tirsdag 31. desember 2013

nyttårsord

2013 er snart over. Dette året har igrunn bare vært mørkt og veldig tøft. Jeg har ikke sett glede i noe, og jeg føler jeg på mange måter har mistet fighteren i meg selv. Jeg føler jeg har mistet meg selv mange ganger. Depresjon er ikke lett. Det er som å bli dradd ned i et dragsug og at man er omgitt av smerte fra indre sår som verker og verker. Man vet ikke hvordan man skal forholde seg til det. Man vil bare flykte fra det. Det gjør så vondt. Etterhvert utvikler man det vi kaller Automatiske tanker. Man handler automatisk på følelsene vi har. ofte er det destruktive tanker som ikke fører oss noen vei. Man havner i en destruktiv sirkel og klarer ikke å se lyset slik at man klarer å klamre seg fast i gode ting som kan hjelpe en ut av sirkelen. Det er så trist å ensomt å være alene i en depresjon. For man er som regel alene. Uansett hvor mange man har rundt seg, er man alene i sin egen sykdomsboble. Der inne er det så mye sykdom at det ikke er plass til andre, uansett hvor stor kjæreligheten er. Hvis man vil inkludere andre i livet sitt, må man velge å gå ut av boblen og gi slipp på den. Det er kanskje veldig vanskelig, for boblen har vært hjemmet mitt så lenge og det er trygt. Den store verden er stor og skummel. Men det finnes en vei ut av depresjon også. Man må bare velge å gi slipp.

Jeg for min del har mistet noe som betydde veldig mye for meg. Kjærligheten. Den kjærligheten var omgitt av store drømmer og håp, men jeg var fanget i bobla mi. kjærligheten slapp ikke til. Det var summen av de automatiske tankene og valgene jeg tok som førte til at kjærligheten tok slutt. Det var uutholdelig å være i en slik situasjon. Min kjæreste tok et valg, et valg som måtte tas for å berge liv. Uansett hvor sårt og forferlig trist det er, er det virkeligheten, og det er normalt å kjenne sorg over det. Men man kan ikke la dragsuget suge en ned fordi. hjertesorg går over det også, og uansett hvor vanskelig det er, så må man bare reise seg, og begynne å ta riktige valg. Kanskje var dette meningen for å få opp øynene mine. Kanskje var det meningen for å få meg til å tenke på meg selv og hva som er bra for meg fremover. Kanskje er dette meningen for å få meg til å tenke fremover. Nå må jeg tenke på meg selv og mitt eget beste, akkurat som han gjorde da han tok det valget. Livet er ikke lett. Livet er en berg- og - dalbane. Vi må bare prøve å gjøre det beste ut av det.
hjertet mitt har vært fylt av sorg og smerte i mange år nå. Kanskje er det på tide å finne tilbake til den lille Frida som barn og finne ut hva som skjedde med henne? hva var det som var så vondt for henne? hva skjedde med henne som gjorde henne så ødelagt? Det er en tøff jobb å gå gjennom slike ting, men det er en viktig jobb for å klare å gå videre. Det er en viktig jobb som må gjøres før jeg velger livet igjen. Livet som jeg har bare en gang. Livet som egentlig skal være fylt av glede. Jeg er 20 år nå, og skal egentlig være en utslitt og opptatt student. Istede ligger jeg i reimer på akuttpost fordi jeg er til fare for meg selv og mitt liv. Fordi jeg noenganger får slike automatiske tanker som er farlige. Det er da jeg må tenke at det er løgntanker. Selv om jeg ikke har tenkt at det er det før, kan jeg gjøre det nå. Jeg må finne mine sannheter som er basert på virkeligheten. Som er basert på hva en 20åring egentlig skal føle i hjerte sitt. Det finnes en vei til den friske 20åringen jeg egentlig skal være. Men da må jeg begynne nå. Jeg må lete innerst i hjertet mitt etter hva jeg vil med livet mitt. livet mitt er verdigfullt. Selv om jeg har mistet mye, er Jeg fortsatt der inne et sted. Så det passer utmerket godt å starte året med å begynne på en ny vei. nye stier, nye strategier, nye valg, nytt liv venter.

Så til alle der ute som sliter eller har det bra. Jeg ønsker alle et godt nyttår. Måtte dette året bli et godt år fyllt av liv, og ikke sykdom. Vi velger hva vi vil fylle livet med. Det er opp til oss.
Lev godt.
I kveld er det nyttårsaften, og jeg skal straks avgårde for å feire med mine venner. Det skal feires. I kveld feirer vi livet, og for fremtiden.

GODT NYTTÅR!!
~Frida~

mandag 30. desember 2013

jeg reiser meg igjen

Jeg vil egentlig beklage overfor mine lesere mitt forrige innlegg "alene- dypt alene". Jeg har vært "innelåst" i flere uker nå, og ser veldig svart på ting. Det gjør noe med en å ikke "leve", selv om jeg egentlig bare føler at jeg eksisterer. I de siste dagene har jeg kjent på ensomhet, noe som er helt forferdelig. Jeg har ligget i tåreelver og trodd at jeg var alene i denne verdenen. At jeg ikke skal mestre noe som helst. At jeg er ferdig med å leve. Jeg er så redd for å være alene. Men grunnen til at jeg er alene er fordi jeg har gått inn i mitt sykdomsrom og ikke sluppet inn noen. Det er ingen som vil være i sykdomsverdenen min. Jeg har vært der i ti år nå, og min mor har stått ved min side. Hun har ikke gitt meg opp, hun har bare fått nok av sykdommen min. Det er fullt forståelig. Ja, jeg mistet min kjæreste for noen dager siden, og det pga sykdommen min. Jeg valgte å bli værende i den syke verdenen og bygde vegger rundt meg. De er langt fra borte, men jeg har skjønt at det er bare jeg som kan rive ned de murene igjen. Det er min jobb fremover nå. Hvis jeg skal ta del i den virkelige verdenen og bli frisk, må jeg gå skrittene gjennom veggen og stormen. Jeg skrev jo tidligere at jeg har masse drømmer. Selv om alt er forandret nå, betyr det ikke at livet mitt er over. Jeg har jo så vidt begynt. Jeg må bare reise meg. Jeg er i bunnen, det går ikke ann å komme lenger ned. Eller døden finnes, men den er ikke et alternativ nå. Jeg vil leve kjenner jeg. Jeg er ikke alene. Jeg har mange rundt meg som er glade i meg. De husker nemlig den Friske Frida som en gang fantes. Det er på tide å finne henne igjen. Hun må da finnes et sted der inne, blandt murer og vegger. Hun vil ut i livet å fly. hun vil ut i livet å fortelle verden om hvordan hun klarte å bestige fjell. hun vil fortelle hvordan hun drepte sin sykdomsmorder en gang for alle, og at hun tok tilbake livet sitt.
Takk til alle venner og familie. Jeg er glad i dere.


måtte år 2014 bli mitt år, og deres!

klem fra Frida.

PS:slenger med en lenke om hvordan depresjon og automatiske tanker fungerer. verdt å se, for litt mer forståelse.


http://www.helsefilm.no/v1/film/details.aspx?filmid=90110

~Frida~

forståelse om å være psykisk syk

Jeg lengter sånn etter å få til å forklare, skape forståelse om min kamp. Forståelse er så viktig. Man føler seg så alene uten det. Det er som å fly i ukjent land uten kart. Det er som å vandre i en ørken uten sko. 
Forståelse for psykiske lidelser er vanskelig. Det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon som handler  om en annen persons sted. For ingen kan klare å forstå helt, selv om de vil. Det å ikke forstå kan føre til hjelpesløshet. En følelse av å ikke skjønne. Det kan være noen man har nær. Personen man ikke forstår kan virke annerledes, borte, mistet, fjern fra denne verdenen. Da er det viktig for hver enkelt å kunne forstå. Jeg fikk en mail av en venn som beskriver hvordan det er å leve med psyksk lidelse, så jeg ville dele den. Det er virkelig bra skrevet.



Å være psykisk syk er todelt.


På de vonde dagene,


Er det en forbannelse.


Man føler seg så ubeskrivelig ensom.


Det å stå mitt i en verden av mennesker , Uten at de rundt deg aner hvilke kamper du kjemper.


Det å ligge alene om natten å rulle seg i den kvelende angsten, Å stå opp om morgenen å fortelle


At alt er fint. Det å være fastnet i sitt eget land langt avsted, Uten at noen aner.


Uten at noen aner hva hverdagen som deg egentlig vil si.


Du forteller det til morgen solen når du våkner. Til stjernene når mørket faller.


Du visker det til fuglene som flyr. Til den regntunge asfalten under føttene dine. Til trærne, Havet Og himmelen omkring deg.


Slik blir også den verdenen du deler med andre, I tillegg til den som lever inni deg, Din egen.



De rundt deg ser deg. Men ikke i den forstand du iblandt skulle ønske at dem så deg.


De ser din silkemyke unge hud, De ser ditt kullsorte lange hår, De ser dine smil og din vennlige latter.


De ser dine egenskaper, Og de ser hvordan du utad ser ut som hvilket menneske som helst.


Det er fint, For du ønsker jo ikke at noen skal ta del i din hemmelige verden fra innsiden.


Ikke ønsker du å la dem ta del i noe som er ditt og bare ditt.


Det er så privat, Så personlig - likevel så tungt å bære alene.


Ikke Ønsker du heller, At de skal analysere hver milimeter av din atferd omkring dem.


Du ønsker ikke oppmerksomhet, Til det vonde.


Ønsker ikke at noen skal låse seg inn i din verden, Å bli revet ned av den. 


Likevel er det så vondt.


For ditt ansikt er en skikkelse verden ser skallet på.


Inni der er det noe som sier '' Se meg, Føl meg, Forstå meg ''


Samtidig som du ønsker å gjemme deg langt bort fra verden Å aldri åpne dørene igjen,


Så er det samtidig så vondt og smertefult å føle at den du er, Ikke er forstått.


At ingen ser deg, Slik du ser verden gjennom dine øyne.


Å føle seg helt alene , I sitt eget mørke å vite at det ikke er noen som vet.


Eller noen vet kansje, Men ingen forstår. Du blir sittende tilbakelent, Alene med Din angst,


Ditt kaos, Dine indre oppgaver og dine kvelende demoner. 


På de aller tøffeste dagene, Er dette nesten uutholdelig.


Du føler deg alene i verden. Innestengt i deg selv. I et hav av spøkelser, du ikke engang har forbindelse med.


Som et fremmed objekt, På andres planet, Hvor hvert fotsteg føles fremmed , skummelt og alene.


Uten fotfeste, Uten tilhørighet.


Du vil så gjerne skrike det, Hyle det ut.


Samtidig så vil du grave deg ned å aldri mere se lyset.


Bli liggende, Alene.


Alene.



Ditt todelte liv,


Hvor du strekker deg mot omgivelse i den forstand du mestrer og klarer,


Og i blandt kansje altfor mye for det som er sunt for deg og for hva du har godt av å prestere.


Det hele kan føles bunnløst og forgjeves, Energitappende og overvelmende.




Men på de gode dagene, Kjenner du styrken.


Styrken.





Uansett hvor mange fugler som flyr rundt deg i horisonten,


Som flakser slik at du føler at alle på engang skal treffe deg i hodet Å gjøre slutt på det en gang for alle


Så finnes styrken der. Styrken når du våkner og dagen er ekstra god.


Taknemligheten over en fredfull natt, uten kaos og tankekjør.


Uten at du forsvinner, Hvor du kjenner deg trygg, tilhørig og tilstede.


Da blir det verdt det.






På de vonde dagene er det vondt å være et medmenneske.
Følelsen av Ensomhet, Utilstrekkelighet og Fremmedhetsfølelser.


Men på de gode dagene, Er det så styrkefyllende å føle at man har så mye kjærlighet og vakre ting i dette livet.




Todelt. Det å være psykisk syk er så fryktelig todelt.


Det gjør deg så innmari svak, Likevel så fryktelig sterk.
Bølgedalene suser rundtom deg som et utemmet tidevann,


Som skyller inn alt av utfordringer på en gang.


Det kan føles nyttesløst, Mørkt og utilstrekkelig. Uovervinnelig.




Men vi Barn av Mørket,


Vi Kjenner vår egen pust igjen, Så fort det begynner å lysne.


Når lyset kommer, Å dagene igjen kjennes vakre, meningsfylte og verfifulle som en sommersol som stryker oss om nakken mens vi tusler på stien frem,





Da er det vakkert igjen.


Da er ikke alt det vonde overvelmende,




Men noe som føles ut som om det er mulig å mestre.




Følelsen av mulighet, Følelsen av Håp, Følelsen av Et verdifult og vakkert liv.




På de dagene, Er psyken en Velsignelse,  ikke lengre en forbannelse.
~Frida~

et juleønske - fra en venn

Jeg vil gjerne dele en hyggelig og varm kjærlig julemail jeg fikk av en god venn. Dette er noe å tenke over.

Kvelden senker seg og det blir nattesro, 
Varme føtter legger seg tilbakelent under myke tepper
Med en kopp julekaffe og et julemagasin i mine hender. 

En tåre triller nedover mitt kinn
Jeg kjenner slik en endeløs smerte når jeg tenker på alle dem 
Som ikke har noen som Elsker dem, Eller tar vare på dem.
Jeg gråter for dem som ikke blir hørt, som vandrer rotløse rundt i evigheten bortgjemt. 

Jeg gråter for dem som ikke har et hjem, 
Som ikke har trygghet i livet sitt som gir dem den lune følelsen om kvelden. 

Mens jeg legger mitt hode på min myke pute, 
Tenker jeg på dem som ligger å holder varmen ute under et tre, 
Bak en busk, Inne i skogen Alene.


Mitt jule ønske er ikke ting. 

Til Jul Ønsker jeg meg, At de som er fanget inni sin egen kropp, 
Som vandrer evig rundt i verden uten å ha tilhørighet skal bli sendt varme fra julens vakreste stjerne. 
Jeg ønsker dem håp, jeg ønsker dem glede, jeg ønsker dem kjærlighet. 

Jeg ønsker at de som gråter, Skal bli spurt hvordan de har det 
At noen skal gi dem et smil for så å fortelle dem at det er bra at dem er til. 

Jeg ønsker at de skal vite å få høre 
At deres verdi er helt unik og vakker slik som alle andre. 

Til Jul så ønsker jeg meg, At de som rusler gatelangs, Under en bro 
Klarer å slappe av å falle til ro, At de får en dag, eller en time 
Hvor livet føles fredelig og stormen ikke herjer. 

Menneskene ser slitne, svarte fingre Som strekker seg etter de siste cigarettene i pakken, 
En skitten vinterjakke som bedekker en mager kropp og utav toppen stikker det opp et slitent ansikt 
Tømt for glede og et bustete hår.

Kjære menneske jeg ønsker meg 
At du og alle andre 
Kan gi mennesket bak disse klærne
Kjærlighet.

Kan du være så snill å si 
Hei, Hvordan står det til med deg - Og god jul ? 

Jeg ønsker at de som ikke har det lett, 
Skal bli sett på med kjærlighetsfylte øyne i julen 
uten å få bitre blikk fordi de er annerledes som er det de aller minst trenger.

Jeg Ønsker at det skal være plass til dem som ikke har vært fult så heldige. 
Jeg Ønsker at de som har tatt gale veier ikke skal føle at det er dem det er noe galt med 
Jeg ønsker at samfunnet kan gi dem som kjemper en sjangse. 

Jeg Ønsker at verden kan gi hverandre en sjangse 

Til å se hverandre mer. 

Jeg Ønsker at de rundt dem skal se dem, Lytte til dem 
Å gi dem et smil av verdighet, Respekt og forståelse. 

Jeg ønsker at når dere alle ser noen dere kansje tror trenger en oppmuntring
Kan finne fram de gode sidene inni dere selv 
Å gi dem litt av deres varme , Nå i disse mørke kalde tider. 


Kansje ser du en dame som er lei seg i butikken, 
kansje har hun ingen som ønsker henne god jul? 
Eller kansje hadde hun det men nå er dem borte ? 

Kansje ser du en Gammel ensom mann med sin stokk gående rundt 
I julegatene,
Kansje har han ingen. Kansje kan ditt smil varme hele det nye året 
For han med gleden over å ha blitt lagt merke til ?

Kansje ser du en liten gutt, Som er redd mens han sjelvent holder mamma eller pappa i handa?
Kansje gruer han seg til julaften fordi at foreldrene bare drikker ? 
Da skulle jeg ønske at noen kunne fortelle ham at det aldri er hans skyld
At han er verifull.

Kansje ser du en sliten rusmisbruker som vandrer rundt å jager etter dagens 
Medisin bergtatt av sitt mørke,
Tror du at kansje din vennlighet kunne for et lite øyblikk fått tårene hans til å tørke ?

Muligens ser du en som gråter, 
FOrdi hele verden er en skummel klode
Kansje sliter han daglig på grunn av sitt traumatiske hode ?
Ville du ikke gitt han litt av din indre varme ?


Om jeg kan få opfylt et juleønske
Så er det at solen skal skinne for alle dem 
Som ikke har kjærlighet, Som ikke har tro og håp
Som ikke har en hånd å hålle i , 
Som ikke har trygghet, 
Som ikke har kjærlighet. 

Ja jeg må si med ærlighet, 
At dette er mitt juleønske for i år.

dette var jammen et verdig ønske. Tenk om alle ønsket slike ting til jul. Da ville verden vært et bedre sted. kanskje er det flere slike ønsker som skal til.
Takk regnbuepiken
~Frida~

alene- dypt alene

Nå er det på tide å skrive noen ord igjen. Jeg vet ikke om jeg har så mye godt å komme med denne gang heller dessverre. Mye har skjedd siden sist jeg skrev. Jeg er så langt nede som det går ann å komme nå. Verden min og drømmene mine har rast sammen. Jeg er knust i tusen biter, hjertet verker og jeg er sønderknust. Jeg kjenner at den kraften jeg en gang hadde, har dødd ut, og jeg dør med den.
Jeg er så sint, så jævlig forbanna og arg. Jeg kjenner sorg og håpløshet. Men likevel er den eneste jeg kan skylde på, meg selv. Jeg har tatt så mange feil valg den siste tiden, ja, de siste årene. Jeg har valgt sykdommens verden overfor den virkelige. Jeg har lystret sykdommens løgner istede for å høre på de rundt meg som var glade i meg. Jeg gjorde stikk motsatt av alt jeg ble annbefalt. Jeg saboterte fordi jeg var redd for følelsene. Jeg gav opp dag etter dag,time etter time, og gav av meg selv til sykdommen.
Jeg har latt sykdommen ødelagt alt for meg. Absolutt alt. Jeg har latt sykdommen ta ifra meg alt. Jeg er nå alene. Jeg lot kjæresten min gli bort fra meg. Jeg valgte sykdommen overfor han. Jeg valgte å la sykdommen fylle hjerte mitt, slik at jeg ikke klarte å se han slik han trengte.
Jeg valgte feil, fordi jeg følte meg fanget i min verden, og nå er det for sent. Jeg er alene. Den store drømmen er knust i tusen biter. Drømmen som betydde alt for meg og min fremtid. Hva har jeg nå?
Men hvem klandrer jeg? Meg selv, alene å ene. Jeg gjorde valgene, jeg tok avgjørelsene. hjerte brist og knust.

I de siste dagene har jeg vært på østmarka. Jeg har ligget reimet fast i en seng 24/7 og hatt noen til å passe på meg hele tiden. Grunnen er valgene jeg har tatt. Jeg mistet nesten livet, og nå har jeg mistet alt jeg har i livet mitt. Mens jeg ligger der tenker jeg på alt jeg og Lars opplevde sammen. varme sommerdager og bading. all hjertens musikk vi har sunget sammen. alle latterkuler, alle fester, alle øyeblikk, alle gode samtaler. Det er så mye. Lars er verdens sterkeste. Jeg beundrer han virkelig. og jeg ville nok også måtte ta det valget han tok. Han gjorde det for å redde seg selv. Jeg og sykdommen min holdt på å dra han ned, og jeg er glad han er fri fra det. Det har vært fire tøffe år hvor han har stått i tykt og tynt, og holdt fast i en drøm vi har hatt sammen. ingen kan leve på drømmer har jeg innsett de siste dagene. Et menneske er avhengig av å oppleve og realisere. Det fikk han aldri muligheten til. Sykdommen sto i veien. Han fikk aldri jenta si. Uansett hvor hardt han prøvde å knuse isveggene mellom meg og sykdommen. Han fikk meg aldri. Og det er jeg så lei meg for. Jeg håper han ser på alle de positive tingene vi opplevde og ikke alle mørke veiene sykdommen førte oss.
Jeg håper han husker latteren min, og ikke gråten min. Jeg håper han husker Frida og ikke sykdommen.

Jeg gråter sårt. Fordi jeg er så sint. At jeg ikke så dette før nå. Nå er det for sent. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må reise meg opp og prøve livet igjen. Men sannheten er at jeg vet ikke om jeg har tro på at jeg klarer å reise meg. JEg er helt alene. Jeg har visstnok familien min, men også der er det problemer. Jeg vil ikke skrive om det her, fordi jeg har bare meg selv å skylde på. Det er min skyld at det er slik.

Forbanna sykdom. JEG ER SÅ UTROLIG INDERLIG SINT PÅ DEN! den har klart å frarøve meg alt. Jeg var elleve år når jeg ble syk, og nå er jeg snart 21 år. Ti jævla år har den herjet og klosset til livet mitt. Den har overtatt hver cm av kroppen min, den har tatt i fra meg alt. Til å med min allerste kjære.
Hva skjer nå da?
Jeg har vært syk i ti år, og den har aldri gitt opp. visstnok har ikke folk rundt meg gitt meg opp heller, og det er jeg takknemlig for. Jeg har vært gjennom veldig mye de siste ti årene, og det er rart jeg fortsatt lever. Det er vel en mening med at jeg fortsatt lever. Men meningen klarer jeg ikke å se nå. Alt er svart. Jeg ser ingen lys. Jeg føler meg død. Jeg bare eksisterer hele veien. Veien jeg går på er full av torner. Jeg ser ingen lys på veien min. Jeg føler meg alene i denne store verden. Likevel er jeg i min egen boble sammen med sykdommen. Jeg kjenner at jeg prøver å ta et valg. Vil jeg leve eller vil jeg dø? Valget må taes nå. Jeg må bestemme meg nå, og jeg må tenke meg nøye om, fordi dette er det eneste livet jeg har. Selv om hjertet mitt er knust nå, er det nå jeg må ta et valg. Frida vil frem, og hun vil bli sykepleier og stifte familie, og leve drømmen min. Sykdommen prøver alt den kan å overbevise meg om at det finnes bare en vei for meg nå. Den veien er den jeg har kjempet mot i ti år nå. jeg har stått med en fot i graven i ti år, og nå er det torner på begge sider av veien. Det er et stup, som jeg har fallt i og jeg kommer meg ikke opp. Hvem kan hjelpe meg opp? Jeg roper etter hender som kan hjelpe meg opp fra dette helvetet, men jeg finner ikke lyset til å klatre meg opp.
Jeg er alene. Min største frykt var å bli alene. Nå har jammen sykdommen klart det. Jeg er alene.
Mange vil kanskje si at dette er bare en tung tid for meg. Men det er ikke slik. Tiden er ikke tung, den er uutholdelig. Den er fryktelig. Den er forferdelig. Jeg holder ikke ut.
Min djevelske mordersykdom vil ha et helvete. Jeg er syk. Jeg er veldig veldig syk. Tankene mine er ikke klare. Jeg er ikke klar. Jeg er sykdom. Frida er borte. Frida er bare sykdom. All livsgnist er sugd ut av meg som en tørr svamp. Det er ingenting igjen.

Jeg prøver å rope meg tilbake. Jeg vil ha tilbake livsgnisten. jeg vil leve. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må ta en dag av gangen nå, for mer enn det klarer jeg ikke. Jeg må tenke nøye gjennom konsekvensene av det jeg gjør. livet venter på meg, vil jeg møte det?
Vil jeg ha livet jeg ønsker så sterkt? dette er bare ord, fra en forvirret og forundelig tilstand. Jeg er forvirret og redd. Jeg er alene. tårene triller. Jeg er alene
~Frida~

onsdag 25. desember 2013

julepasienten

Julen er her. Mammas hvite juletre stråler som i fjor. nissene og julepynten er på plass som i fjor. julematen er på plass til både frokost, middag og kvelds. Alle koser seg. Det er jul.

Men hva med meg denne jula? Jeg kjenner en tomhet inni meg. Er det ikke nå jeg skal føle glede i hjertet av jul og familie. Jeg kjenner at ingenting fyller hjertet mitt. De eneste som bryter gjennom er at min kjære har kommet hjem til jul. Endelig kan jeg treffe han. Men også i forhold til følelsene mine for han kjenner jeg at sykdommen stjeler fra meg noe. Sykdommen stjeler fra meg alt, og har tatt mye fra meg. Jeg kjenner at nå er jeg på et punkt i livet at jeg føler jeg har mistet meg selv som person fullstending. Sykdommen og selvhatet er størst. Det er på første gang i hele mitt liv at jeg kjenner at jeg ikke klarer å tro på at jeg skal bli frisk igjen. Jeg prøver å tenke hva det er som gjør at jeg plutselig tenker slik.
Jeg tror det har mye med selvhatet til kroppen min akkurat nå. Jeg er jo normalvektig nå, og klarer absolutt ikke å forholde meg til det. Det er det verste jeg har vært med på. Jeg kjenner at jeg er ubekvem med å være i kroppen min, så jeg går ut av den, ser meg selv utenifra, og hater det jeg ser.

dere tenker kanskje "hva har skjedd med sterke Frida?", kanskje jeg ikke er så sterk. Kanskje jeg er en svak person som bare må være tynn for å klare å leve med meg selv. Men så vet jeg med fornuften min at jeg ikke vil tilbake til anoreksihelvetet igjen. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng er ikke noe liv. For når jeg sier "SYKEPLEIER", så kjenner jeg håp i hjertet mitt, og da skjønner jeg med en gang at jeg ikke kan være anorektisk. Jeg må velge... Jeg har valgt. Jeg har valgt livet, selv om sykdommen prøver hardere enn noensinne å frarøve meg det nå. Den serverer meg løgner om døden og lukker meg mot den. Jeg vil jo ikke dø. Da tenker jeg på nøkkelordet mitt igjen, sykepleier.

Jeg er hjemme akkurat nå. Jeg sitter i stua hos mamma og ser julefilmer. Men det varer ikke lenge. Jeg er egentlig på østmarka nå. Skal være der i fire uker denne gang. denne innleggelsen skyldes alvorlig selvskading. Den siste selvskadingen kunne kostet meg livet. Dere tenker kanskje "hvordan kan noen klare å skade seg så mye?" vel, smerten inni meg er så stor, sorgen er så stor at jeg kjenner ikke smerte. Jeg kan gjøre hva som helst med kroppen min uten å kjenne noe. Det sier litt om hvor vondt det går ann at en menneske har det.
familien min er sinte og hjelpesløse. hva skal de gjøre? Frida dør fra dem. Frida bare faller og faller. Frida står med en fot i graven. Hva kan vi gjøre?
ingenting kan lindre smerten min. Den må jeg jobbe ut. Jeg vet hvor den sitter. Den sitter langt inni hjertet. Men jeg våger ikke. Jeg er så redd. Jeg er livredd. Hva er jeg så redd for? Jeg er redd for at sårene mine skal gjøre så vondt når jeg lar dem verke ut av hjertet mitt. Jeg er redd for at det skal gjøre vondt for meg selv, og de rundt meg. Jeg vil ikke overføre smerten min på andre. Selv om jeg gjør det ved å gå som en zoombie her hjemme å holder alt inni meg. Jeg har tro på at det skal ut en gang, men jeg må bli klar.

så ja, jeg er sliten. kroppen er nærmest ødelagt av alvorlig selvskading, og jeg er dypt deprimert. Men hei, det går vel over. jeg må bare holde fast på målene mine og drømmene mine som før, og komme meg på rett kjør igjen, selv om det føles umulig nå, nå er det ikke umulig.

Jeg håper alle dere som har et godt liv verdsetter livene deres. Det er så verdigfullt livet.

fortsatt god jul
~Frida~

tirsdag 10. desember 2013

poem

stormen herjer som en evigvarende krig
Jeg er svak, sliten og redd
Tankene surrer, og gir meg en kvelende strid

Jeg kjemper, men elven er for stri
og vinden er for sterk
jeg kjemper likevel
selv om kroppen er full av verk

selvhatet herjer som kniver på mitt indre
et evig jag, ingenting kan lindre

hadde jeg bare vært fri fra dette
kunne jeg reise meg og lette

Jeg er på evig jag etter frihet
jeg vi være i tet.

så stormen herjer og jeg kjemper
uansett hva, smerten ei demper.

så kjære frihet, redd meg
kjære frihet, vis meg vei

~Frida~

one day at the time

I dag er det en litt tung dag, igjen. Det er mange av dem for tiden. Det er mye mørke. Så det er kanskje ekstra viktig å prøve å lete etter stjerner som kan lyse opp dagen litt. Dagen ja, ikke dagene, for her i gården tar man en dag av gangen. Noe mer ville vært ekstremt. Hvis jeg tenker mer enn en dag, mister jeg motet. motet må jeg beholde nå, det er viktigere enn noensinne.
Jeg sitter i stua i barndomshjemmet mitt nå. Mamma har fyret i ovnen og tent lys. julestjerna skinner. Alt for å gjøre det koselig her for meg. Mamma prøver alt for å gjøre det bedre for meg. Men likevel er det ikke nok. De rundt meg prøver alt for å hjelpe meg, men klarer ikke. De føler seg hjelpesløse.
Den eneste som kan gjøre noe er meg. Så når dagene er tunge, tankene er klistret fast i sykdom og destruktivitet, er det ikke lett å "gjøre" noe. Noe kan jeg gjøre. Jeg kan adlyde sykdommen, for det kan jeg, det er trygt. men da kommer jeg ikke videre. Jeg stangerer i min egen verden, hvor jeg har vært i ni år. Det er så ensomt her. Det er så trist å være her. Sykdommen stjeler alt fra meg. Sykdommen stjeler tid, øyeblikk, fokus, verdier og glede. Det er umulig for meg å LEVE livet mitt hviis jeg har sykdommen over nakken, jeg bare eksisterer. Da får jeg ikke det livet jeg drømmer om.
Drømmene mine er sterke og har alltid vært, men noen ganger føles det som en umulighet. Jeg ser at jeg lar sykdommstankene lure meg dag på dag. Noen dager er bedre enn andre, men det varer aldri, motivasjonen min til å kjempe går ut. Hvis jeg får en sykdomstanke, er jeg tvert fanget i den.

Det er en djevelsk sykdom jeg har. Jeg tenker tilbake på alt den har gjort med meg og de rundt meg. Hvis du ser på kroppen min, ser du en brøkdel av smerten jeg har opplevd. Arr på arr, hele kroppen, sebrapike. Anoreksien fikk meg til å i årevis sulte meg så hardt at jeg mange ganger var døden nær. Den hvisket til meg hvem jeg var, selv om den i virkeligheten bare serverte meg løgn på løgn. Uansett hva jeg gjorde var jeg ikke bra nok. Den fikk meg til å presse meg selv ekstremt på alle måter. I en alder av 11 år skulle jeg bli verdensmester både i skolen, på håndball og fotball, med venner, i lek, og hjemme. Perfeksjonisme. Men jeg ble aldri bra nok. Det hendte så mye fælt med meg på den tiden, på alle plan jeg skulle være best i. Jeg følte meg aldri bra nok. Anoreksien hvisket til meg at den kunne hjelpe meg. Den begynnte tidlig. Jeg var kanskje 9-10 år første gang tankene om at jeg kunne slanke meg for å bli god nok kom. At de tankene kunne være løsningen på alle problemene mine.
Jeg ble lukket inn i en syk verden. Og syk ble jeg. Jeg som var født så frisk og sunn, ble utsatt for så mye uheldig og vondt, at jeg ble alvorlig syk. hendelsene har blitt til indre sår, som verker den dag i dag. Jeg kommer aldri til å kjenne fred inni meg, før jeg jobber meg gjennom hvert eneste sår. Jeg må gjennom helvetet for å bli fri. Det er god nok grunn til å gi opp. Men så har jeg den viljen min og drømmene mine da. Jeg har et så sterkt ønske om å være alt annet enn syk. Jeg vil finne ut hvem den lille friske jenta Frida er. Jeg vil utvikle meg og finne meg selv. Jeg vil hjelpe andre som sykepleier. Jeg vil fortelle historien min og dele erfaringene mine med andre. Jeg har så mye, jeg er en hjelper, og det har jeg alltid vært.

Jeg kommer nok til å å klare meg. Det er bare den fasen jeg er i nå at jeg virkelig må holde ut alt jeg klarer. Jeg snakket tidligere om at jeg må prøve å holde meg inn i den nye friskbobla mi, og ikke minst be om hjelp. Det er så mange hjelpere som vil hjelpe Frida på den riktige veien, frem mot frisk. Jeg har så mye godt i livet mitt som er verdt å kjempe for. Det er så mange skatter som ligger å vente på meg. Men de ligger på friskveien. livsskattene ligger på friskveien. Det som er så dumt er at for å se gledene i livet, må man gjennom smerte også. Det kommer ingen regnbue  uten regn. Men hvis man skal holde ut noe, slik som jeg gjør nå, så må man bare tenke og trøste seg med at det blir bedre etter stormen. Jeg prøver også å tenke at hvis jeg vinner en kamp, kommer den mestringen etterpå. Tenk deg når Norge vinner håndballkamper. Tenk den seiersfølelsen de føler etterpå. Det er den seieren jeg noen ganger prøver å få frem her på bloggen når jeg mestrer også. Det er sjelden at jeg har gode dager nå, men de er der, og de er så viktige. Det er mestring og gode følelser som løfter oss til å fortsette å gå på livets vei. Og det motiverer en til å ta riktige valg også.
Så i disse tøffe dager gjelder det å ta vare på de gode ting og se fremover. Ikke bak, men frem.

Jeg, for min del tar en dag i gangen nå.
Jeg har jo tenkt at jeg skal bli frisk, selv om alt er veldig mørkt nå. Jeg kjenner at jeg smaker på helvetet hele veien, men selv om føttene mine er fastspent av djevelen, klarer jeg av og til å snu meg og se på drømmen. Det er jo den som motiverer meg til å kjempe imot det som hindrer meg i å nå den. Det er faktisk en tanke som hjelper meg veldig. Det eneste som hindrer meg i å nå drømmene mine, og få et godt liv, er sykdommen. I ni år har jeg spilt på lag med den, fordi jeg har ikke klart noe annet. Det har vært så trygt for meg, jeg har mestret det. Og det er jo det som er min største frykt, det å ikke mestre noe. Det å ikke være god nok.

Jeg kjemper, men jeg er redd for at hjertet mitt gir opp. I hjertet ligger alle drømmene. I hjertet ligger sjelen min. Denne sykdommen tar liv, det er jeg klar over. For sykdommen sier til meg hver dag nå at det er døden som er den beste løsningen. Når jeg får slike tanker nå jeg stoppe opp, og realitetsorientere meg selv. "FRIDA!!!, hva holder du på med? Dette er sykdomstanker!! Tenk sykepleier!"
Bare ordet sykepleier vekker noe i meg som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg har så lyst. Jeg vil så mye. Jeg ønsker så inderlig. Jeg har det som skal til. Jeg må bare tro. Jeg må bare kjempe, både imot sykdommen og for friskheten. Jeg har da mål klare, og det eneste som hindrer meg er sykdommen. Hvorfor skal ikke jeg nå målene mine? Jeg har da like stor rett til å leve som alle andre. Jeg prøver å si til meg selv at jeg fortjener å leve og ha det godt. For jeg gjør vel det?

Jeg har lidd i NI ÅR nå. når er det nok? Når er det NOK? Det er opp til meg. Det er opp til meg når jeg er villig til å kjempe 100% imot sykdommen. Stå imot dens fristelser og lovnader. Det er ikke bra.

Jeg ønsker meg frihet. Frihet i livet til å gjøre hva jeg vil. Det er vel noe vi alle mennesker har krav på, ikke sant?

Jeg ønsker også frihet for alle rundt meg sin skyld. Jeg vil at de skal slutte å lide pga sykdommen min. min mamma, min søster, min kjæreste. De har vært gjennom nok de også. Jeg synes ikke at livet skal være så vondt for dem. De har jo opplevd så mye vondt med sykdommen min.

Fri vilje, til å stå imot er mitt største ønske. For tankene kommer nok alltid til å være der. Det er bare at jeg må stå imot som er styrken jeg må ha for å være frisk. Det gjelder å ha en styrke til å være sjef i eget liv, styrke til å finne tilbake til seg selv ved vonde tankemønster, styrke til å reise seg når man faller, styrke til å tørre å være seg selv. For meg har denne sykdommen betydd liv eller død. Jeg har hatt valget i så mange år nå, men jeg har kommet dit at jeg må velge.
Velger jeg livet, velger jeg Frida. Da velger jeg sykepleier, barn, sport, sunnhet, venner, familie, liv og glede, mennesker, motivasjon, styrke, mot, bok, forelesninger, LARS, tanteunger, mestring osv.

velger jeg sykdommen, velger jeg død. slutt på livet. slutt på glede, eller vertfall frisk glede. Løgner, falsk mestring, syk mestring, sykehus, smerter, sår, mat, bulimi, anoreksi, tvang, behandling, jeg mister alle i livet mitt, ensomhet, alene, døden...

Valget er lett for deg, for meg som er fanget i det nederste, gjelder det å kjempe til å måtte nå det øverste. veien dit er stormfull og vanskelig. Det er min største endring i livet. Jeg står nå i mellom, med en fot i graven, som jeg alltid har gjort. Jeg har livet i min hule hånd, og kan føre det dit jeg vil. Fri vilje er det vanskeligste jeg har hatt.

Velg riktig FRIDA, Ta rett valg!!



~Frida~

lørdag 7. desember 2013

to skritt frem- ett tilbake

Livet går jammen opp og ned. I dag er jeg nede. Langt nede. Jeg har ligget strak ut på sofaen hele dagen, og bare latt alle tanker herje. Jeg orker ikke å kjempe imot. Jeg føler meg alene i en stor og ukjent verden. Jeg føler at alt skal rase sammen. Jeg prøver å se etter neste hvileskjær, for jeg er så sliten av å svømme. Jeg befinner meg på ukjent farvann, hvor alt føles skummelt og utrygt. Er det rart at jeg har lyst til å gi etter når den djevelske sykdommen brøler og roper til meg om at den kan gi meg ro og fred. Den lukker meg inn til dine hvileskjær. Men jeg vet bedre. Jeg vet at den lurer meg. Jeg vet at det er løgn på løgn. Men likevel, så frister det fordi jeg er så sliten. Jeg har fallt.
Så hva er det som skal få meg til å svømme videre nå?
Jeg vet heldigvis svaret. Jeg har så mye godt som venter meg fremover. Jeg har så mange friske faktorer som skal motivere meg til å velge den friske veien. Jeg har så mye å miste hvis jeg velger feil vei.
Jeg mister alt hvis jeg nå velger sykdomsboblen overfor frida-frisk-boblen.
hvis man går litt ut-av-seg-selv er det jo et enkelt valg. enten velger jeg å fortsette den livsdrepende og dødelige veien til sykdommen min, som tilslutt vil føre meg til døden. En evig runddans av samme tanker og følelser som kun er syke. en syk syk hverdag som ikke gir Frida noe som helst. et helvete som fører til død.
Eller jeg kan velge frisk-veien. Jeg kan VELGE å kjempe mot sykdommen, og da vet jeg hva det innebærer. Jeg må gi slipp, jeg må velge å ikke høre på dens løgner, og høre på de virkelige sannhetene som kommer fra mennesker som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg kan velge kjærligheten. kjærlighet til andre, og til livet. Jeg kan velge følelser, og det å stå sterk gjennom stormer slik at jeg får oppleve livets skatter på den friske veien. ja, denne veien fører meg til mine mål, og hjelp til å nå mine mål. denne veien gjør at jeg lever videre.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er mest for min egen del. Jeg har ikke noe behov for å legge ut om hvor fælt jeg har det. Men jeg har erfaring om at det å skrive meg ut av og gjennom stormer har vært positivt før, pluss at jeg kan få noen gode råd og tips. Jeg skriver kanskje også for å kanskje føle en slags forpliktelse til å overleve akkurat nå, for det er det eneste som hjelper her og nå. I tillegg får jeg kanskje frem de positive tingene, og ser ting litt mer realistisk. veier for og mot. høres litt drygt ut. Og veie livet mot døden liksom. Men det er det som er min virkelighet akkurat nå. Det har vært det i ni år, bare at de siste ni årene har jeg valgt de syke mestringsstrategiene og den syke veien, istede for å be om hjelp til å holde meg på den friske veien. Jeg har allerde begynnt på den friske veien. Så selv om jeg har hatt en dårlig dag i dag, er ikke livet mitt ødelagt, prøver jeg å si til meg selv. Det kommer alltids en ny dag i morgen, hvor jeg kan velge og ta helt andre valg enn jeg har gjort i dag.
"never let your past be bigger than your dreams" fikk jeg høre i dag. så da legger jeg denne dagen bak meg, og prøver på nytt i morgen. Jeg er jo klar over at dette kom til å bli en kamp. Jeg vet hva som er de riktige valgene for meg, jeg må bare stole på Frida, og at jeg klarer å gå for de riktiige valgene. sykdommen vil være der hele veien og lukke meg inn til seg, det er da jeg må rope tilbake: "løøøgner"!
"bedrager"!. Jeg vet sannhetene i livet. Jeg må bare la de fylle meg.
~Frida~

tirsdag 3. desember 2013

Livets nøkkel - Jeg har den!

Dette tror jeg har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Da mener jeg MITT LIV, for det startet egentlig i dag. I dag har jeg for første gang på ordentlig, helt ærlig, helt inderlig klart å mestre absolutt ALLE utfordringer UTEN å bruke gamle mestringsstrategier, syke løsninger. Jeg har hørt sykdommen brøle til meg og hviske til meg, men jeg har ikke lystret den. Jeg har stått i stormen og tatt friske valg. hvordan vet jeg det? Fordi jeg har delt mine følelser, tanker og handlinger med de rundt meg. Så har jeg tillat de å komme inn i min verden. Jeg tok et valg i går. Jeg valgte å frivillig legge meg inn for et 2-dagers opphold på Østmarka. Jeg tok et valg om å innse at jeg trengte hjelp. Denne sykdommen er ikke menneskelig overkommelig fra mitt ståsted. Jeg trenger hjelp og støtte, og jeg har i hele dag søkt etter det også. Jeg har turt å gi slipp på sykdommen som har fulgt meg i ni år, for å slippe til de som vil hjelpe meg til å overleve, til de som vil at jeg skal få et godt liv og vinne kampen. En god venn av meg sa at jeg ikke trengte å slippe noen inn i min verden, for hun visste hvor vanskelig det var for meg å ta imot hjelp. Hun sa at for at jeg skulle bli frisk, måtte jeg ta steget ut av min "gamle" boble, og inn i en ny boble. En "frisk-Frida-boble". Og den skal bare være min. Jeg må gjøre ALT som står i min makt og alt jeg kan, og enda mer enn det, for å ikke slippe inn sykdommen. Det betyr at jeg må ta riktige valg, og det betyr at jeg ikke kan la sykdomstankene regjere over meg.
Stormen herjer og har herjet med meg i hele dag, men jeg tok et valg om at jeg skulle stå i den stormen. Og det fantastiske er at jeg ser nå at jeg ikke er alene. Det er jeg som må gå veien gjennom stormen som herjer, men det er mange flotte fantastiske og kloke mennesker rundt meg som vil holde meg oppreist når jeg trenger det. Det er eneste måten gjennom. Det er eneste måten at jeg kan overleve. For gir jeg opp, er det over. Gir jeg opp, dør jeg. Da dør ALT jeg i årevis har kjempet for. Da dør alt jeg er som person og alle ressurser og egenskaper jeg har, jeg dør. Da dør all kjærligheten jeg har for andre, og all kjærligheten andre har til meg. Da forsvinner en kjemper fra jorden. tusen drømmer, masse håp, tro og kjærlighet. Det ville vært urettferdig. Fordi etter alt jeg har overlevd disse ni årene, er det meningen jeg skal leve. Jeg tror ikke det går ann å ha mer englevakt eller flaks om du vil. Jeg skal leve.
Så dagen i dag, og alle valg jeg har tatt i dag(den første dagen i resten av MITT liv), er tatt i utgangspunkt i at jeg har valgt livet.

Det at jeg har valgt livet nå og i dag har gått inn i det jeg kaller min nye boble, betyr ikke at livet blir rosenrødt fremover. Nå har det begynt en kamp, men det er jeg som sitter i førersetet.

Jeg har i ni år slitt med spiseforstyrrelser, depresjoner, alvorlig selvskading og angst. Jeg har levd i en boble hvor sykdom har bestemt alle valg for meg. Det har vært sjelden at jeg har tatt valg som har vært bra for meg selv eller som har blitt tatt av friske årsaker. Jeg har vært fanget i destruktivitet og tvang, og jeg har aldri følt den friheten som sykdommen hvisket til meg og lukket meg med. Sykdommen har bare tatt og tatt fra meg og mine kjære. Sykdommen har bare stjelt tid og energi fra meg og mitt liv.
Jeg har hatt mine mål og drømmer, men også der har sykdommen tatt fra meg håp og troen. Fordi den har hvisket til meg : " i morgen kan du starte", "i morgen kan du gjøre det". De friske valgene må taes NÅ! I DAG! i dag og nå må jeg løsne på tornestilkene fra sykdommen som er hektet rundt føttene mine, og starte å gå på den riktige veien. NÅ!
For på den riktige veien venter det meg verdigfulle skatter som sykdommen aldri noensinne har kunnet tilby meg. Den har prøvd, men jeg vet nå at det er løgn på løgn. De virkelige skattene kommer frem bak torner, busker og regnvær på den riktige veien. skrittene må tas av meg, og bare meg. Bare jeg kan finne frem skattene som venter meg, og finner jeg dem ikke i dag, må jeg fortsette på veien min og lete. For det er de skattene som fyller oss og gir oss motivasjon til å fortsette på veien, på livet.
skattene er kanskje resultater på en tøff jobb man har gjort, eller kjærlighet man møter på veien, en bekreftelse, noe som løfter oss opp, gode følelser og at drømmer realiseres.

Jeg laget en gang et bilde til min kjære. Det er bilde av meg fanget inn i en stor rød ring som representerer veien/stormen/kampen til å bli frisk. utenfor boblen er det grønt. Men boblen er låst, og min kjære holder en nøkkel i hånda. I andre enden av bildet, nedenfor helvetet mitt, er en port. Livets port. Gjennom et dikt på bildet ber jeg kjæresten min holde fast i håpet gjennom stormen. For jeg visste at jeg skulle gjennom en storm, fordi jeg gav han bildet før jeg gikk inn i den. Jeg bad han passe godt på nøkkelen, til jeg klarte å passe på den selv. Jeg bad han aldri å gi opp, for kjærligheten vår var størst og skulle føre oss gjennom stormen uansett, og sammen skulle vi åpne porten til livet med nøkkelen, sammen.
Det har vært en lang storm, og den er nok ikke over enda, men jeg er i stand til å kjenne på at jeg kan bære nøkkelen selv nå. Det handler om at jeg nå igjen kjenner at jeg tørr å drømme, og at jeg kan tillate meg selv å virkelig tro på at drømmene mine skal bli sanne og realiseres. For JEG er den eneste som kan åpne opp livets port.

I dag har jeg tatt mitt første skritt til å endelig klare det. Jeg har bestiget mange fjell de siste ni årene, men det fjellet jeg har besteget i dag er det høyeste fjellet. Og mestringen over å ha klart å gjennomføre min første dag i resten av mitt liv, er stor. Nå må jeg bare fortsette å se fremover mot drømmene mine, MEN forskjellen er at jeg samtidig skal gå skrittene til å nå dem. Det er en stor forskjell på å drømme, fremfor å aktivt ta ansvar for eget liv og gå skritt for skritt mot målet. Det er ikke lett, men jeg har fått en skatt i dag. skatten som kalles mestring. Og jeg kjenner at den skatten fyller meg nok til å kunne fortsette i morgen på samme riktige vei. Det er hovedsaken. Det er styrke det. Jeg har lenge lett etter styrke og kraft. Vel, jeg har smakt på det i dag.

Jeg begynte med at dette har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Og jeg vil avslutte med at den har endt med den beste følelsen også.

~Frida~

Takk Regnbuepiken - En klok berettelse

Jeg er heldig. Jeg driver å kjempe meg ut av en langvarig kamp som nesten har kostet meg livet, og i kampen har møtt mange skjebner. Vi har alle mennesker fått livet og sjelen. Noen sjeler og liv har jeg dessverre vært vitne til har gått tapt, og noen har vunnet sin kamp og funnet livet sitt igjen. Ingenting er vakrere enn et seirende smil, vakrere enn et liv som reddes, vakrere enn når en kamp vinnes, vakrere enn når man selv innser at livet smiler til deg. Livet er vakkert, hvis man bare ser godt etter. Jeg har selv sett livets smertefulle side, og erfart mørket på sitt mørkeste, men selv jeg har latt lyset reise meg opp igjen. Det jeg vil frem til er at livet går opp og ned, men man må la de gode turene fylle en, fordi det er de som gjør en sterk.

Det jeg vil vise dere i dag, er litt om hvorfor jeg har kommet så langt. Jeg har en hærskare av mennesker rundt meg som virkelig har gjort livet lysere for meg. MANGE har hjulpet meg opp fra sykdommens feller og gjort meg sterk i mine svake stunder. Jeg har skrevet mye om hvor mye familien min har betydd for meg og mitt liv. De har vært utrolige. Men også de har fått påfyll fra utrolige mennesker som selv har erfart livets mørke, og igjen kommet seg opp av det. Jeg vil igjen si hvor takknemlig jeg er for all støtten jeg og min familie har fått.

I dag har jeg pga feil i mailboksen min, endelig fått lest alle mail som jeg har fått gjennom denne bloggen. Det er utrolig å se og lese hvor mye støtte jeg får, og hvor mange som har vist meg at livet er godt og venter på meg. Jeg setter enormt pris på alle mail. Det er så mange gode mennesker. Jeg har deriblandt lyst til å dele noen kloke ord jeg har fått fra en utrolig jente som har gitt meg utrolig mye.
Jeg føler at hun kjenner meg ut og inn og forstår meg. Det gjør utrolig godt. Hun beskriver hvordan en spiseforstyrrelse kan ta liv på en utrolig måte, og støtter meg og gir meg råd til å bli fri fra dette. Takk kjære regnbuepiken.

Anoreksien er et fengsel, Et fengsel som man blir fanget til å tro at man ikke kan leve uten.
Sannheten er at man ikke kan leve med den. 
Den frarøver alt, og gir tilbake den dystre følelsen av tomhet.
Den mørke følelsen du blir sittende igjen med, mens du ser deg selv visne bort i egne hender.
Den lover deg trygghet, den lover deg kontroll og den lover deg tilstedeværelse og glede. 

Den tapper deg for energi, den tapper deg for livsglede. Den frarøver deg og dine omstendigheter alt. 
Alt du var i besittelse av , suger den ut av den, som en mørk og grådig glupsk demon.
Den tar og tar og tar, til det ikke er mer å ta av. 

Det vil en dag ende med døden, Om du nå ikke holder fast i livet. 

Du kjemper så tappert for fremtiden. når du har det vondt lurer den deg til å tro at det er via den du skal mestre dine sorger. Gi ei etter, du vil kun falle tilbake til gamle spor. Med sykdommen vil du aldri bli lykelig. 
Det har du så smertelig erfart. 

Du er et vakkert menneske. 
En skjør men samtidig så sterk jente. Du har vært gjennom helvete på jord
Foran deg ligger fremtiden å venter. Den venter ei evig. For gir du etter nå så kan det være for sent.

Det er harde bud, men håpet lever i deg. Du finnes inni der. For tiden så har du kommet mer og mer frem.
Det er derfor sykdommen skriker. Den skjønner at du er klar for fremtiden, den vet at det betyr at den ikke lengre kan følge med deg. Den skriker i desperanse, tortuterer deg for at du skal søke trøst hos den, 
Og sykdommen vet at om du gir opp så har den vunnet.

Den skal ikke vinne. du skla vinne. du skal klare det. DU klarer deg uten den. 

jeg vet at du kjenner deg som et skjelvent utrygt barn når du er uten den.
Hvem er jeg og hvordan skal jeg møte livet ? Hvordan skal alle tårer tørkes, når jeg ikke kan tørke dem med knokler, sult og oppkast, tenker du. Det er slik du har mestret. Men det er på tide å gi slipp nå. 

Å det er greit. det er greit å være redd. det er greit å tvile. men det er ikke greit å gi opp.
Ikke tvil på deg selv, ikke gi opp deg selv. du er så fantastisk vakker, så fantastisk verdifull.
SYkdommen lurer deg til å tro at du ikke er verdt noe, men du er verdt alt for de rundt deg. Du inspirerer og leder andre mennesker på vei, du er født med et budskap som senere vil redde mange liv, 

Du har en historie å fortelle. en historie av helvete, og håp. 

En historie om hvordan håpet er det som driver et menneske. 

i alle disse årene har du kravlet deg frem, og det er et levende bevis på din indre styrke. tvil aldri på den.

Hadde du ikke villet noe med livet, hadde du ikke sottet her du er idag. 

Lær deg kjenne din egen stemme, uten anoreksien. Den skal ikke få lov til å synge i kor med deg. Den skal bort.

For du klarer å synge uten den. 

Sykdommen skal utav din sang så du kan få føle på glede, lykke og alle de gode følelsene du fortjener. 

Det som ble gjordt mot deg da du ble barn er forferdelig. grusomt. uutholdelig. 

Jeg skulle ønske deg at jeg kunne si til deg at du kommer til å glemme det. Du kommer aldri til å glemme det. 

men en dag, så vil du også være trygg på kontroll over disse opplevelsene. Du må stå i dem, om og om igjen, Møte dem i svartøyet, Til du ikke lenger blir skremt av synet av dem. Til du kan se på dem, 

Puste dypt inn, Gå videre å kjenne at '' dette knekker ikke meg ''

Du har aldri vært en dømt engel. Du har aldri tapt noen kamp i livet ditt.

Du har kjempet hardt, og du har falt. Men du har aldri tapt.

Og du KAN VINNE 

Det tror jeg at du vil, for du er så enormt fantastisk, du har et så stort potensiale

Aldri glem at verden trenger deg, Verden er et fattigere sted uten deg. 

Livet ditt er rikere uten sykdommen.



Ikke lev for hardt i smerten over alt du har påført familien din.

Lev i gleden over at fremtiden og gode minner nå venter på dere. 

Mammaen min sa en ting som har brendt seg fast i meg 

'' Uansett hvilket helvete man har vært igjennom med barna sine, 
Så glemmer man det i fremtiden når håpet trer inn og man har klart alt sammen
I enden er kjærligheten og båndet enda sterkere ''

Du og din familie har et så sterkt bånd, å i fremtiden så vil dere ha evnen til å føle på en fantastisk kjærlighet, 
Å evnen til å ikke ta forgitt.

Det er så mye vakkert som venter deg.

Jeg gråt da jeg leste det håpefulle nyttårsinnlegget ditt.

Det er slike innlegg som vitner om at det bor inni deg.
Husker du den følelsen du hadde da ?

Den følelsen vil komme igjen.

Og når tante barnet ditt igjen spør deg om du vil komme hjem å være frisk nå, 
Å du kan svare ja igjen, 

Da er kampen du kjemper nå beseiret,å du er klar for neste steg, Med enda en seier i lomma.
jeg HEIER HEIER HEIER på deg !!<3~

------------------------

Dette er nytt for deg. Se på det som en helt helt blank, og mørk sti. Når du er mørkeredd. 
Du ser ikke konturene rundt deg klart, Et vakkert tre, kan se ut som et monster i mørke, Alt rundt deg er skummelt, og når først pulsen pulserer blir det bare værre og værre. Hvis du går tilbake, til det kjente, vil pulsen slå saktere. Men du vil aldri treffe lykken. Lykken kan ikke komme til deg på noen annen måte en å gå veien. Du trenger ikke springe, bare ikke se deg tilbake. 

Anoreksien er ikke en venn, den er din verste fiende. Men jeg skjønner også hva du mener når du sier det. Anoreksien var min bestevenn... Min ''Bestevenn'' som stjal alt jeg eide og hadde, dager, som ble til måneder, som ble til flere år, Sultet den ikke bare av meg vekten min ned til halv idealvekt, Men den sultet bort alle verdiene , Den frarøvet meg livet så hardt, At jeg til slutt ble hjernevasket å trodde at det var anoreksien som var livet. Den har den kontrollen, Når du ser det utenifra på andre, så kan du forstå det. Men når du er inni deg selv, så er du blind. Det selvbildet man har opparbeidet seg over så lang tid, Det er en falsk virkelighet. Det er en verden av vrangforestillinger, tvang, mareritt, og når man tror at anoreksien hjelper en å mestre, Så er sannheten at det er anoreksien som mestrer deg, mens du dør. 

Men tilbake til denne stien, når du er så langt nede, å pulsen går i hundre og nitti, når du har helt panikk, og har lyst til å snu tvert som en panisk hest og galopere tilbake, Det er da du må si til deg selv '' bli her'' For her er det gå frem eller dø som gjelder!

Hvis du stopper opp, Er det godt nok. bare ikke gå tilbake. 

Pulsen vil bli roligere, du vil bli tryggere. 

En dag , ble du kjent med anoreksien. 

Nå, skal du bli kjent med livet. 

Anoreksien lurte deg til å tro at den var vakker. 

Men, Livet, det er vakkert. Livet er sant. Livet er hardt og brutalt, men det er ekte. Derfor er det så vakkert.

Kontrastene i livet, må vi ha, for at den intense lykkefølelsen skal oppstå. 

for om vi ikke hadde denne erfaringen med hva mørket er, Så ville vi heller ikke hatt evnen til å forstå verdien av lysets areal. 

Ikke tenk for hardt på hvor lang veien er. Du er nødt til å leve her å nå. Fremtiden, Den er her og nå. Dagen idag, En dag om gangen. 

Konsentrer deg om å leve idag, Å vær stolt av at du faktisk gjør det. En dag om gangen, dag etter dag blir til slutt skritt etter skritt nermere målet. 

men mens du går, vil det komme skinnende skatter å smile til deg, de vil gi deg enda mer og enda mer styrke.

Du er inni en fase hvor du må lære deg mestringsstrategier, som PEKER MOT LIVET, Bort fra anoreksien.

Det er ikke anoreksien som skal peke, du skal peke fram - bort fra den. 

Tenk deg at du sitter i en båt. Du er bindt fast i bryggen, og anoreksien er alt du ser. 

Bare det å løsne tauet å begynne å seile er et helt helvete i seg selv, men til slutt, så vil anoreksien bli mindre og mindre, Og horisonten foran deg vil bli større og større. Stol på det. jeg lover av hele mitt hjerte. 

Du vil treffe på skjær, føle at det er lettere å svømme tilbake til bryggen. Ikke gjør det. sykdommen lurer deg, bedrar deg slik den har gjordt så altfor mange ganger før. 

Du kan svømme, SVøm til neste skjær. For når du kommer til neste skjær, så sitter du med erfaringen av at det forrige, det klarte du jo. 

ikke tenk på de gangene det gikk galt, for nå skal det gå bra. nå er du på vei. det er mer en godt nok. 

for all del ikke glem å gråt. Få det ut. Bli kjent med følelsene dine. 

Dissosieringen er hardt å komme utav, Å det tar lang tid. jeg er ikke utav den heller enda. Men jeg har kontroll. 

Det å føle, det er forbanna skummelt, men det er så vakkert. 

når du er trygg på det, er det veldig godt .


og Frida? Jeg vil gjerne være her for deg. Jeg vil heie på deg mens du svømmer. 

Den forbanna anoreksien , den kan hyle til den blir hoven og hes i halsen, La den hyle, for til slutt mister den stemmen, Og da er du fremme, til en helt ny øy, et helt nytt land, anoreksien vil bli et minne, men et svakt et som ikke vinner. 

Du er vinneren, du er helten<3

-------------

skjønner dere hva jeg mener? Denne jenta er klok, vis og veldig skjønn. Jeg er så glad i deg skjønne Regnbuepike. Besøk bloggen hennes her
Frida~