mandag 26. juni 2017

tida flyr fortere og fortere, fortere og forbi meg gang på gang!

DET SKREMMER MEG Å TENKE OG REGISTRERE 
AT
 TIDA SOM SKULLE LEGE SÅR, 
FLYR FORBI MEG MENS JEG HAR LIKE VONDT, 
DET SKREMMER MEG Å TENKE AT 
TIDA ER DET ENESTE JEG HAR NOEN GANGER, 
OG JEG KOMMER INGEN VEI. 
JEG SNAKKER MED HJ.TJENESTEN HVER DAG,
 DE SIER OGSÅ AT TIDA GÅR FORT. 
MEN NOEN AV DE ER PÅ LIK ALDER SOM MEG 
OG HAR ALLEREDE UTDANNING, JOBB, BARN.
 DE HAR BYGGET SEG ET LIV.
 OG SELV OM JEG ER UTSKREVET ,
 SÅ SITTER JEG FORTSATT PÅ DEN SAMME SIDEN AV BORDET.
 DAG ETTER DAG.
 VISSTNOK I MITT EGET HJEM NÅ,
 MEN JEG FØLER AT JEG IKKE KOMMER NOEN VEI.
 JEG KUNNE ØNSKE JEG KUNNE DELT DET 
JEG SLITER MEST MED AKKURAT NÅ, 
MEN JEG KAN IKKE DELE DET MED NOEN.
 DET ER SÅ ENSOMT Å VÆRE I DET ALENE. 


ja, det er mitt eget valg. men dessverre er det  veldig sammensatte og kompliserte ting, 
og jeg som sliter med katastrofeangst er redd for det meste kan skje hvis jeg deler disse tingene. men sånn kort og enkelt sammensatt så handler det om om jeg for første gang i livet mitt skal velge meg selv, istede for alle andre ved å holde tilbake dette.jeg velger de andre hver dag. det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. så hvis jeg fortsetter å velge andre vil de bety at jeg fortsetter alene herfra. da regner jeg med det blir en inn og ut fra institusjoner/sykehus, helt til det plutselig skjer. mitt verste mareritt. å dø i traumet mitt. det er nok mest sannsynlig det som kommer til å skje, for som sagt. jeg klarer ikke å gi opp. så jeg klarer ikke å ta selvmord heller. 
til tross for all dritten jeg har blitt utsatt for opp gjennom barndommen og livet, så har jeg forsatt troen på livet og at det er en mening med at jeg fortsatt eksisterer,hvertfall når kirurgene og legene på østmarka sier at det er et mirakel at jeg er i livet. og at jeg skulle ikke vært i live med tanke på alt kroppen min har vært gjennom. ingen overlever det, har jeg hørt noen ganger. så ja, jeg er heldig. 
det sier jeg alltid til folk som syns synd på meg. det er ikke synd på meg, jeg er heldig, jeg har verdens beste familie og et godt hjelpeapparet og en realistisk sjanse til å bli noe. 
for det er ikke noe selvfølge i dag. slett ikke. 

hvis jeg velger meg selv, så er det å dra tilbake til bet, å dele disse tingene å fullføre det siste og verste fjellet. 
etter det ligger verden for mine føtter.

s da vil jeg enten bli sykepleier, eller bruke min historie til å hjelpe andre med foredrag, og dokumentar. jeg har kontakter rundt omkring til at mye sånne ting er realitisk. det er visst mange som har tro på meg og vil bruke historien min til å forskjellige ting. jeg får forespørsler ganske ofte. men jeg takker trist nei, gang på gang, og tenker ikke enda. jeg har ingen ting å gi akkurat nå. jeg har nok med meg selv. 


 men som alltid klarer jeg ikke å gi opp, hehe, heldigvis. så jeg får håpe at jeg en dag veldig snart tar igjen tida, og velger en av de to veiene.

~~ så til neste gang, ta vare på minuttene, timene tar vare på seg selv.~~

~Frida Olivia~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist