fredag 21. september 2012

update

Det er tungt og vanskelig å hele tiden holde fokus oppe. Jeg prøver å holde fokus på alt jeg klarer,  og ikke alt jeg ikke klarer. Men det må liksom være svart/hvitt, alt/ingenting osv. Jeg er perfeksjonist og vil klare alt. Det er viktig for meg å vinne over sykdommen hver gang. Men når jeg ikke gjør det, når jeg tar en omvei, flykter fra følelsene, er liksom alt lov. Det er som å slippe et monster ut av buret. Jeg begynner å tenke syke tanker og lar ballen rulle. plutselig har jeg rotet meg helt bort, og er fanget. jeg sitter inni et garnnøste av sykdomstanker. Det er da jeg må rope på hjelp å be noen om å klippe meg løs. Det som er viktig er at jeg roper om hjelp, ellers kommer jeg meg ikke løs. Slike garnnøster havner jeg inni nesten hver dag. sykdommen hvisker og  tisker og lukker meg ut av angsten ved å gjøre destruktive handlinger. Det den ikke forteller meg er at det er han som skaper angsten også. Den lukker meg inn og har full kontroll. Til slutt er jeg fanget i mitt eget hode.
Det er før det skjer at jeg  må bruke mestringsstratergiene mine og holde fokus. Hvis jeg for eksempel sliter med oppkast etter et måltid, og klarer å si det til kontakten min, er det så mye lettere å la være.

I helga har jeg en jobb og gjøre. Jeg må følge kostlisten. Jeg må bryte sirkelen om å kaste opp. Jeg skal ikke skade meg selv. Jeg og kontakten min har skrevet en kontrakt om det, så blir det lettere å følge opp. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til i helga. Da trenger jeg ikke å veie for og imot, være ambivalent, spekulere, stresse osv. Saken er klar. Planen for helga er klar, og jeg bestemmer. Dermed basta!

Det jeg sliter mye med akkurat nå, er å gi slipp på vekten, gi slipp på sykelig tynnhet, se kroppen forandre seg, tro på at kroppen vil begynne å fungere igjen og at vekta ikke skyter i været, stole på at andre vet bedre enn meg, for det gjør de. Jeg er syk. hjernen min er hjernevasket av sykdom. Dette er som en skole. Jeg må lære meg alt på nytt. Det er nye normer, handlinger, verdier, holdninger og ting som skal læres og finnes. Da må jeg følge spillereglene, ellers blir jeg ikke frisk. Jeg vil bli frisk. Dette er min sjanse til å nå det målet.

takk for utrolig gode tilbakemeldinger. Det er kjempegodt å lese og få så mye støtte. setter stor pris på det altså.

GOD HELG!
~Frida~

tirsdag 18. september 2012

en tung dag, som kunne kostet meg et tap

...men jeg snudde, Jeg snudde, dere!

I dag har det vært en vanvittig kronglette dag. Tirsdager er den verste dagen i uken. Tirsdager er nemlig veiedagen. Tallet på den hvite boksen visste at jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde gått opp tre kilo på en uke. I mitt syke hode var det tydelig katastrofalt, og klarte like gjerne å ødelegge resten av dagen min også. i hele sommer har tallet som står på vekten vært viktigst. viktigere enn søvn, mat, drikke, mennesker, meg, alt... tallet på vekta "gjorde" dagen min. var tallet høyere enn sist fikk det sin straff, var tallet lavere jublet jeg. Absolutt ALT avhenget av tallet på vekta.
tenk å bli så opphengt i noe som egentlig er helt ubetydelig.

som dere skjønner var tre kilo litt for mye for meg. Jeg mistet både munn og mæle, mens sykdommen blåste seg opp ti ganger større enn meg, og gjerne ti ganger sterkere der og da. Det fantastiske fokuset jeg hadde hatt hele uka, all mestring, alt forsvant som ballonger i lufta, og ble erstattet med en enorm angst og panikk. Ikke søren om jeg skulle bli med på dette. det var helt uaktuelt. ikke mere spise og beholde og hvile. ikke mere mestring. nå var det sykdommen som fyllte bordet. Jeg hadde ikke sjangs.
både frokost og lunsj gikk bokstavlig talt rett i dass, og etter frokost massjerte jeg en lang rask gåtur til butikken for å spyle ned enda mer frustrasjon i dass. Etter det hadde jeg bestemt meg for å skrive meg ut og aldri røre mat igjen. Det var ikke kapasitet igjen i hodet mitt til å tenke på noen av mestringsstratergiene jeg skrev i går. Her slo sykdommen full alarm.
Jeg snakket med kontakten min om tankene som gikk gjennom mitt ambivalente hode. Jeg sa at hun kunne gi meg utskrivingspapirene. Jeg sa jeg hadde tapt kampen. Nå kunne jeg gi opp. Aldri i verden om jeg kunne klare å snu nå. Sykdommen hadde okkupert hele meg. Jeg var på full fart mot sykdomsverdenen igjen. Døren bak meg var nesten lukket. Jeg ble utrolig trist. Det var det. Meg var det ikke håp for. Jeg kunne like gjerne dø. Å dø var vel det samme som å gå tilbake til sykdomshverdagen.

I et ambivalent helvete satte jeg meg på stuen å drakk en kopp te. plutselig kom det en av mine medpasienter inn strålende blid. Jeg ble fort smittet av det. Tenk om jeg kunne være så glad. Så kom jeg på at jeg hadde jo vært det disse dagene hvor jeg har tatt valgene. Jeg hadde blitt så glad av all mestringen. Jeg hadde jo vunnet og seiret over sykdommen mange ganger hver dag. Mestringen gjorde meg glad. Jeg var ikke lenger fanget. Slik var det i går. Det eneste som endret det var tallet jeg så på vekten i morges. Så slo det meg. er det virkelig mulig at jeg skal la det tallet ødelegge livet mitt? Det er jo det jeg lar det gjør hvis jeg gir opp nå. Dette er min sjanse. Jeg løp inn på rommet mitt. Jeg visste at nå kommer det til å komme mye tanker, og det må reflekteres over, det må skrives ned. Jeg skrev meg inn på friskere spor.

Selvfølgelig kan jeg ikke la det knekke meg. Det er jeg som bestemmer over livet mitt. over handlingene mine. over om jeg vil innvolvere meg i ulike tanker. Dette er min sjanse til å bli frisk. Ja, dette er en mur, men jeg kan da bryte muren og fortsette på veien min. Dette er min vei, og fy søren, jeg tråkker jammen meg ned sykdommen og kaver meg videre. her er det jeg som er sjefen.
Jeg løp ut på gangen og ropte på kontakten min. Jeg trengte bekreftelser. jeg trengte at noen bakket meg opp til å ta et valg om å fortsette den helomvendingen jeg hadde startet på i dagboka. Jeg kunne da vel snu. Det eneste som hindret meg i det var sykdommen. Det er jo derfor jeg er her. For å bli frisk fra sykdommen. Jeg og kontakten min brukte en halvtime på å snakke om hvorfor jeg skulle snu.
og jeg snudde. Jeg leverte inn bankkortet mitt, og jeg og kontakten min ble enige om å starte på nytt og se fremover. blanke ark.

Jeg snudde... kveldsmaten ble spist og beholdt. Jeg er tilbake på veien etter en stor omvei som kunne kostet meg å tapt. Jeg puster lettet ut. Jeg kan fortsatt vinne. Jeg kommer til å vinne.
~Frida~

mandag 17. september 2012

wish it, do it, dream it


"wish it, dream it, do it"
det er et sitat som har gått igjen ganske mye de siste årene. mesteparten av tiden har jeg vært på "wish it", og av og til "dream it". Vel, nå er det "do it" som gjelder. nok en arbeidsdag er over. Det har vært en utfordrende dag i dag. Det er ikke alltid like lett å fokusere og handle riktig 100% av tiden. Jeg er vant til å konstant bli styrt av sykdommen. Nå har jeg tatt over styringen, med en haug av flinke folk rundt meg, en stor heiagjeng, masse indre og ytre motivasjon. Men av og til mister jeg fokus. Det er vanskelig å bruke de nye verktøyene til å takle følelser. Når jeg klarer det, fylles jeg med mestring, men det er som sagt ikke alltid det går. Av og til er det sykdommen som styrer. -hvis alt går bra, er det som regel fordi jeg har fokus på riktig plass hele tiden. Men i dag etter lunsj ble det noen utfordringer, og jeg valgte feil mestringsstratergi. Jeg valgte å bruke sykdommen til å takle følelser. Det skjedde litt ubevisst.
Men i ettertid klarte jeg å be om hjelp til å finne nye mestringsstratergier som jeg kan bruke neste gang det blir slik. Det ligger mange følelser som skam bak, så det er liksom ikke bare å be om hjelp. Det er litt vanskelig. her er noen mestringsstratergier:

Mestringstratergier istede for å flykte:
- tenke meg om i 1/2 time om hva som gjør at jeg vil flykte.
- skriv hva sykdommen vil at jeg skal gjøre, og levere det til personalet.
- veie for og imot om hva som er lurt å gjøre.
- be om hjelp til å ikke innvolvere meg i de destruktive tankene.
- hvis det er et vanskelig måltid, be om ekstra støtte.
- fokusere på alle målene mine
- gjøre avtaler mellom måltidene
- levere inn bankkortet
- tenke at det er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre
- avlede tankene ved å gjøre noe annet
- les og se på målene mine

som sagt "do it". for når jeg tenker meg godt om. Har JEG egentlig noe glede av å gjøre som sykdommen sier? sitter jeg igjen med gode følelser etterpå? eks ved overspising og oppkast, har jeg det godt med meg selv etterpå da? NEI, jeg sitter igjen med SKAM, vonde følelser, ingen mestring, 100-lapper og 1000-lapper rett i dass(bokstavlig talt) og ett skritt tilbake. Er det ikke mye bedre å sitte igjen med en mestringsfølelse som fyller hele meg fordi jeg har vunnet over sykdommen? Jo, det er nok det. Det er derfor jeg spesielt må bruke den øverste mestringsstratergien. Tenke nøye gjennom hva det egentlig gir meg å følge sykdommens ordre. og tenk hva det gir meg og ikke gjøre det. Det handler om å ta de riktige friske valgene. Nå er det slutt på å drømme seg bort i livet jeg vil ha. Nå kjemper jeg for å få det livet jeg vil ha. Hver dag, hver time, hvert sekund. Det krever at jeg hele tiden er fokusert. Det krever at jeg ber om hjelp. Det krever at jeg står imot og kjemper mot sykdommen. Det krever at jeg hele tiden følger opplegget.

Jeg tenkte jeg kunne legge ut kostlisten min. slik at dere ser en del av jobben jeg gjør hver dag.

kostliste

08.00
1/2 brødskive med brunost
1/2 brødskive med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med leverpostei, agurk og paprika
1 appelsin
1 næringsdrikk med jordbærsmak(300 kcal)
1 glass vann
1 kopp te/kaffe

11.00
1 eple/pære
2 glass vann

12.00

1/2 brødskive med brunost
1/2 brødskive med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med leverpostei, agurk og paprika
1 appelsin
1 glass vann
1 kopp te/kaffe

13.30
1 eple/pære
2 glass vann

16.00
1 middagsposjon
1 frukt
2 glass vann

19.30

1/2 brødskive med brunost
1/2 brødskive med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med kalkunfilet, agurk og paprika
1 knekkebrød med leverpostei, agurk og paprika
1 appelsin
1 næringsdrikk med jordbærsmak(300 kcal)
1 glass vann
1 kopp te/kaffe

i fase 1 handler det mest om mat og hvile, men jeg har også masse samtaler med både personalet, lege, fysioterapeut osv. i tillegg har vi noen grupper. Det er mest fokus på mat og hvile i starten når man er lav i vekt og slik. Men etter hvert blir det flere ting jeg kan bli med på. Jeg er kjempefornøyd det opplegget. Det er tøft, men det skal det være, for eneste veien ut er gjennom, og gjennom skal jeg.



~Frida~

høst og prosjekt frida

 luften ute er så herlig for tiden. Siste rest fra sommerluften og kommende høstfarger i trærne. Det er litt rart. når det er vinter gleder vi oss til sommeren, høsten til våren, og motsatt. Det er så godt å legge merke til de små gledene der ute. Før var alt fokus på sykdommen, men nå klarer jeg å se litt mer hva som er rundt meg. fargerike trær, ekorn som løper rundt her og der, sjøen, sola osv. Det gjelder å sette pris på de små tingene. De påvirker oss veldig mye. Omgivelsene påvirker oss.

Jeg gleder meg sånn til jeg kan fylle livet mitt med det jeg vil. Nå er livet mitt som et blankt ark. Jeg kaller denne behandlingen "prosjekt Frida". Jeg har allerede klart å fylle det blanke arket med friske faktorer, og jobber hver dag med å fylle det med mer. Jeg har allerede fyllt ut det arket til den syke frida, og det er ikke noe å ettertrakte i det hele tatt. Nei, nå er det jeg som er sjefen, og jeg vet rimelig godt hva jeg vil. Jeg vil bli frisk. Og nå er det så fantastisk godt å bare kan si at jeg går på den veien. Veien mot frisk.
~Frida~

søndag 16. september 2012

jobber mot et mesterverk

Det humper og går her.. opp og ned, men fremover JA! hver dag er en arbeidsdag.
Jeg mestrer og mestrer, og den følelsen av å mestre, å være sjefen, driver meg videre. Det bobler i kroppen. Endelig er det jeg som bestemmer.

Jeg spiser etter kostlisten, jeg hviler og jeg går opp i vekt... Mamma sa at jeg strålte når hun var på besøk. tro meg, det er lenge siden sist. Denne gangen kan jeg faktisk bekrefte at jeg stråler på innsiden også. Middagen sliter jeg litt med, men jeg setter meg som mål å faktisk øve meg på å spise kjøtt, saus, potet og grønnsaker. De siste dagene har jeg klart ca halvparten, men i dag under middagen ble jeg fort ferdig med halve middagen, og jeg hadde god tid til å fortsette. Jeg fikk et lite dytt fra personalet og fullførte måltidet. Det eneste som lå igjen på fatet var en liten potetbit. Så i dag har jeg klart å spise en voksenpersonsposjon med middag og beholdt den. Dette er stort. Jeg har ikke gjort det på mange år. Jeg overser lett sykdommens straffer, for mestringen er så mye bedre å kjenne på. her er det jeg som bestemmer altså. hver dag er en arbeidsdag. Det er tøft. Jeg må hele tiden tenke FOKUS FOKUS! og hva jeg har fokus på. Jeg har virkelig en følelse av at jeg er på jobb. Det er en veldig vanskelig jobb, men tenk for et mesterverk av et liv jeg har fått til når jeg er ferdig med jobben. Thats my gold.

~Frida~

videoblogg- jeg er sjefen

~Frida~

tirsdag 11. september 2012

at the end of the day

Jeg klarte å spise både Lunsj, middag og kveldsmat i dag. Jeg har ikke klart så mye på mange år. Jeg kjenner at jeg er litt stolt av meg selv. Det var jo egentlig bare å spise, uten å prøve å tenke. Jeg tok heller del i samtaler rundt bordet og fokuserte på jobben jeg skulle gjøre. Jeg klarte å banke vekk all panikk idet jeg satte meg foran middagen, så tenkte jeg at "nå, er det jobben min å spise opp dette", og da klarte jeg det jammen. Det var bare å rett og slett drite i hva sykdommen fortalte meg. Det er bare løgn alt sammen.
Jeg kjenner mestring. En ny god følelse, og den er herlig. Før i dag følte jeg meg så motløs at jeg trodde slaget var tapt, men så etter en samtale med både personalet her og mamma, fikk de meg til å innse at det er jeg som bestemmer. Nok en seiersdag til meg, og ett skritt nærmere frisk. Jeg har faktisk troen nå, etter å ha kjent på hvor herlig mestringsfølelsen er, og det er så godt å endelig kjenne. Det var sykdommen som prøvde hardt å overbevise meg om at jeg ikke kom til å klare noe. Angsten fikk meg til å ville ha det mindre ubehagelig, så jeg prøvde å flykte. Eller jeg prøvde ikke, men tankene prøvde å få meg til å flykte, men nå vet jeg at eneste veien ut, er gjennom.
Jeg må faktisk stå opp hver dag nå, og tenke at jeg har en jobb og gjøre. ingen flere flukter og utsettelser nå. Nå er jeg igang. Kampen har startet, og jeg har brutt mange murer allerede.
Jeg må bare ikke være så hard mot meg selv. Jeg har klart masse allerede, og det må jeg være stolt av. Jeg må gi meg selv litt ros og tid. Dette kommer til å ta tid, men tiden skal jeg bruke konstruktivt. Skal jeg bli frisk, må jeg gjennom.
~Frida~

dagboknotat og mestringfølelse

10.september kl.23.00

første dag på post 4 er over. Jeg er utslitt etter en tøff dag. jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal klare dette uten å krepere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve all angsten. Det finnes grenser for hva man skal klare første dag da. Det som gjør det så ubehagelig er jo selvfølgelig sykdommen som ikke vil gi slipp og som protusterer. det er jo den jeg skal kvitte meg med. Da må jeg slutte å lystre den og dens løgner. Jeg må heller lyte til alle rundt meg som vil meg godt og som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg må stole på at de vet bedre, for det vet jeg med fornuften min at de gjør. Jeg kan tenke på at jeg må slutte å flykte til sykdommens "øyer", og fokusere på FRIDA og hva jeg får til i stede. 

HVOR ER FOKUSET MITT? 

på sykdommen:
- kontroll
- bulimi
- oppkast
- angst
- tynnhet
- selvskading

eller på FRIDA:
- energi
- venner
- familie
- kjæreste
- selvtillit
- ressurser
- mestring!
- evner
- glede
- skole
- mål i livet
- verdier
- hobbyer og interesser

osv...

Det handler om å fokusere på de riktige tingene nå. MEG eller sykdommen. Det er ikke rart at det føles som et helvete akkurat nå. Jeg har tilfredstilt sykdommen i åtte år. motstand når jeg plutselig gjør det motsatte er ikke rart. Men for meg er det viktig at jeg kjenner mestring og at jeg er sjefen. Det er så utrolig viktig akkurat nå. Dette er mitt prosjekt og da må jeg kjenne at jeg mestrer det og at det sakte men sikkert går fremover, i mitt tempo. Jeg er den eneste pasienten de har prøvd det nye opplegget på, så de må vel være åpen for mine synspunkt og meninger og. Det er som sagt mitt prosjekt, og jeg vet hvor mine grenser går og hva jeg klarer å takle på en gang også. I dag gråt jeg for første gang på årevis også. hadde så mye angst. Jeg takler ikke å ha det så ille hver dag altså. Jeg skal tross alt overleve dette også. 
-------------------------------------------
11.september kl. 11.30

angsten er så stor og sterk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg slapp å føle. Sykdommen er så sterk nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på. Hva er målet mitt? Jeg er her for å bli frisk. Jeg må høre på de rundt meg. sykdommen prøver å få meg til å flykte til alt mulig, og det gjør meg så utrolig forvirret og ambivalent. Det er så vanskelig å være til. Jeg skulle nesten ønske at jeg var død akkurat nå. så vondt gjør det. Jeg skulle ønske jeg kunne klart å gått å autopilot og gjennomført det jeg skal perfekt. Jeg vil så innmarri bare bli frisk NÅ! Det er så urettferdig at jeg skal ha det slik. Jeg må ta tilbake kontrollen fra sykdommen nå. Jeg er alt for undervektig.

kl. 15.30

Middagen er et problem. hvordan skal jeg klare det? Jeg har så stor angst ift å spise middag at jeg finner ikke ord. Men hvis jeg tenker på det livet jeg skal få eller som jeg ønsker, så inkluderer det middag også. Jeg vil jo spise middag med kjæresten, venner osv. 
Hva er det som gjør at akkurat middag er et problem? Tap av kontroll fra sykdommens side er det. Jeg aner ikke antall kalorier. Da "mister" jeg kontroll mener sykdommen. 
Nå må jeg fokusere på FRIDA igjen. Hva er mine mål? ja, jeg går opp i vekt av å spise kostlisten, men hva er det egentlig som er så vanskelig med å bruke maten, som er min medisin til å gå opp i vekt? Jeg må opp i vekt. Frida har ingen glede av å ha en kropp som ikke klarer annet enn å sove. Dette er mitt liv. skal sykdommen få det? da kan jeg like gjerne dø. Det er jo det jeg gjør uansett da. I spiseforstyrrelsens klør visner jeg. 
Jeg har ett liv, og nå har jeg sjansen til å ta kontroll over det igjen. Det er jo jeg som skal leve mitt liv. 
Hvis jeg gir dagene mine bort, taper jeg.
Hvis jeg bare gjør som jeg får beskjed om, så blir jeg frisk. Jeg får kjenne mestring. Men det er jeg som må gå skrittene. Det er jeg som må spise og drikke. Dette er min kamp, men jeg har kjempemange rundt meg som vil hjelpe meg. Hver dag blir en arbeidsdag nå, og jeg har min jobb og gjøre. Jeg må følge opplegget. 
--------------------------------
Jeg er i full fyr og flamme av mestringsfølelse nå. JEG KLARTE Å SPISE MIDDAG!
Jeg har klart jobben min, og jeg kjenner mestring lang vei. Det er så herlig. Jeg blir så opprømt og glad nå. Jeg får det endelig til.
~Frida~

mandag 10. september 2012

hold fokus

uff angst, angst til tusen. Sykdommen prøver å felle meg. Den vil ha meg til å gi opp. Den hvisker og roper om hverandre "hvorfor gidder du i det hele tatt å prøve", "du har ikke sjangs", "du kan bare ligge å råtne, du slår ikke meg". Den prøver å få meg til å flykte. Den får meg til å prøve å finne stratergier til å flykte.

Se for deg navnet FRIDA. Frida kjemper mot sykdommen, og den prøver å få meg til å flykte til ulike "øyer" utenfor FRIDA. "øyer" som selvskading, utsettelser, feil blandt de som skal hjelpe meg, skulle vært en annen plass, angst, skulle vært på tvang osv osv. Det kan fortsette i det uendelige. Jeg må FOKUSERE på HVOR jeg vil peile inn mitt FOKUS. Skal det være på alle de andre "øyene", eller på FRIDA. Hva skal jeg være nysgjerrig på? Fluktstedene SYKDOMMEN vil ha meg til å flykte til, eller FRIDA? HVA er målet mitt? hvorfor er jeg her? JO, fordi jeg vil nå målet mitt. Dette er mitt prosjekt. prosjekt BLI FRISK! og da må jeg ha fokuset mitt på FRIDA!

Jeg kan se for meg et barn som ligger på gulvet og ruller. barnet springer ikke med en gang. Først prøver det å krabbe, når barnet krabber begynner det å reise seg, faller, så reiser seg og prøver på nytt. så går barnet, før det begynner å springe. Barnet har fallt mange ganger, men det har aldri gitt opp. Det lærer seg hvordan man skal gå først etter å ha fallt.

Slik er det med oss alle, og faktisk meg også akkurat nå. Det er mange ting jeg ikke har klart perfekt i dag, men jeg har klart mange ting også, og det som gjorde at jeg ikke klarte en ting, kan jeg lære av og gjøre det annerledes i morgen. Dette er en kamp, og det er jeg som skal vinne den.

Jeg har visst meg svak for sykdommen for dens løgner og feil de siste åtte årene, så nå prøver den igjen. Annet er det heller ikke å forvente. Det er bare at nå må jeg bruke de riktige verktøyene og kjempe imot. Ikke gi etter, ikke flykte.. holde ut! Det er verdt det.

Hold fokus! FRIDA er fokuset! Jeg må for all del falle, men jeg reiser meg opp igjen. Ingen flyktninger nå. jeg må velge. livet eller døden.

Jeg har valgt! Jeg har valgt Frida og livet. Nå gjelder det bare å fortsette å velge det minutt for minutt, time etter time, dag etter dag. til slutt er jeg der. Til slutt har Frida, jeg, LIVET!
~Frida~

lørdag 8. september 2012

update

Nå er det like før jeg skal innlegges på spesialpost 4. Det er på høy tid at jeg får hjelp. Det var litt skepsis i forhold til hva som var lurt å gjøre den siste uken "ute". Jeg er på grensen for å si det sånn. Det har jeg fått flere bevis på denne uka. jeg er både psykisk og fysisk utmattet nå. i går besvimte jeg på butikken, og ble kjørt i ambulanse til sykehuset. var veldig dehydrert og hadde lavt blodtrykk og puls, så jeg fikk litt intravinøst næring og væske.

Det er på høy tid at jeg får hjelp. Jeg føler jeg burde klart mer, men hvis jeg tenker meg om så har jeg klart mye. Det var ikke mange som hadde tro på at jeg skulle klare å være hjemme og samtidig holde meg stabil OG få den motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Vel, etter 8 år innlagt på sykehus og psykehus så har jeg klart å bo helt for meg selv og ha alt ansvar selv i 3 måneder. Fra å være overvåket 24/7 til å være helt alene. Det kan jeg være stolt over da.

Det viktigste for meg denne sommeren er erfaringen jeg har fått. Jeg har erfart så utrolig mye.
sykdommen min er egentlig gamle indre sår som gir utrolig mange symptomer i ulike psykiske lidelser som angst, anoreksi, bulimi, deperesjon, selvskading, OCD, tvang osv. Sårene må jobbes med hvis jeg skal få det bra og bli frisk. Hvis jeg ikke tar opp kampen fortsetter det i det uendelige og en dag sier det stopp. Det har jeg fått mange bevis på denne sommeren. Under storåsfestivalen fikk jeg en kraftig reaksjon med epilepsianfall og psykogene anfall og ble sendt på sykehuset hvor jeg lå hele natten med anfall. en annen gang i sommer fikk jeg samme type anfall og ble lagt i narkose og flydd i helikopter til trondheim, i går kollapset jeg på butikken. Kroppen vil ikke mer. den roper etter hjelp, og det samme gjør jeg.

Min kjære sendte meg en melding her en kveld. "jeg er så utrolig glad for at du skal ta opp kampen igjen kjære", og da måtte jeg tenke meg om. for første gang på åtte år kunne jeg si at jeg også var glad for det, og mene det fra innerst inn i hjertet.

Jeg gleder meg til å få hjelp nå. Jeg gleder meg til å gi fra meg kontrollen. Nå er det sykdommen som kontrollerer meg. Jeg har pakket og er klar for mandag nå. jeg og mamma vasket rundt i leiligheten min slik at det er rent og pent, jeg har pakket og ryddet. Nå er det klart for at jeg kan begynne.
~Frida~

mandag 3. september 2012

im ready people!

vel, nå skjer det saker og ting her. nå skjer det endelig noe, og godt er det å tenke på. snart får jeg hjelp.

Jeg var på møte med østmarka post 4 i dag. De tok turen til min vakre hjembygd Lensvik hvor vi satt i ring skviset innpå et legekontor og snakket i to timer. det var to timer hvor jeg både satt med skuldrene høyt og lavt for å si det sånn. Mange nye ting som må synke inn i forhold til behandlingsopplegget, men alt i alt er det bare helt fantastisk, og jeg er ivrig etter å komme i gang. Dette blir mitt prosjekt. Jeg tvinges ikke til noe, dette kommer fra meg. mitt ønske om å få et bedre liv. Det kommer ikke til å bli lett, men det vil bli verdt det, og jeg må gjennom det for å få det livet jeg vil ha.
Det er noen endringer siden sist jeg var der. De har visstnok brukt sommeren på å utarbeide noen nye ting i behandlingen. BLA må jeg psyke meg opp til å innta to næringsdrikker pr dag. det er hviletid etter lunsj og middag osv. men jeg lar ikke det stoppe meg. Det er jo det som er medisinen min, og jeg vet at det som butter imot inni meg nå, ikke er meg. Det er sykdommen. Dette skal være mitt prosjekt, og jeg kunne ikke vært mer klar enn jeg er nå.

Jeg er så glad for at jeg avbrøt behandlingen før sommeren. Nå har jeg akkurat den motivasjonen jeg trenger til å ha styrke og guts for veien frem til mål. Jeg gruer meg veldig, men vet at når jeg først kommer igang, blir det lettere. Jeg har et helt annet utgangspunkt nå, enn sist jeg var på spesialpost 4. Jeg har masse nye erfaringer etter å ha bodd alene. både gode og dårlige, men jeg trenger de alle.

kl. 10 på mandag står jeg på døren på spesialpost 4. klar for kamp. fighteren i meg skal en gang for alle krige som aldri før. hver dag blir en arbeidsdag. på nytt skal jeg lære meg å leve. livet skal jeg sakte men sikkert få. Jeg er klar. fra innerst inn i hjertet, kjenner jeg lettelse. Det er så godt å ENDELIG være klar. Jeg er ikke redd. jeg er lettet.

klask high five dere!
~Frida~