søndag 30. oktober 2016

2 positive ting med å være utskrevet

Tenkte å slenge inn noe positivt her på tampen av uka.
  her er 2 positive ting med å ikke være innlagt, bo for seg selv etc.

 1.å bestemme SELV NÅR OG HVA MAN VIL SPISE,og selvfølgelig det å kunne lage mat selv slik som man liker den. Mikse og trikse med krydder jepp.
Jeg finner ikke ord på hvor mye jeg har savnet taco og kylling i teryakiwok. De har ikke sånne retter på institusjoner. Man blir veldig lei av potet for å si det sånn.
Så det å lage og spise mat av egen smak når man selv ønsker det er en ting jeg setter pris på ved å være hjemme.


2. Stillheten- det at det ikke alltid smeller i dører, rasler i nøkler, folk som snakker/roper/gråter/hyler/flirer etc. 
Det er selvfølgelig rart å ikke høre og være omringet  ting man er vant med.  Selv om det er rolig på en instutisjon, så er det aldri stille.
Det at Det er stille er jo både positivt og negativt. For min del klarer jeg ikke å ha det helt stille. Mn når det først skal være "støy", er der greit å selv bestemme hvilket støy man vil ha.
Det er foreksempel veldig herlig å ligge nedtulet i pledd slengt på sofaen og se serier uten konstant forstyrreleser av alle slag.
Ha en fin søndag alle man.
I morgen våkner de døde til live, hekser, varulver og vampyrer styrer gatene, so watch out - and bay a lots of lots of candy👿👹😈💀👻

 ~Frida~

tirsdag 25. oktober 2016

Some days..

"some days you just have to make your own sunshine" Vi har alle våre utfordringer. Jeg liker å kalle det utfordringer. Jeg kunne sagt problem. Men problem er et veldig negativ ladet og stigmatiserende ord. Det er interessant det der med ord og hva vi legger i de ulike ordene og hvordan vi er opplært i dagens samfunn hvordan ord er positive kontra negative. Ordet syk og frisk fks. I syk legger man det stikk motsatte enn frisk. Det blir mer som svart/hvitt. OK! nå må jeg dra litt i den røde tråden her... utfordringer ja... vi har alle det. Og det er veldig lett å utsette,unngå eller unnvike utfordringene. VELDIG LETT! Mn lite funksjonelt. Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal forholde meg til noen av utfordringene. Noen ganger trengs det litt tilrettelegging for få gjennomført ting. Noen ganger går det ann å gjøre vanskelige ting mer lystbetont,som å ha høy musikk og danse mens du vasker kopper. Det å gjøre det beste ut av en situasjon er viktig. På disse måtene kan man gjøre et utgangspunktet utfordrende og krevende liv mer meningsfullt. Mye er gjort med hvilken holdning man møter ting med. Det er stor forskjell på å motarbeide og akseptere. Det er lett å grave seg ned smerten, ulempen er at for hver dag som går blir det vanskeligere å reise seg. Ved å akseptere at sånn er det for meg, så slipper man den evige kampen med seg selv,man sparer mye tid og krefter ogda mer kapasitet til positive ting i livet. ~Frida~

Plutselig står hun med gule gummihansker å virker på rumpa I takt med adele

hun valgte en annen vei,og det gjorde hele forskjellen..💖 Hun som før var stengt inne bak lukkede dører er mesteparten av tiden fanget i sin egen leilighet. Ikke fordi døren er låst, men fordi det er så mye hun er redd for. Fordi når hun blir alene over flere døgn fylles hodet hennes med vrangforestillinger, for det lille hun sover dras hun inn i marerittene verden der alt hun er redd for skjer,og i marerittene er alt mulig. Vrangforestillinger hun har er at marerittene er virkelig. Hun er livredd for at alt det groteske forfredelige skal skje. Hun ligger skrekkslagen og venter på at det skal skje i desperasjon og håpløshet. Hun er også lei seg fordi hun mister så mye tid. Hun blir ofte så redd at hun dissosierer i timesvis. Hun er fryktelig fortvilt og lei seg,for alt hun ønsker er å få hvile etter en 6 måneders kamp på vestre viken. Men det finnes ikke ro. Isåfall finner hun den ikke. Hun er så sliten. Men i dag var det plutselig ukedag i hodet hennes også,og da visste hun at det skulle komme et kjent fjes fra dpsn, å da bestemte hun seg for å trosse frykten og bryte mønster ved å reise seg å gå tappert over gulvet mot døren der ytterjakka og skoene var. På med jakka,opp med glidelåsen til det vanlige punktet,akurat sånn at skjerfet legger seg fint mellom. På med skoene,som må knytes. På den ene skoen irriterer hun seg over at den snorene og knuten alltid blir for lang. Men hun driter i det. Minste problemet mitt,tenker Hun og ler litt for seg selv. Akkurat idet hun undrer seg over når ringeklokke ringer,ringer klokka, det betyr at skuldrene fyker opp til øra anspent idet hun tar med seg nøklene og går ut døren. Husk å låse,sier hun fort til seg selv. Ned trappa. Hun prøver å fokusere på her og nå og da legger hun merke til at det lukter hund i gangen. Nå har naboen vært på tur igjen,tenker hun før hun vrir om nøkkelen og den siste døren,utgangsdøren. Det kjente fjeset ble overasket når hun raskt sier hun trenger å prøve å gå en tur. Det passet ganske bra på en dag som denne for sola skinner og himmelen er knallblå. Det er definitivt høst og deilig høstutstillingen. Hun legger merke til at nabolaget hennes minner om bakklandet, små bygårder med fargerike små hus. Og hun som alltid har hatt lyst til å bo på bakklandet. Iløpet av turen dukker det mange tanker opp. At Hun har allerede startet på julegavene, at turen var en god ide fordi hun føler seg litt lettere til sinns , at den dyre blenderen som står på kjøkkenbenken full av ingredienser til smootie var like død som de ,spøket hun om da de passerte kirkegården. Da hun passerer butikken kommer hun på at det ville vært lurt å handle litt. Greit å ha litt mat selv om hun ikke eier matlyst for fem flate øre. Hun ler litt når hun tenker på hva hverdagskost en hennes har vært oppgjennom årene. I disse tider er det saltstenger,twix og frosne druer (annbefales ) som alltid kommer hun ut fra butikken med minst en og halv pose mer enn hun hadde tenkt. Hun ler litt og tenker,jaja,sånn er jeg bare. Har alltid vært. Hun spør modig om hjelp av det kjente fjeset om å bære en pose. Hun vet hun må bli flinkere til å ikke belaste de delte magemusklene og buken generelt. Derfor bærer hun sin pose på ryggen med en hånd i hver pose-hanke. Hun kjenner at det går bra. Når hun står på trappen og leter desperat etter nøkkelen livredd for at posen på ryggen skal ryke,tenker hun at dette øyeblikket no det mest irriterende og krevende øyeblikket for mange. Når man kommer hjem sliten etter jobb eller skole med tre bæreposer i den ene handa og en unge på hofta og vesken henger på ryggen samtidig som man leter etter nøkkelen,så er det å finne den riktige, å idet man har kommet så langt at det koker i toppen og det er like før man bare slipper alt og setter seg ned å griner, for det er så vanskelig å få riktig nøkkel inn i nøkkel låsen. Så er det gjerne en trapp til før man kan slippe alt man har i hendene å kaste alle ytterklærne fordi det er så varmt. Når hun kommer inn og har pakket ut varene ser hun den store glassmugga med smootiesingrediensene kommer hun på at hun har en liten blender. Så setter hun i gang og kokelere. Plutselig fylles hun av mestringsfølelse. Radioen står på full guffe i det hun danser rundt og synger på sitt eget kjøkkengulvet med en god følelse. Og mens hun holder på tar hun den store oppvasken som har vokst og vokst siden lørdag som hun ikke har kunnet tatt fordi hun ikke turte gått av sofaen. Nå står hun med gule gummihansker og virker på rumpa i takt med adle, med rak rygg tar hun ansvar å vasker opp,tørker støv. Så setter hun seg fornøyd i sofaen og puster lettet ut. Så flink og modig jeg var nå,sier hun til seg selv. Og igjen kommer tanken "jeg får til mer enn jeg tror. Mye mer. På tross av kan jeg jo klare alt jeg vil. . ~Frida~

søndag 23. oktober 2016

Jeg puster

jeg trodde ikke jeg skulle klare dette. Å bo alene i egen leilighet og alt det innebærer. Men jeg klarer det. Men det er veldig tøft. Jeg er livredd mesteparten av tiden. Redd for alt mulig. Redd for å dø, redd for å miste kontroll,redd for alt jeg ser (hallusinasjoner),redd for å gå ut av leiligheten, redd for å gå ut av sofan fordi sofaen har blitt det tryggeste stedet i leiligheten. Så jeg tørr ikke å gå ut av den med mindre det er noen her. Jeg mister store deler av døgnet. Jeg tror jeg dissosierer mye. Jeg registrerer at hjemmesykepleien er innom. Ellers dominerer utmattelse mye nå. Jeg er helt utmattet. Aldri vært så sliten før... Jeg prøver å fokusere på det jeg faktisk får til. Og ikke forvente at jeg skal få til alt med en gang. Alt er veldig trygt nå. Og jeg eksisterer utenfor comforsonen min hele tiden. Så jeg får liksom ikke ro,jeg får ikke sove. Så jeg får heller ikke til å bli uthvilt. Jeg kjenner jeg er stressa fordi jeg vet jeg må jobbe med forskjellige ting nå. Hvis jeg skal tilbake til bet så må jeg jobbe med de tingene. Det hjelper ikke å utsette. Det er bare utfordrende nå. Det er vanskelig å være den eneste som har bet-kunnskapen. De rundt meg har jo ikke det, og det er litt problematisk. Mn uansett er det jo jeg som skal gjøre jobben. Det er bare fryktelig ensomt å være alene i smerten min. Det var min klagesang. Sånn er det for meg nå. Jeg for min del er fornøyd bare med å fortsatt være live og ikke være innlagt. Det er mye som er bra. Det er bare vanskelig å se det når man står med møkk opptil øra. Mn jeg puster.. jeg puster enda ~Frida~

onsdag 5. oktober 2016

Life-here i come

"Det kunne like gjerne vært deg som sitter på denne siden av bordet. Det eneste som skiller deg og meg,er valgene vi har tatt gjennom livet og tar hver dag .det ligger en mulighet for deg der frida,til å velge å ta de valgene som fører deg mot målet ditt. I bunn og grunn så er det valgene våre som bestemmer hvordan vi lever, hvordan vi forholder oss til ting. Det ligger en mulighet der,og du kan til tross for hva det vil koste og hvor vondt, så kan du velge å nå målet ditt. Jeg har akkurat sagt hade til en gjeng med fantastiske mennesker som har veiledet meg gjennom den tøffeste periden av livet mitt. Jeg har egentlig sagt på gjensyn, for jeg håper virkelig at jeg til tross for hvor overveldende det er å tenke på alt jeg skal klare fremover,jobben jeg skal gjøre, så håper jeg at jeg klarer å nå de delmålene mine som gjør at jeg kan komme tilbake til bet,og fullføre. -"takk for hjelpen" -"det er du som har gjort jobben med å hjulpet deg selv". Det er vel sant. Jeg har tatt utrolig mange tøffe tak,og hjulpet meg selvpå mange områder,som virket umulig der og da. Men jammen har jeg klart det umulige. Flere ganger. Jeg har mange utfordringer foran meg nå,og mte av det er så overveldende at det virker umulig. Det jeg skal prøve å fokusere på er "hvlike valg kan jeg ta HER OG NÅ som fører meg mot målet mitt?" Det har enda ikke gått opp for meg at jeg skal hjem,at jeg er på vei hjem. SHIT! LIFE JUST GOT REAL! Jeg har litt av en jobb å gjøre,men jammen har jeg mye bedre forutsetninger til å fikse det nå. Jeg har det i meg. Som sagt, er valgene mine fremover og NÅ avgjørende. ~Frida~