torsdag 28. april 2016

Jeg vandrer frem

Det er ganske utrolig å etter en elleve års kamp med håpløshet, smerte og destruktive endeløse sirkler og en dans mellom liv og død, plutselig kjenne at ting snur. Plutselig kjenne håp. Plutselig kjenne glede. Selv om hver dag er en kamp her på bet og det vi jobber med er utrolig tøft og tungt og ikke minst krevende, så er det lettere når man kjenner ordentlig håp og har trua. Når man kjenner at man gjør det fordi man faktisk er sikker på at man skal bli frisk. Jeg kan helt ærlig si at jeg føler meg sikker. Vi er mange i bet som har fått ordet behandlingsresistent. Men den jobben vi gjør hver dag beviser det motsatte. Det skjer ikke mirakler. Det er bare at vi får riktig behandling. I den vanlige psykiatrien handler det mye om å dempe symptomer og dempe følelser. I bet er det motsatt. Her får vi frem alt,uansett hvor vondt det er. Vi lærer oss å kjenne,stå i,akseptere og forholde oss til følelser uten å unnvike eller flykte. Så må vi jo være i det og ærfare at det ikke er farlig. V må stå på timeteren å hoppe utfor selv om vi ikke aner om det er vann i bassenget. Vi må selv finne ut at det er vann i bassenget. Det er en metafor vi bruker mye. Vi må selv finne ut med eksponering hver dag at det går an å komme gjennom ting. At det finnes en bunn. At det finnes en utgang. Sånn at man slutter å flykte. Jeg er så godt humør fordi jeg kjenner at det er så godt å mestre ting, kjenne at alt endelig går fremover, ha troen, føle meg mer tilstede i meg selv. Jeg føler en slags frihet. Det er alt det som gjør at jeg står opp hver opp morgenen og følger opplegget, fordi jeg ser at det funker. Slitsomt og krevende ja, men definitivt verdt det. ~Frida~

En liten beskjed til informasjon

Mange lurer sikkert på hvorfor jeg skriver om sånne ting som dette jeg tenkte å si i dag,er så viktig å begynne starte et blogginnlegg om Kl. 03 på natta. Sannheten er at dette er noe som har gått plaget meg (og mange andre også vil jeg tro),Mn så kommer en jo til et viss punkt til slutt. Jeg skriver vanligvis på Macen min når jeg skriver innlegg. Jeg brukte alltid god tid og tok mer bilder med i innleggene. I dag har jeg ingen Mac og jeg har heller rett og slett ikke råd til en ny. Så jeg er har nå da en mobil som jeg må bruke når jeg blogger. I tillegg er den vanvittig vrang og lever sitt eget liv. Det er grunnen til at innleggene mine blir veldig rotete med små feil med ord og punktum/store bokstaver. Det er utrolig irriterende. Og jeg vet det er utrolig irriterende å lese for dere også. Så nå vet dere hverfall det er som det er. Fortsatt god natt ~Frida~

onsdag 27. april 2016

Unnvikelsenes kraft

Unnvikelse er et ord vi i bet er godt kjent med. Unnvikelse er det vi mennesker gjør for å flykte fra følelsene våre. Det vi gjør for å skifte fokus bort fra det som skjer i kroppen. Det man gjør for å flykte. Det kan være utrolig mange ting en Unnvikelse kan være. Vanligvis går dette automatisk til slutt fordi det er så innøvd å alltid flykte fra følelser. En Unnvikelse kan være alt fra å sette på seg et smil,fikle med et eller annet med hendene, skifte samtaletema, ikke ha blikkontakt,sitte på en bestemt måte. Eller det kan være mer alvorlige ting som å sulte seg,kaste opp og være fanget i et negativt spisemønster. Det kan være selvskading (det er mange måter å skade seg selv på). Dissosiering. Det vi prøver å lære her i bet er at vi har et valg. Vi kan velge å la være å flykte eller unnvike. Men først må man jo bli klar over hva man gjør i forskjellige situasjoner for å unnvike. Akkurat det er vanskelig fordi det går automatisk. Man er nesten ikke klar over hva man gjør. Det er første skritt. Tenk deg om. Hva gjør du i forskjellige situasjoner for å unngå å kjenne på vanskelige ting? For å finne ut av det må vi jo da ut i det utrygge terrenget å eksponere seg for situasjoner der man vet man unnviker. Så må man legge merke til hva som skjer i kroppen,kjenne følelsene, og deretter tenke over hva man automatisk gjør for å slippe ubehaget. Dette er jo en ganske stor jobb. Derfor deler vi det opp og jobber med litt hver dag. Vi kaller det fokus.hver dag har vi to fokussamtaler der vi finner ut hvaman vil jobbe med. I dag. Så går man igjennom erfaringene på slutten av arbeidsdagen. Dette er noe vi jobber med hver dag hele tiden. I tillegg har vi samtaler der vi skal eksponere oss veldig og jobbe intensivt med følelser. Det er utrolig krevende. Etter en arbeidsdag her på bet kjenner man at man har jobbet. Jeg for min del er helt utslitt. Hvis jeg får mulighet til å legge meg nedpå noen minutter hvis vi har en liten pause,gjør jeg fort det. Sove,hvile,eksponere,erfare,stå i,utforske. Håper dette ikke ble helt uforståelig. ~Frida~

tirsdag 26. april 2016

Bet Eksponeringstime 1

Jeg har jo skrevet litt om at jeg er forvirret. Jeg har gått rundt å ikke helt skjønt hva bet er. Det blir klarere og klarere for hver dag hva bet er. Helheten av det vi bet-pasienter gjør heletiden nå (altså jobben vår),har jeg virkelig trua på. Hvis ikke hadde jeg pakket tingene mine å reist. Såpass hardt er det faktisk. Jeg hadde min første bet-eksponering i dag. Det var en veldig spesiell opplevelse. Det å jobbe med seg. Selv på den måten som jeg gjorde i dag var noe av det mest krevende jeg har gjort. Det å sitte der å føle,identifisere,ikke flykte,kjenne at hele kroppen min vil beskytte meg fra følelsene,det å fortsatt mestre å være tilstede å stå i den stormen, det å kjenne alt rase på innsiden å være vitne til alle disse automatiske unnvikelsene,det å komme gjennom, det å være sterk og svak på de riktige tingene. Det å være frida - med følelser gjennom år,naken og sårbar,ærlig. Jeg var så sliten etterpå. Aldri vært så sliten. Men jeg lever. Jeg kom gjennom. Jeg skal klare dette. Jeg vil at min historie skal bli en historie jeg er sjef over nok til å gi den en god slutt. Jeg vil ikke leve det livet jeg har levd. Jaget av fortiden-på flukt fra nåtiden og redd for fremtiden. Jeg vil være fri og bare leve. ~Frida~

mandag 25. april 2016

High and low- men så slapp jeg taket, som veide ett tonn

Det har vært en lang,krevende og veldig lærerik dag i dag. Jeg har lært så mye. Da mener jeg ikke fakta. Jeg mener om hvordan følelser er, hvordan som skjer i kroppen når man eksponerer seg,det å være bevisst på hva som foregår hele tiden og hele tiden tillate å la følelsene være der inne uten å gjøre ting som å flykte. Jeg lærer mer om meg selv, hvordan jeg skal klare dette, nye sider ved meg selv jeg ikke visste jeg hadde eller at sider jeg har hatt før kommer tilbake. Jeg kjenner så absolutt at jeg er helt på riktig plass. Jeg hadde samtale i dag hvor vi snakket litt om eksponeringen. Jeg har jo ikke kommet ordentlig i gang med det enda. Jeg er veldig redd og engstelig når jeg tenker på hvordan det vil bli. Men samtidig har jeg fått en ny side av meg selv som er nysgjerrig og vil prøve..men som fortsatt er litt forsiktig. Jeg er kjempenysgjerrig på hva som skjer når jeg eksponerer meg, hvordan det vil føles,hva og hvordan jeg føler meg etterpå. Så den siden liker jeg. I slutten av samtalen sa X:hvis jeg gir deg en invitasjon til en eksponering uten at du vet hva det var,ville du tatt den? ...njaaasjeeeeeeneheheeeeja ååååååh kanskje. Uansett så har jeg harr mange fine opplevelser i dag. Både i meg selv med mestring og sant og det å bli kjent med alle her å. Jeg må si det en gang til . Jeg er på rett plass jeg skal bli frisk. Godnight ~Frida~

søndag 24. april 2016

En perm ut i livet

Det blir vanskelig å vite hvordan jeg skal starte dette innlegget,for jeg har så utrolig mye jeg vil fortelle. Jeg har altså vært på bet I en uke nå. De første dagene var beintøffe. Jeg hadde ikke sovet på evigheter pluss at det var full pakke fra 8 til 17 på kvelden,og jeg gikk mer eller mindre rundt som en zombie og skjønte ingenting. Jeg var redd,fortvilt, utrygg og veldig utmattet. Dette var helt annerledes enn noe jeg har vært borti før. Jeg gikk fra å være ny operert,sengeliggende i reimer med fastvakt til å fly til Oslo og begynne rett på med beintøff behandling fulle dager. Jeg skjønte ingenting hvorfor personalet var som de var,hvorfor jeg måtte gjøre alt som sto på timeplanen osv. Så gikk dagene og jeg forsto litt mer. Her handler det ikke om å få prestere noe for noen. Her skal man bli sterk i seg selv og bli i stand til å hjelpe seg selv når når ting blir vanskelig. Det er ikke viktig å prate om ting eller unngå en spesiell adferd. Man skal selv ta tak i ting med veiledning og ta gode valg for seg selv og FØLE PÅ ALT. Ha det inni kroppen,identifisere det,føle på det, så skal man selv finne ut at det ikke er farlig å kjenne på følelser. For jeg blir ikke frisk av å spy eller sulte bort følelsene. Det hjelper heller ikke å løpe å huke tak i noen å trygler dem om hjelp. Her skal man STÅ I ALT. Her skal man eksponere seg,lære seg metoder og hvordan man forholder seg til følelser uten å unnvike. Målet er jo at jeg skal bli selvstendig, og da må jeg lære dette. Selv om det er noe jeg er mest redd for i hele verden. Jeg har så vidt startet på en reise som kommer til å bli tøffere og tøffere. Men jeg føler nå at jeg har kommet på riktig plass og at dette er riktig for meg,det så jeg og de rundt meg veldig godt på permisjonen jeg hadde fra onsdag til søndag. For jeg skulle til Røros på tannbehandling,og da kunne jeg likegodt prøve meg på en perm også. Jeg tenkte ikke noe særlig over hvordan det ville gå å være hjemme så lenge. Jeg har vært toppen borte en natt tidligere. Men jeg var så utmattet på onsdag at jEg hadde sikkert blitt med på hva som helst bare jeg fikk hvile. Så reiste vi hjemover til Trøndelag. Først til Røros og fikse tennene mine i narkose. Akkurat det med røros vil jeg skrive et eget innlegg om,for det er det verdt. Tennene mine ble vertfall veldig fine. Etter elleve år med spiseforstyrrelser er tennene mine rimelig ødelagte. Jeg har gått i månedsvis med en intens tannpine i alle tennene. Det var helt fantastisk å våkne fra narkosen å kjenne at smerten var borte. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å gå med en så jævlig tannpine over så lang tid,Mn man blir jo gal til slutt. Da jeg smilte til meg selv i speilet og fikk se tennene mine gjorde meg veldig rørt. Jeg kjente at det var en stor brikke som falt på plass der jeg satt å smilte uten den skammen jeg har hatt over tennene jeg hadde. Nå kan jeg smile igjen. De som har dårlige tenner selv kan skjønne hva jeg mener. De vet hvor dårlig selvbilde man får av å ha dårlige tenner,skammen og det å aldri kunne smile. Jeg er så takknemlig for mine nye tenner. Det er vertfall en stor motivasjonsfaktor å få en ny sjanse med nye tenner. Så kjørte vi videre hjem til lensvika. Det var veldig rart å kjøre forbi dpsn. Da jeg kom hjem var jeg lei meg,trist og fortvilt og redd. Jeg hadde problemer med magen i tillegg. De var jo så flink til å hjelpe meg med magen på dpsn. Nå var jeg alene. Jeg følte også en slags sorg over at jeg hadde vært på dpsn i 5 år,blitt så godt kjent med den fine gjengen,de var jo familien min og vi ble jo glad i dem og motsatt. Plutselig var de borte for meg. Jeg fikk ikke en gang sagt hade. Jeg fikk ikke en gang sagt takk for alt de har gjort. De kjempet sånn for meg. De gav meg trygghet. De så meg falle og reise meg gang på gang uten å gi meg opp. De hjalp meg i de verste situasjonene. De reddet livet mitt så mange ganger. De tok så godt vare på meg. De skapte grunnlaget til at jeg nå kan gå videre på veien min Til å bli frisk. Jeg kan aldri takke dem nok for det. Sorgen over at dere ikke er i livet mitt lenger vil være der,fordi jeg vil savne dem når jeg her på Lier skal inn i noen helvetes til kamper. Jeg kommer til bli sint,trist,fortvilt,redd,forvirret,ensom. Jeg kommer til å ligge å gulvet hulkende å trygle om å få dø fordi alt gjør så vondt. Da kommer jeg til å savne de omsorgsfulle fine sjelene som jobber på orkdal dps. For jeg kommer til å sitte med dette helvetet inni meg helt alene. Med veiledning fra bet selvsagt. Ja..kom litt ut av sporet. Da jeg var hjemme skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle få ut følelsene mine. Jeg hadde et sterkt behov for å gråte,men jeg måtte skåne familien min. Det ble så ille at jeg sluttet å snakke og måtte kommunisere gjennom skriving til mamma. "Full av følelser. Får ikke til åbsnakke. Vet ikke hva jeg skal gjøre." Fredag dro vi til orkanger for å få unna en del praktiske ting. Alt med å ordne opp i praktiske ting er et enormt tiltak for meg. Men i løpet av den dagen fikk jeg jammen gjort mye. Tårene kom forresten både på tur til orkanger og på vei hjem igjen. Så da ble ting litt lettere. Senere dro vi oppi ytterlia der søsteren og familien hennes bor. Det var utrolig koselig. Lille aurora kommer alltid løpende mot meg og hopper i armene mine. Jeg har savnet henne og hun har savnet meg. Nå skulle vi være sammen. Så kom lille Alfred løpende bak og roper "dotor",som da betyr traktor. Den lille karen er litt av en sjarm når han står midt på stuegulvet å danser og virker på ropa si. Så god gutt må du lete lenge etter,for han deler ut gratis klemmer og kyss i fleng. Jeg elsker de to små rumpetrollene mine. Mens jeg er der kjenner jeg forandringen. Jeg har energi for jeg har mat i magen og jeg er hundre prosent tilstede der sammen med dem. Jeg merker mer og mer at jeg er i ferd med å bli en person. Jeg tar meg i å finne nye sider ved meg selv hele tiden. "Nemmen,så trivelig å bli kjent med seg selv" Aurora fikk til og meg meg med inn i fjøset å se på noen nydelige små kalver. På vei hjem luktet det kushit av både meg og mamma. Og til min store fortvilelse kunne jeg jo ikke lukte kushit når jeg går rundt i gangene på Lier. Det funderte jeg på hele veien hjem til mamma. "Vreng av deg frida, sa mamma" ja,å vaske klærne var en god ide. Jøss så enkelt det er å leve tenkte jeg. Haha.. Så hadde vi en fin kveld videre vi. Pratet i løst og fast som vi pleier. Mamma understreker at hun har sett frida jenta si mange ganger denne permen. Neste dag fikk jeg sove til jeg våknet. Det var utrolig godt. Det er lenge siden jeg har følt meg uthvilt. Etter en liten fridaspesial frokost kom aurora på besøk og ble hele dagen. Vi koste oss masse. Vi tegnet og fargelegger,vi snakket mye. Aurora lurer jo på mye,Mn hun har tillit til meg å spør når hun lurer på noe..Da er det min jobb å gi henne de riktige svarene. Pappa stakk innom en tur så jeg fikk hilse på han også. Mormor også. Så koselig å være til stede sammen med den fantastiske familien jeg har. Jeg tok tidlig kveld,og pakket sakene mine sammen igjen. Jeg sa god natt til mamman min som jeg er så glad i og takknemlig for å ha. Hun er der for meg hele tiden og hjelper meg på så mange måter. Hun er så sterk og kunnskapsrik. Hun er perfekt og jeg er så glad i henne og alt hun gjør for meg. Når jeg la hodet på puta tenkte jeg på alt jeg hadde fått oppleve denne permisjon ene når jeg var helt tilstede også. Jeg kjente en følelse av mestring. I dag kjørte vi tilbake til Lier. Vi hadde en fin tur hit og vi. Jeg og mamma hadde mange gode samtaler på den lange turen. Det jeg tok til meg mest var at hun var så glad for å få være sammen med den fridaen hun kjenner. Å da kjente jeg at det var godt å være den fridaen. Og det skal bli mer og mer frida i meg fremover. Nå ligger jeg utslitt med hodet på puta og tenker på hvor mye bra jeg har i livet mitt,hvor langt jeg har kommet. Jeg tørr faktisk å si at jeg gleder meg til å bli frisk. Før har jeg ikke hatt troen,men nå har jeg troen. Jeg vet jeg kommer til å bli frisk. Jeg kjenner at dette er rett,og jeg er villig til å gjøre alt som skal til for å nå det målet. Det er alt jeg ønsker. Å bli frisk. Jeg er ferdig med å være syk. I morgen er jeg i gang igjen med bet. Ny dag,nye muligheter. ~Frida~

tirsdag 19. april 2016

"Jeg skal bare"......Å neida!

Jeg begynner å forstå litt mer av hva jeg har startet på her. Dette kommer nok til å bli et av de tøffeste månedene i mitt liv. Jeg har jo bare fått en forsmak enda. Men jo mer utfordringer jeg ser der fremme,jo mer kraft og mot kjenner jeg kroppen min fylles med. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Jeg vet bare at dette er min sjanse til å bli frisk,koste hva det koste vil, jeg har bestemt meg. Jeg vil ikke "leve" livet mitt som jeg har gjort lenger. Jeg kjenner at jeg er så inni granskauen lei av å alltid bli hindret av sykdommen i absolutt alt. Den har tatt ifra meg så mye. Ting jeg aldri får tilbake. Ting som utvikling i barndoms-og ungdomsårene,skolegang,spesielle ting som har skjedd,jeg har mistet dyrebare venner,dyrebar tid,opplevelser som alle andre har hatt. I stedet har jeg sittet i fengsel i min egen kropp mens sykdommen min har herjet rundt,såret,løyet,lurt,manipulert, mens jeg har sittet i fosterstilling med tunge skuldre bæret av skam,skyld,sorg,dårlig samvittighet,lengsel og fortvilelse. Det er som en demon tar over kroppen min. Jeg vil ikke tillate det lenger. Jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan for å ta tilbake livet mitt. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne meg sel,bli hel,heles og bli den frida jeg ønsker å være. Beklager hvis jeg blir litt høy på pæra. Jeg jobber beinhardt hver dag med å prøve å øke selvbildet mitt og få mer positive tanker om meg selv. Det er veldig annerledes her på bet enn alle andre plasser jeg har vært. Det er mange som kommer til bet som er vant til å ha trygge rammer i en institusjon med en hverdag full av psykisk og fysisk støtte og hjelp,mye omsorg og pleie. Man blir fratatt ansvar og blir gradvis mindre og mindre selvstendig. Stadig mer og mer behov for et økende behov for hjelp. Her er det ikke i nærheten av det. Det var litt sjokk å komme hit. Her er det ingen som kommer å sjekker om deg. Her har du fult og helt ansvar for deg selv og ditt liv. Det er ditt ansvar å holde deg oppegående ved å få nok mat,hvile,søvn,fysak,trening, medisiner. Det er ene og alene ditt ansvar å møte opp til alt som skjer hver dag og følge ukeplaner. Det er ditt ansvar å finne ut hva slags fokusområde/problemstillinger man velger for denne dagen. Man får to fokussamtaler iløpet av dagen. Men man må selv klare kampen med eksponering og ta vanskelige valg. Ja....alt er ditt ansvar. I tillegg er det ikke noe hotell. Her må man jobbe. Hver bidige dag. Personalet er trent opp til å behandle bet pasienter på en spesiell måte. Det er beintøft. Mn det funker. Folk blir friske her. Uansett hvor syke de var og har vært. Hvis de velger å gå veien blir man frisk. Så enkelt og så vanskelig.... Men jeg har bestemt meg jeg. Jeg skal gjennom dette. Jeg skal klare det. Det er mitt liv. Jeg vil ikke miste mer av det. Jeg vet at livet kan være bra. Ikke lett,men ikke en lidelse. Livet skal være bra også. Jeg vil ha det livet jeg alltid har ønsket meg,og jeg tror at hvis jeg kjemper hardt nok,så får jeg det. ~Frida~

søndag 17. april 2016

My frist weekend

Søndag kveld. Det har vært utrolig godt med helg. Har vært så utmattet og sliten etter første uka her. Det er krevende fra å gå fra å gjøre ingenting til plutselig en full arbeidsdag fra 8 til 17. Nå kjenner jeg at jeg er spent på en ny uke. Jeg er fortsatt redd og utrygg. Selv om jeg har blitt mer kjent med både folket her og plassen og rutinene. Jeg tror at utrygghet en gjør at følelsene sitter litt fast inni meg. Det er ikke noe godt å kjenne på. Sånn sett følet jeg meg ensom,redd og alene. Alt er nytt,utrygt og uvant. Jeg regner med dette blir bedre etterhvert. Jeg bare gleder meg sånn til jeg kan føle meg sterkere i meg selv på flere områder. Nå føler jeg meg liksom så svak i alle rollene jeg har og i alt jeg er. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg har lyst å finne det ut. Jeg lengter etter å være noen. Jeg klarer ikke å være den syke frida lenger. Jeg kjenner at jeg bare klarer det ikke. Det er sikkert mange grunner til det. Selv om jeg føler meg liten og redd,kjenner jeg fighteren der inne. Jeg bare vet ikke helt hvilke verktøy jeg skal bruke enda. Jeg regner med at jeg snart finner et verktøy så jeg kan håndtere disen ukjente følelsene jeg har brukt et halvt liv på å fortrenge fordi jeg er redd dem. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at perfeksjonisten og den stae og utålmodige frida kommer frem litt nå og blir litt stressa og streng,på jakt etter å forstå ting. Jepp, jeg må vel prøve å være litt raus med meg selv nå,og prøve å akseptere at dette tar tid. Så prøver jeg å tenke at i morgen er EN ny dag,og ikke en ny uke. Det blir for overveldende med en uke. En dag i gangen er nok. Så må jeg jo skrive litt om at jeg har brukt helgen litt på å bli litt kjent her og se den fantastiske plassen jeg er på. Vi har vært et par runder på liertoppen kjøpesenter. I dag hadde vi en fantastisk tur til drammen(som er et kvarter unna der jeg er). Vi kjørte først til et sted som heter spiralen. Det er et utsiktspunkt der man ser hele byen. For å komme dit må man kjøre i sirkel i en lang tunnel helt til toppen. Det var så utrolig vakkert der at jeg ble nesten rørt. Jeg har ikke sett så mye og opplevd så mye de siste årene,så for meg var det en utrolig opplevelse. Etterpå dro vi til sentrum og spiste middag. En ting er sikkert. Drammen er en fantastisk vakker by. Jeg likte den veldig godt. Her kommer jeg til å trives. Jeg er veldig heldig som har mamman min og stefaren min her i starten. ~Frida~

torsdag 14. april 2016

Første dag på bet

Første dag overstått og jeg ligger i fosterstilling med et hav av følelser innvendig. Totalt utmattet etter det de her kaller "en arbeidsdag". Programmet er tett. Det er vondt og vanskelig,utrygt og skremmende å være til nå. Egentlig vil jeg flykte, men fighteren i meg sier"stopp frida, nå må du bare tørre å føle". Den eneste jobben min er å føle. Jeg hadde regnet med at de første dagene ville være tøffe og at trangen til å flykte fra kroppen, gi opp, sette på en maske, gjøre meg usynlig og grave meg ned. Men jeg vil det skal gå denne gangen. Jeg vil så ufattelig mye. Samtidig er jeg. Så sliten. Kroppen vil sove. Mn det er så mye å gjøre at jeg må holde meg gående. Folkene som jobber her virker veldig greie. Pasientene også. Her er det vertfall vår. I går plukket jeg hestehov. Jeg ble så glad da jeg så dem at jeg spratt ned i veikanten for å plukke. I dag så jeg blåveis. Det er utrolig godt med vår. Nå skal jeg hvile. Må lade opp til en ny arbeidsdag. ~Frida~