Gi folket en stemme, så man slipper å bære alene. - mer åpenhet og kunnskap i skolen om psykisk helse

husker dere denne jenta? Livsglad,sosial,utadvent,klovn, håndballspiller, festglade,hæla i taket, toppstudent, kjæreste,venninne, full av liv, omtenksom,tok vare på andre, sanger...fighter. gav aldri opp. Full av håp.... Det ingen visste var at når hun kom hjem fra skolen,låste hun seg inne på rommet sitt. Tok av masken,og i timesvis trengte hun å flykte fra de enorme hemmeligheter som tærte på sjela. For å bedøve,flykte,beskytte seg ssatt hun i timesvis og spiste og spiste til magen var så full av alt hun følte hun måtte kontrollere av følelser og traumer,og til slutt vrengte magen på nytt og på nytt.. helt til det var tomt. Helt til hun var tom av ubehag. I timesvis,i årevis. Hun skammet seg sånn og følte på så mye skyld. Og aldri om hun kunne vise denne siden,disse hemmelighetene,disse sårene til noen. Det konstante smilet hennes beskyttet andre mot hennes demoner. Hun var så redd for å legge noe av smerten på noen andre. Så derfor kontrollerte hun alt med timesvis av overspising og oppkast. Å kontrollere tusenvis av kalorier og tall, gav en tilfredstillelse. Etter hver natt på flukt, var det å putte på masken,fasaden,smilet,og prestere. Være flinkest... hun levde to liv. Innimellom kom demonene frem mitt i skoledagen. Mn hun bare smilte videre,og fortrengte og fortrengte. Jeg husker 1.året på videregående i en norsktime, der smerten og traumene trengte seg på. Læreren la merke til at hun var fjern og at hun slet. Hun så gjennom fasaden,tok henne ut ut på gangen, og spurte meg hva som skjer? Hun hadde så lyst å fortelle. Det var så tungt å bære alene. "det går bra sjø", var det eneste som kom frem. det var alltid de eneste ordene som kom frem. Folk visste at jeg hadde anoreksi,men ingen ante hva jeg gikk å bar på,og mere skulle det bli.mange flere sår.. jeg tenker på hvor mange mennesker som går rundt å bærer på store smerter. De bærer en fasade. Det er nok vanskelig i dag å si "jeg sliter,jeg har det forferdelig vondt. Fordi... Derfor velger jeg å dele. Fordi det trengs at psykisk helse blir like naturlig å dele,som fysisk helse. Psykisk helse er tabu. Det er ikke rart folk bærer. Det forventes at man skal gjøre det. Det er ikke rom og tid for å dele. Det er ikke nok ressurser og apparat. Det er ikke nok hender der ute,til å ta imot. Det er vertfall et vanskelig steg å ta. Vi lærer om kroppen på cellenivå på skolen. Men hva med det psykiske? Ungdommer har det vondt,men de mangler kunnskap. De mangler å vite hva,hvorfor,hvordan. Det har vært snakk om å få psykisk helse som eget fag på skole. Men hvor blir det av det. Det går tid,folk mister seg selv,folk blir syke,og når behovet kanskje hadde vært forebygging,blir de ikke fanget opp eller får hjelp før man er døden nær,eller har mistet,har slitt,har lidd. Alle fortjener kunnskap om egen psykisk helse. Både for seg selv og andre. kjære politikere,hva med å gi folk muligheten til å i det hele tatt vite hva og hvordan de skal håndtere psykisk helse. TENK FOREBYGGING ISTEDENFOR BEHANDLING. gi folket den stemmen de trenger for å slippe å bære. Det vil redde liv. Det vil gi mer meningsfull liv for mange. Mange ganger trenger vi å forstå. Hvordan skal man klare det uten kunnskap? ~Frida~