«Jeg befinner meg ute på
et ukjent hav.
Skjellvende av frykt idet lyset fra sola
forsvinner ned i det evige store havet,
for da kommer monsterne
fra fortiden frem.
Alle cellene i min
stakkars kropp slår alarm, og kroppen min rister av frykt.
Hysterisk blir jeg idet
kroppen min blir helt stiv.
Der å da er monstrene helt ekte for meg. Jeg kommer
meg ikke unna, for kroppen min er helt stiv.
Og kroppen er så utmattet av å ha levd i dette
marerittet så alt for lenge.
Men uansett om jeg prøver å svømme, så er de
overalt.
Jeg er desperat etter å flykte, men jeg kommer
ingen vei.
Jeg er livredd fordi jeg har ingen anker, og
jeg ser ikke annet enn et grøssende tåkefullt hav fullt av monstrene jeg
frykter mest av alt.
Redd, fortvilt og
lengtende etter å våkne, men jeg innser stadig utover natten at jeg kan ikke
våkne, for dette er virkeligheten.
Det er ikke et mareritt. Jeg
prøver å lukke øynene, men da er røsten deres alt jeg hører.
Natten går, mens krefter tappes, det jeg ser
rundt meg er grusomt. Jeg er gråtkvalt.
Aner ikke hvordan jeg skal holde ut til sola
sakte reiser seg på himmelen igjen.
Jeg trøster meg med at sola står alltid opp fyller
meg med lettelse, håp og kreftene jeg trenger å samle.
Langt ut i natten har monstrene tatt så mye av
meg at sinnet mitt redder meg, og gir meg en pause.
Jeg glir bort fra nattens horror, og til mitt
trygge sted, liggende i en båten min, i en varm og solskinnende dag. Mitt trygge
sted.
Der er det ingen monster. Der er jeg trygg. I båten
min ligger jeg, og hører måkeskrik, og vannet som slår imot båten min, ellers
er det stille. Og jeg kan puste igjen.
Der ligger jeg til noen
fra hjemmetjenesten kommer og stryker meg på ryggen og stille forteller meg at
jeg kan velge å komme tilbake til virkeligheten.
De forteller meg at det er trygt. Og at sola
har stått opp.
Etter en stund hører jeg
stemmen hennes, og føler armen hennes stryker over ryggen min. da velger jeg å
dra til virkeligheten. Endelig er denne natta over også. Endelig…»
Slik oppleves det når solen går ned. Derfor er det
så godt å se at det blir lysere og lysere for hver dag. Det er så deilig å vite
at denne mørke og krevende vinteren snart er over, at våren er rett rundt
hjørnet.
At snart ser vi masse gule
vakre hestehov i veikantene, og like etter spretter hvitveisen opp og blomstrer
som gjør at mange blomstrer idet de gir slipp på vinteren/fortiden, og
fokuserer på hvilken vakker tid vi har foran oss.
Da er det godt å leve. Når man
kan leve i lyset. Da er det lettere å være modig når monstrene kommer frem. De er
ikke så skumle i lyset. Da er de ikke så virkelige. Da er virkeligheten så fin
at man tåler mer. Heldigvis.
~Frida~
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
gode ord dør sist