mandag 7. juli 2014

downhill - anoreksiatrip

Alt har gått så bra i det siste. Alt har gått på skinner. Når ting har vært vanskelig har jeg taklet det. Jeg har mestret det. Det er jo et faktum at ting går veldig opp og ned med min sykdom. Det er jo en grunn til at det kalles emosjonelt ustabil personlighetsfortyrrelse. Jeg er emosjonelt ustabil hele tiden, noe som er vanvittig utfordrende. Det er vel kanskje ikke utfordrende at humøret og sinnsstemningen går opp og ned, men det er hvordan jeg takler det. Og i det siste har jeg virkelig prøvd å ta bare gode valg og gjort masse friske ting, og det har vært herlig. Retningslinjene rundt meg har blitt mindre strenge fordi jeg har taklet utfordringene som har kommet.
Men nå. Jeg føler jeg har kommet i et slags likegyldig-humør. Jeg orker ikke å kjempe. Jeg orker ikke engang å tenke på målene mine. Det hele startet kanskje i midten av forrige uke. Det har blitt lite mat. Men tidligere har jeg hatt et tilbud på treningsklinikken tre dager i uken, og på grunn av det har jeg klart å få i meg mat også. Men i helga har det blitt mindre mat, og jeg fikk derfor ikke dra på trening i dag. heller ikke i morgen. Dette gjør meg så sint, fordi det har vært så positivt for meg. Jeg må være i aktivitet, fordi da tenker jeg friskere tanker og klarer å spise. Jeg skjønner at jeg ikke kan trene hvis jeg ikke spiser, men jeg spiser jo. Jeg spiser kanskje ikke nok, men dette er noe jeg trenger tid på å venne meg til. og jeg vet av tidligere erfaring at jeg automatisk spiser mer når jeg er aktiv.
Det jeg føler nå, er likegyldighet, og klarer derfor heller ikke å spise.

Hvis jeg kjenner inni hjertet mitt, vet jeg hva som er riktig, men anoreksitankene er så sterk. Jeg ser klærne mine blir for store, jeg analyserer kroppen min hele tiden, jeg teller kalorier. Jeg tror dette kommer av at jeg har for lite næring i kroppen. Men samtidig har jeg disse stemmene i hodet som skremmer vettet av meg, og hindrer meg i å ta de riktige valgene. Jeg er redd dette skal få gå for langt.
Jeg vil jo ikke tilbake til anoreksiens helvete igjen. Så jeg må virkelig prøve å finne gutsen tilbake nå før det er for sent. Jeg vet jo hva Frida vil...

Samtidig har jeg alt styret med dissosieringen og hallusinasjoner. Jeg er så sliten... Jeg leter etter et verktøy. og jeg kan ikke bruke selvskading. Jeg får ikke lov å bruke bulimi. så det blir automatisk anoreksi. Dette er en evig runddans, og jeg vet det. Jeg må ta et valg nå.

Jeg er så jævla lei av sykehus og instutisjoner. JEg vil ut herfra og bare være normal.. hvorfor kan jeg ikke bare få leve... uten smerten. Den uutholdelige smerten i hjertet. Vil den noensinne forsvinne? vil jeg noensinne bli fri?


På Fredag skjedde det noe stort. Det var et evaluerringsmøte med behandler og miljøpersonell. Jeg ytret mine ønsker om retningslinjer. Et av ønskene var at jeg en gang i uken kunne få overspise og kaste opp. Det skjer på en måte likevel iløpet av en uke, så da er det bedre at jeg gjør det kontrollert tenker jeg. Dette fikk jeg avslag på, noe som gjorde meg så sint, skuffet, lei meg og forbanna. Tidligere ville jeg reagert meg å utagere og smadre alt jeg kom over. Men jeg satt der i stolen, og kjente tårene presse på. Jeg klarte å vente til behandleren hadde gått ut. Jeg klarer ikke å vise meg "svak" å vise føleleser foran menn. Men så kom tårene i massevis. JEg gråt og gråt, og når jeg var ferdig var jeg helt ærlig om alt kaoset inni meg. Jeg satt på gulvet med en av de ansatte i kanskje en time. Til slutt spurte hun meg hva jeg følte. Det eneste svaret som føltes riktig var å si "jeg føler meg fri".
For første gang på ti år har FRIDA grått. sykdommen har grått mange ganger av fortvilelse, men jeg har aldri vist følesler. Nå har jeg klart det en gang. Og det  føltes godt. De syke behovene forsvant litt.
Gråten er vanskelig å få ut, men da kom den, så jeg er jo ett skritt nærmere å takle vanskelige ting på normale måter.

Dette med anoreksien føles feil. Jeg kjenner at det ikke er det jeg vil, så jeg tror jeg skal klare å ta riktig valg snart. Det må jeg. Livet venter. Og jeg har sett at mulighetene der ute er mange når jeg først starter å ta friske valg. Jeg må. Jeg vil.. Jeg må..
~Frida~

3 kommentarer:

  1. Hei. Håper virkeli ting ordner seg for deg snart! D er så lett å gi opp, men tenk på gaven som venter! Ser vi har samme diagnose, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Du er så heldi som får hjelp, meg ga de opp.
    Håper du får mange gleder å får oppleve mestring å at du finner veien din!ange gode tanker sendes din vei! Du er så mye sterkere enn du kanc tenker å tror du er! Snart blir d din tur! Snart begynner et nytt kapitell! <3

    SvarSlett
  2. Jeg har tro på at du klarer å komme tilbake til den riktige veien. MEn vanskelig er det nok. U can do it!

    SvarSlett
  3. Jeg tror du har kommet veldig mye lenger enn før hvis du nå kan FØLE, og ikke bare "egentlig vite" at anoreksien faktisk er FEIL. Det er et helt utrolig skritt å ha tatt!

    SvarSlett

gode ord dør sist