mandag 7. oktober 2013

Jeg, Frida er på mange måter et puslespill og har vært det i snart ti år. Jeg var en gang hel, men så ble jeg ødelagt. brikkene fløy hit og dit, fra hverandre, og jeg mistet meg selv.
Når jeg tenker på alle som har vært vitne til mitt prosjekt om å bli frida igjen. Stakkars folk, flinke folk, folk som er fulle av kjærlighet, erfarne folk og bare folk. Det har vært mange ulike situasjoner og øyeblikk hvor jeg har lagt en brikke på plass. dessverre er det ikke bare gode brikkker heller. De fleste  brikkene har jeg lett lenge etter, eller kjmpet mot kroppen min om å ta imot brikkene, andre ganger har folk kroppem min sloss ot meg om  å ta imot brikkene.  puslespillet er langt fra ferdig, så nå sitter jeg å tenker på alle situasjonene jeg har lagt brikker. en annen måte å si det på, når jeg har tatt valg. For mange har dette både vært bra og dårlig.Men de finnes mange sjeler der ute som har vært livredd for meg  som har hatt ansvar for meg. I det siste har min sykdom vært så sterk, at jeg er døden nær.Jeg prøver å tenke meg hvordan det må være for mine nærmeste. Jeg hadde aldri klart å miste Lars, mamma, pappa eller søstere min, da hadde puslespeillbrikket spengt i tuseen biter igjen.
Døden er farlig, men jeg har tatt et valg. Jeg vil leve, derfor er hver eneste dag en kanp.
Jeg tenker på når jeg sitter å spiser. da sitter både jeg, anoreksien og bulimien foran matbordet. Det å faktisk skal spise maten som Frida er noe nytt jeg driver med. ikke med bulimien eller anoreksienl meg. bare Frida. Men jeg trenger eileding, ofr jeg er langt fra klok på å sette sammen måltider, hvertfall med bulimien og anoreksien på nakken.
Så ja, jeg sliter en del enda
~Frida~

søndag 6. oktober 2013

fortid og fremtid

Når jeg blir frisk skal jeg gjøre masse. Det blir sikkert slik at disse tingene blir gjort på veien til å bli frisk, før jeg omsider stopper opp og innser at jeg har det livet jeg ønsker å ha. Altså at jeg er frisk.
Jeg driver å drømmer mye. Har ikke lagt skjul på det. Men jeg tror at hvis man passer på å belønne seg selv med gode ting i livet når det meste har gått bra en stund, er viktig. Da kjenner man at man lever litt.
Da kjenner man at man mestrer livet og faktisk fortjener å ha det bra.
Når jeg blir frisk skal jeg:

- bli sykepleier og jobbe med kreftbarn eller nyfødt intensiv

- reise til Venezia med Lars på kjærlighetsferie

- gifte meg med Lars. Jeg skal ha lang hvit kjole, det skal være sol, kirka er full, musikken sprer seg til alle celler i kroppene, så kjører vi i limosin videre.

- dra på campingtur med bil og telt sammen med Lars, og reise rundt i Europa.

- spise masse god mat på fansye resturanter uten å "tenke".

- hoppe i fallskjerm

- trene opp en muskuløs kropp(frisk kropp)

- hjelpe mamma med å oppnå sin drøm

- bli mamma selv.

Det er mange flere mål, Dette er kanskje mange langsiktige mål, og det har vært livsnødvendig for meg å ha, men det er like viktig å ha kortsiktige mål som ligger litt kortere frem i tid og som kan oppfylles litt etter litt. Jeg har enda ikke oppnådd så mange mål enda, men jeg har klart masse disse årene. Det er mye som er annerledes nå. Jeg har fks fått spiseforstyrrelsen under kontroll, og spiser delvis normalt og er normalvektig. For meg var det et mål og fullføre behandlingen på Levanger, og jeg klarte det nesten. Det var vertfall ikke min feil at slutten der ble som den ble. Det var deres valg, og jeg gjorde mitt beste, og det er jeg stolt over. Det som kanskje er den største forskjellen fra nå og fra før, er at jeg ikke lar spiseforstyrrelsen herje og styre i livet mitt. Det verste var bulimien. Den herjet så sårt hele tiden. Jeg brukte alt jeg hadde av både krefter og penger på å kjøpe mat, spise det, og kaste det opp igjen. Det var alt jeg brukte tiden min på. jeg klarte aldri å la være, så jeg måtte ty til farlige handlinger for å klare å få en timeout fra alt. Det å slippe å ha bulimien på nakken, føles som en helt ny verden. Jeg er friere, jeg føler meg bedre. skammen er borte. Jeg kan sveve. Jeg trenger ikke å være stuck i sykdommen. Det er så herlig. Og jeg slipper å utsette mine nærmeste med bulimien også. Nå som den er borte, er alt bedre. livet mitt er bedre.
Men jeg er ikke i mål enda. Jeg føler meg ikke frisk enda. Men jeg tror at når jeg klarer å komme meg litt videre  ift selvskading, så vil jeg begynne å jobbe med selvbildet mitt. Jeg er jo et menneske, og jeg må begynne å innse at jeg er likeverdig som alle andre, fortjener det samme som alle andre, har evner og egenskaper som skaper et meg osv. Jeg vil rett og slett finne meg selv. Og det gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å finne nye sider ved meg selv. Jeg ble jo på en måte ødelagt når jeg ble syk som elleveåring, og nå må jeg finne brikkene og sette dem sammen igjen, og da kan jeg legge til hva jeg vil. Jeg kan bli akkurat den personen jeg vil, det er en herlig tanke. vi har alle valg, og vi kan velge delvis hvordan vi vil være og hva vi vil ha i livet vårt. noe har vi kanskje valgt bort for å få det bedre, selv om det er vanskelig, andre ting har vi måttet oppsøke og kjempet for å få en del av livet vårt. MEN, vi er sjef i våre egne liv, og vi lever bare en gang, så da må vi ta ansvar og ta valg slik at livet blir slik man ønsker å ha det. Jeg gleder meg til å begynne å pusle videre på puslespilllet mitt. Noen brikker har jeg valgt å lagt bort, andre har mer sentrale roller i livet mitt nå, og det er jeg glad for. Jeg er glad for valgene jeg har tatt. Det har jo kommet ut noe godt av det meste. Man må bare huske på å være takknemlig og reflektere over ting.


~Frida~

lørdag 5. oktober 2013

tenk positivt

jeg vet ikke helt hva jeg sskal skrive om. Ting er vanskelige for tida. Jeg kjemper hele veien mot angsten og følelsene. Det er et evig jag. Jeg skulle bare ønske jeg kunne fått en pause. Jeg vil bare leve litt. Ta en pause fra alle tanker, bekymringer, angst og ubehag. Men det finnes ikke slike pauser i realiteten. Det finne ingen pauseknapp. Men det det går ann å gjøre, er å forbedre situasjonen her og nå. Man kan lære seg mestringsstrategier til å avlede seg og få ting litt til side. Det er vanskelig, og de fleste tenker kanskje at de bare utsetter å kjenne på ting, og kjenner seg kanskje litt urolig og at det ligger å pirker der likevel. Så det er tøft at det ikke finnes noen pauseknapp her i livet. Tror mange hadde hatt godt av det. Men så er det ikke slik, så da må man bare gjøre det beste ut av alt. Jeg har aktivt brukt takknemlighet for å føle meg litt bedre, Jeg har masse i livet jeg må være takknemlig for, og jeg er heldig. Ikke alle har både kjæreste, familie, venner, støtteapparat etc. Så når det går i motbakke, må man tenke på det positive.
For det finnes mye godt her i livet. Hvis man ser godt etter når man ligger der nede i gjørma. Det finnes gleder. en pauseknapp for meg kan være en gåtur på ladestien, og se sjøen og la meg selv seile tilbake til barndommen hvor jeg bare var helt bekymringsløs og lekte i fjæra. DER! hadde jeg en positiv tanke.
ja, tanker er noe underlige greier. har dere noen gang tenkt på tankens kraft. vi kan påvirke alt i livet vårt med tankene våre. nesten alt vertfall. poenget er at man kan bruke det positivt.
med tankene våre kan vi oppfylle drømmer. Det er kanskje et langt løp for å nå til drømmen din, men man starter alltid med en tanke, så en tanke til, og til slutt har man oppnådd det ønskelige. du vet med fornuften din hva som er viktig at man gjør eller handler på, mange har sterke ønsker eller drømmer for livet sitt, og sliter med å starte. De vet ikke hvor de skal starte. men med tankens kraft kan man kjempe seg gjennom vanskeligheter og vinne. Jeg sitter ikke med noen fasit, men det gjør dere. hver og en vet hvordan man skal nå målene sine, de må bare bruke tankens kraft for å være mentalt sterk nok til å nå dit.



~Frida~

tirsdag 1. oktober 2013

de viktige ting.

jeg sitter her på østmarka. Jeg tenker på at verden har gått videre. Jeg føler at tiden har stått stille, og alle har gått videre. Det er jo heller ikke noe jeg bare føler. Det er jo realiteten. Alle vennene mine har gått videre. De er rundt omkring i verden og studerer. Jeg har jo også min drøm, men føler jeg står stille. Hvor mange ganger skal jeg gå rundt i ring? Det er jo egentlig opp til meg, men det er så vanskelig å stoppe. Jeg ble syk først som elleveåring, og ble sendt inn i en syk verden med både et sykt hode og en syk hverdag på sykehus. poenget er at jeg føler ikke jeg har kommet noe lengre i den virkelige verden. Jeg har fått veldig mye erfaring og har lært vanvittig mye på min reise. Jeg har nnoe unikt med meg i ryggsekken min som er spesielt, og det kommer jeg til å bruke i livet mitt. Men samtidig, når man blir dratt ut midt i sosialiseringsprosessen som barn, og plutselig skal tilbake til verden igjen ti år senere, blir det mye som er vanskelig.
Det finnes flotte opplegg for de som skal tilbake til livet igjen, og jeg er heldig som har fått så god hjelp. men jeg tenker på alle menneskene som ikke får hjelp. De som har vært i behandling eller ikke har vært i behandling heller for den saks skyld. De blir bare oversett. Det er hårreisende å tenke på alle som trenger hjelp som ikke får det. En dag er det for sent. personer som i utgangspunktet kunne fått et godt liv ved behandling, dør faktisk. så brutalt er det. Det er selvfølgelig mange grunner til at de dør, men i bunn og grunn handler det om at man har det fælt. man bærer en smerte som for dem er uutholdelig å bære på, og velger derfor destruktive mestringsstratergier for å unngå å kjenne på den smerten. smerten kan være så mangt, men for hver enkelt er det noe som gjør at man ikke klarer å fungere godt nok. De har ikke en god helse. hvis man ser på helsedefinisjonen til professor Peter F. Hjort :
«God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»
hvis man tenker seg om er det mange som ikke klarer å leve opp til denne definisjonen. Dermed har man ikke god helse? alt er relativt, men jeg mener at alle har muligheten til å leve opp til den definisjonen. Det å ha god helse er viktig for oss mennesker. Derfor er det så dumt og forferdelig at ikke alle får hjelp til å mestre sitt eget liv. som jeg skrev i sted, det er mange måter å takle den indre smerten på. noen velger rus, alkohol, mat, spiseforstyrrelser,trening etc. Andre klarer kanskje å velge strategier som er sunne, men likevel ligger det en smerte å gnager under slik at man likevel unngår å kjenne på den.
MESTRING er en viktig følelse i vårt liv, fordi det gir oss en følelse av at vi klarer noe vi ønsker. Derfor synes jeg det absolutt skulle vært mer fokus på det man klarer enn det man ikke klarer både til hver enkelt og i helsevesenet. mestring er viktig. Det gir motivasjon og håp til å fortsette noe. når jeg tenker på meg selv og min historie, må jeg innrømme at tålmodighet har vært min utfordring i forhold til det å klare å mestre noe. man må akseptere at ting tar tid. Ingenting kan skje med en gang, men det man kan gjøre, og som mange kanskje synes er vanskelig, og som er veldig vanskelig,er å bestemme seg for hvilken vei man vil gå. Som min mamma sier: Det er alltid vanskelig før man skal ta et valg. etterpå vet man hva man skal gjøre, og det er mye lettere". Det er helt sant det. det er alltid vanskeligst før man skal ta et valg. når man først har bestemt seg for noe, kjenner man en slags trygghet og motivasjon og man vet hva som må gjøres eller er motivert til å ta det som kommer. 
Vi mennesker har mye å lære, men som min gode psykolog sa til meg, hjernen gir oss ikke mer ubehag enn vi tåler. vi tåler alt.
Angst er det dessverre mange som sliter med. Den forferdelige følelsen av å bli herjet med på innsiden er så ubehagelig, men det tar slutt det også. adrenalinet avtar og kroppen tar bare akkurat hva man klarer. Det er selvfølgelig veldig forståelig at angst er både skremmende og ubehagelig, men det går bedre hvis man lærer seg å håndtere den. mange velger også dessverre destruktive handlinger for å holde angsten i sjakk. Angsten har som regel en grunn, og hvis man vil komme seg ut av angsten, må man en eller annen gang jobbe med roten til angsten. Uansett hvor vanskelig det er, så er det det som skal til. I skrivende stund er jeg i en behandling hvor jeg jobber med akkurat det. Vi har alle våre historier. Jeg har hørt mange historier som har rørt meg veldig, men mange, ja, nesten alle har blitt bedre. I de fleste behandlingstilfellene handler det om å gå i roten til problemet. Det er kanskje det vanskeligste som noen noengang har vært gjennom, men tenk på invisteringen. man slipper å ha det slik resten av livet. 
Livet er en gave som vi alle har fått, og alle mennesker på jorda er like verdigfulle. vi er alle forsljelllig, heldigvis. vi har forskjellige evener og egenskaper som gjør oss til den vi er. vær stolt over hvem du er, og lev livet ditt. Det skal jeg gjøre når jeg blir frisk. Men jeg må begynne i DAG. 

følelser er ikke tabu



livet er tøft for tida. jeg er på intensivt avsnitt på akuttpost 4 på østmarka. de har tatt av alt av medisiner for at jeg skal kjenne på følelser som har vært fortrengt i selvskading og spiseforstyrrelser i ti år. jeg gråter såre tårer hver dag for å si det mildt. det er så godt å slippe ut smerten fra alle mine indre sår. Det er etterlengtet. samtidig er det et helvete når angsten herjer, så det blir både brøling og slåing i vegger før tårene omsider kommer. og da slippes alt ut. da er det ingen nød. de kommer. det er så mye vondt som vil ut... jeg har opplevd mye. Det som ofte herjer i meg nå er noe fælt som  skjedde med meg som elleveåring. ingen mennesker i hele verden fortjener å oppleve et slikt overgrep. men det gjorde jeg, og det ødela meg. jeg mistet meg selv. jeg slanket bort smerten. jeg flyttet smerten fra innsiden til utsiden av kroppen min. jeg ble veldig alvorlig syk. men nå vil smerten ut. jeg klarer ikke å olde den inne lenger. det gjør så inderlig vondt.
men oppi det hele har jeg fortsatt nesen vedt mot målet mitt. drømmene er der også. jeg gir alt for at de gode drømmene skal fylle meg, mens smerten kommer ut gjennom tårene. av egen terapi finner jeg det veldig bra å skrive. så jeg holder på å skrive historien min. en bok skal det bli til slutt. jeg tror mange kan bruke boken min til både de som vil lære og få en forståelse om hvordan en slik reise jeg har vært gjennom er, og også for de som har vært gjennom det samme. det er masse håp i boken.. samtidig er det kanskje mange som kjenner igjen hvordan en indre smerte kan påvirke livet sitt og deg som person.
Jeg skal jo bli sykepleier, og jeg må si at jeg gleder meg veldig til å hjelpe folk. Jeg mener at selv syke folk skal absolutt behandles med respekt  og empati på lik linje som alle andre mennesker. alle mennesker har sår inni seg som er forferdelige for de. men på andre mennesker kan det ike merkes. det som er viktig er at sårene må respekteres på lik linje som alle andre sår. indre sår kan væreså store og fæle for en person, og det må respekteres at andre. når jeg tenker på hvor mange indre sår det finnes der ute får jeg lyst til å gråte tusen tårer doe alle, men det er ikke slik det funker. alle må gråte å slippe ut sine sår selv. som Bjørn Eidsvåg sier "du må gråte sjølv, men eg kan gråte med deg."
det sier egentlig alt. vi mennesker har mye å lære om følelser. Det er liksom tabu og vise at man er svak hvis man viser følelser. jeg har gått i ti år nå og unngått følelser, og jeg kan love dere at det er mye verre. jeg jobber knallhardt nå for å lære meg  å kjenne på følelser igjen. vi har bare ett liv. skal de indre sårene få gnage på innsiden resten av livet? jeg sier bare en ting. slipp det ut!
jeg er som jeg er. jeg er åpen om historien min, og kommer til å fortsette med det. historien min er en del av meg. jeg har mange arr på kroppen som viser at livet mitt har vært smertefullt. alle arr representerer på en måte et sår som gjorde vondt. jeg har fått ut følelsene på destruktive måter. nå må jeg lære meg å slippe ut følelser på normale og sunne måter. det er vanskelig, men det er det som skal til. selvskadingen har bare blitt mer og mer alvorlig, og er nå så alvorlig at kirurgene og legene har gitt meg advarselen at det kommer til å ende med døden. slik er det for meg. slik er virkeligheten min. men likevel er jeg takknemlig for det gode jeg har i livet mitt. Derfor oppfordrer jeg alle til å leve det livet vi er så heldige at vi har fått. når jeg blir frisk(ja, jeg sier når, for jeg skal bli frisk) så skal jeg leve hver dag. jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange ord her, men jeg prøver kanskje å formidle at man må ta vare på det gode i livet, være takknemlig, og la kroppen gjøre det den skal gjøre når den vil slippe ut følelser, uansett hvilken samfunn vi lever i. Det viktigste er å ha det bra. herregud det er viktig. vi lever bare en gang. selvfølgelig må vi ha det bra. !!!!
~Frida~