søndag 12. februar 2017

fortidens jag

når det er så mye jeg ikke kan kontrollere,  så mye som okkuperer meg og kroppen min, når jeg prøver å se fremover, men ikke klarer det fordi fortiden skaper intens frykt, gjennopplevelser, flashbacks, hallusinasjoner, angst... mareritt....

for hver dag som går, innhenter fortiden meg mer og mer. og jeg kan ikke kontrollere det som skjer.

det krever alt av meg å holde ut dette marerittet hver dag, det sliter meg totalt ut. og gjør at jeg kommer inn i en ond sirkel. fordi det jeg opplever hver dag påvirker alt. matlyst, depresjon, impulsivitet, dårlig søvn, isolasjon, utmattelse...

det er så mye jeg ikke kan kontrollere, derfor er trangen til å kontrollere noe veldig sterk.
mat, vekt, kropp...

etter lang tid med dettte marerittet av fortid som hver dag og natt består av, så må jeg kontrollere noe.
dessverre. jeg prøver å kjempe imot, men jeg er ambivalent. klarer ikke å tenke klart. når man er i krise når man gjennopplever traumer, tenker man ikke klart.
jeg begynner å gå tom for krefter, håp, motivasjon.
jeg føler meg utrygg.
men jeg gjør mitt beste, jeg bor fortsatt hjemme. det har gått fire måneder nå.
de rundt meg sier jeg klarer meg bra, og det gjør jeg kanskje.

men noen ganger får jeg bare lyst å skrike ut "ANER DERE HVORDAN DET ER Å LEVE I DISSE FORFERDELIGE TRAUMENE?
for meg er det ekte, kroppen min reagerer som det er ekte.
ANER DERE HVOR SLITEN JEG ER?
ANER DERE HVOR REDD OG UTRYGG JEG ER?
ANER DERE HVOR VONDT DET GJØR?
ANER DERE HVOR MYE JEG LENGTER ETTER HVILE, EN PAUSE?
ANER DERE HVOR REDD JEG ER NÅR JEG KOMMER TIL MEG SELV, etter timesvis uten å vite hvilken alder jeg har vært, hva jeg har gjort,... hver gang jeg går svitsjer til splittede deler av meg vet jeg ikke om jeg kommer tilbake.
mitt største mareritt er å dø i det traumet. det er ganske stor sjangse for  at det kan skje.
hver gang jeg kommer til meg selv, blir jeg helt paralysert av angst, fordi jeg kunne ha død.

jeg spør meg selv, er det sånn livet mitt kommer til å være. er det dette jeg kjempet med nebb og klør i 8 månender for å leve med.
jeg er visstnok ikke ferdig i bet, men jeg får ikke jobbet med meg selv med de når jeg har det slik.
jeg er utrygg og redd, og utmattet.

jeg lengter etter hvile og en pause.

men jeg prøver å sitte stille i stormen. stormen som bare tar og tar av meg. hvor mye mer har jeg?
for jeg må leve med dette, uansett om jeg vil eller ikke. og jeg føler jeg ikke kommer meg noe videre. fortiden okkuperer meg. den tar alt av meg.




~Frida~

1 kommentar:

  1. Sender mange gode tanker! Det er ufattelig vondt å leve i gjenopplevelser og dissosiasjon og hallusinasjoner og alt annet!!! Du er modig du!
    Får du noe støtte fra dyktige traumeterapauter som kan støtte i tiden før BET igjen?

    -M

    SvarSlett

gode ord dør sist