mandag 21. april 2014

hold on- be strong

høytider er tøffe.. hvorfor er det slik? hvorfor skal de som sliter slite enda mer i høytidene? Jeg har virkelig prøvd hardt å få dette til å bli en fin påske, med herlig besøk av gode fantastiske venner og familie, men likevel kjenner jeg sykdommen tar kveletak på meg. Jeg ser vennene mine fester og har det kjempegøy i påska. de lever livet rett og slett. mesteparten av tiden står jeg i denne kampen med en sterk vilje om å komme meg gjennom dette og bli frisk, men jeg må innrømme at det er veldig tungt til tider. Jeg kjenner jeg begynner å bli lei. Jeg kjenner det begynner å røyne på litt nå. I påsketidene er det kanskje litt mer vikarer enn vanlig her, og jeg merker sykdommen min spiller litt på det. Jeg føler liksom ikke at jeg er forpliktet til å gjennomføre dagene som jeg skal gjøre...Og akkurat det at jeg ikke gjør det, gjør noe med meg... Jeg blir utrolig stresset av mitt eget oppstyr rundt mat fks. Det går over stokk og stein på det området. Samtidig prøver jeg å tenke at det skal være litt ekstra i påska. man skal kose seg med litt godt. men når jeg omtrent går å tenker på mat hele tiden og ikke gjør annet enn å tenke på hvordan jeg skal få gjennomført regimet mitt, så er det et tegn på at det begynner å gå feil vei igjen. Jeg vil ikke tilbake, og jeg vet at det er jeg som må gjøre grepene, men det er jammen ikke lett dette. Jeg prøver hver dag å snu dette, men når kroppen roper etter sukker, og jeg fyller magesekken med det jeg vil ha, og deretter vrenger magesekken og tømmer alle hulerom i kroppen etterpå, er jeg i gang i en negativ destruktiv sirkel. Jeg vet ikke engang om dette handler om mat. Jeg tror egentlig ikke det. I dag fikk jeg ikke gå på butikken når det ekstreme behovet meldte seg, og det klikket helt for meg. Jeg fikk hysterisk angst og gråt lenge. Jeg fikk lyst å gjøre forferdelige ting for å flykte fra angsten... hva er dette for noe? skal jeg virkelig gi etter så lett? må jeg leve med dette resten av livet? den forferdelige angsten som både kommer når jeg fyller magesekken, eller ikke får muligheten til å gjøre det. Jeg er så lei av dette. Jeg vil ikke ha det slik mere... Jeg har tilbringt halve livet mitt på sykehus, og jeg gjør det fortsatt. Jeg har nettopp fyllt 21 år, så er livet mitt slik... Jeg vet at mye av dette handler om at jeg har opprettholdt sykdommen min fordi jeg har en intens frykt for å møte traumer og følelser, og at det igjen er bare jeg som sitter med nøkkelen. Det er bare at det er så forferdelig vanskelig..Jeg vet at jeg må legge fortiden bak meg, men det er ikke så lett når den jager meg hele tiden. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette.. Det er høytid, og jeg vet at på tirsdag er påsken over, og da er det tilbake til hverdag igjen. det blir litt godt, fordi da blir det fokus på kostliste, rutiner, døgnrytme og behandling igjen. Det er det jeg trenger. Denne fordømte påska kan bare bli over nå. Og jeg som brukte å elske påska.. hva skjedde?
hva skjedde egentlig med Frida? venner sier de savner den utadvendte, glade, energiske og omsorgsfulle friske frida.. den jeg en gang var. Jeg har så lyst å bare være henne igjen. bare frida, ingen sykdom...
Jeg har så mye i livet mitt jeg må være takknemlig for, og det er jeg... Jeg har fantastiske venner, en fantastisk familie. Jeg har verdens beste tantebarn som jeg er fadder til, og snart får jeg enda et tantebarn. Jeg mestret skolen. og jeg får behandling... det er ikke alle i min situasjon som har alt dette.. det har jeg.. og både venner, familie og behandlere strekker ut hånden til meg... jeg er der at jeg strekker hånda mi tilbake og tar imot styrke og hjelp, men noenganger klarer jeg ikke det og følger den slue stemmen i hodet slik jeg har gjort hele livet... hvorfor gjør jeg det? hvorfor velger jeg noenganger den letteste veien? Det er jo ikke den som gjør meg frisk.. mamma sa i dag "hold ut frida, det er det som gjør deg frisk", og det er det jo... Jeg må holde ut... skjerpe meg, og stå i det for faen...

Jeg skal da for svarte ikke ha det slik som nå.. Jeg skal jo få et liv..
nå skal jeg drømme meg bort i drømmeland, og håpe jeg får en god natts søvn. i morgen er det en ny dag med nye muligheter, heldigvis... siste dag før ny uke.. takk og lov!
hold on be strong

~Frida~

lørdag 19. april 2014

en herlig dag med thinamii i ord og bilder


Kjære thina..
Jenta mi… I dag kom du endelig på kjempekoselig besøk til meg… åh, jeg ble så inderlig glad inni hjertet mitt når jeg fikk se det nydelige ansiktet ditt, ja, hele deg forresten. Så fin og nydelige jenta mi… åsså fikk jeg endelig gi deg verdens største bamseklem som jeg har lovd deg så lenge. Du sa at det var så godt å endelig kunne holde rundt meg og ikke være redd for å ødelegge meg eller at jeg ikke var innsurret i ledninger. Det var bare meg, og jeg kunne stå på egne føtter og klemme deg leeenge i dag. Endelig. Du er verdens beste venninde, og kjenner meg ut og inn, og motsatt. Det er så godt å ha en venn som deg, som jeg kan snakke med i timesvis om alt og ingenting og om dype ting. Det er så utrolig godt å e deg skinne igjen jenta mi. Du skinner som diamanten, og stråler som sola. Jeg skrev en gang en sang om å skinne som sola, akkurat som du gjør. Du er forbildet mitt. Du har overlevd helvetet, og det vises på hele deg at du endelig har nådd lyset. Jeg er så vanvittig stolt over deg jenta mi. En dag skal vi skinne sammen, og ta verden med storm. I dag satte jeg med deg foran deg, tok frem gitaren, pustet dypt og sang de fineste sangene jeg vet om til deg. Sist jeg sang og du spilte gitar var på lian. Endelig kunne jeg spille for deg igjen, og det gjorde godt..Det var en ære å få spille inn kaptein sabeltann på video slik at lille store Ask kan høre og se. neste gang blir det hiv og hoy. 
vi har opplevd mye vondt begge to, men nå har livet begynt å smile til oss begge igjen, og det skal det fortsette å gjøre. Jeg gleder meg til å bli helt frisk slik at jeg og du kan oppleve alt det vi har planlagt.. i mellomtida skal vi fortsette å kose oss. Vi fikk også takk mange fine bilder i dag, gode minner og ta vare på... jeg er så glad i deg jenta mi, og jeg unner deg alt godt... jeg er så takknemlig for å ha et så fantastisk menneske som deg i livet mitt.. du er unik jenta mi, og endelig begynner du og se det selv. jeg er så stolt over deg... 

vi sees snart igjen, her er noen smakebiter fra en fantastisk fredag sammen med beste jenta mi <3




























Frida~

mandag 14. april 2014

bursdager og litt utfordringer.

Da er bursdagen min over for denne gang, og jeg er ett år eldre... Jeg bestemmer meg for å prøve igjen å satse på at mitt 21 år på denne jorda skal bli mitt år. Jeg har jo overlevd så mye, nå må jeg begynne å leve snart. Og for å sette dette til virkelighet må jeg ta noen grep i dag, NÅ!

Jeg har hatt en veldig fin dag i dag. mange fine mennesker har sørget for at jeg fikk en flott bursdag også i år. Det ble visstnok ingen knallhard festing med alkohol og høy musikk, men det ble derimot en rolig bursdag fylt med kjærlighet og ro. Det tok lang tid før jeg sovnet i natt, så jeg fikk sove til klokken ti i dag, og da ble jeg vekt med at alle kom inn på rommet mitt med det norske flagg, lys, frokost og full rulle med bursdagssang på senga. kjempekoselig. så fikk jeg noen gode klemmer og en fin gave av ei som jobber her. Jeg bestemte meg allerede i går at på bursdagen min skulle jeg ta utfordringen med å eksponere meg litt i forhold til mat, jeg ville la Frida få kose seg, fordi Frida elsker egentlig  gode smaker i god mat og godsaker. Så jeg bestemte meg for å gå litt bort fra kostplanen akkurat i dag, og spise akkurat det jeg hadde lyst på i hele dag. Dette var skummelt, fordi det å ha en så uoversiktlig plan visste jeg ville føre til en del motstand inni meg. Og det ble det, fordi jeg bestilte mine favoritter til frokost i dag og koste meg med det. litt senere dro jeg på sykehuskiosken og kjøpte litt snacks som jeg fylte mitt andre påskeegg med og koste meg med. sjokolade, drops, saltstenger, fox og kjærlighet på pinne... så ble klokka omsider ett og det var tid for middag. Akkurat i dag var det en av mine livretter til middag, så det passet meg utmerket. herlige smakfulle kjøttkaker med masse tilbehør og karamellpudding til dessert. Så fikk magen hvile litt mens jeg begynte prosjektet med å svare på alle bursdagshilsninger på fjesboka. masse koselige hilsninger. Så fikk jeg koselige kort og gaver fra medpasientene mine til og med. kort med gode ord. Jeg har hengt opp alt på veggen min nå. Så kom omsider bursdagsbesøket mitt. Mamma, mormor, søsteren min og kjæresten. De hadde med seg en kjempefin bursdagskake, is med nonstop, melkesjokolade og gaver. Jeg fikk gavekort et gavekort fra mamma, Eva og Jens, hvor det stod : "Gavekort, tenker du har gått langt på føttene dine. rundkjøringer, avveier, kronglestier...Vil gi deg FOTPLEIE og når man går så langt trenger man å UT og SPISE. når det passer for deg" Så jeg fikk altså fotpleie og ut å spise på resturant en gang når jeg føler meg klar for det. Jeg gleder meg. Kjempefin gave... Jeg fikk også en kjempefin T-skjorte som det sto fine kloke ord på. Og masse penger selvsagt. Må jo kompansere for alle bursdagsgavene jeg har kjøpt til meg selv de siste dagene. hehe. Jeg var på kjøpesenteret og kjøpte meg kari traajakke, en knallrød treningsgenser og en knalllilla fleecejakke. Jeg merker jeg trenger farger. Jeg trenger energien fra farger. Jeg elsker jo farger, og jeg elsker å pynte og stashe meg opp.
Jeg koste meg veldig under besøket. vi spiste kake, is og koste oss og snakket og tullet. Det er vertfall ikke noe i veien med humoren for tida. Klokka ti over fire kom det fra mamma "no e det 21 år sia du kom te verden Frida". Jeg måtte smile litt da. Tenk av alle mulige muligheter(uten at jeg skal gå inn noe mer på det) så ble det akkurat meg som ble født. Frida Johnsen, energisk og livlig jente med store planer for livet sitt. Jeg hadde det knallbra mine første leveår, før livet mitt ble snudd på hodet. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva som skjedde, for det har jeg skrevet om tidligere, men det ble altså til en turbulent kronglesti hvor alle mine nærmeste og alle i livet mitt møtte store utfordringer. Jeg har brukt ti år nå, på en sykdom som nesten har tatt livet av meg mange ganger. Jeg har stangert på veien min. Jeg vil ikke si at jeg har gått på friskveien hele tiden, men jeg har gått på min vei, og alle skritt har vært viktige. I alle situasjoner og gjennom alle utfordringene har jeg lært og erfart, og blitt sterkere. som jeg skrev i går, selv i den minste og skjøreste svakhet finnes en enorm styrke, og akkurat det har jeg bevist for meg selv mange ganger. Nå har jeg kommet litt ut av helvetet og er på vei ut av det. Jeg har tatt et valg. Jeg velger å kjempe mot døden, og tar imot livet med åpne armer og nysgjerrighet for første gang helhjertet og viljesterk. mange, og da mener jeg utrolig mange har fortalt meg hvor ufattelig mye viljestyrke jeg har som nesten klarer å sulte meg til døde, sabotere utallige behandlingsforsøk og bruke all energi dag inn og dag ut på å ødelegge alt i livet mitt. Det er litt vemodig å skrive at jeg har gjort dette, for det er vel ikke helt sant. For meg har det vært demoner inni meg som har gjort det, selv om jeg har gjort det fysisk liksom. men det alle sier da, og som jeg tror fullt og helt på nå, er at hvis jeg bruker all viljestyrken min på å kjempe mot riktige mål og med riktig fokus, bygge opp meg selv fysisk og psykisk, stå imot sykdommen og bli sterk i meg selv, så vil jeg vinne denne helvetes evigvarende kampen og krigen og utrette akkurat det jeg vil. Da jeg skjønte det, fikk jeg en enorm lettelse inni meg. Jeg forstod i hjertet mitt at jeg kunne bli frisk og fri. Tenk at jeg en dag kan slippe smerten og sårene, traumene, de forferdelige bildene i hodet, stemmene vil slutte og brøle, tankene vil bli friskere, og jeg så sterk at jeg kan erklære meg selv fri og selvstendig, FRISK! Det er jo det jeg ønsker. Jeg vil være hun som vant, hun som mestret sitt eget liv på godt og vondt, hun som lever livet sitt og er lykkelig.
Den erfaringen jeg har som pasient vil gjøre at jeg har gode forutsetninger til å klare å nå drømmen min med å hjelpe andre mennesker. Jeg kommer til å bli en hjelper som kanskje forstår når jeg får pasienter som fortvilt forteller meg om sin smerte og lidelse. siden jeg vet hvordan det føles og kjennes og oppleves, kan jeg både hjelpe og i tillegg være et forstående medmenneske. jeg kan bære håpet for andre mennesker som trenger det, til de blir sterke nok til å bære det selv. Det jeg har lyst til er å hjelpe mennesker til å blomstre. For jeg vet at det er mulig. Av egen erfaring vet jeg at det umulige er mulig. Selv mennesker som knapt puster fortjener å kjenne håp i hjertet sitt, slik at jeg kan plante et blomsterfrø med håp inni dem, vanne dem og gi dem næring slik at de vokser seg sterke og klare for verden igjen. jeg vil hjelpe andre mennesker slik at de får et godt liv. Fordi alle fortjener det nemlig!

tilbake til besøket mitt i dag. Vi koste oss, og før de dro fikk jeg hilse på mitt kommende tantebarn i magen til søsteren min. I dag var det stille der inne, men det var kjempeherlig å kjenne på magen og vite at snart kommer han til verden. Jeg gleder meg sånn. Enn at jeg skal få oppleve og nok en gang bli tante. Jeg skal prøve så godt jeg kan å bli en god tante Frida for han også. Gode klemmer fikk jeg før de reiste hjem til lensvika. Etter at de dro ryddet vi opp, og jeg satte igjen med en god følelse av hvor heldig jeg er som har en så god familie som virkelig bryr seg om Frida, meg. Og jeg synes det er så godt at jeg klarer å være Frida sammen med dem igjen. De sa det til meg at de gleder seg til å være sammen med meg fremover. Det gledet hjertet mitt. Jeg følte at jeg var verdt noe.

Så fortsatte jeg og lese gjennom alle kommentarer jeg har fått og svare på de. koselig å få altså.
Med tanke på alt sukkeret jeg hadde i meg i dag, så ble jeg i ganske godt humør, så på kveldingen satt vi på stuen og dlete viser i vildens sky. mange gode vitser og gåter som kom for å si det mildt. Fikk brukt magemusklene litt da også. Det er så morsomt og herlig å le igjen. Sånn ordentlig le liksom... det er medisin det. Så spiste jeg kveldsmat. Men etter kveldsmaten ble ting litt vanskelig. Sykdomstankene og stemmene plaget meg veldig. Jeg kjente mye på skyld og lot skammen over alt jeg hadde inntatt og kost meg med ta litt overhånd. Jeg prøvde virkelig å holde ut og stå i det. Men sykdommen klarte å skape en enorm angst inni meg. Dette var pga av maten jeg hadde spist, og at jeg i det hele tatt tillot meg å kose meg med den. Det er ikke lov, hvorfor kunne jeg tro på at jeg skulle fortjene noe sånt ?
Så til slutt satt jeg meg ned på gulvet, satte på musikk og tvingte meg selv til å holde ut til at klokka skulle passere midnatt, slik at bursdagen min var over. Jeg bestemte meg tidlig for at sykdommen ikke skulle ha noe innvirkning på meg i dag, og slik ble det nesten. Jeg utførte hvertfall ikke handlinger ved å flykte fra angsten, stemmene og følelsene på selve dagen. Jeg satt pal og ventet til klokka bikket midnatt. Så slapp jeg taket. Jeg mistet kontrollen, grepet, og virkelighetsfølelsen. nå ville lille Frida flykte fra smerten. Så jeg utførte mitt på toalettet, mens jeg gråt over hvor skuffet jeg var over meg selv. nederlag... Men jeg må vel bare innse at jeg kanskje ikke er sterk nok til å klare å stå imot spiseforstyrrelsen helt enda. Det er mange feller, og det er mange sannhetsløgner jeg klamrer meg fast i for de har vært sannheter for meg så lenge. hvordan tro på noe annet, når jeg ikke klarer å være tilstede i den fornuftige delen av meg selv? Jeg skulle gjerne hatt svar, men jeg vet at svarene kommer... jeg må bare være tålmodig... gi meg selv muligheten til å bekjempe dette, men da må jeg være snill med meg selv...

Nå er jeg da 21 år. mer voksen, mer ansvarlig for eget liv og etterhvert andres. men først mitt eget.
i slike situsjoner gjelder det å finne tilbake tilbake til meg selv og den fornutige dlen, og gjennomføre friske valg og stå for dem. nå gjelder det bare å holde fast i seg selv og virkeligheten. Det blir verdt det.
~Frida~

søndag 13. april 2014

bursdagsinnlegg - sterke ord og bilder fra mitt dypeste indre

vel vel.. da er jeg plutselig blitt 21 år! wow, det er virkelig utrolig rart. Da jeg var barn, synes jeg at det å være over 20 år var kjempevoksent, men jeg kan vel absolutt ikke si at jeg føler meg VOKSEN nå...
Det var jo som i går jeg skulle begynne på skolen liksom.. men det er vel bare å innse det. jeg er og blir voksen.. ehm..!

Jeg har hatt et turbulent liv, men jeg har opplevd mye godt også. Jeg velger å prøve å fokusere på det gode, og jeg jobber hver dag med å legge det vonde bak meg.. borte, ikke glemt, men bearbeidet. det kapittlet er over. Det er vanskelig å legge det bak seg, for det jeg har opplevd har vært med på å formet meg som person og gjort at jeg er den personen jeg er i dag... jeg vil si at jeg i mange år har vært veldig borte fra meg selv.. jeg har mistet meg selv veldig mye, i tillegg var jeg såppas ung da det skjedde slik at det var vanskelig å finne tilbake til en personlighet jeg ikke husker eller erindrer noe om. Så jeg fokuserer på at jeg skal finne meg selv på nytt og skape et nytt jeg, og det som er så fantastisk er at jeg kan bli akkurat den personen jeg vil. Identitet er viktig, og jeg synes det er et kjempespennende prosjekt.. prosjekt Frida liksom. Det å finne seg selv, hver dag finne nye egenskaper og oppleve nye sider ved seg selv.. Det er første gang på lenge at jeg virkelig kjenner at jeg klarer å være tilstede i min egen kropp og i denne virkeligheten. Det er 2014 nå liksom.
Jeg vet ikke helt sikkert hva som gjorde at jeg ble friskere fra diagnosene mine, men jeg tror og mener at det handler mye om at jeg ble lei av det syke, og var sulten og nysgjerrig på det friske, i tillegg kjente jeg at kroppen og psyken satte sine begrensninger etter årevis med store påkjenninger. Og når jeg i tillegg fikk de riktige rammene og et tilpasset opplegg som jeg var sterk nok til å tåle og gjennomføre, så ble jeg motivert til å kjempe igjen.. Jeg husker følelsen i kroppen av å kjenne at man har fightermodus. man føler seg uovervinnelig! ikke mot verden og fremtiden, men mot alt som hindrer en i å leve sitt eget liv.

jeg har blitt voksen nå. Det prøver jeg å fortelle meg selv hver dag. På mange måter er det vanskelig å bli voksen, fordi det betyr flere forventninger fra samfunnet og andre mennesker. men jeg skal tåle det jeg også. jeg tåler det. Jeg er jo verdensmester i å være en barnslig umoden psykiatrisk pasient som ikke tar ansvar for sitt eget liv, så det er egentlig den største utfordringen. Det å stå overfor både store og små valg i hverdagen. Jeg har funnet ut at absolutt alle valgene, uansett store og små, er like viktige. selv små valg har store påvirkninger i livet, slik er det vertfall i livet mitt, fordi det er så utrolig viktig at de riktige fornuftige valgene taes av MEG hele tiden. Det er en kamp, og jeg får mye hjelp, og jeg kjenner at jeg mestrer det. mestring er en herlig følelse. Jeg skulle ønske jeg fant den tidligere, eller at jeg ikke falt inn i den syke verdenen for å bare mestre den istedefor de egentlige utfordringene i den virkelige verdenen. Jeg snakker mye om den syke eller den friske verdenen nå, det er bare at det er så utrolig stor forskjell. Og det er jo igjen en bra ting... Men det skulle ha vært mer fokus på nettopp det å mestre det psykiske eller syke i den friske verdenen, fordi vi har jo alle en psykisk helse, og vi møter alle motstand iløpet av vårt liv. Jeg mener at psykisk helse skulle vært et eget fag i skolegang. vi trenger alle å lære å mentalisere fks. Mentalisering, det å lære å forstå og sette seg inn i en annen persons situasjon eller se en annen persons vinkling på utfordringer. Det vil kanskje skape mer forståelse mellom hverandre. vi trenger å forstå hverandre. vi trenger å bli respektert for hele den personen vi er. både sterke og svake sider.

Jeg sier det igjen.. jeg har blitt voksen nå, men det har slett ikke vært noen selvfølge for å si det sånn. Jeg har møtt utrolig mye motstand i livet, og opplevd mye. Men det gjelder også de rundt meg.  Uten familien min, venner og helsevesenet har jeg ikke levd i dag. spesielt familien min har vært helt utrolige. spesielt min kjære mor og far. Det er rart hva kjærlighet til egne barn kan skape av indre krefter til å kjempe som en superhelt. De har ALDRI gitt meg opp, uansett hvor håpløst og mørkt det har vært. uansett om jeg har blitt kalt behandlingsresistent og de har blitt fortalt av leger at jeg skal dø, så har de kjempet med nebb og klør. Det er mange som mener jeg er et vandrende mirakel, som er i live etter alt kroppen min har blitt utsatt for. Da tenker jeg spesielt på hvor utsulten og forferdelig dårlig jeg var og på den meget uvanlige og alvorlige livstruende selvskadingen min. Det er få ganger jeg har skadet meg selv for å dø. Det var aldri meningen. jeg har alltid ønsket å leve, men jeg har rett og slett hatt det så vondt inni meg at jeg fysisk har torturert meg selv og fysisk har gjort forferdelig dramatiske skader mot kroppen min UTEN at jeg var tilstede i meg selv.. dette har som oftest skjedd i full dissosiasjon. Jeg har som regel hatt angst som har eskalert og utviklet seg til å bli skikkelig ille, til at det har blitt uutholdelig, med flashback, kraftige stemmer som har skremt vettet av meg, og bilder i hodet som ingen kan forestille seg kunne dukke opp i mitt hode, helt til hjernen og kroppen min bare har koblet ut fordi det rett og slett blir for mye.. det er ikke jeg som flykter.. kroppen min og hjernen min flykter fra en uutholdelig tilværelse. den klarer det ikke.. så jeg flykter til den lille jenta som opplevde overgrep og svik på svik, fordi hun hadde det så vondt at hun måtte flytte smerten i full desperasjon og angripe sin egen kropp og torurere den.. den fysiske smerten var bedre enn den psykiske...
Denne selvskadingen har pågått lenge nå, og det ble gjort tiltak som skulle hindre meg i at dette skulle skje.. rett og slett for å hindre at jeg henrettet meg selv... denne behandlingen foregikk på lukket avdeling på en akuttpost på østmarka. og det er noe av det verste jeg har vært med på. Det verste noen kunne gjøre mot noen som har opplevd det som jeg har opplevd, ble gjort.. jeg ble lagt i reimer.. døgner rundt... i månedsvis. dette gjorde at jeg bare ble sykere og mistet meg selv mer og mer, fordi dette var rene retraumatiseringen for meg. Det å bli reimet fast fikk meg til å flykte tilbake til lille Frida som opplevde å bli utsatt for grovt overgrep og vold... Det gjorde utrolig vondt...
Dette var kanskje nødvendig i perioder, men ikke hele tiden.. jeg følte meg som en morder, som en kriminell.. jeg var i fengsel.. men hva hjalp det hva jeg sa? ingen hørte på meg. Jeg var jo så syk, og visste ikke mitt eget beste... det er feil. jeg hadde mine klare meninger på det som foregikk. og jeg prøvde hardt til å få dem til å forstå. Men det gikk ikke.. reimene var alltid løsningen. Jeg var bare et objekt som ble reimet fast i et helvete. dag inn og dag ut... hvorfor tok ingen grep?
jeg beklager til mamma på det dypeste som måtte oppleve å få desperate og forferdelige telefonsamtaler fra meg hele tiden, hvor jeg tryglet og bad om at hun skulle hjelpe meg ut derfra. hva skal en fortvilet mor gjøre i en slik situasjon... hun kunne ingenting gjøre, for ingen hørte på henne heller.
Det var et helvete, men vet dere hva? jeg kom meg gjennom det, og jeg overlevde det også.

bare knapt to måneder etter sitter jeg her og skriver om det, og er mye friskere.. fordi flinke og vakre mennesker tok meg, Frida imot med åpne armer og gradvis presenterte meg for en ny verden og nye mestringsstrategier. Jeg ble møtt med respekt for den jeg er og utfordringene jeg hadde. uansett hva jeg møter på, så får jeg hjelp og blir tatt på alvor. Det er jeg ikke vant til. Så i starten var det vanskelig å åpne seg å snakke om smerten på innsiden og om demonene som herjet på innsiden, men det tok ikke lang tid før jeg ble trygg her.. nå har jeg kommet langt, selv om jeg har mine fall.. jeg fokuserer på det kommende livet og hva som skal bringe meg til toppen av fjellet. jeg jobber med å legge fortiden bak meg, og jeg står i følelsene, snakker om den med ord og ikke handlinger.. desruktive handlinger.. det også prøver jeg å legge bak meg..

Nå smiler jeg, jeg ler, jeg lever litt, jeg kjenner glede i hjertet mitt igjen...
Så uansett om demoner på innsiden er sterkt imot at jeg fyller 21 år i dag, Så skal jeg FAEN meg feire meg selv for at jeg lever... I dag er Fridas dag, og det kan ikke sykdommen ta ifra meg.
jeg tar tilbake livet mitt... kanskje har jeg aldri hatt det helt.. men nå har jeg det litt.. jeg er sjef i mitt liv.

det jeg har skrevet i dagens innlegg var kanskje litt... tja, hva skal man si? tøff og sterk lesing, men denne bloggen heter my truth, og dette er min sannhet. Det finnes mye jævlig og mørkt i denne verdenen, men heldigvis og takk for det, så finnes det så utrolig mye gode ting her i livet også..det gjelder bare å ha fokus på dem slik at man kan se dem... for det er så utrolig viktig å fylle hjertet og sjelen med gode ting gjennom livet. det er nok smerte. en konkret ting man fks kan gjøre er å kun omgås med mennesker som fyller hverdagen din med glede og som du kjenner gjør deg godt. Eller fylle hverdagen med aktiviteter eller ting som gjør at du synes det er meningsfylt å leve. Jeg har blitt kjent med utrolig mange mennesker på min reise gjennom livet, og jeg husker hver enkelt av dem.. ikke for smerten deres, men den utrolige imponerende måten de har taklet utfordringene sine på og blitt sterkere av det og igjen blomstret som den vakreste blomst. Jeg har sett mennesker som nesten er livløse enten pga av alkohol, rus og narkotika, psykiske lidelser eller fysiske sykdommer. jeg har fulgt venner til graven. det er utrolig stor kontrast å oppleve dette fremfor den "virkelige" verdenen. men jeg har blitt så rørt og beveget over hvor sterke mennesker kan bli og hvor sterkt de kjemper for å enten beholde eller kjempe for å ønske seg tilbake til livet igjen. Det finnes så mye svakhet, men i selv den minste skjøreste svakhet finnes en enorm styrke... dette og disse opplevelsene og menneskene jeg har møtt har fått meg til å tro på livet igjen. Det har gjort meg sterk selv i de svakeste stunder. Og jeg må bare få si at jeg er utrolig takknemlig for å ha fått opplevd det gode som har kommet ut av all galskapen og det dystre mørke. Det var en gang en dødssyk medpasient som fortalte meg en gang at "etter regnet kommer regnbuen frem Frida, husk det, visualiser det og lev etter det"..

så i dag feirer jeg livet, styrken, kjærligheten, takknemligheten og håpet.. ikke bare for meg selv, men også for dere.

takk for meg.

tatt på min siste dag som 20 år

venner er alt <3

min skjønneste vakre Aurora som jeg er så inderlig glad i. tenk at jeg får være fadder og tante frida til deg. 
Legg til bildetekst
min vakre Keiki! du døde på torsdag. jeg hadde tenkt at vi kunne gå en tur på bursdagen min. jeg hadde tenkt å vise deg at matmor hadde blitt sterk og frisk slik at hun kunne lufte deg igjen, for det var så lenge siden sist. matmor har vært borte fra deg lenge nå, og selv om du har blitt godt tatt vare på og hatt det bra, så savnet du nok matmor, fordi matmor savnet deg. hun savnet alle kveldene du lå i sengen min å så meg inn i øynene, de brune øyne dine, mens jeg fortalte deg om min smerte, dag etter dag, år etter år, snakket vi sammen. jeg med ord, du med øynene dine og små lyder. du var min beste venn i mange år fordi du var den eneste som jeg klarte å snakke med fordi du dømte meg ikke. men det skal gå bra med oss begge. fordi matmor har nå fått andre mennesker å snakke om smerten med, og du har det bra. jeg ser for meg at du spiser bein hver dag, og løper omkring i skogene i himmelen uten å bli stiv i kroppen din. takk for at du alltid var der å hørte på meg keiki. Jeg skal aldri glemme deg. sov godt, og god tur videre. jeg glemmer deg aldri <3
søss, kjære søss! hvor skal jeg begynne? da vi va små gjorde vi ikke annet enn å krangle, så ble lillesøstra di syk og verden din ble snudd på hodet. Sykdommen min flyttet inn på Rosenhaug. Du viste aldri så mye følelser på denne tida.  i ettertid tror jeg du var redd for meg. du ville ikke miste lillesøster, og du var jo vitne til at lillesøster visnet mer og mer for hver dag.  i tillegg måtte du klare deg selv du, fordi mamman vår måtte være med lillesøster på sykehuset. du trengte mamma, men hun var på sykehuset. kjære Eva, jeg er så lei meg for alt min djevelske sykdom har forårsaket. mange år med angst, reddsel, smerter, forferdelige opplevelser og motløshet. men aldri har du felt en tåre. likevel har du for meg vært verdens beste storesøster. du er mitt forbilde, og jeg er så glad i deg. takk for at du skapte lille valentina, slik at jeg kunne være tante frida for henne. det betyr mye for meg. jeg håper du tilgir meg for alt eva. uansett spanderer jeg sydentur ved første annledning. gla i deg. 
et sterkt øyeblikk i en av mine svakeste tider. meg og min kjære mor. takk for at du fins mamman min <3 du har reddet livet mitt så mange ganger, selv om du sier jeg er som katten og har ni liv. jeg har bare et liv, du har både gitt det til meg og sørget for at jeg har levd det. jeg er utrolig glad i deg og stolt over å ha deg som mamma. vi skal ta verden med storm!! 
mine godeste barndomsvenner<3 jeg savner dere sånn. takk for alt vi har opplevd. jeg håper vi finner kontakten igjen. dere betyr så utrolig mye for meg. kjære gursken, bestevenninda mi, jeg savner deg sånn. kjære erik, min første kjæreste og min bestekompis, keep up the good work, så håper jeg vi treffes snart. glad i dere begge. vi mangler en til på dette bildet for å få samlet firkløveren da, mr.Hoem. glad i deg også øyvind.. skulle gjort mye for å få en dag til som åtteåringer og herjet lensvikskolen med stil. 
Denne karen her fortjener å få bli med her. Dette er Lars Daniel. min største kjærlighet. Kjærligheten vår tok ikke slutt, men det måtte tas et forferdelig vanskelig valg. vi valgte å gå videre hver for oss. så nå er vi bare venner, og det er jeg kjempeglad for. jeg vil bare takke deg Lars for fire fantastiske år sammen. du kapret kjærligheten i meg og jeg du gav deg hjertet mitt, men det tok lang tid før jeg klarte å gi deg hjerte mitt. du hadde nemlig djevelen imot deg, og han bodde i jenta du elsket over hele ditt hjerte. selv om vi hadde fire fantastiske år sammen, så fikk du oppleve et helvete. du opplevde å se jenta di frisk til å bli dødssyk, i livsforlengende ledninger og tuber, i full spennt bue i kraftige annfall, i en sjelletkropp, inntullet i bandasjer, borte.. du mistet jenta di mange ganger, men likevel levde vi på drømmen. du gav aldri opp, og du gjorde meg sterk. vi ble forelsket på et vorsspiel en vinterkveld. jeg tror det er den jenta du husket hele veien gjennom kampen vår. du lengtet sånn etter henne, men fikk henne aldri. til slutt klarte du ikke mer, og det er greit lars... drømmen vår lever videre i hjerte mitt, men jeg skjønner at du må gå videre, for vi lever to forskjellige liv. jeg er veldig glad for at vi møttes den vinterkvelden og at du tok meg med på reisen inn i livet. jeg elsker hvert sekund av det, og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke valgte DEG overfor sykdommen. Fordi du er så utrolig fantastisk god, omtenksom, ufattelig klok og full av visdom, og musikklidenskapen din var noe av det beste med deg. den dyrket vi sammen. så var du sterk som en bjørn både fysisk og psykisk. Du kommer til å nå målene dine, og den dagen jeg blir mamma og lille lea amalie sitter på fanget mitt skal jeg fortelle om deg. du kommer alltid til å være en del av meg. nå som jeg har blitt friskere har jeg så mye jeg vil gi deg, for min kjærlighet til deg er fortsatt stor. Men jeg håper bare at du har det bra nå, for det fortjener du helten min. takk for alt lars. hos meg er du alltid velkommen. alltid <3
veien til å bli frisk har vært en kronglesti. Det har vært mange fallgruver og hull i veien. noen ganger har jeg fallt, andre ganger har jeg oppsøkt dem, andre ganger har jeg surfet videre... men nå har jeg kommet dit at jeg ser meg nøye om hvor jeg går, stopper opp og hviler, går skritt for skritt i riktig retning på friskveien.
Ei som endelig har blitt kvitt sonden fordi hun bestemte seg for å begynne å spise "medisinen" sin... det var visstnok barnegrøt, men i teorien så var det aktuelt fordi jeg måtte begynne på nytt. helt på nytt måtte jeg lære både magen og hodet på å spise igjen. jeg klarte det!
min skjønneste karimor.. du har betydd så enormt mye for meg. Du ble så lei deg da jeg dro fra deg fordi jeg måtte på sykehuset da vi var barn. det var ikke lett for deg det. du var jo så skjør selv også. Vi har gjort så mye morsomt sammen, og du har alltid vært min beste venn. du har alltid lyttet til meg og støttet meg. jeg vet du tenker på at du gjorde noe feil da jeg ble syk, men det vil jeg ikke du skal tenke på. vi var barn, og jeg har tilgitt deg, fordi du er så fantastisk en person som jeg vil ha i livet mitt. I dag er du mitt forbilde, for se hvor langt du har kommet. jeg gleder meg til du kommer hjem fra Lillehammer, ferdig advokat. da skal vi leve livet! vi har mye å ta igjen. glad i deg jenta mi! 
Dette bildet betyr mye for meg. Jeg drømmer om å en dag få bli fri. Det må føles litt som dette bildet. Fri til å slippe taket.
se på hendene, de slipper taket i fortiden, men samtidig er de klare til å motta livet.













~Frida~

lørdag 12. april 2014

venner

venner...
jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner. Gode venner som styrker meg som person og som styrker det friske i meg. venner som man bare kan leve livet med... jeg har kanskje ikke vært så god venn selv de siste årene. jeg har stort sett holdt meg for meg selv. men jeg kjenner nå at nå vil jeg ha venner inn i livet mitt igjen. Jeg har hatt en "venn" inni meg som har vist seg å være min største fiende. Den hvisket løgner til meg med sin slue stemme og lokket meg inni verdenen sin når jeg var på mitt mest sårbare. den fikk meg til å tro på sine løgner i og laget vilt kaos inni hodet mitt, og etterhvert kroppen min. Den fortalte meg hvor dum jeg var som trodde at jeg var verdt noe og kunne tro på noe så idiotisk som at jeg var god nok til å kunne fortjene å eks spise, hvile, være glad, kjenne mestring eller tillate kjærlighet og omsorg. Den brølte til meg at jeg var skitten og uren. Jeg ble fryktelig redd... jeg ville føle meg ren, jeg klarte ikke skittenhetsfølelsen og skammen. sykdommen sa "jeg kan hjelpe deg, Frida"... sakte lyttet jeg mer og mer til min nye "venn". Fordi det å gå å kjenne på følelsene etter det ubegripelige jeg hadde opplevd var for vondt... jeg søkte et sted hvor jeg kunne finne fred, fri fra smerten. og jeg fant det...

jeg skal ikke skrive mer om hvordan spiseforstyrrelsen spiste meg opp mer og mer, men jeg skal skrive litt om hvor viktig det er å ha venner. både i tunge tider og i fine tider. venner er de menneskene som man kjenner gir en noe. mennesker som gjør at du synes det er godt å leve. mennesker som gjør at du føler deg trygg og verdigfull. mennesker du opplever glede med, men også som man skal oppleve gjensidig omsorg med. Når jeg tenker på alt jeg har opplevd med vennene mine, blir jeg glad. Da kjenner jeg glede. Jeg er så glad for alt jeg har opplevd med vennene mine. Så mange opplevelser, og flere skal det bli. Det som er så bra er at vi er alle så forskjellig, så man kan bruke vennene sine til forskjellige ting. noen er kanskje gode å snakke med, mens andre er bedre på å finne på ting sammen liksom.. venner er så utrolig viktig. både for at vi skal føle oss verdigfulle og akseptert og få bekreftelser på oss selv, og at vi skal ha likesinnende mennesker å omgås med.

Jeg har veldig mange forskjellige venner. noen er barnomsvenner, mens andre har jeg møtt gjennom sykehistorien min, og andre har jeg møtt på skole og innen utdanningen... alle er jeg like glad i, og jeg har forskjellig relasjon til alle sammen. Jeg er like glad i alle sammen!

Til alle vennene mine.. takk for at dere er der for meg, og takk for at dere kom inn i livet mitt og støtter meg... jeg skal virkelig prøve å være en bedre venn for dere fremover..


~Frida~

torsdag 10. april 2014

RIP hunden min

kjære gode snille hunden min <3

kjære keiki! Jeg glemmer aldri den gangen jeg sliten og trett kom tuslende hjem fra skolen, og du kom løpende med dine søte små labber i mot meg. Du var så nydelig! Og du gjorde livet mitt bra. Du ble lekekameraten min, vennen min og du lyttet til meg uansett hva som kom ut av meg. Du ble min beste venn. Jeg tok deg med på tur, og du tok meg med på tur. Bare jeg sa ordet "tur" oste det glede av deg. Du elsket tur...
Men så ble jeg syk, å måtte forlate deg.. men innimellom kom du å besøkte meg og jeg kom hjem innimellom. gjensynsglede!
Du levde i 11 1/2 år, og du var verdens beste venn. Du var sliten og trett nå, og ble syk i natt, så du måtte få deg en sprøyte slik at du skulle få slippe å ha det vondt. Det er forferdelig trist å miste deg, men jeg vet du har det bedre nå. Det var urettferdig at det skulle ende slik, jeg skulle gjort hva som helst for å få gått en siste tur med deg. Da skulle vi gått i skogen, slik at du hadde fått løpt rundt vilt og uhemmet slik du elsker. Jeg kommer til å savne deg. Du kommer alltid til å ha en plass i hjertet mitt kjære keiki.

sov godt, og god tur videre <3
jeg er glad i deg, vennen!


~Frida~

tirsdag 8. april 2014

noen tanker

Verden er et vanskelig sted å være noen ganger, men heldigvis er det et godt sted også. Noen ganger klarer jeg å fokusere på det gode som finnes i verdenen her, mens andre ganger er det mer negative ting som styrer meg og tankene mine. Det er tøffe dager, men likevel føler jeg på et vis at ting går fremover. selv om det går et skritt frem og to tilbake noen ganger, så er jeg og de som jobber her enige om at jeg faktisk har kommet meg noen skritt videre. hos meg handler det mye om valg akkurat nå. Når det oppstår situasjoner hvor jeg tidligere ville mestret det med destuktive handlinger, er jeg nå kommet dit at jeg faktisk klarer å komme tilbake til meg selv når jeg blir fjern, og stoppe opp og tenke over utfordringen jeg står overfor. Jeg har mange muligheter, men jeg velger etter mye ambivalens å ta det riktige valget. Jeg velger som regel å stoppe opp, tenke meg om, veie for og mot, for å så velge å ikke lystre sykdommen og utføre det den ber meg om. Det er vanskelig å stå imot. for mange er det kanskje bare tanker som muligens styrer valgene man tar, men hos meg oppleves det som veldig virkelig og ekte, fordi jeg hører sterke sinte og strenge stemmer som gir meg ordrer, trusler, dilemmaer, krig og vanskelige valg. Noen ganger når jeg er sliten hallusinerer jeg også. Jeg opplever å se ting jeg frykter. Det er veldig skremmende, og gjør at jeg selvsagt ikke vil være tilstede der og da. stemmene begynner når jeg åpner øynene om morgenen. Da forteller dem meg hvor ufyselig og svak jeg er som i det hele tatt våger å våkne, jeg kan jo bare prøve meg på å stå opp. da blir det helvete. så fortsetter det når jeg skal stelle meg. Da får jeg høre hvor stygg, feit og uverdig jeg er. Jeg ser alle feilene ved meg selv som stemmene forteller meg. Jeg blir styggere og styggere for hvert minutt jeg ser meg i speilet. og slik fortsetter det.... helt til kvelden... da er jeg så sliten av å ha stått imot alle lyster og stemmer hele dagen, og har jeg et svakt øyeblikk, er det ikke mye som skal til før jeg gir etter, faller fullstendig inn i sykdommens verden og mister meg selv helt. Da blir jeg vanligvis ekstremt urolig og har angst, og er veldig redd og usikker og opphengt i å finne på et eller annet for å lindre. Da vil jeg flykte... Da vil jeg ikke være tilstede... når følelsene og angsten og stemmene herjer og kriger inni hodet mitt, blir det noen ganger for mye for meg, og jeg får anfall...
anfallene sliter meg ut.. jeg blir utmattet, og det tar flere timer før jeg kommer til meg selv etterpå.

Men nå ser jeg at jeg skriver bare om det negative her... skjerpings! Jeg har jo mesteparten av tiden det bra nå. Jeg klarer endelig å gjøre ting jeg har lyst til. og det beste, jeg klarer å kjenne hva jeg, Frida har lyst til. Så er det så mange fine mennesker rundt meg som jeg har fått så god kontakt med. Det er mye bedre å være her på DPSn enn på østmarka. Folk er mer normale og friskere, og da er det lettere å ha et friskere fokus selv også. Her er folk for å bli friskere slik at de klarer å leve livet sitt så godt som mulig, og det ser jeg. Jeg ser folk som kjemper en kamp. Det er trist å se at så mange skal slite. Jeg møter triste skjebner hver dag, og får høre sterke historier... Vi deler med hverandre... vi er bare mennesker, og vi må hjelpe hverandre slik at vi til slutt finner fasiten på hvordan vi skal leve livet vårt... Vi har alle sterke og svake sider, men det er hva vi fokuserer på som er viktig... hvis vi både hos oss selv og andre fokuserer på våre sterke sider, blir de forsterket, og selvbildet vårt kan bedres.
Jeg prøver å fokusere på å gjøre ting jeg mestrer nå. Jeg mestrer å snakke ut om følelsene mine, jeg mestrer skolearbeidet, jeg mestrer å gå tur igjen, jeg engasjerer meg i ting igjen, og jeg synger HELE TIDEN!! Jeg har til og med mange timer i løpet av en dag hvor jeg smiler og ler. Jeg har til og med latterkramper. mest fordi det er noen ganske underholdende pasienter her med morsomme historier og utsagn. mye komisk som skjer når man er på en DPS. Vi har det mye moro for å si det sånn, og det er i slike stunder jeg koser meg vertfall...

Et tema jeg ikke har skrevet så mye om i det siste, er hvordan det går med spiseforstyrrelsen...
Jeg må si jeg sliter veldig med den enda, men på en litt annen måte enn før kanskje. Nå har jeg det slik at jeg spiser normalt et par dager, så spiser jeg ikke på mange dager/uker. De dagene jeg spiser normalt blir jeg rett og slett fysisk dårlig av å spise, og klarer ikke å holde på noe... Det har blitt slik at jeg tåler ingenting før jeg blir uvel og dårlig. utrolig slitsomt å ha det slik...
av flere grunner har jeg nå tenkt å taa grep.. jeg vil absolutt ikke ende opp med å måtte sondefores eller ende på en akuttpost igjen. Jeg har bestemt meg for å gå et skritt videre nå. Så jeg har laget en plan på hvordan jeg skal vende meg på å spise og drikke igjen. begynne med sunn og trygg mat, og sakte la magen få bli vant til næring igjen. Det er det som er den riktige veien å gå nå...Det vet Fridafornuften.
Jeg har lyst å få et normalt forhold til mat, slik at jeg kan gå på resturanter med venner, slik at jeg kan invitere venner på middag og at jeg også kan nyte maten. jeg vil spise is når jeg har lyst på det. Jeg vil spise når jeg er sulten, fordi jeg er sulten, og ingen andre grunner enn det. jeg vil at kroppen min skal bli vant til å få mat, slik at jeg kan føle meg trygg og stole på kroppen min. jeg vil spille på lag med kroppen min, og at den også skal kunne stole på meg. jeg vil at kroppen min skal bli trygg på at jeg skal være snill med den og gi den mat. Det gjelder ikke bare mat, det gjelder jo at jeg er snill med den på mange andre måter også. slutte med den alvorlige selvskadingen, slutte å sulte meg, slutte å trene ukontrollert og vilt, begynne å hvile og lytte til kroppen min.
men det er ganske utfordrende å være venn med kroppen min når jeg føler den jobber imot meg hele tiden. noen bivirkninger kan jeg jo for selv, etter å ha opprettholdt en alvorlig spiseforstyrrelse og skadet meg livstruende i så mange år, mens andre ting kan jeg ikke kontrollere.

jeg føler at dette på mange måter ble et klageinnlegg, men noen ganger må jeg bare få ut ting...
~Frida~

onsdag 2. april 2014

min dag og aktiviteter her på Dpsn

Takk for alle gode tilbakemeldinger jeg fikk på forrige innlegg. Dere er fantastiske.
I dag har det vært en litt tøff dag for min del. sliter en del med kroppslige plager som gjør at jeg holder på å gå på veggen innimellom. Jeg er lei av å ha en kropp som ikke fungerer. møkklei. En del ting kan jeg jo for selv, så det kan jeg nesten ikke sitte å sutre over, mens andre ting synes jeg er direkte urettferdig. Når man er 20 år, skal det ikke være slik. Hvertfall ikke når man er normalvektig. Men jeg merker at kroppen min bærer preg av alt den har vært gjennom. Den er sliten, og da må jeg vel bare innstille meg på å akseptere det akkurat nå.
Men igjen sammenligner jeg meg med alle andre. De andre på min alder trener og er spreke, de går på skole hver dag, de gjør hva de vil på fritiden. Jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake tiden og tatt andre valg enn jeg gjorde. Men som jeg har sagt før, så kan man ikke la fortiden ødelegge fremtiden. Selv om man har varige men, så må man prøve å gjøre det beste ut av det. Man kommer ikke lenger på veien av å gå å være bitter. bah, kjedelig lesestoff dette sikkert...

Men jeg har da også fått noe positivt ut av dagen i dag. Her på DPSn foregår det mye spennende. Det er undervisning om alt fra søvn, mestring, valg og psykiske lidelser. Det er turdager i tillegg til daglige turer som er fast hver morgen. Vi har mindfullness to ganger i uken. hver tirsdag er det bowledag. Og hver onsdag, altså i dag, er det kreativ gruppe. Kreativ gruppe er noe jeg føler jeg får mye utbytte av. Jeg har jo alltid likt å bruke kreativiteten med å uttrykke meg. Hver onsdag starter vi timen med mindfullnessøvelser. For de som ikke vet hva det er, så handler det om å forsøke å bruke eks pusteøvelser på bestemte måter til å roe ned kroppen og få kontakt med deg selv og prøve å være tilstede her og nå. Man opplever selvfølgelig at tanker og bekymringer kommer og går som vanlig, og det skal man bare akseptere. Likevel skal man prøve å bruke sansene til å komme i kontakt med seg selv og være tilstede i situasjonen. Med hjelp av litt avslappende musikk kan dette gå veldig bra for mange. Men man må øve seg selvfølgelig. mindfullness krever øvelse, men mange kan også ha utbytte av det. På kreativ gruppe får vi et tema som vi kan sitte å fundere litt på. Så skal man utrykke seg gjennom maling, tegning eller kolasj. I dag fikk vi temaet "det som opptar oss for tiden". Jeg tegnet i dag. Jeg tegnet friskveien, hvor jeg står med ryggen til. Det er fordi jeg er litt fanget for tiden. Jeg har torner rundt føttene mine som drar meg inn i negative tanker. Jeg har en snill stemme og en syk stemme som forteller meg ting. den sinte stemmen kveler meg med sine destruktive utsagn og sannheter som den forsyner meg med, mens jeg desperat prøver å lytte til den snille stemmen. På tegningen er det et stort hjerte der alt det gode jeg har i livet mitt er tegnet og skrevet ned. Det er også mennesker som rekker meg hendene sine. veien er fyllt av motiverende huskesetninger som jeg minner meg selv om på vei til toppen av fjellet. og på toppen av fjellet er det et flagg og en gullpokal. Jeg skal nå dit. Det første jeg må gjøre er å snu meg riktig vei, og begynne å gå i riktig retning å unngå å falle i fellene på veien.
Jeg vet hva jeg må gjøre, men det er veldig vanskelig når det hele veien er noe inni meg som stritter imot. forbaskade sykdom. nei, jeg vet hva jeg må gjøre. selv på en dårlig dag vet jeg det. Jeg må bare presse meg selv og stå i angsten, stå imot stemmene og sykdommen og prøve å ta gode valg hele tiden. Det hjelper å tenke konsekvensene hvis jeg tar et dårlig valg. Det gir meg motivasjon til å ta gode valg.

Jeg fikk en forespørsel om jeg kunne skrive litt om hvordan en dag ser ut for meg, hvilke utfordringer jeg møter, hvordan de hjelper meg her og hva de gjør. Jeg nevnte denne forspørselen til en sykepleier som jobber her, og vi ble enige om at det var lurt å prøve å ikke utlevere så mye om hva som direkte skjer i behandlingen nå. både for min egen del og for å unngå trigging. Men jeg skriver gjerne om de gode tingene som foregår i hverdagen min. Og innimellom skriver jeg om utfordringene. håper dere forstår dette.

Ellers bruker jeg mye av tiden min på skolearbeid, noe jeg finner meningsfullt og greit. Det gir meg noe og jeg synes det er kjempearti å lære nye ting. Hvis jeg ikke sitter med skolearbeid sitter jeg som regel å synger og spiller gitar. I går lærte jeg med et nytt grep(et juksegrep) som jeg aldri har fått til. Så nå har det åpnet seg en ny verden for meg. hehe. Jeg kan jo spille mange flere sanger nå. Takker medpasienten min og spillemakeren min for det. Det blir noen konserter iløpet av dagen. kjempestas!


~Frida~