tirsdag 20. november 2012

fremover mot livet

nå gjør det vondt på innsiden. Det er sårene som verker. de indre sårene. følelsen er angst med stor bokstav. Det gjør bare så vondt. angsten sitter i brystet og bruser gjennom hele kroppen. kroppen føles nummen. jeg føler bare angsten. Jeg har nådd spenningsnivået over min mestringsevne. Jeg merker kroppen og hodet bare vil forsvinne i et svart hull. sykdommen brøler, og vil ha meg til å handle destruktivt. Den vil ha meg til å forsvinne i dens svarte hull. Den vil ha meg til å følge dens mørke vei.

Men jeg er sterk. Min stemme er sterkest. Min stemme teller mest. Min stemme bestemmer. Jeg, Frida.
Det er nå jeg har valget. I kveld er det 1 måned siden jeg sist flyktet destruktivt. Følgene av det har vært dramatisk og alvorlig, men nå er det over. Jeg er frisk fra det. Derfor brøler sykdommen. Den er sint. den vil ha meg til å kjenne fysisk smerte overfor psykisk. Eller egentlig er det jeg som vil flykte fra smerten, men sykdommen hvisker og lukker meg med sine metoder. Men jeg vet bedre. Jeg vet at det er bare løgner på løgner. Jeg skal holde ut. Jeg skal heller la en mestringsfølelse over at jeg har klart 1 måned uten å høre på sykdommen. For ja, det er en seier for meg.

Jeg må fokusere på målene mine. Jeg vil bli frisk. jeg må kjempe for å bli frisk. Jeg vet at jeg en dag vil nå målet mitt hvis jeg bare følger mine friske veier frem. Jeg skal dit. Jeg skal frem.
Hendene er der for meg også. Jeg er sterkere enn sykdommen. Jeg bestemmer over mitt liv.

Jeg er litt lei meg. Jeg ser folk rundt meg her på DPS´n har det vondt på forskjellige måter. Det smerter meg på dems vegne. Jeg vil så gjerne hjelpe på noen måte. Så vet jeg at det er så mange andre der ute også som har det vondt. Jeg skulle ønske alle fikk hjelp. Alle fortjener et godt liv. Alle fortjener å kjenne glede og mestring. Jeg bare tenker på hvor mange gode følelser det egentlig går ann å kjenne. Det er et hav av dem. sommerfugler, barnelatter, en eksamenskarakter, smaken av god mat, solen... Det er så mye godt her i verden. Jeg skulle ønske det bare var lettere å se de små tingene og være takknemlig for dem, for de er der når man ser godt nok etter. Jeg får lyst å fylle alle triste sjeler der ute med glede. For alle fortjener det.
Når jeg sitter å skriver om dette kjenner jeg kroppen roer seg. Jeg har skrevet meg ut av angsten. Den forsvant litt. Det handler om å ikke innvolvere seg i den. Ikke la den fylle meg. Fylle hodet med gode ting, så blir kroppen med. Jeg må bare tenke at jeg skal komme meg gjennom dette. For det er mulig.
Så lenge jeg vil velge livet er det mulig.
Det gjelder alle. Jeg tenker på en fantastisk bok jeg leste for en stund siden som berørte meg veldig. Den handlet om Tones kamp mot kreften. Hennes vilje og fokus imponerte meg veldig. Hun sa at hun kunne tenke at hver dag er lille julaften. Så kunne hun glede seg til morgendagen, for da ville det bli en fantastisk dag med masse gaver. Hvis man tenker at gavene i seg selv ikke er praktiske gaver, men gaver som en klem, et brev, sol, en telefon, et smil..slike ting. Man må prøve å se det positive i alt. hvis det ble sol kunne hun ta på seg et skjørt. ble det regn, kunne hun bruke de fine støvlene sine etc. Hennes enestående og modige positive vesen berørte meg.
Jeg tror at det går ann å leve slik. Man kan finne en tilstand hvor man ser alle de små gode tingene som kan gjøre så stor forskjell. Man må bare tenke positivt.
Nok en gang. Jeg skulle ønske alle klarte å tenke litt slikt. Jeg skulle ønske jeg også klarte det hele tiden. For tiden er verdigfull. Tiden er livet vårt, og vi velger hva vi vil fylle den med.

Så i kveld velger jeg å fylle tiden min med en mestringsfølelse. Jeg har vunnet mange kamper den siste måneden, og det skal jeg fortsette med. Det finnes bare en vei. Fremover mot livet.
~Frida~

onsdag 14. november 2012

let i ditt indre

i all media måtte jeg sette meg ned å finne litt tilbake til meg selv. målene mine, styrken min, meg... hold fokus. Så fikk jeg denne sangen av ei venninde av meg. Den fikk meg til å tenke litt. Den fikk frem noen ord idag. Så sett på sangen og les diktet. Dette gjelder alle..



let i ditt indre
bak fastgrodde tanker 
bak ruglete armer og bein
bak fengslede følelser
let i ditt indre
bak tusen tårer
bak gjemte minner
bak løgner og selvhat
let i ditt indre

let bak hva som hindrer deg i å fly
hva som hindrer deg i å sveve over bølger
hva som hindrer deg i å smile
hva som hindrer glade tårer å trille
hva som viser deg mørke veier fremfor lyse
hva som hindrer deg i å vært deg
fullt og helt
fargerik og vakker
utenpå og inni

let i ditt indre
etter styrke i håpet
for det er der
alltid
bak ditt indre

la det fylle hele deg
som brusende dråper
som ild i tørt gress
som mestring i håpløshet
som deg som vinner denne kampen.

for gi ikke opp, du vinner!
~Frida~

en såret jente

først og fremst vil jeg si tusen takk for all støtte i dag. Jeg setter pris på all støtte og all kritikk. litt tøft å lese noe av tilbakemeldingene, men jeg hører på dere sier folkens. av den grunn føler jeg at jeg kanskje ikke har gjort meg godt nok forstått. så jeg tenkte å prøve å utdype mer. Jeg vil først og fremst understreke at jeg ØNSKER å bli frisk. dere blogglesere har fulgt meg lenge nå, både gjennom oppturer og nedturer. Som mange av dere sikkert vet er spiseforstyrrelser en komplisert sykdom, og ikke minst vanskelige å bli frisk fra. mange har stått som spørsmålstegn å lurt på hva det er som har hindret meg så drastisk til å bli frisk når jeg har fått et behandlingsopplegg foran meg, for ja, det har vært mye hjelp å få, og jeg er kjempeglad for det. Men som jeg har sagt tidligere har jeg gått på vegg etter vegg eller flyktet når følelsene har meldt seg på. hva er grunnen til dette? Det er det vi har funnet ut av den siste måneden. Hvorfor jeg alltid flykter. alltid.
Jeg har hatt så mange hjelpende hender, men jeg har aldri klart å nå dem.
for å sette noen bilder på ting, har jeg i åtte år hatt symptomer som har vært mine ventiler for følelser.
Det har vært destruktive ventiler som spiseforstyrrelser(bulimi og anoreksi), selvskading osv.
Det har alltid vært veldig fokus på det fysiske, siden jeg hele tiden har hatt fysisk sykdom. Av og til har jeg blitt behandlet psykisk, men aldri noe mye. Behandlerne mine har vært redd for å vekke grusomme følelser hos meg. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ha "kontroll" på følelsene mine ved å bruke de destruktive ventilene, og alltid nektet hvis jeg måtte noe annet. altså jeg har ikke vært tilgjengelig for behandling psykisk. Vi  har aldri gått inn i kjernen av problemene mine. ingen har turt å nærme seg den. Men jeg vet at inni kjernen av problemene mine gjemmer det seg ei lita jente som har blitt utsatt for en del grusomme ting som aldri skulle hendt. en traumatisert jente som er fanget i sine mange års følelsesballer. Ingen har noensinne gitt henne nok trygghet til å prøve å løsne opp i noen knuter for å kunne finne friheten ut.
Jeg har brukt den siste måneden sammen med en psykolog som jeg virkelig har god relasjon og tone med og som jeg føler meg trygg med og kan åpne meg til. Vi har snakket om absolutt alt, og det har vært utrolig godt. Jeg har delt ting jeg aldri har klart å dele før. Det er den sårede jenta som snakker. Hun snakker og snakker om alt som gjør så vondt. Hun snakker og snakker slik at tråene løsner en etter en. Samtidig legger vi brikkene mer på plass ved å gå tilbake i fortiden. Jeg prøver ubevisst å hele tiden holde avstand til det lille barnet i meg som har så mange traumer og sår. Det gjør jeg ved å bruke spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. hver gang jeg nærmer meg følelser som i det hele tatt kan nærme meg den lille jentas sår blir det for vanskelig. Det trigger så mange vonde følelser i meg at jeg flykter. både bevisst og ubevisst. Det er derfor det har vært så vanskelig å bli frisk. Jeg flykter hele tiden.
Men da må det vel gå bra hvis jeg virkelig står på og jobber for å bli frisk tenker sikkert mange?
Jo, Det er logisk å tenke slik. Men hva når hjernen og kroppen automatisk kobler ut i dissosiasjon og psykogene anfall når jeg overgår min mentaliseringsevne og øker spenningsnivået over min lunte?
Da har jo ikke jeg noe kontroll. Underbevisstheten klarer ikke å jobbe med ting. Det blir for vanskelig.
Men jeg vil jo bli frisk. Det som hele tiden har hindret meg er denne såkaldte dissosiasjonen. Det blir ventilen for følelsene når jeg prøver å tette igjen de andre destruktive handlingene.
Så hva gjør vi da?
Vel, vi må finne andre måter å nå inn til den sårede jenta. Vi må tenke affektregulering på et annet plan. Vi må bruke fysiske måter å jobbe med det psykiske på. Vi må tenke ressursinstallasjon og finne nye verktøy til å nå inn til kjernefølelsene på. Sårene må behandles for at jeg skal bli frisk. Det er jeg i god gang med her på DPS´n nå.

Vi ser nå at det står et stort hinder foran meg til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg må jobbe med det også. Det kalles dissosiativ lidelse. dere finner litt informasjon om det på linken.
Det handler i bunn og grunn om at hjernen kobler ut når den når den lunten jeg snakket om i sta. Den takler ikke å jobbe meg det rett og slett, så den kobler like gjerne av, og i mitt tilfelle vil det si anfall, angst, fjernhet, dissosiasjon,.. ja, jeg kobler rett og slett ut.

Det føles veldig godt å få oppklart i det. Det som hindrer meg i å bli frisk liksom. Samtidig er det kjipt å tenke på at det har vært der så lenge at det har tatt mye tid og krefter uten at vi har visst at det har vært der. Jeg har som sagt bare fått behandling for symptomene. Nå sier et nytt symptom klart i fra at jenta på innsiden av det indre fengselet må bli hørt. Hun føler seg knust og ødelagt.

Da er det ikke akkurat lønnsomt å få høre at man er ødelagt. At man ikke kan bli frisk. At man er knust.
Men det gir alltids håp når NOEN forteller meg at det finnes håp. Det går ann å bli frisk.
Det er bare å finne den rette måten å behandle på. Mange ting er prøvd, men mange ting er også uprøvd. Jeg holder fokus mot målene mine og stoler på alle rundt meg som heier på meg og viser vei.

Når det gjelder media ønsker jeg å formidle at dette har to grunner. Den ene er for min egen del. for å finne noen som kan hjelpe. Samtidig vet jeg at det sitter mange små slike jenter gjemt langt inne i fangede kropper der ute som roper etter hjelp. Noe må gjøres når de ikke passer inn i behandlingsløpene. De kan ikke bare bli gidd opp av den grunn. Den grunnen holder ikke, og jeg er virkelig villig til å kjempe for det. Det er mange der ute som fortjener å få et godt liv, og som virkelig prøver alt de kan å tilpasse seg de A4- behandlingene som finnes. Noe må gjøres når det ikke går. Vi må få hjelp vi også. Her er det stor forbedringspotensiale. Derfor kan jeg med glede dele at budskapet mitt trolig blir hørt der ute.

Takk.
~Frida~

tirsdag 13. november 2012

help me

jeg ser mange reagerer på at jeg vil ut i media med saken min. Det som er viktig for meg å formidle nå er at jeg går ikke ut i media for å legge skyld på noen eller kritisere noen for mangel på hjelp. Jeg har fått masse hjelp, og det er jeg veldig glad for. Den hjelpen jeg har fått i åtte år har reddet livet mitt. mer enn livredning har jeg ikke vært mottakelig for, og akkurat det er noe jeg driver å utreder meg for nå. Det er mange ting som gjør at det har vært vanskelig å nå inn til meg og hjelpe meg. Jeg har vært på nesten 30 forskjellige avdelinger de siste åtte årene. min problematikk har vært så spesiell og komplisert at jeg har blitt sendt fra den ene avdelingen til den andre. Jeg har liksom fallt mellom det vanlige og hele tiden har jeg vært for syk, eller for frisk, for ung, for mye selvskading osv. det har vært vanskelig å behandle meg fordi det har vært så mye "ekstra". Jeg har ikke kunnet vært på avdeling for spiseforstyrrelser pga selvskading osv. Det som er viktig her og som er fakta er at jeg har fått behandling, ja, men i åtte år har jeg blitt behandlet for symptomene mine, altså spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. I løpet av de åtte årene har jeg hatt mest leger som behandlere. Jeg har hatt to psykologer, og det er de som kun har fokusert på meg som person og gått inn i kjernen av problemene mine, OG det er da jeg har hatt fremgang og blitt friskere. Den siste måneden har jeg fått hjelp av en psykolog og vi har ikke hatt så mye fokus på spiseforstyrrelsen, selvskadingen, vekta eller tvang. Jeg har blitt behandlet som hvilket som helst menneske og jobbet med det som ligger bak symptomene. Behandlere oppgjennom har vært redd for å gjøre det, pga at jeg er for lav i vekt, for syk, for ustabil osv, men jeg har bevist det motsatte. Jeg har hatt så mye fremgang den siste måneden på så mange områder. Jeg føler meg trygg og jeg føler jeg får hjelp. Jeg har åpnet meg fullt og helt, noe som har vært veldig vanskelig, men jeg har vært klar for det. Det er mye jeg må jobbe med.

Så kom sjokknyheten fra østmarka. Jeg er behandlingsresistent. På møtet der man skulle planlegge videre behandling brukte de hele sykehistorien min og har konkludert med at jeg ikke kan bli frisk, at jeg er for syk og for komplisert for å bli frisk. Derfor skal jeg sendes hjem til kommunen og få pleie som en pleiepasient. Den fremgangen vi har sett den siste månenden både i form av bedring av spiseforstyrrelse og selvskading spiller ingen rolle. Jeg har i åtte år gått å følt meg ødelagt, men mens jeg har vært her på Dps og fått en annen behandling har jeg følt at brikkene begynner å komme på plass, så konkluderer østmarka med at jeg faktisk er ødelagt. Jeg er for syk og jeg kan ikke ta imot behandling, noe som er veldig rart, siden jeg har blitt mye friskere.

som sagt, jeg ønsker ikke å kritisere noen, for jeg har fått masse hjelp.Men behandlingen har kanskje ikke ført frem. Det jeg lurer på er om noen kan hjelpe meg?
~Frida~

fredag 9. november 2012

sviktet fra helsevesnet - GROVT


jeg vet ikke hvor jeg skal starte. jeg kan jo begynne med hvordan jeg føler meg.
jeg føler meg sviktet på høyt nivå, krenket på nytt, håpløs, oppgitt og utrolig sint.
i dag har jeg ikke gjort annet enn å gråte og le fordi jeg har ikke visst hvordan jeg skal forholde meg til det som har skjedd.

jeg har lakt litt lokk på ting her på bloggen i det siste pga at jeg ikke vil trigge andre, men nå føler jeg at jeg må komme med en litt ærligere og klarere forklaring på ting som har skjedd i det siste.
Da jeg var på post 4 og fikk god behandling, gjorde fremgang, tok tak i ting osv, økte den indre smerten i meg kraftig. Den smerten og traumene jeg slanket bort, kom tilbake til meg og jeg fikk økt behov for å gjøre den psykiske smerten fysisk. Det som skjedde var at den psykiske smerten jeg hadde gjorde det psykisk umulig for meg å være tilstede. kroppen og hjernen reagerte med å koble ut, også kalt dissosiere. økende dissosiering, økende psykogene anfall sa noe om hvor stort press det var for meg å "koble ut". Det som skjedde når jeg koblet ut var at jeg gjorde automatisk den psykiske smerten psykisk. Det har jeg egentlig gjort i mange år med selvskading, spiseforstyrrelse, altså det har kommet "symptomer" på den egentlige kjernen. spiseforstyrrelsen og selvskadingen er bare symptomer. Det som har blitt gjort er at jeg har bare fått behandling mot symptomene, noe som har ført til at jeg har fått nye symptomer når den ene er behandlet. noe jeg ikke selv har kontroll over.

så selvskadingen økte mens jeg var innlagt på post 4. Det ble oppfattet som at jeg "saboterte" behandlingen. Det sa også noe om at ved behandling av spiseforstyrrelsen(symptomet) gjorde At selvskadingen økte. og selvskadingen jeg har påført meg(mens jeg dissosierte) har vært utrolig alvorlig og samtidig veldig uvanlig, men har krevd mye sykehusopphold og åtte kompliserte operasjoner. min nåværende behandler mener at siden selvskadingen er så uvanlig og spesiell, dreier det seg om et traume jeg har. Det jeg har gjort mens jeg har vært i behandling her på Orkdal Dps er å fokusere mer på kjernen i problemene mine, og ikke på spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. Jeg har vært her i litt over en måned og det har gitt store fremskritt. I forhold til spiseforstyrrelsen har jeg klart å fått et mye mer normalt forhold til mat og vekt. Det er mye mindre anstrengt fordi det ikke er fokus på den. Det har gjort at Frida har fått mer plass og energi til å jobbe med ting, og samtidig leve. Jeg har fks begynt på skolen igjen. jeg er avhengig av å få støtte gjennom måltider og slikt, men jeg klarer mer veldig bra. samtidig har vi sakte men sikkert jobbet med kjerneproblematikken min, og hvorfor jeg dissosierer.
psykologen min sier at jeg har så mange indre sår som må ut og behandles, noe jeg har gått med på å prøvd sakte men sikkert, og ting har blitt bedre. jeg forstår mer av min situasjon nå. brikkene faller litt på plass. Jeg har gjort noe som er utrolig vanskelig. jeg har åpnet meg, funnet tillitt til psykologen min og behandlingen og gitt av meg selv. altså jeg har hatt store fremskritt mens jeg har vært her på Dps´n

Det som har skjedd er at det var et samarbeidsmøte med toppsjefer på østmarka, mine nåværende behandlere her på dps, andre som har vært inn i bildet og kommunen. de som sitter med makten har tatt en besluttning på at jeg er uhelbredelig, at jegikke er i stand til å bli frisk, så jeg må bare finne meg i å være pleiepasient i kommunen fremover. De fraskriver seg ansvaret for meg fordi de vet at jeg kommer til å dø snart, noe de ikke vil ha ansvar for.

Jeg kunne reagert på to forskjellige måter. Jeg er  selvfølgelig sjokkert fordi at de erklærer meg for en pleiepasient i en alder av 19 år når jeg har hatt så god fremgang den siste måneden enn jeg har hatt på 8 år. Det sier noe om at jeg har fått feil behandling de åtte årene, og at jeg nå får riktig behandling, og at de, som ikke har hatt noe med meg å gjøre i den tiden, ikke snakket med meg osv, tror de har grunnlag til å si at jeg er kronisk syk, ubehandlelig, pleiepasient i hjemmekommunen. Det andre jeg føler er at jeg får bekreftet fra østmarka noe jeg i åtte år har følt på. Jeg har følt at jeg har så mange indre sår at jeg er ødelagt. Nå sier de "ja, du er ødelagt frida. vi kan ikke hjelpe deg".
det andre jeg reagerer på er at de bruker grunnlag til å ta denne besluttningen av de fåtall av liknende pasienter med samme type problemer. Jeg er ikke de pasientene. Jeg har en egen historie, jeg har egne trumer, jeg har egne problemer. hvordan kan de bruke det grunnlaget til å ta en besluttning at det er ikke noe vits?
så føler jeg meg sviktet av helsevesenet fordi jeg har åpnet meg og tatt et stort steg videre meg å gå inn i traumer, indre sår osv, så blir det avbrutt, og jeg føler meg krenket og sviktet.

oppi alt dette med at jeg er "gidd opp", får meg jo litt å føle at "greit, det er ikke mer å gjøre, så da kan jeg vel egentlig bare vente på å dø". og jeg kunne reagert på den måten.

Men vet dere hva? Jeg legger alt dette bak meg, reiser meg opp, og er sterkere enn noensinne.
Ikke søren om jeg skal bli en pleiepasient i min alder. Jeg har hele livet foran meg og jeg vil bli frisk.
Jeg har en drøm om hvordan hele livet mitt skal være når jeg blir frisk. Jeg skal gjøre ferdig skolen, jeg skal ta videre utdanning og bli sykepleier(drømmeyrket), jeg skal stifte familie med lars. vi har til og med navnet på barnene vi skal ha klare, vi har drømmehuset klart, vi har reisemuligheten klar. Jeg og vi har et helt langt og friskt liv foran oss. denne drømmen har holdt meg og de rundt meg stående i de verste stormer. nå prøver de å fortelle meg om at det aldri skal skje.
Jeg skal vise dem, jeg er så sterk nå at jeg kunne løftet fjell. jeg skal ikke dø tenker jeg. ikke før jeg er en fornøyd gammel dame som har fått oppfylt drømmen sin og levd et godt liv.
Jeg er 19 år og jeg skal få et godt liv.

så det som blir gjort nå, er at vi må ty til å bruke media, og jeg skal fortelle historien min.

~Frida~

mandag 5. november 2012

Evig kamp

Sykdommen bestemmer ikke over meg. Jeg prøver å forstå det, men jeg trenger hele tiden bekreftelser på at jeg kan tillate meg selv ting som gjør meg sterkere eller ting som gjør meg godt. I dag fjernet jeg stiftene fra operasjonssåret. Det ble veldig vanskelig etterpå. Den fysiske skaden jeg pådro meg er i første fase til å bli helbredet,og jeg må etterhvert takle den egentlige psykiske smerten og sårene. Derfor har jeg i dag hatt ekstremt behov for å fornye den fysiske skaden. Jeg har hatt en intens ekkel angst i hele dag. Det har vært uutholdelig og sinnsykt tøft å ikke adlyde ordrene fra sykdommens brøl. Jeg ser,hører og føler den rundt meg. Når jeg ikke gjør handlingene fysisk, blir den fysisk for meg. Enten drømmer jeg, dissosierer eller ser jeg traumer, eller at jeg skader meg eller at jeg ser at jeg skader meg selv. Detblir så ekte for meg at jeg tror på det. Slik prøver sykdommen å sabotere livet mitt slik at jeg gjør handlinger som ødelegger for meg. Den finner sleipe måter å overtale og overbevise meg om at det er riktig å gjøre. For eksempel bruker den å gi meg syn eller tanker om at de jeg er glad i, blir skadet eller tatt ifra meg. Da tror jeg at det skjer, og jeg føler meg tvunget til å gjøre handlingene.det er så slitsomt å ha det slik. Jeg farer gjennom flere eksistenser eller verdener. Jeg er liksom to personer som prøver å styre. Jeg prøver åvære hovedpersonen og ta de riktige valgene, men det er såvanvittig slitsomt å hele tiden bruke all energi på å fokusere og konsentrere meg om å være Frida. Hvorfor kan jeg ikke bare være Frida? Jeg er så lei av å ha det slik. Det frister å velge en evig flukt,men samtidig ønsker jeg bare å få et godt liv. Det er vanskelig å leve,når jeg føler at jeg bare må overleve dagene. Jeg vil ha det godt, og ikke bare bli jaget av traumer og sykdommstanker. Jeg vil ha fred. Jeg er så sliten. Så i dag vant jeg altså alle kamper over sykdommen. Det er da enda godt.