ah, sitter på et stille klasserom uten elever. Det er egentlig fritime nå, men det måtte jo selvfølgelig jeg glemme. Siden jeg bor en times kjøring med buss fra skolen, og at det går bare en buss til skolen om dagen, måtte jeg i grunn uansett ha sittet her, istede for å sove. Poenget mitt er: JEG TRENGER SØVN! tanker og følelser har ligget å gnikket og gnukket i meg i hele natt, altså lite søvn. Jeg merker jeg sliter veldig med søvn for tiden. Jeg sovner liksom aldri, og får aldri sovet nok. Når jeg først skal stå opp, er det så tidlig at det nesten er skammelig. Jeg må gjennom en stresset morgen hver dag. Jeg er alltid stresset om morgenen.
Klær som må passe og godkjenner ti ganger. Tro meg, jeg hater å kle på meg, noen morgener er jeg feit, andre er jeg tynn. Uansett gjelder det å skjules bak fine eller store klær. I dag måtte selvfølgelig rettetangen min fucke seg opp, og i dag er en av de mange morgener jeg ser ut som en puddel på håret når jeg våkner. Alt ble stress i dag, så jeg gav blaffen, dro på meg et antrekk ut av det blå og gikk til bussen med puddelhår skjult under en reddende lue. Heldigvis fikk jeg sovet litt på bussen, men er like trøtt nå.
Jeg har fritime, og bør absolutt få gjort noe lekser og øvd til prøve. Men jeg orker rett og slett ikke.
Energien er lik null. NULL! Irriterende.
Senere i dag skal jeg øve til presentasjon av praksisperioden jeg kjempet meg gjennom for noen uker siden. Jeg tror det går VELDIG dårlig, har ikke orket å gjøre noe spesielt ut av den egentlig, så med mindre Gud legger vise ord i munnen min, regner jeg med resultatet av at jeg står foran klassen og prater mens tanker og følelser durer og trekker meg fra virkeligheten, blir skuffende. Vi får se! mirakler har skjedd meg før :-)
Siden jeg får helse og sosialfag, er praksis en av de tingene vi skal gjennom. Vi skal ut i de forskjellige yrkene og observere, erfare og sette forskjellige kompetansemål og teori til praksis. For meg var det veldig krevende og vanskelig, og hver dag var tung. Jeg var utplassert på en barneskole, og tro meg, det å ha 1000 ville og krevende elever løpende rundt seg hele dagen er slitsomt. For meg som fortsatt kjemper om å være litt tilstede i virkeligheten, var dette en kjempe utfordring. I tillegg til å være tilstede måtte jeg jo gjøre arbeidsoppgaver, kommunisere, hjelpe barna og gjøre mitt beste. Ergo: jeg var utslitt og sov resten av dagene.
Grunnen til at jeg skriver om dette er at jeg snart skal ut i praksis igjen. Denne gang på et sykehjem. Jeg flirer sårt over tanken. Jeg, i min situasjon, i min kamp, i min tilværelse skal på et sykehjem. Aldri i verden. Forhåpentligvis er jeg innlagt på Levanger da.
Når det gjelder behandlingen jeg skal gjennom snart på Levanger. Jeg regner med at jeg må ta et avbrekk i skolegangen min. Det å ha skolen å tenke på i tillegg til behandlingen tror jeg rett og slett blir uaktuelt. Jeg har så mye å gå gjennom når jeg skal på Levanger. Så mange feilutvikla grunnmurer som må rettes opp fra barndommen, så mange traumer og tvangstanker som må bearbeides og kvittes med, Og selvfølgelig en enorm jobb og et slit med å knerte anoreksitrollet og bulimitrollet.
Jeg har utrolig mye som mangler. Et selvbilde, følelser knyttet til ting i livet mitt, et normalt spisemønster, tanker som må ryddes opp i, og en himla stor haug med andre forferdelige ting.
Det som holder meg opp nå, og som gjør at jeg er villig til å gjøre hva som helst for, er at når jeg har vært gjennom denne helvetes(beklager uttrykket, men det er det eneste ordet som passer) behandlingen av alle ting som må behandles, vil det åpne seg en dør for meg. Jeg ser for meg døren. Døren som stenger meg inne med alt jeg sliter meg og har slitt med. Døren som skjuler en forferdelig fortid. Når jeg har kommet så lang at jeg er klar til å åpne den døren, Ja da vil det store skje. Da skal JEG åpne døren til livet. Livet som jeg fortjener.
Jeg ser det for meg, Et kraftig lys med sommerfugler, selvtillitt på plass, fred, ingen troll, OG IKKE MINST(!) frihet...
Jeg skal nå den døren, om jeg så må ned til helvetet og fjelltopper og daler og hu og hei først. Jeg skal nå den døren, og jeg skal åpne den, og jeg skal bli fri.
~Lea~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
gode ord dør sist