søndag 12. februar 2017

fortidens jag

når det er så mye jeg ikke kan kontrollere,  så mye som okkuperer meg og kroppen min, når jeg prøver å se fremover, men ikke klarer det fordi fortiden skaper intens frykt, gjennopplevelser, flashbacks, hallusinasjoner, angst... mareritt....

for hver dag som går, innhenter fortiden meg mer og mer. og jeg kan ikke kontrollere det som skjer.

det krever alt av meg å holde ut dette marerittet hver dag, det sliter meg totalt ut. og gjør at jeg kommer inn i en ond sirkel. fordi det jeg opplever hver dag påvirker alt. matlyst, depresjon, impulsivitet, dårlig søvn, isolasjon, utmattelse...

det er så mye jeg ikke kan kontrollere, derfor er trangen til å kontrollere noe veldig sterk.
mat, vekt, kropp...

etter lang tid med dettte marerittet av fortid som hver dag og natt består av, så må jeg kontrollere noe.
dessverre. jeg prøver å kjempe imot, men jeg er ambivalent. klarer ikke å tenke klart. når man er i krise når man gjennopplever traumer, tenker man ikke klart.
jeg begynner å gå tom for krefter, håp, motivasjon.
jeg føler meg utrygg.
men jeg gjør mitt beste, jeg bor fortsatt hjemme. det har gått fire måneder nå.
de rundt meg sier jeg klarer meg bra, og det gjør jeg kanskje.

men noen ganger får jeg bare lyst å skrike ut "ANER DERE HVORDAN DET ER Å LEVE I DISSE FORFERDELIGE TRAUMENE?
for meg er det ekte, kroppen min reagerer som det er ekte.
ANER DERE HVOR SLITEN JEG ER?
ANER DERE HVOR REDD OG UTRYGG JEG ER?
ANER DERE HVOR VONDT DET GJØR?
ANER DERE HVOR MYE JEG LENGTER ETTER HVILE, EN PAUSE?
ANER DERE HVOR REDD JEG ER NÅR JEG KOMMER TIL MEG SELV, etter timesvis uten å vite hvilken alder jeg har vært, hva jeg har gjort,... hver gang jeg går svitsjer til splittede deler av meg vet jeg ikke om jeg kommer tilbake.
mitt største mareritt er å dø i det traumet. det er ganske stor sjangse for  at det kan skje.
hver gang jeg kommer til meg selv, blir jeg helt paralysert av angst, fordi jeg kunne ha død.

jeg spør meg selv, er det sånn livet mitt kommer til å være. er det dette jeg kjempet med nebb og klør i 8 månender for å leve med.
jeg er visstnok ikke ferdig i bet, men jeg får ikke jobbet med meg selv med de når jeg har det slik.
jeg er utrygg og redd, og utmattet.

jeg lengter etter hvile og en pause.

men jeg prøver å sitte stille i stormen. stormen som bare tar og tar av meg. hvor mye mer har jeg?
for jeg må leve med dette, uansett om jeg vil eller ikke. og jeg føler jeg ikke kommer meg noe videre. fortiden okkuperer meg. den tar alt av meg.




~Frida~

fredag 3. februar 2017

when the sun goes down


«Jeg befinner meg ute på et ukjent hav.
 Skjellvende av frykt idet lyset fra sola forsvinner ned i det evige store havet,
for da kommer monsterne fra fortiden frem.
Alle cellene i min stakkars kropp slår alarm, og kroppen min rister av frykt.
Hysterisk blir jeg idet kroppen min blir helt stiv.
 Der å da er monstrene helt ekte for meg. Jeg kommer meg ikke unna, for kroppen min er helt stiv.
 Og kroppen er så utmattet av å ha levd i dette marerittet så alt for lenge.
 Men uansett om jeg prøver å svømme, så er de overalt.
 Jeg er desperat etter å flykte, men jeg kommer ingen vei.
 Jeg er livredd fordi jeg har ingen anker, og jeg ser ikke annet enn et grøssende tåkefullt hav fullt av monstrene jeg frykter mest av alt.
Redd, fortvilt og lengtende etter å våkne, men jeg innser stadig utover natten at jeg kan ikke våkne, for dette er virkeligheten.
Det er ikke et mareritt. Jeg prøver å lukke øynene, men da er røsten deres alt jeg hører.
 Natten går, mens krefter tappes, det jeg ser rundt meg er grusomt. Jeg er gråtkvalt.
 Aner ikke hvordan jeg skal holde ut til sola sakte reiser seg på himmelen igjen.
 Jeg trøster meg med at sola står alltid opp fyller meg med lettelse, håp og kreftene jeg trenger å samle.
 Langt ut i natten har monstrene tatt så mye av meg at sinnet mitt redder meg, og gir meg en pause.
 Jeg glir bort fra nattens horror, og til mitt trygge sted, liggende i en båten min, i en varm og solskinnende dag. Mitt trygge sted.
 Der er det ingen monster. Der er jeg trygg. I båten min ligger jeg, og hører måkeskrik, og vannet som slår imot båten min, ellers er det stille. Og jeg kan puste igjen.
Der ligger jeg til noen fra hjemmetjenesten kommer og stryker meg på ryggen og stille forteller meg at jeg kan velge å komme tilbake til virkeligheten.
 De forteller meg at det er trygt. Og at sola har stått opp.
Etter en stund hører jeg stemmen hennes, og føler armen hennes stryker over ryggen min. da velger jeg å dra til virkeligheten. Endelig er denne natta over også. Endelig…»



Slik oppleves det når solen går ned. Derfor er det så godt å se at det blir lysere og lysere for hver dag. Det er så deilig å vite at denne mørke og krevende vinteren snart er over, at våren er rett rundt hjørnet. 
At snart ser vi masse gule vakre hestehov i veikantene, og like etter spretter hvitveisen opp og blomstrer som gjør at mange blomstrer idet de gir slipp på vinteren/fortiden, og fokuserer på hvilken vakker tid vi har foran oss.

Da er det godt å leve. Når man kan leve i lyset. Da er det lettere å være modig når monstrene kommer frem. De er ikke så skumle i lyset. Da er de ikke så virkelige. Da er virkeligheten så fin at man tåler mer. Heldigvis.

~Frida~