida~