søndag 21. april 2013

siste innlegg før levanger

wow, seks uker gikk fort. i morgen er dagen. jeg legges inn på Levanger i morgen.
Det ble en tøff start på den "turen". selvskadingen tok litt knekket på meg denne helga, men likevel er jeg like motivert for kampen som starter i morgen. jeg ska vinne denne kampen. jeg er klar for et nytt liv. jeg er klar for å kjempe hver eneste dag. jeg er klar for å vinne hver eneste dag. det er hva som forventes av meg. å seire over spiseforstyrrelsen som har herjet i meg i ni år. Jeg skal vinne hver eneste dag. Jeg er klar for det.
Det har vært noen tøffe år både for meg og for mine kjære. Jeg skal bevise at jeg skal klare dette. både for meg selv og for dem. Jeg er klar for kamp. Jeg skal vinne. Dette skal gå bra.


i seks måneder har jeg kjempet mot mine plager. Det har vært tøft, men jeg har kommet igjennom på ett vis. Jeg er evig takknemlig for den behandlingen jeg har fått her på Orkdal DPS. De har vært unike og helt fantastiske hele gjengen. noen bedre, og de vet de har betydd mye for meg.de vet hvem som har vært uutholdelige og fantastiske. jeg er evig takknemlig for all tålmodighet og støtte fra dere.


som sagt tideligere er det ikke tillatt med blogging på levanger, så her ender reisen på bloggingen for en stund for meg dessverre. takk for alt. Jeg lover dere at jeg skal vinne tilbake livet. jeg lover dere at jeg skal leve. jeg lover dere at en sprudlende Frida skal dukke opp igjen om noen måneder. Jeg drar til levanger i morgen. da begynner kampen. Jeg skal kjempe med all styrken jeg har. spesielt for den styrken jeg har inni meg nå vil jeg takke min mor og far og min kjæreste for. De har vært utrolige og tålmodige og fantastiske støttespillere i kampen min. Jeg har blitt mye friskere, og mye mere klar for kampen om livet på grunn av dem. Dette skal gå bra. Jeg har 100% tro på meg selv i denne kampen. jeg skal klare dette.

aller mest vil jeg takke min kjæreste lars. han har vært helt unik i kampen min. ham har vært enestående og sterk. jeg er så takknemlig for å ha en så fantastisk kjæreste. Det skal egentlig ikke gå ann å være å sterk som 20-åring, men det gjør det faktisk. i det siste har jeg og lars fått øyeblikk som kjærester skal ha, og vi har levd livet i det små. jeg gleder meg sånn til vi skal leve fullt og helt.det blir så bra. det blir fantastisk.


så til slutt vil jeg takke alle lesere for all støtte og hjelp. dere betyr mye for meg.
det er en stund til dere får høre fra meg nå, i og med at det ikke er tillatt med blogging på levanger. Jeg kan forsikre dere lesere at jeg skal kjempe videre og bli frisk. takk for følget denne gang. jeg håper på at dere følger meg videre etterhvert.
~Frida~

tirsdag 16. april 2013

hotell og spa

livet kan være bra. livet kan være supert, selv når man er syk. Men når livet er bra når man er syk, sier det noe om at man har blitt friskere. så ja, jeg har blitt friskere, for jeg har det bra.
akkurat nå ligger jeg på hotell britania sammen med min kjære. Jeg fikk i bursdagsgave, hotell med spa osv. vi har kost oss sammen som kjærester i hele dag. vi har vært på spa, vi har spist en sunn god middag sammen. bare jeg og han, ingen sykdom tilstede. det er herlig. det er godt å gjøre noe sånt sammen før jeg skal til Levanger.


vi har hatt det kjempefint sammen i dag, og det trengte vi virkelig. vi har hatt tre tunge år nå, og da er det godt å gjøre noe som føles bra og godt for oss begge.

jeg har eksponert meg på mange områder i dag. fks spiste salat med dressing, drakk drikke med sukker i, spaavdelingen, RØDVIN+++, men jeg likte ikke rødvin da.

nå skal vi kose oss videre med film her.
snakkes
~Frida~

mandag 15. april 2013

din djevelske onde sykdom. jeg tenker på all smerten du har forårsaket for meg og mine kjære. du er så slu og ond. du lurer deg inn i uskyldige sjeler og ødelegger all glede, all livsgnist. du stjeler liv. Du kan på mange måter være til hjelp, men på en ond måte. du lurer deg inn og gjør ofrene dine avhengige av deg.

du kom til meg da jeg var en livsglad ung jente på elleve år. i ni år har du holdt det gående. du gjorde mine sår til et mesterverk som skulle bli ditt. Du sa at jeg kunne mestre. du innviterte meg inn i din verden. først var du bare en vennlig stemme. gikk jeg ikke etter dine ordre straffet du meg. du fikk meg til å tro at din verden var den eneste. men jeg vil ikke være i din verden lenger. jeg vil  ikke være venner med deg lenger. hele den verden du har visst meg er en stor løgn, mange små løgner. ja, de var for meg sanne, men jeg tror på alle rundt meg at du er en løgner. de rundt meg vil at jeg skal ha et godt liv. du har bare ført meg skritt nærmere døden. er det dit du vil ha meg? vil du at jeg skal dø? men vet du hva? jeg vil ikke dø. jeg vil leve. jeg er lei av å overleve. jeg vet at det finnes glede å finne igjen. jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil ha. Så du kan bare slippe taket nå, for jeg er klar til å gi slipp på deg.


jeg har så mange drømmer. det er først den siste tiden at jeg først har trodd på at drømmene mine skal gå i oppfyllelse. før har jeg vært litt lei meg, fordi jeg har ikke trodd at jeg skulle nå drømmene mine. Men jeg er faktisk så heldig at jeg snart skal få hjelp til å komme flere skritt nærmere målene mine. jeg må ville det. jeg må gi slipp på sykdommen. den har på mange måter hjulpet meg til å overleve. men nå må jeg gi slipp på den, og ta imot hjelp til å overleve på andre måter, slik at jeg en gang skal få leve. Det er jo det jeg ønsker. Jeg ønsker å leve.


jeg har kommet dit at tall og kropp ikke er så viktig. det er mye viktigere å ha det bra. i det siste har jeg fått opplevd mye bra. men jeg vet at hvis man har en frisk kropp er det mye lettere å ha det bra. jeg har en barnekropp, noe jeg må gi slipp på. jeg er voksen nå. jeg må gi slipp på barnet i meg. det er vanskelig, for det skjedde så mye vondt som har gitt indre sår. kroppen min ble min måte å kontrollere livet på. jeg må gi slipp. jeg har fått jobbet litt med sårene, men jeg må bare akseptere fortiden og se fremover nå. ja, det er mye vondt, men det finnes så mye godt også. jeg må bare lete litt, slippe inn litt, se litt og åpne opp for nye ting. verden kan være en god plass, så lenge man tar de riktige valgene for en selv. jeg har mine mål og drømmer for livet mitt, og jammen skal jeg kjempe for å få det til. Det blir verdt det.



~Frida~

takk

hei alle sammen!

først må jeg bare si tusen takk for alle gode koselige hilsninger på 20-årsdagen min. blir helt rørt jeg.
så vil jeg si tusen takk til alle som gjorde dagen min så bra.
Jeg har hatt to kjempebrae feiringer.
lørdag feiret jeg med venner og hadde fest. jeg storkoste meg virkelig. Det var så herlig å treffe venner og bekjente igjen. tusen takk for det.
søndag feiret jeg med familie. takk til mamma som fikset det.

I dag er det akkurat ei uke til jeg skal på Levanger. Tenk det! om ei uke har jeg begynt på en ny etappe på friskveien min. Det er nok den viktigste biten for å bli frisk. snart skjer det. Det vi har ventet på så lenge. og jeg er klar. Jeg er så klar som det går ann å bli. nå er det ingen unnskyldninger for å snu eller flykte. På mandag er jeg i gang. Jeg gleder meg. tenk det! jeg får en glimrende sjanse til å få best mulig behandling. jeg er kjempeheldig. Jeg er kjempetakknemlig. Og jeg skal bruke sjansen min også. For jeg er klar.


jeg er veldig spent. Det er jo ikke uventet heller. Det blir litt av en kamp. hver dag skal det jobbes. hver dag blir en  kamp, men jeg skal gjennom. jeg skal vinne. Det blir godt å kjempe sammen med andre også. Vi er flere mot denne forferdelige sykdommen. jeg er ikke alene. jeg gleder meg til å komme igang.


det som er litt dumt er at det ikke er tillatt å blogge under behandlingen. så dette er nok noen av de siste ordene dere får fra meg på en stund. men dere kan jo følge meg litt på facebook.


det er rart. jeg har vært på dpsn her i et halvt år. mye har skjedd. jeg har virkelig fått helt fantastisk hjelp og jeg har vokst og blitt friskere på så mange måter. jeg er så takknemlig for det.
~Frida~

onsdag 10. april 2013

viktige ord fra frida

Det gjør vondt inni meg. Jeg har hatt min første dag uten bulimi på leeenge. Grunnen er at jeg og behandleren min ble enige om at jeg skulle prøve å la være å overspise og kaste opp fordi vekten min raste opp så fort. fortere enn jeg klarer. vektoppgang skal skje, men ikke som følger av overspising. da henger ikke hodet med. jeg skal spise sunn og riktig mat for å gå opp i vekt, og det skal skje på Levanger.
Jeg har passert bmi 15 nå. jeg lever i en helt ukjent kropp. Det føles helt forferdelig. sykdommen tvinger meg til å tenke at det er forferdelig. jeg prøver å tenke at jeg har lov til å tenke nytt, men klarer liksom ikke å gi slipp på sykdomstankegangen min. Den er det jeg har brukt de siste ni årene. Det å plutselig skal tenke og handle på en ny måte er fryktelig skremmende og skummelt, ja nesten livsfarlig. jeg føler jeg befinnner meg på dypt vann. Det er tusenvis av hender som vil hjelpe meg, men sykdommen brøler så høyt. jeg klarer ikke å høre på alle rundt meg som vil at jeg skal bli frisk fra sykdommen. sykdommen brøler høyere.
jeg prøver å la være å tenke anorektisk som jeg har gjort lenge nå. Jeg prøver å tenke nytt. jeg prøver å tenke at kiloene jeg har gått opp er friskt, men sykdommen lar meg faen ikke være i fred.
Det gjør så vondt inni meg. for jeg vet at tiden jeg har foran meg nå blir et helvete. Det er så mye jeg må gi slipp på. Det er så mange tunge bakker å gå. Det er så mye eksponering og trossing. Det er så mange endringer som JEG må gjøre. Det er så mange følelser jeg må eksponere meg for og overleve. Det er så mye at jeg klarer liksom ikke helt å tenke at det blir verdt det til slutt. men det er ikveld. det kan være annerledes i morgen.
Det er rart, i dag hadde vi billedterapi. temaet var drømmer. mitt bilde var stort sett fyllt med overskrifter og ord. FRISK KROPP! REISE! BARN! SYKEPLEIER! BRYLLUP! HJEM! VALG! INGEN SMERTE!
etc. jeg vet jo at den eneste veien dit er å gi slipp på sykdommen. likevel spiste jeg en mager kveldsmat. jeg lyttet og søkte til anoreksien for å flykte fra bulimien. hvis jeg tenker meg om var det nøyaktig det samme som skjedde sist jeg skulle på levanger... anoreksien tok over når jeg skulle "rense" kroppen og "gjøre meg klar for" Levanger. Det er mindre enn to uker til innleggelse. hvis jeg skal gjøre meg mest mulig klar og ha et godt utgangspunkt for det, burde jeg visst at veien å gå ikke bør være gjennom anoreksien. det blir da kanskje vanskeligere å komme i gang når jeg kommer dit. er det noen som har gode råd?

Jeg vet jeg må gi slipp. jeg vet jeg må gå videre. jeg vet hva jeg vil med livet mitt. jeg og mine har ventet på dette i ganske lang tid nå. dette er sjansen min. sykdommen vil tilogmed at jeg ikke skal dra til Levanger. den prøver å overbevise meg. men jeg har bestemt meg,og jeg har varslet mamma og pappa om at de ikke skal komme å hente meg når jeg kommer til å ringe gråtende fortvilt til de. Det kommer til å bli beintøft. det er det ingen tviil om. men dette er min sjanse. tiden har kommet nå. jeg har i årevis pratet om drømmer og planer og ønsker. Nå er det på tide at jeg beviser at jeg virkelig vil det. Jeg beskrev det tidligere som en slags skillsmisse. det er nok det som gjør så vondt. jeg får bare tenke at jeg kommer til å overleve det. det er vertfall ikke et alternativ å fortsette å leve som jeg gjør nå. da kommer jeg ingen steder. det kan ikke en gang kalles et liv. alt er bare sykt. jeg vil jo finne den friske frida jeg. jeg vil leve det livet jeg fortjener.
Så å ty til anoreksien nå, blir rettog slett bare som å snu totalt på alt. Det går ikke din slue sykdom!

Frida vet bedre. Frida vet at det finnes et godt liv som er ment for henne. Jeg er Frida, og jeg får til det jeg vil. så sta er jeg. Det er bare at jeg er vant til å gå på autopilot for fullt og døyve det som måtte komme av følelser gjennom spiseforstyrrelsen eller selvskading. jeg kjenner at kroppen min er full av tårer. jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne klart å gråte. jeg kunne grått i timesvis. jeg skulle ønske jeg klarte å tømme kroppen min for smerte gjennom tårer. jeg lurer på når det kommer. når jeg lar det komme? kanskje det...

jeg savner meg selv. jeg savner styrken min. I dag er bare en ufattelig tung dag. jeg er vant til å overspise og kaste opp. i dag har det bare vært utrolig mye TID, og jeg aner ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg savner venner, håndball, skole,familie, liv....
De kjenner frida. jeg  husker nesten ikke hvordan hun er. jeg er liksom så syk... livet har gått videre for de fleste, og det er over to år siden jeg hadde et tildels normalt liv med skole, venner, fritid osv. tiden har gått, og alt har gått videre. Det er vanskelig å hekte seg på igjen. man må liksom finne seg selv litt på nytt.
så har vi perfeksjonisten i meg som bare tenker at jeg må yte best i alt. Der har vi den jenta som jeg en gang var. som ble syk. jenta som måtte klare alt 100%. jenta som hadde for mye ansvar på sine spe skuldre. jenta som måtte fylle tusen roller 100% og være best. den jenta følte seg aldri god nok. hvorfor følte jeg det? jeg er og var mer enn bra nok. Det ligger så mye smerte i fortiden. hva skjedde egentlig med den lille jenta?
Den jenta som var så glad og sprudlende og frisk. hvordan kunne hun bli så syk? jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. det er så urettferdig. for den jenta er borte. livet har gått videre og jeg har vært fanget i et sykdomshelvete i mange mange år nå. jeg kan ikke hjelpe den lille jenta opp igjen. alt jeg kan gjøre er å finne frida på nytt og ta imot hjelp til å bli sterk og få kvalitet og glede i livet igjen. for selv om jeg ikke føler meg som en person, så er jeg det. jeg har bare vært fanget, og den eneste som kan slippe frida fri, er jeg.
første skrittet er å ta imot all hjelp jeg kan få på Levanger. første skritt er å sørge for at jeg er klar for kamp når dagen kommer. inntil da kan jeg bare prøve å være sterk og samle motivasjon og styrke.

takk for at dere kommenterer. jeg blir veldig glad for all støtte.
~Frida~

søndag 7. april 2013

puslespill

beklager at det er så lang tid mellom innleggene her. prøver å skrive så ofte jeg får til.
Det har vært en liten tung bakke, et fall, ei kneik for meg nå. Jeg har vært gjennom nok en operasjon igjen pga selvskading. Det toppet seg for meg i påsken uten å ha noen å snakke med hver dag, så jeg gikk på en ordentlig smell, men det gikk bra, og nå er jeg hjemme. skal tilbake til DPS`n i morgen. Da er det to uker til prøveuken på Levanger. Det nærmer seg nå. Jeg er kjempespent. Jeg vil så innmarri at dette skal gå min vei nå. De andre gangene jeg har vært på Levanger, endte jeg opp dødssyk på østmarka. Men jeg vet inni hjerte mitt at ting er annerledes nå. Jeg er både psykisk og fysisk sterkere og er mye mer moden, voksen, erfaren og ikke minst klar for å bli frisk. Men det skremmer meg også. Jeg må virkelig gi slipp på spiseforstyrrelsen nå. på ordentlig. Det er beintøft. Det er som en skillsmisse. Jeg har hatt spiseforstyrelsen til å styre livet mitt halve livet, og jeg var også veldig veldig ung da jeg ble syk, så det er utrolig mye jeg må lære meg. Jeg har på en måte skapt min egen virkelighet, og overlevd på syke mestringsstratergier. jeg har det siste halvåret lært meg noen nye, men har vært avhengig av spiseforstyrrelsen likevel. nå er det på tide å bli helt frisk.

Jeg er friskere på utrolig mange måter, og det har jeg å takke DPS`n for. De tok meg imot med åpne armer når andre hadde sendt meg hjem for å dø. Jeg fikk beskjed om at det ikke var håp. jeg var for syk. Sannheten er at ingen er "for syk". Det finnes alltid måter å helbrede et menneske på, man må bare aldri gi opp håpet og fortsette å lete. uansett hvor ødelagt jeg følte meg, ble jeg innhentet på et tidspunkt jeg egentlig var i ferd meg å ta avskjed med livet. Dpsn gav meg håp, tro og livet tilbake sakte men sikkert, så fort og så langsomt som jeg klarte det, slik at jeg mestret alt som for meg var dødsskummelt. de gikk skrittene sammen med meg, og løftet meg opp og gav meg retningslinjer når jeg fallt. jeg følte meg ødelagt. nå er noen brikker lagt på plass igjen, og jeg er klar for å fortsette på levanger å legge på plass flere brikker i puslespillet mitt.
~Frida~

mandag 1. april 2013

påskeupdate

tja, hvordan har min påske vært? ikke så bra, ikke så dårlig. sånn midt på treet. Jeg har hatt alt fra drømmedag til krisedag. Det har vært skikkelig tungt å tilbringe påska(som jeg egentlig elsker) på sykehus, istede for å vært med venner på Oppdal eller hyttetur, skiturer, slalåm, påskeegg etc.
Men jeg tenker at jeg skal være fornøyd at jeg har overlevd påska. Jeg må ta ting som de er nå, og det er snakk om overlevelse og fokus på å hele tiden ta riktige valg som fører meg i riktig retning. Det er tre uker til jeg skal på Levanger nå. Nå må jeg bare holde ut, ta riktige valg, ta imot hjelp og gutse på, uansett hvilket utgangspunkt jeg er på. Jeg har forresten mange flotte friske planer før jeg drar til Levanger også. Jeg skal blandt annet feire 20 årsdagen min. Jeg er heldig som enda lever, så det må feires. Så skal jeg og min kjære på hotell og spa. I helga var jeg sammen med kjæresten min på en liten fest. Jeg storkoste meg, og fikk virkelig vært Frida igjen. Det er nok utrolig godt for han også, at jeg er så frisk. Det er vertfall utrolig godt for meg å være Frida sammen med han.

Det er tøffe tider. tiden min på Levanger kommer snart. Det er da det skal kjempes. Jeg kjenner jeg er livredd. livredd for hvilke følelser jeg kommer til å få. hva gjør jeg om jeg får lyst å gi opp? for den følelsen kommer til å komme helt sikkert. hva gjør jeg når jeg føler meg skitten?eller når angsten topper seg? jeg er så utrolig redd for å mislykkes. Levanger har siden jeg var tolv år gammel vært vår "redning". Nå har tiden kommet snart, og det er da JEG må gi alt. Jeg kjenner tårene presser seg på nå. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg er så lei av å leve et sykt liv, et begrenset liv, et ulevelig liv. Jeg vil være fri. Jeg vil kjenne at skuldrene er senket og ingenting tynger over meg. Jeg vil ha gode selvfølgeligheter i dagene mine, som nå er vanskelig, men som skal bli enkle ting. Det å kunne gjøre ting uten å være redd eller uten å tenke. Jeg vil at normale ting skal være selvfølger.

Jeg har så mye jeg har lyst å gjøre i livet mitt. Jeg har så utrolig mange mål, som jeg er i full stand til å nå, men da må jeg gi slipp på sykdommen. da må jeg velge livet fremfor sykdommen. I ni år har jeg prøvd å hatt begge ting i livet mitt, og jeg har kun balansert på dødsleiet og levd et meget begrenset liv. Jeg har følt meg skikkelig fanget. Jeg fortjener ikke å ha et slikt liv. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener å få det livet jeg ønsker meg, og det eneste som kan gi meg det, er MEG SELV.
så jeg prøver å bruke tiden på å samle det jeg trenger før Levanger. Alle gode råd mottas med takk.
jeg vet jeg har tusen grunner til å bli frisk, men jeg tar gjerne imot fler
.

~Frida~