"Jeg trenger en klem"

det er utrolig ensomt å være 60 mil hjemmefra. Jeg savner bare det å få en klem. Jeg savner å bli holdt rundt.. jeg savner å ikke føle meg så enormt alene i denne stormen. Det er vanskelig å akseptere smerten. Jeg kjenner at jeg kjemper imot. I dag ble jeg klar over at den viktigste jobben min nå,det er å sitte helt stille. Ikke gjøre noe. Å sitte helt stille i stormen når smeren vrenger og raser inni meg er vanskelig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve med disse smertene. Jeg kjenner et enormt sinne til meg selv som ødela den sunne friske kroppen min. Idrettsstjerna🌟 nå har jeg et skjelett til en 800 ring,jeg har en mage som er full av skader og en buk som er delt i to. Masse sammenvoksninger og arrvev og enormt mye smerte,jeg har mistet mange tenner. Jeg har mistet smilet mitt. Kroppen min er utrolig vond å være i. Det er vanskelig å akseptere,når jeg føler så mye skyld og selvhat over min tapte kropp. Det er ikke så mye annet enn medisiner som funker på sånne kroniske smerter. Mn selv om ingen kan fjerne smerten min,så kan noen stå i det med meg. Idag klarte jeg å be om noe jeg syns er veldig vanskelig. Jeg føler vel at jeg ikke fortjener noe av andre. Men i dag sa jeg "JEG TRENGER EN KLEM", og det fikk jeg. Jeg fikk to lange gode klemmer. Selv om tankene om at jeg ikke fortjente det raste i hodet mitt,tillot jeg meg selv å kjenne på hvor godt det var å få en klem av et annet menneske. Det hjelp litt. Jeg følte meg mindre alene. Nå lever jeg en time i gangen. Jeg sier til meg selv "nå skal jeg holde ut bare denne timen,så tar jeg neste time når den kommer".. Jeg vil bare si at det betyr veldig mye når jeg leser de gode ordene dere gir meg. Tanken på at noen har tro på meg er noe å kjempe for akkurat nå. Takk for at dere gir meg noe å kjempe for. ~Frida~