fredag 31. desember 2010

nyttårs-alt mulig

Nytt år, nye muligheter...
For min del slutter jeg dette året med en nyttårsfest med gode venner, og starter det nye året med det samme(hvis jeg holder ut til midnatt).

Nå er det kjole,smykker og blingbling og stashing snart, så får vi håpe kvelden blir like bra som i går. Jeg har masse gode drikkevarer som forhåpentligvis gjør det hele mer moro:)

Ønsker alle en knakende god nyttårsaften, 
Og selvfølgelig et godt nyttår:)



Så har jeg faktisk planer om å teste ut noen nye nyttårsforsett(igjen).

Mine nyttårsforsett:
~Være mer sosial
~fortsett å få bra karakterer
~fortsette å ikke røyke(klarte å slutte i høst)
~gjennomføre behandlingen på Levanger, og forhåpentligvis bli "frisk/friskere".
~få det bedre med meg selv og andre
~dra på ferie i sommer


det er sikkert mange flere ting, men dette er alt jeg kommer på akkurat nå. 
Levanger er selvfølgelig mitt største nyttårsforsett. det er jo mer som et snu-livet-på-hodet-prosjekt. 



HEI SKÅL!






hva skal du i kveld? har du noen nyttårsforsett?



~Lea~

Et innlegg der både HÅP,GLEDE,GODE FØLELSER og en fantastisk Frisk-Frida-kveld beskrives...JESSINGS!

Selv om klokken er 3 på natta, selv om det mørkt i alle hus og rom og alle sover, føler jeg det er på sin plass å si at på denne dagen, den siste nest siste dagen i år 2010 har vært en lys dag for meg. 
Jeg har vært "fri" og "frisk"! 


Dagen gikk ikke som jeg tenkte, og mang en utfordring skulle jeg vente meg i dag. Det ble en del, for å si det sånn. Men nå har jeg endelig kommet meg i seng, og det med en følelse som er langt fra trist, lei eller vond.
Jeg skrev et lite oppgittinnlegg tidligere i kveld. Et innlegg som beskrev at jeg var likegyldig for om kvelden skulle bli vond eller litt grei. Jeg var rett og slett ganske likegyldig også. Vi hadde planlagt å dra på kino, noe jeg hadde brukt hele dagen på å planlegge og stresse med.
Det ble ingen kino på oss, fordi jeg klarte å rote bort så mye tid etter middagen på sykdom.
Oppgitt og lei kjørte vi likevel til bestevenninda og kjæresten/mitt søskenbarn for å se film.
Jeg satt kald, lei og fullt påkledd med diverse masker i sofaen og så film sammen med mine venner, og følte at dette ble som forventet.
Etterhvert klarte jeg å engasjere meg litt i samtaler, filmen og det sosiale. Jeg ble litt mer tilstede.
Plutselig begynte mitt kjære søskenbarn å slenge ut fantastisk morsomme kommentarer og ord med en god mix kroppsspråk, som er umulig å le av. Det minnet meg igjen på hvordan ting var før. Jeg merket at jeg plutselig var like engasjert og tullete som de andre. Jeg var mer meg selv,slik jeg var før. Jeg var mer meg.
Da jeg innså det, kom mange gode snøfnugg med gode følelser fallende ned på meg, og jeg koste meg skikkelig. Jeg tok meg tid til å tenke over og kjenne på disse gode følelsene, og tillot meg å føle meg bra. bra nok! Jeg var meg. Vi snakket masse om diverse morsomme hendelser som barndommen til meg og søskenbarnet mitt, og fremkalte masse latter og faktisk latterkrampe. Herlig tenkte jeg.
Det brant i peisen, jeg var tilstede, vi hadde masse gode samtaler, det var en god stemning og ro i huset, og jeg var der. Jeg deltok.
Senere fant vi ut at vi skulle spille et spill som heter kortskalle. Et barnespill faktisk, men anbefales på det høyeste for både friske, syke, anorektiske, allergiske, mette, sultne, ikke-tilstedeværende osv. For dette er et spill som utløser en del latterkick. Også i kveld ble det en del latterkramper må oss alle.
En fin blanding av minner, usaklige utsagn og kommentarer, hjernetrim og sosialt samvær + det å faktisk bare kose seg, var mitt høydepunkt for kvelden. Jeg hadde det mer artig enn på lenge. Jeg koste meg virkelig.
Det som var det beste, var at jeg tillot meg selv å kjenne på disse følelsene, og klarte å la de vare. Dette var min kveld! Det var også veldig godt å kunne være "frisk" sammen med kjæresten min. Det gjorde godt både for meg og han.
Vi avsluttet kvelden med en litt uventet lek som er mer vanlig på bygda der jeg bor. Nemlig bilgjemsel.
Jepp, Det er nøyaktig hva det høres ut som, så det trenger jeg vel ikke å utdype noe særlig.
Bilgjemsel i snøstorm, midt på natta, med gode følelser ble en fin avsluttning på en vellykket nest siste dag i 2010. (natt, hvis du ønsker det)

Den følelsen jeg sitter igjen med etter dagen er tanken på at det faktisk kan bli  sånn hver dag. Tanken på at det faktisk kommer til å bli sånn. Jeg kan gjøre uforutsigbare ting uten sykdomstanker og stress og kontroll.
Det er det som er å leve. Jeg innser hvor mye tid jeg har brukt på sykdommen. Jeg innser hvor mye tid og energi og dager sykdommen har tatt fra meg, der jeg faktisk kunne ha hatt slike dager hver eneste dag.
Det gjør meg sint. Så sint, at jeg er enda mer sikker på at jeg ikke vil la sykdommen ta så mange flere dager. Jeg vil heller leve.
Nå vet jeg også at denne dagen har gjort at jeg er meg selv, og jeg vet at det er mange sider av meg som enda ikke er oppdaget, funnet, reparert og utforsket. Og jeg gleder meg til den dagen jeg virkelig vet hvem jeg er. Det har jeg virkelig lurt på. Jeg vet det skjules en magisk framtid for meg når jeg finner meg selv, uten sykdommen over meg. Den tanken er god å kjenne på. Jeg kjenner på den akkurat nå, og det er når slike tanker kommer at jeg innser hvorfor jeg har valgt å fortsette å kjempe mot sykdommen. slike tanker er mirakler for meg. Så takk, alle og alt som gav var med på å gi meg disse tankene i dag. Jeg gjemmer dem langt inni hjertet mitt.
(i mitt tilfelle så)

En annen tanke som selvfølgelig er i hodet mitt, er at jeg vet at det skal mye til for at jeg kan sitte med slike tanker. Det skal mange kamper og seirer og positive friske situasjoner og følelser til at jeg kan føle meg akkurat som nå. 
Så jeg vet ikke hva morgendagen bringer, Jeg vet at sykdommen vil være der i morgen også. Jeg vet at det blir kriger,kamper,stress og elendighet. Men akkurat nå, i dette øyeblikket vet jeg også at det er fullt mulig at jeg får mange slike kvelder som denne fremover og videre livet mitt. Og det er nettopp den tanken jeg velger å legge fremst i tankerommet mitt nå, når jeg snart skal lukke øynene mine og kjenne at jeg er sliten og sovner sliten på en god og frisk og fri måte. En sliten som jeg virkelig har savnet. 


Så igjen, takk for en FRI-kveld, FRISK-kveld, FreakOUT-kveld, MEG-Kveld, og veldig veldig bra kveld.

Nå er klokken 3, noe som i teorien betyr at det er nyttårsaften i "dag". Håper alle får en fin Nyttårsdag og Nyttårsaften.
Jeg har mange planer for nyttårsaften, som jeg tenker å skrive litt om i morgen. Jeg vil ikke tenke på det nå.
Så god natt, virkelig helt sant god natt :-)
Nå skal jeg slutte å skrive...hehe

Frida

torsdag 30. desember 2010

friskt liv?

I dag var planen å gjennomføre alle tingene som jeg stresset og prakket med å planlegge i går kveld.
Første del var å kjøre til en butikk å kjøpe diverse ting jeg trenger til nyttårsaften, og den ble spolert pga at jeg og min kjære sov bort halve dagen.
Andre del var å rydde og vaske rommet mitt, pluss flytte alle tingene mine til mamma. Det gikk greit.
Tredje del var julemiddag sammen med mamma og familien, noe som gikk greit, men tok for lang tid.
Det gikk utover den fjerde tingen. Den fjerde tingen var bytur med gode venner + litt shopping.
Hvem drar på shopping kl. 20 om kvelden, foresten er butikkene stengt.
Vi får se om det blir kino likevel da, men satser på å komme meg ut litt etterpå.
min kjære kommer straks å henter meg, og tar meg med ut i den friske verdenen. Jeg bad han pent om å uansett ikke la meg sitte hjemme med sykdommen i kveld.
Så vi får se hva kvelden bringer.

Jeg fikk foresten en ny åpenbaring i dag, skriver om det senere. Friskt liv venter!

blogges:)
~Lea~

stressbølgeeeeeeeen kommeeeeeer!

Hjelp, jeg er så stressa, så supersupersuperstressa. 


Det hele begynte med en liten frisk ide som dukket opp i hodet mitt. Jeg tenkte kanskje det hadde vært trivelig om Jeg, kjæresten min, fetteren min og kjæresten/besteveninda mi. ( passer bra sammen, siden kjæresten min er godkompis med fetteren min, og kjæresten til fetteren min er bestevenninda mi)
Gud, dette ble bare ball, men som sagt,jeg er superstressa!
Jeg tenkte det ville vært koslig om vi dro på kino i morgen kveld for å finne på noe litt annet. alle har godt av det tenkte jeg. Så skulle jeg ha hatt en ny kjole til nyttårsaftenfesten, noe jeg tenkte å kjøpe mens vi var i byen.
Så var det meste i boks, helt til jeg kom på at vi skulle spise middag hjemme til mamma i morgen, familiemiddag liksom. her begynte stresset. For jeg hadde planlagt å få en fin dag, en ren dag, en uspiseforstyrret dag. Men jeg Så ringte jeg mamma og spurte når denne middagen var. Og den var klokken fire ja. Midt i smørøyet på dagen.
Enda mer stress!
ja, enda mer stress. for denne middagen innebærer at jeg må bruke tid og energi å å fullføre en hel overspising, som i etterkant gir meg skam, fuckings drit som spiseforstyrrelsen gir meg., slik at jeg ikke får det utbyttet jeg ville ha, når denne friske tanken  kom til meg i kveld.
I tillegg skal jeg flytte et flyttelass fra pappa til mamma fordi jeg skal tilbringe resten av jule til mamma.
Løsningen jeg har klart å pønsket ut oppi det mildt sagt kaotiske hodet mitt nå er:

jeg står opp kl. 11, spiser salat, kjører til mamma med lasset mitt og pakker ut, mens kjæresten min drar hjem og fikser sitt, så kjører vi til et kjøpesenter og handler litt. Da regner jeg med vi kommer hjem til denne j*vla julemiddagen som jeg må delta på, og ødelegge dagen min på, så for jeg håpe at ikke spiseforstyrrelsen ikke fucker den opp for mye. Så regner jeg med vi stikker til byen på kvelden på kino.

jøss, føler meg plutselig litt roligere nå... haha, kanskje for at jeg brukte ca. 15 minutter på å skrive og planlegge det siste avsnittet der. Nå vet jeg jo planen for i morgen :)

men, så har jeg jo selvfølgelig glemt en ting. Jeg er fremdeles til pappa, som nå er på dansegalla i stjørdal, og mest sansynlig er drita. Jeg regner med at han ikke kommer hjem før sent i morgen, og jeg må jo si hade til han også. Han har virkelig gjort alt for at jula mi skulle bli fin. <3 + at jeg trenger litt cash:)
jaja, vi får se. kanskje han stikker innom på vei hjem.

Greit, litt roligere. Og det er greit, for nå kommer min kjære snart kjørende i et heihundrende snøvær med snus til meg. Takk gud for det, jeg dør uten snus. Han skal overnatte her også. så får vi se hvordan morgendagen blir. Kanskje jeg rett å slett bare dør av stresssjokk iløpet av natta? hvem vet..


btw. JEG HATER SPISEFORSTYRRELSEN MIN! 

I slutten av innlegget fikk jeg nettopp vite at vi ikke rekker å stikke innom kjøpesenteret for å kjøpe nyttårsfestkjole! nedtur, så den nedturæren gir jeg til kjæresten min ass.


beklager rotete innlegg, Jeg gjentaaaar! stress!
slik er det! Ingen enkel dag kan planlegges uten 1000 tonn med stress.
goodlife


~Lea~

onsdag 29. desember 2010

"Å akseptere svakhet, er en styrke"



"Jeg har valgt, og jeg er i ferd med å bli helt frisk.  Jeg har lært meg at styrken ligger i å bli frisk. Bare når vi misunner eller beundrer, er mennesker feilfrie. En feil er ikke en svakhet. Å akseptere svakhet, er en styrke". 
Astrid Høgevold

Jeg satt å leste gjennom en del artikler på nettet i sted, og fant en artikkel om nok ei jente, nok en kriger, som har vært fanget i denne spiseforstyrrende verdenen. Heldigvis var det hender å ta tak i, og hun er nå på veien mot det livet hun vil ha. Kall det frisk om du vil. Jeg bruker sjelden det ordet egentlig. Jeg synes det er et ord som er for vidt og bredt at det ikke kan brukes. Hvor mye eller lite er det som skiller mellom frisk og syk da liksom.
Hver dag hører jeg ordet frisk, Men hva betyr det egentlig å være frisk fra spiseforstyrrelser? Jeg har tenkt en del på dette egentlig. Er man frisk når man har nådd en normalvekt? Nei, ganske sikkert ikke. Da er det bare kroppen som er reparert, og hodet står for tur. Det er her folk må være litt forsiktige. Anorektikere som nettopp har nådd Bmi 19 og får et vel ment komplemang på at "hun ser godt ut", er sansynligvis dagen til den anorektikeren ødelagt.

Er man frisk når man smiler? Ikke nødvendigvis. Det er en egen trygg og sikker "verden" der ute, hvor mennesker skjuler seg bak masker av påsminkede følelser.

Er man frisk når man slutter å kaste opp? Nei nei nei...

Veien til å bli fri fra en spiseforstyrrelse er veldig forskjellig fra person til person. Det er så mange ulike utløsende årsaker til spiseforstyrrelser og alvorlighetsgrad at veien til frisk er ulik.
Men jeg tror at hvis man skal bli frisk, må man først ha innsett at man har en spiseforstyrrelse, erfart at man ikke vil ha det slik. Deretter kommer ønske om en endring og et annerledes liv. Når ønsket er i boks, begynner jobbingen med å trosse, kverke og drepe spiseforstyrrelsen.
Jeg tror man får mer og mer kontroll over livet sitt, samt at følelsen av mestring og kontroll over sitt eget liv og kropp er meget positiv.


Foresten så har Anne Høgevold skrevet en bok om sin historie. "Noe i meg er sterkere enn jeg" heter boken, og her kan du lese om boken.

Don't let me go


Jeg ber om det hver dag. Jeg ber om at han aldri slipper meg.
Jeg ber om at jeg kan en dag kan gi han så mye som han har gitt meg.
Jeg ber om at han aldri slipper taket på meg.
Jeg ber om at han fortsetter å elske meg.
For jeg er her, men jeg er fanget.
Slipp meg aldri, jeg lover å slippe taket på det som står imellom oss.
Jeg lover..


En ting min kjære har erfart det siste året er at det å ha en spiseforstyrrelse mellom seg selv og meg, er utfordrende. Han vet aldri hva som venter han. Han vet aldri  om jeg er en sol eller en vegg. Han vet aldri hva som skjer, og kan aldri planlegge noe. Sånn er det jo for meg også, men alt som skjer med meg, skjer også med han. Jeg ser det, jeg ser når ting stormer for han, pga at spiseforstyrrelsen herjer mellom oss, og det er alltid vondt. 
Heldigvis holder han fast. Han gir seg ikke, han gir meg ikke opp. Han har sett jenta som bor i meg, og ble forelsket i henne. Hun er målet hans. Hun er også målet mitt. 

Jeg kom akkurat fra kjæresten min. Vi har hatt en veldig fin kveld egentlig. Som vanlig skifter jeg mellom en tilstand som frisk/syk. Jeg varierer ut i fra hvor mye tankekverna står på. Han sammenligner meg ofte med en sprettball. I det ene øyeblikket er det kjempe bra, og i det andre øyeblikket er jeg som en vegg, fordi det kriger inni meg. Jeg har full forståelse for at det er utfordrende for han. Derfor bruker vi alle øyeblikk der jeg er "frisk" på å snakke, ha kontakt, være sammen. Slike øyeblikk er gull verdt. I dag snakket vi om nettopp dette, han trøster meg, jeg trøster han. Jeg passer på å minne han på hvor mye han betyr for meg, og at jeg er her. Han minner meg på at alt skal bli bra, og at vi skal nå drømmen vår. Med andre ord, slike øyeblikk er verdigfulle. Det er det som holder han oppe, og fortsetter å kjempe for meg. 
Jeg klarer ikke å beskrive med ord hvor godt det er å ha en person som ofrer alt for at jeg skal ha det bra, og skal bli frisk. Han er helt utrolig. Jeg elsker han virkelig, men spiseforstyrrelsen hater han. Nettopp fordi han er en utfordring, og kan lett ta mer plass en spiseforstyrrelsen selv. Som dere skjønner, kan det til tider være virkelig utfordrende å være sammen med ei som er fanget i et slikt helvete som meg. 

Men, jeg har en god følelse inni meg nå. Jeg vet at han er der, og han vet at jeg er der. 
Likevel, ber jeg hver dag om at det alltid vil være slik, at ikke spiseforstyrrelsen skal ødelegge dette også for meg. Spiseforstyrrelsen har ødelagt nok i livet mitt.
NOK!

~Lea~

tirsdag 28. desember 2010

Josh Groban fortalte meg en gang at...

~Lea~

Noen bilder jeg har laget..

jeg elsker å redigere bilder. 
her er en smakebit:






ja, jeg vet bildene er "triste", men det hjelper å uttrykke seg gjennom bilder ;-)
hva synes du? 

~Lea~

brev fra RKSF Levanger

I dag kom det et brev til meg. Et brev vi alle har ventet på. I brevet sto det at jeg har fått tilbud om behandling på  Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser Avd. Levanger. (Rksf Levanger).
Jeg vet ikke hva jeg føler. Spiseforstyrrelsen hakker meg i nakken og roper NEI NEI NEI!, men jeg er bare letta. Jeg tror nok de fleste er letta. Endelig liksom... Men jeg vet ikke helt hva jeg føler nå. Er det over liksom?
hmm... må tenke litt over saken.

her er litt info om avdelingen --> (info)

~Lea~

fjerdedanfest?

I dag er dagen kommet. Den årlige fjerdedagsfesten der hele bygda i en alder fra 15 til 90,samles for å drikke, snakke, danse og hoie hele natten. Jeg elsker denne festen. Det er liksom bare en gang i året, og alle er der.
I år vet jeg ikke om jeg skal dit. Jeg har kjempe lyst, og er gira som bare det, men jeg vet ikke om jeg har energi og overskudd til å delta i år. Jeg er også bekymret for ulike reaksjoner fra andre, når de forventer å se en frisk og normalvektig Lea komme, så får de se en Lea som ser ut som en fyrstikk. Jeg vil helst unngå det. Jeg vil helst at de skal tenke at jeg er frisk, og når jeg er i slike daler som jeg er i nå, har jeg mest lyst til å pakke meg inn i joggebukser,ullklær og pledd. Jeg vil ikke at de skal se at jeg er tynn. Egentlig litt rart, jeg bruker alt jeg har for å bli tynn, men vil ikke vise det. Det er liksom bare mitt. Tynnheten er min kontroll, min ting.
Derfor passer ikke spiseforstyrrelser på en fjerdedagsfest. Og siden spiseforstyrrelsen er så stor på mange måter, og jeg så liten, aner jeg ikke om jeg skal dra i kveld.
vi får se, jeg er veldig uforutsigbar, og kan lett finne på å hive meg på flaska likevel:-)

Hva skal dere i kveld? 
~Lea~

Stolt over en kriger...

Jepp, det er jeg... jeg har ikke ord.
Jeg skrev tidligere et innlegg om henne som dere kan lese her!
I dag var jeg så heldig å fikk snakket med samme jenta. Men denne gangen var nyheten en gledelig nyhet.
Jenta mi fortalte meg nemlig at hun ikke orker mer! det kan jo høres både negativt, veldig negativt og positivt, og veldig posittivt ut. Men dette var veldig positivt!
Hun fortalte at hun ikke orker å høre på spiseforstyrrelsen mer, hun vil bare spise og bli frisk!:)

Jeg er så utrolig stolt. Både jeg og hun skjønner at veien blir tøff likevel, og det kommer både nedturer og oppturer. Men hun vil bli frisk!

Dette var en gladelig nyhet, og jeg er sikker på at hun vil klare det!
En ny kriger på rett spor <3


Jeg vet det er vanskelig for deg, og det vil det nok være en stund framover. Men etterhvert vil du kjenne livet ditt komme tilbake, krefter komme tilbake, og deg selv tilbake. Og da kan du være den personen du vil!
Jeg heier på deg, og det gjor mange andre også:)
men det er ikke verdt å leve hvis man har en kropp som bare makter å ligge i en sykehusseng, og det har du insett nå. En sterk, veltrent og slank kropp er nok til å ha det bra med seg selv. Å det vil du få. Du vil bli frisk!

glad på dine vegne,kjære:)

~Lea~

mandag 27. desember 2010

drømmen vår er håpet i motgang og medgang.

Drømmer er viktig,folkens...
hvorfor? 
fordi:

Føler jeg la ut et innlegg som ikke var ordentlig gjennomtenkt tidligere. Det er vanskelig når disse problemene blusser seg opp og påvirker det meste.
Uansett, jeg fikk snakket ordentlig med kjæresten min etterpå. Og nå vet jeg at han har det bedre, dermed har jeg det også.
Jeg føler jeg må skrive litt mer om bakgrunnen til denne konfrontasjonen jeg hadde med han.
Han har hatt en ganske vanskelig barndom uten en far, og med en mor som har angst. Tusen ulike grunner har ført til at han får ut følelser og får tilfredsstilt behov gjennom kroppsbygging. Det er kanskje ikke noe problem,tenker dere. Da er det bare å trene! Nei, så enkelt er det ikke. For hvis han en dag ikke får trent pga skade eller sykdom, får han ikke ventilert ut alt sinne og andre følelser som han er avhengig av å gjøre hver dag. og hva gjør man med følelsene og raseriet da? Det er der problemet kommer. Og det er det jeg konfronterte han med i dag. Det er vanskelig for han å innse problemet selv, for han har et klart mål i hodet sitt på hvordan kroppen hans skal se ut, og han føler ikke at det er noe problem når han er frisk og uten skader. Men når han møter motgang i treningen, går rett og slett alt til helvete.
Jeg sa at dette er noe han må jobbe med, for målet og drømmen vår er å bli fri fra slike tvangstanker, begrensinger og problemer. Da holder det ikke at bare jeg gjør det. Han må også det. Dette har jeg tenkt på en del i det siste, og jeg har skjønt at dette er noe jeg må snakke med han om.
Det gikk bra til slutt, han er fortsatt verdens beste. I dag var det jeg som måtte være den sterke og omsorgsfulle, og ta meg av min slitne og febervarme kjæresten min. Som vanlig snakket jeg om drømmen vår. Den som vi holder fast på sammen, og for hverandre når vi er langt nede. drømmen vår som skal bli virkelighet.
Den er verdt å bli frisk for, kjempe for, og kverke spiseforstyrrelsen for.
Derfor er drømmer viktig

Tror nok jeg må skrive et innlegg eksakt om drømmen senere :-P



~Lea~

nytt design

Tok meg tid til å lage et nytt design. Hvertfall litt nytt:)
Hva tyckar ni?

~Lea~

problemer må løses

Shit!
Jeg har akkurat gjort noe som jeg ikke er sikker på at jeg skulle gjort!
Jeg konfronterte akkurat min kjære om hans problemer, og sa at han skulle innse virkeligheten!
Jeg gjorde det fordi jeg ser at det er et problem. Jeg vil ikke skrive noe om hva slags problem det er, for det er en lang historie.
Jeg vil bare at vi begge skal få slippe å ha det vondt!
Fack, jeg er lei av alt nå! følelser, sykdom, faanskap og dritt.
Når skal jeg få oppleve lyspunkt i livet.

Dette handler ikke om at jeg ikke elsker han, for det gjør jeg. Men jeg ser at problemet hans styrer han. På samme måte som spiseforstyrrelsen styrer meg. Og hvis vi begge skal bli fri og leve drømmen vår når jeg kommer tilbake fra behandling, og forhåpentligvis er friskere, kan ikke han ha dette problemet.
vi må begge jobbe!

Faan, dette er vanskelig!

~Lea~

pausedag

Planen min har gått som planlagt. Siden jeg ikke sovnet før kl.5 i natt, våknet jeg ikke før kl.15 i dag. Jeg våknet med den vanlige tanken. Den tanken jeg har våknet med i jula. Frokost-tanken. Etter noen minutter husket jeg at dette var en pausedag. Så var det en halvtimes tid med ambivalens, før jeg omsider landet på å gjennomføre planen min. Jeg sto opp, og tuslet ned i stua. De andre satt å spiste rester fra julemiddagen i går, Og jeg kjente at mr.bulimi begynte å forhandle. NEI NEI NEI! Jeg gikk rett til kjøleskapet å fikset en blanding av salatblad, tomat og agurk, satte meg sur ved bordet og åt gjørma. Deretter gikk jeg opp på rommet mitt og begynte å rydde opp etter jula. Noe måtte jeg gjøre.
Rommet mitt så ut som en dass. Det gjør det alltid etter en bulimiperiode. Søppel, mat, glass, rot overalt.
Nå er rommet mitt shina opp litt, jeg ligger på senga og slapper av, og tenker på kjæresten min.
Jeg lovde han at vi skulle finne på noe i dag, men formen min er ikke helt på topp.
En blanding av utmattelse, lite energi og forkjølelse har desverre tappet meg.
Jeg tror jeg skal ringe han, spørre om vi kan se en film eller noe. Han trenger å være sammen med meg også. I de siste månedene har jeg prioritert sykdommen, noe som selvfølgelig påvirker forholdet vårt. Sykdommen står imellom oss. Heldigvis klarer han å skille meg og sykdommen, og tar hensyn og er veldig tålmodig og forståelsesfull.


~Lea~

Kontroll, please?

Greit, jeg kan puste litt lettet ut. Julemiddagene og familiemiddagene er over. Endelig. Jeg kom meg gjennom det. Skulle selvfølgelig ønske at jeg kom meg gjennom det på en bedre måte, slik som planlagt, slik at jeg kunne slippe å føle meg som nå. Men, gjort er gjort, spist er spist, fordøyd er fordøyd, sagt er sagt osv.
I morgen har jeg lovd meg selv at jeg skal ta en pause. En pause fra julematen. Jeg har en plan som jeg håper jeg klarer å følge, for jeg klarer ikke å føle meg som jeg gjør nå en kveld til.
Resten av ferien håper jeg at jeg kan klare å slappe av litt, og ikke la bulimien herje fritt slik som den har gjort hittil. Jeg blir rett og slett følelsesmessig og fysisk utmattet av det, og det er bare vondt.
Jeg har bestemt meg for å bryte bulimien i morgen. Det må jeg bare gjøre nå, slik at ikke de vonde følelsene fortsetter å gror inni meg. Da vil jeg ikke klare å få noen gode følelser i jula, slik som målet mitt var. Og følelsene og tankene etter jula, vil bli katastrofale og dårlige.
Nei, jeg tar på en måte kontrollen her. Kanskje på feil måte, men på min måte som funker best for meg akkurat nå. Jeg sitter med samme følelsesball inni meg som i går, bare litt større. Jeg tror nok ikke den ballen vil minske noe særlig utover julen, hvis jeg fortsetter slik som nå. Det går bare ikke. Det klarer jeg heller ikke.

Så jeg håper virkelig jeg står opp i morgen, uten å tenke FROKOST! MAT!
Jeg håper jeg våkner, og tenker slappe av, sove, bli ren... (på min måte)
Det må bare bli sånn!
Med mitt hode kan jeg fort glemme hele greia, så jeg vurderer å sette på alarm på telefonen min:
"SOV, CHILL, SALATDAG!"

God natt!
~Lea~

søndag 26. desember 2010

Nok en familiemiddag...

I dag er det nok en familiemiddag. Denne gangen hjemme hos pappa. Kjæresten min kommer, stesøsteren min og kjæresten hennes, søsteren min, kjæresten hennes og datteren hennes kommer, Og jeg, brodern, stemoren min og papps. En ganske stort lag med andre ord. I dag står pinnekjøtt og diverse godsaker på menyen. Pølse på meg hvertfall. Hater virkelig pinnekjøtt og alt som har med det å gjøre(sauelukt).
Etter gårsdagens nedtur, har jeg bestemt meg for å ta en liten pause, Etter i dag. En salatdag eller to. Jeg må hente meg litt inn igjen, roe følelser, få tilbake den såkalte "kontrollen" og tilfredstille anoreksitrollet. Heldigvis skal vi på kjøpesenteret i morgen å handle litt, så da går dagen fort. Men som sagt, i dag er det nok en familiemiddag, nye gode følelser eller vonde følelser. En fin blanding tenker jeg, håper jeg.
Vi får se, alle kommer strax, og pinnekjøtteima er fylt i hele huset.
Jeg gleder meg også til å se kjæresten min igjen. Han kommer rett fra sin juleferie, og jeg har ikke sett han siden lille julaften. Det blir godt:)
Ha en fin 2.juledag alle sammen<3

~Lea~

1.juledag = NEI! NEI! NEI!

Dessverre, men jeg må nok komme med litt ikke-juleting i juletida. Grunnen er at jeg kan nok en gang bekrefte at jula er spiseforstyrrelsens verste fiende, selv om JEG elsker den. Jul + spiseforstyrrelse = hell!

Julestemninga mi forlot meg litt i dag. Hvorfor? Jo, fordi at Mr. bulimitroll og Mr.anoreksitroll kriger og herjer i meg, og stikker av meg Virkelighetsfølelse og "mitt jeg", og erstatter de med skam, tvangstanker, tristhet og angst.
1.juledag er over, og jeg er utslitt. Denne dagen har krevd mye. Dagen begynte med en ensom og enorm frokost sammen med spiseforstyrrelsen. Hele seansen endte med at jeg ble skikkelig dårlig av hele greia, og ble liggende på senga med veldig lavt blodsukker og angst. Mr.anoreksi nektet meg selvfølgelig noe som kunne få opp blodsukkeret, og kunne jeg like godt ligge der å skjelve og kaldsvette. Jepp, straffen for brutte regler ble hard.

Siden det er 1.juledag var det selvfølgelig den tradesjonelle julemiddagen med hele familien hos mormor, og det passet både meg og spiseforstyrrelsen meget dårlig. Jeg var i dårlig form, og hadde verken krefter eller fokus til å  leke med unger, snakke om skole, spise mat sammen med andre og holde fokuset og masken. Men tradisjon er tradisjon, så jeg hev på meg julekjolen og stakk dit. Jeg og anoreksien bestemte at null mat var lov, men da min søte, kjære mormor omfavnet meg og sa "værsågod, bare forsyn dere", takket bulimitrollet selvfølgelig JA!...
Regler! Do?! Mat!? Ambivalens!? Angst?! Panikk?! ..... Julemiddag ødelagt!
Jeg hadde ikke samvittighet til å verken forlate julemiddagen eller å kvitte meg med noe som helst i hennes hun. Timer gikk, skam, dritt og faanskap kom!
Jeg gav faan! brøt regler og tvang, og spiste... Nok en gang!
Etter alt for lang tid, takket jeg for meg, og stakk ned til mamma for å gjøre mitt.
Jeg fikk pappa til å hente meg etterpå. I bilen kom det som fikk alt til å renne over. "Vi sparte litt julemiddag til deg, hvis du er sulten".
-.-
Jepp, det ble enda en runde.
Trenger jeg å si noe mer?
Vel, jeg føler at straffen min er for tung å bære.
Jeg velger derfor å legge meg å ta imot den, og håpe jeg sovner av utmattelse. Det er ikke tårer, men en huheidrende stor negativ følelsesball fylt av skam, metthet, kvalme, tristhet, sorg, sinne, panikk, angst, hat og dritt.

Slik er det! Å ha en spiseforstyrrelse. Man får Aldri fred, Aldri frihet, Aldri leve...
Det er en syk syk syk fulltidsjobb, som fyller deg med løgner. Løgnene er så virkelige at man tror dem, føler dem og ser dem. Spiseforstyrrelsen tar fra deg ALT!
Jeg vet det, jeg vet det inderlig godt... Men hva hjelper det? Hva hjelper det selv på en som meg, som kjenner alle spiseforstyrrelsens løgner, knep, tanker og lureri.
Ingenting! For jeg er spiseforstyrrelsen. Den er meg!
beklager, Jeg er bare full av en jævli stor følelsesball som jeg ikke vet hvordan jeg skal klekke eller få ut.
Tips? ps: jeg har prøvd alt!
~Lea~

lørdag 25. desember 2010

julekvelden = fantastisk!

Julaften er over, og det er nå et år til neste julaften. Alltid en litt rar følelse det der. Men jeg velger å tenke på hvor koslig jeg har hatt det i kveld. Jeg hadde en kjempe god julemiddag sammen med pappa, stemoren min og broren min, og jeg koste meg skikkelig. Ribba har aldri smakt bedre.
Vi dro til søsteren min og familien for å feire julekvelden videre. Jeg ble møtt av et meget julestemningsfullt tantebarn, noe som gledet meg langt inni hjerterota. Hun var så glad og ivrig og gledet seg over pakker og nisse som skulle komme. Gleden ble umiddelbart smittet over til meg, og jeg ble som et barn full av julegleder.
Pappa gikk på do som vanlig, selvfølgelig akkurat når nissen kom(som vanlig), og gikk dessverre glipp av nissen. Rart det der. Små barn som tror på nissen, tenker ikke over at bestefar alltid går glipp av julenissen. Hehe
Julenissen delte ut en haug med pakker og vi koste oss skikkelig med diverse godsaker.
Jeg fikk masse fint, og er kjempe fornøyd. Jeg fikk blant annet en Kari Traa-genser, massasjeting, sminke, klær, godis, smykker og penger. Når jeg omsider kom til gaven fra kjæresten min, visste jeg at jeg kom til å få en spesiell opplevelse. Jeg brukte lang tid, ville at øyeblikket skulle vare lenge. Gaven inneholdt et nydelig brev, der det var skrevet vakre ord om vårt forhold, hvor mye han elsket meg, håp, hvor mye han ønsket at jeg skulle bli frisk, og kjærligheten vi har til hverandre. Han kjenner meg så godt, og jeg satt med tårer under  hele seansen.
Jeg gravde dypere i gavepapiret og fant et nydelig bilde av han og meg som var dekorert og pyntet. Til slutt fant jeg en eske pakket inn i gullpapir. Jeg skjønte umiddelbart hva det var. Jeg åpnet esken, og fant verdens nydeligste sølvsmykke. Jeg kjente gode følelser blomstre inni meg. Gud, så glad jeg er i han.

Resten av kvelden gikk med på julekaker og julekos med familien. Jeg koste meg skikkelig.
Julekvelden var definitivt vellykket, og bra er det. kjempe godt!

Jeg hadde selvfølgelig en del utfordringer når det kom til mat, men jeg velger å ikke skrive noe om det, for jeg vil fokusere på all gleden og de gode følelsene jeg har fått i kveld.

Takk, for en fantastisk julaften!
 (spent på hva den nydelige gaven inneholder<3)
(leser julebrevet fra min kjære)


har du hatt en fin julekveld? Fornøyd meg gaver?

~Lea~

fredag 24. desember 2010

~GOD JUL~

God jul, God jul, God jul :-D




Har fått max julestemning nå!
Askepott, julestrømpe, julefilmer og duften av ribbe har virkelig vært til hjelp i dag.
Nå gleder jeg meg virkelig til å feire julaften sammen med mine kjære, enda en god følelse.
Jeg har fått mange gaver som skal åpnes, og jeg er ivrig som et barn.
Jeg fikk verdens fineste gave av kjæresten min. Den var nydelig pakket inn i gull, og jeg gleder meg enda mer til å se hva som er inni.

Se så fin den er!


Ha en riktig god julaften og GOD JUL <3
~Lea~

julestress blir gradvis juleglede her i hus, og det gleder meg!

Nå har dagen kommet. Eller teoretisk sett er det vel natten før dagen, men dere skjønner greia. 
Julaften er her, selv om det ikke føles slik. Jeg føler jeg har mer og mer trøbbel med den julestemninga for hvert år jeg blir eldre, men slik er det vel å bli "voksen". Jeg var tidligere veldig bekymret for at jeg skulle sitte her nå uten et snev av julestemning, men det må jeg nok utelukke. Jeg har faktisk litt julestemning, og bra er det. 


Jeg spiste julegrøt sammen med familien. Jeg fant riktignok ikke mandelen plantet i grøtfatet mitt i år, og det er like greit siden jeg egentlig ikke liker marsipangriser. Tidligere var det alltid jeg som overasket fikk tennene på den verdigfulle mandelen, men det har blitt slutt på det nå. Nå er det vel mer tilfeldigheten som planter mandelen i  noens grøtfat, og ikke pappa eller mamma. 
Uansett, det ble overspising i kveld. Bare en, for kjæresten min kom på besøk etterpå. Jeg var helt utkjørt etter en runde, og ble skikkelig dårlig. Det er nok fordi kroppen min holder på å avvende seg disse enorme inntakene med mat siden jeg har endret kostholdet litt i det siste. Kanskje like greit, men jeg lurer likevel på hvordan resten av julen blir?!?
Vi får se, Det var foresten kjempe koslig med kjærestebesøk. Han skal nemlig reise til familien sin på julaften, så vi hadde en liten julaften i dag istede. Vi koste oss med film, prating og mandariner. Så gav vi hverandre julegavene. Han hadde laget en kjempe personlig julegave til meg, pyntet og dekorert veldig vakker på utsiden. Jeg klarer nesten ikke å vente til i morgen for å se hva som befinner seg på innsiden. Kjenner jeg han rett, er det en fantastisk gave. Åh, jeg gleder meg. Jeg har foresten laget en personlig gave til han også. Det er slike gaver som virkelig varmer, og det vet jeg av erfaring.


Lille julaften ble litt trist pga oldemor som ligger for døden, litt vanskelig pga julegrøten, og veldig fantastisk fordi min kjære kom å gav meg kjærlighet, varme og julestemning. 
Så nå kan julaften bare komme, men først trenger jeg litt søvn. 
Det er nesten slik at jeg vurderer å sitte oppe hele natta å kjenne på julestemningen. Gode følelser er ikke så ofte jeg får, og da vil jeg mer enn gjerne kjenne lenge på de. Men jeg er fornøyd, jeg har fått en god følelse hittil, slik som målet var. Håper det blir flere.


Tenkte å prøve å lukke øynene nå, i håp om å sovne. Jeg skal nemlig opp klokken 08.00, liste meg ned i stua og sjekke julestrømpen min, åpne en julegave, og deretter rigge meg godt til i sofaen nede og se julebarnetv og kose meg med julestrømpen. Når de andre står opp tenkte jeg å lage en herlig julefrokost med masse godsaker.  Jeg gleder meg som et barn. Jeg er et barn når det kommer til jula. Jeg elsker jula. Sykdommen skal ikke klare å drepe juletradisjonene mine altså. 
Apropo tradisjoner. Askepott er også noe jeg må få med meg på julaften. Det hører liksom til. 
I morgentidlig blir nok den siste biten av Lea fyllt med julesteming, og da er jeg nok gode gamle Lea igjen til kvelden. 
   
IIIH, Jeg gleder meg, og det gleder meg:) 
Ha en koslig julemorgen i morgen, det skal jeg:D
trykk her for å få julestemning du også
                                               hehe, en sang jeg husker fra barndommen,vess du e trønder!
hvis du ikke fikk julestemning nå, så garanterer jeg deg at du får det hvis du trykker HER!


~Lea~

torsdag 23. desember 2010

Verdens nydeligste sang

Marion Raven har lenge klart å fange noe i meg med den vakre stemmen sin. En sang som lenge har vært favoritt har vært "For you I'll die".
Men når Marion satte seg ved pianoet i X-faktoren og sang "Found someone" i sin vakre kjole, ble jeg rett og slett rørt.
Sangen finner du her.
Denne dama er rett og slett fantastisk! og den stemmen!

Hva synes du om Marion Raven?

~Lea~

ekslusiv tanke!

Når jeg blir rik etter julen(forhåpentligvis) skal jeg dra til byen og kjøpe meg masse nye klær. Jeg har omtrent levd på salg de siste to årene, pga at alle penger har blitt brukt på mat.
Etter julen, vil jeg forhåpentligvis ha fått masse penger til jul, og skal derfor benytte sjansen til å slå til med litt dyre og eksklusive klær jeg virkelig har lyst på.
Jeg elsker klær, og har alltid gjort det. Jeg elsker å kle meg kreativt og trikse og mikse med sminke, farger og smykker. Et av nyttårsforsettene mine er nettopp det å prøve å gjøre det igjen. Jeg vet at jeg elsker det, så da er det vel bare å gjøre det. I det siste har jeg kun kledd meg i joggeklær, enkle dongeribukser og ull. Det skal det bli en slutt på. Jeg skal begynne å bruker farger, smykker og detaljer, slik at jeg kanskje føler meg litt mer vel og vakker. Det hjelper! jeg lover, farger og smykker kan gjøre utrolige ting. Det har vertfall jeg erfart tidligere. En måte å signalisere hvordan man har det, er gjennom farger og klær. Nesten alle uttrykker seg gjennom farger og klær, og man kler seg etter hvordan man føler seg. Så hvorfor ikke prøve å gjøre den prosessen litt motsatt?!
Kle seg opp med fargerike klær og juggel, slik at man føler seg litt bedre.
Det er min plan:)


(Elsker orange!)


(snexy)

(elsker slike kjoler)


(den tunikaen var rå!)

(rå tøft)


(elsker de hvite opperst)

(gud, så nydelige)






Farger!
Det er et must for meg. Jeg må rett å slett bare finne de igjen:)

Hva synes du om disse klærne/smykkene/skoene?
Hvilket forhold har du til klær og mote?

~Lea~

Å miste noen i familien...

Jeg har akkurat vært hos mamma å hentet julegaver og ønsket henne god jul. Selvfølgelig måtte det komme noe trist inn i bildet. Mamma sa at jeg måtte stikke innom oldemor for å si god jul(hun bor rett ved siden av oss). Jaja, tenkte jeg. Det er vel greit det. Idet jeg går ut døra sier mamma: "det kan være siste gang du ser henne nå, hun er veldig syk". Jeg kjente en ukjent, men forferdelig følelse av tristhet og angst fylle meg, og all glede ble tappet raskt. "jaha", var det eneste jeg klarte å si. Vi gikk sammen inn til oldemor for å ønske god jul. For min del, for å si farvel. Hos oldemor var huset pyntet av vakker julepynt med juletre, varme og mine to tanter. Det føltes rart å gå inn der, for jeg gikk dit for å si farvel til min kjære oldemor. Hun som alltid tok imot oldebarna sine med kjærlighet og varme, og alltid hadde noe godt å by på. Jeg har lenge tenkt på at hun kommer til å dø snart, men siden jeg har vært meget opptatt med en jævlig sykdom de siste årene, har jeg aldri tatt meg tid til å prioritere å besøke henne så ofte.
Følelsen jeg satt med når jeg satt sammen med mamma, mine to tanter og en gammel og utslitt oldemor,var vanskelig å bære. Jeg har aldri følt noe lignende. Jeg hadde mest lyst til å gråte, og bare holde rundt min kjære gamle oldemor, og aldri slippe henne. Jeg hadde lyst til å rase av sinne, fordi døden tar så gode mennesker. Jeg har danset på dødsleiet flere ganger de siste årene, og vet hvordan det må føles å vite at man kanskje snart dør.
Men for henne er det annerledes. Hun er gammel, og har levd et langt og innholdsrikt liv, og er nå syk, og har fred i hjertet sitt. Hun har sine kjære rundt seg, og de er forberedt på at hun snart forsvinner.
Jeg har aldri opplevd dette, og "dette" innebærer tristhet, sorg og kanskje litt lettelse. Altså følelser.
Dere skjønner tegninga. Mine følelser er nå ganske triste, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det.
Det endte med at jeg ønsket de andre god jul, og gikk bort til oldemor med gråt som ville ut, og bad om en juleklem. Det tok litt tid før jeg fikk en tilbakemelding, siden hun hører dårlig og er litt i sin egen verden, men etter en stund fikk jeg et varmt smil og et gladelig ja. Det varmet hjertet mitt like mye som den gode klemmen jeg fikk av henne. Jeg gikk gråtkvalt ut av huset som var fyllt med julestemning, varme og kjærlighet, og vinket  trist til min oldemor for siste gang.

Det å miste noen i familien som man har mange gode opplevelser og minner om, og som man er veldig glad i, er noe jeg ikke har opplevd før, men som jeg ganske snart vil oppleve.
Jeg er trist nå, og vet ikke hvordan det vil bli.
Men en ting er sikkert. Vi er en hjertekjær og god familie fulle av kjærlighet, som står sammen. Det går nok bra. Men jeg kjenner jeg gruer meg.
Jeg håper hun lever ut julen, slik at vi slipper å kjenne sorgen i denne vakre juletid.

Så, farvel min kjære oldemor. Takk for all varme, kjærlighet og minner.
Jeg håper du har fred i hjertet ditt slik at du tar med deg smilet ditt dit du skal nå.
Jeg vil alltid huske deg, for du er nå plassert i hjerte mitt.
Jeg håper du slipper smerter når du drar, men jeg tror du slipper det, for du er nå så fredfylt og klar for dette.
På gjensyn, jeg er glad i deg <3


~Lea~

lille julaften...

Er det bare jeg som ikke har julestemning? Jeg har prøvd å se julefilmer, pyntet med julepynt, osv. Nå står juletreet i stua, og er klar for til å bli pyntes. Kanskje julestemningen kommer luskende inn da :)
Vi skal også spise grøt med mandel i kveld, og det hjelper kanskje også litt.
Hvis ikke sykdommen ødelegger for meg så klart. Jeg har enda ikke bestemt meg for om jeg skal trigge med julegrøt, men jeg vurderer sterkt å gi faan, og kose meg istede. Jeg vet ikke... Det er problemet mitt, jeg vet ikke.
Men jeg har bestemt meg for å ta en dag i gangen, prøve å ikke trigge, og kose meg i jula. Jeg har bestemt meg for å prøve å få noen gode følelser i jula, og jeg gjør hva som helst for å få det.
Så jeg tror nok det  blir juletrepynting og julegrøt med mandel i kveld. Satser på å få julestemning for fullt.

Nå skal jeg og pappa stikke på butikken å fikse siste innkjøp for kvelden, så er det bare å kjøre på:-)
Ønsker alle en hyggelig lille julaften.

har du julestemning?
blogges senere i kveld:-)

~Lea~

onsdag 22. desember 2010

juletider fra da jeg var 12-17 år

Det føles litt rart å feire en jul hjemme. Jeg trenger ikke å kjøre til en instutisjon for å sondemates en gang om dagen i jula, jeg trenger ikke å sove på en akkuttposten fordi jeg ikke kan være hjemme hele døgnet i jula, jeg trenger ikke å ha noen rundt meg som følger med hva jeg gjør, jeg har ingen kontrakt på hva,hvordan og hvorfor jeg skal gjøre ulike ting, jeg har ingen kostliste. Jeg har bare meg selv, og en flott familie som gjør alt for at jula skal bli fyllt av varme, kjærlighet og kos.

Det er rart, den første julen jeg var syk var jeg på barneklinikken og var veldig lav i vekt,og jula ble tilbringt i en seng på sykehuset. Siden familien min er så godt, var både mamma og pappa hos meg. Jeg var bare en syk og trist jente som ville feire jul, men klarte ikke å spise. Lille julaften fikk jeg en kraftig innfeksjon som gjorde at jeg ble veldig dårlig. Vekta gikk enda mer ned, og jeg var veldig dårlig på julaften. Så vi laget vår egen lille julaften på rom 122. Etter noen dager fikk jeg lov å dra hjem på juleperm 4.juledag. Jeg dro med sondemat, venflon og hele pakka, og Jeg og pappa kjørte ambulanse hjem til jul. Vi feiret en litt sen julaften, men alle var samlet. Søskenene mine, besteforeldrene mine, pappa og kona. De gjorde alt for at jeg skulle få en koselig kveld.
Og det  fikk jeg. Senere på kvelden kjørte pappa med tilbake til sykehuset. På nyttårsaften så jeg raketter utover hele trondheim fra terrassen på sykehuset. Og det var den jula.

Det andre ble feiret på en langtidsavdeling på Bup lian, og var stort sett det samme. jeg hadde noen permisjoner, men ikke mange. mye av julen ble tilbringt på avdelingen. Denne perioden hadde jeg også veldig lav vekt, fordi jeg hadde tatt en overdose som jeg hadde blitt så dårlig av, så det ble sondematjul det året også.

Den tredje julen ble tilbringt på akuttposten på Lian. Jeg var sykere enn noen gang. Jeg var svært undervektig,  selvskading, suicide-tanker, depremert, og langt nede. Jeg måtte passes på grundig, men fikk en permisjon på julaften da også, med sondemat selvfølgelig. Men etter denne julen bestemte jeg meg for å begynne å spise selv, noe som gikk bra en stund, helt til jeg fant ut at mat var utrolig godt. etter noen måneder begynte jeg å spise i skjul og kaste opp i skjul. Det var en lang periode med litt bulimiske tendenser, og gikk litt opp i vekt.

etter det fikk jeg være mer og  mer hjemme, uten at noen visste hva jeg drev med i skjul. Men jeg ble oppdaget! det tror jeg var den mest skamfulle,pinlige, og fæleste situasjonen jeg har vært med på. Jeg fornektet det i mange måneder. Jeg ville ikke ha bulimi. Jeg ville heller ha anoreksi enn bulimi.
slik utviklet bulimien seg.

Den fjerde jula var jeg hjemme hele jula og spise som en hest hver julemiddag, og kastet opp. Med andre ord:   bulimijul. hadde det bra jeg!

nå har vi kommet til den femte jula, for det er den som kommer nå. Jeg er alene,jeg er svak, jeg har ikke føtterne festet til jorden, jeg er anorektisk og bulimisk, jeg er syk. også i år.
hvordan denne jula skal bli, er bare å vente å se.

så får vi håpe at det ikke blir noen sjette jul jeg var syk.
kanskje jeg er frisk neste jul. Jeg gleder meg til å se!

som sagt, en dag i gangen. En dag i gangen.....


~Lea~

Julegaver er dyrt...

Ja, jeg vet det er feil. Hvis man har en eller to stykker man skal kjøpe julegaver til, er det ikke noe problem for lommeboka og gavmildheten å slenge ut noen lapper. Butikkene og kjøpesenterene er jo oversvømt av SALG også, så da blir det kanskje ekstra fine og store gaver på begge to. NULL STRESS!

I mitt tilfelle, (og sikkert 90% av alle andre der ute) klarer jeg ikke å la være å titte og snuse på alt mulig slags salg. Jeg kjøper mange billige,men fine ting på salg til alle i familien og noen venner. Når man freser gjennom butikk etter butikk og er sjeleglad for at alt er så billig og tenker " aah, den vil hun/han like, vi tar med den også" eller "så snill jeg er, som kjøper alle disse "brukbare" tingene til han/henne". Man blir helt hypnotisert til slutt, Og når du står der med lommeboka foran kassen, og ser på alle varene, og kjenner at smilet sakte slukkes, vet man at man er ruinert. Jepp, dette skjedde med meg i dag. Jeg fikk som sagt penger av pappa til å kjøpe julegaver i går, men jeg tenkte ikke å bruke alt! Jeg har som både som spiseforstyrret og frisk bruk for penger. Penger er noe jeg aldri har. Det er et enormt problem, for jeg bruker aldri penger på noe annet enn mat. Jeg nøler hver for å kjøpe en tyggis, fordi jeg heller må kjøpe en sjokolade til helga liksom. Det er skikkelig stress med penger når man har bulimi. Det er ingen tvil om!

Men nå er alle julegaver i boks, jeg har handlet mat for hele julen, ryddet og vasket på rommet mitt, så nå kan jula bare komme. Jeg har uansett bestemt meg for å ta en dag i gangen. Mer enn det klarer jeg ikke. Jeg gruer meg såppas til alle kampene mellom anoreksien og bulimien at det holder nesten på renne over bare ved tanken. En ting er sikkert. Jula kommer uansett, og jeg kan like gjerne gjøre det beste ut av det. Da mener jeg at jeg må tilfredstille begge trollene på en måte slik at de ikke plager mer alt for mye, slik at jeg kan nyte julen litt vertfall. Jeg har pønsket ut en liten plan som jeg tenker skal gå greit.
Jeg er klar for jula, så nå venter jeg i spenning!

I morgen er det lille julaften! rart hvor fort tiden har gått egentlig. Den flyr fort nok! litt for fort! den flyr i fra meg, men likevel flykter jeg fra den. Vel, i jula skal jeg bruke tiden.

God jul, alle sammen:)

~Lea~

Jeg får ikke sove, og søvnen trenger jeg så sårt!

Jeg har en lang dag foran meg i morgen, og i kveld får jeg ikke sove. Det er helt utrolig irriterende.
Jeg er så sinnsykt lei nå. Tankene går omtrent i spinn og karuseller konstant, og jeg får aldri fred.
Tankene jeg sliter med i kveld, er om hvordan jeg skal greie å komme meg gjennom jula, uten at jeg skal gå å føle meg skitten, egoistisk, dårlig, skamfull, skyldig og fæl. Jeg vil bare ha en fin jul, jeg synes at jeg fortjener en god jul etter alle disse julene jeg har tilbringt på sykehuset med sondeernæring, fastvakt og null håp. Jeg har ikke så mye sondenæring nå, problemet mitt har vokst og forandret seg siden den gang. Det er den forferdelige ambivalensen som tar knekken på meg nå. Ambivalensen og krigen mellom bulimien og anoreksien.
Jeg er helt utmattet! Og nå ligger jeg her kl.halv ett på natten og bønnfaller sykdommen om å gi med fred, så jeg kan gjennomføre siste skoledag og julegavehandling med kjæresten min i morgen.
Den hører ikke, derfor dyttet jeg akkurat innpå 2 sovepiller, så får jeg vertfall sove i natt, så får jeg heller ha hangover i morgen.

Jule-mat-tankene tar knekken på meg. jeg vil bare feire jul med familien min.
jeg vil stå opp tidlig å se julebarnetv sammen med familien, og spise godteriet fra julestrømpen min, litt senere spiser vi julefrokost, og derretter forbereder oss til en hyggelig julekveld med julemiddag og gaver. resten av jula skal tilbringes med familie og venner med julemiddager laget med kjærlighet og varme. hele julen.

joda, jeg holder fast på tradisjonene, men jeg har kriger i hodet mitt gjennom hele jula lang.
bjelleklang!

GI MEG SØVN!
god natt! :/
~Lea~

tirsdag 21. desember 2010

juleavsluttning og julegavehandel i morgen

I morgen er den juleavsluttninga med hele skolen som jeg egentlig skulle synge på. Uff, jeg kommer til å sitte der med dårlig samvittighet og angre meg. Samtidig vet jeg at jeg har sluppet mange dager med forberedelse mentalt og fysisk med stress, skal-skal ikke tanker og angst. Jeg tenker at det kommer en dag da jeg er klar for å stå på scenen igjen. Jeg savner det virkelig. Det er en fantastisk følelse å stå på en scene å formidle en sang med hele seg, og det er noe jeg mestrer. Pga at jeg er så svak for tida og relativt dårlig form både fysisk og psykisk er det logisk å erkjenne sannheten. Jeg er ikke klar for å synge akkurat nå. Men det blir koslig med juleavsluttning likevel :)

Når vi snakker om jul, har jeg selvfølgelig ikke rukket å kjøpt en eneste julegave enda, så det blir morgendagens gjøremål. Jeg fikk en real sum gryn overført fra pappa i dag, så jeg har planer om å kjøpe fine gaver. Det å være sent ute med julegaver, har selvfølgelig en konsekvens. Det er fullt OVERALT! Det er ikke bare jeg som er sent ute, så det kan bli interessant. Man må smøre seg med en real dose tålmodighet med andre ord.

Jeg har fått roet tankene litt, og skal kose meg med varmeflaske, Te og film...
Det er godt nå som det er så skrekkelig kaldt ute.

Er du ferdig med julegaver? 
~Lea~

En ulevelig tilværelse

Jepp, Overskriften forteller om en av mange situasjoner der min tilværelse rett og slett kan kalles ulevelig. Hvorfor? Jo, fordi at når jeg befinner meg i klypene på både anoreksitrollet og bulimitrollet, og begge er like sterke, og bombanderer meg med skam, skyld, skittenhet, svak, fæl, ekkel, stygg, ufordraelig (osv) i en og samme følelse, bare fordi jeg hadde en uskyldig juleavsluttning med klassen min.
Åi, det ble en lang setning, og sikkert en uforståelig setning også. Men det er faktisk slik det er. Jeg er i en fase der anoreksien styrer meg veldig. Jeg har vært i denne fasen før, men da var jeg foruten bulimi. Når jeg ikke følger anoreksiens lover og regler(tvangstanker), får det store konsekvenser som blant annet panikk, angst, skam, fjernhet(dvs at jeg er helt borte fra virkeligheten, fordi det er krig inni meg), tristhet og oppgitthet. Dette er jo følelser, og hvordan takler jeg følelsene mine? Gjett! Jeg sulter meg eller kaster de opp. Jeg har skrevet om dette med følelsene mine før, så jeg orker ikke å skrive det igjen, for da må jeg skrive hele livshistorien min. Anyway(!) Jeg har jo som sagt en slags tvangstanke at jeg fortsatt må overspise og kaste opp, så det er noe jeg Må bedrive med i helgene. Jeg har laget en fastlimt rutine på det å tilfredstille anoreksiens behov og bulimiens behov. Det sliter meg konstant ut, men det er bedre enn å leve med skammen som bulimien fører med seg. Dette er syke tanker, og jeg vet det. Men slik er realiteten min. Jeg er syk. Dette er min måte å takle livet mitt på akkurat nå, og jeg skal snart i behandling, og er fast bestemt på å knerte både anoreksitrollet og bulimitrollet.
Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om(!). I dag skulle vi ha en koselig liten juleavslutning med A- og B - klassen + lærere. Jeg har grudd meg i mange dager, og jeg visste det ville oppstå en krig mellom de to trollene inni meg. Men, det er ikke hver dag jeg får sjansen til å oppleve en så koselig samling, så jeg hev meg på, uten å tenke meg om. Da grøten og spekematen og resten av koltbordet var servert, kjente jeg angsten kom. Allerede etter første bit visste jeg at dette ville aldri i verden gå bra. Det stemte bra, for jeg klarte ikke å stoppe å spise! Det måtte selvfølgelig være kaker og masse godt etterpå, så jeg måtte utsette min seanse på damedoen i noen halvtimer, for å få med meg det ekslusive kakebordet. Det endte med at jeg var ballong, skamfull og full av panikk fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av "det". Jeg hadde helt glemt det! Det løste seg til slutt, men jeg kan trygt si at min koslige juleavsluttning sammen med klassen min ble veldig ødelagt av skam, tvangstanker, mat, OSV. Med andre ord ble den ødelagt av spiseforstyrrelsen.
Tro meg, spiseforstyrrelsen ødelegger alltid for meg. Den er grunnen til at jeg avlyser, er begrenset, grubler, tenker, handler...ikke lever... Og det gjør meg så ufattelig oppgitt og sint!
Jeg snakket om en ulevelig tilværelse. Ja, det er akkurat det det er. Det å være en sliten sjel mellom to monstre som banker deg uansett hva du gjør, er ulevelig. I slike situasjoner der bulimien utfordrer anoreksiens regler og lover, er jeg fortapt.
Nå kjenner jeg at jeg begynner å grue meg til jula. HVORFOR? Det er så urettferdig. Jeg(!) LEA(!) EEElsker jula! Det har jeg alltid gjort. Hvorfor må spiseforstyrrelsen ødelegge det lille som er igjen av mine gleder?
Jeg føler meg rett og slett likegyldig akkurat nå... spiller det egentlig noen rolle hva jeg føler? nei...

~Lea~

mandag 20. desember 2010

Mirakler kan skje, på tross av...

Sitter i et juledekorert rom å prøver å skrive hva jeg føler, samtidig som jeg blir fanget av synet på Mr. Bean på TvNorge. Han er vanvittig morsom. Helt utrolig hvor mye det går ann å sende ut av signaler med kroppsspråk tenker jeg. Alltid en klassiker, vil alltid være.
Når vi snakker om kroppsspråk. Jeg har tenkt over det en del i det siste. Kanskje fordi jeg har blitt mer bevisst på det, ettersom vi lærer alt om det på Helse- og sosiallinja. Det er egentlig ganske interessant. Det har seg sånn at vi kommuniserer 80% med kroppsspråket vårt når vi snakker. Jeg skjønner godt at folk missforstår, tolker feil  og blir uvenner, når man nærmest viser hva man tenker med kroppen. Jeg for min del, har blitt mer bevisst over kroppsspråket mitt.
Jeg har utrolig mange rare opplevelser med dette. Folk som sier en ting, men absolutt mener det motsatte.
I teorien kalles det å dobbeltkommunisere. Det jeg først tenker på, er ikke nødvendigvis alle gangene venner og unge har dobbeltkommunisert med meg. Det jeg tenker på er Høyt utdannede leger.
Enkelte leger jeg har hatt oppgjennom min sykdomsprosess har vært veldig flinke til å sy, snekre sammen kroppen, rense kroppen for giftstoffer, operere og bestemme sondematmengde. De er som regel flinke til sånt. Men det er ikke alle leger som er flinke til å kommunisere. Noen har rett å slett ikke evnen til å sette seg inn i pasientens situasjon og er følelsesløs som F**N. Dette har jeg opplevd mange ganger, og jeg vet jeg ikke er alene. Det har vertfall i mitt tilfelle, og selvfølgelig i mange andres vært mye viktigere å følt trygghet, samarbeid og håp. Det er faktisk en etisk retningslinje som alle leger og andre yrkesgrupper som jobber med mennesker bør ha evnen til. Det skulle vært mye mer fokus på slike ting, på lik linje som medisin.
Jeg har faktisk et eksempel som jeg fikk gjenfortalt av min mor.
En gang da jeg var veldig anorektisk og lå på sykehus med skyhøye leververdier pga en overdose, og var koblet til alt fra respirator til hjertemonitorer og saltvann, fordi jeg ikke måtte bruke mer energi enn nødvendig.
Lang historie, Isåfall var selvfølgelig min stakkars mor helt fra seg og var redd hun aldri skulle få meg tilbake. Hun var i sorg, fordi hun trodde at kampen var tapt. Det onde som herjet i datteren hennes så lenge, hadde tatt hennes liv. I dyp fortvilelse og gråt søkte hun til en av mine mange leger og ville ha svar og støtte.
I en slik situasjon ville det vært profesjonelt og naturlig å koble inn en del andre hjelpeapparat som psykolog, spesialsykepleiere og familieterapeut(?), men alt min kjære mor fikk til tilbakemelding var et eneste kort lite svar: " her dør det barn hver dag, du må bare holde ut".
Jeg kjenner det koker av sinne i meg, når jeg tenker på det. Jeg vet at mamma også føler det samme.
Det som skjedde videre var at mamma snudde ryggen til, gjemte det forferdelige svaret fra legen langt inni seg, og reiste seg med et lite håp og gikk å satt seg sammen med sin tapte datter. I tre dager satt hun der mens leger gjorde det de kunne for å holde liv i meg. Sykepleiere er en annen sak, for de var og har alltid vært helt fantastiske. Det er nesten slik at man skulle tenke seg at omsorg og empati var deres jobb, som legen ikke maktet å gjøre. Men min oppfattning av sykepleiere er fantastisk. Jeg og min familie hadde ikke kommet oss igjennom dette uten støtten, omsorgen og alle de fantastiske egenskapene en sykepleier har.
Historien taler for seg selv, siden jeg sitter her enda i dag. Jeg våknet, leververdiene ble gradvis lavere, og mirakler skjedde.
Men det er ikke poenget her.
Poenget mitt er at det er ikke etisk riktig at en så tapt mor skal sitte igjen med en utrygghet og fortvilelse større enn noen kan bære i en slik situasjon. Jeg vet at mange har opplevd det samme, og det er helt forferdelig.

Nå skal jeg ikke ta alle under en kam(som de sier), men i dette innlegget ville jeg fokusere på nettopp disse legene som jeg har fått et forferdelig negativt inntrykk av.
Jeg har selvfølgelig også opplevd leger som har alt de skal ha som lege, og har hjulper meg masse. De finnes heldigvis, og de er mange.
Men det går ikke ann at det skal finnes noen leger som er uempatiske og følelsesløse. Jobben deres er å hjelpe mennesker på alle mulige måter. Og da kreves det at man ser hele mennesket.

Jeg er sikker på at jeg kunne skrive i timesvis om alle mine erfaringer med diverse hjelpere og behandlere, men det kan jeg ikke, for jeg skal nemlig fortsette å se Mr. Bean, og prøve å heve meg over denne hendelsen jeg snakket om som tilfeldigvis dukket opp i hodet mitt.

PS: Jeg lever!

~Lea~

Karameller og julekort

Hei alle sammen:)
I dag har jeg som sagt hatt juleverksted på skolen. Det var kjempekoselig, og julestemningen klarte å lure seg inn i meg vertfall.
Vi hadde fri i første time, og da måtte selvfølgelig jeg sovne, så jeg ble daff og trøtt hele dagen. Jeg er lur!
Men det var koselig likevel. Vi lagde Julenisser, karameller, Julekaker, Julekort og diverse andre ting.
Jeg hadde ansvaret for karamellene, og de ble kjempe gode:-) Jeg klarte til å med å ikke spise dem opp.
Å det var ikke fordi jeg lagde så mye, Nei, Det var fordi jeg var flink og tenkte friskt på at kanskje de andre også ville ha (hehe).
Her er karamellene:


Jeg brukte så lang tid på disse karamellene, at jeg rakk egentlig ikke å lage så mye annet. Fikk laget en del julekort, og det er jo alltid realt å gi sammen med julegavene. 
Til sammen lagde vi masse julekaker og godsaker, som vi skal spise på juleavslutningen med klassen i morgen. Vi skal først spise grøt og spekemat, deretter dagens julekaker. Det blir koselig.

Men, jeg kjenner gruer meg. Dere skjønner sikkert hvorfor. Har ikke lyst å ødelegge dette innlegget med det, så får heller slippe ut de tankene i et annet innlegg. 

Uansett, Har dere fått julestemning? 
Det er tross alt tre dager til lille julaften er her:-)

~Lea~

søndag 19. desember 2010

hva synes du om bloggen min?

hva synes du om bloggen min, hva jeg blogger om, og hva du liker og ikke liker:)
Komenter nedunder hva du mener.
Det hadde vært veldig til hjelp:P


~Lea~

hva synes dere om bildet?

Jeg elsker å redigere bilder. hva synes dere om bildet?

~Lea~

gyldne tider og juleverksted

Sitter å ser på "Gylde tider" på TV2, etter ei slitsom helg...
Alt jeg kan si: Takk gud for at humoren ble funnet opp, og at gyldne tider går på tv akkurat nå.
Fikk ledd skikkelig, så nå blir det godt å legge seg:)

Ny uke i morgen, men litt annerledes enn vanlig. Hvorfor?
Fordi vi skal ha juleverksted i morgen, og jeg trenger julestemning. Så det gleder vi oss til :D
jula er spesiell for meg, så jeg skal få til det beste jeg klarer ut av jula i år. Jeg trenger det sårt..



I det siste har jeg bare lagt ut bilder fra google, Men føler snart jeg kan bruke litt egne bilder også.
I jule kanskje:)
skal verfall legge ut noen bilder av hva jeg lager i morgen:)

god natta:)

klem fra
~Lea~