Jeg puster

jeg trodde ikke jeg skulle klare dette. Å bo alene i egen leilighet og alt det innebærer. Men jeg klarer det. Men det er veldig tøft. Jeg er livredd mesteparten av tiden. Redd for alt mulig. Redd for å dø, redd for å miste kontroll,redd for alt jeg ser (hallusinasjoner),redd for å gå ut av leiligheten, redd for å gå ut av sofan fordi sofaen har blitt det tryggeste stedet i leiligheten. Så jeg tørr ikke å gå ut av den med mindre det er noen her. Jeg mister store deler av døgnet. Jeg tror jeg dissosierer mye. Jeg registrerer at hjemmesykepleien er innom. Ellers dominerer utmattelse mye nå. Jeg er helt utmattet. Aldri vært så sliten før... Jeg prøver å fokusere på det jeg faktisk får til. Og ikke forvente at jeg skal få til alt med en gang. Alt er veldig trygt nå. Og jeg eksisterer utenfor comforsonen min hele tiden. Så jeg får liksom ikke ro,jeg får ikke sove. Så jeg får heller ikke til å bli uthvilt. Jeg kjenner jeg er stressa fordi jeg vet jeg må jobbe med forskjellige ting nå. Hvis jeg skal tilbake til bet så må jeg jobbe med de tingene. Det hjelper ikke å utsette. Det er bare utfordrende nå. Det er vanskelig å være den eneste som har bet-kunnskapen. De rundt meg har jo ikke det, og det er litt problematisk. Mn uansett er det jo jeg som skal gjøre jobben. Det er bare fryktelig ensomt å være alene i smerten min. Det var min klagesang. Sånn er det for meg nå. Jeg for min del er fornøyd bare med å fortsatt være live og ikke være innlagt. Det er mye som er bra. Det er bare vanskelig å se det når man står med møkk opptil øra. Mn jeg puster.. jeg puster enda ~Frida~