søndag 28. august 2016

Stormen har roet seg litt

stormen har stillnet litt. I helga har jeg fått litt ro,fått sovet litt etter flere uker med søvnløse smertefulle netter. Jeg har også sagt til teamet mitt at jeg stopper nedtrapping av medisiner nå. Jeg klarer ikke mer fysisk smerte. Hvis jeg i det hele tatt skal kunne tenke klart og få kapasitet til å jobbe med meg selv,så må jeg ha smertene på et tålelig nivå. Bet-behandlinga er tøff nok i seg selv. Jeg har også sagt klart i fra at det ikke er greit at en vaktlege ringer til sykehuset å sier at jeg ikke skal smertelindres etter operasjoner. Du kan tenke deg hvordan det er. Å operere uten smertelindring er tortur. Den nedtrapping en som jeg ble fortalt at jeg ikke skulle merke stort ubehag eller endring i smertene,bleket smertehelvete uten like. Det sier seg selv hvor mye smerte jeg har når kroppen skur av alle føleleser og sanser for å overleve. Men jeg har trua på bet-modellen og at den kan hjelpe meg. Mn det må skilles mellom fysiske smerter og psykisk smerte... jeg har kommet langt,det kjenner jeg. Det blir et tøff uke jeg har foran meg nå. Det er så store valg jeg har foran meg.jeg tar fortsatt en time i gangen. Klarer ikke mer. Det blir for overveldende å tenke to timer. Så jeg lever en time i gangen. Så får vi se hvordan det blir fremover. Jeg er nk ikke typen til å gi opp. Da hadde jeg aldri I verden vært her enda. ny uke,nye muligheter ~Frida~

torsdag 25. august 2016

Midtevalueringsmøte

teknisk sett er jeg over halveis. Men på grunn av at det har vært mye som har skjedd de siste ukene har vi ikke hatt midtevaluering enda. MEN,IMORGEN ER DAGEN. Her i bet er det pasienten selv som leder behandlingsmøte,temamøter og andre møter. Alle har en egen team-koordinator(egen høyre hånd), som hjelper meg med praktiske ting og hjelper meg med å lede møtene. I behandlingsmøte og temamøte er det jeg som bestemmer hva jeg vil ta opp. Da legger jeg frem en problemstilling til teamet og forteller litt kort rundt problemstillingen. Problemstillingen er da ofte utfordringer/hindre i behandlingen. Når jeg er ferdig å formidle problemstillingen min,"stenger jeg veggen",altså overlater ordet til teamet som da skal reflektere rundt problemstillingen min. De kan komme med råd,teorier,veiledning eller bare reflektere rundt problemstillingen. Det er ingenting som blir bestemt eller noe. Møtet er rett og slett mitt møte der jeg kan lufte det jeg har på hjerte og få nye øyner fra proffe bet-personell. Jeg bestemmer selv hva jeg vil ta med meg videre fra møtet. Disse møtene er veldig nyttig. Det er en genial måte å gjøre det på. Jeg tenker ofte hvor viktig det er at pasienten er delaktig i egen behandling. Dessverre er det ofte sånn at andre bestemmer og velger for deg. I bet er det ikke sånn. Det er både bra og utfordrende. Sånn er det vel for folk flest. At man selv har ansvar for eget liv. Trenger man noe må man selv sørge for å be om hjelp og få hjelp. Det er en fin øvingsarena her i bet for at jeg skal kunne komme dit. MEN (!) i morgen er det et litt annet type møte. Midtevaluering er rett og slett et møte der jeg oppsummerer hvordan jeg ser og vurderer min praktisering av program forpliktelse, hvordan jeg jobber med meg selv. Og hva jeg opplever å ha oppnådd så langt. Altså forskjell fra før og nå. Så tar vi opp hvordan jeg kan jobbe videre,hva jeg skal jobbe med. Eventuelle viktige problemstillinger. Så blir det peile en vei videre... Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hva teamet sier om utviklingen min,og jeg er serriøst livredd for at de skal si noe sånt som"vi ser at du har jobbet bra,men at du i det siste ikke har kommet noe videre. Vi ser ikke noe grunn til å fortsette"... grøss og gru! Lite sannsynlig,men frykten min forteller meg at det kan skje. Når man har blitt sviktet før, sitter frykten for at det kan skje igjen. Mn jeg håper at møtet går bra, og at vi får avklart en del ting som kanskje gjør at jeg kan komme meg på banen igjen. Kryss fingra💪 ~Frida~

Gi folket en stemme, så man slipper å bære alene. - mer åpenhet og kunnskap i skolen om psykisk helse

husker dere denne jenta? Livsglad,sosial,utadvent,klovn, håndballspiller, festglade,hæla i taket, toppstudent, kjæreste,venninne, full av liv, omtenksom,tok vare på andre, sanger...fighter. gav aldri opp. Full av håp.... Det ingen visste var at når hun kom hjem fra skolen,låste hun seg inne på rommet sitt. Tok av masken,og i timesvis trengte hun å flykte fra de enorme hemmeligheter som tærte på sjela. For å bedøve,flykte,beskytte seg ssatt hun i timesvis og spiste og spiste til magen var så full av alt hun følte hun måtte kontrollere av følelser og traumer,og til slutt vrengte magen på nytt og på nytt.. helt til det var tomt. Helt til hun var tom av ubehag. I timesvis,i årevis. Hun skammet seg sånn og følte på så mye skyld. Og aldri om hun kunne vise denne siden,disse hemmelighetene,disse sårene til noen. Det konstante smilet hennes beskyttet andre mot hennes demoner. Hun var så redd for å legge noe av smerten på noen andre. Så derfor kontrollerte hun alt med timesvis av overspising og oppkast. Å kontrollere tusenvis av kalorier og tall, gav en tilfredstillelse. Etter hver natt på flukt, var det å putte på masken,fasaden,smilet,og prestere. Være flinkest... hun levde to liv. Innimellom kom demonene frem mitt i skoledagen. Mn hun bare smilte videre,og fortrengte og fortrengte. Jeg husker 1.året på videregående i en norsktime, der smerten og traumene trengte seg på. Læreren la merke til at hun var fjern og at hun slet. Hun så gjennom fasaden,tok henne ut ut på gangen, og spurte meg hva som skjer? Hun hadde så lyst å fortelle. Det var så tungt å bære alene. "det går bra sjø", var det eneste som kom frem. det var alltid de eneste ordene som kom frem. Folk visste at jeg hadde anoreksi,men ingen ante hva jeg gikk å bar på,og mere skulle det bli.mange flere sår.. jeg tenker på hvor mange mennesker som går rundt å bærer på store smerter. De bærer en fasade. Det er nok vanskelig i dag å si "jeg sliter,jeg har det forferdelig vondt. Fordi... Derfor velger jeg å dele. Fordi det trengs at psykisk helse blir like naturlig å dele,som fysisk helse. Psykisk helse er tabu. Det er ikke rart folk bærer. Det forventes at man skal gjøre det. Det er ikke rom og tid for å dele. Det er ikke nok ressurser og apparat. Det er ikke nok hender der ute,til å ta imot. Det er vertfall et vanskelig steg å ta. Vi lærer om kroppen på cellenivå på skolen. Men hva med det psykiske? Ungdommer har det vondt,men de mangler kunnskap. De mangler å vite hva,hvorfor,hvordan. Det har vært snakk om å få psykisk helse som eget fag på skole. Men hvor blir det av det. Det går tid,folk mister seg selv,folk blir syke,og når behovet kanskje hadde vært forebygging,blir de ikke fanget opp eller får hjelp før man er døden nær,eller har mistet,har slitt,har lidd. Alle fortjener kunnskap om egen psykisk helse. Både for seg selv og andre. kjære politikere,hva med å gi folk muligheten til å i det hele tatt vite hva og hvordan de skal håndtere psykisk helse. TENK FOREBYGGING ISTEDENFOR BEHANDLING. gi folket den stemmen de trenger for å slippe å bære. Det vil redde liv. Det vil gi mer meningsfull liv for mange. Mange ganger trenger vi å forstå. Hvordan skal man klare det uten kunnskap? ~Frida~

onsdag 24. august 2016

"Jeg trenger en klem"

det er utrolig ensomt å være 60 mil hjemmefra. Jeg savner bare det å få en klem. Jeg savner å bli holdt rundt.. jeg savner å ikke føle meg så enormt alene i denne stormen. Det er vanskelig å akseptere smerten. Jeg kjenner at jeg kjemper imot. I dag ble jeg klar over at den viktigste jobben min nå,det er å sitte helt stille. Ikke gjøre noe. Å sitte helt stille i stormen når smeren vrenger og raser inni meg er vanskelig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve med disse smertene. Jeg kjenner et enormt sinne til meg selv som ødela den sunne friske kroppen min. Idrettsstjerna🌟 nå har jeg et skjelett til en 800 ring,jeg har en mage som er full av skader og en buk som er delt i to. Masse sammenvoksninger og arrvev og enormt mye smerte,jeg har mistet mange tenner. Jeg har mistet smilet mitt. Kroppen min er utrolig vond å være i. Det er vanskelig å akseptere,når jeg føler så mye skyld og selvhat over min tapte kropp. Det er ikke så mye annet enn medisiner som funker på sånne kroniske smerter. Mn selv om ingen kan fjerne smerten min,så kan noen stå i det med meg. Idag klarte jeg å be om noe jeg syns er veldig vanskelig. Jeg føler vel at jeg ikke fortjener noe av andre. Men i dag sa jeg "JEG TRENGER EN KLEM", og det fikk jeg. Jeg fikk to lange gode klemmer. Selv om tankene om at jeg ikke fortjente det raste i hodet mitt,tillot jeg meg selv å kjenne på hvor godt det var å få en klem av et annet menneske. Det hjelp litt. Jeg følte meg mindre alene. Nå lever jeg en time i gangen. Jeg sier til meg selv "nå skal jeg holde ut bare denne timen,så tar jeg neste time når den kommer".. Jeg vil bare si at det betyr veldig mye når jeg leser de gode ordene dere gir meg. Tanken på at noen har tro på meg er noe å kjempe for akkurat nå. Takk for at dere gir meg noe å kjempe for. ~Frida~

tirsdag 23. august 2016

På bunnen av alt - den umenneskelige stormen herjer

jeg har nådd et punkt av fortvilelse,forvirring,utmattelse,frykt,ambivalens ,og fysisk smerte som jeg aldri har vært i nærheten av en gang før. Alle disse følelsene har fått en ny mening. Jeg står i en drakamp som er umenneskelig vond. Ubehaget av alle vonde følelser og enormt mye fysiske smerter gjør at jeg er på kanten av stupet. Akkurat nå kjemper jeg for å ikke gi opp,og det er ufattelig vanskelig når det stormer så fælt. Jeg er forferdelig sårbar og alle trigger kaster meg frem og tilbake i de splittede versjonene av meg selv. Jeg er så langt ned nå og er så utmattet av at denne stormen har vart dag og natt i flere uker nå,oh det blir verre og verre. Jeg kjenner ikke noe håp nå,men jeg vet at det er pga av stormen at jeg ikke føler det. Jeg kjenner at det krever alt jeg har og krefter jeg ikke ante jeg hadde å holde meg gående og gi meg selv sjansen til å fortsette. Jeg vet jeg ønsker det dypt inne,under alle stormene. Men det er vanskelig å finne noe mening eller finne verdiene mine og noe å kjempe for når alt jeg kjenner er en orkan av alle følelser på sitt verste,traumer og den fysiske magesmertene som fyller hele meg. Jeg kjenner at smertene aldri har vært så sterke,Mn så har jeg trappet ned store mengder smertestillende. Det er vanskelig å finne noen mening med å ha den svake utslitte kroppen med mere smerter enn jeg klarer å bære. Jeg leter etter den personen jeg var for noen uker siden,og jeg leter etter en grunn til å fortsette å stå i dette. Jeg kjenner at jeg har nådd et punkt der jeg ikke har mer og gi. Men det er vondt å tenke på hva jeg kan miste hvis jeg ikke fortsetter. Alle drømmene mine som for noen uker siden plutselig ble realistiske igjen, og livet mitt. Jeg vet at jeg har ikke lenge igjen hvis jeg slipper taket nå. Jeg skjønner det er vanskelig å skjønne hva jeg står i, og hvorfor det er så tøft. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at det må erfares for å begripe. Bet-modellen er den tøffeste og mest krevende måten å jobbe med seg selv på. Jeg har aldri i hele mitt liv kjent så mye fysisk og fysisk smerte som nå. Mn jeg er her enda,på et vis.
Og jeg gjør så godt jeg kan. ~Frida~

søndag 21. august 2016

Leve eller dø?

det er en forferdelig kamp mellom liv og død. Jeg har aldri opplevd lignende.det er mange ganger om dagen at jeg har det så vanskelig,eller har så skyhøye smerter i magen, eller er så sliten av den konstante tornado stormen på innsiden,når det er sånn da trygler jeg om å få dø.da er alt så vondt,og det lille som er igjen av håp, er overskygget av den enorme stormen.da er fargene i verden borte,da er jeg som en tikkende bombe på de siste tikkene. Tikk,takk,tikk,takk. Men så klarer jeg å tenke "jeg skal holde ut en dag.imorgen kan jeg dø.imorgen er alltid i morgen.ikke i dag. men i dag er jeg en tikkende bombe på mine siste tikk. Jeg har så vondt i hele kroppen,jeg har så vondt i sjela og i hodet er det storm. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger kanskje litt tid. Til å tenke over alle disse valgene. Jeg føler at jeg har blitt kastet rundt i rommet lenge nå og det ligger biter av meg overalt. Jeg trenger å samle meg. Og tenke over hva jeg vil. Jeg kommer ingen vei før jeg vet det. Mn da velger jeg og flykte fra situasjonen,Mn det er kanskje bedre enn å dø. Mn nå trenger jeg litt hjelp fra dere igjen. Fordeler /ulemper med å velge å fortsette å leve, eller dø? Setter veldig pris på svar. Takk ~Frida~

lørdag 20. august 2016

Står jeg stille?

Jeg har mange ganger hatt følelsen av at jeg står stille. Det er ikke lett å være raus med seg selv når man ikke vet hva det er. Med Et liv som jeg har hatt, der alt handler om å ha kontroll på ALT, å prestere bedre enn best, og en konstant flukt fra følelser og fortid, der hvis noe gar galt, uansett om det er andres gjerninger, så må jeg straffe meg selv. Straffe seg selv hvis man føler, hvis man opplever noe naturlig som skjer i kroppen, hvis jeg ikke har kontroll. Den konstante stemmen som forteller meg at ingenting er godt nok,at jeg er svak, at jeg ikke er verd noe, at jeg ikke fortjener. Når man har så stort hat og avsky til kroppen sin og seg selv, at det å være tilstede i kroppen er utenkelig. Det ligger så mye smerte, skyld å skam i den. det er vertfall utenkelig å tilgi seg selv. Å tilgi barnet i meg. Å tilgi kroppen min. Denne behandlingen har gjort mye med meg. Selv om hvert skritt er ufattelig smertefullt, så ser jeg jo at jeg velger å gjøre ting annerledes, jeg bryter mønster hver dag og jeg står i stormen. jeg står ikke stille. Selv om jeg går i rundkjøringer og faller,så velger jeg å fortsette. Jeg har møtt opp til alt av program hele veien. Jeg har stengt av mange unnvikelsesdører,jeg deler smerten min med de her og jeg jobber fulle dager hver dag. Jeg gjør så godt jeg kan. Det er nok. jeg føler at det er så store valg jeg står ovenfor nå. Alt for store. Men jeg forholder meg til det. Jeg flykter ikke. Denne jobben har kostet meg alt. Og det er mange priser å betale. Men gevinsten er å bli hel,og være meg. Og være frida. Ikke et offer. Og de valgene jeg står ovenfor kjenner jeg brister og river i meg. Det er så vondt. Hele kroppen verker. Det er så mange prosesser i gang. Prosesser som skulle vært over år. Jeg møter følelser,smerter,traumer,store valg, enorm frykt på en gang. jeg står ikke stille. Jeg tar valg hele tiden. Gode og dårlige. Erfarer og lærer. Smir viktige verktøy....mot målet mitt. Jeg står ikke stille. ~Frida~

"Hvorfor snakker du så rart? " - bet-språket

dere husker kanskje hvor fortvilt og forvirra jeg var i starten om bla hvordan de som jobber i bet snakker. De snakker i bestemte fraser. Og det er jo rart,hvertfall når man er vant til noe annet. Det ligger jo i de flestes natur å prøve å trøste et menneske som har det vondt,ved å si ting som eks det går over, det blir bedre,det blir nok bedre i morgen... men vi får aldri høre det her. Her er det ingen som prøver å lindre eller trøste. Her får vi setninger somdet høres vondt ut å være så redd og fortvilet, det må være slitsomt å ha det sånn.. jeg ser du har det vondt nå,det må være vanskelig å stå i. Etc de bekrefter følelsene våre,samtidig som vi blir sett. Den største "trøsten" et menneske kan få er å bli sett og hørt når man har det vondt. Det at noen bekrefter det vi føler gjr det ikke bedre,Mn når man velger å dele smerten sin med noen,er nok det det beste man kan få. Det kan også være en slags flykt i det å tenke på at det blir bedre,I stede for å være her og nå i smerten,og det å gjøre det med et annet menneske,som ser deg,det er godt. Mn når man er vant til noe annet,at andre lindrer smerten din,er det fryktelig fortvilende i starten når man ikke får det man er vant til,ikke får lindret og må sitte i smerten, Mn med et medmenneske. dette språket og frasene som brukes i bet er jo noe vi hører og bruker hver dag,så det er alltid sånn at man automatiskal begynner å snakke slik selv. Eks at istedenfor å si "jeg gjør det jeg",så sier jeg alltid nå,"jeg velger å gjøre det jeg". så jeg får ofte høre det. "Hvorfor snakker du sånn? Hehe...jeg vil vel si at jeg nå velger å bruke et mer selvbevisst og tydelig språk. Både for meg selv og andre. ~Frida~

fredag 19. august 2016

Å dømme

det er så rart å kjenne at jeg er i endring. Eller kanskje jeg skal kalle det å bli mer hel. Jeg kjenner at verdiene mine har våknet til live igjen og endret seg. Før kunne jeg gå i oppløsning fordi jeg fikk et frekt blikk eller at jeg fikk en tøff kommentar. Nå kjenner jeg at jeg ikke lenger vier alt for hva andre synes. Jeg straffer ikke meg selv lenger fordi jeg ikke er det andre trenger at jeg skal være. Eller hva andre synes. Det som er viktig for meg nå er det som skjer inni meg,og jeg er den jeg er,på tross av hva jeg har opplevd i livet mitt. Offer? Ja jeg har vært et offer hele livet. Og jeg holder på å tilgi meg selv for det. Jeg er meg med min histore. Og jeg kjemper med alt jEg har 27/7,og det jeg kjenner skjer inni meg,og den personen jeg holder på å bli og målene mine. DET ER VIKTIG FOR MEG. Mn jeg har valgt å være åpen om kampen min,og jeg skjønner at noen bare må dømme,og det finnes sikkert en grunn til det og. Jeg dømmer ikke de som dømmer meg. Jdet er viktig for meg. Ingen fortjener å bli dømt. vi har alle vår historie..eg bare deler,fordi jeg tror på at ingenting skal være tabu. Ingen fortjener å bli dømt for den man er. Ingen andre kjenner hverandre sin hele historie. Og er det en ting jeg har lært,så er det at alt har en årsak. så tenk deg om hva du gjør med et medmenneske når du velger å dømme. Og hva gjør det med deg? En tanke å ta med seg ~Frida~

torsdag 18. august 2016

Det evige kaoset drar meg nok en gang ned

et så forferdelig kaos. En så forfredelig forvirring. Jeg veksler mellom Frida17år og Frida23 år. Mellom 2011 og 2016. Frykten går gjennom kroppen min som tornadoer. Og drar meg frem og tilbake. Jeg vet hva som skjer når den traumatisert 17 åringen i meg tar over. Og mitt i det kaoset av følelser jeg er i,er det ingentingen jeg kan holde meg fast til. Jeg kjemper ikke bare her og nå og for å holde meg her og nå. Plutselig kjemper jeg for livet i en voldsom desperasjon i en truende forferdelig situasjon. Kroppen min og hodet mitt klarer ikke å ta meg tilbake. Plutselig er jeg tilbake. Men ikke aner jeg hva som har skjedd. Det er som om en annen person tar over og jeg kan ikke huske hva som har skjedd. Jeg vet bare at siden jeg igjen ligger her på sykehuset med åpen buk.nyoperert. Så vet jeg at jeg har nok en gang gjennopplevd et forferdelig traume. Et traume så fælt at jeg splittet det av fra meg selv,for å overleve. Siden jeg er så sårbar nå har jeg ikke kontroll. Jeg jobber beinhardt på lier med å finne de sekundene eller minuttene der jeg fortsatt er meg og har et valg. Utrolig frustrerende. Jeg har klart å finne de sekundene noen ganger nå og klart å bryte av å unngå dette. Men jeg kan ikke forvente det hver gang. Selv om jeg prøver alt jeg kan. Men jeg er i live.uttrolig forvirra og jeg er snart på plass igjen. Jeg prøver å tenke at det blir bra.... Mn det blir aldri det. Jeg vet at jeg må leve med dette. Jeg kan bare prøve å finne verktøyene som kan hjelpe meg når det kommer. For det vil komme. Igjen og igjen og igjen. Jeg er så redd ~Frida~

mandag 15. august 2016

I denne kveld...

I kveld kjenner jeg alt raser inni meg. Det er så mange ting på en gang. Jeg har trykket på startknappen på mange prosesser,istedenfor utsettelsesknappen. Jeg kjenner alt som både lyn og torden og regn og vind går gjennom kroppen min kontinuerlig. Jeg er så utmattet og sliten at det kjennes ut som jeg dør snart. Det er så forferdelig vondt. Så vondt. Jeg spør meg selv ,hvordan skal jeg komme meg gjennom dette? Hvordan skal jeg komme seirende gjennom dette? Hvordan skal jeg klare å stå imot trangen til å flykte? Hvordan skal jeg ha trua på meg selv gjennom dette? Hvordan skal jeg finne de riktige verktøyene? så mange spølsmål,så få svar. Det eneste jeg vet er at jeg skal ikke gjøre det alene. Jeg har fantastiske folk rundt meg som står klare for å hjelpe meg gjennom. Spølsmålet om jeg er klar, kaster jeg i søpla. Ubrukelig, fordi man blir aldri klar. Spørsmålet er : er jeg villig til å hoppe,selv om jeg er livredd og vettskremt,fordi jeg vil sette meg selv fri,og jeg vil bli hel. Det andre spørsmålet er: er jeg villig til å ikke hoppe og gi slipp på drømmene mine,fordi en liten del av meg tenker aldri i verden om jeg klarer å komme meg løs fra fangenskapet, Jeg skjelver av frykt. Jeg er så redd at det piper i ørene mine,synet mitt er tåkete,hørselen 10 ganger forsterket,hjerte banker fortere og fortere, jeg svimle og hele kroppen min er spent. Hver eneste muskEl. Jeg har med meg kroppen min i denne kampen. Jeg skulle ønske jeg fikk en liten timeout. Om det så var to minutter. Det har stormet på sitt verste siden forrige mandag,og stormen har vært økende for hver dag,for hvert riktige valg. Jeg prøver å finne ord,men alt som står i hodet mitt er hvor fuckings redd jeg er.frykt er ikke farlig,det vet jeg. Men det jeg kjenner på nå er verre enn brutalt vondt.. Ønsker alle andre en god og fredfull natt. Her tviler jeg på at det skjer. Hehe. Ikke i denne stormen. Ikke i dette bygget. Ikke i denne bet-pasienten. Jeg skal ligge her å erfare av lidelsen min. ~Frida~

Det forferdelig skremmende og avgjørende hoppet

jeg er så nær. Jeg er så nær å slippe alt å "hoppe". Jeg er så nær å slippe taket på alt som beskytter meg,alt som hindrer meg,alt som holder meg fanget. Jeg er så nær å hoppe i det ukjente med hele meg. Det er så utrolige store og viktige valg jeg står ovenfor hver dag. Og jeg kjenner hvert eneste valg i hele kroppen min. Jeg har alt å vinne og jeg har alt å tape. Jeg kjenner at det alle faktorene valgene innebærer stormer og raser i meg. Jeg vet jeg kommer til å hate meg selv og angre resten av livet hvis jeg ikke hopper. Hvis jeg hopper vil det sansynligvis åpne seg dører for meg som innebærer at jeg kan realisere drømmene mine og bli fri. Hvis jeg ikke hopper vil jeg være fanget og være er offer resten av livet,og leve som jeg har gjort. Du tenker at det kanskje er et enkelt valg. Men hvis dere hadde kjent de sterke kreftene og frykten,den enorme katastrofeangstenkte,ville du forstått hvor tøft og skremmende det er å stå på tuppen av stupebrettet å se hva jeg har å tape og hva jeg har å vinne,og samtidig kjenne en frykt som er ubeskrivelig overveldende. Hvis jeg hopper må jeg gjennom en helvetes terreng som er totalt ukjent og fylt av "demonene og monstrene" jeg har brukt hele livet mitt å flykte fra. da må jeg møte dem. Jeg kjenner at stahet en min bruser inni meg. Og at jeg er i ferd med å smi ut et verktøy av den. Kjenner jeg meg selv,så kommer jeg til på tross av alt,å hoppe. Men å sette alle disse tankene,verdiene og ønskene til en handling,og alt det innebærer å slippe alt å hoppe,er det vanskeligste jeg har stått ovenfor i hele mitt liv. Jeg er så redd. Jeg er så fryktelig redd. Jeg skjelver av frykt der jeg står naken og sårbar. Tørr jeg? Tørr jeg å slippe taket og sette meg selv fri? ~Frida~

søndag 14. august 2016

Sjakk matt

jeg er stolt over å ha overlevd,levd,mestret og stått i alt denne uka. Den verste/beste uka mi her Det er vanskelig å beskrive hvor tøff den jobben vi bet-pasienter gjør hver dag. Denne uka har jeg skjønt at dette er en brutal kamp mellom liv og død. Det å bryte mønster og stå imot disse sterke kreftene er utrolig krevende. Når man står i så mye ubehag at man tenker at det ikke kan bli verre,så blir det det. Og det er ikke bare å stå i alt. Men vi går inn i smerten og kjenner den på cellenivå i hele kroppen. Det føles umulig. Som jeg har sagt før føles det litt som å befinne seg i et stormfullt hav der man ikke lenger gjør det naturlige som å prøve å kjempe for å holde hodet over vann. Vi skal gi slipp på alt som får deg til å prøve å holde deg over vann og la deg selv dukke under og derretter stå i det fysiske ubehaget med å drukne,så gjør vi det umulige. vi puster under vann. Vi trekker stormen og vannet inn i kroppen,og selv om hele kroppen kjemper imot for å overleve,så skal vi la vær,og fortsette å puste under vann. De store forandringene fra å være konstant beskytte og der alt ansvar,alle valg ligger i andres hender,totalt lindret fra ubehag med en duge medisiner, så kommer vi til en helt ny verden der vi plutselig skal ta ansvar for alt selv,være en velgende person,bryte mønster-så mange mønster,og møte storm etter storm og ikke flykte eller beskytte seg. Bare det å trappe ned på lange medisinlister som har dempet et helt liv med følelser fra forferdelige ting vi har blitt utsatt for. Om det er medisiner eller unnvikelser som lindrer,så skal alt bort. kan du tenke deg hvordan det er å føle et helt liv med fortrengte følelser,føle alt fra forferdelige traumer, på en gang? Hvor mye kan et menneske tåle? Spør jeg meg selv om hver dag. Men det jeg har skjønt nå og jobber med hver dag,er at selv om jeg er den som må bære det, så trenger jeg ikke å være alene med dette. Jeg er ikke alene. Denne uken har jeg brutt mønster etter mønster,dag og natt. Men det er ikke bare å bryte et mønster på en dag. Jeg må velge det hver gang. Jeg må holde det i live med å velge det hver dag. Jeg kjenner at jeg har kommet meg ut av rundkjøringen og tatt skrittene og GJORT det nødvendige,på tross av, men det er vanskelig å gi slipp. Jeg kjenner enda at det er noe som holder meg igjen. For hvis jeg velger å gi slipp på de siste unnvikelsene mine,som da er det eneste jeg kan holde meg fast i,som et anker i denne stormen,hvis jeg gir slipp og går inn i en ukjent utrygg verden naken og sårbar, så vil stormen også slippe seg løs. Og jeg skal holde meg i live og puste og jobbe med mitt mens jeg eksisterer i en orkantornadotsunamier. ..etc. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå og sette seg inn i dette. Jeg skjønner at bet høres brutalt ut. Og det er det. Men det er også en nødvendig kamp mellom liv og død, min kamp mellom liv og død,fortid og fremtid,selvforakt og selvtilgivelse,svak og sterk, meg og destruktiviteten min,smerten min og lindringen. Valg... Men grunnen til at jeg på tross av alt dette,fortsatt klarer å eksistere,er at jeg kjenner at jeg ikke bare eksisterer,jeg er levende og jeg blir mer hel for hver dag.jeg kjenner at det funker og at det er verdt hvert sekund av stormen. Gir meg en klapp på skuldra for denne uka, idet jeg snart går inn i en ny uke. Ønsker alle og enhver også en fin uke😎🤘

fredag 12. august 2016

Gåtespråket

jeg har et veldig unnvikende språk Det har jeg hatt veldig lenge. Da jeg var rundt 11 år ble det så tøft å føle,at jeg skrudde av følelsene mine,for å overleve. På mange måter mistet jeg meg selv,verdiene mine,egenskapene mine gikk dvale. det var så sterke krefter som dominerte,og jeg koblet meg ut. Det ble for vondt å være. Men likevel har jeg sittet i fangenskap inni en kropp som går på autopilot. Og når man slipper å komme frem, fordi andre sitter bak førersetet i mitt liv. Mange forskjellige persone styrer rattet fra dag til dag. Alle valg blir tatt for deg. Ingen krever noe av deg. og har man vondt,eller har man følelser,blir alt lindret. HVORDAN I ×××× SKAL JEG VITE HVA JEG VIL,ØNSKER,TRENGER...når jeg har mistet meg selv,og samtidig når så mange FORSKJELLIGE personer velger for meg.hvor var mine tanker og meninger oppi alt dette? Nedprioritert..nedstemt. ..overkjørt Å leve i den boksen i mange år gjør at man mister seg selv mer og mer for hver dag, for hvert valg som blir tatt. Man kjemper kanskje imot i starten når man har noe igjen av seg selv, men etterhvert kobler man seg helt ut. Det er ingen vits. Jeg har ikke muligheten til å påvirke noe,siden jeg er den siste personen som får lov å sitte i førersetet. når ting er sånn, og man hele tiden mister biter av seg selv. Da overlater man ansvaret til andre. Man tenker jo automatisk at de proffe vet best. Etterhvert slutter man å si fra, ytre behov, vise følelser, sette grenser, fordi mine tanker,meninger og følelser var ikke viktige. Jeg var jo syk. I mitt tilfelle ventet det alltid en straff hvis jeg skadet meg, eller hvis jeg fikk en overflod av følelser. REIMING,TVANGSPARAGRAF,TVANGSFORING,FASTVAKT,UKESVIS PÅ SKJERMING,FORBUD MOT Å GÅ UT,FORBUD MOT ALT Javel, det straffet seg å være sårbar og sint. Da sluttet jeg med det å. så kommer jeg hit. Og alle de beskyttende lagene blir fjernet på sekundet. Du blir tildelt alt ansvar for eget liv,du for beskjed om at du har valg, ingen passer på deg på noen måte. Trenger du noe,må du be om det ..og det er her det blir vanskelig. For jeg visste ikke hvordan jeg skule ta vare på meg selv. Jeg har jo gjort alt for å få muligheten til å ødelegge meg selv. Og alle rammene som hindret meg i å gjøre det, var borte på et blunk. forferdelig utrygt. Dette ble plutselig min egen kamp mellom liv og død. hvordan skulle jeg klare å si fra når jeg ikke kunne språket. Og hver gang jeg trengte noe eller ville be om noe, så bruker jeg gåtespråket. Det er det jeg kan. jeg ser fortvilt ut,og redd,kanskje sint. Og jeg viser det med hele kroppen min og adferden min. Jeg ynker meg fordi jeg har så vondt. Jeg bruker kroppspråket,gåtespråket... for de rundt meg blir det gjettekonkurranse. "Hva trenger frida egentlig nå"? Jeg forventer at jeg skal bli fanget opp. Men så lenge jeg ikke bruker ord skjønner ikke andre hva jeg vil eller trenger. Det skaper mer fortvilelse å ikke bli sett og hørt. Gåtespråket er ganske vanlig hos psykiatriske pasienter som har vært lenge i systemet. Etterhvert lærer jo folk hva jeg vil, Mn det er da det blir skadelig. Mindre selvstendig for hver dag. Andre tilpasser seg etter unnvikelsene mine. her i bet får vi ikke noe respons med mindre vi gjør som vanlige folk å bruker ord og ber om de man trenger det å bli pakket enda mer inn og mer inn enn alle unnvikelsene i tillegg, gjør det umulig å jobbe terapeutisk, fordi man når ikke inn til pasienten. Og pasienten unnvike og bruker egne unnvikende mestringsstratergier enn å nå ut til personalet. Dette gjør at pasienten blir dårligere, og heller ikke bedre. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk en sjanse til,og at sjansen min var bet. Bet reddet livet mitt. Eller rettelse. Bet gjorde det mulig for meg å redde meg selv,og etterhvert vil jeg bli et selvstendig fritt og helt menneske. Det er et brutalt og smertefullt opplegg,men her går behandlingsresistente offer inn og selvstendige,ansvarsfulle,hele og fungerende og frie mennesker ut med konstruktive verktøy til å håndtere utfordringene. Det umulige er mulig,hvis jeg velger det

Forslag til tema?

okay, jeg er alltid den som velger hva jeg vil dele eller skrive om her i bloggen. Som en utfordring til meg selv,har dere noe dere lurer på,eller et ønske om tema? Jeg kan ikke garantere at jeg skriver om det som dere ønsker. Det kan handle om at noe vil jeg holde for meg selv. Eller at jeg ikke er klar enda. Men jeg er åpen for forslag. ~Frida~

onsdag 10. august 2016

Jeg er i ferd med å gi slipp

jeg kjenner at jeg er i ferd med å gi slipp.. jeg kjenner at jeg velger å gå inn i det ukjente terrenget,bare jeg med smerten min,med sårene mine. Bare jeg,hele meg..jeg er forferdelig sårbar og naken. Jeg velger å puste under vann. Og jeg velger å gjøre det jeg aldri har gjort. Jeg deler hele sjela mi og alle de forferdelige sårene mine til disse fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg velger å bryte gjennom masken og fasaden,og det unnvikende smilet...så sitter jeg der naken og sårbar, å åpner meg. Jeg tørr å sitte der i min ukjente kropp. Det å sitte der tilstede i denne kroppen som er i ferd med å bli min. Der og da er den min og jeg kjenner et smertehelvete uten like,men jeg er ikke alene. Jeg bruker ord og ikke mitt unnvikende gåtespråket. Og forteller med ord og med kroppen min. Og jeg erfarer at den gedigne skammen er bare en følelse. Der og da blir jeg ikke dømt,ikke overkjørt,ikke stemplet..men heller ikke lindret...jeg blir sett og hørt. Det overasket meg. Jeg føler at det er vanskelig å ta imot de gode ordene jeg får,fordi jeg selv sitter med en forferdelig skyldfølelse og skam. Jeg kjenner avskyet av meg selv. Men likevel blir jeg sett og hørt. Dette øyeblikket er mitt. Jeg prøver å eie det. Jeg kjenner at jeg må tilgi meg selv. Men det føles utenkelig. For smerten,skylden,skammen og selvforaktet dominerer..Enda. "Hva ville du sagt til lille frida på × år hvis du fikk muligheten? " jeg hadde lyst å si så mye,Mn jeg klarte ikke i dag. Kanskje i morgen. Men hvis jeg får muligheten igjen,og det vil jeg få, så ville jeg sagt: det finnes ikke vondt i deg. Du oser av omsorg for andre mennesker. Så mye at du har brukt årevis på å lide,så ikke andre skal ha det vondt. Du har satt deg selv sist. Men du er viktig. Du fortjener. Du er uskyldig. Du fortjener ikke å bære all verdens skyld. Du gjorde så godt du kunne. Du må tilgi kroppen din og deg selv,som ikke klarte å beskytte deg. Du fortjener å slippe deg selv fri fra det tortur fengselet du lever i. Det er ikke du som skal sitte der. Du fortjener å gi slipp. Du fortjener å tilater å bli elsket. Du fortjener å dele. Du trenger ikke å bære på alle smertene dine alene. Du er et godt menneske. Du var et offer,men du kan komme ut fra rustninger din og være frida. For du er trygg nå. Sårene dine er forferdelig smertefulle,men ikke farlige. Du fortjener å bli glad i deg selv. Du fortjener å gi slipp og komme frem som du er. For du er god nok. Det har du alltid vært. For du er deg. Og du er elsket som den du er. I dag og de siste dagene har jeg jobbet hardt med å bryte mønster. Bryte meg ut av fengslet mitt. På tross av en enorm frykt, en enorm skam og skyld, har jeg valgt å være sårbar og naken. Og jeg kjenner at jeg har blitt mer hel,og at jeg er i ferd med å gi slipp ~Frida~

Å bryte merkelappen sin

jeg er meg,med min historie. Når man har hatt en sånn"syk rolle/offer rolle i så lang tid,så blir folk rundt deg klar over det. De blir vant til at man er i den rollen. Vertfall når jeg har valgt å være så åpen. Hva ville skje hvis jeg plutselig blir en person som har en haug med erfaring og utfordringer, men som også velger å være mye annet. Jeg tenker at andre fort merker om man er et offer eller et voksent menneske med utfordringer.jeg velger hvordan jeg vil fargelegge "MEG",og hvordan jeg vil være,hvem jeg vil være. Fordi jeg begynner nå å få en del verdier for eksempel. Å da vil jeg jo handle etter et mål eller være uetter et mål.utfordringen er jo at vi får alle merkelapper. Min har jo vært psykisk syk. Akkurat som at noen alltid vil være klassens klovn. Da har de rundt deg en slags forventning om hvordan man er som menneske. Det å bryte en sånn merkelapp er jævlig vanskelig Jeg har stilt meg selv spørsmålet "vil jeg tilbake til trøndelag?" Som sagt, det er vanskelig å bryte merkelapper. Kanskje har jeg større mulighet til å lykkes hvis jeg starter med blanke ark på et nytt sted. Der ingen vet hvem jeg er. Der ingen automatisk setter meg i en bås. Kanskje ville det vært enklere å bli hel og holde seg på veien på et sted der man er stigmatiseet,ikke har gamle mønster å gå falle tilbake til. Bare det æ tillate seg selv å starte på nytt. Og viktigst å tilgi seg selv. Jeg er fortsatt der at jeg tenker "hvordan kan jeg klare å leve med meg selv,og tilgi meg selv?" Det er mange mønster,sperrer,grenser å bryte. Hvis jeg tenker på alt jeg skal igjennom,blir jeg fortvilt og motløs. Det å være her og nå og ta dagen i dag er noe jeg heldigvis begynner å få taket på.vi mennesker er eksperter på å leve i fortid og fremtid. Så for å holde en rød trå her. Det er mange ting som gjør at det er vanskelig å bryte seg løs fra offerrollen. En ting er jo at det er trygt og kjent. En annen ting er at det er vanskelig å gi slipp på det eneste ankeret man har og ta sjansen på å seile inn i et ukjent hav der alt plutselig er mulig. Alt fra tsunamier til store demoner. Å hvis det komme er jobben å ikke flykte og prøve å surfe oppå de høye bølgene. Det tar tid. Men jeg tror jeg har det i meg. ~Frida~

tirsdag 9. august 2016

Hører ikke til noe

I dag tok jeg et valg som vil gjøre livet mitt lettere på et plan. jeg gjorde det umulige og fant ut at det umulige er mulig Jeg er så inderlig takknemlig for at jeg får muligheten til å jobbe med utfordringene mine her på bet. Jeg føler meg så mye mer sterk i meg selv på mange måter. jeg føler meg mer hel, selv om jeg legger et annet puslespill enn jeg tenkte. På mange måter føler jeg at jeg ikke hører til der ute i verden. Jeg har følt mange ganger på at jeg er dømt til et liv bak stengte dører. Vertfall etter en lang kamp med uproffe folk på kommunenivå. Ingen vil ta ansvar. Jeg har rettigheter, Mn blir behandlet som luft, oversett. Det har lenge vært snakk om å få en bemannet bolig, og siden hjemkommunen min ikke har psykisk helsetjenester måtte jeg flytte til en ny kommune i en midlertidig leilighet i påvente av å få en bemannet bolig i samme kommune. På hvert ansvarsgruppemøte blir jeg fortalt at jeg ikke skal bekymre meg, mens to kommuner krangler om hvem som har ansvaret, noen ganger foran meg. Noen ganger møter ikke personene opp på møtene en gang. Nå har saken gått opp til fylkesmann. Mn likevel så føler jeg meg lite verdifull. unnskyld at jeg er til. Unnskyld at jeg trenger hjelp. Unnskyld at jeg overlever. Unnskyld at jeg tar plass og deres tid. Det er tenkt at i en overgang skal ha bolig med base, så jeg kan få hjelp til de tingene jeg trenger i en overgangsfase. Det er mye nytt. Det å være "ute", blir en ny verden. Men det er vanskelig å se fremover når jeg aldri vet hva jeg skal til. jeg kjenner på vegne av meg selv at jeg er forbanna og sinnsykt skuffet over disse folka. Samtidig føler jeg meg trist og lite verdt....og nok en gang at jeg ikke er ønsket eller hører til der ute Takk for at dere bekrefter dette ork/agd kommune

Å gjøre det umulige

"mot er å gjøre de tingene man ikke tørr" sa min TK-kontakt til meg like før jeg trykket på dagens startknapp . i dag skal jeg gjøre det umulige Jeg har hele mitt liv skånet andre for mitt ubehag og mine følelser. Ja jeg skriver om følelsene mine. Men jeg har aldri klart å vise følelser eller ubehaget mitt til de jeg elsker mest. Jeg var veldig liten da jeg skjønte at mine følelser var så farlige og ødeleggende at jeg skrudde dem av. Jeg hadde et tomrom inni meg som jeg fylte på med prestasjoner. Men uansett om jeg var best eller presterte på høyeste plan,følte jeg at jeg aldri var god nok.... Det var nok fordi det var noe annet jeg trengte. Følelsen av å ikke være god nok, Fikk meg til å se på meg selv. Det var nok en grunn til at jeg valgte å beskytte meg med å gå inn i en helt annen verden,der jeg fikk kontrollere noe annet enn følelser. Jeg fant etterhvert ut at jeg ble en mester på å ha kontroll. Jeg kunne gjøre hva jeg ville med kroppen min. Og jeg klarte å gjennomføre. Klarte å ha kontroll. ...det ble en besettelse Nå var det veldig mye fælt som skjedde dette året. Det ble for vondt.. Det var mye lettere å kontrollere,og jeg trengte å kontrollere. Men ikke skjønte jeg at det var noe annet jeg trengtesom en narkoman med dop,MÅTTE jeg ha denne kontrollen. Jeg gjorde dette for å overleve. Men når man går inn i denne beskyttelsen/unnvikelsene, og lever i det i flere år der ting eskalerer og tilslutt blir et stort rotete nøste. Det har ikke akkurat blitt bedre av at jeg har blitt pakket inn og beskyttet enda mer i et tiår i systemet. jobben min er å fjerne alle disse lagene,til jeg tilslutt står igjen som det sårbare nakne menneske jeg trenger å være. Å da begynner den beinharde ekstreme eksponeringsfasen,der jeg skal rase ned alle vegger og gå inn i alle smertene. Når alt er over,kan jeg selv velge hva jeg vil ha av beskyttelse i livet mitt. Da er jeg hel. Da ser jeg hva jeg trenger. På mange måter gjør vi det umulige her. Vi har blitt fortalt at det er umulig. Vi har kjent at det er umulig. For man er så forferdelig redd. Det å gjøre det umulige åpner nye dører. Kanskje blir en knust drøm plutselig realistisk. det å å holde seg på veien når alt gjør så hinsides vondt er vanskelig. Men det er enklere å gjøre det når det som tidligere føltes som "bare skjedde",er i dag noe jeg kan velge eller velge bort Etrer en evighet der alle rundt meg har tatt alle valg for meg og bestemt over meg,er det en ganske spesiell følelse å plutselig ha frihet til å velge. Forferdelig skremmende og vondt, men også en frihetsfølelse. ~Frida~

mandag 8. august 2016

Sannheten om realiteten min er vanskelig å svelge- vertfall å akseptere

jeg er så sliten og lei av alle de fysiske utfordringene. Den konstante smerten i magen. Smertetoppan som er helt lammende.det å leve med en tarm som er nesten død. Men jeg føler ikke at jeg fortjener å føle meg trist,sliten eller lei eller ha sorg over å ha mistet den spreke og sunne kroppen min,siden jeg har gjort dette mot meg selv. Jeg føler at skam og skyld er de eneste følelsene jeg fortjener å kjenne på. Selv om jeg vet at jeg burde jobbe med alle disse følelsene... Jeg kjenner disse følelsene hver gang jeg må ligge urørlig i senga mi I stede for å gjøre det jeg har lyst til,eller det jeg akkurat da ble hindret i å gjøre. Eller når jeg må bruke helga mi på et heftig tømming regime I stede for å hvile og sove,noe jeg så sårt trenger etter en lang og krevende uke. Eller når jeg må bruke dagen min på å sitte å vente i timesvis på akuttmottaket fordi det er noe med magen min som trengs å bli kikket på. All den tiden og kreftene jeg må bruke på sånne ting. Det er vanskelig å ikke bli sint på seg selv da. Vertfall når jeg vet at jeg må leve med disse tingene resten av livet. Jeg spør meg selv er det verdt det? Jeg vet at jeg må finne en måte å leve med det på. Mn det er vanskelig å måtte gi opp en del ting som har vært et mål jeg har strekt meg etter så lenge. Samtidig vet jeg at mange lever med slike lidelser og klarer å akseptere det og finne et verdig liv uansett.noen dager tenker jeg at jeg skal klare det. Mens andre dager der det fysiske og alt det psykiske føles så tungt at jeg har hodet under vann og jeg kjemper for å få luft. Når jeg egentlig må akseptere at jeg er under vann og slutte å kjempe og heller jobbe med å prøve å puste under vann. Jeg klarer heller ikke å drukne,fordi jeg klarer ikke å gi opp. Det er kanskje nettopp det som gjør at jeg overlever disse situasjonene. dette var offeret frida sine ord. Og hvis jeg skal si dette som den voksne personen jeg prøver å bli,men ikke er fullt og helt enda: jeg savner å ha en frisk og sprek kropp. De fysiske utfordringene er vanskelig å akseptere. Hvertfall når det stormer som verst. Det er vanskelig å tillate meg selv å kjenne på de følelsene jeg har,siden jeg føler at jeg ikke fortjener det fordi disse fysiske utfordringene er resultater av hva jeg har påført kroppen min. Det er vanskelig å akseptere det,og jeg klarer ikke å tilgi meg selv. Men som et skritt på veien,vet jeg at jeg nettopp må klare det. Å tilgi meg selv og akseptere,så kan jeg peile ruta derfra. Jeg jobber med å ikke være et offer. Jeg har følt meg som et offer hele livet. Og det å bli en person og alt det innebærer er en lang vei. Det er vanskelig å være noe jeg ikke er,eller å vite hvordan jeg skal være. På mange måter føler jeg meg som et barn. Ei elleve år gammel jente. Jeg har jo vært låst inn halve livet og mangler den vanlige utviklingen som andre har. Jeg har selv lært meg hvordan jeg skal handle. Derfor ser jeg nå at siden følelsene mine har vært skrudd av takler jeg dem ofte som et barn når de plutselig skrus på igjen. Egentlig er det jo logisk.siden jeg ikke kan noe annet. Men det er også veldig skamfullt. Det var tøft å få disse tingene slengt i trynet. "du oppfører deg som et offer og handler som et barn den var tung å svelge og føltes som et angrep. Men etter å ha fordøyd det litt forstår jeg jo hvorfor det er sånn. ~Frida~

torsdag 4. august 2016

Neste trekk- Å velge å dele smerten min som er så tungt å bære alene

Jeg er en veldig sta person. Jeg er en person som alltid velger å finne ut og gjøre ting alene. Jeg er sinnsyk dårlig på å ta inn råd eller en annen versjon av noe,fordi jeg er så sta og tenker at sånn er det! sånn har det vært hele livet. Hvis jeg skal lære noe nytt lærer jeg meg det selv,og sitter heller å prakkes eller finne min måte å gjøre ting på,enn å ta imot hjelp eller at noen andre lærer meg noe. Jeg er så sta at jeg vil heller slite enn å ta imot hjelp. hva handler dette om?,spør jeg meg selv Jeg tror det handler om at jeg alltid har gjort det sånn. Og da startet det nok med at jeg følte at jeg ikke fortjente hjelp. Da har det blitt en sperre der. Dette er et dilemma for meg nå. For jeg klarer ikke alle utfordringene i bet på egenhånd. Hvertfall ikke når jeg gjør det på min måte. For mine måter har jo aldri funka,hvertfall ikke når det kommer på behandlingsplanet. Og jeg ønsket å bryte stahet min på bedre ting. Akkurat nå føler jeg at jeg prøver å komme meg opp på et stort fjell,men jeg har store lenker rundt føttene som drar meg tilbake til fortiden min. Jeg er så fokusert på komme opp,og har kjempet for det så lenge at føttene mine verker. Jeg lurer meg selv til å tro at jeg kan komme opp med lenkene på eller velger å ikke forholde meg til at lenkene er der. Men bruker all tiden min på å prøve å finne en nøkkel, alene. Det er folk rundt meg som viser meg en annen vei opp. Mn den er så tøff og vanskelig og jeg tenker at min plan er bedre. Selv om jeg ønsker å lytte til de rådene så kaver jeg der jeg er. Jeg fokuserer på toppen av fjellet. Skjønner etterhvert at jeg ikke kommer til klare det. Føler meg fortapt. Som et offer. Jeg velger å være et offer. Selv om jeg ønsker å være et voksent velgende menneske,kaver jeg rundt alene. Jeg vet inni meg at eneste vei opp er å slå løs de lenkene. Og at jeg må gjøre det sammen med noen. Jeg klarer det ikke alene. Da vil jeg gå i sirkler resten av livet. Jeg må velge å slippe noen inn,selv om jeg tenker at jeg ikke fortjener det. Jeg må velge å inkludere andre og dele sannhetene mine som jeg bærer så fryktelig tungt på. Det er mange sperrer for at jeg kan velge å gjøre det. Men jeg begynner å skjønne at hvis jeg skal bryte det største mønoterer mitt. Det å dele,på tross av skyld,skam og diverse tanker. det er mitt neste trekk. Er jeg villig til å ta det,på tross av skyld,skam og diverse tanker? ~Frida~

Du skal være glad du kan....

.....gå på do hver dag... det er altså ingen selvfølge. Kall meg teit som skriver om "det mest private"... Sånn er det for deg. For meg er der det noe jeg daglig må snakke om. Jeg har en mage som er rimelig fucka opp. Det har mange varige konsekvenser for meg med å drive med russisk rulett med magen min. Dette er en av de konsekvensene jeg må leve med. Jeg går på do en gang i måneden. Og ikke på en enkel måte. Mer som en heftig brutal måte. Jeg må inn med sonde, fra morgen til ettermiddag må jeg ligge i sengen å få 4 liter med en gugge... man blir forferdelig kvalm og det er utrolig smertefullt. Hvertfall med magen min. I magen ligger det "steiner" som skal ut. Ikke bare en. En hel tarm full. Så det er hva jeg skal bruke morgendagen min til. Mens andre kanskje drar på byen eller lager Taco med vener. Det er vanskelig å akseptere å måtte leve med så mange utfordringer. Både fysiske og psykiske. Det eneste som har holdt meg i live i tolv år,er tanken på hvor bra alt skal bli når jeg blir frisk. Det å innse at smerter og utfordringer vil være en del av livet mitt og livet generelt er smertefullt også...er det verdt det? Spør jeg meg selv om mange ganger om dagen. ~Frida~