tirsdag 6. desember 2016

mine gode barndomsminner om julen


Vel vel, nå nærmer jula seg, og jeg prøver veldig hardt å  nå inn et sted i meg selv for å finne tilbake den julegleden jeg engang hedde. Det vil si å spille julemusikk for fullt, se gamle bilder, se julefilmer, kjøpe julegaver, pynte til jul, julekalender, se snøfall,  spise pepperkakedeig etc… og de dagene det snør, sammen med noen av de nevnte ingrediensene kommer gode juleminner fra barndommen tilbake. J

Jeg husker da jeg gikk på barneskolen, hadde vi alltid juleverksted før jul. Det var alltid stas for meg vertfall, siden jeg likte å være kreativ. Det som var høydepunktet var lysstøping, da det var superkult å stikke hånda oppi talgkjelen. Etter ørt og førti runder rundt det bordet i takt med de originale julesangene var hele hånden avstøpt.  Ellers så husker jeg bare de legendariske dorullnissene.og selvfølgelig pepperkakebakingen der halvparten av deigen forsvant på mystisk vis, og mange fikk mystisk mageknip.

Så var det den årlige juleavslutningen, som var den eneste dagen i året vi fikk ta med godis og brus på skolen mens vi så en film. Før dette var det juleavslutning i kirka, der vi sang osv. jeg husker at jeg alltid hadde så lyst å opptre uten at nervøsiteten og usikkerheten og selvtilliten min ødela opptreden min, for de gangene jeg sang, var jeg alltid så nervøs og usikker.

Det å kjøpe julegaver var alltid en av favorittene mine. Jeg elsket å lage personlige fine gaver, og vertfall å gi bort gavene. Det var nesten mer stas for meg enn den som fikk gave. .

Julekaker måtte vi også ha. Og da var det spesielt kolakaker og pepperkaker som var mest populært. Ingen jul uten kolakaker.

Lille julaften var det juletrehugging. Da pleide alltid jeg, søsteren min og pappa å gå ut i skogen å lete etter den perfekte julegranen. Og med en gang vi kom hjem var det å pynte treet og resten av huset. Etter dett var det alltid grøt med mandel. Jeg husker at et år jeg fikk mandelen fikk jeg en hjemmestrikka julenisselue av stemoren min. det var stas.

På julaften da jeg stod opp var det alltid å løpe ned i stua og spent finne julestrømpen som nissen hadde fullt opp av godsaker. Hele formiddagen var det julestrømpe og julemorgen med askepott, reisen til julestjernen og Disney, like kos hvert år. Ingen jul uten. Når klokken nærmet seg 14.00 var det bare å hoppe i dusjen og få på finstasen. Så dro vi til kirken, sammen med resten av bygda. Det var alltid fint å møte på folk i finstasen sin, og ønske alle en god jul. I det klokkene ringer inn, husker jeg at den virkelige julestemningen er 100 % på plass. Da satt jeg gjennom hele gudstjenesten å gledet meg til resten av kvelden. Når i kom hjem luktet hele huset jul og julemiddag, så da var det rett til bords. Før jeg fikk spiseforstyrrelser var jeg også kresen på mat. Likte ikke kjøtt og fisk, så på julaften var det alltid melkesuppe, eller godt tilbehør.

Julemiddagen var alltid så lang, der vi ungene satt å trippet og var utålmodige fordi vi ville åpne pakker. Og det fikk vi tidsnok. Hvis vi skulle rekke alt så, for treet var alltid godt gjemt av alle pakkene.

Det som alltid var det aller viktigste og beste for meg i jula, var at hele familien var samlet og vi hadde det bra. For hvis alle hadde det bra, kunne jeg selv senke skuldrene, å kose meg jeg og…




I år ble jeg tidlig ferdig med julegavene, men innpakking gjenstår. Jeg gleder meg også til å bake kolakaker, som er det beste jeg vet. I år skal jeg bake masse, for alle de årene jeg har vært innlagt har de alltid bare hatt kjøpte juelekaker, ergo ingen kolakaker. Kun når jeg var hjemme på perm et par-tre ganger i løpet av jula.  Så i år skal det bakes. Jeg har allerede kjøpt meg husmorforkle. I år skal nesten hele familien feire jul sammen. Det blir koselig. Det er liksom i jula, man treffer familie og venner igjen, og det er alltid like hyggelig.



Vel, det var litt om mine barndomsminner om jula.


~Frida~

lørdag 3. desember 2016

valg og tid, det har jeg jo


Helt siden jeg kom hjem har jeg følt meg veldig utrygg. Det er kanskje ikke så rart. Alt er jo så nytt. Ny livssituasjon hvor jeg bor for meg selv for første gang. Alt som må gjøres i leiligheten og hverdagen som jeg må lære meg, ny psykolog, ny psykiater, ny fastlege, nye folk fra hjemmetjenesten. Det å være alene hele tiden. Alt som må passes på ift økonomi, praktiske ting, diverse møter osv. Alt er så nytt og utrygt.


 



Mesteparten av tiden er jeg alene, og når jeg er alene er jeg full av angst. Redd for å dissosiere, redd for å dø, redd for å gå ut, redd for å gå ut av sofaen. Sofaen har liksom blitt min trygge plass.  Jeg sliter veldig med hallusinasjoner. Jeg ser og hører ting fra fortiden min. når jeg opplever det skjer det noe i kroppen. Det blir satt i gang en voldsom reaksjon hver gang. Kroppen min husker. Det blir nesten som å gjenoppleve.  Og selv om jeg skjønner at det ikke er ekte, så er det så ekte som det kan bli der og da. Dette skjer veldig mye, og sammen med angsten ender det med at jeg dissosierer veldig mange timer i døgnet.

I tillegg så er det denne utmattelsen som har kommet.  Det er ikke overaskende for meg at jeg har fått en slik reaksjon. Jeg og kroppen min har vært gjennom så mye i så mange år.  Så det er ikke rart eller overaskende.

Jeg vet jo at dette er en fase jeg bare må gjennom. Og jeg prøver å tenke på alt jeg faktisk mestrer, med tanke på hvordan det har vært de siste 13 årene. Så egentlig er det jo helt utrolig for hver dag jeg fortsatt er her i leiligheten. Men jeg bruker mye tid på å stresse, og tenke på alt jeg skulle gjort, alt jeg skulle mestret, og at det at selve tiden går, gjør at jeg blir sint på meg selv. Det er jo masse jeg ønsker å få til. Jeg har så lyst å glemme fortiden min, få en pause, for jeg føler jeg blir jaget av den hver eneste dag. Nå har jeg alltid vært en utålmodig sjel, jeg har alltid ønsket å vært tre skritt foran der jeg egentlig er. Og jeg vet jo at jeg må leve med fortiden min og utfordringene mine. Det er bare at det er så krevende og vondt. Og jeg blir så lei innimellom. Det er vanskelig å akseptere at det skal være sånn. Men jeg vet med meg selv at jeg får ikke gjort noe med fortiden min. sånn er det bare. Det finnes vel bare en grense for meg å hvor mye jeg må tåle innimellom.

 


 

Så jeg får prøve å være tålmodig og at jeg bare må bruk tid. Jeg har jo tid. Det er det jeg har. Jeg har tid og jeg har et valg. Hver eneste dag. Jeg kan velge å fokusere på alt jeg ikke klarer og irritere meg over alle utfordringene, hate meg selv og være utålmodig. Eller jeg kan velge å på tross av alt som er vondt og alle utfordringene, forholde meg til at jeg kan be om hjelp, at jeg kan fokusere på alt jeg får til, at jeg har tid og være litt raus med meg selv. Fokusere på alt som er bra. Prøve å kose meg så mye jeg kan. Gjøre alt det nødvendige, og akseptere hvordan jeg har det akkurat her og nå. Akseptere følelsene.


Jeg har kommet langt. Det er ikke mer enn et halvt år siden jeg fortsatt lå i reimer på skjermet avdeling med fastvakt på østmarka. Det er ikke lenger enn et halvt år siden jeg fikk livet snudd på hodet og begynte på en forferdelig tøff og krevende vei, der jeg måtte lære alt jeg skulle ha gjort gjennom hele livet mitt på bare noen måneder, der jeg skulle eksponere meg i en ny og ukjent verden, og inni meg selv, en skadet og krenket og ødelagt sjel, og alle de tøffe takene jeg måtte face.  Det er ikke mer enn sju uker siden jeg ble utskrevet fra psykisk helsevern for første gang på flere år, og skulle inn i en tilværelse jeg aldri har vært før, der alt var nytt og utrygt, der jeg var den som skulle ha alt ansvar for meg selv og mitt liv, etter 13 år der andre har hatt ansvar for meg, og tatt valg for meg..

 


Jeg, som var gitt opp, et håpløst tilfelle, for ødelagt, for skadet, for traumatisert, dødssjuk, ingen fremtid, balanserende på en knivvegg mellom liv og død.  Se hvor jeg er i dag. Det er jo egentlig et mirakel. Selv om jobben jeg har gjort og gjør hver dag er utrolig krevende og vanskelig, så mestrer jeg det. Jeg fikk en ny sjanse, til å ta livet mitt tilbake. Og det er jo det jeg gjør.


 


Det er lett å grave seg ned i alt som er vondt, alt som ikke funker, alt som føles umulig, alt jeg ikke klarer. Da ser jeg ikke at jeg forholder meg faktisk til det som er vondt, jeg mestrer veldig mye, jeg gjør det umulige. Jeg er på vei.

Men det tar tid.





~Frida~

onsdag 30. november 2016

ny pc - mer blogging!

I dag fikk jeg ENDELIG kjøpt med ny pc! 😊

jeg har faktisk vært uten i over 1 år. Jeg kjente jeg trengte en pause fra pc/mac, fordi så mange av de jeg har hatt tidligere har tatt kvelden, ALT FOR TIDLIG, uten grunn. Utrolig kjipt og irriterende når jeg har mistet masse bilder, dokumenter, musikken min som jeg har jobbet mye med +++.

jeg er så utrolig fornøyd med den! :)

Dessuten har jeg klart meg helt fint med bare ipad og mobil. Men jeg trengte en ny pc nå, så det ble en "typ" julegave/belønning til meg selv. Så nå er det bare å sette i gang med prosjektene mine, lage musikk og begynne og skrive igjen, foto etc. Det blir selvfølgelig mye lettere for meg å blogge mer, og lage mer innholdsrike innlegg med bilder å sånn. De siste 2 årene har jeg jo blogget fra mobilen, og det er drygt. Jeg gleder meg til å begynne å blogge mer igjen.

....Som jeg skrev tidligere i dag, har jeg pyntet litt til jul i dag også. Jeg må ærlig innrømme at jeg begynte ganske tidlig i år egentlig. Men jeg synes at noe av "stashet" mitt kan brukes hele året. Veldig gla i engler, lys, alt som glitrer sølv og hvitt. Men jeg tror ikke jeg er alene om pynte tidlig. Jeg syns det blinker overalt allerede. koselig det.
Jeg tenkte jeg skulle vise noen bilder med pynten min. Bare så det er sagt, er jeg ikke ferdig enda, men jeg føler det er litt tidlig å dra frem juletreet å sånt enda. hehe :)












mesteparten av dette har jeg kjøpt på clas olson, nille, kid, kremerhuset.
De har jo så utrolig mye utvalg på "billigbutikkene".
Jeg synes det er kjempegøy å dra på clas olsson for eksempel. De har så mye rart. Finner alltid masse der. Så er det jo så billig i tillegg, så det går jo ann å handle en del uten å bli ruinert.
Det som er så greit med det, er jo at man kan kjøpe ny julepynt hvert år.

Det gjør vertfall jeg!
ha en fin kveld folkens ;)


~Frida~

jeg skal ta deg imot,julen

I dag har vært en bra dag. Endelig en bra dag. Det har gått i ett siden jeg stod opp.
Jeg har pyntet til jul, og gjort leiligheten min kjempekoslig. Det kjenner jeg er viktig.
Det har egentlig alltid vært viktig. å ha det hjemmekoslig. Det har jeg hatt uansett om jeg har vært på isolat i akuttpsykiatrien, eller på DPS eller på akuttpost.

gjett om det har vært nevnt oppgjennom årene. At jeg har drasset inn alt jeg eier omtrent, og pyntet og gjort det hjemmekoselig. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg først skal være sperret inne, så kan jeg like så gjøre det beste ut av det. Det har også gjort at jeg har følt meg mer trygg.

Det merker jeg nå også. Det hjelper på trygghetsfølelsen.

Men det merkelige er at det enda ikke har gått opp for meg at jeg er utskrevet, og skal klare meg selv. Jeg forholder meg til det på alle måter, men jeg merker at jeg fortsatt flykter litt fra akkurat det. Det er kanskje derfor det ikke har gått opp for meg også.
Før jeg ble utskrevet så jeg for meg at jeg kom til å få en eller annen reaksjon, den har enda ikke kommet. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg er okkupert med å forholde meg til alle utfordringene mine. og hele tiden prøver å avlede meg.

Men sånn innimellom kommer ting til overflaten. ting jeg ikke har kjent før. Det kommer ann på hva det er, men noen ganger er det en god følelse. som i dag. andre ganger er det vondt.

Jeg regner med det kommer en del av det i jula. jula er en vanskelig tid. Men jeg skal ta den imot og ønske den velkommen, fordi jeg vet at jeg brukte å elske jula. Det var min favoritthøytid. Så jeg har pyntet. Det er lys og varme i hjemmet. Kanskje etter hvert kommer det inn til meg og. Jeg håper det. Jeg håper virkelig dette blir en god jul. Jeg skal feire den med hele familien. Jeg har alltid følt med ensom og fortvilt i jula etter jeg ble syk. Men det var fordi det var sykdommen min som feiret.

i år er det min tur til å feire jul.

~Frida~

mandag 28. november 2016

Dere gjør meg til en kasteball, mens jeg prøver å bygge meg opp og mitt liv.

Nå har jeg etter en årevis krig og vært innlagt, endelig klart å oppnå det de fleste så på som umulig, klart å komme meg ut i den virkelige verden der jeg nå er i stand til å ta ansvar for meg selv og alt det innebærer. Jeg har et fantastisk hjelpeapparat rundt meg som hjelper meg slik at jeg kan fungere i egen bolig. Endelig. Og det er en kamp hver eneste dag som krever alt av meg. 

Men det er selvfølgelig enkelte ting som får ting til å rase litt sammen. Jeg har ikke skrevet så mye om dette på bloggen min. Men i flere år har det foregått en kamp mellom to kommuner som har gått utover meg. De sitter på toppen å tar avgjørelser uten å ane hvor mye skade det gjør. Denne saken gjør det vanskelig for meg å klare å fokusere på jobben min hver dag, når de slipper bomber innimellom. Når de gir meg grunner til å føle at jeg ikke hører til verken her eller der. For dem handler det om økonomi, og to toppsjefer nekter å gi seg.

For meg handler det om alt. For de bombene de slipper ut, gjør at jeg aldri har noe garanti for om jeg kan fortsette å bo her, hvor lenge. De bare ødelegger alt jeg prøver å bygge opp hele tiden. 
Og for dem er det snakk om å ha rett og penger. De er ikke engang en del av livet mitt i hverdagen. De ser ikke hvor viktig det er at jeg får bo her, og istedenfor å bidra til at jeg etter 13 år kan fungere i leiligheten min, og fortsette den fantastiske jobben jeg har startet, så kommer disse bombene. 

De ser ikke hvor stor skade det gjør. Og hvis det er snakk om penger, så sløser staten mye mindre penger på meg når jeg ikke er innlagt. For dem handler det om penger. For meg handler det om hele livet mitt og livet jeg holder på å bygge opp.

Og helt siden jeg byttet kommune, som jeg ble oppfordret til AV DEM, for å få et bedre tilbud, så har de motarbeidet meg.

Jeg gir alt jeg har hver eneste dag for å klare å fungere her i leiligheten som jeg skal føle er mitt hjem. Men hvordan skal jeg klare det hvis jeg når som helst kan miste det, hvis jeg verken hører til i agdenes eller orkdal. Hvis de aldri møter opp til møter hvor vi sammen skal finne løsninger som gjør at jeg kan fortsette denne jobben. Hvis de ikke klarer å se hvor viktig det er at de må samarbeide, for mitt beste, istedenfor for å oppføre seg Som trassige tenåringer som ikke klarer å bli enige, og dermed la alt gå utover meg. Slik at jeg hele tiden sitter å venter på neste bombe, istedenfor å stole på de som liksom skal hjelpe mennesker. Jeg har fått lovnader i flere år. Gang pågang har jeg og teamet mitt tilpasset oss.

Jeg prøver alt jeg kan å være et menneske istedenfor et offer,og det koster meg alt, hver eneste dag. Men når dere motarbeider meg er jeg bare en kasteball, og det er det dere som gjør meg til, mens jeg kjemper min livs kamp hver eneste dag.

Jeg synes det er så uverdig og uproffesjonellt å behandle mennesker som kasteballer pga av at økonomi betyr mer for dem. Hvorfor kan de ikke heller støtte alt jeg har brukt 13 år, store deler av barndommen og ungdomstiden min på. Er det ikke belastende Og krevende nok det jeg og mine står i hver eneste dag?

Det er nok nå!  Jeg nekter å la dere ødelegge alt jeg har bygd opp. Jeg og mine har måttet funnet oss i mye, men ikke dette. Ikke dette! 

~Frida~

søndag 27. november 2016

Belteleggingen ble jeg vant til, og det skremmer meg i dag.

Jeg ser at det er mye fokus rundt beltelegging i psykiatrien,og det er BRA! Det er så bra at mennesker som er gjort til mer offer i systemet forteller. Det er åpenhet som skal til for å spre kunnskap.
Og det trengs. Det er så mye makt i et tvangsvedtak  og tvangsmidler, at det ofte er vanskelig som pasient å få medhold og bli hørt, fordi de fleste mener at leger har kunnskap nok til å vite hva som er best. Dessverre skjer det maktmisbruk i ulike former i helsevesenet hele tiden. 
Jeg personlig har opplevd mye av dette. Når jeg tenker tilbake husker jeg at jeg tenkte:

"hvem skal tro meg, en psykiatrisk pasient overfor leger og psykiatere som visstnok skal vite mitt beste? Hvem skal tro meg og se meg hvor vondt det er, hver gang de stropper meg fast inn i mitt traumehelvene?  Nei, ingen"


fokuset rundt tvangsbruk fremmer minner i min historie også.
Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi jeg vet at de fleste gangene jeg ble lagt i reimer var det med på å redde livet mitt. Men det var mange ganger det gjorde meg sykere. Jeg tror at de tusenvis av gangene jeg ble lagt i reimer for å tvangsfores gjorde de det for å redde livet mitt. Og jeg tror ikke de skjønte hvor traumatisk det var for meg, men vanskelige valg måtte tas for å berge livet mitt. Sånn er det bare. 
Men jeg har også vært med på å bli lagt i reimer i 4 1/2 måned døgnet rundt i totalt uforsvarlighet mtp den fysiske helsa mi. Denne overlegen som gjorde dette gjorde det for å gi meg en lærepenge,akkurat som kirurgen som opererte meg med åpen buk på akuttmottaket i våken tilstand,uten narkose,smertelindring og bedøvelse. Jeg ble holdt nede av flere sykepleiere mens han i sinne kjeftet på meg og opererte meg. Nok et traume. 
Da å tenkte jeg

 "Hvem vil tro meg,en psykiatrisk pasient uten makt,overfor en kirurg med masse makt? Hvem vil tro meg?"

Det er en helt utrolig fæl situasjon å være i. Å være på tvang og bli reimlagt eller holdt der maktmisbruk skjer. I en pasient rolle, spesielt i psykiatri er det ingen grenser for hva en lege,sykepleier,psykolog kan si og begrunne med,iforhold til hva en pasient som er i krise.en pasient som bare må tåle og tåle, fordi ingen hører.
Det skremmer meg å si dette, men jeg trodde alt dette skjedde fordi jeg fortjente det. I årevis. Jeg ble vant til det. Det skremmer meg å tenke på hvor mye jeg har måttet tåle å finne meg i.

Det trengs at helsepersonell får mer kunnskap til hvordan de kan prøve å unngå tvangsmidler hvis overhode mulig, og heller bruke flere ressurser til å nå inn til pasienten. Alle som er på behandling i psykisk helsevern er sårbare og har som regel tøffe historier og opplevelser både i minne og i hver celle. Det å bli stoppet fast kan trigge ting som gjør at alt forverrer seg. Og at man er enda et skritt lenger unna å nå inn. 

For når noen kanskje trenger og bli sett og hørt, uansett hvordan man komuniserer, så må det være fokuset. Det er helt utrolig hva jeg har sett av kompliserte sykdomsbilder der de egentlig bare trenger å bli sett.

Og det som er så dumt med reiming og andre tvangsmidler, er at jeg ble vant til det.  
Jeg ble vant til at hvis angsten eller følelsene kom, som gjorde at jeg ble utrolig redd og urolig, så ble jeg straffet med å bli beltelagt. 
Og alle disse årene der jeg har vært på evig flukt fra følelser og traumer, fordi jeg har lært at det straffer seg å gjøre det motsatte, gjorde at belteleggingen opprettholdte dette, når det jeg egentlig trengte alle disse årene var å konfrontere og gi plass og bli kjent med følelsene i trygge rammer. 

Derfor syns jeg det er utrolig bra at folk deler sine opplevelser nå. Det trengs. Som sagt er det helt utrolig hvor mye sjokkerende som skjer i helsevesenet, som folk ikke engang kunne forestilt seg.

Så til alle som opplever eller har opplevd krenkelser og maktmisbruk,
Det skal ikke være sånn. Og dere fortjener det ikke. Bruk stemmen din,og snakk,skriv,fortell det til noen. Bruk den makten DU har til å velge å dele. Det fortjener du.

~Frida~

fredag 25. november 2016

I can rest ~at last♡

Jeg sitter stille. Jeg har tillatt meg selv å sitte stille mens det stormer inni meg,rundt meg,overalt. 
Jeg er redd, men jeg kjenner at jeg tåler det. Jeg er et sted i meg selv jeg aldri har vært. Å la alt komme. Jeg kjenner at jeg er på vei inn på en reise i meg selv. Et helt liv med fortrengte følelser vil ut. Sorg, masse sorg. Fortvilelse, sinne, lengsel, håpløshet,frykt, selvhat, skamog skyld i massevis. Jeg kjenner det vil ut, og endelig har jeg kommet dit at jeg snart er klar for å la det komme. Jeg tror ikke jeg er redd. Jeg må på denne reisen alene. Fordi det er mitt. 

Dette kommer til å ta tid. Og jeg vet det er en prosess jeg må gjennom.
Det jeg kjenner nå er utmattelse. En form for utmattelse jeg aldri har følt før. Etter 13 lange krevende år for meg og kroppen min med enorme stormer og kriger. Jeg har vært i krigsmodus. Nå kommer ettervirkningene på alt. Jeg tror de kommer nå fordi jeg er klar for det. Og endelig klarer jeg å tillate å ta vare på meg selv ved å lytte til kroppen min. Jeg er utmattet, så nå må jeg hvile. Det kommer nok til å være sånn en stund. Det kjennes ut som jeg har utført triatlon i 13 år uten pause. Og at jeg endelig har stoppet og fallt langflat rett ned,ute av stand til å anstrenge meg. Og det er greit. Sånn er det for meg nå. Og det er greit. Jeg kan hvile-endelig.

~Frida~

tirsdag 15. november 2016

Jula i år

 Nå er julen snart her igjen. Jeg som mange andre synes julen er en vanskelig tid. Høytider generelt er tøffe. 

For meg har det handlet om at før jeg ble syk,elsket jeg jula. Jeg elsket alt med jula. Jeg elsket tradisjonene,stemningen, maten, selskapene, alt.
Så ble jeg syk, og mye av gleden forsvant fordi jeg hadde så mye stress. Spiseforstyrrelsen gjorde det vanskelig for meg. Alt jeg elsket å gjøre i jula klarte jeg ikke å glede meg over fordi det gikk utover de strenge reglene mine.
Ikke kunne jeg spise mat, ikke kunne jeg sitte i ro sammen med familien min. Ikke kunne jeg sette meg ned med julestrømpen min å se askepott og disney...
Alt handlet om å få gjennomført tvangen min og holde meg innafor reglene mine. Jeg måtte kvitte meg med sonde mat i sjul,jeg måtte trene og forbrenne mase kalorier, jeg måtte lyve og snike rundt for å få til dette, samtiden måtte jeg holde en fasade. Men sykdommen min tok stor plass og preget flere enn meg selv.  
Julen ble liksom en byrde. En høytid som gjorde det vanskeligere å følge reglene mine. Samtidig følte jeg meg fanget i sykdommen. Jeg var ensom og hadde skyldfølelse for at jeg måtte følge reglene mine og lyve. For jeg klarte heller ikke å la vær.

Da jeg etterhvert utviklet bulimi, var julen som å gå inn i en godteri butikk For et barn. All maten ble fokuset. Jeg klarte heller ikke å la være å spise, selv om jeg skammet meg veldig når Jeg satt å spiste mest av alle ved julemiddagen, og etterpå skulle komme meg på do for å kaste opp, når jeg visste at alle andre visste hva jeg gjorde. Jeg følte Jeg ødela julen og stemningen til alle. Men jeg klarte heller ikke å la være. Det var så sterke krefter. 

Så de siste tolv julene har spiseforstyrrelsen ødelagt julen for meg.
Men i år har jeg bestemt meg for å prøve å endre det. Jeg skal prøve å nyte den så mye jeg kan. Jeg skal prøve å trosse spiseforstyrrelsen. Jeg skal prøve å følge tradisjonene jeg hadde og være tilstede og prøve å kose meg.
~Frida~

søndag 13. november 2016

6 positive ting

Før trodde jeg alltid at det er viktigst å fokusere på alt som er bra. Men jeg har også lært hvor viktig det er å gi plass til det som ikke er bra og. 
Men akkurat i dette innlegget skal jeg skrive litt om alt som er positivt. 

1. Jeg har vært utskrevet I over 1 måned. Ny rekord! Med god oppfølging av orkdal DPS, hjemmetjenesten, psykisk helse, en bra ansvarsgruppe, familie og venner går det overaskende bra.

2. Jeg får veldig god hjelp fra hjemmetjenesten. De ser hvilke behov jeg har. Siden jeg sliter veldig med angst og PTSD som gjør at jeg ikke får gjort så mye når Jeg er alene, skal jeg få en assistent hver tirsdag. Da vil jeg forhåpentligvis bli trygg nok til å gjøre nødvendige ting som husarbeid,handling + aktiviteter. 

3. I går var jeg,mamma og søss på show med tusvik og tønne I Trondheim. Det var utrolig morsomt. Veldig godt å komme seg ut, ikke minst å le masse.

4. Jeg har tenkt veldig mye på det med å ha en hund. Jeg har vært så heldig å få låne en søt liten hund et par ganger. Fremover så skal jeg passe en annen liten hund som heter teodor. Det er veldig koslig å ha selskap av en søt og kosen hund som bare vil ligge på fanget og ha kos. Det gjør veldig godt kjenner jeg.

5. Jeg er snart ferdig med blodfortynnende, noe jeg ser enormt frem til. Jeg tror jeg vil føle meg mye tryggere da. 

6. At jeg mestrer å bo hjemme. Selv om det er beintøft. Og at jeg klarer å velge å forholde meg til utfordringene mine, og at jeg trosser mye for å gi plass til de positive tingene.

Det er sikkert mye mer som er positivt også. Men dette var det jeg kom på akkurat nå.
Ha en fin kveld.
~Frida~

fredag 4. november 2016

Fase your fear

Når jeg er i tvil, finner jeg svaret i hjertet mitt. Det er nok mange som har svar og nøkler i hjertet sitt, men som ikke tørr å sette det i handling,ord eller valg. 
Uansett hva det er. Så er det mange hindringer.  Men jeg har blitt hindret i flere år og aldri turt å eksponere frykten min ordentlig,og det er jo derfor jeg ikke har blitt bedre.   
All fremgang og utvikling skjer utenfor komfrosinen.  Det er derfor det er så vondt å ta valg,gjøre nye ting og gjøre ting man er redd for.

~Frida~

torsdag 3. november 2016

Å være ensom, blant andre


    Når jeg skriver at jeg føler meg alene, mener jeg ikke at jeg fysisk er alene hele tiden. Jeg får oppfølging flere ganger i døgnet. Og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg vet også at det jeg har mange der ute som bryr seg, noe som også betyr mye for meg.
Når jeg sier jeg føler meg alene, mener jeg at jeg føler meg alene med traumene som jager meg hele tiden,  med angsten som er så sterk at jeg rister,får PNES-anfall,dissosierer,hallusinasjoner,jeg ser og hører alt jeg er livredd for. De konstante magesmertene og smerte toppene. Pluss alle de andre utfordringene.spiseforstyrrelsen medisin nedtrapping, kroppslige utfordringer og veien jeg har foran meg som jeg vet jeg må gå for at jeg skal kunne få det livet jeg vil ha og bli hel. 
Jeg vet jeg får hjelp, men alle disse utfordringene er det jeg som må stå i, slite med og leve med hver dag. Det er ensomt og utrolig krevende å leve med, og jeg føler meg ensom i min kropp,og i min lidelse. Det finnes ingen pauseknapp, ingen kan ta over for meg, og tanken på at dette er noe jeg må leve med resten av livet er overveldende, vondt og ensomt.  Det er litt som å være på månen, mens alle rundt meg er på jorda. Jeg lever i min egen verden. 
Jeg er meg, med min historie. 
Det er nok vanskeligst når håpløsheten kommer fordi det topper seg noen ganger når jeg har det vanskelig, og at jeg da ikke kan trøste meg med at det går over, eller det blir bedre. Det er litt mer som at utfordringene er der hele tiden, og at jeg har timer der alt er vondt, men så har jeg de timene jeg klarer å til tross for utfordringene gjøre det beste ut av ting og "skape min egen sol",eller at andre gleder meg.
Jeg er veldig heldig❤ jeg har mange mennesker som bryr seg. Jeg får god hjelp. Og jeg har en fantastisk sammensveiset familie full av kjærlighet og omsorg som betyr alt for meg❤ jeg har venner som bryr seg, som jeg virkelig håper å ta opp kontakten med igjen. 
Og disse tingene er jeg takknemlig for. 
Så jeg er heldig. Det er ikke synd på meg. Dette innlegget handler ikke om å "klage",så noe vis. Jeg vil være åpen om hvordan det kan føles å for mange. Det å føle seg alene og ensom, selv om man har mange mennesker rundt seg. 
Det er nok mange flere enn man tror, og det er vanskelig, for det vises ikke utenpå, og det er ikke enkelt i dagens samfunn å si sånne ting med ord. Kanskje uttrykker man det på andre måter.

 Det gjorde jeg.  
Det er menneskelig å føle det man føler, uansett hva det er. 

Jeg føler meg heldig, selv om jeg har et tøft liv. Og jeg føler meg heldig som fikk sjansen jeg fikk på bet til å lære meg å leve med og håndtere utfordringene mine, slik at jeg kan fungere så godt som mulig. 
Jeg sier ikke at jeg innimellom tenker på hvordan livet mitt kunne vært, når jeg ser hvor vennene mine er i dag. Men det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre noe med er valgene mine her og nå. Det eneste som skiller meg og vennene mine er valgene Som er tatt. Selv om det høres for enkelt ut. Jeg sier ikke at jeg kunne gjort noe annerledes,  jeg sier at det er kun valgene våre som betyr noe om hvilken vei vi velger å gå. Det er menneskelig å lengte etter et annerledes liv når ting er håpløst, men jeg har aldri vært bitter, for jeg har opplevd så mye og så mange mennesker og lært så mye på min reise. Og selv om livet mitt er tøft, så gjør det at man får et annet perspektiv på ting slik at man verdsetter de gode øyeblikkene på en annen måte. 

Jeg er ikke et offer. Jeg fikk muligheten til å velge å være et menneske. Jeg trodde ikke det var mulig, for jeg har vært offer i forferdelige ting, men jeg kan hver dag ta et valg å forholde meg til ting anerledes, ta ansvar, føle det som kommer og jobbe med meg selv. Den eneste som kan gjøre med til et offer i ettertid, her og nå, er meg selv. På tross av at jeg er et menneske med mange utfordringer, kan jeg velge å ikke være et offer. 

Jeg tror mange kanskje kan kjenne seg igjen i den ensomhetsfølelsen. Og selv om det er ubehagelig, kanskje tørr du i et sekund å kjenne etter. Og da kan du si til deg selv. Jeg er bare menneskelig. Sånn er det for meg. Sånn er det for mange.

Dessverre så er det mange flere enn du tror som føler det samme, selv om det ikke ser sånn ut på Facebook, selv om man aldri har hørt noen sagt det høyt. Uansett hva man føler, så er det nok mer normalt Enn en skulle tro.



~Frida~

tirsdag 1. november 2016

Båt på ukjent farvann

Alt har sin pris. Noen ganger kan prisen etterlate seg sorg og lengsel og utrygghet.Uansett hva prisen er.
Jeg har betalt mange priser i livet mitt. Og en av de tingene som kom ut av behandlingen i bet er at jeg er bevisst på alt nå. Det har sine fordeler å være bevisst. Det gjør at jeg fungerer bedre i dag. Men mesteparten av tiden er det vondt å være bevisst. Jeg er bevisst på alle sammenhenger i livet mitt, fortid og hvorfor ting er som de er, alt her og nå, jeg er bevisst på hva jeg velger og hva jeg velger bort. Jeg er bevisst på hva som står foran meg og at jeg har veldig mange tøffe valg foran meg. 
Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde vært gjennom bet. Nettopp fordi at selv om ting var helt forferdelig før, så var jeg stort sett følelsesløs og nummen, og jeg hadde flere tryggheten i livet mitt.
Nå kjenner jeg alt. Og selv om jeg har en grunnmur og er sterkere ved at jeg håndterer ting annerledes, så er utfordringene mine på en måte tyngre, nettopp fordi at jeg er bevisst og føler alt. 
Og nå som alt i livet mitt er nytt og fremmed, føler jeg at jeg ikke har en eneste ting i livet mitt som er trygt. Det er vondt å være redd og utrygg. 
Jeg sliter veldig med fortiden min. Jeg føler at den jager meg både når jeg er våken og når jeg sover. Og jeg er redd. Jeg er redd og skjør.
Men samtidig kjenner jeg at jeg ikke går i stykker. Jeg tåler det. Men det er vondt og krevende... og ensomt. 
Jeg tenker at det er naturlig at ting er som de er nå. Jeg trenger tid på meg, og jeg har tid.
Det er mye å føle på. Et helt liv med fortrengte følelser, og jeg føler de kommer i tsunamidominoebrikker. Jeg tillater meg å sitte stille i båten å la det komme. Noen ganger er det det som er jobyen.  Å sitte stille. 
Men det er forferdelig vondt og utrygt å sitte stille i en storm på ukjent farvann, alene....uten anker.
Og akkurat nå er det ganske tåkete for meg. Jeg klarer ikke å kjenne at jeg har noen mål, men jeg er villig til å sitte her, stille, likevel. 

~Frida~

søndag 30. oktober 2016

2 positive ting med å være utskrevet

Tenkte å slenge inn noe positivt her på tampen av uka.
  her er 2 positive ting med å ikke være innlagt, bo for seg selv etc.

 1.å bestemme SELV NÅR OG HVA MAN VIL SPISE,og selvfølgelig det å kunne lage mat selv slik som man liker den. Mikse og trikse med krydder jepp.
Jeg finner ikke ord på hvor mye jeg har savnet taco og kylling i teryakiwok. De har ikke sånne retter på institusjoner. Man blir veldig lei av potet for å si det sånn.
Så det å lage og spise mat av egen smak når man selv ønsker det er en ting jeg setter pris på ved å være hjemme.


2. Stillheten- det at det ikke alltid smeller i dører, rasler i nøkler, folk som snakker/roper/gråter/hyler/flirer etc. 
Det er selvfølgelig rart å ikke høre og være omringet  ting man er vant med.  Selv om det er rolig på en instutisjon, så er det aldri stille.
Det at Det er stille er jo både positivt og negativt. For min del klarer jeg ikke å ha det helt stille. Mn når det først skal være "støy", er der greit å selv bestemme hvilket støy man vil ha.
Det er foreksempel veldig herlig å ligge nedtulet i pledd slengt på sofaen og se serier uten konstant forstyrreleser av alle slag.
Ha en fin søndag alle man.
I morgen våkner de døde til live, hekser, varulver og vampyrer styrer gatene, so watch out - and bay a lots of lots of candy👿👹😈💀👻

 ~Frida~

tirsdag 25. oktober 2016

Some days..

"some days you just have to make your own sunshine" Vi har alle våre utfordringer. Jeg liker å kalle det utfordringer. Jeg kunne sagt problem. Men problem er et veldig negativ ladet og stigmatiserende ord. Det er interessant det der med ord og hva vi legger i de ulike ordene og hvordan vi er opplært i dagens samfunn hvordan ord er positive kontra negative. Ordet syk og frisk fks. I syk legger man det stikk motsatte enn frisk. Det blir mer som svart/hvitt. OK! nå må jeg dra litt i den røde tråden her... utfordringer ja... vi har alle det. Og det er veldig lett å utsette,unngå eller unnvike utfordringene. VELDIG LETT! Mn lite funksjonelt. Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal forholde meg til noen av utfordringene. Noen ganger trengs det litt tilrettelegging for få gjennomført ting. Noen ganger går det ann å gjøre vanskelige ting mer lystbetont,som å ha høy musikk og danse mens du vasker kopper. Det å gjøre det beste ut av en situasjon er viktig. På disse måtene kan man gjøre et utgangspunktet utfordrende og krevende liv mer meningsfullt. Mye er gjort med hvilken holdning man møter ting med. Det er stor forskjell på å motarbeide og akseptere. Det er lett å grave seg ned smerten, ulempen er at for hver dag som går blir det vanskeligere å reise seg. Ved å akseptere at sånn er det for meg, så slipper man den evige kampen med seg selv,man sparer mye tid og krefter ogda mer kapasitet til positive ting i livet. ~Frida~

Plutselig står hun med gule gummihansker å virker på rumpa I takt med adele

hun valgte en annen vei,og det gjorde hele forskjellen..💖 Hun som før var stengt inne bak lukkede dører er mesteparten av tiden fanget i sin egen leilighet. Ikke fordi døren er låst, men fordi det er så mye hun er redd for. Fordi når hun blir alene over flere døgn fylles hodet hennes med vrangforestillinger, for det lille hun sover dras hun inn i marerittene verden der alt hun er redd for skjer,og i marerittene er alt mulig. Vrangforestillinger hun har er at marerittene er virkelig. Hun er livredd for at alt det groteske forfredelige skal skje. Hun ligger skrekkslagen og venter på at det skal skje i desperasjon og håpløshet. Hun er også lei seg fordi hun mister så mye tid. Hun blir ofte så redd at hun dissosierer i timesvis. Hun er fryktelig fortvilt og lei seg,for alt hun ønsker er å få hvile etter en 6 måneders kamp på vestre viken. Men det finnes ikke ro. Isåfall finner hun den ikke. Hun er så sliten. Men i dag var det plutselig ukedag i hodet hennes også,og da visste hun at det skulle komme et kjent fjes fra dpsn, å da bestemte hun seg for å trosse frykten og bryte mønster ved å reise seg å gå tappert over gulvet mot døren der ytterjakka og skoene var. På med jakka,opp med glidelåsen til det vanlige punktet,akurat sånn at skjerfet legger seg fint mellom. På med skoene,som må knytes. På den ene skoen irriterer hun seg over at den snorene og knuten alltid blir for lang. Men hun driter i det. Minste problemet mitt,tenker Hun og ler litt for seg selv. Akkurat idet hun undrer seg over når ringeklokke ringer,ringer klokka, det betyr at skuldrene fyker opp til øra anspent idet hun tar med seg nøklene og går ut døren. Husk å låse,sier hun fort til seg selv. Ned trappa. Hun prøver å fokusere på her og nå og da legger hun merke til at det lukter hund i gangen. Nå har naboen vært på tur igjen,tenker hun før hun vrir om nøkkelen og den siste døren,utgangsdøren. Det kjente fjeset ble overasket når hun raskt sier hun trenger å prøve å gå en tur. Det passet ganske bra på en dag som denne for sola skinner og himmelen er knallblå. Det er definitivt høst og deilig høstutstillingen. Hun legger merke til at nabolaget hennes minner om bakklandet, små bygårder med fargerike små hus. Og hun som alltid har hatt lyst til å bo på bakklandet. Iløpet av turen dukker det mange tanker opp. At Hun har allerede startet på julegavene, at turen var en god ide fordi hun føler seg litt lettere til sinns , at den dyre blenderen som står på kjøkkenbenken full av ingredienser til smootie var like død som de ,spøket hun om da de passerte kirkegården. Da hun passerer butikken kommer hun på at det ville vært lurt å handle litt. Greit å ha litt mat selv om hun ikke eier matlyst for fem flate øre. Hun ler litt når hun tenker på hva hverdagskost en hennes har vært oppgjennom årene. I disse tider er det saltstenger,twix og frosne druer (annbefales ) som alltid kommer hun ut fra butikken med minst en og halv pose mer enn hun hadde tenkt. Hun ler litt og tenker,jaja,sånn er jeg bare. Har alltid vært. Hun spør modig om hjelp av det kjente fjeset om å bære en pose. Hun vet hun må bli flinkere til å ikke belaste de delte magemusklene og buken generelt. Derfor bærer hun sin pose på ryggen med en hånd i hver pose-hanke. Hun kjenner at det går bra. Når hun står på trappen og leter desperat etter nøkkelen livredd for at posen på ryggen skal ryke,tenker hun at dette øyeblikket no det mest irriterende og krevende øyeblikket for mange. Når man kommer hjem sliten etter jobb eller skole med tre bæreposer i den ene handa og en unge på hofta og vesken henger på ryggen samtidig som man leter etter nøkkelen,så er det å finne den riktige, å idet man har kommet så langt at det koker i toppen og det er like før man bare slipper alt og setter seg ned å griner, for det er så vanskelig å få riktig nøkkel inn i nøkkel låsen. Så er det gjerne en trapp til før man kan slippe alt man har i hendene å kaste alle ytterklærne fordi det er så varmt. Når hun kommer inn og har pakket ut varene ser hun den store glassmugga med smootiesingrediensene kommer hun på at hun har en liten blender. Så setter hun i gang og kokelere. Plutselig fylles hun av mestringsfølelse. Radioen står på full guffe i det hun danser rundt og synger på sitt eget kjøkkengulvet med en god følelse. Og mens hun holder på tar hun den store oppvasken som har vokst og vokst siden lørdag som hun ikke har kunnet tatt fordi hun ikke turte gått av sofaen. Nå står hun med gule gummihansker og virker på rumpa i takt med adle, med rak rygg tar hun ansvar å vasker opp,tørker støv. Så setter hun seg fornøyd i sofaen og puster lettet ut. Så flink og modig jeg var nå,sier hun til seg selv. Og igjen kommer tanken "jeg får til mer enn jeg tror. Mye mer. På tross av kan jeg jo klare alt jeg vil. . ~Frida~

søndag 23. oktober 2016

Jeg puster

jeg trodde ikke jeg skulle klare dette. Å bo alene i egen leilighet og alt det innebærer. Men jeg klarer det. Men det er veldig tøft. Jeg er livredd mesteparten av tiden. Redd for alt mulig. Redd for å dø, redd for å miste kontroll,redd for alt jeg ser (hallusinasjoner),redd for å gå ut av leiligheten, redd for å gå ut av sofan fordi sofaen har blitt det tryggeste stedet i leiligheten. Så jeg tørr ikke å gå ut av den med mindre det er noen her. Jeg mister store deler av døgnet. Jeg tror jeg dissosierer mye. Jeg registrerer at hjemmesykepleien er innom. Ellers dominerer utmattelse mye nå. Jeg er helt utmattet. Aldri vært så sliten før... Jeg prøver å fokusere på det jeg faktisk får til. Og ikke forvente at jeg skal få til alt med en gang. Alt er veldig trygt nå. Og jeg eksisterer utenfor comforsonen min hele tiden. Så jeg får liksom ikke ro,jeg får ikke sove. Så jeg får heller ikke til å bli uthvilt. Jeg kjenner jeg er stressa fordi jeg vet jeg må jobbe med forskjellige ting nå. Hvis jeg skal tilbake til bet så må jeg jobbe med de tingene. Det hjelper ikke å utsette. Det er bare utfordrende nå. Det er vanskelig å være den eneste som har bet-kunnskapen. De rundt meg har jo ikke det, og det er litt problematisk. Mn uansett er det jo jeg som skal gjøre jobben. Det er bare fryktelig ensomt å være alene i smerten min. Det var min klagesang. Sånn er det for meg nå. Jeg for min del er fornøyd bare med å fortsatt være live og ikke være innlagt. Det er mye som er bra. Det er bare vanskelig å se det når man står med møkk opptil øra. Mn jeg puster.. jeg puster enda ~Frida~

onsdag 5. oktober 2016

Life-here i come

"Det kunne like gjerne vært deg som sitter på denne siden av bordet. Det eneste som skiller deg og meg,er valgene vi har tatt gjennom livet og tar hver dag .det ligger en mulighet for deg der frida,til å velge å ta de valgene som fører deg mot målet ditt. I bunn og grunn så er det valgene våre som bestemmer hvordan vi lever, hvordan vi forholder oss til ting. Det ligger en mulighet der,og du kan til tross for hva det vil koste og hvor vondt, så kan du velge å nå målet ditt. Jeg har akkurat sagt hade til en gjeng med fantastiske mennesker som har veiledet meg gjennom den tøffeste periden av livet mitt. Jeg har egentlig sagt på gjensyn, for jeg håper virkelig at jeg til tross for hvor overveldende det er å tenke på alt jeg skal klare fremover,jobben jeg skal gjøre, så håper jeg at jeg klarer å nå de delmålene mine som gjør at jeg kan komme tilbake til bet,og fullføre. -"takk for hjelpen" -"det er du som har gjort jobben med å hjulpet deg selv". Det er vel sant. Jeg har tatt utrolig mange tøffe tak,og hjulpet meg selvpå mange områder,som virket umulig der og da. Men jammen har jeg klart det umulige. Flere ganger. Jeg har mange utfordringer foran meg nå,og mte av det er så overveldende at det virker umulig. Det jeg skal prøve å fokusere på er "hvlike valg kan jeg ta HER OG NÅ som fører meg mot målet mitt?" Det har enda ikke gått opp for meg at jeg skal hjem,at jeg er på vei hjem. SHIT! LIFE JUST GOT REAL! Jeg har litt av en jobb å gjøre,men jammen har jeg mye bedre forutsetninger til å fikse det nå. Jeg har det i meg. Som sagt, er valgene mine fremover og NÅ avgjørende. ~Frida~

lørdag 24. september 2016

Hvordan oppfølging jeg skal ha hjemme

jeg har fått en del spørsmål om veien videre,hvordan opplegg jeg skal ha når jeg kommer hjem osv. Tenkte jeg skulle skrive litt om det. Jeg driver for fullt å forbereder alt som skal være på plass til jeg kommer hjem. Søker kommunale tjenester, har videokonferansemøter med dps og jobber med team-koordinatoren min med alt som må på plass. Planen var jo egentlig at jeg skulle reise herfra og flytte inn i en omsorgsbolig, noe som ville vært veldig aktuelt for meg nå i en overgangsperiode. Men på grunn av en lang kamp med kommunen der det er konflikt etter konflikt og uverdig og uproffesjonell behandling, der de ikke gjør jobben sin, har jeg fått avslag på omsorgsbolig. Selv om jeg har blitt lovet det. Men jeg har insekt at denne konflikten ikke handler om meg lenger. Dette går over meg,men det går utover meg. Jeg må si at det er sårt å være offer for denne kampen. Det får ikke følelsene mine at jeg føler meg til bry, verdiløs, uvelkommen til å bli mindre. Skal ikke utbrodere dette mer nå. Rettferdigheten skal seire en dag. Så vi har jobbet mye de siste ukene med å få på plass tjenester og oppfølging i den private leiligheten jeg allerede har. Så når jeg reiser herfra neste onsdag 5.okt reiser jeg rett hjem i leiligheten min. Der blir jeg møtt av en av personalet fra dpsn. Så reiser jeg til dpsn på kvelden. Den første uka hjemme har jeg fått tilbud av dpsn til å være der fra Kl. 18.00 og sove der og dra Kl. 10.00 tilbake til leiligheten. Tre ganger i uka vil jeg få besøk av dpsn i leiligheten,og to ganger i uka skal jeg til poliklinisk behandler. Etter den første uka vil jeg være utskrevet fra dps og kun få de besøkene tre ganger i uka,og to timer to ganger i uka med poliklinisk behandler. Jeg har også søkt kommunale tjenester som sammen med dpsn forhåpentligvis gi meg den hjelpen og støyen og tryggheten jeg trenger for å kunne klare målet mitt om å fungere best mulig og ha det best mulig til tross for alle utfordringene mine. Jeg prøver å tenke at dette er en prosess der målet er at jeg skal tilbake til bet og fullføre. Det er nok vanskelig for andre å skjønne alt, og hvordan bet-modellen fungerer. Det er litt sånn at bet er en prosess der alt blir verre og verre helt til man kommer ut på andre enden. Når man har satt seg selv fri fra fangenskapet sitt. Jeg er ikke gjennom enda, så utfordringene mine er på en måte verre og tyngre nå enn da jeg kom. Jeg vet det vil bli lettere når jeg er ferdigbehandlet, men det er jeg ikke. Så jeg har litt av en jobb med å forholde meg til alle utfordringene mine. Men selv om jeg har utfordringer så har jeg blitt my bedre på mange områder. Så selv om utfordringene er tunge har jeg mye bedre forutsetninger til å håndtere og forholde meg til dem. men jeg må si at jeg er spent...veldig spent,redd, nervøs og nysgjerrig. Jeg gleder meg vertfall til å komme litt nærere familie og venner igjen. Jeg ser også frem til når alt det praktiske er i orden og jeg kan senke skuldrene litt og hvile. Jeg er totalt utmatte etter disse krevende månedene. Kunne sovet i et par uker i strekk. ~Frida~

fredag 23. september 2016

Jeg åpner døren til det nye, idet jeg lukker døren til det gamle

jeg teller timer og minutter. Kroppen min er full av frykt. Som om at noe er farlig. Det er kanskje de tankene som dukker opp i hodet og. "Dette går ikke, det er for vondt". Men selv om ubehaget er stort, og følelsen livredd hat fått en ny betydning, så er ikke dette farlig. Det er jo sånn med alle følelser. De er utrolig vonde å kjenne på,og ubehaget gjør at tanker som at "det går ikke,det er umulig,jeg klarer ikke" dukker opp. Jeg regner med at den første tiden min hjemme, kommer til å være preget av masse overveldende følelser. Jeg føler at jeg har mange nye verktøy til å klare å forholde meg til det, og jeg bruker dette hver dag. Jeg ser for meg at når jeg kommer hjem for første gang UTSKREVET fra psykisk helsevern,for første gang alene, for første gang er jeg den personen som skal ta ansvar for alt, idet jeg for første gang lukker opp døren til hjemmet mitt,samtidig som jeg lukker igjen døren til psykiatrien, da kommer det nok til å bli overveldende. Da kommer jeg nok til å face en helt ny utfordring. Jeg har lært å gjøre ting på tross av,og jeg begynner å bli ganske go på det og. Det å forholde meg til alt hver dag når jeg kommer hjem og gjøre alt det nødvendige, blir min jobb,på tross av alle hindringer som angst,ensomhet,likegyldighet,unnvikelsestrangen. Heldigvis er jeg ikke alene. Jeg kommer til å få hjelp, Mn dette kommer til å bli en helt ny verden for meg. På mange måter føler jeg at ryggsekken min med utfordringer er mye tygge enn da jeg kom til bet. Det handler nok om at jeg er bevisst på alt,alt jeg velger og alt jeg velger bort,og alt det innebærer, at jeg er den som skal ta ansvar for alt, det å ha kontakt med kroppen min. når det er så mye som er så vondt,.og når det er så mange utfordringer både psykisk og fysisk,er det lett å drukne i det. Jeg har jobbet litt med å på tross av alt som er vondt,å prøve å fokusere på alt som er bra i livet mitt. Hvis jeg skal klare å overleve,eller leve, så trenger jeg å fokusere å ta inn alt det gode, Mn jeg vet jeg må jobbe for det gode. Alt som er vondt tar stor plass,Mn in the end er det faktisk opp til meg hva jeg vil gi plass til i nuet. om under to uker reiser jeg hjem. For første gang reiser jeg hjem, istedenfor fra et sykehus til et annet. Jeg er ikke klar, Mn etter det jeg har lært,blir man aldri klar. Alt som er nytt er noe jeg bare må gjennom. Sånn er det for alt og alle. Også meg. Men jeg skal gi alt. På tross av alt. Så skal jeg gjøre så godt jeg kan.
~Frida~

mandag 12. september 2016

"Uferdig" - 3 uker igjen

noen ganger tblir ikke ting som man forventer,eller håper på. Noen ganger skjer det ting som gjør at livet blir snudd på hodet. Noen ganger må man gi slipp på en drøm, og jobbe med å peile inn en ny kurs. Noen ganger tar ting lenger tid enn man kanskje føler man har, klarer eller har forventer. Jeg har lært at sånn er livet. Sånn er livet til enkelte... Sånn er livet mitt. Jeg har kjempet halve livet mitt, i håp om få slippe å ha det så vondt, at noen skal fikse meg, at jeg skal bli frisk, at det skal skje et mirakel. Det tenkte jeg da jeg gikk inn døren her også. Det tror jeg er naturlig for å overleve noen ganger, å tenke at ting skal bli bra. Det jeg fort lærte her er at jeg måtte gi slipp på disse tankene og disse forventningene. Og det er utrolig vanskelig, når man har så mange utfordringer både fysisk og psykisk. Når alt gjør så forferdelig vondt. Det å akseptere at disse tingene vil være der resten av livet, er vanskelig. Det skaper mye sorg, fortvilelse, frustrasjon, skyld og sinne. Jeg har tenkt så mange ganger iløpet av dette oppholdet at det er umulig.Mn jeg har jo sett flere ganger at det umulige går ann å jobbe med og gjøre mer håndterlig. Mn det er utrolig tøft, hvertfall når man står i en floke av så kompliserte ting at alt føles umulig. Hvor skal jeg starte? det føles så overveldende, så altoppslukende . Jeg har fått med meg mye på denne reisen. Jeg har gått fra å være ett offer til en mye mer selvstendig menneske, et velgende menneske som er mye mer bevisst, et menneske som tar ansvar for eget liv,egne valg og som har verdier og som er selvhevede. Jeg har brutt mange mønster og utfordret meg på ting jeg var livredd for å gjøre,på tross av alle hindringer som har oppstått. Hindringer som at at å gjøre ting på tross av at jeg ikke tørr,at jeg har vært livredd, på tross av risikofaktorer som gjør at jeg føler jeg har balansert på en knivvegg. På tross av at ting har gjort forferdelig vondt både fysisk og psykisk,på tross av at ting har føltes umulig,på tross av at jeg store deler av tiden har vært så langt nede som jeg ikke trodde var mulig,på tross av at når jeg hadde trodd at ting ikke kunne blitt verre,så har det blitt det. På tross av at jeg visste at det ville bli verre enn verst hvis jeg gikk inn i noe. Noen ganger har denne kampen vært umenneskelig. Men jeg er her. Jeg kjemper fortsatt. Jeg er sliten. Jeg er redd. Jeg føler fortsatt at ting er umulig. Det er mye som er så vondt og overveldende at jeg ikke begriper hvordan jeg skal komme gjennom. Utfordringen er å tenke at jeg ikke skal komme gjennom,for det vil ikke bli bedre. Utfordringen er å tenke å akseptere at SÅNN ER DET. SÅNN ER DET FOR MEG. Mn jeg velger fortsatt å stå opp. Jeg velger å stå i det å jobbe med meg selv, på tross av alt. Jeg velger å fortsette å leve. Jeg velger å innimellom akseptere at det er sånn,og gjøre det beste ut av ting. Jeg har startet på en prosess i livet mitt. Jeg har vært her i 5 måneder nå. Jeg har fått så mye igjen. Jeg trenger fortsatt å jobbe med at jeg fortsatt ikke klarer å gi slipp på at noen skal fikse meg eller ta bort smerten min. I stunder er ting så vondt at det er vanskelig å skjønne hvorfor det er sånn,hvorfor jeg skal ha det sånn. Det tar tid. det tar tid å akseptere at den eneste som kan hjelpe meg,er meg selv. Jeg har startet på en prosess. Og ting ble ikke slik som forventet. Ting var mer krevende enn jeg kunne begripe. Ting krevde lenger tid. Jeg reiser hjem om 3 uker. Jeg er livredd. Mer redd enn jeg føler jeg kan takle. Jeg reiser hjem uten å være gjennom. Jeg er ikke ferdig. Selv om jeg skal skal tilbake hit til bet å ta den siste finalerunden om en stund, og at dette er en prosess,og at det jeg trenger nå er å reise hjem og prøve meg, tenke meg om, hvile,jobbe hardt, finne ut hva jeg vil,og forbedre meg til den siste kneika. Jeg synes det er vanskelig å reise hjem uten å være der jeg ønsket å være. Det kommer til å bli hardt. Mye hardere enn det var før jeg kom hit. Men jeg vet med tanke på andre som har vært gjennom bet, at det vil bli verdt det til slutt. At jeg vil bli hel og finne måter å håndtere alle utfordringene mine. Jeg tror på mange måter at nøkkelen er aksept. Jeg må akseptere ting for å kunne ta den siste kneika. Kneika høres kanskje enkelt ut. Det høres kanskje rart ut at jeg ikke tar det nå. Men kneika vil bli mye mer krevende og vondt enn det jeg har vært gjennom hittil. Det er umulig å skjønne hvordan det er å jobbe med seg selv med bet-modellen. Man må erfare det selv for å begripe. Det er en utfordring også. At jeg er den eneste som sitter med kunnskapen og erfaringene,og at jeg fortsatt trenger hjelp fra helsevesenet. Helsevesenet er fullt av bjørnetjenester. Det å være sterk I meg selv å sette grenser ift hva jeg trenger og hva jeg ikke trenger (bjørnetjenester ),,når ting stormer blir tøft. Heldigvis skal bet-teamet mitt følge meg og de som skal hjelpe meg i tiden jeg er hjemme,frem til jeg skal tilbake. Jeg er heldig sånn sett. Så jeg reiser "uferdig","uhel", og med flere utfordringer hjem til trøndelag om tre uker,Mn jeg skal klare det. Jeg vet hvor jeg skal ende opp til slutt. Så jeg skal klare å stå i dette. Det blir ikke lett. Mn jeg er mye erfaring og kunnskap rikere og har det jeg trenger for å klare det. ~Frida~

søndag 11. september 2016

Pårørende - de fortjener å bli sett og hørt og respektert for smerten sin på lik linje som den syke

Noen tenker kanskje at pårørende til de som har syke barn må ha det vondt og reddde. Mn de bør da likevel klare å jobbe.vi har alle våre utfordringer lissom. Andre forstår hvordan omfanget av frykt og angst og lengsel etter barnets tilfriskning kan være fordi de har opplevd vonde ting selv. Uvitende folk, eller folk som ikke har nok kunnskap og erfaring innen emne tenker at kanskje pårørende er late som ikke gidder å jobbe.alle har noen utfordringer,Mn legger seg ikke ned å blir der nede foralltid. Men ingen har nok forutsetning til å skjønne hvordan det er å være pårørende til et sykt barn før man har opplevd det selv,eller lignende.ikke en gang en psykologspesialist vet hvordan det føles på kroppen, de kan skjønne omfanget av hvordan det kan føles, mn med mindre de ikke har opplevd det selv, kan selv ikke de forstå helt. Noen ønsker kanskje å forstå, og vil hjelpe, og støtter pårørende, selv om de ikke kan ta bort smerten, så er de der å støtter likevel. Det er kanskje vanskelig for folk å vite hva man skal si eller hvordan man skal forholde seg til pårørende eller syke, er det ikke litt sånn. Noen tenker kanskje at jeg overdriver når jeg skriver om dette. Men helt ærlig, er ikke pårørende litt glemt eller at det alltid er fokus på å ta vare på den syke. Friske folk kan ta vare på seg selv uansett, eller? Det er lett å tenke det. I noen sykdomstyper er det organisasjoner og støttegrupper for pårørende. Det er ikke enkelt å være pårørende i lange sykdomsperider. Man tenker kanskje selv at barnet er viktigst, så glemmer man å forhokde seg til egne følelser og egne behov. Det blir ikke plass til det, man må være sterk for barnet sitt. Mn hva skjer når man fortrenger så mange vonde følelser over tid? Man går på veggen til slutt, og man føler seg ensom i smerten. At barnet er sykt i en uke,to måneder eller over flere år, Følelsene vokser for hver dag barnet er sykt. jeg sa nettopp hade til mamma. I bilen fortalte hun meg med hele sitt hjerte gråtende hvordan det var for henne hver dag. Å våkne opp hver dag uten å vite om jeg var i live. Mamma beskrev hvor redd og trist og sint hun er og hva det gjør med henne at jeg er så syk og at vi har erfart at hva som helst kan skje med meg,når som helst,og fortvilende kan ikke hun hjelpe,fordi jeg må hjelpe seg selv. Det som har skjedd med meg,har skjedd med hele familien min. En mors kjærlighet for barnet gjør at man gjør hva som helst og kjemper for barnet. Min mor har kjempet for meg og med mEg mot alt vi har måttet møte av mennesker,konflikter og sykdom i 12 heftige slitsomme krevende år. Kroppen er i alarmberedskap hele tiden. Følelsene tar så mye plass at det blir vanskeligere å forholde seg til "livet" Pasienten er alltid i sentrum og har med seg en viktig historie,Mn hva med pårørende og deres historie? Hvem tar vare på dem? Så tenk deg om før du dømmer pårørende. Tenk deg om neste gang du går forbi,istedenfor å si "hei, jeg tenker på dere og håper det går bra. Skjønner at ting er slitsomt og vondt", eller bare "hei". Vi mennesker kjemper for å forstå alt,Mn vi kan ikke forstå alt,men det betyr ikke at man ikke kan være et medmenneske og støtte hverandre. Noen ganger er den beste trøsten å bli sett og det å vite at man ikke er alene. Vi mennesker har også vanskelig for å si ting som de er. Det er en sperre,og det er ubehagelig å ggjøre det. Vi har alle våre utfordringer i livet. Noen flere og mer uutfordrende,Mn alle er like viktige,og alle fortjener å bli sett og hørt,og ikke dømt. Selv om vi ikke forstår,kan vi være et medmenneske. ~Frida~

søndag 28. august 2016

Stormen har roet seg litt

stormen har stillnet litt. I helga har jeg fått litt ro,fått sovet litt etter flere uker med søvnløse smertefulle netter. Jeg har også sagt til teamet mitt at jeg stopper nedtrapping av medisiner nå. Jeg klarer ikke mer fysisk smerte. Hvis jeg i det hele tatt skal kunne tenke klart og få kapasitet til å jobbe med meg selv,så må jeg ha smertene på et tålelig nivå. Bet-behandlinga er tøff nok i seg selv. Jeg har også sagt klart i fra at det ikke er greit at en vaktlege ringer til sykehuset å sier at jeg ikke skal smertelindres etter operasjoner. Du kan tenke deg hvordan det er. Å operere uten smertelindring er tortur. Den nedtrapping en som jeg ble fortalt at jeg ikke skulle merke stort ubehag eller endring i smertene,bleket smertehelvete uten like. Det sier seg selv hvor mye smerte jeg har når kroppen skur av alle føleleser og sanser for å overleve. Men jeg har trua på bet-modellen og at den kan hjelpe meg. Mn det må skilles mellom fysiske smerter og psykisk smerte... jeg har kommet langt,det kjenner jeg. Det blir et tøff uke jeg har foran meg nå. Det er så store valg jeg har foran meg.jeg tar fortsatt en time i gangen. Klarer ikke mer. Det blir for overveldende å tenke to timer. Så jeg lever en time i gangen. Så får vi se hvordan det blir fremover. Jeg er nk ikke typen til å gi opp. Da hadde jeg aldri I verden vært her enda. ny uke,nye muligheter ~Frida~

torsdag 25. august 2016

Midtevalueringsmøte

teknisk sett er jeg over halveis. Men på grunn av at det har vært mye som har skjedd de siste ukene har vi ikke hatt midtevaluering enda. MEN,IMORGEN ER DAGEN. Her i bet er det pasienten selv som leder behandlingsmøte,temamøter og andre møter. Alle har en egen team-koordinator(egen høyre hånd), som hjelper meg med praktiske ting og hjelper meg med å lede møtene. I behandlingsmøte og temamøte er det jeg som bestemmer hva jeg vil ta opp. Da legger jeg frem en problemstilling til teamet og forteller litt kort rundt problemstillingen. Problemstillingen er da ofte utfordringer/hindre i behandlingen. Når jeg er ferdig å formidle problemstillingen min,"stenger jeg veggen",altså overlater ordet til teamet som da skal reflektere rundt problemstillingen min. De kan komme med råd,teorier,veiledning eller bare reflektere rundt problemstillingen. Det er ingenting som blir bestemt eller noe. Møtet er rett og slett mitt møte der jeg kan lufte det jeg har på hjerte og få nye øyner fra proffe bet-personell. Jeg bestemmer selv hva jeg vil ta med meg videre fra møtet. Disse møtene er veldig nyttig. Det er en genial måte å gjøre det på. Jeg tenker ofte hvor viktig det er at pasienten er delaktig i egen behandling. Dessverre er det ofte sånn at andre bestemmer og velger for deg. I bet er det ikke sånn. Det er både bra og utfordrende. Sånn er det vel for folk flest. At man selv har ansvar for eget liv. Trenger man noe må man selv sørge for å be om hjelp og få hjelp. Det er en fin øvingsarena her i bet for at jeg skal kunne komme dit. MEN (!) i morgen er det et litt annet type møte. Midtevaluering er rett og slett et møte der jeg oppsummerer hvordan jeg ser og vurderer min praktisering av program forpliktelse, hvordan jeg jobber med meg selv. Og hva jeg opplever å ha oppnådd så langt. Altså forskjell fra før og nå. Så tar vi opp hvordan jeg kan jobbe videre,hva jeg skal jobbe med. Eventuelle viktige problemstillinger. Så blir det peile en vei videre... Jeg er veldig spent. Jeg er spent på hva teamet sier om utviklingen min,og jeg er serriøst livredd for at de skal si noe sånt som"vi ser at du har jobbet bra,men at du i det siste ikke har kommet noe videre. Vi ser ikke noe grunn til å fortsette"... grøss og gru! Lite sannsynlig,men frykten min forteller meg at det kan skje. Når man har blitt sviktet før, sitter frykten for at det kan skje igjen. Mn jeg håper at møtet går bra, og at vi får avklart en del ting som kanskje gjør at jeg kan komme meg på banen igjen. Kryss fingra💪 ~Frida~

Gi folket en stemme, så man slipper å bære alene. - mer åpenhet og kunnskap i skolen om psykisk helse

husker dere denne jenta? Livsglad,sosial,utadvent,klovn, håndballspiller, festglade,hæla i taket, toppstudent, kjæreste,venninne, full av liv, omtenksom,tok vare på andre, sanger...fighter. gav aldri opp. Full av håp.... Det ingen visste var at når hun kom hjem fra skolen,låste hun seg inne på rommet sitt. Tok av masken,og i timesvis trengte hun å flykte fra de enorme hemmeligheter som tærte på sjela. For å bedøve,flykte,beskytte seg ssatt hun i timesvis og spiste og spiste til magen var så full av alt hun følte hun måtte kontrollere av følelser og traumer,og til slutt vrengte magen på nytt og på nytt.. helt til det var tomt. Helt til hun var tom av ubehag. I timesvis,i årevis. Hun skammet seg sånn og følte på så mye skyld. Og aldri om hun kunne vise denne siden,disse hemmelighetene,disse sårene til noen. Det konstante smilet hennes beskyttet andre mot hennes demoner. Hun var så redd for å legge noe av smerten på noen andre. Så derfor kontrollerte hun alt med timesvis av overspising og oppkast. Å kontrollere tusenvis av kalorier og tall, gav en tilfredstillelse. Etter hver natt på flukt, var det å putte på masken,fasaden,smilet,og prestere. Være flinkest... hun levde to liv. Innimellom kom demonene frem mitt i skoledagen. Mn hun bare smilte videre,og fortrengte og fortrengte. Jeg husker 1.året på videregående i en norsktime, der smerten og traumene trengte seg på. Læreren la merke til at hun var fjern og at hun slet. Hun så gjennom fasaden,tok henne ut ut på gangen, og spurte meg hva som skjer? Hun hadde så lyst å fortelle. Det var så tungt å bære alene. "det går bra sjø", var det eneste som kom frem. det var alltid de eneste ordene som kom frem. Folk visste at jeg hadde anoreksi,men ingen ante hva jeg gikk å bar på,og mere skulle det bli.mange flere sår.. jeg tenker på hvor mange mennesker som går rundt å bærer på store smerter. De bærer en fasade. Det er nok vanskelig i dag å si "jeg sliter,jeg har det forferdelig vondt. Fordi... Derfor velger jeg å dele. Fordi det trengs at psykisk helse blir like naturlig å dele,som fysisk helse. Psykisk helse er tabu. Det er ikke rart folk bærer. Det forventes at man skal gjøre det. Det er ikke rom og tid for å dele. Det er ikke nok ressurser og apparat. Det er ikke nok hender der ute,til å ta imot. Det er vertfall et vanskelig steg å ta. Vi lærer om kroppen på cellenivå på skolen. Men hva med det psykiske? Ungdommer har det vondt,men de mangler kunnskap. De mangler å vite hva,hvorfor,hvordan. Det har vært snakk om å få psykisk helse som eget fag på skole. Men hvor blir det av det. Det går tid,folk mister seg selv,folk blir syke,og når behovet kanskje hadde vært forebygging,blir de ikke fanget opp eller får hjelp før man er døden nær,eller har mistet,har slitt,har lidd. Alle fortjener kunnskap om egen psykisk helse. Både for seg selv og andre. kjære politikere,hva med å gi folk muligheten til å i det hele tatt vite hva og hvordan de skal håndtere psykisk helse. TENK FOREBYGGING ISTEDENFOR BEHANDLING. gi folket den stemmen de trenger for å slippe å bære. Det vil redde liv. Det vil gi mer meningsfull liv for mange. Mange ganger trenger vi å forstå. Hvordan skal man klare det uten kunnskap? ~Frida~

onsdag 24. august 2016

"Jeg trenger en klem"

det er utrolig ensomt å være 60 mil hjemmefra. Jeg savner bare det å få en klem. Jeg savner å bli holdt rundt.. jeg savner å ikke føle meg så enormt alene i denne stormen. Det er vanskelig å akseptere smerten. Jeg kjenner at jeg kjemper imot. I dag ble jeg klar over at den viktigste jobben min nå,det er å sitte helt stille. Ikke gjøre noe. Å sitte helt stille i stormen når smeren vrenger og raser inni meg er vanskelig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve med disse smertene. Jeg kjenner et enormt sinne til meg selv som ødela den sunne friske kroppen min. Idrettsstjerna🌟 nå har jeg et skjelett til en 800 ring,jeg har en mage som er full av skader og en buk som er delt i to. Masse sammenvoksninger og arrvev og enormt mye smerte,jeg har mistet mange tenner. Jeg har mistet smilet mitt. Kroppen min er utrolig vond å være i. Det er vanskelig å akseptere,når jeg føler så mye skyld og selvhat over min tapte kropp. Det er ikke så mye annet enn medisiner som funker på sånne kroniske smerter. Mn selv om ingen kan fjerne smerten min,så kan noen stå i det med meg. Idag klarte jeg å be om noe jeg syns er veldig vanskelig. Jeg føler vel at jeg ikke fortjener noe av andre. Men i dag sa jeg "JEG TRENGER EN KLEM", og det fikk jeg. Jeg fikk to lange gode klemmer. Selv om tankene om at jeg ikke fortjente det raste i hodet mitt,tillot jeg meg selv å kjenne på hvor godt det var å få en klem av et annet menneske. Det hjelp litt. Jeg følte meg mindre alene. Nå lever jeg en time i gangen. Jeg sier til meg selv "nå skal jeg holde ut bare denne timen,så tar jeg neste time når den kommer".. Jeg vil bare si at det betyr veldig mye når jeg leser de gode ordene dere gir meg. Tanken på at noen har tro på meg er noe å kjempe for akkurat nå. Takk for at dere gir meg noe å kjempe for. ~Frida~

tirsdag 23. august 2016

På bunnen av alt - den umenneskelige stormen herjer

jeg har nådd et punkt av fortvilelse,forvirring,utmattelse,frykt,ambivalens ,og fysisk smerte som jeg aldri har vært i nærheten av en gang før. Alle disse følelsene har fått en ny mening. Jeg står i en drakamp som er umenneskelig vond. Ubehaget av alle vonde følelser og enormt mye fysiske smerter gjør at jeg er på kanten av stupet. Akkurat nå kjemper jeg for å ikke gi opp,og det er ufattelig vanskelig når det stormer så fælt. Jeg er forferdelig sårbar og alle trigger kaster meg frem og tilbake i de splittede versjonene av meg selv. Jeg er så langt ned nå og er så utmattet av at denne stormen har vart dag og natt i flere uker nå,oh det blir verre og verre. Jeg kjenner ikke noe håp nå,men jeg vet at det er pga av stormen at jeg ikke føler det. Jeg kjenner at det krever alt jeg har og krefter jeg ikke ante jeg hadde å holde meg gående og gi meg selv sjansen til å fortsette. Jeg vet jeg ønsker det dypt inne,under alle stormene. Men det er vanskelig å finne noe mening eller finne verdiene mine og noe å kjempe for når alt jeg kjenner er en orkan av alle følelser på sitt verste,traumer og den fysiske magesmertene som fyller hele meg. Jeg kjenner at smertene aldri har vært så sterke,Mn så har jeg trappet ned store mengder smertestillende. Det er vanskelig å finne noen mening med å ha den svake utslitte kroppen med mere smerter enn jeg klarer å bære. Jeg leter etter den personen jeg var for noen uker siden,og jeg leter etter en grunn til å fortsette å stå i dette. Jeg kjenner at jeg har nådd et punkt der jeg ikke har mer og gi. Men det er vondt å tenke på hva jeg kan miste hvis jeg ikke fortsetter. Alle drømmene mine som for noen uker siden plutselig ble realistiske igjen, og livet mitt. Jeg vet at jeg har ikke lenge igjen hvis jeg slipper taket nå. Jeg skjønner det er vanskelig å skjønne hva jeg står i, og hvorfor det er så tøft. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at det må erfares for å begripe. Bet-modellen er den tøffeste og mest krevende måten å jobbe med seg selv på. Jeg har aldri i hele mitt liv kjent så mye fysisk og fysisk smerte som nå. Mn jeg er her enda,på et vis.
Og jeg gjør så godt jeg kan. ~Frida~

søndag 21. august 2016

Leve eller dø?

det er en forferdelig kamp mellom liv og død. Jeg har aldri opplevd lignende.det er mange ganger om dagen at jeg har det så vanskelig,eller har så skyhøye smerter i magen, eller er så sliten av den konstante tornado stormen på innsiden,når det er sånn da trygler jeg om å få dø.da er alt så vondt,og det lille som er igjen av håp, er overskygget av den enorme stormen.da er fargene i verden borte,da er jeg som en tikkende bombe på de siste tikkene. Tikk,takk,tikk,takk. Men så klarer jeg å tenke "jeg skal holde ut en dag.imorgen kan jeg dø.imorgen er alltid i morgen.ikke i dag. men i dag er jeg en tikkende bombe på mine siste tikk. Jeg har så vondt i hele kroppen,jeg har så vondt i sjela og i hodet er det storm. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger kanskje litt tid. Til å tenke over alle disse valgene. Jeg føler at jeg har blitt kastet rundt i rommet lenge nå og det ligger biter av meg overalt. Jeg trenger å samle meg. Og tenke over hva jeg vil. Jeg kommer ingen vei før jeg vet det. Mn da velger jeg og flykte fra situasjonen,Mn det er kanskje bedre enn å dø. Mn nå trenger jeg litt hjelp fra dere igjen. Fordeler /ulemper med å velge å fortsette å leve, eller dø? Setter veldig pris på svar. Takk ~Frida~

lørdag 20. august 2016

Står jeg stille?

Jeg har mange ganger hatt følelsen av at jeg står stille. Det er ikke lett å være raus med seg selv når man ikke vet hva det er. Med Et liv som jeg har hatt, der alt handler om å ha kontroll på ALT, å prestere bedre enn best, og en konstant flukt fra følelser og fortid, der hvis noe gar galt, uansett om det er andres gjerninger, så må jeg straffe meg selv. Straffe seg selv hvis man føler, hvis man opplever noe naturlig som skjer i kroppen, hvis jeg ikke har kontroll. Den konstante stemmen som forteller meg at ingenting er godt nok,at jeg er svak, at jeg ikke er verd noe, at jeg ikke fortjener. Når man har så stort hat og avsky til kroppen sin og seg selv, at det å være tilstede i kroppen er utenkelig. Det ligger så mye smerte, skyld å skam i den. det er vertfall utenkelig å tilgi seg selv. Å tilgi barnet i meg. Å tilgi kroppen min. Denne behandlingen har gjort mye med meg. Selv om hvert skritt er ufattelig smertefullt, så ser jeg jo at jeg velger å gjøre ting annerledes, jeg bryter mønster hver dag og jeg står i stormen. jeg står ikke stille. Selv om jeg går i rundkjøringer og faller,så velger jeg å fortsette. Jeg har møtt opp til alt av program hele veien. Jeg har stengt av mange unnvikelsesdører,jeg deler smerten min med de her og jeg jobber fulle dager hver dag. Jeg gjør så godt jeg kan. Det er nok. jeg føler at det er så store valg jeg står ovenfor nå. Alt for store. Men jeg forholder meg til det. Jeg flykter ikke. Denne jobben har kostet meg alt. Og det er mange priser å betale. Men gevinsten er å bli hel,og være meg. Og være frida. Ikke et offer. Og de valgene jeg står ovenfor kjenner jeg brister og river i meg. Det er så vondt. Hele kroppen verker. Det er så mange prosesser i gang. Prosesser som skulle vært over år. Jeg møter følelser,smerter,traumer,store valg, enorm frykt på en gang. jeg står ikke stille. Jeg tar valg hele tiden. Gode og dårlige. Erfarer og lærer. Smir viktige verktøy....mot målet mitt. Jeg står ikke stille. ~Frida~

"Hvorfor snakker du så rart? " - bet-språket

dere husker kanskje hvor fortvilt og forvirra jeg var i starten om bla hvordan de som jobber i bet snakker. De snakker i bestemte fraser. Og det er jo rart,hvertfall når man er vant til noe annet. Det ligger jo i de flestes natur å prøve å trøste et menneske som har det vondt,ved å si ting som eks det går over, det blir bedre,det blir nok bedre i morgen... men vi får aldri høre det her. Her er det ingen som prøver å lindre eller trøste. Her får vi setninger somdet høres vondt ut å være så redd og fortvilet, det må være slitsomt å ha det sånn.. jeg ser du har det vondt nå,det må være vanskelig å stå i. Etc de bekrefter følelsene våre,samtidig som vi blir sett. Den største "trøsten" et menneske kan få er å bli sett og hørt når man har det vondt. Det at noen bekrefter det vi føler gjr det ikke bedre,Mn når man velger å dele smerten sin med noen,er nok det det beste man kan få. Det kan også være en slags flykt i det å tenke på at det blir bedre,I stede for å være her og nå i smerten,og det å gjøre det med et annet menneske,som ser deg,det er godt. Mn når man er vant til noe annet,at andre lindrer smerten din,er det fryktelig fortvilende i starten når man ikke får det man er vant til,ikke får lindret og må sitte i smerten, Mn med et medmenneske. dette språket og frasene som brukes i bet er jo noe vi hører og bruker hver dag,så det er alltid sånn at man automatiskal begynner å snakke slik selv. Eks at istedenfor å si "jeg gjør det jeg",så sier jeg alltid nå,"jeg velger å gjøre det jeg". så jeg får ofte høre det. "Hvorfor snakker du sånn? Hehe...jeg vil vel si at jeg nå velger å bruke et mer selvbevisst og tydelig språk. Både for meg selv og andre. ~Frida~

fredag 19. august 2016

Å dømme

det er så rart å kjenne at jeg er i endring. Eller kanskje jeg skal kalle det å bli mer hel. Jeg kjenner at verdiene mine har våknet til live igjen og endret seg. Før kunne jeg gå i oppløsning fordi jeg fikk et frekt blikk eller at jeg fikk en tøff kommentar. Nå kjenner jeg at jeg ikke lenger vier alt for hva andre synes. Jeg straffer ikke meg selv lenger fordi jeg ikke er det andre trenger at jeg skal være. Eller hva andre synes. Det som er viktig for meg nå er det som skjer inni meg,og jeg er den jeg er,på tross av hva jeg har opplevd i livet mitt. Offer? Ja jeg har vært et offer hele livet. Og jeg holder på å tilgi meg selv for det. Jeg er meg med min histore. Og jeg kjemper med alt jEg har 27/7,og det jeg kjenner skjer inni meg,og den personen jeg holder på å bli og målene mine. DET ER VIKTIG FOR MEG. Mn jeg har valgt å være åpen om kampen min,og jeg skjønner at noen bare må dømme,og det finnes sikkert en grunn til det og. Jeg dømmer ikke de som dømmer meg. Jdet er viktig for meg. Ingen fortjener å bli dømt. vi har alle vår historie..eg bare deler,fordi jeg tror på at ingenting skal være tabu. Ingen fortjener å bli dømt for den man er. Ingen andre kjenner hverandre sin hele historie. Og er det en ting jeg har lært,så er det at alt har en årsak. så tenk deg om hva du gjør med et medmenneske når du velger å dømme. Og hva gjør det med deg? En tanke å ta med seg ~Frida~

torsdag 18. august 2016

Det evige kaoset drar meg nok en gang ned

et så forferdelig kaos. En så forfredelig forvirring. Jeg veksler mellom Frida17år og Frida23 år. Mellom 2011 og 2016. Frykten går gjennom kroppen min som tornadoer. Og drar meg frem og tilbake. Jeg vet hva som skjer når den traumatisert 17 åringen i meg tar over. Og mitt i det kaoset av følelser jeg er i,er det ingentingen jeg kan holde meg fast til. Jeg kjemper ikke bare her og nå og for å holde meg her og nå. Plutselig kjemper jeg for livet i en voldsom desperasjon i en truende forferdelig situasjon. Kroppen min og hodet mitt klarer ikke å ta meg tilbake. Plutselig er jeg tilbake. Men ikke aner jeg hva som har skjedd. Det er som om en annen person tar over og jeg kan ikke huske hva som har skjedd. Jeg vet bare at siden jeg igjen ligger her på sykehuset med åpen buk.nyoperert. Så vet jeg at jeg har nok en gang gjennopplevd et forferdelig traume. Et traume så fælt at jeg splittet det av fra meg selv,for å overleve. Siden jeg er så sårbar nå har jeg ikke kontroll. Jeg jobber beinhardt på lier med å finne de sekundene eller minuttene der jeg fortsatt er meg og har et valg. Utrolig frustrerende. Jeg har klart å finne de sekundene noen ganger nå og klart å bryte av å unngå dette. Men jeg kan ikke forvente det hver gang. Selv om jeg prøver alt jeg kan. Men jeg er i live.uttrolig forvirra og jeg er snart på plass igjen. Jeg prøver å tenke at det blir bra.... Mn det blir aldri det. Jeg vet at jeg må leve med dette. Jeg kan bare prøve å finne verktøyene som kan hjelpe meg når det kommer. For det vil komme. Igjen og igjen og igjen. Jeg er så redd ~Frida~