tirsdag 26. juni 2012

valget er tatt

 ja, nå er dere vel spente.

valget var vanskelig, men som min mamma sa, "dette er det beste valget du noensinne har tatt". Det eneste riktige ut i fra hva jeg ønsker med livet mitt, og for min egen del og helse, velger jeg å fortsette behandlingen.
valget er tatt, og jeg føler meg hundre kg bekymringer lettere, selv om jeg vet at nå er det en stor kamp foran meg. Jeg er utslitt etter en hel uke med ambivalent tenking, og når jeg ser tilbake, finner jeg enda en grunn til å velge videre behandling. Jeg har ikke noe liv nå, og jeg har alt som skal til inni meg for å klare å få akkurat det livet jeg vil ha.

Det som gjelder nå, er å følge behandlingsopplegget. Det kommer til å bli beintøft, men det er den eneste veien å gå for å få det livet jeg ønsker.

jeg setter pris på at dere skriver så ærlig til meg. det er ikke godt å kjenne på, men det er virkeligheten og realiteten.

wish me luck! Denne gangen har jeg pakket en blå bag. Den røde skal jeg brenne, for den bringer ulykke tror jeg.
~Frida~

mandag 25. juni 2012

livet eller døden?

 er det ikke rart?..

 - at en djevelsk røst inni meg roper og brøler så høyt, at ingen smerte er vondere enn å ikke adlyde. Når jeg ikke adlyder må alltid smerten erstattes på en eller annen måte. metodene har vært så mange. Jeg "liker" å kalle dem ventiler. Det er alle de syke metodene, og de få friske. De syke er de trygge og vante metodene, og som regel de som er lettest og minst smertefull. De friske er så uvante og samtidig en så utrolig tung vei å gå. De friske er som å gå opp nye stier i en ugått skog. som å svømme på åpent hav, for å så finne land.

- Den høye røsten inni meg roper så høyt nå. Det er vanskelig å se land, finne riktig sti. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så utrygt, så jeg fortsetter på den vante og trygge. Det er minst smertefullt. Men samtidig vet jeg at det ikke er riktig vei å gå, så det gjør vondt alikevel. Jeg går på sykdommens vei, mens jeg ser den friske veien på den andre siden. Hva vil jeg? vil jeg unngå smerte? tror jeg på at jeg kan klare å komme meg over på den friske veien? tørr jeg å gi slipp på det trygge og vante og lettvinte,for å så utfordre hele meg selv og mitt liv for å vandre sakte men sikkert over på den friske veien. tørr jeg og vil jeg? Ja, jeg vil, men noe i meg er sterkere enn meg.

- er det ikke rart? Den lille piken jeg en gang var er fortsatt full av sår. De indre sårene som en gang var er nå symptomer, anoreksi, bulimi, og en sliten kropp full av arr og sår. Jeg var et uskyldig lite barn. Jeg var en gang fri. Det er så langt borte nå. Jeg føler meg ødelagt. Uansett hvor mange sår jeg prøver å få utløp for, hjelper det ikke. Hvis jeg noensinne skal heles, må jeg tilgi meg selv for alle arr, alle symptomer, alle historier, alle flukter, alt sykt, så må jeg gi slipp på det. Jeg må la meg selv heles. Jeg er den eneste som kan. Selv om sårene i den lille jenta jeg en gang var aldri helt vil gro, og at jeg ikke eier skyld i noen av dem, er jeg den eneste som kan gi slipp på den, ikke la de prege meg og livet mitt. Jeg kan VELGE de bort. Jeg kan velge å la livet fylle meg med nye gode ting. ting som er viktige. ting som kjærlighet, opplevelser, verdier, holdninger, mennesker som gir meg noe, gleder osv. Det er så mye godt her i livet, og livet er for kort til å ha det vondt. Livet skal leves. Kanskje jeg skal prøve å finne tilbake til den lille jenta jeg engang var, og gi slipp på alle sår, og gi meg selv fri. begynne på nytt.

- Jeg må ønske det av hele mitt hjerte. Jeg må ønske å velge livet. Jeg har blitt fortalt at jeg balanserer på en knivvegg mellom liv og død. Vil jeg leve eller dø? så enkelt er det. jeg vil leve, og da er det viktig at jeg velger livet hver dag. Jeg må eie dagene. Gir jeg dagene mine til sykdommen velger jeg sakte men sikkert en vei mot døden. Det er sårende smertefullt å tenke på, at det kjente og trygge og lettvinte, ikke lenger er en vei jeg kan gå på. Jeg tvinges ikke lenger av leger og helsevesen til å leve. Jeg må tvinge meg selv til å velge veier som holder meg i live.

- Når jeg oppsummerer dette innlegget, er vel det egentlige valget "enkelt", ikke sant? Jeg burde fortsette behandling og være på et trygt sted hvor jeg får hjelp. Men hva med den inderlige lengselen etter livet her og nå. Hva med den intense slitsomme tanken på opphold med triste sykehusdager alene, i en hard og tøff kamp hver eneste minutt, sekund. Hvorfor skal den veien være den eneste veien til å få livet i gave sakte men sikkert, og helt nytt, helt ukjent, men likevel full av muligheter. Jeg har levd en uke i tenkeboksen. kjempe for drømmelivet, eller hvile og holde meg selv i live i livet så godt jeg kan? Dette hadde vært et veldig enkelt valg for de fleste, men for meg som har vært på sykehus i 6 av 8 syke år er det et forferdelig vanskelig valg å ta. livslysten er så stor, men livsgnisten så liten. Jeg har prøvd å finne tilbake til livet denne uken, i en voldsom amvivalens. Det har vært umulig, men jeg har klart det innimellom. Når jeg har opplevd livets gleder, har det fyllt meg med noe nytt, fantastisk. nemlig gode følelser. frihet, glede, liv, gnist... Jeg vil bare ha mer og mer av det. Er det nok? er det nok til å holde meg gående og i live? Er jeg sterk nok?

FRIDA... ER DU STERK NOK? tårene triller... valget må taes. snart, snart...


kjære blomst, vil du blomstre?
kjære blomst, får du næring?
klarer du deg? vokser du? blomstrer du?
overlever du der ute?
ser du sola? lar du deg skinne? vil du skinne?
kjære blomst, vil du leve?
kjære blomst, er du sterk nok?
er du det?
hvis ikke, er du klar for døden?
tørr du gamlbe? er du villig til å satse livet?
du kan velge å blomstre hvor du vil. 
du trenger ikke være fanget.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg vakker, hvor du vil, til hva du vil.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg fri...
fri blomst. vil du bli det?


valget må taes.
~Frida~

fredag 22. juni 2012

tenkeuken

Jeg merker godt at dette er en tenkeuke. Det kverner og går frem og tilbake i topplokket. Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Nå er alt opp til meg. Jeg må ta et valg om jeg vil fortsette behandlingen eller avbryte.
fortsetter jeg behandlingen, må jeg gjøre en del forandringer og gjøre ting annerledes enn jeg har gjort. Jeg må opp i vekt og kjempe hardt hver dag. etterhvert vil jeg komme i fase 2, og jeg vil kunne få oppfylle en liten drøm, nemlig leilighet i trondheim. Avbryter jeg behandlingen, er jeg på egenhånd mot eller med sykdommen, og etter hva jeg har opplevd de siste dagene, tror jeg det blir utrolig vanskelig. Det er vanskeligere enn jeg trodde. Og avbryter jeg behandlingen må jeg bo i en omsorgsbolig. Det er ikke akkurat det jeg ønsker. Det er et utrolig vanskelig valg å ta, fordi jeg er så ambivalent. Det er utrolig godt å være hjemme, og jeg vil så iinderlig oppleve alt i sommer. Men samtidig vil jeg ikke ha det som jeg har det nå heller. Valget er så vanskelig. hvem velger?
Det er alltid vanskelig før man bestemmer seg. det vet jeg. kanskje det blir lettere når jeg har bestemt meg.
skal jeg høre på llysten eller fornuften? jeg er spent på hva jeg bestemmer meg for.
~Frida~

tirsdag 19. juni 2012

endelig hjemme

Da var jeg endelig hjemme i Lensvika, i min egen seng.. ah, så delig. litt skummelt. Nå står jeg på egne bein, men godt. Jeg er på mitt eget rom. og jeg kan fylle rommet med det jeg vil. Jeg kan fylle det med friskhet og Frida, eller velge å gi etter gamle vaner og la sykdom fylle rommet.
foreløbig er det bare friskhet. sykdommen sitter i hodet, den brøler høyt nå, men den gode følelsen av å være hjemme føles bedre å kjenne på, så jeg velger å fokusere på det og kose meg istede. Jeg skal jo klare dette, ikke sant?
Det føles litt rart å være hjemme også, jeg har ikke vært hjemme på 1/2 år nå. Jeg føler meg litt som en svevende ball. Håper jeg kommer litt på bakken etterhvert. Ting vil nok falle litt mer på plass når jeg får pakket ut og fikset opp rommet mitt. Jeg og pappa har nemlig vært på shopping og handlet møbler på Ikea i dag. Nå skal rommet mitt bli nytt. Jeg må bare slappe av og ikke gjøre alt på en gang. Jeg har så vidt kommet hjem, og vil at alt skal være i orden med en gang. Rommet får være prosjektet mitt fremover. Det er greit å ha fokus på noe positivt og som er bra for meg også. Jeg må bare være tålmodig, og tåle at det tar tid å pusse opp ett rom.

Jeg skal bo hos pappa, men på vei hjem måtte jeg innom mamma å si "halloen,her er jeg", og da fikk jeg gleden av å si godnatta til tanteungen min Aurora. Jeg fikk verdens beste tanteklem. "er du ikke på sykehuset lenger nå tante?" Det var mange spørsmål. og i dag var det godt å svare lille aurora.

Jeg er i grunn ikke utskrevet. Jeg er bare på tenkeuke. Jeg merker godt at dette er en tenkeuke, for tankene surrer og går. skal - skal ikke fortsette behandlingen. hvis jeg fortsetter er det mye jeg må ta tak i, mange endringer. Jeg trenger det, men jeg tror bare ikke det er riktig tidspunkt for meg. Jeg trenger å kjenne på kroppen hvordan det er å leve i virkeligheten, jeg trenger å kjenne min styrke overfor sykdommen, jeg trenger å leve litt.

vel, jeg er hjemme, og godt er det.
~Frida~

fredag 15. juni 2012

veien vidre..


Nå nærmer sommeren seg. Jeg savner liv. Jeg savner festival, bading, ferie,venner, fest, liv...

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har vært en tung tid. Det er vanskelig for tida. Hvis jeg ser tilbake på alle forbedringer jeg har hatt, bør jeg være fornøyd. Ser jeg på tingenes tilstand, skjønner jeg at jeg har ting å jobbe med. Jeg sliter med å følge opplegget.

Den er min venn som jeg når det stormer, roper på.
Den er min fiende som stjeler et menneskets innerste håp.
Den er min største skam.
Den stjeler mitt alt, mitt fokus, min tilstand.
Den tar all plass når jeg gir den plass.
Den gir en rus, en avhengighetsskapende rus.
Den er vond og smertefull, men likevel så god.
hvorfor trenger jeg den i livet mitt?

Det er bulimien jeg snakker om. Hvorfor trenger jeg den i livet mitt? Jeg har så mye annet godt og så mange andre mennesker som vil meg godt. Jeg har så mye kjærlighet og glede rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke forankre den i meg, istede for å ty til mine gamle "uvaner" og mestringsstrategier?
Det er bulimien som gjør at jeg ikke klarer å forholde meg til opplegget her. Ikke bare det selvfølgelig.
Det har lenge vært spørsmål om jeg er motivert nok til å gjennomføre siste kamp. Jeg spør meg selv hver dag. Er jeg klar til å gi slipp på sykdommen? Sannheten er: Nei, jeg klarer ikke å gi slipp på den enda. Hvorfor? fordi den er min eneste måte å leve på. Jeg kan ingen annen måte. Men de tre siste månedene har jeg lært meg å være sterkest. Jeg har motbevist usannheter sykdommen i årevis har overbevist meg om. Jeg har lært meg at det er jeg som er sjefen og at sykdommen ikke kan gjøre meg  noe. Jeg trenger ikke å være redd for den. Angsten kommer, men den er ikke farlig. Tankene kommer, men jeg bestemmer selv om jeg vil innvolvere meg i syke sykdomstanker eller om jeg vil få hjelp til å tenke friske. Det har vært begge deler, men jeg har ofte valgt å tenke meg inn på friske veier. Min vei fortsetter. Jeg har et mål jeg skal nå. Jeg skal bli frisk. Jeg skal en dag være klar for å gi slipp på sykdommen, men den dagen er ikke i dag.

kall det utsettelse, kall det ikke tap, for jeg fortsetter på min vei mot å bli frisk. Jeg skal nemlig snart gjennom en tenkeuke. Tenkeuken skal jeg bruke på å finne ut hva jeg vil videre og om dette er riktig tidspunkt for behandling for meg. Det som er bra, er at jeg er mye sterkere nå og klarer å holde sykdommen under kontroll. Jeg balanserer på en knivvegg, men jeg står støtt, og bikker jeg i feil retning, klarer jeg å bruke mine nye verktøy for å balansere meg inn på riktig spor igjen. Jeg spør meg selv hva er det som gjør at jeg ikke er motivert nå, når jeg endelig er på en plass hvor jeg føler jeg kan få den hjelpen jeg så sårt trenger? Jeg kjenner inni hjertet. Det er sorg der. Sorg og lengsel over å ikke få leve. Jeg lengter etter å bare få en smakebit av livet, for jeg glemmer hvorfor jeg hver dag står opp her. Jeg glemmer hvorfor jeg skal kjempe. Dessverre har jeg glemt det så mye at jeg har sluttet å tro på det. Så hva må jeg gjøre? Vel, jeg klarer å holde sykdommen i sjakk, og jeg ønsker å leve litt. Det å oppleve friske ting igjen, det å smake litt på livet, vil forhåpentligvis gi meg den siste gutsen til å kjempe videre. I sommer har jeg en utmerket mulighet til å oppleve livet. Det er festivaler, mulighet for ferie, jeg kan være med venner og familie, jeg kan reise, jeg kan være med Lars, jeg kan feste, jeg kan gjøre HVA JEG VIL. og som min kjære mor sa "for å klare å leve og være hjemme Frida, er det så enkelt at det er en ting du må gjøre, og en ting du ikke må gjøre". Min mor har så rett. Jeg må spise nok for å kunne oppleve og få utbytte av ting, og jeg må styre unna bulimien. Når jeg tenker på hvordan dagene mine kan bli i sommer, med alt jeg har lyst til og uten bulimi, kjenner jeg en enorm glede inni meg som dreper alt mørke som finnes. Tenk, jeg kan leve. Og ja, jeg må spise, og det kan jeg jo. Jeg spiser jo nå, så det er ikke noe problem. Det er ikke farlig. Jeg er sjefen.

så dere må gjerne bli både skuffet og forbløffet nå, og kall det gjerne for enda en utsettelse og flukt, men jeg sier at dette er bare noe jeg trenger for å komme meg videre på veien. Jeg kommer nemlig ikke videre nå, og da må jeg prøve noe nytt. Det som er bra, er at jeg har kommet så langt og mye lenger i hodet, at mulighetene for videre behandling er mye bedre for meg nå, enn de var før. Så lenge jeg er motivert kan jeg gjennomføre et behandlingsopplegg.

For dere som blir bekymret pga av dette. Jeg vil få oppfølging av lege med både veiing, blodprøver og medisiner i sommer, og jeg er i en tilstand hvor jeg spiller på lag med de som vil hjelpe meg nå. Det er ingen luring og slikt, for jeg vil faktisk klare det denne gangen. Jeg har ingen planer om å ligge på sofaen i stuen uten energi pga mangel på næring, og havne på akuttpost etter tre uker. Jeg har masse planer i sommer. Og det fantastiske er, at jeg kan gjøre alt, så lenge jeg gir kroppen min drivstoff til å klare det og ha glede over det.

... Etter 1 1/2 år, jeg skal endelig hjem.

~Frida~

mandag 11. juni 2012

takk for kampen

takk for kampen, sier jeg når jeg er ferdig med å spise. nå for tiden er det alltid jeg som vinner.
Det å spise og ha mat i magen er ikke lenger så skummelt og vanskelig som det en gang var. Jeg må se litt tilbake å sammenlikne tankegangen av og til. før hadde jeg tusen tvangstanker og vrangforestillinger når jeg spiste og hadde mat i magen. huff, som jeg slet. Nå tenker jeg, at det går ann at jeg hadde slike tanker. Det er jo bare mat. Mat er det som får oss til å fungere slik at vi kan leve livet vi er så heldige å ha fått. Mat er drivstoffet vårt. for et halvt år siden måtte jeg ligge i reimer og bli tvangsforet. Nå spiser jeg dobbelt så mye med både smør og garnityr, så sier jeg takk for kampen, og en gang skal jeg klare å si takk for maten, samtidig som jeg mener det med hele meg. nettopp fordi jeg er bare meg, og ikke er syk.

jeg satte meg ned å så litt mer på forandringer som har skjedd etter at jeg kom til spesialpost fire. jeg skrev ned en liten liste:

Oppnådde mål ved spesialpost 4:

-      - jeg har ufarliggjort det å spise mat. Jeg klarer å spise og ha mat i magen uten å få panikk og mange syke tanker, tvangshandlinger, destruktive handlinger og tanker osv.
-      - Jeg har blitt kvitt tvangstanker og tvangshandlinger rundt mat, trening og hvile som jeg har hatt i mange år.
-       -Jeg har sluttet å flykte fra følelsene mine ved farlige ting som overdoser, selvskading osv. Jeg klarer å be om hjelp når jeg trenger det(sliter litt med selvskading enda, men ikke så mye som før).
-       -Jeg klarer å hente meg inn igjen hvis jeg har en dårlig dag i forhold til mat, overspising og oppkast, trening, selvskading osv.
-       -Jeg klarer å følge en kostliste med normalt kaloriinntak
-       -Jeg har klart å slutte å overtrene
-       -Jeg tenker mye friskere om det meste
-       -Jeg er mer glad i meg selv og ønsker å ta vare på meg selv.
-      - Jeg føler jeg fortjener å ha det godt og ha det bra, bruker egenskapene og ressursene mine og er fornøyd med det.


~Frida~

onsdag 6. juni 2012

livet er en gave

jeg har herved lagt i fra meg at omsorgsbolig er et alternativ. jeg velger å fortsette behandlingen, fortsette kampen, fortsette å velge livet overfor spiseforstyrrelsen. Jeg skal nå målene mine. JEG SKAL DET! det skal jeg bevise for meg selv og for alle sammen. Jeg skal bli frisk.

Det som er så fantastisk er at jeg i går fant ut at jeg hadde valg igjen. Jeg hadde glemt det. jeg hadde glemt at det er jeg som står i førersetet og kan ta valgene. Nå vet jeg det, og da vet jeg hva jeg må gjøre for at ting skal bli bedre. da er det bare å sette på autopiloten og gjøre det. fra nå av skal jeg begynne å tenke på livet som en gave. jeg er heldig som enda lever, og hver dag er en gave. man får mange forskjellige gaver i løpet av dagen. en klem, en koselig samtale, noe nytt, en hyggelig kommentar, en fin opplevelse. dagen er full av gaver, man må bare velge å se dem som gaver.

jeg er full av kampstyrke igjen nå. nå er det bare å fighte videre.
opp i vekt blir målet nå. tenk så mange nye fine gaver som åpner seg når jeg kommer på en høyere BMI.
jeg gleder meg
~Frida~

tirsdag 5. juni 2012

ett skritt frem

I dag har vært en viktig dag. I går var en dårlig dag. Jeg har hatt mange dårlige dager i det siste. dere skjønner. Jeg har fått beskjed om at hvis jeg ikke gjør fremskritt og slutter med å gjøre spiseforstyrrede ting og destruktive ting, ender jeg opp med å bo i en omsorgsbolig i hjemmekommunen min. Det er nøyaktig hva spiseforstyrrelsen ønsker skal skje også. Tenk det, alene, muligheter til å styre meg helt.
Jeg hadde nesten gitt opp å bli frisk, før samtalen med behandleren min i dag. Jeg sa det som det var. å bo i en omsorgsbolig og bli gitt opp er nøyaktig hva spiseforstyrrelsen ønsker, men innerst inn er det ikke hva jeg ønsker, og det er spiseforstyrrelsen som får meg til å gjøre masse ting nå for at det skal bli utfallet.
Så ble jeg fortalt at jeg fortsatt har en sjanse. At jeg ikke er gitt opp. At jeg fortsatt har muligheter. At jeg ikke er fortapt. Jeg sitter med makten nå, og jeg kan faktisk velge akkurat hva som skal skje fremover nå.
Jeg har valgene i mine hender. Alt er opp til meg. Da gikk det opp for meg at jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil. Jeg trenger ikke å bli gitt opp og jeg kan slippe å måtte innrede en omsorgsbolig og bo der sammen med spiseforstyrrelsen. Jeg kan velge livet, fremfor spiseforstyrrelsen.
Jeg ble stilt det spørsmålet i dag. Vil jeg virkelig leve med spiseforstyrrelsen fremfor å oppfylle drømmene mine? jeg tenkte godt etter og begynte nesten å gråte. selvfølgelig vil jeg ikke det. Jeg vil jo bli sykepleier og hjelpe andre, kjøpe min egen leilighet, gå skole, få barn, bli frisk og leve fri. Jeg kan bli det, hvis jeg bare går den veien som er lagt foran meg nå. så enkelt, og så vanskelig er det faktisk.
Jeg glemmer livet. I dag ble jeg mint på det igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg har tenkt med i det siste. hvordan kan jeg ta til takke med å akseptere hvordan spiseforstyrrelsen har styrt livet mitt og meg i det siste? hvordan kan jeg gi opp? Jeg har så mye som venter på meg. Men da må jeg velge å kjempe for å leve i den virkeligheten og verdenen hvor alle gledene og drømmene befinner seg. Jeg må velge å ta avstand fra spiseforstyrrelsen.
og jeg må begynne i dag, nå. hver time, hvert sekund.

jeg er så glad inni meg akkurat nå. Jeg har funnet håpet igjen. Jeg står med makten igjen. Jeg er Frida og jeg er sterk igjen.

så kom min kjære Lars på besøk. Jeg var så glad. etter å ha vært sammen en stund sa han: "i dag har jeg sett ekte glede og Frida igjen".

Så nå fremover handler det om å "hoppe i det", hoppe i utfordringene og kjempe, ta ett skritt om gangen mot målet. Det går ikke å krype seg fremover, jeg skal fremover nå, og da må jeg kjempe ordentlig NÅ. for å understreke at jeg mener det, gjorde jeg noe crazy.
før dere ser filmen. Ikke fokuser og se på kroppen min. Det er ikke derfor jeg legger ut dette. Jeg vil heller dere skal fokusere på hva jeg gjør. Jeg hopper i det, BOKSTAVLIG TALT.

og en liten hilsen til alle lesere fra meg.


bilder






min kjæreste helt

~Frida~

mandag 4. juni 2012

ambivalent til tusen

dette har vært en drittdag rett og slett. vil bare glemme den. mye destruktivt og spiseforstyrret seier med andre ord. jeg sliter sånn med at jeg er så ambivalent. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for uansett hva jeg gjør får det en konsekvens. jeg prøver å tenke på hva som vil føre meg i riktig retning, men det er ikke altid like lett i min situasjon. jeg handler ut i fra tankene mine, og de er både friske og syke.
det er de syke handlngene mine som er problemet nå. de kan føre til at jeg mister plassen min her. hvis de tar for mye fokus,klarer vi ikke å behandle spiseforstyrrelsen. jeg vet det er jeg som sitter med makten og valgene, noe jeg skulle ønske jeg ikke gjorde av og til.
hva som skjer fremover nå vet jeg ikke dessverre.

jeg kommer ikke til å gi opp livet. det er vertfall sikkert. jeg skal jo leve.
~Frida~

mestring

Jeg tenkte å skrive noe om hva som har blitt bedre etter at jeg kom til spesialpost 4. Her er det veldig fokus på hva man klarer osv for at man skal kjenne mestring. her er noen punkter som jeg er stolt over å ha klart:
- jeg har ufarliggjort maten, tidligere var jeg sikker på at merkelige ting skjedde når maten lå i magen.
- Jeg har eksponert meg på ulike tvangstanker. Det største er kanskje at jeg klarer å hvile med mat i magen. tidligere måtte jeg gjennom en lang rekke handlinger og gjerne trening før jeg kunne sette meg ned, nå kan jeg legge meg å sove rett etter å ha spist.
- jeg spiser brød med smør!
-jeg flykter ikke fra situasjonene ved å gjøre farlige ting som overdoser osv lenger. Jeg står i ting helt ut.
- Jeg klarer å snakke om følelser.
- Jeg klarer å nedprioritere sykdomshandlinger overfor friske ting. altså velge livet overfor sykdommen.
- jeg har en behandler jeg er helt trygg på og kan snakke med om alt.
- jeg klarer å være ærlig overfor behandlerne, uten å skamme meg.
- jeg klarer å si fra hvis jeg har det vanskelig og vil skade meg.
- jeg har sluttet å røyke(delvis)
- jeg har sluttet å trene
- jeg spiser alt på kostlisten(2000 kcal)

vel, det er noe dette. Jeg er veldig fornøyd. når jeg kom hit var jeg som en anorektisk autopilot med tusen tvangstanker. Nå er det jeg som kjører skuta etter 7 år. jeg har mange nye verktøy å bruke i ulike situasjoner.
~Frida~

søndag 3. juni 2012

tenketanker

jeg glemmer livet. holder jeg på å gi opp? holder jeg virkelig på å gir opp nå? Det føles slik. jeg har ikke følt det slik før. Hallo, jeg tar nesten til takke med å flytte inn i en omsorgsbolig istede for å fortsette behandlingen her. Men stol på meg, det kommer ikke til å skje.
jeg har sagt til behandlerne at de aldri må la meg gi opp, uansett hvilke gale ideer og påfunn jeg måtte komme med i løpet av behandlingen. jeg vet da hva målet mitt er. innerst inn i hjertet vil jeg da realisere alle drømmene jeg i årevis har lengtet etter. Jeg må begynne å tro på at det er mulig også for meg å bli frisk og nå de drømmene. Problemet er at det er så vanskelig å tro på det, fordi det i årevis har vært utenkelig å oppnå det, utenkelig å tro på det, utenkelig å bli frisk. Det er først nå jeg har begynt å jobbe som jeg skal for å oppnå det, og det er som beskrevet i en kommentar på forrige innlegg, at jeg er som en kreftpasient som må få cellegift. behandlingen er tøff og medisinen har bivirkninger som gjør vondt. maten er medisinen min. behandlingen gjør at man vil gi opp, men man må gjennom hele behandlingen for å bli frisk.

Jeg er så sliten og lei at jeg har latt sykdommen herje litt med meg i de siste dagene. Jeg orker liksom ikke å stå imot. Men det er jo da jeg bare havner i vonde sirkler og blir enda mer sliten. Jeg har et fantastisk støtteapparat og behandlingsopplegg rundt meg nå, det er nå det gjelder, uansett hvor vondt det gjør må jeg bare fortsette. Det er tøft og det gjør vondt, ja, men jeg kan ikke gi opp. jeg kan ikke la sykdommen svartmale alt håp og fremtid for meg og la den vinne. Jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil ha, jeg må bare kjempe for det og tro på meg selv.

Jeg har kommet lengre. Det har jeg. Jeg har lært meg at mat ikke er farlig å ha i magen, og eksponert meg på de fleste tvangstankene jeg har rundt mat og trening, det som mangler er vektoppgang og den virkelige jobben når jeg er normalvektig. Alt det ligger foran meg nå. Veien er lagt, og da kan jeg jammen meg ikke la meg felle på startstreken. Da ville alle disse årene vært forgjeves. gir jeg mitt liv til spiseforstyrrelsen, kan jeg like gjerne dø. Det er jo uansett det som vil skje etterhvert. NEI, jeg må ta medisinen min nå, holde ut, stå løpet ut, kjempe hver dag, gå veien, hva som helst, bare jeg går veien. sykdommen vil ha meg til å gi opp nå, alt gjør vondt. jeg har tanker jeg ikke vil ha. Det er ikke mine tanker. hvor ble det av kampviljen? styrken? Frida- kraften? drømmene? De er der inne et sted. hvor ble det av iveren etter å leve? jeg må finne den igjen. Jeg har liksom glemt livet, glemt hvorfor jeg gjør dette, glemt målet. Jeg trenger bare å finne det igjen. Da har jeg styrken min.

Jeg skjønner kommentarene jeg får tilbake, og jeg setter pris på at dere er ærlige, og jeg skal ikke skuffe dere, jeg skal ikke skuffe heiagjengen min, og mest av alt meg selv.

ikke mist troen på meg,dere. Jeg trenger dere. Fra nå av skal jeg prøve å komme med daglige oppdateringer igjen og dele kampen min med dere.
~Frida~

fredag 1. juni 2012

gi meg selv en sjanse

Dette har vært en tung dag. jeg er så oppgitt og lei av situasjonen min. I dag sa jeg klart ifra til behandleren min at jeg ville hjem, at jeg ville hjem for å finne mer motivasjon. usikker som faan nølte jeg meg gjennom en samtale. utfallet ble noen tårer og en liten overbevisning om at jeg ikke måtte gi opp, fordi jeg er ikke gitt opp. jeg skal komme meg gjennom dette. jeg har tusen hender som vil hjelpe meg, jeg må bare fortsette i samme retning og holde ut. Jeg må begynne å tro på at jeg kan bli frisk. Jeg må tilgi meg selv alle disse årene med sykdom, og gi meg selv en ny sjanse. Jeg har alt som skal til for å bli frisk, og alt som skal til for å få et godt liv, nå må jeg bare kjempe for å få det. Jeg må gi slipp på kontroll og fortid, tilgi meg selv og begynne med blanke ark. Jeg er sjefen, jeg bestemmer, jeg velger.

det som er så enkelt, men samtidig så vanskelig, er at jeg må hele tiden velge livet- bit for bit. hver dag er en arbeidsdag, hvert måltid er en kamp, hver time er en kamp. jeg vinner noen, og taper noen, og jeg velger. Det er opp til meg. Det som er så bra, er at jeg hele veien kan ta imot hjelp til å vinne.
Dette er det vanskeligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og det er ofte jeg bare vil gi opp. Men jeg kan ikke gi opp. Jeg har så mye å bli frisk for. jeg har så mye å velge livet for. jeg har så mye å kjempe for, og nå er alt lagt til rette for meg. veien er klar, jeg må bare tørre å stole på de rundt meg og gå i de anbefalingene og fotsporene jeg får beskjed om. først da vil jeg nå målene mine. først da vil jeg bli fri og frisk.

Det er så mye som er verdt å kjempe for. Jeg har et fantastisk liv der ute som venter på meg. livet mitt har ikke begynt enda. Det er det samme til meg som hos alle andre. Jeg bestemmer hvordan livet mitt skal bli. Vi velger selv.

Det som er så tungt for meg nå er at jeg ikke klarer å gi slipp på sykdommen. kontrollen på alt, den evige rusen, følelsene, "uvanene", tvangstankene, anoreksitankene. jeg må slippe dem, og ta imot nye friske tanker, vaner, normer, handlinger, mestringsstratergier og levevaner. Det er alt nytt og skummelt, og det syke er kjent og trygt. Jeg må lære alt på nytt igjen.

jeg må tillate meg selv, gi meg selv lov, gi meg selv en sjanse.
~Frida~