fredag 15. juni 2012

veien vidre..


Nå nærmer sommeren seg. Jeg savner liv. Jeg savner festival, bading, ferie,venner, fest, liv...

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har vært en tung tid. Det er vanskelig for tida. Hvis jeg ser tilbake på alle forbedringer jeg har hatt, bør jeg være fornøyd. Ser jeg på tingenes tilstand, skjønner jeg at jeg har ting å jobbe med. Jeg sliter med å følge opplegget.

Den er min venn som jeg når det stormer, roper på.
Den er min fiende som stjeler et menneskets innerste håp.
Den er min største skam.
Den stjeler mitt alt, mitt fokus, min tilstand.
Den tar all plass når jeg gir den plass.
Den gir en rus, en avhengighetsskapende rus.
Den er vond og smertefull, men likevel så god.
hvorfor trenger jeg den i livet mitt?

Det er bulimien jeg snakker om. Hvorfor trenger jeg den i livet mitt? Jeg har så mye annet godt og så mange andre mennesker som vil meg godt. Jeg har så mye kjærlighet og glede rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke forankre den i meg, istede for å ty til mine gamle "uvaner" og mestringsstrategier?
Det er bulimien som gjør at jeg ikke klarer å forholde meg til opplegget her. Ikke bare det selvfølgelig.
Det har lenge vært spørsmål om jeg er motivert nok til å gjennomføre siste kamp. Jeg spør meg selv hver dag. Er jeg klar til å gi slipp på sykdommen? Sannheten er: Nei, jeg klarer ikke å gi slipp på den enda. Hvorfor? fordi den er min eneste måte å leve på. Jeg kan ingen annen måte. Men de tre siste månedene har jeg lært meg å være sterkest. Jeg har motbevist usannheter sykdommen i årevis har overbevist meg om. Jeg har lært meg at det er jeg som er sjefen og at sykdommen ikke kan gjøre meg  noe. Jeg trenger ikke å være redd for den. Angsten kommer, men den er ikke farlig. Tankene kommer, men jeg bestemmer selv om jeg vil innvolvere meg i syke sykdomstanker eller om jeg vil få hjelp til å tenke friske. Det har vært begge deler, men jeg har ofte valgt å tenke meg inn på friske veier. Min vei fortsetter. Jeg har et mål jeg skal nå. Jeg skal bli frisk. Jeg skal en dag være klar for å gi slipp på sykdommen, men den dagen er ikke i dag.

kall det utsettelse, kall det ikke tap, for jeg fortsetter på min vei mot å bli frisk. Jeg skal nemlig snart gjennom en tenkeuke. Tenkeuken skal jeg bruke på å finne ut hva jeg vil videre og om dette er riktig tidspunkt for behandling for meg. Det som er bra, er at jeg er mye sterkere nå og klarer å holde sykdommen under kontroll. Jeg balanserer på en knivvegg, men jeg står støtt, og bikker jeg i feil retning, klarer jeg å bruke mine nye verktøy for å balansere meg inn på riktig spor igjen. Jeg spør meg selv hva er det som gjør at jeg ikke er motivert nå, når jeg endelig er på en plass hvor jeg føler jeg kan få den hjelpen jeg så sårt trenger? Jeg kjenner inni hjertet. Det er sorg der. Sorg og lengsel over å ikke få leve. Jeg lengter etter å bare få en smakebit av livet, for jeg glemmer hvorfor jeg hver dag står opp her. Jeg glemmer hvorfor jeg skal kjempe. Dessverre har jeg glemt det så mye at jeg har sluttet å tro på det. Så hva må jeg gjøre? Vel, jeg klarer å holde sykdommen i sjakk, og jeg ønsker å leve litt. Det å oppleve friske ting igjen, det å smake litt på livet, vil forhåpentligvis gi meg den siste gutsen til å kjempe videre. I sommer har jeg en utmerket mulighet til å oppleve livet. Det er festivaler, mulighet for ferie, jeg kan være med venner og familie, jeg kan reise, jeg kan være med Lars, jeg kan feste, jeg kan gjøre HVA JEG VIL. og som min kjære mor sa "for å klare å leve og være hjemme Frida, er det så enkelt at det er en ting du må gjøre, og en ting du ikke må gjøre". Min mor har så rett. Jeg må spise nok for å kunne oppleve og få utbytte av ting, og jeg må styre unna bulimien. Når jeg tenker på hvordan dagene mine kan bli i sommer, med alt jeg har lyst til og uten bulimi, kjenner jeg en enorm glede inni meg som dreper alt mørke som finnes. Tenk, jeg kan leve. Og ja, jeg må spise, og det kan jeg jo. Jeg spiser jo nå, så det er ikke noe problem. Det er ikke farlig. Jeg er sjefen.

så dere må gjerne bli både skuffet og forbløffet nå, og kall det gjerne for enda en utsettelse og flukt, men jeg sier at dette er bare noe jeg trenger for å komme meg videre på veien. Jeg kommer nemlig ikke videre nå, og da må jeg prøve noe nytt. Det som er bra, er at jeg har kommet så langt og mye lenger i hodet, at mulighetene for videre behandling er mye bedre for meg nå, enn de var før. Så lenge jeg er motivert kan jeg gjennomføre et behandlingsopplegg.

For dere som blir bekymret pga av dette. Jeg vil få oppfølging av lege med både veiing, blodprøver og medisiner i sommer, og jeg er i en tilstand hvor jeg spiller på lag med de som vil hjelpe meg nå. Det er ingen luring og slikt, for jeg vil faktisk klare det denne gangen. Jeg har ingen planer om å ligge på sofaen i stuen uten energi pga mangel på næring, og havne på akuttpost etter tre uker. Jeg har masse planer i sommer. Og det fantastiske er, at jeg kan gjøre alt, så lenge jeg gir kroppen min drivstoff til å klare det og ha glede over det.

... Etter 1 1/2 år, jeg skal endelig hjem.

~Frida~

14 kommentarer:

  1. En tenkeuke kan gå begge veier, og selvfølgelig håper jeg din gir deg ny motivasjon, små glimt av livet.
    Naturlig at man blir bekymret om man vet hvordan det har vært, men som jeg skrev; det HAR vært. Ha troen på at du klarer, og ikke bry deg om hva alle som kommenterer på bloggen mener. Lytt til ekspertene, Lars, familien og hjertet ditt.

    Håper sola kommer og blir hos deg til uka:)
    Lykke til!

    SvarSlett
  2. Jeg er ikke skeptisk. Jeg tenker faktisk "endelig!!!"! Jeg vet om mange svært syke spiseforstyrrede som har skrevet seg ut i relativt dårlig tilstand etter lang tids innleggelse, og blitt frisk UTENFOR sykehuset. Nettopp fordi det er utenfor man finner motivasjon til å bli frisk. Man skjønner at livet utenfor krever at man spiser og er normalvektig, hvis man skal ha glede ut av det. Og det er glede du savner, ikke sant?

    Nei Frida, jeg støtter deg i det her. Du er smart nok til å gjøre de rette valgene. Vil du leve, så vil du også spise. Og vil du det sterkt nok, klarer du det. Og kanskje er livet utenfor det som styrker motivasjonen din mest nå?

    Stå på!

    SvarSlett
  3. Dette har du skrevet før. om hvor fantastisk ting blir.bare du kommer hjem. men nå er det snart på tide å innse virkeligheten. du trenger hjelp. Gang på gang har du vist at du ikke er i stand til å ta vare på deg selv. du er priviligert som har fått den plassen på post 4, og det kaster du bare vekk.

    kanskje på tide å hoppe idet som du skrev at du skulle gjøre. du vil aldri bli klar nok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å hoppe i det kan gjøres på flere måter. Hvis Frida ikke blir bedre av å være på institusjon, så er det kanskje på tide å prøve noe annet. Og det er ikke snakk om enten-eller her, altså enten å få hjelp eller ikke få hjelp. Hun kommer jo til å få oppfølging, men unngår å bli fullstendig institusjonalisert om hun mottar den hjelpen hjemmeboende. Det er ikke om hun er innlagt eller ei som avgjør om hun blir friskere,- det er hennes innstilling som bestemmer. Man blir ikke automatisk friskere av å være innlagt, like lite som man automatisk blir sykere av å bo hjemme. Dette er helt opp til Frida. Utfallet bestemmer hun selv, om det er som innliggende eller poliklinisk pasient er av mindre betydning.

      Slett
    2. Når man er så syk som Frida vil det ikke føles som om det er innstillingen til det å bli frisk som styrer.Det er de anorektiske/bulimiske tankene som har overtaket.
      Absolutt enig i at man KAN bli sykere av og være i institusjon,så kanskje det er en god ide å forsøke å ta imot hjelp som hjemmeboende.Tror hun før eller senere vil bli virkelig klar for å ta imot behandling.

      Slett
  4. Les gjennom dette innlegget hver gang syke tanker kommer; minn deg selv på hele tiden at du må putte inn innsats for å få utbytte av å være hjemme! Spise(og ikke spy)er eneste løsningen hvis man skal kunne leve livet :)

    Som du sier selv; du må prøve noe nytt, for det du gjør nå funker ikke...Håper det gjelder når du kommer hjem også; det du har gjort hjemme før har ikke fungert, så du må tenke nytt, handle annerledes.

    En ting er sikkert; ingenting er umulig! You can do it :) Motbevis alle som sier noe annet(inkludert spiseforstyrrelsen!)

    Håper virkelig dette kan bli et positivt vendepunkt for deg! Ønsker deg masse lykke til en fin sommer! :)

    SvarSlett
  5. Ut ifra mine egne erfaringer med behandling av anoreksien,tok det meg 13 år å bli "klar" for å bli frisk/friskere.Og målene mine er rett rundt hjørnet.
    Men kjære Frida,hvordan kan du tro at ting vil bli bedre av å komme hjem,når du ikke greier å følge opplegget,når du har personal rundt deg 24/7?Ikke for å ta fra deg motivasjon,men det er ikke realistisk.Og at du skal på festivaler,reise og feste når du kommer hjem er å ha for store forhåpninger.Jeg tror at det er snakk om dager før du er tilbake i det anorektiske/bulimiske mønsteret,når du har kommet hjem.Sannsynligvis blir du liggende på sofaen,helt uten energi,og hvem tør da å ta ansvar for å dra på festivaler fester og reiser sammen med deg?
    Du vet at jeg er ærlig og sier det jeg mener,og du vet at jeg absolutt ikke vil deg noe vondt.Det handler om å tenke realistisk.Motivasjon er det viktigste man må ha for å ha best mulig forutsetninger for å bli frisk,så det jeg skriver her er ikke for å ta fra deg motivasjonen.Som du selv sier,og det står det respekt av,så er du ikke klar for å gi slipp på spiseforstyrrelsen.Sånn er det.
    Du spiser nå,men det er med støtte rundt deg.Selv om familien din og Lars vil hjelpe deg hjemme,har ikke de kompetanse nok til å gjøre det,og det er ikke rettferdig å legge det ansvaret over på dem.
    Da spiller det ingen rolle om du blir fulgt opp av lege,med blodprøver,vekt og medisiner.
    Så at du skal få leve i sommer,jeg tror det ikke før jeg får se/lese det.Jeg tror det er et spørsmål om tid før du er tilbake på akuttpost 4,med alt det du har opplevd før.Jeg sier ikke at det ER/BLIR slik,men det er det jeg mener og er rimelig sikker på.
    Uansett,så vil jeg deg det aller beste og at du skal få det bra/bedre.
    Det er ihvertfall utrolig tøft av deg å si at du er ikke klar for å gi slipp på sykdommen nå.Min kommentar er basert på det og egne erfaringer.
    Håper du fortsetter å skrive bloggen din,så vi lesere får vite hvordan det går med deg.Før eller senere vil det gå bra.Hvis du overlever......:(

    Klem og LOL

    SvarSlett
  6. Kjære Frida! Hvordan skal du få råd til og betale for et bulemisk kosthold HJEMME? INGEN har råd til å spyle pengene sine ned i do hver dag.... Og livet er da mer enn det overfladiske og kortsiktige i festivaler og fester og reiser? Greit nok at du er ærlig om at du ikke ønsker å gi slipp på sykdommen. Selv om det ikke er et klokt valg. Og selv om vi alle skulle ønske du valgte annerledes. Du velger bare en annen gren av sykdommen. Og du holder vel ikke stabil vekt ved å være bulemiker??? Bulemi er jo bare fråtsing for fråtsingens egen skyld. Tenk deg om en gang til, for din egen skyld. Kroppen din kan klarer ikke stort flere påkjenninger og manipulasjoner. Kutt ut alle de tomme ordene. Få det inn i hodet en gang for alle! NÅ!

    SvarSlett
    Svar
    1. Fråtsingen ved bulimi er ikke for fråtsingens egen skyld.Man spiser bort angst og andre vonde følelser,for å så å spy bort alt det vonde.Dette for å føle seg ren igjen.

      Slett
  7. vent å se alle sammen. Jeg skal klare dette:) dere vil få se andre sider av Frida på denne bloggen fremover.

    SvarSlett
  8. Krysser fingre og tær for deg:)

    SvarSlett
  9. Håper det blir positivt for deg! Det kan jo hende det er riktig å prøve noe annet. "Hvis noe ikke fungerer, gjør noe annet" - som i løsningsfokusert tilnærming :)
    For eksempel Madelen (http://maadeleen.blogg.no/) skrev seg jo ut fra rasp og begynte på en hard kamp hjemme som hun selv mener har vært mye mer positiv for henne. Du har alt å vinne dersom du er veldig langt nede nå. Det er du som sitter med verktøyet til å gjøre det riktige. Ønsker deg lykke til!

    SvarSlett
  10. Hei! Ønsker deg masse lykke til, jeg! Det vil kreve mye av deg å ta ansvaret på egenhånd hjemme, men det er du sikkert klar over og har tenkt gjennom? Da ønsker jeg god sommer og som sagt: LYKKE TIL! :)) Klem fra Hildr

    SvarSlett
  11. Good luck to you! :) I wish you all the best! Hope you keep us updated, though? I would love to keep on hearing from you, how you're doing at home, what you're experiencing this summer and so on..

    SvarSlett

gode ord dør sist