torsdag 13. april 2017

jeg og hestehoven

I dag mens jeg satt på trappa å ventet på mamma, senket jeg skuldrene og tok et stort magadrag, da jeg kjente den deilige vårlufta. jeg tillot meg å slippe bekymringer og smerte, og fokuserte på å bruke sansene mine på å være tilstede i nuet. der satt jeg på trappa. myset med øynene mens jeg kjente sola skinne mot ansiktet mitt. jeg tittet rundt meg, og fikk øye på noe som fikk meg til å tenke. tre meter foran meg så jeg en vakker hestehov. den hadde kjempet seg frem der den sto å skinte i asfalten. den minnet meg litt om meg selv. så tenkte jeg på at i dag var fødselsdagen min. jeg tenkte på at for akkurat 1 år siden i dag var min første dag på bet. jeg tenkte på at for akkurat 6 måneder siden i dag ble jeg utskrevet for første gang på årevis. jeg tenkte på hvor ange ganger jeg tenkte tanken "dette er umulig", og hvor mange ganger jeg selv slo gjennom asfalten og gjorde det umulige. jeg tenkte på alt jeg har klart dette året. 
jeg tenkte på alle de tøffe takene og hvordan jeg kjempet så hardt, hvordan jeg endelig var på riktig sted og at jeg blomstret til tross for at jeg måtte gjennom asfalten, akkurat som den hestehoven foran meg. 

jeg smilte, og klappet meg selv på skuldra, 
mens jeg satt der å tittet på hestehoven, kjente jeg endelig litt håp igjen.
etter en lang tung vinter, kommer en lettelse av at det er vår. nå blir ting litt enklere igjen.

jeg har tilbringt mesteparten av de siste månendene inne. så iløpet av bilturen hjem til lensvika, da jeg så alle hestehovene langs asfaltveien kjente jeg lettelse og håp. 

gratulerer med et vellykket år. 
hvem hadde trodd at jeg skulle sitte på trappa mi å oppleve dette øyeblikket når jeg så tilbake på dette året? 

ikke mange, men heldigvis noen. heldigvis hadde noen tro på meg og gav meg den fantastiske sjansen på bet.
tusen hjertelig takk for at dere trodde på meg. 
dere vet hvem dere er

~Frida~

24 år, det gikk fooooort

når man vaier på en tynn line og vaier mellom liv og død,¨
lever man? eller bare eksterer man? vil man dø, eller vil man leve eller eksistere
jeg har gått på lina mellom liv og død iver halve livet mitt.
depresjonen okuperer kroppen min, sliten, lei, så for å fungere så går jeg nå på autopilot.
også når det kommer til anoreksien,

men i dag er min fødselsdag😕😄💝
og da blir jeg vel 24.
jeg er 24.  yez
jeg har kommet med rundt ett år til.
det året har vært det beste og verste året i mitt liv. hehe
i dag for ett år siden satt gikk jeg inn dørene på bet.
dvs at jeg nå har bodd her i leiligheten i over 6 måneder.

reiser hjem til lensvika for å feire bursdagen min med familie.
ønsker alle en god påske, 
nyt gode øyeblikk og kos dere med failie og venner og dyr, og en ekstra god påske til de som er alene. 






















~Frida~

mandag 20. mars 2017

update

da jeg var barn gledet jeg meg og fantaserte over hvor bra det ville bli å være voksen...
nå er det motsatt.. noen ganger når jeg er overveldet av det som for meg er nytt, å ta ansvar og forholde seg til alt det innebærer å være voksen og selvstendig, eller når det stormer og alt ser mørkt ut, da kan jeg tenke og fantasere tilbake om hvor godt det var å være barn...
jeg tror mange gjør det innimellom...

det har blitt lite blogging i det siste. det er ikke høyest på prioriteringslista mi for tida, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg hadde overskudd nok til å blogge, så har jeg egentlig nok med meg selv nå.
det har vært et par tøffe måneder for meg.
ting begynte å gå i litt feil retning. jeg hadde et tilbakefall for en måneds tid siden, der det ble et sykehusopphold, og et opphold på Østmarka. 2 uker totalt.
det var greit å få litt tettere oppfølging noen dager, også litt rart. men det er et bra tegn, at det føltes rart og uvant å være der. og jeg var veldig fokusert på at jeg skulle være der så kort tid som mulig, så rett hjem etterpå. det klarte jeg.


men en veldig viktig ting jeg også vil nevne, er at jeg klarte å bo hjemme i litt over 5 måneder uten innleggelse, og at etter to uker inne, så var jeg tilbake i leiligheten back on track.


jeg tenkte over det det i dag at det er fryktelig rart å tenke på at det snart er 1 år siden jeg reiste til bet, uvitende om hvilken kamp jeg hadde foran meg. og at jeg har bodd i leiligheten min straks et halvt år!
hoj, tiden går fort.




jeg har fått noen ekstra utfordringer nå. jeg har fått stomi igjen nå. jeg har hatt det før, men denne gangen med noen ekstra konsekvenser. stomien er fra tynntarmen, dvs at mye av næringen ikke blir tatt opp, så jeg har gått ned veldig mye i vekt. jeg prøver mitt beste å spise, men det er veldig vanskelig når mye ikke blir tatt opp, og pga at jeg nå er litt undervektig igjen, så har anoreksitankene kommet tilbake, så det gjør det jo også vanskeligere. jeg er bekymret over dette, for jeg klarer ikke å stoppe vektnedgangen, selv om jeg spiser og drikker næringsdrikker.
en ting er sikkert. jeg skal gjøre alt jeg kan for å stoppe vektnedgangen, for aldri i verden om jeg vil tilbake til anoreksihelvete. det var som å være fanget i helvete.
ALDRI!!



jeg håper det roer seg litt, for jeg det siste jeg trenger nå er å bli anorektisk. målet mitt er å klare å fortsette den veien jeg startet på for snart et år siden, hvor jeg skal tilbake til bet å fullføre behandlingen min, det klarer jeg ikke hvis jeg er sykelig undervektig.

i forhold til stomien, så begynner jeg å bli mer vant til det nå. jeg har liksom ordnet meg et system og gode rutiner. og denne gangen har jeg fått veldig mye bedre utstyr. bra og riktig utstyr er så viktig.
når man får stomi så følger det med en angst. en konstant angst for lekasje, lukt og lyder. så det er ei kneik hver gang jeg skal gå ut døra.

ellers er jeg veldig fornøyd med at våren sakte men sikkert kommer nå. jeg elsker våren.

det er så deilig at det er lysere lengre, og at man kan kaste boblejakka og snart ta frem joggeskoene. det føles som en lettelse når en lang og tung vinter er over.

jeg får liksom litt mer håp, motivasjon, livsglede og energi. og det gjør godt..

~Frida~

søndag 12. februar 2017

fortidens jag

når det er så mye jeg ikke kan kontrollere,  så mye som okkuperer meg og kroppen min, når jeg prøver å se fremover, men ikke klarer det fordi fortiden skaper intens frykt, gjennopplevelser, flashbacks, hallusinasjoner, angst... mareritt....

for hver dag som går, innhenter fortiden meg mer og mer. og jeg kan ikke kontrollere det som skjer.

det krever alt av meg å holde ut dette marerittet hver dag, det sliter meg totalt ut. og gjør at jeg kommer inn i en ond sirkel. fordi det jeg opplever hver dag påvirker alt. matlyst, depresjon, impulsivitet, dårlig søvn, isolasjon, utmattelse...

det er så mye jeg ikke kan kontrollere, derfor er trangen til å kontrollere noe veldig sterk.
mat, vekt, kropp...

etter lang tid med dettte marerittet av fortid som hver dag og natt består av, så må jeg kontrollere noe.
dessverre. jeg prøver å kjempe imot, men jeg er ambivalent. klarer ikke å tenke klart. når man er i krise når man gjennopplever traumer, tenker man ikke klart.
jeg begynner å gå tom for krefter, håp, motivasjon.
jeg føler meg utrygg.
men jeg gjør mitt beste, jeg bor fortsatt hjemme. det har gått fire måneder nå.
de rundt meg sier jeg klarer meg bra, og det gjør jeg kanskje.

men noen ganger får jeg bare lyst å skrike ut "ANER DERE HVORDAN DET ER Å LEVE I DISSE FORFERDELIGE TRAUMENE?
for meg er det ekte, kroppen min reagerer som det er ekte.
ANER DERE HVOR SLITEN JEG ER?
ANER DERE HVOR REDD OG UTRYGG JEG ER?
ANER DERE HVOR VONDT DET GJØR?
ANER DERE HVOR MYE JEG LENGTER ETTER HVILE, EN PAUSE?
ANER DERE HVOR REDD JEG ER NÅR JEG KOMMER TIL MEG SELV, etter timesvis uten å vite hvilken alder jeg har vært, hva jeg har gjort,... hver gang jeg går svitsjer til splittede deler av meg vet jeg ikke om jeg kommer tilbake.
mitt største mareritt er å dø i det traumet. det er ganske stor sjangse for  at det kan skje.
hver gang jeg kommer til meg selv, blir jeg helt paralysert av angst, fordi jeg kunne ha død.

jeg spør meg selv, er det sånn livet mitt kommer til å være. er det dette jeg kjempet med nebb og klør i 8 månender for å leve med.
jeg er visstnok ikke ferdig i bet, men jeg får ikke jobbet med meg selv med de når jeg har det slik.
jeg er utrygg og redd, og utmattet.

jeg lengter etter hvile og en pause.

men jeg prøver å sitte stille i stormen. stormen som bare tar og tar av meg. hvor mye mer har jeg?
for jeg må leve med dette, uansett om jeg vil eller ikke. og jeg føler jeg ikke kommer meg noe videre. fortiden okkuperer meg. den tar alt av meg.




~Frida~

fredag 3. februar 2017

when the sun goes down


«Jeg befinner meg ute på et ukjent hav.
 Skjellvende av frykt idet lyset fra sola forsvinner ned i det evige store havet,
for da kommer monsterne fra fortiden frem.
Alle cellene i min stakkars kropp slår alarm, og kroppen min rister av frykt.
Hysterisk blir jeg idet kroppen min blir helt stiv.
 Der å da er monstrene helt ekte for meg. Jeg kommer meg ikke unna, for kroppen min er helt stiv.
 Og kroppen er så utmattet av å ha levd i dette marerittet så alt for lenge.
 Men uansett om jeg prøver å svømme, så er de overalt.
 Jeg er desperat etter å flykte, men jeg kommer ingen vei.
 Jeg er livredd fordi jeg har ingen anker, og jeg ser ikke annet enn et grøssende tåkefullt hav fullt av monstrene jeg frykter mest av alt.
Redd, fortvilt og lengtende etter å våkne, men jeg innser stadig utover natten at jeg kan ikke våkne, for dette er virkeligheten.
Det er ikke et mareritt. Jeg prøver å lukke øynene, men da er røsten deres alt jeg hører.
 Natten går, mens krefter tappes, det jeg ser rundt meg er grusomt. Jeg er gråtkvalt.
 Aner ikke hvordan jeg skal holde ut til sola sakte reiser seg på himmelen igjen.
 Jeg trøster meg med at sola står alltid opp fyller meg med lettelse, håp og kreftene jeg trenger å samle.
 Langt ut i natten har monstrene tatt så mye av meg at sinnet mitt redder meg, og gir meg en pause.
 Jeg glir bort fra nattens horror, og til mitt trygge sted, liggende i en båten min, i en varm og solskinnende dag. Mitt trygge sted.
 Der er det ingen monster. Der er jeg trygg. I båten min ligger jeg, og hører måkeskrik, og vannet som slår imot båten min, ellers er det stille. Og jeg kan puste igjen.
Der ligger jeg til noen fra hjemmetjenesten kommer og stryker meg på ryggen og stille forteller meg at jeg kan velge å komme tilbake til virkeligheten.
 De forteller meg at det er trygt. Og at sola har stått opp.
Etter en stund hører jeg stemmen hennes, og føler armen hennes stryker over ryggen min. da velger jeg å dra til virkeligheten. Endelig er denne natta over også. Endelig…»



Slik oppleves det når solen går ned. Derfor er det så godt å se at det blir lysere og lysere for hver dag. Det er så deilig å vite at denne mørke og krevende vinteren snart er over, at våren er rett rundt hjørnet. 
At snart ser vi masse gule vakre hestehov i veikantene, og like etter spretter hvitveisen opp og blomstrer som gjør at mange blomstrer idet de gir slipp på vinteren/fortiden, og fokuserer på hvilken vakker tid vi har foran oss.

Da er det godt å leve. Når man kan leve i lyset. Da er det lettere å være modig når monstrene kommer frem. De er ikke så skumle i lyset. Da er de ikke så virkelige. Da er virkeligheten så fin at man tåler mer. Heldigvis.

~Frida~

tirsdag 17. januar 2017

den vonde følelsen, man ikke vil forholde seg til

du vet den følelsen som kommer når noe gjør så forferdelig vondt, når man er så fortvilt eller trist over noe at man føler at hvis man ikke gjør noe, klarer man ikke å eksistere. hvis man ikke får avstand fra det, så får man ikke puste. Det er som å bli plassert i et mørkt lite rom med klaustrofobi. man bare må gjøre noe, hvis ikke?

det er det da.

hva skjer egentlig hvis man ikke gjør noe, og bare eksisterer og sitter stille?

det kommer nok til å gjøre vondt, forferdelig vondt.
man kommer nok til å kjempe imot, fordi man klarer ikke tanken på å forholde seg til det.
"det", hva enn det nå er.
det som gjør at du ikke får puste, det som gjør at hodet går i spinn av fortvilelse.
det som man ikke klarer å forholde seg til.
det er der. og det er vondt.

er det farlig å sitte stille å bare føle?

det føles farlig ut. og den enorme skumle tanken om at det er ikke mulig for meg å forholde meg til dette akkurat nå, dominerer.

når da? når skal du forholde deg til det? for det er der?

hva med hvis du sitter stille, og slutter å kjempe imot? hva skjer da?

ja men, ja men, ja men...!!! så kommer alle grunnene til at man ikke kan gjøre det.
alle hindringene. det er veldig gode grunner. føles det som.

så kommer desperasjonen av at noe må gjøres, noen må forstå, noen må fikse dette...
hva hvis det ikke kan fikses. hva hvis det må faces, istede for å motarbeides og flyktes fra?

jamen jamen jamen!! det går jo ikke.

det er så urettferdig at det er jeg som må face det.
akkurat dette er det bare jeg som kan face, fordi det er her, i livet mitt.
og det er så ensomt og vondt.
føler meg så ensom og alene.

hva hvis man ikke vil,
eller ikke tror, eller har håp,
eller er så utmattet at man ikke begriper hvordan man i det hele tatt skal klare å forholde seg til det. ?

det er alle disse grunnene, som føles som gode grunner, som føles trygt å lytte til,
fordi da trenger man ikke å forholde seg til det.

men det er her, og det kan ikke forsvinne. dessverre!

så derfor kommer den følelsen
som om man sitter fastlåst i lenker,
og ikke får puste fordi det gjør så vondt.
også er det alle disse grunnene til at man ikke kan forholde seg til det.
men så er nøkkelen å forholde seg til det.

uansett om det er urettferdig
uansett om det er helt jævlig vondt
uansett om det er forferdelig ensomt
uansett om man ikke ser hvordan man skal klare det.
uansett om man ikke klarer tanken
uansett om man er ambivalent
uansett om man er drittlei og utmattet
uansett om man ikke har håp
uansett at man lengter seg bort fra smerten
uansett om alle de grunnene/hindringene føles som gode grunner til å la vær.
uansett...

men det er der.
virkeligheten er der.
og "DET" er virkelig!
~Frida~

mandag 16. januar 2017

bobmen ini meg, + de personlige skadene man ubevist fpr gjennom år i systemet

jeg har litt dårlig sammvittighet for at jeg ikke deler så mye av denne prosessen jeg er i nå. så jeg skal dele litt i dag.


Grunnen til det er at det er veldig personlig,  jeg føler at jeg har en bombe inni meg. en bombe med ting jeg har holdt for meg selv. alt er veldig komplisert og sammensatt, og jeg står i noen grusomme dilemmaer.
jeg kan si såppas at skal jeg stole på katastrofeangsten min som ble utviklet fra et traume som sitter i ryggmargen min og alle celler, hvis bomben går av er jeg redd katastrofene blir virkelige og fatale. katastrofene opplever jeg hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen, noen dager hele tiden, i form av mareritt, hallusinasjoner, stemmer, gjennopplevelser, så jeg kan vel si at etter hver dag som går blir jeg enda mer redd for å slippe ut denne bomben. det ligger vel litt i personligheten min også at jeg aldri ville gjort noe som gjør at andre ikke har det bra, altså såre noen, og jeg har gjennom hele livet mitt måttet skåne, tilpasset meg, akseptert, fordi jeg ikke klarer å si nei, eller sette grenser, eller stå opp for meg selv, eller tenke på meg selv først. hvis bomben ikke går av er jeg redd det er det jeg må fortsette med til en hvis grad. jeg har blitt mer selvhevdende, men i enkelte ting klarer jeg det ikke fordi jeg klarer ikke å såre andre, så da velger jeg heller å tåle, tilpasse meg, skåne.
etter at jeg begynte bet-behandlingen har jeg ofte lært og kjent at sannheten svir. kanskje er det bedre at den ikke kommer frem. det blir ikke bedre for meg, men de det gjelder kan fortsette å leve livene mine uten å merke noe av denne bomben,

jeg står i flere dilemmaer nå. men de er alle litt sammensatte.
jeg har begynt på en vei mens jeg var på bet, så reiste jeg hjem fordi jeg trengte en hvilepause etter 6 måneder med helvete(som funket), men etter at jeg kom hjem og plutselig etter 13 år innlagt med strenge rammer, kommer ut i den virkelige verden, i egen leilighet hvor jeg skal ta vare på meg selv og alt det innebærer, en helt ny situasjon med store kontraster til det jeg er vant til. alt er forferdelig skummelt, og behovet mitt for å hvile er stort etter så mange år der kroppen har vært som en tornado, og etter disse 6 månedene der jeg ikke visste opp ned på meg selv fordi det var så krevende, veldig utmattet. men slik som ting er nå, som jeg har beskrevet før, av angst og mareritt, hallusinasjoner som setter i gang afganistan i kroppen min, gjennopplevelser, bulimi, anoreksi, kroppen bruker så mye energi hele døgnet at jeg aldri får hentet meg inn og dermed blir mer utmattet for hver dag som går.
som igjen gjør at jeg blir stresset over at jeg ikke får jobbet med disse dilemmaene.
jeg vet jeg har tid, og jeg trenger tid, for dette er store tøffe tak og valg som krever at jeg er motivert og bestemt på at det er det riktige å gjøre. 
hvis jeg velger meg selv og drømmen min, og fullfører bet-behandlingen. skal jeg bruke erfaringen mine til å hjelpe andre som også står fast, som er gitt opp av systemet, som har prøvd alt, som er redd for følelser, som trenger å bli sett. å fortelle dem at det finnes en vei, det finnes muligheter, og det finnes valg, som alle har, men som man har mistet forholdet til etter år i systemet.

for når man sliter med unnvikelseslidelser som spiseforstyrrelser, selvskading, rus og alkohol etc., så flykter man fra virkeligheten. følelsene blir farlige, og i over år beviser systemet dettte for en, fordi man blir dopet ned med alle slags medisiner, man blir passet på som barn, andre velger for deg, tiltak som reiming og tvangsforing. dette er tiltak som berger liv ja, men når man i bun og grunn trenger å bli sett blir slike ting trygt. for noen er det å bli holdt av 5 personer omsorg, hvis man aldri har fått en klem før, for noen er det er det å bli reimet fast og tvangsforet mens det sitter personer trygt, fordi man kanskje aldri har blitt tatt vare på av andre i barndommen. for noen kan det å ha fastvakt være trygt, fordi man aldri hadde barnevakt eller at foreldre aldri hadde tid.
det er selvfølgelig ikke verken de ansatte eller pasienten bevist på. men noen ganger er det disse tingene som gjør at man velger å gå i ring i de samme ritualene, pga omsorgen. men man kommer lengre og lenge fra målet, og man blir sykere og sykere, fordi man har lært å kjenne systemet så godt at man vet akkurat hva som skal til for å få ønsket reaksjon. dessverre blir også ansatte vant til ting, uansett hvor alvorlig det er, men for å få samme reaksjon og omsorg så blir utrykket i form av selvskading for eksempel mer og mer ekstremt og alvorlig, fordi en vet at man blir berget uansett.
dette er det forsket på. jeg sier ikke at det er sånn for alle, men for veldig mange er det slik, uten at noen er bevist på det.  jeg kan si at da jeg var på bet ble jeg bevist på en del ting som dette jeg kjenner meg igjen i. jeg mistet meg selv helt i systemet, og den viktige utviklingen som andre får i oppveksten uteblir, for andre gjør alt for deg, så da forblir man et offer uten evnen til å ta vare på seg selv, men egentlig er man full av resurser som har visnet.
denne kunnskapen fikk jeg på bet, og i ettertid har jeg sett hvor skadelig det har vært for meg å bo på instutisjon alle disse årene... det er ikke rart det ikke er noe håp når man er er brettet andre spiller brikkene på. det sier litt når jeg kom på bet å ikke trodde på at jeg hadde evnen til å velge, at det var umulig. og når jeg skjønte hva et valg var å at jeg kunne påvirke ting, som for eksempel å gjøre ting jeg hadde lyst til, si det jeg mente, si nei, selv om det ar vanskelig , så var det for meg fascinerende å se at andre tok hensyn til mine valg. at jeg i samspill med andre kunne flytte brikker.

Det er mange slike tilfeller i systemet som er gitt opp. det er veldig fortvilende syns jeg.
det er ikke så mye jeg kan gjøre med det akkurat nå. men jeg kommer til å fortsette å skrive om det.  jeg skrev dette i håp om at disse menneskene kanskje leser dette og fanger det opp. kanskje er dette et frø i et vendepunkt for noen.



dette ble et litt blandet innhold. jaja.

ha en fin dag


~Frida~

fredag 13. januar 2017

8 positive ting - 8 verdigfulle ting - 8 viktige ting-8 ting jeg ikke må glemme - 8 ting å være takknemlig for


jeg vil starte dette innlegget med å dele noen positive ting som har skjedd siden forrige gang(som er veldig lenge siden, jeg vet)jeg kommer tilbake til det. Men først, de positive tingene.




1.    Godt nyttår. Dette kommer kanskje litt i siste liten. Men det at det er et nytt år, er positivt kjenner jeg. Vertfall når 2016 var et vendepunktenes år for min del, så føltes det bra og ikke slitsomt og deprimerende som jeg alltid følte før, fordi det var liksom enda et år av livet mitt som hadde gått uten at jeg hadde kommet meg av flekken. Det var godt å starte et nytt år vitende om med at jeg hadde jobbet steinhardt og revet i stykker «behandlingsresistent, ikke håp for, dødssyk, håpløst tilfelle, for ødelagt etc», og begynt på min livs største kamp med å ta livet mitt tilbake, og at jeg kunne for første gang gå over i et nytt år med mestring over at jeg nå etter 13 år innlagt, bor for meg selv i en privat leilighet og at jeg kunne starte året med mestring istede for nok et nederlag. Og ikke minst at jeg er i live, jeg føler meg som en person, ikke et eksisterende visnende offer.

Og selv om det er en kamp hver dag, mye nytt å forholde seg til, mye å lære, mye voksenting å sette seg inn i, så kan jeg klappe meg selv på skuldra hver kveld for hver dag det fortsatt er sånn, til tross for hvor vanskelig det er. Enda en ting som er positivt, er at jeg ser alt dette selv. For jeg kjenner at det er lett å tenke på alt jeg ikke mestrer og at alt er så vanskelig hele tiden at det ikke er håp. Heldigvis har jeg dager der jeg ser alt dette som positive ting.



2.    jeg har endelig kommet i gang med en assistent/støttekontakt-ordning. Jeg sliter veldig med traumer fra fortiden og angst som paralyserer meg litt og gjør at jeg ikke klarer å gjøre så mye når jeg er alene. Så slik at jeg skal få gjort nødvendige ting, og i tillegg få eksponere meg med å komme meg ut, litt fysisk aktivitet og slike ting, så har jeg fått en fantastisk dame som skal være sammen med meg en dag i uka, og kanskje enda mer etter hvert. Da mener jeg ikke at hun gjør ting for meg, men vi gjør ting sammen, slik at jeg kan lære og at jeg for gjort ting, samtidig som at jeg skal få litt hyggelige opplevelser i leiligheten, og etter hvert bli litt mer tryggere her også.



3.    jeg har fått ny behandler igjen, og det kjennes ut som det var match denne gangen. Det er superviktig at man har en god relasjon til behandleren sin. Jeg er ganske sikker på at det å si fra om at et en behandlerrelasjon ikke fungerer er noe jeg tidligere aldri i verden ville ha gjort. Jeg ville nok bare tilpasset meg og fortsatt, aldri om jeg hadde klart det i frykt for å såre vedkommende, men også fordi at jeg aldri har utviklet den evnen til selvhevdelse, å stå opp for seg selv, sette grenser, si nei, si fra etc. dette med selvhevdelse var noe jeg jobbet beinhardt med på BET. For meg er det facinerende å i det hele tatt kunne ha et valg iforhold til det å si fra, sette grenser, stå opp for meg selv eller si nei. Det er veldig vanskelig å gjøre det, men det er godt å kunne påvirke ting, slik at jeg kan ta gode valg for meg selv.





4.    Som premie til meg selv etter jobben jeg gjorde og gjør etter at jeg startet bet-behandling, unnet jeg meg selv en ny pc. I går fikk jeg fikset wifi i leiligheten også, så nå gleder jeg meg over å kunne begynne å bruke pc-en ordentlig, med mer ordentlig blogging med bilder. Det var litt begrensende å blogge fra en telefon hele tiden. Og jeg elsker jo å skrive generelt, og det er jo mye lettere på en ordentlig datamaskin. Jeg har flere skriveprosjekter på gang. I tillegg kan jeg begynne å lage musikk igjen. Selv om jeg for tiden er veldig utmattet, så er det fint å vertfall ha muligheten til å være kreativ med evnene mine.



5.    jeg har offisielt snart tatt over denne leiligheten. Noe som betyr veldig mye for meg. For det første er det ingen fare for at jeg blir kastet ut når som helst med den ordningen jeg hadde før, i tillegg var det veldig belastende å ha det som en bekymring hele tiden. Nå har jeg fått beskjed om at jeg får bo her så lenge jeg vil. Og det føles godt å være selvstendig sånn sett også. At jeg er leier av leiligheten.


6.    jeg har blitt tante igjen. Hvis jeg regner med barna til mine stesøsken, som jeg har vokst opp med, så har jeg nå 5 tantebarn. Jeg fikk truffet hele familien i jula, og hilst på et av mine nye tantebarn. Så kan jeg glede meg til å møte en helt fersk liten tantegutt. I jula fikk jeg virkelig kjenne hvor takknemlig jeg er og hvor heldig jeg er som har den fantastiske familien jeg har. Jeg er så glad for det, for jeg vet at det er ingen selvfølge å ha en så fantastisk familie som er sammensveiset og venner. Det betyr så mye.



7.    I dag har jeg vært utskrevet 3 MÅNEDER! Bank i bordet! Det er jeg veldig fornøyd med. Så langt har jeg klart meg bra, selv om det er beintøft hver dag. Så er det godt for meg å se at dette gleder spesielt familien min, og kjente og ikke minst behandlingsteamet mitt, som forresten fungerer veldig bra.

8. så må jeg ikke glemme, at jeg har fått en ny venn. en liten nusselig hund som heter Teodor, som jeg har muligheten til å passe når jeg ønsker det. jeg ser frem til å tilbringe tid med han. verdens snilleste og mest rolige hund, som elsker å sitte i fanget og få kos. mye omsorg å gi og mye omsorg å få!






Så her var det jo mange positive ting. Som jeg skrev tidligere er det lett å glemme alt som er bra, i en tøff og krevende hverdag. Heldigvis har jeg folk rundt meg som minner meg på det, spesielt når det stormer som verst.

Derfor vil jeg bare si at jeg er utrolig takknemlig for familien min, behandlingsteamet mitt, venner og bekjente som fortsatt støtter meg og heier på meg. Det betyr VELDIG mye for meg. Så tusen takk for det.



~Frida~

tirsdag 3. januar 2017

Godt nyttår

Godt nyttår folkens! 

Først vil jeg si nok en gang beklager for lite aktivitet. Den siste tiden har vært tøff. Mye møter og mye praktiske ting som jeg har jobbet med å få på plass. Det er sånne ting som henger på skuldrene å gjør at jeg blir konstant stresset og bekymret. Da frister det å bare "strutse". Men, jeg er egentlig ganske stolt av meg selv ift at jeg har valgt å forholde meg til alle disse tingene, så når en brikke faller på plass, føles det godt. Men som mange andre bruker jeg mye tid og krefter på å stresse og bekymre meg over ting som ikke er i orden enda. Altså ting jeg ikke kan gjøre noe med akkurat nå.
Prøver å forholde meg til det jeg kan gjøre nå,selv om det føles som store tiltak, men etterpå føles det bra.



Jula gikk ganske bra også. Kjempefint å få feire med hele familien , spesielt når det er mange jeg ikke har sett   på lenge.        

  Som sagt håper jeg at bloggingen  tar seg opp snart, når kreftene kommer  tilbake😊

Godt nyttår 😊

fredag 23. desember 2016

Julehilsen

Sånn så det ut her i mårrest, lik itj å stress.

Treng ikke det. Likar å kos sæ når alt gjøres. Det må uansett gjøres.
No e pakka innpakket, bagen pakka. Æ e pynta , så no reise æ hjem te jul snart. For første gang slipp æ å kalle det perm. Godt.


Æ vil ønske alle at jula bli sånn som dåkk treng at den e. Jula kan vær vanskelig for mang, så ta vare på hverandre. Lytt te hverandre, gi omsorg te hverandre. I stede for å ta på sæ maska og overleve.  Ta av dæ maska å lev,kjenn og føl. Det e ikke farlig. Det e det virkelige livet.

~Frida~

torsdag 15. desember 2016

.en god julenyhet

Takk gud, endelig en god nyhet, som gjør at jeg og familien min kan senke skuldrene. I stede for å som fryktet at jeg måtte bryke jula på å pakke sammen mitt nye hjem å flytte, fikk jeg idag vite at jeg kan fortsette å bo her. Ah, det betyr så utrolig mye. Det betyr alt. Og enda bedre. Vi kom i dag frem til en løsning der jeg kan slippe å bekymre meg for om hvor lenge jeg kan bo her, når neste bombe kommer, som gjorde at jeg aldri klarte å senke skuldrene å stole på at jeg kunne jobbe med meg selv med sikkerhet om at jeg har et sted å bo. Nå har jeg det. 
Nå er jeg etter nyttår uavhengig av det offentlige, selvstendig leietaker. 

Siden jeg har bodd på institusjoner siden jeg var barn har det ikke vært aktuelt at jeg skulle ha mitt eget sted. Mitt hjem har jo alltid vært hjemme i lensvika.
Men etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt hvor viktig det er å ha et eget hjem. Det å vite hvor man hører til, tryggheten ved at man har et hjem, det å ha noe eget, det å ha et virkelighetsbilde på at man bor her og alt ansva

Nei, nå blir den første julen min etter jeg ble utskrevet forhåpentligvis fantastisk. 
~Frida~

tirsdag 6. desember 2016

mine gode barndomsminner om julen


Vel vel, nå nærmer jula seg, og jeg prøver veldig hardt å  nå inn et sted i meg selv for å finne tilbake den julegleden jeg engang hedde. Det vil si å spille julemusikk for fullt, se gamle bilder, se julefilmer, kjøpe julegaver, pynte til jul, julekalender, se snøfall,  spise pepperkakedeig etc… og de dagene det snør, sammen med noen av de nevnte ingrediensene kommer gode juleminner fra barndommen tilbake. J

Jeg husker da jeg gikk på barneskolen, hadde vi alltid juleverksted før jul. Det var alltid stas for meg vertfall, siden jeg likte å være kreativ. Det som var høydepunktet var lysstøping, da det var superkult å stikke hånda oppi talgkjelen. Etter ørt og førti runder rundt det bordet i takt med de originale julesangene var hele hånden avstøpt.  Ellers så husker jeg bare de legendariske dorullnissene.og selvfølgelig pepperkakebakingen der halvparten av deigen forsvant på mystisk vis, og mange fikk mystisk mageknip.

Så var det den årlige juleavslutningen, som var den eneste dagen i året vi fikk ta med godis og brus på skolen mens vi så en film. Før dette var det juleavslutning i kirka, der vi sang osv. jeg husker at jeg alltid hadde så lyst å opptre uten at nervøsiteten og usikkerheten og selvtilliten min ødela opptreden min, for de gangene jeg sang, var jeg alltid så nervøs og usikker.

Det å kjøpe julegaver var alltid en av favorittene mine. Jeg elsket å lage personlige fine gaver, og vertfall å gi bort gavene. Det var nesten mer stas for meg enn den som fikk gave. .

Julekaker måtte vi også ha. Og da var det spesielt kolakaker og pepperkaker som var mest populært. Ingen jul uten kolakaker.

Lille julaften var det juletrehugging. Da pleide alltid jeg, søsteren min og pappa å gå ut i skogen å lete etter den perfekte julegranen. Og med en gang vi kom hjem var det å pynte treet og resten av huset. Etter dett var det alltid grøt med mandel. Jeg husker at et år jeg fikk mandelen fikk jeg en hjemmestrikka julenisselue av stemoren min. det var stas.

På julaften da jeg stod opp var det alltid å løpe ned i stua og spent finne julestrømpen som nissen hadde fullt opp av godsaker. Hele formiddagen var det julestrømpe og julemorgen med askepott, reisen til julestjernen og Disney, like kos hvert år. Ingen jul uten. Når klokken nærmet seg 14.00 var det bare å hoppe i dusjen og få på finstasen. Så dro vi til kirken, sammen med resten av bygda. Det var alltid fint å møte på folk i finstasen sin, og ønske alle en god jul. I det klokkene ringer inn, husker jeg at den virkelige julestemningen er 100 % på plass. Da satt jeg gjennom hele gudstjenesten å gledet meg til resten av kvelden. Når i kom hjem luktet hele huset jul og julemiddag, så da var det rett til bords. Før jeg fikk spiseforstyrrelser var jeg også kresen på mat. Likte ikke kjøtt og fisk, så på julaften var det alltid melkesuppe, eller godt tilbehør.

Julemiddagen var alltid så lang, der vi ungene satt å trippet og var utålmodige fordi vi ville åpne pakker. Og det fikk vi tidsnok. Hvis vi skulle rekke alt så, for treet var alltid godt gjemt av alle pakkene.

Det som alltid var det aller viktigste og beste for meg i jula, var at hele familien var samlet og vi hadde det bra. For hvis alle hadde det bra, kunne jeg selv senke skuldrene, å kose meg jeg og…




I år ble jeg tidlig ferdig med julegavene, men innpakking gjenstår. Jeg gleder meg også til å bake kolakaker, som er det beste jeg vet. I år skal jeg bake masse, for alle de årene jeg har vært innlagt har de alltid bare hatt kjøpte juelekaker, ergo ingen kolakaker. Kun når jeg var hjemme på perm et par-tre ganger i løpet av jula.  Så i år skal det bakes. Jeg har allerede kjøpt meg husmorforkle. I år skal nesten hele familien feire jul sammen. Det blir koselig. Det er liksom i jula, man treffer familie og venner igjen, og det er alltid like hyggelig.



Vel, det var litt om mine barndomsminner om jula.


~Frida~

lørdag 3. desember 2016

valg og tid, det har jeg jo


Helt siden jeg kom hjem har jeg følt meg veldig utrygg. Det er kanskje ikke så rart. Alt er jo så nytt. Ny livssituasjon hvor jeg bor for meg selv for første gang. Alt som må gjøres i leiligheten og hverdagen som jeg må lære meg, ny psykolog, ny psykiater, ny fastlege, nye folk fra hjemmetjenesten. Det å være alene hele tiden. Alt som må passes på ift økonomi, praktiske ting, diverse møter osv. Alt er så nytt og utrygt.


 



Mesteparten av tiden er jeg alene, og når jeg er alene er jeg full av angst. Redd for å dissosiere, redd for å dø, redd for å gå ut, redd for å gå ut av sofaen. Sofaen har liksom blitt min trygge plass.  Jeg sliter veldig med hallusinasjoner. Jeg ser og hører ting fra fortiden min. når jeg opplever det skjer det noe i kroppen. Det blir satt i gang en voldsom reaksjon hver gang. Kroppen min husker. Det blir nesten som å gjenoppleve.  Og selv om jeg skjønner at det ikke er ekte, så er det så ekte som det kan bli der og da. Dette skjer veldig mye, og sammen med angsten ender det med at jeg dissosierer veldig mange timer i døgnet.

I tillegg så er det denne utmattelsen som har kommet.  Det er ikke overaskende for meg at jeg har fått en slik reaksjon. Jeg og kroppen min har vært gjennom så mye i så mange år.  Så det er ikke rart eller overaskende.

Jeg vet jo at dette er en fase jeg bare må gjennom. Og jeg prøver å tenke på alt jeg faktisk mestrer, med tanke på hvordan det har vært de siste 13 årene. Så egentlig er det jo helt utrolig for hver dag jeg fortsatt er her i leiligheten. Men jeg bruker mye tid på å stresse, og tenke på alt jeg skulle gjort, alt jeg skulle mestret, og at det at selve tiden går, gjør at jeg blir sint på meg selv. Det er jo masse jeg ønsker å få til. Jeg har så lyst å glemme fortiden min, få en pause, for jeg føler jeg blir jaget av den hver eneste dag. Nå har jeg alltid vært en utålmodig sjel, jeg har alltid ønsket å vært tre skritt foran der jeg egentlig er. Og jeg vet jo at jeg må leve med fortiden min og utfordringene mine. Det er bare at det er så krevende og vondt. Og jeg blir så lei innimellom. Det er vanskelig å akseptere at det skal være sånn. Men jeg vet med meg selv at jeg får ikke gjort noe med fortiden min. sånn er det bare. Det finnes vel bare en grense for meg å hvor mye jeg må tåle innimellom.

 


 

Så jeg får prøve å være tålmodig og at jeg bare må bruk tid. Jeg har jo tid. Det er det jeg har. Jeg har tid og jeg har et valg. Hver eneste dag. Jeg kan velge å fokusere på alt jeg ikke klarer og irritere meg over alle utfordringene, hate meg selv og være utålmodig. Eller jeg kan velge å på tross av alt som er vondt og alle utfordringene, forholde meg til at jeg kan be om hjelp, at jeg kan fokusere på alt jeg får til, at jeg har tid og være litt raus med meg selv. Fokusere på alt som er bra. Prøve å kose meg så mye jeg kan. Gjøre alt det nødvendige, og akseptere hvordan jeg har det akkurat her og nå. Akseptere følelsene.


Jeg har kommet langt. Det er ikke mer enn et halvt år siden jeg fortsatt lå i reimer på skjermet avdeling med fastvakt på østmarka. Det er ikke lenger enn et halvt år siden jeg fikk livet snudd på hodet og begynte på en forferdelig tøff og krevende vei, der jeg måtte lære alt jeg skulle ha gjort gjennom hele livet mitt på bare noen måneder, der jeg skulle eksponere meg i en ny og ukjent verden, og inni meg selv, en skadet og krenket og ødelagt sjel, og alle de tøffe takene jeg måtte face.  Det er ikke mer enn sju uker siden jeg ble utskrevet fra psykisk helsevern for første gang på flere år, og skulle inn i en tilværelse jeg aldri har vært før, der alt var nytt og utrygt, der jeg var den som skulle ha alt ansvar for meg selv og mitt liv, etter 13 år der andre har hatt ansvar for meg, og tatt valg for meg..

 


Jeg, som var gitt opp, et håpløst tilfelle, for ødelagt, for skadet, for traumatisert, dødssjuk, ingen fremtid, balanserende på en knivvegg mellom liv og død.  Se hvor jeg er i dag. Det er jo egentlig et mirakel. Selv om jobben jeg har gjort og gjør hver dag er utrolig krevende og vanskelig, så mestrer jeg det. Jeg fikk en ny sjanse, til å ta livet mitt tilbake. Og det er jo det jeg gjør.


 


Det er lett å grave seg ned i alt som er vondt, alt som ikke funker, alt som føles umulig, alt jeg ikke klarer. Da ser jeg ikke at jeg forholder meg faktisk til det som er vondt, jeg mestrer veldig mye, jeg gjør det umulige. Jeg er på vei.

Men det tar tid.





~Frida~

onsdag 30. november 2016

ny pc - mer blogging!

I dag fikk jeg ENDELIG kjøpt med ny pc! 😊

jeg har faktisk vært uten i over 1 år. Jeg kjente jeg trengte en pause fra pc/mac, fordi så mange av de jeg har hatt tidligere har tatt kvelden, ALT FOR TIDLIG, uten grunn. Utrolig kjipt og irriterende når jeg har mistet masse bilder, dokumenter, musikken min som jeg har jobbet mye med +++.

jeg er så utrolig fornøyd med den! :)

Dessuten har jeg klart meg helt fint med bare ipad og mobil. Men jeg trengte en ny pc nå, så det ble en "typ" julegave/belønning til meg selv. Så nå er det bare å sette i gang med prosjektene mine, lage musikk og begynne og skrive igjen, foto etc. Det blir selvfølgelig mye lettere for meg å blogge mer, og lage mer innholdsrike innlegg med bilder å sånn. De siste 2 årene har jeg jo blogget fra mobilen, og det er drygt. Jeg gleder meg til å begynne å blogge mer igjen.

....Som jeg skrev tidligere i dag, har jeg pyntet litt til jul i dag også. Jeg må ærlig innrømme at jeg begynte ganske tidlig i år egentlig. Men jeg synes at noe av "stashet" mitt kan brukes hele året. Veldig gla i engler, lys, alt som glitrer sølv og hvitt. Men jeg tror ikke jeg er alene om pynte tidlig. Jeg syns det blinker overalt allerede. koselig det.
Jeg tenkte jeg skulle vise noen bilder med pynten min. Bare så det er sagt, er jeg ikke ferdig enda, men jeg føler det er litt tidlig å dra frem juletreet å sånt enda. hehe :)












mesteparten av dette har jeg kjøpt på clas olson, nille, kid, kremerhuset.
De har jo så utrolig mye utvalg på "billigbutikkene".
Jeg synes det er kjempegøy å dra på clas olsson for eksempel. De har så mye rart. Finner alltid masse der. Så er det jo så billig i tillegg, så det går jo ann å handle en del uten å bli ruinert.
Det som er så greit med det, er jo at man kan kjøpe ny julepynt hvert år.

Det gjør vertfall jeg!
ha en fin kveld folkens ;)


~Frida~

jeg skal ta deg imot,julen

I dag har vært en bra dag. Endelig en bra dag. Det har gått i ett siden jeg stod opp.
Jeg har pyntet til jul, og gjort leiligheten min kjempekoslig. Det kjenner jeg er viktig.
Det har egentlig alltid vært viktig. å ha det hjemmekoslig. Det har jeg hatt uansett om jeg har vært på isolat i akuttpsykiatrien, eller på DPS eller på akuttpost.

gjett om det har vært nevnt oppgjennom årene. At jeg har drasset inn alt jeg eier omtrent, og pyntet og gjort det hjemmekoselig. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg først skal være sperret inne, så kan jeg like så gjøre det beste ut av det. Det har også gjort at jeg har følt meg mer trygg.

Det merker jeg nå også. Det hjelper på trygghetsfølelsen.

Men det merkelige er at det enda ikke har gått opp for meg at jeg er utskrevet, og skal klare meg selv. Jeg forholder meg til det på alle måter, men jeg merker at jeg fortsatt flykter litt fra akkurat det. Det er kanskje derfor det ikke har gått opp for meg også.
Før jeg ble utskrevet så jeg for meg at jeg kom til å få en eller annen reaksjon, den har enda ikke kommet. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg er okkupert med å forholde meg til alle utfordringene mine. og hele tiden prøver å avlede meg.

Men sånn innimellom kommer ting til overflaten. ting jeg ikke har kjent før. Det kommer ann på hva det er, men noen ganger er det en god følelse. som i dag. andre ganger er det vondt.

Jeg regner med det kommer en del av det i jula. jula er en vanskelig tid. Men jeg skal ta den imot og ønske den velkommen, fordi jeg vet at jeg brukte å elske jula. Det var min favoritthøytid. Så jeg har pyntet. Det er lys og varme i hjemmet. Kanskje etter hvert kommer det inn til meg og. Jeg håper det. Jeg håper virkelig dette blir en god jul. Jeg skal feire den med hele familien. Jeg har alltid følt med ensom og fortvilt i jula etter jeg ble syk. Men det var fordi det var sykdommen min som feiret.

i år er det min tur til å feire jul.

~Frida~

mandag 28. november 2016

Dere gjør meg til en kasteball, mens jeg prøver å bygge meg opp og mitt liv.

Nå har jeg etter en årevis krig og vært innlagt, endelig klart å oppnå det de fleste så på som umulig, klart å komme meg ut i den virkelige verden der jeg nå er i stand til å ta ansvar for meg selv og alt det innebærer. Jeg har et fantastisk hjelpeapparat rundt meg som hjelper meg slik at jeg kan fungere i egen bolig. Endelig. Og det er en kamp hver eneste dag som krever alt av meg. 

Men det er selvfølgelig enkelte ting som får ting til å rase litt sammen. Jeg har ikke skrevet så mye om dette på bloggen min. Men i flere år har det foregått en kamp mellom to kommuner som har gått utover meg. De sitter på toppen å tar avgjørelser uten å ane hvor mye skade det gjør. Denne saken gjør det vanskelig for meg å klare å fokusere på jobben min hver dag, når de slipper bomber innimellom. Når de gir meg grunner til å føle at jeg ikke hører til verken her eller der. For dem handler det om økonomi, og to toppsjefer nekter å gi seg.

For meg handler det om alt. For de bombene de slipper ut, gjør at jeg aldri har noe garanti for om jeg kan fortsette å bo her, hvor lenge. De bare ødelegger alt jeg prøver å bygge opp hele tiden. 
Og for dem er det snakk om å ha rett og penger. De er ikke engang en del av livet mitt i hverdagen. De ser ikke hvor viktig det er at jeg får bo her, og istedenfor å bidra til at jeg etter 13 år kan fungere i leiligheten min, og fortsette den fantastiske jobben jeg har startet, så kommer disse bombene. 

De ser ikke hvor stor skade det gjør. Og hvis det er snakk om penger, så sløser staten mye mindre penger på meg når jeg ikke er innlagt. For dem handler det om penger. For meg handler det om hele livet mitt og livet jeg holder på å bygge opp.

Og helt siden jeg byttet kommune, som jeg ble oppfordret til AV DEM, for å få et bedre tilbud, så har de motarbeidet meg.

Jeg gir alt jeg har hver eneste dag for å klare å fungere her i leiligheten som jeg skal føle er mitt hjem. Men hvordan skal jeg klare det hvis jeg når som helst kan miste det, hvis jeg verken hører til i agdenes eller orkdal. Hvis de aldri møter opp til møter hvor vi sammen skal finne løsninger som gjør at jeg kan fortsette denne jobben. Hvis de ikke klarer å se hvor viktig det er at de må samarbeide, for mitt beste, istedenfor for å oppføre seg Som trassige tenåringer som ikke klarer å bli enige, og dermed la alt gå utover meg. Slik at jeg hele tiden sitter å venter på neste bombe, istedenfor å stole på de som liksom skal hjelpe mennesker. Jeg har fått lovnader i flere år. Gang pågang har jeg og teamet mitt tilpasset oss.

Jeg prøver alt jeg kan å være et menneske istedenfor et offer,og det koster meg alt, hver eneste dag. Men når dere motarbeider meg er jeg bare en kasteball, og det er det dere som gjør meg til, mens jeg kjemper min livs kamp hver eneste dag.

Jeg synes det er så uverdig og uproffesjonellt å behandle mennesker som kasteballer pga av at økonomi betyr mer for dem. Hvorfor kan de ikke heller støtte alt jeg har brukt 13 år, store deler av barndommen og ungdomstiden min på. Er det ikke belastende Og krevende nok det jeg og mine står i hver eneste dag?

Det er nok nå!  Jeg nekter å la dere ødelegge alt jeg har bygd opp. Jeg og mine har måttet funnet oss i mye, men ikke dette. Ikke dette! 

~Frida~

søndag 27. november 2016

Belteleggingen ble jeg vant til, og det skremmer meg i dag.

Jeg ser at det er mye fokus rundt beltelegging i psykiatrien,og det er BRA! Det er så bra at mennesker som er gjort til mer offer i systemet forteller. Det er åpenhet som skal til for å spre kunnskap.
Og det trengs. Det er så mye makt i et tvangsvedtak  og tvangsmidler, at det ofte er vanskelig som pasient å få medhold og bli hørt, fordi de fleste mener at leger har kunnskap nok til å vite hva som er best. Dessverre skjer det maktmisbruk i ulike former i helsevesenet hele tiden. 
Jeg personlig har opplevd mye av dette. Når jeg tenker tilbake husker jeg at jeg tenkte:

"hvem skal tro meg, en psykiatrisk pasient overfor leger og psykiatere som visstnok skal vite mitt beste? Hvem skal tro meg og se meg hvor vondt det er, hver gang de stropper meg fast inn i mitt traumehelvene?  Nei, ingen"


fokuset rundt tvangsbruk fremmer minner i min historie også.
Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi jeg vet at de fleste gangene jeg ble lagt i reimer var det med på å redde livet mitt. Men det var mange ganger det gjorde meg sykere. Jeg tror at de tusenvis av gangene jeg ble lagt i reimer for å tvangsfores gjorde de det for å redde livet mitt. Og jeg tror ikke de skjønte hvor traumatisk det var for meg, men vanskelige valg måtte tas for å berge livet mitt. Sånn er det bare. 
Men jeg har også vært med på å bli lagt i reimer i 4 1/2 måned døgnet rundt i totalt uforsvarlighet mtp den fysiske helsa mi. Denne overlegen som gjorde dette gjorde det for å gi meg en lærepenge,akkurat som kirurgen som opererte meg med åpen buk på akuttmottaket i våken tilstand,uten narkose,smertelindring og bedøvelse. Jeg ble holdt nede av flere sykepleiere mens han i sinne kjeftet på meg og opererte meg. Nok et traume. 
Da å tenkte jeg

 "Hvem vil tro meg,en psykiatrisk pasient uten makt,overfor en kirurg med masse makt? Hvem vil tro meg?"

Det er en helt utrolig fæl situasjon å være i. Å være på tvang og bli reimlagt eller holdt der maktmisbruk skjer. I en pasient rolle, spesielt i psykiatri er det ingen grenser for hva en lege,sykepleier,psykolog kan si og begrunne med,iforhold til hva en pasient som er i krise.en pasient som bare må tåle og tåle, fordi ingen hører.
Det skremmer meg å si dette, men jeg trodde alt dette skjedde fordi jeg fortjente det. I årevis. Jeg ble vant til det. Det skremmer meg å tenke på hvor mye jeg har måttet tåle å finne meg i.

Det trengs at helsepersonell får mer kunnskap til hvordan de kan prøve å unngå tvangsmidler hvis overhode mulig, og heller bruke flere ressurser til å nå inn til pasienten. Alle som er på behandling i psykisk helsevern er sårbare og har som regel tøffe historier og opplevelser både i minne og i hver celle. Det å bli stoppet fast kan trigge ting som gjør at alt forverrer seg. Og at man er enda et skritt lenger unna å nå inn. 

For når noen kanskje trenger og bli sett og hørt, uansett hvordan man komuniserer, så må det være fokuset. Det er helt utrolig hva jeg har sett av kompliserte sykdomsbilder der de egentlig bare trenger å bli sett.

Og det som er så dumt med reiming og andre tvangsmidler, er at jeg ble vant til det.  
Jeg ble vant til at hvis angsten eller følelsene kom, som gjorde at jeg ble utrolig redd og urolig, så ble jeg straffet med å bli beltelagt. 
Og alle disse årene der jeg har vært på evig flukt fra følelser og traumer, fordi jeg har lært at det straffer seg å gjøre det motsatte, gjorde at belteleggingen opprettholdte dette, når det jeg egentlig trengte alle disse årene var å konfrontere og gi plass og bli kjent med følelsene i trygge rammer. 

Derfor syns jeg det er utrolig bra at folk deler sine opplevelser nå. Det trengs. Som sagt er det helt utrolig hvor mye sjokkerende som skjer i helsevesenet, som folk ikke engang kunne forestilt seg.

Så til alle som opplever eller har opplevd krenkelser og maktmisbruk,
Det skal ikke være sånn. Og dere fortjener det ikke. Bruk stemmen din,og snakk,skriv,fortell det til noen. Bruk den makten DU har til å velge å dele. Det fortjener du.

~Frida~

fredag 25. november 2016

I can rest ~at last♡

Jeg sitter stille. Jeg har tillatt meg selv å sitte stille mens det stormer inni meg,rundt meg,overalt. 
Jeg er redd, men jeg kjenner at jeg tåler det. Jeg er et sted i meg selv jeg aldri har vært. Å la alt komme. Jeg kjenner at jeg er på vei inn på en reise i meg selv. Et helt liv med fortrengte følelser vil ut. Sorg, masse sorg. Fortvilelse, sinne, lengsel, håpløshet,frykt, selvhat, skamog skyld i massevis. Jeg kjenner det vil ut, og endelig har jeg kommet dit at jeg snart er klar for å la det komme. Jeg tror ikke jeg er redd. Jeg må på denne reisen alene. Fordi det er mitt. 

Dette kommer til å ta tid. Og jeg vet det er en prosess jeg må gjennom.
Det jeg kjenner nå er utmattelse. En form for utmattelse jeg aldri har følt før. Etter 13 lange krevende år for meg og kroppen min med enorme stormer og kriger. Jeg har vært i krigsmodus. Nå kommer ettervirkningene på alt. Jeg tror de kommer nå fordi jeg er klar for det. Og endelig klarer jeg å tillate å ta vare på meg selv ved å lytte til kroppen min. Jeg er utmattet, så nå må jeg hvile. Det kommer nok til å være sånn en stund. Det kjennes ut som jeg har utført triatlon i 13 år uten pause. Og at jeg endelig har stoppet og fallt langflat rett ned,ute av stand til å anstrenge meg. Og det er greit. Sånn er det for meg nå. Og det er greit. Jeg kan hvile-endelig.

~Frida~