søndag 27. juli 2014

Livet går bare opp opp opp!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har så lyst å fortelle alt som går så utrolig bra for tida nå. Jeg mestrer utfordringene livet gir meg, og endelig utfordringene sykdommen gir meg også. Jeg er en annen person i dag enn for bare uker siden, og spesielt siden jeg kom hit. Det er bare at det er så utrolig spennende og godt å kjenne på alt det gode livet gir meg når jeg kjemper for det. Man må jobbe for å få det bra, og det gjennomfører jeg nå. Den største forskjellen fra før og nå er at tankene mine og refleksjonene mine handler om friske ting og fokuset mitt alltid har en konstruktiv og positiv hensikt. Fokuset mitt eks rundt trening er å bygge en frisk og sunn kropp med muskler som jeg kan klare å bli glad i, samtidig gir trening meg en viktig følelse av å være tilstede i kroppen min. Det gir meg også mestring, mens andre dager må jeg presse meg for å gjennomføre, og sånn er det jo med mange ting i livet. Det går opp og ned.
Jeg har ikke bodd hjemme og gjort normale ting på mange år, og nå gjør jeg det hver dag. Friske ting altså. Jeg øver meg på å fylle livet mitt med friske ting som gir meg glede, slik at jeg skal klare å ta med meg det hjemme, og få det til der også.
Fokuset mitt er å vinne denne kampen. Og helt ærlig vil jeg si at jeg balanserer rundt 75% frisk nå.
Jeg er også mye mer stabil når det kommer til følelsessvingninger, og jeg takler og forholdet meg til følelser på en helt annen måte. Jeg straffer ikke meg selv for å være sint eller lei meg. Jeg ser ikke på det å være sint som en svakhet lenger. Jeg ser på det som en naturlig reaksjon på ting som skjer iløpet av en dag. Og det finnes ikke bare sinne og glede. Jeg kan være lei meg, skuffet, frustrert, lykkelig, usikker, redd osv. Dette har jeg ikke blitt helt vant til enda, men jeg kommer dit. Det vet jeg.
Målet er å bli frisk. Men hva er egentlig frisk? når kan jeg si "jeg er frisk"? Jeg mener at jeg kan si det når jeg klarer å skille mellom følelser og mat, og ikke bruker mat som et verktøy for å takle følelser. Det samme gjelder det med å kontrollere livet med vekt, kropp, mat eller destruktive handlinger. Når man takler å forholde seg til følelser på normale måter uten at det er destruktivt på noen måte. Når man kjenner at man er trygg på egne reaksjoner og følelser og selvbilde. Når man vet hva man skal gjøre i vanskelige situasjoner. Når ikke impulsivitet styrer eller man går på autopilot. Det er mange ting som må på plass før man er frisk, og mange har så sammensatt sykdomsbilde, så det tar tid. Men jeg tror at den dagen jeg er frisk, så kjenner jeg det i hjertet.

Det som har vært viktig for meg i min recovery denne gangen har vært å gjøre friske ting hver dag. Jeg skirver daglige "dagplaner" hvor det står hva jeg skal gjøre, når jeg skal spise, når jeg skal trene, når jeg skal være alene osv. Nå er vi i en nedtrappingsperiode på observasjoner, og Jeg skal få mer og mer ansvar selv. Det er hard jobbing, og det krever fokus som er rett, bra form, sammarbeid, ærlighet og motivasjon. Noen dager er bedre enn andre, men sånn er det. Det går fremover. Jeg merker jeg blir veldig redd og lei meg om jeg går et skritt tilbake, men jeg ser jo at jeg går alltid to skritt frem etterpå.
Det er å bli frisk som er fokuset mitt nå.

I dag kom pappa og hentet meg på motorsykkel og vi kjørte hjem. Jeg var hjemme for første gang på et halvt år, og det var en veldig god følelse. Sist jeg var hjemme ble jeg hentet i zeaking. sist jeg bodde hjemme var jeg en annen person. I dag gikk frida inn i hjemmet sitt og bare smilte. Dette er mitt hjem. Jeg fikk se det nye huset til pappa for første gang. Og det beste, vi dro på besøk til søsteren min og tantebarnene mine. Det var så herlig å se dem igjen. Alt har bare vært friskt, og gitt meg så mange gode følelser, og det er så bra. JEg kjenner at jeg skal få til dette. Ingenting er umulig. Jeg skal klare dette. Jeg kjenner at jeg ønskerr å ha livet mer enn noe annet. JEg vil klare å mestre nedturene for å så nyyte oppturer etterpå. Jeg vil være tilstede. JEg vil leve, ikke eksistere. JEg vil være den versonen av meg selv jeg holder på å bli. Jeg vil være friske frida, og gi slipp på syke frida. Jeg vil bli frisk.
~Frida~

mandag 21. juli 2014

sprekk - but ill get through it

Dette er et helt ærlig innlegg. Et innlegg jeg kanskje ikke burde dele. Jeg er litt usikker. Jeg vet ikke. Kanskje jeg sletter det. Men jeg skal skrive dette.
I dag har det vært en annerledes dag. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg er ikke sjokkert over at det skjedde. Jeg kan forklare litt først.
Sult over tid, eller for lite mat over tid skaper ubalanse i kroppen. Kroppen roper etter mat, og man kjenner at man får lyst på absolutt alt. friske mennesker opplever ikke dette voldsomme suget etter mat fordi kroppen er fornøyd fordi den får alle næringsstoffene den trenger for å fungere. Kroppen gir signaler når den trenger påfyll av enten mat eller drikke. Når man ikke gir kroppen næring, vil den etterhvert få et enormt sug etter gjerne veldig kaloririk mat. sjokolade, kaker, is, kjeks, smågodt, og den slags for å få tilfredstilt den store næringsmangelen.
I mitt tilfelle har det blitt for lite mat i det siste. Samtidig har jeg trent. Dvs at kroppen min trenger næring, og jeg kjenner det enorme suget etter mat.
Behandlingsteamet her har ikke tidligere tillatt at jeg har overspist og deretter kastet opp rett foran øynene deres. Men etter mye masing, på grunn av at jeg har kjent på dette enorme suget, og at det er mye følelser inn i bildet, mye skal skje fremover, så fikk jeg i dag tillatelse til å dra til butikken og kjøpe det jeg ville og deretter kaste opp. Men at jeg måtte "skjerpe" meg i morgen igjen. kun en ettermiddag.
Da jeg fikk dette innvilget ble jeg lettet. Endelig. Jeg klarte ikke å tenke konsekvenser eller hva som er lurt og ikke. Alt gikk min vei, vi fikk tak i bil med en gang og dro avgårde. På tur dit kom tankene. Nå har jeg vært flere uker uten, skal jeg ødelegge alt. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å påvirke meg. Er det en risiko? stemmer alle de "gode" argumentene jeg kom med for å overtale behandler? lurer jeg meg selv nå? JA! men jeg gjør det likevel. Jeg kjente at dette ikke var rett. Men likevel uttførte jeg det jeg daglig gjorde da jeg var fanget i bulimi. Jeg lempet oppi alt jeg cravet etter i handlekurva og stresset meg gjennom butikken. Jeg tenkte ikke. Jeg bare gjorde. Ingen gode valg.
Kom tilbake, stressa, vil bare få starte, vil ha sjokoladesmaken i munnen. vil ha is. Vil ha alt. Endelig. Snart skjer det. endelig. Jeg bad de hente middag til meg. måtte unne meg det i samme slengen.
hev i meg gaffel etter gaffel mens de rundt meg kikket rart på meg. De er vant til å se meg spise en mais i gangen og tygge den ti ganger. Salat med masse dressing, kyllingsnitzel og potet med smør. En stor posjon. Oh, mett og full i magen. Dette er ikke jeg vant med. gikk på rommet. Alt er som før. All maten ligget strødd utover sengen. dyna klar for å dekke over alt hvis noen kommer inn. Dette skammer jeg meg over. Det ligger mat nok til en helg for mange personer. Alt skal inn, og ut etterpå. Så begynte jeg å spise. Det var godt i starten, men etter fem minutter kjente jeg tankene kom. Dette kommer garantert til å få konsekvenser for meg psykisk. Jeg gjør noe totalt forbudt her. Jeg klarer ikke engang å huske hvordan jeg skal takle timene etterpå. hva i helvete driver jeg med?? Frida, dette er ikke riktig!!
Jeg kjente at dette ble helt feil for meg. Jeg var kvalm, samtidig som jeg følte en følelse av at jeg har kommet for langt til å synke tilbake til dette. Jeg forstår at kroppen min vil ha det, men jeg må begynne å gi den ordentlig mat istede. Dette helvetet vil jeg ikke tilbake til. Jeg hadde absolutt ingen glede over det. Det ble helt feil. Egentlig er jeg litt glad for at jeg gjorde det og at jeg nå er ferdig med det. Jeg gjorde det to ganger, og jeg hadde ingen glede av det lenger. Og en ting er sikkert. Det løser absolutt ingenting. Og dette vet jeg. Det skaper bare utrolig mye kaos både hos meg selv og andre. Det er en tilstand ingen vil se meg i, når jeg har vært så sunn og flink med maten de siste ukene.
Jeg avsluttet hele seansen mye tidligere enn jeg tenkte og planla, fordi jeg hadde ikke nubbsjangs til å få i meg halvparten engang. Jeg orker ikke dette, for det hjalp meg igjenting.
hva gjorde jeg etterpå? kaoset kom som jeg antok, og det vil nok pågå til utover dagene som kommer. Jeg får bare prøve å snakke og holde meg litt aktiv, og for guds skyld hindre at dette skjer igjen.

Jeg lurte meg selv, men jeg lærte av det, og det kom noe godt ut av det. Det kommer nok til å skje igjen en gang senere, men jeg kan forbygge det. JEg kan slippe å gå gjennom dette. Jeg fikk forespørselen i dag også. Vil du ikke heller spise litt wok, så kan vi dra å trene og bade? Jeg bare, nei, jeg skal spise og spy dessverre. kanskje i morgen. Ja, imorgen.

Jeg skriver og publiserer dette fordi at dette er en del av det hele bildet jeg sliter med, og at det går ann å komme seg ut av bulimi, og deretter få tilbakefall som gjør at man ser at ting har endret seg. Jeg publiserer dette fordi at jeg kan lese dette igjen neste gang jeg kjenner trangen. Jeg vil heller ta gode valg. Jeg tar det fulle og hele ansvaret for at det ble som det ble, for jeg er voksen og tok selv valget. Så dette er ingen andres skyld enn min. I morgen skal jeg brenne resten av maten.

takk for meg og god natt.
~Frida~

søndag 20. juli 2014

treningsprogram

Treningsprogram Frida Johnsen(20.07.14)

Jeg driver jo å trener litt forsiktig nå, og har fått hjelp til å sette opp en plan der jeg kan velge litt. veldig oversiktilig og grei å forholde seg til. pluss noen ekstra pushere på bunnen. 
Jeg ser jeg har fått fremgang og allerede er i god vei mot målene mine, så det er bra. kroppen funker den, den må bare få bensin. Det er kanskje det vanskeligste. spiseforstyrrelsen hakker i meg, men Frida jubler når jeg spiser og etterpå klarer å gjennomføre en planlagt treningsøkt. Det skjer ofte at jeg ikke får lov å trene fordi jeg ikke har spist nok. Det blir for dumt. Nå må Frida begynne å ta valg. Jeg vet jo at det er en tung vei å gå i starten av treningen og det er tngt å komme igang, men man må bare være tålmodig og presse seg selv, slik at man når målene. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen hindre meg. Kanskje er dette treningsprogrammet og affirmasjonene noe jeg virkelig trenger og som gjør meg friskere. Det tror jeg. Men jeg må finne ut det selv. Jeg må finne ut at det ikke går frem uten mat og drikke. 

Mål:
trene kondisjon: bedre utholdenhet
       – klare å jogge lengre over tid(både i bakke og flate).
-      * Gå/jogge opp trappene i granåsen uten pause.
-       *Jogge opp bakkene på ladestien uten pause
-      * Intervalltrening på tredemølle: 35 min totalt. 5(3min) i hastighet på lavintensivitet og mellom 7 og 8 på høyintensitet(4 min)
-     *  Slutte å røyke


Styrke:
-      * se at jeg klarer flere repitisjoner og bevisst prøve å presse meg til å øke repitisjoner.
-     *  Lære meg teknikk og gjøre det.
-       *Få økt muskelmasse og redusere fettprosenten.
-       *Muskelmasse lår, rumpe, mage(etter hvert), armer, skuldre og rygg.
-       *Prøve å spise mat som hjelper meg til å nå disse målene og som er viktig for treningsprogresjon. (karbo(energi), protein(bygge muskler), fett(energi).
-       *Få et bedre kroppsbilde med hjelp av trening, og få den kroppen jeg trives med og som er SUNN og FRISK!!!! Føle meg bra!!


Kondisjon:
-       *raske gåturer med inkludert bakker
-      * intervalltrening på mølle: 35 min 5:4:3:4:3:4:5 à 4,7:6,2:5,2:6,2:5,2:6,2/7:4,7…
-      * intervalltrening løping i bakke: gå 10-15 min àjogge i bakken, gå ned.. prøve å øke for hver gang. Mål:10 ganger.
-      * Jogge på flate/sti/asfalt. 20 min


Styrke:

Mål: øke repitisjoner
Rumpe og lår:
-       Knebøy
-       froskeknebøy
-       opp på et høyere nivå og løft låret
-       passiv 90 grader
-       stå på alle fire og bøy kneet først inn og så opp, deretter bøy kneet og løft opp og ned.
Legger:
-       tåheving
-       løping
-       markløft
rygg:
-       ligg på magen og hev hender og føtter(bare hender og bare føtter)(diagonalt)
-       svømming på bakken
-       planken
-       stå på alle fire og løft diagonalt hender og føtter
-       stå på knær, strak rygg bøy opp og ned(eller rull)


bryst:
-       armhevinger
-       armhevinger på knær med hender langt bak, bøy ned.
Triceps:
-       dips
mage:
-       sittups: opp med knær, diagonalt, rett frem, ha vekt på brystet, hold hender strak og løft
-       ligg på ryggen og løft opp rumpa
-       ligg på rygg og ta føtter til sidene
-       ligg på rygg og løft opp føttene mens noen dytter føttene ned
hofte:
-       ligg på siden og støtt i bakken med hånda, løft opp og ned

Fakta:
-       *karbo og fett gir energi og fyller på glykogenlagrene.
-      * Etter trening er musklene ”åpne” for byggeklosseràprotein
-      * Fylle på med raske karbohydrater og protein for å hindre nedbrytning av musklatur etter trening. (eks. Melkeprotein, banan)
-       *Før trening: langsomme karbohydrater(fiberrike matvarer)
-       *Første halvtime etter trening: raske karbohydrater og protein… etter det vanlige måltid.
-       *Man får ingen progresjon i treningen fordi man bryter ned istedenfor å bygge opp ved å spise for lite.
-       *Man får lite energi til å gjennomføre treningen og det er et ork
-       *Spisàtrenàlykkehormoner, endorfiner àglad, god selvfølelse, gode valg, godt humør, mer energi, sterkere(psykisk og fysisk)
-       *Røyk ødelegger lungene og hindrer progresjon i kondisjon ved at oksygenopptaket blir mindre. Man utnytter ikke lungene nok, og uten oksygen blir kondisen dårligere.
-       *Ved røyking gir blodgjennomstrømningen dårligere. Man blir fortere stiv i musklene fordi oksygenet fester seg ikke til hemoglobinet NOK.
-       *Fett forbrenner fett
-       *Lavintensitettrening gir høy fettforbrenning
-       *Trening og kosthold er viktig for kroppen. Man skal ha den hele livet.
*FRIDA VIL HA EN SUNN, FRISK, FITT KROPP!!!
~Frida~

jeg hører din stemme mr.Anoreksi

Jeg heter Frida og er 21 år, og har slitt med Anoreksi og Bulimi siden jeg var elleve år, og gjør det fortsatt. Sånn! jeg måtte bare si det. For det er sannheten. Jeg har kommet veldig mye lenger i veien til å bli frisk fra spiseforstyrrelsene, men jeg er oppi det enda. Jeg faller i fellene hver dag enda og det er tungt. Recovery fra spiseforstyrrelsen handler mye om å ta bevisste valg og samtidig være bevist over valgene sine. Det handler om mentalisering, altså evne til å se og forstå egne og andres følelser, tanker, reaksjoner osv. Det handler om kontroll. Det handler om følelser. Det handler om å ikke kjenne på de følelsene eller leke vilt med dem i fullt kaos for å så kvitte seg med dem etterpå. Det å kontrollere noe sånt som bulimikaoset er en slags kontroll.
Det tok meg ni år å klare å gå veien med å gå opp i vekt, og når jeg klarte det, kom følelsene, og dermed mine andre lidelser også mer til syne. Så nå har det mer vært i fokus. Det har vært fokus på dissosiering, selvskading, anfall, ustabile emosjoner osv. Så sakte ser jeg nå at jeg bruker anoreksien mer nå, for å klare å holde meg unna de andre. Jeg kan si at jeg sliter med anoreksi med bulimiske tendenser akkurat nå, og det er kjipt, fordi jeg ønsker ikke å tilbake, men det bare er sånn.

Det går veldig opp og ned akkurat nå, og det er slitsomt. Jeg lever i en svarthvitt verden hvor det handler om alt eller ingenting, så nå jobber jeg med å finne en middelvei, for det er der jeg må holde meg.

Jeg lurer meg selv. Jeg skammer meg over det. Har jeg virkelig gått så langt tilbake i tid at jeg gidder å lure meg selv. Jeg vet at Frida og den friske siden i meg synes ærlighet er veldig viktig. Uansett. Jeg har prøvd begge deler, og trives så mye bedre og føler meg mye bedre når jeg er ærlig.

Jeg har satt meg noen mål den kommende uken. slik at jeg ikke ender opp på feil vei. Jeg har jo jobbet så hardt så lenge for å holde meg på riktig vei.

Legger ved noen bilder :)







~Frida~

fredag 18. juli 2014

utfordringer

livet mitt går opp og ned hele tiden. Forrige helg hadde jeg en skikkelig opptur. Søndag kjente jeg at jeg var på vei ned igjen. Denne uken har jeg vært nede. Jeg har bare sovet og sett TV egentlig. Dårlig med mat har det også vært. Jeg blir likegyldig. Jeg vet det er viktig at jeg får i meg næring selv når jeg har dårlige dager, fordi da har jeg mye mer motstandskraft mot både anoreksi, bulimi, destruktivitet og dissosiasjon og anfall. Men heldigvis tar de spiseforstyrrelsen på alvor her. Når jeg ikke klarer å få i meg stort, mister jeg muligheter til forskjellige aktiviteter. Man kan rett og slett si det slik at spiser jeg lite, blir det lite liv. Det er egentlig bra at det er slik. Det blir som en slags belønning å gjøre enkelte ting jeg ønsker å gjøre. Hvis det er det som skal til for å få i meg mat og energi i "nedperioden" min, så får det være slik.
Jeg har blitt veldig mye friskere de siste ukene, og det er viktig å fokusere på. Det handler mye om de gode valgene jeg har tatt. Det er vanskelig å ta gode valg når jeg er nede, og når jeg ikke spiser er det mat for anoreksien. Jeg kjenner stor forskjell på en normal matdag enn en dag uten mat, sånn tankemessig. De negative destruktive tankene blir mye større når jeg ikke gir kroppen næring.

Jeg er litt bekymret for hvordan det vil gå med spiseforstyrrelsen når jeg skal tilbake på DPSn. Vil jeg bruke det som en mestringsstrategi. Jeg har fortsatt en mulighet til å snu. Jeg har jo jobbet så hardt for å komme hit, og jeg har vært normalvektig i ett år nå, og har nå begynt å gå ned i vekt. Jeg vet det ikke er verdt det. Jeg orker ikke en runde til i det anorektiske helvetet. Det er et helvete. Og jeg skal ikke dit. Fordi jeg har allerede valgt. JEg valgte livet, og da må jeg stå for valget mitt og det som følger med å leve.

i dag kjøpte jeg meg forresten en ny gitar. Gave til meg selv. Kjempegira! :D
~Frida~

tirsdag 15. juli 2014

historien min blir en solskinnshistorie

Jeg vil at min historie skal bli en solskinnshistorie. En historie hvor mørket lenge har regjert, en historie hvor mørkets krefter har dratt meg inn i en verden hvor det bare finnes destruktive dragsug, en historie hvor alt føltes umulig. en historie som egentlig ut i fra logikk og virkelighet skulle endt med en trist plutselig død. En historie hvor jeg kun har vært en skikkelse styrt av mørke krefter. En historie hvor familie og venner opplevde å miste meg gang på gang. En historie hvor jeg valgte mørket fordi jeg ikke så en anelse av lys som kunne dra meg opp. Det historien min forteller er at alt dette har vært min fortid, og at det verste er over. For jeg fant lyset til slutt. fighteren bodde et sted inni meg, og fighteren ville nå lyset. men jeg måtte gjennom alt dette før jeg turde å gå inn i meg selv å finne kraft og bruke vilje på riktig måte. Jeg måtte trosse mine største frykter og møte dem, akseptere dem, stå i dem og bevise for meg selv at jeg var sterk, og sterkere skulle jeg bli. Å leve i mørket så lenge og aldri  kjenne hvordan det egentlig var å være Frida, fikk meg til å alltid flykte til den syke siden av meg. Jeg har vært så redd hele tiden, og når jeg ikke var redd så gikk jeg på autopilot. autopiloten var ikke Frida. Autopiloten var anorekstisk, bulemisk, psykotisk, dissosiativ og veldig veldig destruktiv. Autopiloten var følelsesløs, og jeg søkte til det. jeg søkte til et liv uten følelser, fordi jeg var redd for å kjenne på følelser.
På min vei har jeg blitt tvingt til å møte følelser, men jeg har ikke hatt tro på meg selv, så jeg har flyktet hele tiden. i ti år har jeg vært på flukt fra meg selv og hva som finnes inni meg. Det er mange sår der inne, og sårene verker. Når indre sår verker gråter man, man tramper i gulvet, man slår i boksesekken, man springer i regnet eller man snakker. Jeg har brutt ned meg selv og straffet meg selv for følelsene som har kommet, og det har jeg gjort lenge. prosessen med å forstå og samtidig akseptere at jeg må kjenne på følelser var lang, og mens jeg var i den prosessen opplevde jeg ting jeg ikke trodde fantes. Jeg opplevde at når jeg presset meg selv, mestret jeg. når jeg bestemte meg, klarte jeg målene mine. når jeg eksponerte meg, overlevde jeg. når jeg skjønte at livet går opp og ned, bestemte jeg meg at jeg ville ha det, fordi det var så herlig med alle de gode tingene. De gode tingene gav meg så mye at jeg opplevde at når nedturene kom snikende på meg, sto jeg i dem fordi jeg visste at det ville holde meg gående til en ny skatt dukket opp. Denne reisen har gjort noe med meg. Den har fått meg til å se  hvor viktig alle de små tingene som oppleves som en glede, kan styrke meg. Jeg har sett at de små tingene er så viktig, fordi de mater meg med glede. i glede legger jeg mye. mestring, opplevelser, relasjoner, tillitt, selvrealisering, fasinasjoner, nye friske tanker etc. Den prosessen jeg snakker om har modnet meg som menneske. Ved å gjøre friske valg hver dag, har gjort at jeg nå er tryggere på meg selv. Jeg stoler på meg selv og jeg har tro på meg selv. Hvis jeg mislykkes i noe, klarer jeg nå å tenke at det er menneskelig, og det kommer noe godt ut av det også, fordi alt som skjer gjør at jeg lærer. Jeg lærer å leve. Så selv om jeg per dags dato er innlagt på en akuttpost, lever jeg. Det å leve mener jeg betyr at jeg følelsesmessig lever i virkeligheten og ikke flykter fra følelsene. Det er nytt for meg, så det er litt skummelt, men det er også veldig veldig godt og sterkt. For første gang på over ti år kan jeg gråte når jeg er lei meg, jeg kan smile når jeg er glad, jeg kan diskutere når jeg brenner for noe eller har meninger om noe, jeg kan flire til jeg får vondt i magen når noe er morsomt, og det aller beste, jeg kan være ærlig både med meg selv og andre. Det er en frihet. med ærlighet kommer man langt. Jeg lever med diagnoser enda, og hver dag er det utfordringer, og jeg gjør dårrlige valg av og til, men jeg er ikke destruktiv og jeg kjenner at jeg går på riktig vei. Jeg har mange realistiske mål, og det betyr at jeg må ofre ting og eksponere meg daglig, og jeg ser at jeg gjør det fordi det er så mye annet i livet mitt som nå er viktigere enn å flykte fra følelser ved å gå sykdomsveien min. Jeg avslører løgnene den kommer med, og jeg jobber hardt med meg selv for å oppnå det jeg kjenner JEG vil.

Jeg er heldig tenker jeg mange ganger. Både fordi at jeg har overlevd alt, og fordi jeg har kommet så langt. Jeg har fått mye hjelp. Hjelpen handlet lenge om å holde meg i live, men nå jobber jeg aktivt sammen med mennesker som vil hjelpe meg til å bli friskere og friskere og styrke alle friske faktorer som gjør at jeg kan være Frida mesteparten av tiden. Målet er at jeg skal være Frida hele tiden, og gjøre alt jeg vil uten at sykdom skal hindre meg, målet er at jeg skal være så sterk at jeg klarer å ta sykdommen ved hornene og plassere den der den hører hjemme. målet er at jeg skal kunne realisere drømmene mine og nå målene mine. Og som jeg sier har jeg tro på at min historie blir en solskinnshistorie. lyset vant over mørket. JEG vant over mørket.

Mørket lusker rundt meg hele tiden, så jeg har en lang vei å gå enda. Men jeg går på riktig vei  og jeg holder meg på beina. livet er en berg og dalbane, så dårlig noenganger, men fantastisk når du når toppen, og sånn overlever man. Sånn lever man.
~Frida~

mandag 14. juli 2014

dagene her på østmarka

mange lurer sikkert på hvordan det egentlig går med meg. Jeg skal prøve å formulere meg å skrive litt om det her tenkte jeg.
Jeg er fortsatt på akuttpost 4 på østmarka og har vært her siden starten av mai. planen er å tilbake til DPSn på Orkdal på et prøveopphold 5.august og et til uken etter før jeg skrives inn der igjen.
Jeg har vært gjennom en lang periode nå, hvor det har vært veldig mye følelses inn i bildet. Det har gått veldig opp og ned, og formen min har svingt veldig fort. Det har vært mye dissosiering og anfall, men det ser ut som at jeg har kommet meg mer ut av det nå. Ting er mer stabilt og dermed er jeg mer friere til å gjøre mer av det jeg har lyst til, samtidig som jeg har strenge rammer hvis det trengs. Jeg får gradvis mer og mer ansvar fremover nå. Det er litt skummelt, men samtidig godt. Jeg tenker katastrofetanker av og til. Enn om jeg begynner å dissosiere og ender opp med at jeg skader meg alvorlig igjen. Da er jeg back to basic igjen. Enn om jeg dør?

Jeg prøver å tenke hver dag at jeg skal ha tro på meg selv og at jeg kommer til å takle utfordringene som kommer. Hvis jeg bestemmer meg for å klare det, så finner jeg nok en måte å klare det på. Det er jo så viktig for meg dette med mestring.
Det er mye fokus på aktiviteter nå. Kravet er at jeg spiser og drikker, så får jeg aktivitet. Det synes jeg er greit. Selv kjenner jeg ingen kroppslig begrensinger om jeg spiser eller ikke, så da må jeg kanskje forholde meg til at hvis jeg ikke spiser blir det heller ingen aktivitet. men aktivitetene jeg har fått vært med på i det siste har gitt meg så mye. Det har satt i gang tankeprosesser i meg som virkelig har fått meg til å gruble. Jeg merker at ting går lettere. Jeg klarer å ta gode valg og jeg synker ikke så lavt ned i dalene på nedturene. Jeg kommer meg fort på beina og tenker stadig nye friske tanker. Og jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere. Jeg kjenner at jeg modnes sakte men sikkert og at det dukker opp nye tanker jeg aldri har hatt før, og jeg opplever dette som positivt, selv om det er litt skremmende og litt overveldende noenganger. Dette med å føle seg så følelsesmessig forankret på alle områder er uvant for meg, men det får meg til å bli veldig emosjonell. Jeg synes det er sterkt. Og jeg kjenner at det gir meg veldig mye. Jeg har ikke kjent på slike ting siden jeg var barn, så det er ganske utrolig.
Når det kommer til maten ser jeg nå at det har mye å si hvor mye næring jeg får i meg... har jeg næring innabords er jeg mye mer Frida og frisk selv om det er mye følelser inn i bildet. Lite næring betyr mindre motstandskraft mot sykdommen og økt risiko for dissosiering og anfall, det betyr at jeg blir innadvendt og passiv, jeg tar mere dårlige valg og jeg opplever ingen følelser(verken gode eller dårlige), jeg ser at fridakkraften blir mindre for hver dag og jeg ser at jeg blir svakere. Det blir også mindre aktiviteter. Jeg ser ergo at jeg må spise mat for å klare dette. For å klare behandling og for å klare å tenke friskt og deretter ta gode valg, må jeg spise. Men det er vanskelig, for sykdommen er så sterk. Men på grunn av at jeg tenker mye og ikke går på autopilot, så er det lettere å ta gode valg. Men det er også vanskelig, fordi jeg må forholde meg til valgene mine og stå for dem og ta ansvar for dem. Alt fører meg fremover og jeg lærer av valgene mine, og jeg lærer meg nye måter å tenke på og nye måter å handle på. Den store forkjellen på at jeg nå takler dette er nok fordi jeg har mer tro på meg selv at jeg skal mestre dette, og at jeg prøver å ta imot så mye hjelp som mulig. hjelp kan være alt mulig. alt fra et smil, en samtale, pressing og pushing, medisiner, musikk, veiledining eller et mål etc. Alt som får meg til å være sterk når jeg må være sterk. Alt som gjør at hver dag ender godt selv om det har vært en god eller dårlig dag. Det er mye som faniserer meg for tida. Det som fasinerer meg mest er alt jeg observerer rundt meg og alt jeg erfarer selv. Jeg tenker på hvor sterk tankens kraft er. Jeg kan leke med tankene mine og etterstrebe hva jeg vil, fordi jeg kan ufarliggjøre alt jeg har vært redd for før. Jeg er bare der enda at dette er bare på enkelte dager. Men det er flere gode dager enn dårlige for tida.
derfor blir jeg ekstra trist og bekymret og skuffet på vei ned også. Men da handler det om å holde ut og vite at det blir bra igjen. For det er verdt det. Det vet jeg.
~Frida~

Du kommer til å dø - og jeg kommer til å leve

kjære Frida
Jeg kjenner at du suger livskraften ut av meg dag for dag. Jeg ser at du tar tenker friske tanker og tar friske valg og velger meg bort hele tiden. husker du ikke hva jeg kan tilby deg? du sier det jo selv, det går sånn opp og ned. Jeg kan få deg til å føle deg tom for følelser. Jeg kan gi deg et liv uten følelser som bare skaper trøbbel for deg. Ser du det ikke? Når du tar alle de gode valgene som er giften min må jeg sette inn støtet hardere. Du eksponerer deg for ting jeg har sagt er farlig. Jeg kommer til å vise deg at det er farlig slik at du ikke gjør det. husker du ikke da vi ble venner, hvor mye lettere livet ble. husker du ikke alle som sviktet deg, når livet ble for tøft. Jeg har aldri sviktet deg. Jeg er alltid til hjelp når du kommer gråtende fordi du alltid mislykkes. Jeg følger deg hver dag nå, for jeg ser hva du gjør. Du prøver å drepe meg etter alt jeg har gjort for deg. Du må velge.. vil du være skitten og stygg når jeg kan hjelpe deg til å bli ren og perfekt. Det er jo det du alltid har villet. perfeksjonisme. Jeg kan gjøre deg perfekt Frida. Jeg ser også at du bruker de rundt deg nå til å få avstand fra meg. forlater du meg? velger du meg bort? hvis du gjør det kommer jeg til å skape et helvete i deg. Og jeg vet at du vet det. Jeg vet dine svakheter og vet at du er redd.

Kjære Sykdommen

Du har rett i mye av det du forteller meg, og ja jeg kjenner at du kjemper hardt for å ikke visne nå. Men du skal vite at jeg er ikke din venn lenger. Jeg vet at jeg blir rundlurt av deg daglig, noe som får meg til å ta dårlige valg, men av og til og ganske ofte klarer jeg å avsløre løgnene dine og søke virkeligheten. Jeg er omgitt av kjærlighet og glede fra familie og venner, jeg får god hjelp til å kjempe mot deg, og selv om du skaper et følelsesmessig kaos uten like, så vet jeg en ting. Jeg vil ha livet, for det er så godt har jeg oppdaget. Det er godt når jeg slipper å forholde meg til deg. Derfor putter jeg skinke i salaten min. Derfor bruker jeg smør. Derfor sitter jeg på ræva og forbrenner minst mulig når du forteller meg at det er farlig. Derfor unner jeg meg ting. Derfor søker jeg hjelp til de som virkelig vil hjelpe meg til å få et godt liv. Jeg er så lei av å telle kaloriene med deg og tenke på all tvangen. Vet du? Jeg synes det er gørr kjedelig. Da vil jeg heller bade i sjøen, dra på cafe, spise is, synge, spille fotball.
Jeg vil at du skal forstå en ting kjære deg. Jeg er inn i en prosess nå. prosessen innebærer at jeg tenker mye. Det har jeg gjort en stund nå. Og den tenkningen kommer til å ende slik at jeg snart klarer å ta bare gode valg. Det vil gjøre at jeg bygger opp noe nytt som du en gang brøyt ned. Det vil gjøre at jeg blir trygg på meg selv og blir sterk. Det er en modningsprosess som vil gjøre meg til Frida. Jeg vet hva jeg vil. Selv om du enda er stor, så er jeg også stor, og sammen med andre er vi større enn deg. Vi er sterkere enn deg. Det betyr at du kommer til å tape og jeg kommer til å vinne. Det betyr at jeg kommer til å klare dette. Det betyr at jeg aldri mer trenger å gi opp, fordi det er du som må gi opp.
Så bring it on, kom med de usaklige løgnaktige knepene dine, og jeg kommer sikkert til å falle for det, men jeg lærer så lenge jeg lever vet du... så gi deg da, for du kommer til å dø.


~Frida~

lørdag 12. juli 2014

verdens beste opptur! hurra!

Det er lenge mellom jeg skriver for tiden merker jeg. Det handler nok om at jeg er mye opptatt. Det er mye som skjer i livet mitt for tiden. store ting. Riktignok er det ikke så mye innhold for et vanlig menneske i sin beste alder, men for meg med tanke på hvor langt ned jeg har vært, er alt som skjer utrolig. Det ene friske valget etter det andre, og masse gode valg. Jeg ser at jeg har kommet mange skritt lengre på veien. Jeg tar skritt som er viktige hver eneste dag. Det handler i hovedsak om at jeg gir kroppen min næring, jeg trener, jeg snakker, jeg kjefter, jeg gråter... mest av alt snakker jeg, og jeg kjenner at dette har blitt min nye ventil. Jeg snakker om det vonde og såre og forbudte, jeg åpner meg, og jeg opplever å sammen med flinke folk klare å sortere ting, jeg klarer å plassere ting der de hører hjemme, jeg klarer å skille tankene mine fra frisk og syk, jeg klarer å omprogramere tanker, jeg tørr å tenke annerledes, og de siste dagene har jeg endelig turt å sette tanker til handling. Jeg utfordrer angsten min. Jeg som i årevis ikke har turt noenting fordi jeg har hatt angst for angsten min. Jeg har vært redd for å føle på følelser. Jeg har ikke visst hvordan jeg skal håndere det. jeg har ikke stolt på meg selv. jeg har ikke trodd på meg selv. Men andre har tro på meg, og det er jeg så takknemlig for. De har riktignok presset meg litt i det siste, og det har heldigvis fått positivt utslag. Jeg har i sinne utsatt meg for ting jeg har vært livredd for. Jeg har utfordret angsten på mange mange forskjellige måter. Det jeg har opplevd er at følelser ikke er farlig. Og det har jeg måttet erfare selv før jeg klarte å tro på det. Det er nok det eneste som funker. man kan ikke tro på det før man virkelig gjør det. OG NÅ GJØR JEG DET!
Det som er litt morsomt er at jeg har blitt litt "hekta" på det. Jeg merker at jeg vil ha flere utfordringer, og jeg har kommet skikkelig i gang med ekte eksponering. Jeg må virkelig understreke at jeg får mye hjelp til dette. Kriser er det og blir det, men jeg ser at det er IKKE FARLIG. Jeg ser at jeg klarer å mestre det, og det er det som er så viktig. Jeg har til og med kommet dit at jeg rett og slett totalt overser løgntankene sykdommen kommer med. Sannhetene jeg har trodd på i årevis har nå blitt til patetiske utsagn som en stemme i hodet mitt formidler, men jeg hører ikke på den. Fordi jeg hører på de rundt meg. For å klare å gjøre dette, måtte jeg gi slipp. JEg måtte gå bort fra sykdomstankene og gjøre det mest skremmende jeg vet om, det som setter i gang den verste angsten og de verste følelsene, og det som får anoreksien til å brøle av desperasjon. Jeg har måttet spise mat. Jeg har måttet erstattet en overskyet sult med konstant metthet og kvalme. Jeg har måttet tilført kroppen min det sykdommen min forteller meg er skitt og gift. Jeg har gått å følt meg så skitten at jeg ikke lar noen ta på meg. Det var tøft. Det jeg opplevde var at når hjernen min fikk næring, ble tankene friskere. Eller rettere sagt var det lettere å tenke friske tanker og omkoble fokuset angående mat. En liten uke hard jobbing, og jeg er som et nytt menneske. Det jeg får høre av folk rundt meg er at jeg utstråler, at jeg er full av energi og smiler, at jeg er ekte og gir av meg selv, at jeg faktisk til og med er emosjonelt stabil. I dag fikk jeg til og med høre at jeg til og med er helt utrolig mye til stede både kognitivt og emosjonelt. I dag fikk jeg høre at jeg var FRIDA. Jeg har hatt en helt utrolig fin dag i dag. Det er helt utrolig mye prosesser som foregår i hodet mitt. Jeg føler jeg er i et vendepunkt. Jeg føler jeg har fått svar på mange spørsmål. Svarene har ligget i meg selv. Jeg har bare måttet tørre å lete dem frem. Jeg bruker rett og slett mye av tiden på å bare tenke. Jeg er i en tenkeprosess. Det jeg tenker er helt nye tanker. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som har fått den hjelpen jeg har fått som i dag er i stand til å sitte her å skrive dette. Jeg tenker at livet er utrolig spennende fylt med masse muligheter som jeg kan bruke til akkurat det jeg vil. Jeg kan bli akkurat den jeg vil, det jeg vil. Og jeg vet hva jeg vil. Jeg vil ha livet. Før tenkte jeg at livet var rosenrødt og perfekt. Men jeg skjønner i dag etter en lang prosess at livet går opp og ned for alle. Vi er mennesker alle sammen som opplever dårlige dager og gode dager, fuckings krisedager og himmelske luksusdager hvor man er verdensmester. Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom livet. Jeg tror jeg har funnet svar. Jeg skal ta en dag i gangen og leve her og nå. Så vet jeg at jeg kan gjøre mye godt ut av noe som er vondt eller vanskelig bare med hvilket fokus jeg har, bare med å velge hvordan jeg ser på det på. Jeg kan velge hvordan jeg skal håndtere det. Og jeg tenker at det er slike ting jeg skal lære meg fremover nå. For nå er jeg der at jeg har skjønt greia, jeg må bare lære å erfare. Og jeg har begynt. Jeg er i gang.
Det jeg startet med var å sette meg et mål, gå inn for fullt for å oppnå det og gi alt. Jeg trodde på meg selv og bestemte meg for at jeg skulle klare det. Jeg aviste totalt tanken KANSKJE klare det, og gikk inn for å SKULLE klare det. I dag møtte jeg dagen, og jeg har møtt absolutt alle utfordringene for å få innfri dette målet jeg hadde satt meg. Selve målet var selv en utfordring, men det var noe friske frida ville. Hvis dere ser for dere en apatisk emosjonelt ustabil pasient med daglige dissosiative episoder med kontunierlig observasjon til ei glad og sprudlende fargerik ung jente i sommerbrun hud og kjole, som en hel dag bare slapper av på cafe og er sosial og drikker kaffe, brus, smotie og spiser is, wraps, og wokaway, og bare shopper og koser seg og føler seg fri. Det er faktisk slik det har vært og er nå.
I dag har jeg tilbringt hele dagen i sommervarmen i fantastiske trondheim på cafeer og shopping med min kjære mamma. Kjære mamma, jeg vet du leser dette. Det var så utrolig godt å gi deg dette. Det å få være Frida sammen med deg igjen. Det har jeg lengtet etter. Det gjorde vi i dag.
En del av greia var en piercinggreie jeg har hatt en greie for å bare må prøve. bare så det er sagt.
Jeg avsluttet dagen med fantastisk jordbær fra hjembygda og vaniljekesam.
Digg dag! herlig!
I morgen skal jeg på tross av at jeg er utrolig stiv i hele kroppen løpe i trapper i en hoppbakke etterfulgt med bading. Gleder meg!
Kjenner gulerøttene kommer i kø fremfor meg her. Og det er digg.

Men så vet jeg da, at alt går opp og ned, og at det ligger i min problematikk at det går veldig opp og ned. Men jeg er mer moden til å takle utfordringene og jeg vet hva jeg vil. Jeg må bare ikke glemme det. Jeg må bare bruke disse verktøyene aktivt. Jeg har en arbeidsdag hver dag fremover nå, og jeg er motivert. Vi snakker om at gevisten kommer litt hver dag. Jeg har faktisk kommet dit at jeg lever. For livet er ikke svart hvitt. Jeg er i livet nå. Jeg lever nå. Selv om jeg er syk, så er jeg også frisk.
Så jeg avslutter her med å si at jeg er takknemlig. Jeg er fornøyd og glad. Jeg er normalt sliten og kjenner jeg må lade opp til en ny dag i morgen. Jeg kjenner meg som et menneske. Dette er kanskje første gang. Jeg vil også si at jeg for første gang føler meg veldig følelsesmessig aktivert på mange områder. veldig rar men positiv opplevelse... jeg elsker dette! måtte dette fortsette!
~Frida~

mandag 7. juli 2014

downhill - anoreksiatrip

Alt har gått så bra i det siste. Alt har gått på skinner. Når ting har vært vanskelig har jeg taklet det. Jeg har mestret det. Det er jo et faktum at ting går veldig opp og ned med min sykdom. Det er jo en grunn til at det kalles emosjonelt ustabil personlighetsfortyrrelse. Jeg er emosjonelt ustabil hele tiden, noe som er vanvittig utfordrende. Det er vel kanskje ikke utfordrende at humøret og sinnsstemningen går opp og ned, men det er hvordan jeg takler det. Og i det siste har jeg virkelig prøvd å ta bare gode valg og gjort masse friske ting, og det har vært herlig. Retningslinjene rundt meg har blitt mindre strenge fordi jeg har taklet utfordringene som har kommet.
Men nå. Jeg føler jeg har kommet i et slags likegyldig-humør. Jeg orker ikke å kjempe. Jeg orker ikke engang å tenke på målene mine. Det hele startet kanskje i midten av forrige uke. Det har blitt lite mat. Men tidligere har jeg hatt et tilbud på treningsklinikken tre dager i uken, og på grunn av det har jeg klart å få i meg mat også. Men i helga har det blitt mindre mat, og jeg fikk derfor ikke dra på trening i dag. heller ikke i morgen. Dette gjør meg så sint, fordi det har vært så positivt for meg. Jeg må være i aktivitet, fordi da tenker jeg friskere tanker og klarer å spise. Jeg skjønner at jeg ikke kan trene hvis jeg ikke spiser, men jeg spiser jo. Jeg spiser kanskje ikke nok, men dette er noe jeg trenger tid på å venne meg til. og jeg vet av tidligere erfaring at jeg automatisk spiser mer når jeg er aktiv.
Det jeg føler nå, er likegyldighet, og klarer derfor heller ikke å spise.

Hvis jeg kjenner inni hjertet mitt, vet jeg hva som er riktig, men anoreksitankene er så sterk. Jeg ser klærne mine blir for store, jeg analyserer kroppen min hele tiden, jeg teller kalorier. Jeg tror dette kommer av at jeg har for lite næring i kroppen. Men samtidig har jeg disse stemmene i hodet som skremmer vettet av meg, og hindrer meg i å ta de riktige valgene. Jeg er redd dette skal få gå for langt.
Jeg vil jo ikke tilbake til anoreksiens helvete igjen. Så jeg må virkelig prøve å finne gutsen tilbake nå før det er for sent. Jeg vet jo hva Frida vil...

Samtidig har jeg alt styret med dissosieringen og hallusinasjoner. Jeg er så sliten... Jeg leter etter et verktøy. og jeg kan ikke bruke selvskading. Jeg får ikke lov å bruke bulimi. så det blir automatisk anoreksi. Dette er en evig runddans, og jeg vet det. Jeg må ta et valg nå.

Jeg er så jævla lei av sykehus og instutisjoner. JEg vil ut herfra og bare være normal.. hvorfor kan jeg ikke bare få leve... uten smerten. Den uutholdelige smerten i hjertet. Vil den noensinne forsvinne? vil jeg noensinne bli fri?


På Fredag skjedde det noe stort. Det var et evaluerringsmøte med behandler og miljøpersonell. Jeg ytret mine ønsker om retningslinjer. Et av ønskene var at jeg en gang i uken kunne få overspise og kaste opp. Det skjer på en måte likevel iløpet av en uke, så da er det bedre at jeg gjør det kontrollert tenker jeg. Dette fikk jeg avslag på, noe som gjorde meg så sint, skuffet, lei meg og forbanna. Tidligere ville jeg reagert meg å utagere og smadre alt jeg kom over. Men jeg satt der i stolen, og kjente tårene presse på. Jeg klarte å vente til behandleren hadde gått ut. Jeg klarer ikke å vise meg "svak" å vise føleleser foran menn. Men så kom tårene i massevis. JEg gråt og gråt, og når jeg var ferdig var jeg helt ærlig om alt kaoset inni meg. Jeg satt på gulvet med en av de ansatte i kanskje en time. Til slutt spurte hun meg hva jeg følte. Det eneste svaret som føltes riktig var å si "jeg føler meg fri".
For første gang på ti år har FRIDA grått. sykdommen har grått mange ganger av fortvilelse, men jeg har aldri vist følesler. Nå har jeg klart det en gang. Og det  føltes godt. De syke behovene forsvant litt.
Gråten er vanskelig å få ut, men da kom den, så jeg er jo ett skritt nærmere å takle vanskelige ting på normale måter.

Dette med anoreksien føles feil. Jeg kjenner at det ikke er det jeg vil, så jeg tror jeg skal klare å ta riktig valg snart. Det må jeg. Livet venter. Og jeg har sett at mulighetene der ute er mange når jeg først starter å ta friske valg. Jeg må. Jeg vil.. Jeg må..
~Frida~

onsdag 2. juli 2014

"det kunne vært deg Frida"

Det er ikke til å unngå å bli trist, fortvilt og sjokkert over alt vi leser i media ang psykiatrien. Mange blir nok sjokkert. Men det er faktisk slik det er. Jeg har vært i psykiatrien i ti år nå, og jeg har møtt utallige mennesker som ikke får riktig hjelp eller som ikke får hjelp i det hele tatt. Vi snakker om menneskeliv som ligger i hendene til leger, psykiatere eller psykologer som ikke tar ting på alvor. Vi snakker om mennesker som faktisk vil gjøre en endring for å bli friske, men som ikke får muligheten til det. noen hører at de ikke er syke nok, at de mangler symptomer, at de ikke oppfyller krav, at de ikke kjemper nok. Noen blir gitt opp, og blir stemplet behandlingsresitente, selv om de inni hjertet har håp og tro, og vil leve. Jeg har mistet mange venner. De har dødd fordi de ikke har fått hjelp, og det er hårreisende å tenke på. Jeg blir så sint. Sint på systemet. Fordi unge syke mennesker skal ikke dø, de skal få hjelp slik at de klarer å leve. mange dør fordi de ikke klarer mer. Livet blir så mørkt at man ikke klarer mer, så vil de ha hjelp, men får indirekte høre at de ikke vil hjelpe dem, av en eller annen grunn, som ikke er god nok.

Jeg har opplevd å bli gitt opp av systemet. Det ble sagt at jeg ikke ville bli frisk, så etter utallige forsøk på å hjelpe meg, fikk jeg beskjed om at jeg var gitt opp, og kunne bare dra hjem for å dø. Sannheten var at jeg  var kjempesyk. For syk til å skjønne hva som foregikk i mitt eget hode og rundt meg. oppslukt av en demon som bodde på innsiden av meg. En demon som senere nesten skulle ta livet av meg utallige ganger. Dette var utenfor min kontroll. Men ingen skjønte. Jeg måtte faktisk forholde meg til at jeg kom til å dø når som helst. Jeg kom til å skade meg så mye at jeg døde av det i en tilstand hvor demonen styrte meg. Jeg kan ikke huske noe som helst av disse episodene. Men tiden etterpå, hvor jeg kom til meg selv og oppdaget hva jeg hadde gjort, gjorde meg redd. hvorfor gjorde jeg disse tingene? jeg hadde jo ingen ønske om å dø. Det var som om jeg hadde en demon inni meg som tok over kroppen min når det passet den. Alt den ville var å ta livet av meg. Dette måtte jeg og foreldrene mine forholde oss til. Jeg fikk ikke hjelp, og jeg var kjempesyk. vi opplevde å ikke bli trodd.
Men når jeg endelig fikk hjelp, grunnet at vi gikk høyt oppi systemet, ble det ganske åpenbart hva som hadde foregått. Hva som hadde skjedd alle gangene jeg hadde skadet meg livstruende...

Jeg er en av de som lever, når jeg egentlig skulle vært stein dau. Jeg er en av de som har hatt englevakt. Jeg er en av de heldige som fikk hjelp, og fortsatt får det. Jeg er den som går rundt hver dag i reddsel for at demonen skal ta over igjen, for jeg har ganske bra kontroll nå. Jeg en av de som i dag går rundt å smiler, fordi jeg kjenner i hjertet mitt at jeg endelig lever. Ja, jeg er på en akuttpost, og livskvaliteten min er sikkert ikke så bra i andres øyner. Men for meg, som vet hvilke konsekvenser fortiden kunne fått, er bare takknemlig. JEg lever. Jeg kan gå tur, jeg kan løpe igjen, jeg kan smile fordi jeg er glad, jeg kan kjenne glede i hjertet, jeg kan kose meg, jeg kan kicke sykdommen langt bort, jeg kan snakke om kaoset og mørket på innsiden når det herjer og gå lettet videre, jeg kan eksponere meg... jeg ser at jeg blir friskere og friskere...

samtidig tenker jeg stadig på at jeg kunne ligget på kirkegården nå. Sykdommen kunne vunnet. Men det skal den aldri få lov til. Fordi jeg vil leve. Og dette er mitt liv.
~Frida~