onsdag 30. november 2011

en hverdag på intensiv post A4

Jeg fikk en forespørsel om jeg kunne skrive litt om hvordan min hverdag ser ut nå.
De fleste dager er like, så det er ikke så vanskelig.

Jeg blir vekt litt før 08.00 da de kommer brasende inn med min største fiende. nemlig sondematen.
sondematen (500 kcal) gies på 30 minutter. Etter det har jeg en halvtimes oppfølging i sengen. Jeg har ikke så mye valg i og med at jeg ligger i reimer.
Etter oppfølging står dagens første tvangsrituale før tur. Jeg går 150 ganger rundt senga mi. Det tar ca 25 minutter. Etter det er jeg fortsatt så trøtt og sliten at jeg som regel slukner i en stol på "stuen" og sover til klokken er 12.00. Da er det en ny runde med sondemat og reimer. (500 kcal). oppfølging etterpå og etterfulgt av 200 runder rundt senga + 100 armhevinger. Etter det har jeg på tirsdager og fredager samtale med psykolgen. andre dager kommer mamma på besøk. ellers har jeg et kvarters utgang i rullestol sammen med 2 personalet. Jeg har også en halvtimes tid med mobilen i løpet av vakten. Jeg sovner som regel frem til neste måltid som er 15.30. samme runde om igjen. tvang, oppfølging, 200 runder rundt sengen + 100 armhevinger. neste måltid er kl. 20.00 så da får jeg tid til litt dusjing, 1 time med dataen min, 1/2 time med telefonen og hva annet jeg måtte finne på. vanligvis er dette en vanskelig tid for meg. Jeg føler meg ofte skitten etter å ha fått i meg så mange kcalorier. i sjutida er jeg utslitt og sovner som regel, før jeg på nytt blir dradd med inn på rommet i reimer for siste måltid. Da er jeg nesten på gråten for jeg er så utslitt etter dagen. Jeg orker ikke mer vonde følelser, ikke mer trening, ikke mer brøling osv. Men jeg har ingen valg. måltidet skal gjennomføres.
Etter trening og alle tvangsritualer nærmer klokken seg 22.00 og nattevakten kommer. Det hjelper vanligvis med en røyk for å roe meg litt. sang hjelper også innimellom for å få litt fri fra tankene mellom måltidene. resten av kvelden klarer jeg som regel å slappe av med litt tv, før jeg må i seng kl. 00.00.
Så begynner tanken på at jeg snart skal våkne opp igjen og gjennom en ny helvettes dag. Jeg leser litt, tenker litt, gråter litt, noen ganger må jeg opp å gå litt, men jeg sovner litt slutt. utslitt etter nok en dag.
 hver mandag og torsdag er det veinger, og det er som regel disse dagene som er verst.

slik ser dagene mine ut. ikke noe å trakte etter. Jeg gleder meg til å gå ut herfra for å si det sånn.
~Frida~

update + noen gode nyheter

Dette innlegget skal ikke handle om all elendigheten jeg er oppi, for i dag fikk jeg nemlig en god nyhet.
Jeg har nemlig et prosjekt på gang. Et ganske stort prosjekt som jeg gleder meg kjempe mye til. Et prosjekt som vil bety utrolig mye for meg. Det er som en liten drøm som har gått i oppfinnelse. Jeg gleder meg virkelig til det. Så det er godt å kjenne på. Dere vil nok etterhvert få vite hva det er.

I går kveld fikk tvang jeg noen av personalet her til å henge opp en julestjerne og pynte med lilla adventsduk. Noe julestemning må de vel unne meg vel.

Ellers er jeg hallveis i harry potter og ildbegeret. Det er godt å koble ut litt til en annen verden innimellom, og jeg skal si dere jeg er hekta. Ellers har mamma vært på besøk hos meg i dag. Hun tok med skolebøkerne mine, så jeg har noe å pusle med fremover. Etter planen er det egentlig ikke så lenge til jeg får tilbud om å fortsette på skolen. ett år med permisjon fra skolen går ut den 15.januar.

Ellers er det ingen forandringer i dagene mine. De går som vanlig. tøffe og harde å komme seg igjennom, men det går vel på et vis.

Jeg må si jeg gleder meg til å gå ut herfra- igjen.
~Frida~

mandag 28. november 2011

tanker og følelser og jul

Det er utrolig tunge dager her inne på intensiven.
Der ute vet jeg at juleforberedelser er i full gang. julegrantenning, julesanger, julestemning og diverse. Det eneste jeg har fått av julestemning var litt snø i gårmorges, ellers ligger ingen adventsduk på bordet, det første lyset av fire ble ikke tent i går. Jeg satt for meg selv i min egen lille kaosboble og følte ingenting annet enn smerte og sorg. vanligvis skulle jeg ha vært hjemme sammen med familie og venner og sett julegranen blitt tent, sett barnekoret sunget julesanger og fått en varm julestemning i kropp og sjel. Her sitter jeg, alene, innestengt for meg selv, med en djevelsk sykdom som herjer i meg. Jeg er på en akuttpsykiatrisk avdeling på et intensivt avsnitt. Det er låste dører.
Er det rart jeg føler alt her håpløst? her inne er alt sykt og psykt. Jeg omgås med syke mennesker.

Jeg er en attenår gammel jente, godhjertet og som bare ønsker å bli fri, jeg føler meg ikke som en person lenger, fordi så mye vondt har skjedd med meg oppgjennom barndommen. I kveld kjenner jeg smerten ekstra mye, sykdommen brøler og prøver å holde tak i meg med nebb og klør, jeg kjenner på smerten av å være innestengt, jeg kjenner på smerten av å la sykdommen styre meg så mye at den betyr alt ffor meg. Den er grunnmuren min. Jeg klarer ikke å takle livet uten den. så tenker jeg på alle rundt meg, som har tro på meg og sier at jeg er sterk. sannheten er at jeg har aldri følt meg svakere. Selv om jeg ikke er livsfarlig tynn lenger, kjenner jeg de vonde følelsene og de vonde minnene komme mer og mer tilbake. De drar meg frem og tilbake. De herjer og bygger opp store bølger av raseri inni meg.
De forteller meg at så lenge jeg er tynn vil jeg bli lykkelig, og slik føler jeg det også. Jeg vet at det ikke er reelt og at det kanskje ikke er en varig følelse, men når jeg er tynn slipper jeg vertfall alle stemmene, tvangstankene, smerten, skittenhetsfølelsen og skammen. Jeg klarer å være glad i meg selv.
Jeg vet dette høres sykt ut, men det er slik det føles. Derfor gjør det ekstra vondt når de rundt meg eller min kjære's øyner lyser for hver gang de får se meg litt mindre anorektisk. Jeg hater kroppen min, jeg hater meg selv og jeg hater alt. Alt jeg ønsker å slippe alle de vonde følelsene og tankene. Jeg vil bare være fri og tynn. Som sagt, det er kanskje sykdommen som snakker nå, men for meg som har levd i sju år med denne sykdommen finnes det ikke noen annen måte å overleve livet på enn å være tynn.

Det er jo det jeg skal få hjelp til mens jeg er her nå. å akseptere meg selv, bli glad i eg selv, finne sammenhenger i livet og forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt, tilgi meg selv for all smerten og skyld jeg har påtatt meg for andres grusomme handlinger mot meg. Jeg må tenke at jeg bare er en helt uskyldig person som alltid bare ville ha vært god og ha omsorg for andre, og som det har skjedd  forferdelige ting meg. Det jeg må skjønne er at ingenting av det vonde er min skyld.
Det er jo skyld jeg ofte føler på. skyld for en rekke hendelser som skjedde i barndommen, skyld for all smerte jeg har påført familie og venner, skyld for at de har det vondt nå. skyld.

skam over alt jeg har gjort, som sykdommen har fått meg til å gjort. Det er så mye jeg skammeer meg over. Og det gjør så vondt. Der må jeg også godta at det ikke var min skyld.

Så er det alle disse minnene da, minner fra jeg var fem år gammel, til jeg ble syk som sitter som støpt i underbevistheten min, og som jeg har fortrengt alle følelser som har vært knyttet til dem, og som nå kommer som stormer når jeg må gjennomgå alle hendelsene og all dritten jeg har opplevd.
Alt føles som et eneste stort kaos og rot, men man må rote for å få det ryddig.

Her sitter jeg, alene, på en intensiv avdeling og kjenner på smerte etter smerte. Jeg føler livsgnisten forsvinner for hver dag som går. Det er normalt får jeg beskjed om. Jeg er i den vanskeligste fasen nå.
Jeg tenker på jula som jeg elsker så enormt mye, som jeg sansynligvis må tilbringe her.
Det gjør vondt. forferdelig vondt.  men jeg holder fast.
~Frida~

lørdag 26. november 2011

tingenes tilstand

åh, det er deilig å være tilbake på bloggen igjen. Bloggen gir meg så utrolig mye. Det er godt å endelig unne ryddet litt opp i hodet gjennom å skrive, og samtidig få så mye støttende tilbakemeldinger igjen.
Jeg har savnet det.

Dagene her på intensiven er tøffe. Det er tøft når minner som jeg og psykologen hele tiden dukker opp
og drar meg tilbake. Det er tøft når jeg forbinder hver minste ting med noe vondt. Det er tøft å se kroppen forandre seg og ikke ha kontroll(fordi jeg har blitt fratatt all kontroll). Det er vondt å tenke på hvor jeg er, når jeg tenker på hvor jeg egentlig kunne vært, hvem jeg egentlig kunne vært.
Siden jeg driver å "roter" sånn i fortiden(for å få orden igjen) er dagene mest fylt av vonde følelser. Det er utrolig utmattende og slitsomt å ha det slik. De vonde følelsene må håndteres på en måte, og min måte blir som oftest å gjennoomføre mange tvangsritualer gjennom hele dagen. Det er frustrerende det også, fordi jeg føler at det aldri tar slutt. aldri får jeg fred. når jeg er våken er kroppen og hodet fylt av vonde tanker og følelser,og jeg blir dradd fram og tilbake i tid i mitt eget hode, når jeg sover kommer marerittene. Det er utrolig slitsomt å ha det slik. noen ganger kommer gråten, og det er godt. andre ganger klarer jeg å snakke med de rundt meg om hvordan jeg har det. andre ganger kommer følelsene i utrykk gjennom sinne og raseri. Jeg skulle bare ønske at jeg var fri fra dette. Jeg skulle ønske jeg hadde andre tanker om hvordan jeg skal gjøre ting etter utskrivelse. Anoreksien har store planer for meg da.
heldigvis for frida og uheldigvis for anoreksien jobbes det med å opprette et trygt støtteapparat rundt meg når jeg blir utskrevet herfra.

En annen ting er at jeg lever i min egen negative boble, og det er vanskelig å komme seg ut eller slippe noen inn. Her inne er det bare meg, spiseforstyrrelsen og følelsene. Det er vondt å si det, men når det er slik blir det å holde seg der inne pri 1, mens livet og andre mennesker kommer etterpå.
Jeg jobber hardt for å være i virkeligheten og tenke på alt som venter på meg. Jeg prøver å fokusere på alle som bryr seg om meg og har tro på meg. Men når det kommer til stykke er det jeg som i meg selv må finne min egen motivasjon til å tro på at jeg kan bli frisk. Den er dessverre ikke der nå.
Jeg har liten tro og lite håp.

Men heldigvis er det små ting som får Frida til å bli sterkere innimellom. Det er når kjæresten min kommer til meg og synger. Da er det som Jeg vokser og blir sterkere og klarer å være Frida en stund. Det er når mitt kjære tantebarn ringer og forteller meg morsomme ting og gjennom ordene viser meg at verden kan være enkel. Det er når familie kommer på besøk, og det er når jeg leser gode kommentarer fra dere. I tillegg har jeg funnet mitt eget lille fristed hvor jeg finner litt ro. nemlig gjennnom sang. Jeg synger mye. Både for meg selv og andre. Det å kjenne at jeg dag for dag blir sterkere og klarer å synge bedre og bedre gir meg en slags bekreftelse på at jeg er i ferd med å bli Frida igjen.
Jeg har foresten en gedigen bunke med sangtekster som jeg ofte synger og nynner på.

Det er så mye jeg skulle skrevet, men noe må jeg nok holde for meg selv og at jeg heller kan skrive om det i etterkant.

I dag er det lørdag og min kjære Lars kommer på besøk til meg. Endelig får jeg litt fri til å være Frida sammen med han igjen. Jeg må igjen bare si hvor utrolig sterk han er. Han står på for meg, gir meg håp og holder fast på drømmene våre og forteller meg om dem og at jeg er sterkere enn sykdommen. Han forteller meg om alt vi skal gjøre når jeg blir friskere. Han forteller meg hvor mye jeg so person betyr for han, selv om jeg ikke føler meg som en person. Han bekrefter for meg at jeg er frida.

Ha en fin lørdag alle sammen <3
~Frida~

fredag 25. november 2011

im back on track

Hei alle sammen

beklager at jeg ikke har gidd lyd fra meg på en stund, men det har dessverre ikke vært opp til meg å bestemme. Det er først i dag at jeg har fått tilgang på pc'en min igjen.

først vil jeg bare takke alle sammen for utrolige fantastiske mail. Jeg har fått lest alle,men ikke fått gitt tilbakemelding på noen enda. Men jeg lover å svare etterhvert. Jeg har som sagt fått tilbake pc'en i dag.

mye har skjedd siden jeg skrev forrige innlegg, som begynner å nærme seg to måneder siden.
mange skjønte nok at jeg slet litt og var veldig ambivalent i forhold til det å skulle dra tilbake til Levanger igjen. Tro meg, det var bare starten på et nytt kapittel. et ganske likt kapittel som jeg drev inn i i april og kom ut av i oktober.
10. oktober ble jeg innlagt på Levanger for en prøveuke på Levanger. Jeg var utrolig spent og hadde ikke spesielt tro på at det kom til å fungere denne gangen heller. i forkant hadde jeg gått uten å ta til meg noen form for ernæring på nesten 4 uker. Det er ikke et godt utgangspunkt når man skal begynne en så intens og vanskelig og krevende behandlingsopplegg som på Levanger. Når jeg entreet post 3 på Levanger skjelvende og redd, usikker og utsultet skjønte jeg at jeg ikke hadde sjangs. Men jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Den første dagen var fylt med gråt og fortvilelse. Jeg fikk ikke til noen ting og ville bare dra hjem igjen. Mine fantastiske medpasienter og flinke personalet fikk meg på rette tanker om å prøve å gi det noen dager og prøve på nytt og på nytt og tenke at jeg hele tiden har nye muligheter. Dessverre ble det ikke noe bedre. Jeg var fastlåst og kom ingen vei. Når jeg kom til onsdag morgen ble det tatt diverse undersøkelser, vekt, blodprøver og blodtrykk. Konklusjonen ble at jeg nok en gang ikke var i stand til å være der. Jeg fikk en meget uventet beskjed.
"frida, vi må dessverre sende deg tilbake til østmarka, på grunn av at helsetilstanden din er såppas dårlig og at du ikke viser noen tegn til å mestre å ta til deg næring og væske." beskjeden føltes som jeg ble skutt i hjertet. raseriet raste og bygde seg opp. Jeg skulle tilbake til fengselet.
jeg følte meg tilegyldig, og tenkte at jeg hadde jo lett klart å lurt de på østmarka før, så jeg kom til å takle å forhindre vektoppgang og sabotere opplegget denne gangen også. Anoreksien blomstret for hvert sekund. Da jeg ankom østmarka og døren ble låst bak meg fikk jeg panikk. Jegviste ikke hva jeg hadde i vente de neste ukene. På innkomstsamtalen fortalte jeg hva som foregikk i topplokket og var ganske ærlig. etter en rekke nye undersøkelser fikk jeg beskjed om å bli med til rommet mitt.
Men vi passerte det gamle rommet mitt. verden raste sammen. Jeg skulle lengre inn i gangen. en skrekkslagen tanke om at jeg kom til å havne på intensivt avsnitt bak låste dører slo meg. vi nærmet oss døren, og plutselig var døren låst bak meg. Jeg var fanget. Jeg var på intensiven. Jeg var innelåst.
Aldri før hadde jeg følt meg så fanget. Jeg trøstet meg med at jeg sansynligvis bare skulle være der inne den første natten for observasjon i og med at jeg var såppas dårlig form. utover kvelden ble formen gradvis verre. et blodtrykk som stadig sank og en kropp som ble slappere og slappere.
dagen etter var det møte med overlegen, psykologen og et par av miljøpersonalet.
jeg fikk vite at hele behandlingen skulle fåregå på intensiven og at jeg ikke fikk tilgang på noe som helst intil videre. det var ille nok i seg selv. hvordan skulle jeg klare å ha kontroll og ikke gå oop i vekt når jeg hele tden hadde folk rundt meg? Jeg var i sjokk og full av sinne. Så kom det flere beskjeder.
"vi begynner i dag med en gradvis opptrappingsplan med sondeforing, som vi håper du vil samarbeide så godt du kan på" Alt låste seg. Jeg fikk panikk. Jeg skjønte hva som kom til å skje. Jeg kom til å nok en gang bli oppforet. tvang på tvang på tvang. samme runde om igjen, men denne gan under et mye strengere regime. Jeg fikk kun ta imot besøk av foreldre i starten. ikke fikk jeg treffe min kjæreste en gang. Jeg fikk bruke telefonen en halvtime om dagen, jeg fikk ikke gå ut, Jeg fikk ikke tilgang på noen personlige eiendeler, og jeg var innlåst. Jeg ble desperat. de første dagene var et helvete. Det å få i seg mat igjen var et rent helvete. Jeg følte meg så skitten og fæl, tvangstankeer raste ned i hodet mer og mer for hver dag. Men all kontroll ble jeg fratatt. Jeg var desperat. gjorde alt for å komme meg ut, brukte alt jeg fant til å skade meg meg. Jeg var fullstending ute av kontroll.

Jeg har snart vært her inne på intensiven i 2 måneder nå, og det har vært et rent helvet. Jeg har måtte møtt følelser som nesten har tatt nuven av meg. Jeg har grått, jeg har raset av sinne, jeg har vært utrolig trist. De første ukene var verst. Etterhvert begynte jeg å venne meg til at jeg måtte være her og at jeg måtte gå opp i vekt for å komme meg ut herfra. Men denne gangen er ikke BMI 17 målet. Neida, jeg skal opp i BMI 19. Tanken på det gir meg frysninger. Dagene mine består stort sett av sondemating, tvangsritualer, veiinger, raserianfall og angstanfall. Jeg har hittill gått opp 6 kg og har derme fått litt mer frihet. Jeg får ha besøk av kjæresten min igjen. Jeg får ut i rullestol sammen med to personal i et kvarter pr dag, jeg får ha dagboken min, ipoden min og daten min i 1 time pr dag.
Det er en kamp, og jeg har aldri grått så mye å hatt så mye vonde følelser i meg som jeg har nå.
Anoreksien kjemper med nebb og klør for å overleve. Siden den ikke får kontrollere meg utrykker den seg mye mer. den får meg til å se og høre ting. Den brøler til meg, Jeg ser skikkelser av han. Jeg føler meg fortapt. igjen. hver dag er en kamp, og noen ganger ønsker jeg at jeg ikke våkner i det hele tat.
Det å være innestengt så lenge gjør meg mer og mer desperat.

Det som er positivt nå er at jeg og psykologen min har virkelig begynt å jobbe skikkelig grunnleggende med ting som har skjedd i livet mitt og vi prøver å finne sammenhenger til at jeg har det som jeg har det. Det er tøff jobbing. Det å grave seg tilbake til fortiden og barndommen hvor jeg opplevde mye vanskelig er vanskelig. Men jeg gjør det. Det å rote opp i ting skaper naturligvis kaos.
jeg opplever mye flashbacks, dissosiasjoner og vonde følelser. Alt føles som et eneste stort kaos.
trøsten er at man må rote for å få det ryddig igjen. og det hjelper. Jeg har kommet langt. Jeg ser sammenhenger i livet mitt som jeg ikke ante hang sammen. Jeg er i ferd med å se en sammenheng i det meste som har skjedd i livet mitt. Det er et eneste stort kaos akkurat nå, følelsene svinger noe ormt, men jeg holder ut.

Samtidig savner jeg virkelig friheten. hvilken frihet spør mange meg om? det å ha fred i hodet mitt.
har jeg noen gang hatt fred i hodet mitt? etter mange timer med psykologen har vi funnet ut at jeg har slitt mesteparten av livet mitt og opplevd mye vonde ting. Men likevel så savner jeg friheten.
Jeg har utrolig mye mer å jobbe med og jeg kommer fortsatt til å bli her en stund til etter hva jeg har forstått på legen.

Men jeg er her, og jeg jobber hver dag med å bli mer og mer Frida igjen. Det er beintøft å finne tilbake til seg selv, når man ikke vet hvem jeg er uten sykdommen. Sykdommen min er på en måte grunnmuren min. Det jeg jobber med er å finne min personlighet og bruke mine personlige egenskaper til å blii mer Frida igjen.

Nok en gang. Jeg beklager at jeg verken har svart på mail og andre meldinger. Noe jeg forhåpentlighvis får gjøre mer fremover nå.

Takk for all støtte alle sammen. Det betyr utrolig mye for meg.
~Frida~