"det kunne vært deg Frida"

Det er ikke til å unngå å bli trist, fortvilt og sjokkert over alt vi leser i media ang psykiatrien. Mange blir nok sjokkert. Men det er faktisk slik det er. Jeg har vært i psykiatrien i ti år nå, og jeg har møtt utallige mennesker som ikke får riktig hjelp eller som ikke får hjelp i det hele tatt. Vi snakker om menneskeliv som ligger i hendene til leger, psykiatere eller psykologer som ikke tar ting på alvor. Vi snakker om mennesker som faktisk vil gjøre en endring for å bli friske, men som ikke får muligheten til det. noen hører at de ikke er syke nok, at de mangler symptomer, at de ikke oppfyller krav, at de ikke kjemper nok. Noen blir gitt opp, og blir stemplet behandlingsresitente, selv om de inni hjertet har håp og tro, og vil leve. Jeg har mistet mange venner. De har dødd fordi de ikke har fått hjelp, og det er hårreisende å tenke på. Jeg blir så sint. Sint på systemet. Fordi unge syke mennesker skal ikke dø, de skal få hjelp slik at de klarer å leve. mange dør fordi de ikke klarer mer. Livet blir så mørkt at man ikke klarer mer, så vil de ha hjelp, men får indirekte høre at de ikke vil hjelpe dem, av en eller annen grunn, som ikke er god nok.

Jeg har opplevd å bli gitt opp av systemet. Det ble sagt at jeg ikke ville bli frisk, så etter utallige forsøk på å hjelpe meg, fikk jeg beskjed om at jeg var gitt opp, og kunne bare dra hjem for å dø. Sannheten var at jeg  var kjempesyk. For syk til å skjønne hva som foregikk i mitt eget hode og rundt meg. oppslukt av en demon som bodde på innsiden av meg. En demon som senere nesten skulle ta livet av meg utallige ganger. Dette var utenfor min kontroll. Men ingen skjønte. Jeg måtte faktisk forholde meg til at jeg kom til å dø når som helst. Jeg kom til å skade meg så mye at jeg døde av det i en tilstand hvor demonen styrte meg. Jeg kan ikke huske noe som helst av disse episodene. Men tiden etterpå, hvor jeg kom til meg selv og oppdaget hva jeg hadde gjort, gjorde meg redd. hvorfor gjorde jeg disse tingene? jeg hadde jo ingen ønske om å dø. Det var som om jeg hadde en demon inni meg som tok over kroppen min når det passet den. Alt den ville var å ta livet av meg. Dette måtte jeg og foreldrene mine forholde oss til. Jeg fikk ikke hjelp, og jeg var kjempesyk. vi opplevde å ikke bli trodd.
Men når jeg endelig fikk hjelp, grunnet at vi gikk høyt oppi systemet, ble det ganske åpenbart hva som hadde foregått. Hva som hadde skjedd alle gangene jeg hadde skadet meg livstruende...

Jeg er en av de som lever, når jeg egentlig skulle vært stein dau. Jeg er en av de som har hatt englevakt. Jeg er en av de heldige som fikk hjelp, og fortsatt får det. Jeg er den som går rundt hver dag i reddsel for at demonen skal ta over igjen, for jeg har ganske bra kontroll nå. Jeg en av de som i dag går rundt å smiler, fordi jeg kjenner i hjertet mitt at jeg endelig lever. Ja, jeg er på en akuttpost, og livskvaliteten min er sikkert ikke så bra i andres øyner. Men for meg, som vet hvilke konsekvenser fortiden kunne fått, er bare takknemlig. JEg lever. Jeg kan gå tur, jeg kan løpe igjen, jeg kan smile fordi jeg er glad, jeg kan kjenne glede i hjertet, jeg kan kose meg, jeg kan kicke sykdommen langt bort, jeg kan snakke om kaoset og mørket på innsiden når det herjer og gå lettet videre, jeg kan eksponere meg... jeg ser at jeg blir friskere og friskere...

samtidig tenker jeg stadig på at jeg kunne ligget på kirkegården nå. Sykdommen kunne vunnet. Men det skal den aldri få lov til. Fordi jeg vil leve. Og dette er mitt liv.
~Frida~