jeg gleder meg til å komme i gang med behandling igjen nå. jeg har klart mye i sommer. men nå er det nesten ikke å forvente at jeg skal klare mer helt alene. med en bmi på 13 er det på tide å fullføre behandling en gang for alle. Jeg har det som trengs i meg. motivasjonen er der den skal være og jeg er klar.
Jeg var på forvernsamtale i forrige uke. opplegget høres veldig bra ut. Det blir litt mer som de gjør det i sverige. jeg skal være på østmarka i noen uker, så hjem for å "trene" selv, mens jeg jobber med ting sakte men sikkert, og går opp i vekt selvfølgelig. Det blir godt å komme i gang.
Mens jeg venter her hjemme driver jeg og psyker meg opp så godt jeg kan. jeg skriver motivasjonsfaktorer og notater til meg selv osv. jeg tenkte å dele noen med dere.
verdt å kjempe for:
- jeg skal bli sykepleier
- jeg skal få barn og stifte familie
- få en kropp med overskudd til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil.
- finne meg selv og egenskapene mine igjen, og bruke dem.
- reise masse
- begynne å studere igjen
- turer i skog og mark
- finne meg selv på alle måter
- ingen angst og tvang
- festing med venner
- slippe å fryse og være kald HELE TIDEN
-
kjære Frida
- etter 8 år i spiseforstyrrelsens klør fortjener du å få et godt liv.
- all smerte og angst forsvinner når du slipper det ut på riktig måte.
- bulimi, tynnhet, sult... det lindrer bare smerten en stund. du må gjennom den for å bli frisk.
- lytt til alle rundt deg som vil deg godt i livet.
- hver dag er en dag i livet DITT!
- skal du la spiseforstyrrelsen ta mer av livet ditt? ditt eneste liv.
- du har evner og ressurser til å få akkurat det livet du vil ha.
- du fortjener å få et godt liv.
- all behandling du kan få er verdt det.
- du fortjener å ha et normalt forhold til mat.
- du fortjener å ha en frisk kropp.
- En kropp som bare makter å sove er ikke et liv.
- dagene skal ikke overleves, de skal leves.
- du kan få en frisk kropp igjen.
- du kan begynne å trene og spille håndball igjen.
- være tante for Aurora
- alle sår skal gro, og du kan finne fred i sjelen.
- tenk på hva du kunne brukt alle pengene som går til mat på.
spørsmål til meg selv:
- er det verdt å leve med en kropp som bare makter å ligge i en seng, fremfor å ha en sunn frisk kropp jeg kan bruke til hva jeg vil?
- hva gir det meg å være tynn? mestring? jeg har evner og ressurser til å mestre andre ting i livet.
- hvorfor bruke mer tid på å døyve mine indre sår på syke destruktive måter, når jeg kan jobbe meg gjennom smerten og bli fri og frisk.
- hva gir det meg å være på evig flukt? hvorfor ikke få hjelp til å møte problemene fremfor å flykte?
Det er mye jeg gjerne skulle ha tenkt, følt, kjent hele tiden. Men akkurat nå er det viktigst å huske at det er mange som vil hjelpe meg, og at det bare er for meg å ta imot hjelpen. Det er vanskelig å klare å se så mye positivt akkurat nå. Det eneste positive med å være i den tilstanden jeg er i nå, er at jeg ser klart hvilket liv jeg ikke vil ha, og at det å være tynn ikke gir meg et godt liv. Det er så mye annet der ute i livet som jeg ønsker, og det får jeg ikke når sykdommen setter så mange begrensninger for meg.
Det finnes en vei dit, nå gjelder det bare å gå den. Jeg skal gå den.
~Frida~
onsdag 29. august 2012
søndag 19. august 2012
et brev
en spent mor kom til meg med et brev en dag. Hun visste hva det kunne være. kunne det være det en mor har ventet på i åtte år. en mor som har ventet på at datteren skulle få det brevet akkurat nå. fordi hun nå er klar. i åtte år har andre kjempet for meg, hatt tro på meg, og ikke gitt meg opp. i håp om at jeg en dag skulle ta hendene som vil hjelpe meg fordi jeg selv ønsker det. jeg har blitt påtvingt en ytre motivasjon til å bli frisk. det er ikke nok. motivasjonen må komme innenfra i hjertet, og man må ønske det med hele seg. jeg tok et valg før sommeren om å avbryte behandlingen for å prøve å finne den motivasjonen. det har jeg gjort.
jeg har prøvd å levd med fullt ansvar for min egen helse med en spiseforstyrrelse som har okkupert meg fullstendig. jeg har erfart at smerten som jeg i årevis har døyvet på mange ulike destruktive måter må ut for at jeg skal kunne bli fri. tynnhet,sult,overspising, selvskading... det hjelper ikke. det sitter lengre inn enn de symptomene. det sitter i sjelen.
en spent mor kom til sin datter med et brev. i brevet stod det at nå får hun hjelp. og vet dere hva? hun er klar for kamp. fordi alt annet i verden er verdt å gå gjennom enn å overleve i spiseforstyrrelse, angst,
smerte og en ulevelig hverdag.
~Frida~
jeg har prøvd å levd med fullt ansvar for min egen helse med en spiseforstyrrelse som har okkupert meg fullstendig. jeg har erfart at smerten som jeg i årevis har døyvet på mange ulike destruktive måter må ut for at jeg skal kunne bli fri. tynnhet,sult,overspising, selvskading... det hjelper ikke. det sitter lengre inn enn de symptomene. det sitter i sjelen.
en spent mor kom til sin datter med et brev. i brevet stod det at nå får hun hjelp. og vet dere hva? hun er klar for kamp. fordi alt annet i verden er verdt å gå gjennom enn å overleve i spiseforstyrrelse, angst,
smerte og en ulevelig hverdag.
~Frida~
mandag 13. august 2012
hello there
hello there!
ville bare gi et livstegn. her går det opp og ned, med både gode og dårlige dager. må vel egentlig si timer, for det går virkelig opp og ned. sliter veldig mye med angst. det er vel egentlig det som er verst nå, men prøver å fokusere på det som er positivt i dagene mine. det er mye å være glad for også, og det som gjør at jeg ikke er glad er det sykdommen som sørger for. Så den kan jeg vel egentlig bare sende en viss plass. Men det er ikke til å unngå at den får noen timer av dagene mine. Jeg trøster meg med at det ikke skal være slik for alltid. En dag...
~Frida~
ville bare gi et livstegn. her går det opp og ned, med både gode og dårlige dager. må vel egentlig si timer, for det går virkelig opp og ned. sliter veldig mye med angst. det er vel egentlig det som er verst nå, men prøver å fokusere på det som er positivt i dagene mine. det er mye å være glad for også, og det som gjør at jeg ikke er glad er det sykdommen som sørger for. Så den kan jeg vel egentlig bare sende en viss plass. Men det er ikke til å unngå at den får noen timer av dagene mine. Jeg trøster meg med at det ikke skal være slik for alltid. En dag...
~Frida~
mandag 6. august 2012
takknemlighet
Min
kjære mor fortalte meg at jeg i nuet måtte se meg rundt og tenke på alt jeg har
i livet mitt som jeg må være takknemlig for. Familien min som har støttet meg
hele veien, vennene mine som også har vært der for meg, min fantastiske
kjæreste som har gitt meg hjertet sitt, alle gode minner jeg har, alle drømmene
jeg har, alle evner og egenskaper jeg har fått og sist men ikke minst
FREMTIDEN!
Jeg har
så mange ting jeg må være takknemlig for, og jeg kan bruke det som motivasjon.
For det jeg har skrevet om nå er livet, og det jeg lever for nå er sykdommen.
Vil jeg ha livet eller døden. Fordi det eneste som hindrer meg i å få livet, er
sykdommen.
Når jeg
tenker på hva alle de jeg er glad i har gitt meg i livet, og kommer til å gi
meg fremover også, er jeg ene og alene
utrolig takknemlig langt inni hjertet mitt. Det ville vært en selvfølge å velge
dem og livet. Når jeg tenker på hva sykdommen har gitt meg, får jeg lyst å
gråte. Det har vært åtte år hvor sykdommen har hvisket løgner, syke handlinger,
løgner, syke tanker, syke sirkler, smerte, avhengighet, kontroll, angst etc.
Men likevel har jeg brukt den til å døyve mine indre sår.
Mamma spurte
meg i dag om jeg trodde det var muligheter for at jeg kunne finne andre måter å
takle alt på. Ja, svarte jeg. Det tror jeg. Men det vil ta tid å rive ned alle
murene, få alle sår til å gro, lære å leve på nytt, mestre livet og følelser.
Jeg må rett og slett starte på nytt.
Jeg begynte
dette innlegget med å snakke om takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg
fortsatt har en mulighet til å leve. Jeg lever enda, og jeg velger livet.
Derfor velger jeg å ta videre behandling også. Så vil jeg bare si TAKK til alle
jeg er glad i, for at dere er i livet mitt.
~Frida~
fredag 3. august 2012
pic
måtte bare vise dere at jeg lever litt ekstra i dag. bursdagsfest:)
dette bildet ble tatt forrige helg da jeg var på festival. det var kjempemoro. Det endte dessverre ikke helt som jeg ønsket pga epilepsianfall, men det det var utrolig moro så lenge det varte. traff masse gamle kjente igjen og koste meg skikkelig.GOD HELG TIL ALLE SAMMEN!
~Frida~
noen få ord...
mange lurer på når jeg skal ta videre behandling igjen. svaret på det vet jeg ikke. Alt jeg kan si er at det pågår en innsøkingsprosess nå, så jeg er på venteliste.
noen lurer på hvorfor jeg ikke legger meg inn på akuttposten igjen. Grunnen til det er vel fordi jeg har så utrolig godt av å kjenne på den helhetlige erfaringen av å være hjemme. Jeg vil kjenne helt inn til ryggmargen at jeg aldri noensinne vil tilbake til slik det er nå. Jeg vil kjenne at jeg er helt motivert og kan gå inn fullt og helt for endring. Det var egentlig planen også. Jeg har jo lenge savnet denne motivasjonen. Jeg hadde den for ca 2 år siden, da jeg også var fanget i bulimi og elendighet. Det var da jeg søkte meg inn for behandling på Levanger. Dessverre var ventelisten lang og uheldigvis kom tanken om at "jeg er ikke syk nok, tynn nok" inn, sammen med en følelse av ukontroll. Jeg gikk lett tilbake til anoreksien og ble raskt veldig tynn og syk. Den feilen gjør jeg ikke igjen. Jeg vet at veien blir bare enda lengre å gå hvis jeg gjør samme tabbe. Derfor passer jeg på å holde meg stabil i vekt. Jeg har bodd hjemme i over en måned nå. Ingen trodde jeg skulle klare det, men vekten har vært stabil hele veien. Alle trodde det å komme hjem skulle bli katastrofalt i mitt tilfelle. Men jeg har bevist det motsatte. Det har selvsagt gått opp og ned, men jeg har gjort jobben min bra. Jeg har ikke skadet meg selv på noen måte heller, noe som var mye av det jeg slet med da jeg var innlagt. Den trangen melder seg selvsagt noen ganger når ting føles håpløst, men jeg klarer å legge fra meg tankene og distansere meg fra dem. Det jeg ville skulle skje med meg, skjer. Det er et helvete, men et helvete jeg vil bort fra. Da trenger jeg hjelp. Jeg er motivert for å bli frisk på en helt annen måte enn jeg var da jeg ble påtvunget den motivasjonen. Den kom ikke fra innerst inn i hjertet på en sliten Frida. Det gjør den nå.
Samtidig i all elendighet er ikke alt elendighet. Jeg har fått gjort masse av det jeg hadde lyst til i sommer og opplevd mye. Det som har betydd mest er å få være med familie og venner og kjæreste igjen. Jeg har til og med hatt overnattingsbesøk av min kjære tanteunge Aurora, og vi har lekt sammen, akkurat som jeg lovde henne på nyttårsaften da hun spurte meg når jeg skulle komme hjem å leke igjen. Det er herlig å se friskhetene rundt meg å tenke at "en dag, er jeg også en del av dette fullt og helt".
Etter helga skal jeg også tilbake til paradiset Hitra og stå på varden og se solnedgangen gå ned i havet i armene på min kjære. Noe jeg har ventet på lenge og som var og er en stor motivasjonsfaktor for meg. Hitra er vårt lille paradis. Der ute har vi skaarøya som bare er vårt.
Det er mange ting å glede seg over i livet. Det er bare det at når man døyver følelsene sine, døyver man også de gode. Man får ikke samme glede over ting. Den gleden vil jeg oppleve. Jeg vil finne ro i sjelen min og leve livet. Jeg vil kjenne at jeg kan lene meg tilbake å leve i nuet, uten at den evige angsten jager meg. frihet, er det ikke det det kalles? vel, jeg vil dit. Jeg vil ha friheten.
~Frida~
noen lurer på hvorfor jeg ikke legger meg inn på akuttposten igjen. Grunnen til det er vel fordi jeg har så utrolig godt av å kjenne på den helhetlige erfaringen av å være hjemme. Jeg vil kjenne helt inn til ryggmargen at jeg aldri noensinne vil tilbake til slik det er nå. Jeg vil kjenne at jeg er helt motivert og kan gå inn fullt og helt for endring. Det var egentlig planen også. Jeg har jo lenge savnet denne motivasjonen. Jeg hadde den for ca 2 år siden, da jeg også var fanget i bulimi og elendighet. Det var da jeg søkte meg inn for behandling på Levanger. Dessverre var ventelisten lang og uheldigvis kom tanken om at "jeg er ikke syk nok, tynn nok" inn, sammen med en følelse av ukontroll. Jeg gikk lett tilbake til anoreksien og ble raskt veldig tynn og syk. Den feilen gjør jeg ikke igjen. Jeg vet at veien blir bare enda lengre å gå hvis jeg gjør samme tabbe. Derfor passer jeg på å holde meg stabil i vekt. Jeg har bodd hjemme i over en måned nå. Ingen trodde jeg skulle klare det, men vekten har vært stabil hele veien. Alle trodde det å komme hjem skulle bli katastrofalt i mitt tilfelle. Men jeg har bevist det motsatte. Det har selvsagt gått opp og ned, men jeg har gjort jobben min bra. Jeg har ikke skadet meg selv på noen måte heller, noe som var mye av det jeg slet med da jeg var innlagt. Den trangen melder seg selvsagt noen ganger når ting føles håpløst, men jeg klarer å legge fra meg tankene og distansere meg fra dem. Det jeg ville skulle skje med meg, skjer. Det er et helvete, men et helvete jeg vil bort fra. Da trenger jeg hjelp. Jeg er motivert for å bli frisk på en helt annen måte enn jeg var da jeg ble påtvunget den motivasjonen. Den kom ikke fra innerst inn i hjertet på en sliten Frida. Det gjør den nå.
Samtidig i all elendighet er ikke alt elendighet. Jeg har fått gjort masse av det jeg hadde lyst til i sommer og opplevd mye. Det som har betydd mest er å få være med familie og venner og kjæreste igjen. Jeg har til og med hatt overnattingsbesøk av min kjære tanteunge Aurora, og vi har lekt sammen, akkurat som jeg lovde henne på nyttårsaften da hun spurte meg når jeg skulle komme hjem å leke igjen. Det er herlig å se friskhetene rundt meg å tenke at "en dag, er jeg også en del av dette fullt og helt".
Etter helga skal jeg også tilbake til paradiset Hitra og stå på varden og se solnedgangen gå ned i havet i armene på min kjære. Noe jeg har ventet på lenge og som var og er en stor motivasjonsfaktor for meg. Hitra er vårt lille paradis. Der ute har vi skaarøya som bare er vårt.
Det er mange ting å glede seg over i livet. Det er bare det at når man døyver følelsene sine, døyver man også de gode. Man får ikke samme glede over ting. Den gleden vil jeg oppleve. Jeg vil finne ro i sjelen min og leve livet. Jeg vil kjenne at jeg kan lene meg tilbake å leve i nuet, uten at den evige angsten jager meg. frihet, er det ikke det det kalles? vel, jeg vil dit. Jeg vil ha friheten.
~Frida~
torsdag 2. august 2012
murene må rives
Jeg må sette ned foten. bulimien tar overhånd noen ganger. Det føles som jeg ikke eier selvkontroll. Fråtser i meg mat og bruker tusenvis av kroner på å spise mat, for å så kaste opp. Jeg er ikke engang sulten. Jeg bruker timesvis på å døyve smerten. HVA I HELVETE ER EGENTLIG SMERTEN? jeg har brukt så mye tid, energi og år på å døyve smerten med bulimi, anoreksi, kontroll, selvskading og flukt. Jeg har flyktet fra den i årevis. jeg husker ikke engang hvordan det er å føle godt, eller føle noe i det hele tatt. Jeg klarer noen ganger ikke å tro på at jeg kan finne godhet å slippe den inn gjennom de tusen av murene jeg har bygd opp gjennom årene. murer som har blitt symptomer. psykdommer. spiseforstyrrelse, angst, posttraumatisk stresslidelse, angst, selvskading, ocd osv. kroppen og hjernen går i forsvar. psykogene anfall, epilepsi, dissosiasjoner, angst, abstinenser og et evig jag etter en måte å døyve smerten på. Det har lenge vært bulimi nå. Jeg har døyvet smerten ved å søke smerte av å tiltrekke vonde følelser med kalorier, for å så kaste dem opp etterpå. Jeg sitter igjen med skam, vonde følelser og skittenhetsfølelse. akkurat som det uskyldige barnet og offeret jeg var og er etter utilgivelige handlinger fra andre. Det er så mange sår i sjelen min. Jeg straffer meg selv. smerte tar smerte. Det gjør for vondt. sårene verker, og jeg klarer ikke å makte annet enn å døyve smerten med strategier jeg kjenner til og som er trygge. Jeg tørr ikke å lete bak murene og prøve å rive dem ned. Det gjør for vondt. Jeg er så redd. Jeg trenger styrke. Mitt eget hat mot bulimens herjinger og alt annet spiseforstyrrelsen og de andre psykdommene har gjort er våpenet mitt. snart skal den lille uskyldige jenta bli fri.
Snart er det klart for krig. murene må rives
~Frida~
Snart er det klart for krig. murene må rives
~Frida~
onsdag 1. august 2012
svar på spørsmålsrunde
Svar på spørsmålsrunde
-Hva veier du nå? Er vekta di stabil eller
går den nedover? Hva spiser du i løpet av en dag? Tror du at det holder med den
oppfølginga du har.nå? Angrer du på at du takka nei til behandling?
- jeg vil ikke svare på hva jeg veier, men jeg
kan si at jeg veier det samme som ved utskrivelse, så ja, vekten er stabil. Hva
jeg spiser iløpet av en dag er veldig forskjellig. Sliter veldig med bulimi,
men prøver å få i meg litt utenom også. Jeg får vertfall i meg nok til å holde
vekten. Jeg angrer ikke på at jeg skrev meg ut. Denne sommeren har gitt meg den
erfaringen jeg trenger til å bli motivert for endring, altså videre behandling.
Jeg har fått erfart hvordan det er å leve med spiseforstyrrelsen alene og ha
ansvar alene, og jeg kan si med store bokstaver at jeg er veldig motivert for
endring og behandling nå. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal være som det er
nå.
-Hvordan
ser dagene dine ut nå som du er hjemme? Når du målene dine bedre enn i
behandling? Hvordan reagerer de rundt deg på at du ikke er innlagt? Blir du
"overvåket" mtp måltider? Er bulimien et problem nå?
-vel, jeg har ikke så
mye innhold i dagene mine. Jeg er veldig sliten etter åtte år med behanding, så
jeg sover veldig mye, ellers prøver jeg å være litt med familie og venner. Så
har jeg jo en del problemer med bulimi som tar mye av tiden.
-Jeg
har lært mye mens jeg har vært hjemme. Jeg har heller ikke skadet meg selv på
noen måte, så det er jo et bra mål jeg har klart.
-i starten var alle litt sjokkerte og
selvfølgelig livredde når de fikk vite at jeg skulle flytte for meg selv og ha
ansvar for meg selv. Men som jeg ser, ser også de rundt meg at det kanskje er
dette jeg nettopp trenger for å ta videre behandling.
- jeg blir på ingen måte overvåket
iforhold til mat. Jeg har alt ansvar selv for det.
- ja, bulimi er noe av det jeg sliter
med i størst grad nå.
-
How has your weighed
changed since you've gone home? Is it going up or down? What do you enjoy in
life? Do you think you'll go back to the hospital any time soon? What is your
biggest wish in general? Can you show us some recent pictures of yourself? You
haven't posted any pictures in a while.. :( How does your eating disorder
affect your everyday life? If you could tell your 10-year-old-self something,
what would you tell her? Sending you some love from Germany.
-
vet du oversetter til norsk, så jeg
svarer på norsk også. Vekten har gått litt opp og ned, men veier ca det samme
som da jeg ble utskrevet.
-
Det som holder meg i live er kjæresten
min, familien min, venner og planer for fremtiden.
-
Jeg har allerede begynt innsøking til
videre behandling.
-
Mitt største ønske er å bli frisk og
leve slik jeg drømmer om.
-
Cameraet mitt er dessverre ødelagt, det
er derfor jeg ikke har lagt ut noen bilder i det siste.
-
Spiseforstyrrelsen ødelegger livet
mitt, og det er det som gir meg motivasjon til å ta videre behandling nå.
-
Skjønte ikke helt det siste spørsmålet.
Når du
ikke har noe som helst matlys, hva spiser du da?
-
Vel, som både anorektiker og bulimiker
har jeg vel egentlig alltid matlyst. Og er jeg anorektisk handler det mer om å
unngå å spise, så spørsmålet er litt vanskelig å svare på.
-Hvilket forhold har du
til bloggen din nå? Er du like interessert og engasjert, eller føler du litt
avstand til den? Kan du fremdeles identifisere deg med den?
- bloggen har for meg vært dagbok, terapi,
oppdateringer til folk osv. Den betyr mye for meg. Jeg har tidligere hatt mye å
gi og skrive, men i det siste har jeg tatt litt avstand fra bloggen for å
hvile, ikke ha så mye fokus på den ”syke frida” osv. Men når jeg skal inn i
behandling igjen, kommer jeg nok til å bruke bloggen mer.
-Har du energi og
overskudd til å nyte sommeren?
- jeg prøver så godt jeg kan, men noen ganger
må jeg rett og slett tvinge meg selv UT og gjøre friske ting. Men som sagt, det
er ikke alltid lett.
-Hva tror du skal til for å finne motivasjon for å starte med
behandling? Er vekten stabil,går du opp eller ned? Har du noen andre å prate
med enn fastlegen,en gang pr.uke? Har du noen form for oppfølging under
måltider? Hva får du til å spise/drikke i løpet av en dag? Kommer du til å
oppdatere bloggen oftere?(ønsker bare å høre hvordan du har det) Kan du legge
ut noen bilder av leiligheten din? Hva er det største problemet pr.i dag? Hva
er det mest positive?
- jeg tror jeg gjør akkurat det rette
for å finne motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Det å kjenne mine
begrensninger til livet pga spiseforstyrrelsen gjør veldig mye med meg.
- som jeg skrev tidligere er vekten
stabil
- jeg har folk jeg kan prate med hvis
behov.
- jeg har ansvar for mat å slikt selv.
- som sagt er det forskjellig hva jeg
får i meg hver dag. Noen dager er jeg veldig bulimisk, mens andre spiser jeg
litt og ofte.
- bloggen er som sagt terapi for meg.
En slags ventil. Nå bruker jeg en del andre ventiler som ikke er friske, men
når jeg skal i behandling kommer jeg nok til å blogge mer.
- det største problemet er nok
bulimien.
- Det mest positive er erfaringen og
den modningsprossessen jeg går gjennom nå, som får meg til å ville ha en
endring i livet mitt.
-Hva i fortiden din er det som har skapt størst problemer for
deg? Har du spesifikke minner om evnt. traumer?
- jeg opplevde mye uheldige ting som et barn
aldri skulle blitt utsatt for. Jeg har nok skrevet en del om det tidligere. Men
jeg har en del traumer som preger meg veldig den dag i dag.
--Hvor høy er du? -Dersom du skulle si en ting som er livsviktig
for deg idag, hva ville det vert?
Jeg er 167 cm.
- familie, kjæreste,
venner og drømmer.
- Har du
kontakt med venner? Hva hjelper på en tøff dag? Har du noen hobbyer utenom
sangen? Synger du noe nå? Har du prøvd andre former for terapi? Eks hypnose
etc... Tror du du skal tilbake til levanger noen gang? Hva er best av levanger
og østmarkA?
- ja, jeg har fantastiske venner!
- en tøff dag hjelper det å snakke med
min kjære om at livet skal bli bedre.
- hmm… hobbyer? Vel, jeg er egentlig
ganske kreativ av meg da. Liker å male og slikt.
- jeg har vel prøvd det meste.
- i mitt tilfelle er nok østmarka best,
fordi der behandler de annen problematikk jeg sliter meg også. Bla angst og
ocd.
-Siden
alle spør om sykdomsrelaterte ting tenkte jeg å sende deg noen spørsmål som er
relatert til noe helt annet -Hva er favorittfargen din? -Hvordan type musikk
liker du? -Ser du mye filmer / serier, og hva er favorittene dine?
-Grønn og orange
- jeg liker alt mulig…vamp, marion
raven, RHCP, eva cassidy.. hoj, veldig mye forskjellig.
- favorittene er alle krimseriene(CSI
osv) og Greys ofc, house, privat practice
Hvordan
går det med forholdet ditt med Lars oppi alt dette? Hva gjør dere for å bevare
kjærligheten?
- det er selvsagt tøft for han. Men han er
sterk som fjell og nekter å gi opp. Vi drømmer oss bort i hvor fantastisk vi
skal få det når jeg blir frisk.
-Kommer ikke på noen mange spørsmål, men hvorfor heter bloggen
din leaamalie.blogspot.no?
- jeg var først anonym
blogger og brukte navnet lea. Jeg har bare ikke fått endret enda.
Takk for alle spørsmål! Håper dere ble fornøydeJ
~Frida~
Abonner på:
Innlegg (Atom)