torsdag 31. januar 2013

opp og stå

hei stopp! vent litt! hvor er det jeg går nå? hvilken vei er det jeg går på? hjelp meg, jeg snubler sånn. jeg ser ikke hvor jeg går. det er tåkete. hva gjør jeg? det er lettest å ta den trygge kjente veien. de kjente stiene lyser klart og tydelig opp langs veien jeg går. Det frister å bare lure meg innpå dem. Jeg tror jeg allerede har fulgt de kjente stiene noen dager nå. Men vet dere hva? jeg har det ikke godt inni meg, for jeg vet at disse lettvinte stiene ikke fører til målene mine. Disse stiene er ikke veien jeg må gå for å bli FRIsk. Disse veiene fører bare mot et sted. døden. vil jeg dit da? nei, for all del. Frida har jo bestemt seg. Jeg vil leve. Jeg er enda i live etter åtte år i denne dødlige valsen, og jeg har fortsatt sjansen. jeg har fortsatt valgene. Men jeg må gå veien. Jeg må gå den riktige veien. Ja, den tunge veien, men det er den eneste som fører meg mot livet.  Den er kronglete og tøff, men den er også hva jeg gjør den til. for også på min kronglevei finnes det blomster. Det finnes lyspunkt og små aner av livet hele tiden. Jeg må bare se etter dem, finne dem, og være takknemlige for dem. takknemlighet er viktig.
Hvis man fokuserer på hva man er takknemlig for, vil man se at man er rik. Jeg er rik. Jeg har så enormt mye å være takknemlig for. Jeg har verdens beste kjæreste, som er helt unik og den sterkeste personen jeg vet om. Jeg har min utrolig sterke mor som har kjempet for meg i tykt og tynt og holdt håpet oppe. Jeg har en far som støtter meg hele tiden. Jeg har en søster som representerer alt det friske man kan ha i et liv. Jeg er tante til verdens vakreste mirakel. Jeg har venner og familie som støtter meg.
Og mest av alt, jeg har et behandlingteam som støtter meg hver dag og kjemper kampen min med meg. De har troen på meg. Jeg er i live, tross alt.
Jeg har en så stor heiagjeng. jeg ser dere på veien min. Takk til alle for at dere heier på meg og viser meg frem på veien min. når jeg faller og detter, så er dere der. jeg skal bevise for dere og meg selv at Frida-fighteren kan gå veien. Jeg skal bli frisk. jeg skal klare dette! så nå, helomvending, inn på riktig vei igjen. opp og stå! fortsett mot FRISK!
~Frida~

mandag 28. januar 2013

det er jammen ikke lett å holde riktig fokus hele tiden. Jeg kjenner at det har vært en tung dag i dag. tankene mine har spiseforstyrrelsen styrt og det igjen gjør at jeg roter meg helt bort. Det er rart at det egentlig går ann å rote seg så innmarri bort i syke tanker når man først lar ballen rulle. Så heldigvis klarer jeg å sette på bremseknappen å hente meg sakte inn igjen, og det er jammen meg en tung kamp. alt har blitt snudd på hodet i løpet av noen minutter og timer, så skal jeg klare å snu det tilbake igjen.
Da trenger jeg å tenke at jeg har bestemt meg. Jeg skal bli frisk, og jeg må gjennom dette for å komme dit. som jeg har sagt mange ganger før. Den eneste veien ut, er gjennom. Jeg vet at jeg har styrken inni meg til å kjempe meg ut av denne evige runddansen i spiseforstyrrelsesverdenen. Jeg ønsket aldri sykdommen velkommen inn i livet mitt. Det ble som en flukt fra den vanskelige virkelige verdenen, og siden har jeg vært fanget. Men jeg er ikke den lille sårede jenta lenger. Jeg er et menneske som er i ferd med å finne seg selv. Frida er bare et spørsmålstegn av uutforskede sider, som venter på å blomstre. Jeg er ganske spent på hvem og hvordan jeg kommer til å bli, uten en brølende djevel på skuldrene. Når jeg får litt mer kontroll på den, kan jeg bli hvem jeg vil.

noe av det som er vanskelig er å se at kroppen forandrer seg.for meg er det bare uvant, og spennende. åi, litt rumpe og pupper liksom.. men sykdommen drøsser på med monsterfølelser til tusen. smekk på fingrene og skjerp deg jente, sier den. Men det er jeg som bestemmer. det at kroppen forandrer seg er et viktig skritt mot å bli FRIDA. og Frida trenger å ha en frisk kropp for å nå målene. basta!
~Frida~
hei og hopp alle sammen:) 

ville bare gi et livstegn.

~Frida~

fredag 25. januar 2013

update og bp-killer

jeg får vel starte med siste nytt på Frida-fronten. onsdag skulle jeg bare ut å lufte meg en tur før middag, så skulle jeg krysse veien(på en overgangsfelt), det kom en bil i full fart,  og bremset akkurat for sent. Jeg føyk i bakken og endte opp med hjernerystelse, skrubbsår, bristet ribbbein og kraftig forslått hofte og kne og ankel. heldigvis var ingenting brukket. Det var det ene, det andre er at sjåføren stakk av. Jeg skjønner ikke at det går ann. jeg er utskrevet av sykehuset nå da heldigvis, og alt går bra nå.

Ellers fortsetter jeg med knallhard jobbing. jeg spiser etter kostlisten og hviler, jeg er snill med kroppen min, jeg blir mer og mer Frida for hver dag som går. Nå driver jeg å jobber med å unngå overspising. jeg har laget meg en liten oversikt over motivasjonsfaktorer for å ikke overspise. kanskje kan den være til hjelp for andre også.


«BP-killer»
-         - Jeg oppnår ingenting ved å overspise. Kun en falsk tilfredstillelse fra sykdommen. Det er ikke verdt det.
-         - Jeg bruker tusenvis av kroner på mat, som går rett i dass! Tenk hva jeg kunne brukt de pengene på!
-       -   Når jeg overspiser er det bare det første tygget som et godt, og da sitter jeg der igjen med mat for mange hundre kroner som jeg MÅ spise opp. Oppkastingen etterpå er vond og smertefull. Det er ikke verdt det!
-         - Jeg bruker gjennomsnitt 2 timer på en overspising. Det tar mye tid som jeg kunne brukt på andre ting. Positive ting, friske ting.
-      -   Hvor lenge har jeg tenkt å kjøpe mat for 500 kr og sitte på en handikapdo og spise og kaste opp?
-       -   Det med overspising og oppkast har for meg lenge vært en ventil, men det finnes andre ventiler, men da må jeg først tette igjen overspisingsventilen.
-       -   Etter en overspising sitter jeg igjen med vonde følelser og skam.
-      -    Tenk på mestringsfølelsen av å ha klart en dag uten. Det er å gå på friskveien.
-       -   Overspising og oppkast er ikke bra for kroppen min. jeg må være snill med kroppen min. jeg skal ha den hele livet.
-        -  Kroppen er et verktøy for å nå målene mine.
-       -   Kroppen jeg skal bygge opp skal bli ny, frisk og MIN.
-       -   Jeg trenger en frisk kropp til å nå målene mine.
-      -    Tennene blir stygge og ødelagte
-      .    Jeg får mindre tid til å være god med kroppen(pusse tenner, dusje, sminking, hårstyling osv)
-       -   Være obs på triggere. Det er ikke verdt det!
-     -    Trangen til overspising blir mindre og mindre for hver gang jeg klarer å stå imot. 


her er det mange ting å tenke over.

~Frida~

søndag 20. januar 2013

kroppen forandrer seg


Jeg ser kroppen min forandrer seg. Det er jo det som skal skje, men likevel er det så vanskelig. Sykdommen hvisker til meg «du er skitten, du er uren, du er ikke god nok». Jeg vet jo med min fornuft at det ikke er sant, men for meg har det vært sant i mange år. For meg var den følelsen av å ikke være god nok knyttet til nettopp vekta mi. Det handlet selvfølgelig om andre ting enn vekt, men utfallet ble at vekta kontrollerte følelsene mine. Jeg opplevde traumatiske ting som et uskyldig lite barn ikke skal oppleve. Jeg ble krenket utallige mange ganger. I mange år gikk jeg med en flink-pike-maske. Masken er der enda. Jeg klarer liksom ikke å ta den av. Jeg er redd for hva som kommer frem. Jeg er redd for de indre sårene jeg har inni meg. Det å gå opp i vekt innebærer nettopp det. Jeg gir slipp på spiseforstyrrelsen. Den som da hjalp meg til å håndtere følelsene. Den som hjalp meg å slanke bort smerten. Nå skal jeg opp i vekt igjen. Jeg prøver å se det på en annen måte. At jeg skal bygge opp en frisk ny kropp. En kropp jeg kan bli glad i. En kropp som har energi. En kropp som er god nok. En kropp som jeg skal ha resten av livet mitt. Og livet mitt skal jeg leve, og da må jeg ha en frisk kropp. Så jeg må godta og akseptere at kroppen forandrer seg. Det er en del av å bli hel. En del av å bli Frida. De indre sårene har ingenting med antall kg å gjøre. Det er en tanke jeg må vende meg til. Så får jeg tenke at alt sykdommen har fortalt meg og overbevist meg om de siste årene er løgner. Frida og alle rundt meg vet sannheten. Den reelle sannheten er ekte, og jeg øver meg på å tro på virkeligheten. Det er uvant da. Jeg er vant til å lytte og gjøre det trygge. Nå befinner jeg meg på ukjent farvann, men jeg har heldigvis god støtte og god veiledning. Veien foran meg fører til målene mine. Det er en tanke som gjør meg sterkere enn sykdommen. Jeg vinner mange kamper med å tenke på alt som venter på meg på den friske veien. Jeg må bare velge å gå på den veien.
Jeg skal bli sykepleier, jeg skal bli mor, jeg skal reise, jeg skal… åh, det er så mye som venter meg. Men det innebærer at jeg hver dag velger det. Går jeg på friskveien og tar friske valg, velger jeg livet. Det friske livet. Så ja, kroppen forandrer seg. Da skal jeg tenke at jeg går på friskveien. Da skal jeg tenke at jeg kommer til å nå målene mine. Da blir jeg frisk. 

~Frida~

lørdag 19. januar 2013

I dag har jeg lyst å skrive litt om dagen min, for jeg har hatt en kjempefin dag i dag. Det er ikke hver dag det.
Jeg våknet kl. 06, og fordrev tiden med litt småsyssel. I åttetiden spiste jeg min næringsrike frokost, før jeg la meg på sofaen og slappet av. sykdommen er ikke så begeistret for å ligge helt stille på sofaen med magen full av mat(i dens øyne, skitt), men jeg har jo bestemt meg for å ikke høre på den, så jeg lot tankene passere og slappet godt av en times tid. Så fikk jeg en pussig ide om at jeg skulle ha pantet de tusenvis av pepsi max flaskene som ligger strødd i poser på rommet, så jeg kledde godt på meg og tuslet i vei til butikken og pantet flaskene. Da jeg kom til senteret, og oppdaget at jeg hadde god tid, og at klokken var ti, noe som betyr mellommåltid, kjøpte jeg meg en liten salat helt alene. så kom jeg på at jeg kanskje skulle ha klippet håret igjen, så jeg gikk tilfeldigvis til frisørsalongen og hørte om det var ledig time, noe det var, så da ble det ny sveis også. fornøyd og glad tuslet jeg tilbake til lunsj med en bærepose full av "voksenklær" og ny sveis.
etter en solid lunsj sovnet jeg på sofaen, våknet og begynte å ordne meg. Jeg skulle nemlig møte mamma. vi skulle ut å spise middag sammen. jeg bestilte meg rekecoktail. det var godt, selv om det innebar en del eksponering. dressing og full pakke. men det gikk greit. jeg klarte det. etterpå dro vi til kjøpesentret og svinset litt rundt. en hel dag med friske ting. herlig!


~Frida~

fredag 18. januar 2013

kryss i taket!

jeg teller dager nå. mestring er viktig! så ja, jeg teller dager.
18 dager skadefri!
3 dager uten overspising!
18 dager med Frida-kontroll
18 dager siden jeg bestemte meg for å velge å gå riktig vei!
Jeg har begynt på skolen!

det er viktig å telle dagene og se på alt man får til. hvis jeg skulle gått rundt å tenke på alt jeg ikke får til, blir det ikke akkurat så mye bedre. Det er viktig å fokusere på det som går bra og det man mestrer. for er det en ting jeg har oppdaget i det siste, er det at mestring er en fantastisk herlig følelse. mye bedre enn følelsen av å tilfredstille sykdommen. mestring gir en følelse av lettelse, sprundlende glede i kroppen, håp og drømmer.
Jeg merker at jeg endelig faktisk gleder meg til å bli frisk. jeg gleder meg til å få en frisk kropp. jeg har faktisk pakket unna alle "anoreksi-klær" og byttet de i vanlige klær(XS), slik at jeg visuelt kan se at det er noe som ikke stemmer når klærne henger og slenger. har jeg en frisk kropp, vil de sitte tight. så ja, Frida gleder seg til det. sykdommen roper skrekk og gru, men jeg gleder meg. Tenk å gå å handle klær på vanlige butikker og ikke i barneavdelingen. yiihaa!

Det er en ting jeg har tenkt litt på i det siste. Jeg, Frida lever livet. jeg vil ikke si at livet mitt er slik jeg vil ha det. for det er langt i fra. men jeg overlever ikke dagene på sykdommen lenger. Jeg lever et tøft liv akkurat nå, men det er jeg som sitter i førersetet og tar valgene. Det er stor forskjell altså. Tiden går med på å jobbe seg friskere og komme nærmere målene mine. og det er godt å kjenne på. kryss i taket!
~Frida~

onsdag 16. januar 2013

tøffe tak


15.01.13
Jeg har møtt hard motbakke de siste to dagene. Det føles som om at all motivasjon og friskhet jeg har opparbeidet meg har blitt sugd ut, og erstattet med gamle mønster. Det har blitt erstattet med sykdomstanker. Tanker jeg vet ikke er sanne. Men hva gjør jeg når tankene føles så ekte? Når de lager et voldsomt kaos og helvete på innsiden, og det eneste riktige virker som er å flykte. Jeg vet at det ikke er løsningen, men noen ganger føles det som den eneste løsningen, fordi det har vært den eneste løsningen i så mange år. Det har vært en sannhet for meg. Nå må jeg plutselig forholde meg til at det er en løgn. Nå er det tusen andre sannheter jeg må forholde meg til.

Jeg roter meg litt bort i min egen syke verden. Så nå gjelder det å hente seg inn igjen. Jeg må prøve å forholde meg til den virkelige virkeligheten her. Jeg må prøve å lete frem den enorme motivasjonen jeg bar tidligere. Slik at jeg går fremover på riktig vei, selv om veien er bratt og kronglete. Jeg må holde fokus og tunga beint i munnen. Jeg vet jo hva jeg vil. Jeg vil bli fri fra sykdommen, og da er det rett og slett så enkelt som å gjøre stikk motsatt av alt sykdommen forteller meg og hvisker eller brøler til meg. Jeg vet hva sykdommens mål er. Jeg har balansert over det lenge nå. Jeg har hatt ren flaks enkelte ganger. Jeg har lurt døden flere ganger, og det må være en mening med at jeg fortsatt lever. Det er meningen at jeg skal vinne denne kampen og bli fri.

Jeg tenker noen ganger på hvorfor jeg ikke er mer takknemlig. For livet altså. Hvorfor sløser jeg bort den dyrebare tiden av mitt liv på å tilfredstille en sykdom som tar alt av meg. Den tar all tid, all energi, gir vonde følelser, destruktiv adferd, hindrer meg å leve. Dagene går, livet mitt går. Jeg som har så mange mål med livet mitt, så mye jeg har lyst å gjøre. En dag sier det stopp. En dag er jeg ikke like heldig. En dag vinner sykdommen. Jeg må kjempe imot. Jeg vil ha livet. Jeg vil nå målene mine. Jeg vil ikke være fanget lengre. Jeg må stålsette meg og virkelig fokusere nå. Vil jeg gi mer av livet mitt til sykdommen. Hva har egentlig sykdommen gjort som er bra for meg? Hvilken gevinst har den gitt meg? Ingenting, bare en falsk lindring av indre sår. De sårene må jobbes med. De sårene kan jeg og de rundt meg til å gro. Smerten kan forsvinne, men da må jeg gi slipp. Jeg må gi slipp på det som hindrer dem i å gro. Jeg må gi slipp på alt som opprettholder det syke. Jeg trenger ikke å være redd. Sårene er vonde, men de vil gjøre mindre vondt etter hvert. Til slutt kan jeg legge de bak meg og leve livet mitt. Jeg kan få lov å være takknemlig for at jeg får leve, for det er ingen selvfølge at jeg gjør. Det er jobben min å ta de riktige valgene fremover nå. Det er jobben min å kjempe med alt jeg har av viljestyrke og guts imot sykdommen. Det er jobben min å være snill med meg selv. Så vil brikkene falle på plass sakte men sikkert og målene mine vil nåes. Men da må jeg jobbe. Knallhard jobbing, riktige valg og fokus på målene mine vil føre meg frem. Vil jeg ha endring må JEG gjøre endringene. Bare jeg kan gjøre det. Det er jobben min nå. Jeg skal jo bli frisk.

~Frida~

tirsdag 15. januar 2013

mange lurer nok på hvordan behandlingsopplegget mitt er og hvordan dagene mine er nå.
Jeg kan vel si såppas at jeg har vært på Orkdal DPS i noen måneder nå. De siste månedene har det kun vært fokus på selvskadingsproblematikken, siden den har vært så alvorlig at det mange ganger nesten har kostet meg livet. Jeg skulle få slippe å tenke på behandling av spiseforstyrrelsen og alt "presset" rundt det en stund. DPS`n skulle bli en plass jeg kunne føle meg trygg. Jeg fikk en ny diagnose etter en utreding her på dPS`n. Dissosiativ lidelse i alvorlig grad, og det viste seg at den var "skyld" i all selvskadingen. I det siste har vi behandlet den dissosiative lidelsen, og jeg er selvskadingsfri + mye friskere. Men nå som det problemet er på vei ut av livet mitt, kjenner jeg at jeg er langt fra den tilstanden jeg ønsker å være i. Spiseforstyrrelsen styrer mye av livet mitt, så av eget ønske har jeg nå begynt å behandle spiseforstyrrelsen her. Jeg føler meg trygg, jeg har en behandler jeg stoler fullt og helt på, og jeg føler meg klar til  å jobbe. Jeg har aldri vært så motivert. Dette er ekte. Jeg går for gull.
sakte men sikkert skal jeg ta tilbake livet mitt. Eller jeg har egentlig aldri hatt et liv, men nå skal jeg få det. Det som er så fantastisk er at jeg kan selv velge akkurat hvordan det skal være. Jeg er sjefen.
~Frida~

mandag 14. januar 2013

Jeg skal bli frisk


Følelsene raser der inne. Det smerter i sjelen. Jeg prøver å finne kilden i det evige kaoset, men det er for mange tråder å trekke i. Alle følelsene er sammenballet og sender meg på mange blindveier. Samtidig prøver jeg å ha den viktigste følelsen i fokus. Den følelsen som skal bringe meg på riktig vei. Den følelsen som sitter i hjertet. Ønsket om friheten. Det ønsket er så stort og så ekte. Det har vært der i mange år, men jeg har aldri klart å tro på at det inderlige ønsket skulle bli realisert. Uansett hvor stort ønsket har vært, har jeg aldri klart å tro på det. Ønsket mitt om å bli fri bærer mange drømmer. Drømmer som er så sterke at jeg kan fargelegge dem med detaljer i hodet mitt. Drømmene mine har ført meg over tøffe kneiker og bakker, og de har betydd mer enn noe annet i tøffe stunder. Men likevel, har de for meg bare vært drømmer. Det er nå jeg endelig har begynt å tro på at jeg kan vinne denne kampen. Troen om å klare det går litt opp og ned, men den er der, og jeg jobber beinhardt for å bevare den. For det er så utrolig viktig. Jeg må ha troen på meg selv. Jeg må ha troen på at jeg er sterkere enn tvilen. Troen er sterkere enn tvilen. Tvilen kan vike.
Som sagt er det mang en kneik å klatre over. Det er mange bakker å bestige, og det er jammen ikke lett å gå rakrygget på denne veien. Jeg faller ofte i sykdommens feller. Den hvisker til meg og lukker meg inn på sine stier. Den er sterk og den kjenner meg, men jeg er også sterk og kjenner den. Så dette er en stor kamp. Det som er det viktigste jeg kan gjøre er å tenke over valgene mine. Fører valgene jeg tar meg mot målet, eller ikke? For det er målet som er i enden av veien jeg må gå. Går jeg på riktig vei, reiser jeg meg etter å ha fallt, fokuserer jeg på de riktige tingene, blir friheten min.
Så hva gjør jeg med disse stormene med følelser inni meg. Det er her det er viktig å ta de riktige valgene. Alle valg er kjempeviktige. Det er valgene mine som fører meg videre, og det er valgene mine som bestemmer hvilken vei jeg går på. Det som er så vanskelig er at det er så mange blindveier på kronglestien min. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er riktig å gjøre. Men jeg prøver så godt jeg kan, og jeg lærer av mine feil, og jeg blir sterkere for hver gang jeg klarer å reise meg etter å ha falt.
Hvis jeg tenker på alternativet til den veien jeg går på nå, er ikke det noe bedre. Alternativet er et spiseforstyrret helvete og fengsel hvor jeg er fanget av en djevelsk sykdom. Ikke være i stand til å kjenne på følelser, hverken gode eller dårlige. Ikke være i stand til å oppleve livet. Ikke være i stand til å leve i det hele tatt. Ikke bruke egenskaper og ressurser. Ikke oppleve gleder. Ikke oppfylle drømmer. Og i denne verdenen ender alt med en sakte død. Da vil alt være forgjeves. Da vil mitt liv ende trist. Jeg blir trist når jeg tenker på det.
Det var den forferdelige tristheten over tanken på at jeg kommer til å dø som fikk meg til å innse at jeg hadde styrke til å kjempe. Klart jeg kan kjempe. Klart jeg skal nå målene mine. Det er jeg som bestemmer. Det var da jeg bestemte meg. JEG SKAL BLI FRISK! Og når jeg skjønte det, ble jeg så glad at jeg begynte å gråte. Jeg skal få oppleve å bli mor. Jeg skal få bli sykepleier. Jeg skal reise verden rundt. Jeg skal ha en frisk kropp, som er normal, og oppleve alle gledene med å ha en frisk kropp. Jeg skal få et fantastisk liv sammen med min kjære som jeg elsker veldig høyt og som elsker meg like høyt. Det er så mye jeg har lyst å oppleve i livet. Jeg vil ikke dø. Jeg har balansert på graven mange ganger. Døden har nesten tatt livet mitt. Men så kom en enorm styrke når jeg forsto at jeg kunne bli frisk. Så nå kan sykdommen bare hviske eller brøle så mye den vil. Jeg vet inni hjertet mitt hva som er sant. Er jeg i tvil, vet mine venner og familie og de som er rundt meg det. Jeg har en stor heiagjeng som jeg er evig takknemlig for å ha, og vi er mange mot sykdommen. Det er jeg som må gå på veien, men mange går sammen med meg, og mange står ved siden av å heier på meg.
Jeg vil bare takke alle som har reddet livet mitt. Jeg er evig takknemlig i dag, for jeg var så å si sykdommen den gang. Jeg er heldig. Jeg har muligheter hver dag til å velge livet. Det har alle. Alle valg man tar er enten bra for kroppen, eller ikke. Den tanken hjelper meg veldig.
Så jeg går for gull. Drømmer og frihet skal det bli. 

~Frida~

lørdag 12. januar 2013

første middag "ute".

Jeg glemte å skrive om en annen positiv ting som skjedde i dag. Jeg var nemlig ute å spiste middag for første gang på mange år. Altså spise en normal middag på normalt vis. Dvs ikke overspise eller kaste opp, ikke pirke, ikke krydre osv. Jeg og min kjære mor, som jeg var så heldig å være med spiste en normal og koselig middag sammen. Det var ingen spiseforstyrrelse med på middagen. Her var det bare Frida og mamma.
Jeg er litt stolt over det, selv om jeg må tenke meg godt om for å tenke friskt rundt det. Betale penger for noe som gjør meg skitten liksom, særlig. fysj! Men jeg vet at det ikke er min tanke. Jeg skal tenke at jeg gjorde noe veldig friskt, og det var det JEG som valgte. Jeg gikk et stort skritt mot å nå målene mine.
Et av målene mine er at jeg skal kunne kose meg med en normal posjon sammen med andre, så jeg trenger å øve meg på det. Nå har jeg bevist at jeg klarer det. Flagget til topps for den. Og takk til mamman min som delte seieren med meg.
~Frida~

full lørdagseksponering og seier


12.01.13 kl.20.00
Hjelp! Jeg er skitten. Jeg føler at verden raser sammen rundt meg. Jeg har spist fire knekkebrød med pålegg og en skål salat. Jeg kjenner at hele kroppen og hele hodet vil kaste opp. Jeg kjenner meg full av skitt. Jeg føler meg uren. Det er en voldsom angst i hele meg. Jeg kjenner jeg vil flykte. Det virker nesten helt umulig å la være. Det er akkurat som en forsvarsmekanisme som vil slå inn. Jeg må flykte. Jeg har alltid flyktet når jeg har vært i slike situasjoner tidligere.
Jeg har nettopp klart det umulige. Jeg har sammen med kontakten min klart å sitte foran et bord fullt av pizza med en stor trang etter å overspise, uten å gi etter for det som føles mest naturlig og tilfredstille behovet. Jeg sitter med de fire knekkebrødene i magen og føler meg totalt gjennom skitten. Jeg holder ut. Jeg klarer ikke å tenke. Kontakten min tenker for meg nå. Jeg bare forholder meg til henne nå og gjør som hun sier, fordi jeg klarer ikke å bestemme hvilke handlinger jeg skal gjøre. Jeg har bare en avtale å forholde meg til, så jeg stoler på kontakten min. Hun sier at ubehaget og angsten vil gå over, så jeg prøver å koble ut og tro på det.
Jeg har klart det umulige. Dette er stort. Jeg har klart å ikke gi etter for spiseforstyrrelsen og tvangen. Jeg har eksponert meg til det fulle. Men hvis jeg kjenner innerst inn i hjertet vet jeg at jeg har mestret nå. Det er noe jeg skal være stolt over. Det er noe jeg skal være superfornøyd med. Jeg har aldri klart det før. Første gang vil være tøff, beintøff. Ja, nesten uutholdelig. Følelsene sykdommen drøsser på med nå, gjør det vanskelig å fokusere på målene mine, men jeg vet vertfall at jeg har gått flere skritt i riktig retning i kveld etter å ha klart det jeg har klart. Jeg kjenner etter, og kjenner at det er en liten følelse av mestring der inne. Jeg har bevist at jeg er sterkere enn sykdommen. Det var supernære at jeg sprakk, men kontakten min dro meg med inn på rommet og prøvde hardt å få meg på riktig kjør igjen. Jeg hadde allerede tatt valget før jeg gikk inn på rommet. Jeg hadde gått inn i modus «overspising og oppkast», men etter noen minutter med peptalk og snakking og overtaling kjente jeg at det ble tøffere og tøffere og ikke gi etter for å tilfredstille sykdomsbehovet. Følelsen av å klare å mestre dette virket mer og mer fristende, og behovet føltes egentlig bare som et behov jeg kunne overvinne, men jeg klarte bare ikke å tro på at jeg skulle klare å mestre det. Så her var det troen som sviktet meg. Jeg hadde ikke tro på meg selv. Så sa jeg til kontakten min at hvis pizzaen fortsatt sto på bordet skulle jeg overspise, hvis ikke skulle jeg la være. Tilfeldighetene skulle få bestemme. Jeg ble litt oppgitt og kjente meg så delt som det går ann å bli. Ambivalent. Jeg må innrømme jeg ønsket sterkt at pizzaen var borte. Jeg gikk anspent på tå bortover gangen mot kantinen. Pizzaen var borte. PJOOH! Jeg snudde og smilte til kontakten min. Jeg klarte det. Jeg skulle ikke gi etter. Nå var det bare å overvinne behovet for å kvitte seg med skittenhetsfølelsen. Jeg ville kaste opp. Jeg ville ikke kjenne på følelsene. Jeg og kontakten min ble enige om å gå en tur ut. Det har vi gjort. Da jeg kom tilbake spurte jeg om jeg kunne få et pizzastykke å kaste det i søpla for å understreke at jeg hadde vunnet. Så det gjorde jeg. Jeg tok et pizzastykke og kastet det i søpla. Seier til Frida Johnsen.
Nå sitter jeg her på stua med maten i magen og kjenner at jeg har stor grunn til å være fornøyd og stolt. Jeg har klart det umulige. Jeg har bevist at jeg kan klare å mestre over sykdommen som i åtte år har fått tatt alle valg for meg. Jeg tok et valg i kveld. Med veldig god hjelp og litt flaks selvfølgelig, men det er slik det skal være i denne kampen. Jeg må eksponere meg for det utenkelige og komme meg gjennom det. Da skal jeg se det blir lettere og lettere neste gang. Nå har jeg bevist for meg selv at jeg klarer det. Nå kan jeg løfte hodet og tenke på målene mine. Jeg har tatt et stort skritt i kveld. Jeg kan glede meg over at jeg er nærmere målet mitt nå. 

~Frida~

love my sweethart

~Frida~

torsdag 10. januar 2013

vinnerdag


Det brøler på innsiden. Sykdommen herjer. Den roper høyt at jeg er skitten, at jeg er et null, at jeg fortjener smerte, at jeg bare kan gi opp, for jeg vil aldri bli frisk. Den roper at den aldri skal forsvinne. Den hånflirer og roper at jeg skal være fanget i spiseforstyrrelsesfengselet for alltid. Den sier jeg har tapt. Dette er tanker, røde tanker, sykdommstanker. Jeg tenker dem. Jeg bestemmer om jeg vil tro på tankene som kommer. De er kraftige og sterke, noen ganger uutholdelige fordi det gjør så vondt. Men likevel har jeg et valg. Alltid. Jeg er sjefen. Jeg bestemmer. Jeg bestemmer om jeg vil innvolvere meg i sykdomstankene. Hvis jeg ikke jobber knallhardt og har feil fokus, faller jeg lettere i fellene, så det gjelder å hele tiden være obs, hele tiden være sterk og fokusere på veien fremover. Jeg har nye muligheter til å ta friske valg hele tiden. Så lenge jeg går på riktig vei, tar jeg de riktige valgene. Jeg mestrer. Men hvorfor kjenner jeg ikke mestringsfølelse da? Jeg mestrer jo alt jeg skal mestre for å bli frisk. Hvorfor kjennes det ikke bra? Sykdommstankene og følelsene er så sterke. Jeg vil være sterkere. Jeg vil kjenne gode følelser. Jeg får vel bare gi det litt tid. Det er jo ikke rart at sykdommen gjør motstand nå. Jeg har vært fanget i dens helvete i åtte år nå. Jeg vil ut. Jeg vil bli fri fra den. Jeg vil ikke ha den mer, og jeg trenger den ikke mer heller. Det har jeg bevist siden mandag nå. Jeg har spist etter en kostliste, jeg har begynt å spist middag og beholdt(det har jeg ikke gjort på mange år), jeg har snakket ut ubehaget, jeg har vist meg sterkere enn sykdommen ved å ikke la den vinne og ikke innvolvert meg i tankene dens. Best av alt, jeg har ikke hatt noen destruktive handlinger, selv når det har fristet å få ut følelsene på kjente måter(syke måter). Jeg har holdt ut uroen, angsten og følelsene helt ut og bedt om hjelp til det. Jeg har vært snill med kroppen min. Tenk, vi har og får bare en kropp. Man må være snill med kroppen. Jeg prøver å tenke hele tiden over valgene mine, og om de er gode valg for kroppen min. Den har fått nok juling oppgjennom årene. Nå er det på tide at den har det godt. Jeg vil ha en frisk kropp. Derfor må jeg gjøre en jobb hver dag. Spise og beholde næring.
Det er tøft å gjøre den jobben. Mest vanskelig er det å bryte gamle mønster. Kjente mønster som gjør at jeg føler meg trygg. Mønster som sykdommen har lært meg for å slippe ubehagelige følelser. Tvangstanker og tvangsmønster. Det er mange ting jeg må lære meg helt på nytt. Så må jeg tåle å se at kroppen forandrer seg. Den skal det. Det er meningen at den skal det. Jeg, Frida vil ha en frisk kropp. En frisk kropp kan trene, være aktiv, ikke være sliten og sove hele tiden, gå på skole, gjøre morsomme ting og ha energi. Det vil jeg ha, og da må jeg opp i vekt. Det er å være snill med kroppen min det også.
Så kryss i taket, heis flagget, juble, for jeg har mestret nok en dag. Jeg har seieren i dag. Jeg har brukt tiden min på bare friske ting. Jeg har eksponert meg for det skumle og mestret. Det må jeg vel være fornøyd med.. Det skal jeg være fornøyd med.

~Frida~

onsdag 9. januar 2013

en frisk fridadag

jeg fikk i oppgave av behandleren min å beskrive hvordan en frisk dag for meg ville være. Jeg skal forestille hvordan det ville være for meg. Så kan jeg bruke det som motivasjon.

EN FRISK FRIDA-DAG
klokken ringer! klokken er seks om morgenen. Jeg smiler og kysser min kjære og er takknemlig for enda en ny dag. Jeg tenker at dagen er en gave med mange små verdigfulle ting jeg kan glede meg over. Jeg undres over hva denne dagen vil bringe. Det er helt uvisst, og jeg bare gleder meg til det. Lenge ligger jeg og koser med min kjære Lars før jeg omsider står opp.
Jeg tar meg en god morgendusj før jeg begynner å stelle meg for dagen. Så pynter jeg meg. Kanskje har jeg på meg skjørt. Fargerik er jeg vertfall. Radioen står på full vreng mens min kjære står på kjøkkenet og lager deilig frokost til oss. så synger vi litt med også. Vi setter oss ved kjøkkenbordet, leser avisen og koser oss med en sunn og god frokost.
Når klokka nærmer seg sju er det på tide å dra på jobb. Lars er lege og jeg sykepleier. Vi kysser hverandre og ønsker hverandre en fin dag. Vi bor på bakklandet i Trondheim, så det er gangavstand til jobb. Når jeg kommer på jobb møter jeg mine kolleger og sprudler meg gjennom arbeidsdagen. Jeg er sykepleier og jobber på barneavdelingen. Jeg får bidra til å hjelpe mange barn. Noen trenger plaster, noen medisiner, noen en god samtale. Jeg har alt jeg trenger for å hjelpe og kjenner at det er mer enn godt nok. Jeg får hjelpe barn til å bli frisk, akkurat som jeg ønsker. hele arbeidsdagen er fyllt med ting jeg vil ha i livet mitt.
etter jobb drar jeg hjem og begynner på middagen. Et sunt og godt måltid. Jeg har energi og overskudd og gleder meg til Lars kommer hjem. Så kommer muskelbunten min hjem og vi spiser middag sammen. Så sitter vi og småprater om arbeidsdagen vår. vi koser oss.Etter middag legger vi oss på sofaen sammen og leker og ler. så sovner vi litt. Når vi våkner er vi klar for resten av dagen. ingen bekymringer. vi drar på trening og trener et par timer. Kroppen er frisk og rask og har masse energi. treningen gir glede og det er godt i kroppen. Etter treningen spiser vi litt igjen. kroppen trenger påfyll, og vi gir det med glede.
Når kvelden kommer drar vi på kino eller noe. Vi fyller tiden vår med friske givende ting og aktiviteter. Vi har ingen begrensninger og har det bra. Når vi legger oss om kvelden er vi takknemlige for alt dagen har bringet. vi kan bare kjenne at kroppen er tung der vi ligger for å lade opp til nok en dag.

Forskjellen på da og nå, er at det er glede i hjertet mitt. Jeg er sterk og frisk. Jeg er fri. Jeg har alt jeg trenger i livet og har det godt, både med meg selv og andre.
Det som er så godt å tenke på nå, er at dette vil bli realitet hvis jeg fortsetter på veien jeg har begynt på nå.
det er en god tanke. jeg vil bli fri. jeg vil få livet.
~Frida~

tøffe skritt

Ah, alt er så vanskelig. Jeg gjør jobben min, men følelsene herjer inni meg. Jeg prøver å hele tiden fokusere på målene mine og fremover. Jeg prøver å tenke at alternativet for hvordan det føles nå, ikke er noe bedre. Alternativet er å grave meg ned i bulimi og soving, og bruke all tiden min på det. Alternativet er å ligge på sykehuset med sonde og intravinøst. Alternativet blir å ligge på kirkegården. Alternativet er døden.
jeg vil ikke dø jeg. Jeg vil heller ikke overleve livet gjennom sykdommen, fanget. Jeg vil leve livet. Jeg vil være frisk. Jeg vil kjenne glede. Jeg vil mestre. Jeg vil smile og kjenne glede i hjertet mitt. Det er så mye jeg har lyst til. Men det forutsetter at jeg går på friskveien. Det forutsetter at jeg tar friske valg hele tiden, og faller jeg må jeg reise meg igjen og begynne på nytt igjen. jeg må fokusere hele tiden. Sykdommen prøver hele tiden å hviske falske sannheter til meg. Jeg må bare akseptere at den er der, men jeg må ikke innvolvere meg i løgnene dens. Det er faktisk mitt valg. Jeg er sjefen. jeg bestemmer. Det er min kropp og mitt liv og jeg sitter i førersetet. Det er jeg som må utføre handlinger. Det er jeg som må ta valg som er bra for meg. Ingen kan gjøre det for meg. Ingen andre kan ta de valgene jeg må ta. De kan gå sammen med meg på veien og hjelpe meg og støtte meg, men jeg må gå selv. skrittene er det jeg som må ta. Og ingen skritt må jeg hoppe over. De er alle viktige. Alle skrittene foran meg er viktige nå.
Det handler om det jeg skrev tidligere. Jeg må kjempe hardt og gi slipp på sykdommen. Jeg trenger ikke å være redd lenger. Jeg er Frida, og jeg er god nok som jeg er. Jeg trenger ikke sykdommen.
~Frida~

angststorm

angsten raser inni meg akkurat nå. Sykdommen brøler og hvisker løgner. "du er skitten", " du er tjukk", "du er ekkel". Det er nå jeg må bryte mønster og uvaner og ta grep. Jeg skal ikke lystre sykdommens løgner. ja, det er et helvete og angsten raser, men det vil gå over. Angst er bare følelser, som jeg kan håndtere hvis jeg vil nok. Jeg har så mange mål jeg vil nå, og jeg har bestemt meg. Det føles som abstinenser. Det frister sånn å gjøre som jeg har gjort før. overspising og oppkast, sulting, selvskading. Det roper inni meg. Men jeg, Frida vet hva som er rett å gjøre og hva som jeg må la være å gjøre. Jeg må holde ut dette og ikke la meg falle i fellene til sykdommen. jeg trenger å følge kostplanen min og gi næring til den stakkars kroppen min. Jeg trenger å la være å overspise, og lære meg å spise og forholde meg til mat på nytt.
Det er så rart. jeg har et hav av tid nå, som jeg tidligere har brukt på sykdommen. har dere noen forslag til hva jeg kan fylle tiden med? Det vil etterhvert bli skole, men jeg har fortsatt et hav av tid på kveldstid jeg må fylle med friske ting. Jeg trenger noen forslag.
åh gud, det frister sånn å overspise, jeg kjenner abstinenser i hele kroppen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men det er superviktig at jeg bare holder ut nå. Jeg skal klare det. Jeg vil vinne denne kampen. Jeg skal få livet mitt tilbake. Jeg ønsker og fortjener det virkelig. Tiden har kommet nå. Tiden til å gi slipp på sykdommen. jeg kan gi slipp nå. Jeg trenger ikke å være redd lenger. jeg kan gi slipp
~Frida~

mål og mening

Jeg har hatt samtale med behandleren min i dag. Vi er enige om at jeg jobber godt nå. jeg tar alle de riktige valgene som må tas for at jeg skal bli friskere. Det er ikke like lett å holde fokuset riktig hele tiden, så vi har laget noen huskeregler og et ark med spørsmål jeg kan stille meg selv når ting blir vanskelig. Jeg vil gjerne dele de med dere.

REGLER:
- alle seks måltider skal følges
- all mat på fatet skal spises opp
- ingen overspising og oppkast
- all mat jeg spiser skal bli i kroppen
- veiing hver tirsdag
- ingen selvskading
- 1 time oppfølging etter hvert måltid
- 1 time hvile i senga etter middag med tilsyn
- utgang med følge
- ikke tren mer enn avtalt
- jeg har lov å hvile meg(sitte ned eller sove)
- jeg har lov å ha på meg varme klær og pledd
-------------------------------------------
TIL FRIDA
 hva er godt for kroppen min?

 er dette et friskt valg?

 jeg må være snill med kroppen min

 mat er trygt

 mat er medisin

jeg fortjener mat og mat er medisin

jeg må lære meg å spise normalt for å fungere i livet

jeg må ha en frisk kropp for å nå målene mine:
- bli sykepleier
- få barn
- reise overalt i verden
- få friske tanker
- bli kjent med meg selv
- være et normalt menneske
- med energi i kroppen kan jeg trene
- kan kjøpe klær på voksen avdeling
- får energi til å gjøre det jeg har lyst til
-------------------------------------------


~Frida~

kroppen må leges

mange lurer på hvorfor jeg har vært gjennom så mange operasjoner i det siste. Jeg skal ikke uttale meg så veldig detaljert om det, men jeg kan si at jeg har gjennomgått 17 operasjoner som følger av alvorlig selvskading. Kirurgene har sagt at kroppen min tåler ikke mer. Den lille undervektige kroppen min har fått nok. Jeg har vært døden nær mange ganger, men har klart meg tross alt, så det må være en mening. Det må være en mening med at jeg fortsatt er i live. Jeg skal bli frisk.

Jeg har laget meg et slags mantra som jeg spør meg selv om når jeg tar valg. Er dette godt for kroppen min? fører dette valget med frem på friskveien eller sykveien? Jeg skal ha kroppen min resten av livet, og da skylder jeg kroppen min å være snill med den NÅ! så jeg spør meg selv mange ganger om dagen: er jeg snill med kroppen min nå? Da blir jeg påmint målene mine. hvis jeg skal bli sykepleier, få barn, reise, trene osv, så må jeg ha en frisk kropp. kroppen min er sliten nå. Den har vært gjennom åtte tøffe år med mye som har skadet kroppen min.Nå er det på  tide å snu. Nå er det på tide å bli frisk.
~Frida~

tirsdag 8. januar 2013

dag 2

ja, da er jeg på dag 2. Jeg kan vel si at dette er den andre dagen i livet mitt. før har det ikke vært livet mitt. Det har vært spiseforstyrrelsen som har styrt absolutt hvert minutt av livet mitt. Nå har jeg et hav av tid og fylle med friske ting. Det å ha tid er også litt skummelt. Jeg er jo så perfeksjonist og skal aller helst gjøre alt perfekt. Men jeg må lære meg at jeg ikke trenger å få til alt perfekt også. ingen klarer det. Det er menneskelig å prøve og feile. Det er første gang jeg er med 100% selv i behandlingen nå, så jeg må bare akseptere at jeg prøver og feiler litt.
Så hvordan går det? jo, det går veldig opp og ned. jeg er ambivalent til tusen, og sykdommen prøver hele tiden å lure negative tanker inn i hodet mitt. Men jeg er på vakt. Med en gang jeg kjenner sykdommens løgner trenge inn, bruker jeg de rundt meg til å backe meg opp og støtte meg i å ta de riktige valgene.
Jeg er kjempe glad for all hjelpa jeg får av personalet her. De er virkelig støttende og gode. Jeg føler meg trygg her, og det er så viktig for at jeg skal lykkes.

I dag ble de litt annerledes enn i går. jeg hadde gått litt ned i vekt fra i går, så jeg økte kostlisten med fire knekkebrød ekstra + litt mere middag. Det er kjempetøft, men jeg skal gjennom i dag også.
Jeg skal virkelig klare dette.
Og jeg gleder meg kjempemye til å bli friskere nå. Jeg får mer energi og får mer overskudd til å gjøre ting, jeg kan begynne på skolen, jeg kan begynne å trene. Det er så mye jeg får igjen for å fortsette på den riktige veien. Hver dag er en gave, og jeg er sjefen. Jeg bestemmer hva jeg vil fylle dagene mine med. Det er kun opp til meg. Jeg har brukt nok tid på spiseforstyrrelsen. Den har tatt over åtte år av livet mitt nå. Det går ikke lenger. Jeg kan ikke fortsette å se på at det skjer. Jeg vil leve livet mitt, basta!

Tid! Det er noe verdigfullt alle vi menneskene får hver dag. Tiden er verdigfull. Jeg har fått utrolig mange sjanser her i livet. Jeg har vært døden nær mange ganger. Jeg har balansert på knivblader i mange år.
Spesielt de siste månedene har jeg vært farlig nær døden. Men det er en grunn til at jeg fortsatt lever. Jeg skal leve livet og bli frisk jeg. Jeg har fått beskjed fra både kirurger, leger og behandlere om at jeg har ingen flere sjanser. plutselig går det galgt, og da er det for sent. Ja, tiden er verdigfull. Og det var på høy tid at jeg begynte på Frisk-veien nå.

hvis det er noe dere lurer på, spør gjerne. Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

bilder fra julen
























~Frida~

mandag 7. januar 2013

dagbokinnlegg dag 1

da er dag 1 over. jeg har klart alt jeg skal klare, men jeg klarer liksom ikke å finne mestringsfølelsen bak skittenhetsfølelsen. sykdommen vil ha meg til å tenke destruktivt nå. den vil ha meg til å gi opp. Den prøver å fortelle meg at det ikke er noe vits. Jeg har det ikke bedre uten den, prøver den seg på. men søren ta, det er jo ikke min tanke. Jeg vil jo bli frisk jeg. jeg kan ikke gi opp allerede nå. det er jo nå jeg skal kjempe for livet og gi alt. jeg kan ikke la sykdommen røve fra meg styrken min og fokuset mitt. Det er jo så sterkt nå. jeg kan bare ikke la noe skje med det jeg må bare fortsette å jobbe med de friske tankene mine. det er de jeg skal høre på, og det er de som skal styrkes nå.
åh, at alt skal være så innmarri vanskelig. jeg vil være sterk. jeg vil ha de friske tankene i front hele tiden, men det er så vanskelig å holde fokus konstant.

ish, det er nå jeg må være sterk. jeg må bruke viljestyrken min til å stå imot. jeg har begynt nå. alternativet er ikke bedre. spising og spying. Det har ikke gjort meg bedre, eller følelsene bedre. jeg vet hva jeg vil nå. Jeg vil realisere målene mine. Da må jeg holde ut nå. Det blir verdt det. hvis jeg holder meg på matta, venter et nytt liv på meg. Det er så viktig at jeg ikke lar sykdommen ta over førersetet selv om tankene ikke er helt på plass. Dette er mitt prosjekt. jeg fortjener et godt liv. jeg fortjener å bli friskere.
fortsett nå, og jeg vil nå langt. Det er verst i starten, men det vil gå lettere. Det er en vanesak alt dette. Jeg må gi meg selv tid. For dette tar tid. Tid, fokus og riktig viljestyrkebruk. fokus på livet som venter meg. Det er så mye bedre enn det livet jeg sier i fra meg nå. Det blir så mye bedre.

Det går vel opp og ned, men likevel frem
~Frida~

første dag i resten av mitt liv

ja folkens. Da er jeg i gang. nå har jeg startet på prosjekt frisk. jeg har brukt helgen til å avslutte mine tja, hva skal jeg si... dårlige vaner. syke vaner. Men nå er det slutt. nå er det jammen meg slutt. Jeg skal få et bedre liv, og jeg skal jobbe ræva av meg for å få det. koste hva det koste vil. jeg har mestret hele denne dagen. jammen har jeg det. Godt er det også, for Frida-kroppen er fylt med mestringsfølelse. Det er godt. Jeg er også fylt med lettelse. lettelse over at denne evige runddansen i spiseforstyrrelsen er over. Jeg får hjelp nå. Men jeg måtte komme dit at jeg helhjertet bad om det selv. man må ville det helt innerst inn i hjertet. Man må ville det med hele seg, for man må bruke hele seg. Man må gå helhjertet inn for å jobbe med mange plan. Man må jobbe med det som gjør vondt, uansett hvor vondt det gjør så kan man ikke flykte.
sånn som når jeg skulle spise middag i dag. Jeg grudde meg langt inni beinmargen, men jeg visste at jeg måtte gjennom det for å mestre, og for å gå på veien mot frisk. Det var beintøft. Jeg skulle gjerne ha sluppet det, men det gikk jo bra. Jeg klarte det jo. Jeg overlevde angsten og uroen. Jeg kom meg gjennom, fordi jeg gikk fullt inn for det. Jeg stoppet ikke, eller flyktet ikke når det ble ubehagelig. Dette er eksponering på fullt nivå. Mens jeg spiste middag satt jeg å tenkte på målene mine.
Jeg tenkte på at jeg måtte spise maten som lå foran meg fordi jeg skal få en frisk kropp, som kan trene og ha energi, som skal bli sykepleier, som kan spise middag med kjæresten min, som kan reise rundt i verden, som kan handle klær i vanlige butikker, som skal leve livet hver dag.
Hvis jeg skal ha det livet må jeg ha en frisk kropp, og da må jeg spise mat og beholde den i magen, jeg må lære meg å spise på nytt, jeg må hvile, jeg må følge den veien som er lagt foran meg nå. Jeg må være snill med kroppen min. Maten er medisinen min. det gjør vondt og er forferdelig, men det er de følelsene sykdommen har lært meg de siste årene. jeg må pånytt finne min sannhet i dette. alle rundt meg vet hva som er sant. Jeg må finne det ut selv. Jeg må kjenne det på kroppen min. Jeg må lære og erfare, for det er slik jeg blir frisk. Jeg må gjennom for å komme ut.
Det er rart. Her sitter jeg med maten i magen min. Det er rart å ha spist et normalt måltid. Jeg lytter litt til spiseforstyrrelsen. Den kan fortelle meg at jeg er skitten. at jeg må kvitte meg med maten. Men jeg vet bedre. i åtte år har jeg lystret sykdommens løgner. har det ført meg dit jeg vil? nei, nei og atter nei. Jeg har bare fallt og fallt og rotet meg bort i sannhetene som tilhører sykdommen. Nå er det på tide å lytte til de rundt meg som vil at jeg skal få et godt og meningsfullt liv. Jeg må lytte til de friske retningslinjene som fører meg frem på friskveien.Det er jo dit jeg vil, sånn innerst inne. Så da kan jeg prøve å fortelle igjen, at jeg sitter her med mat i magen, fordi jeg har tatt et valg om å bli frisk. Fordi jeg fortjener mat i kroppen min, fordi jeg er et menneske som trenger mat, fordi jeg må ha maten. Jeg er ikke skitten og uren som sykdommen prøver å si meg. Jeg er akkurat den samme personen, med akkurat like stor verdi som i går. Jeg fortjener å vinne denne kampen. Jeg vil vinne denne kampen. Derfor kjemper jeg også.
Så jeg har klart jobben min i dag også. Jeg har klart noe jeg trodde var umulig for meg også. Jeg har spist en normal middagsposjon og beholdt den. Det er lenge siden en middagsposjon fikk passere kroppen min for å si det sånn. Så tidligere har sykdommen vunnet tiden min. i dag har jeg brukt tiden min på å bli frisk.
Nå er jeg ett skritt nærmere målene mine. I dag har jeg vunnet mange kamper.
Bare en ting å si; YES!
~Frida~

søndag 6. januar 2013

godt friskt år

beklager så mye at jeg ikke har blogget før nå. macen min har vært litt ute av drift kan du si.
Først vil jeg si godt nyttår til alle sammen. 2012 er ferdig og godt er det. Nå er det et nytt år. et nytt friskt år. For min del skal dette skje i praksis. Jeg er ferdig med spiseforstyrrelsen. Jeg orker rett og slett ikke mer. Nå skal jeg og mine behandlere gå for tilfriskning fullt ut. Dvs opp i vekt, normal kostliste, trening på et sunt nivå osv. Så har jeg tusen ting jeg har angst for som jeg skal eksponere meg for. Dette skal vi bruke tid på. Ja, nettopp , tid. Det er tiden som renner fra meg her. tiden av livet mitt. Jeg vil ikke være med på det lenger. Jeg har måttet komme hit for å innse at det ikke er dette livet jeg vil ha. Jeg har måttet kave opp og ned, hit og dit, frem og tilbake etc. for å bli så lei at jeg vil bli frisk.
Det er sikkert mange som tenker "dette har vi hørt før", men for meg spiller det ingen rolle hva andre tenker. Jeg gjør dette for min egen skyld nå. Jeg vil leve livet mitt. jeg vil ikke sitte på sidelinja og ikke leve. Jeg vil ikke overleve dagene mine gjennom destruktive eller spiseforstyrrede måter. Jeg vil ikke ha en spiseforstyrrelse. Jeg vil være sjefen.
Det er alt jeg KAN VÆRE(!) som har motivert meg til å ta dette valget. Jeg kan være hvem jeg vil. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Et liv uten spiseforstyrrelsen betyr et liv hvor jeg kan leve slik jeg vil. Det betyr alt hva jeg har lett etter i alle disse årene. Det betyr frihet.
så 2013 blir et bra år. Det kommer til å bli tøft, det er klart. MEN jeg kommer til å gå fremover på veien mot frisk, og ikke den andre syke veien. Det krever ufattelig mye energi og krefter å opprettholde sykdommen, og hvis jeg bruker den energien til å jobbe mot å bli frisk, kommer jeg langt.
Det er dette jeg ønsker nå, og jeg er så motivert.
I morgen drar jeg tilbake  til dps´n med friskt mot og en ny start. håper dere støtter meg i dette. Jeg kommer nok til å blogge mer fremover også.

GODT NYTTÅR!
~Frida~