lørdag 17. august 2013

følelsen av å kjenne følelser igjen

hei og hopp sann!
Nå kom jeg akkurat inn etter å ha tilbringt en fantastisk lørdag med kjæresten min som det er meningen jeg skal gjøre. Jeg befinner meg på østmarka på akuttpost 4. Her har jeg vært i en to ukers tid. Jeg må si at dette har vært en av mine bedre opphold på Østmarka. Selv om det sitter i veggene, så har det ikke vært noen form for tvang eller uhyggelige opplevelser denne gang. Det har handlet om andre ting denne gang. ja, det har handlet om å redde liv, men på en annen måte denne gang. Dere skjønner at når man har vært syk på så mange forskjellige måter, eller at symptomer har utartet seg på så ulike vis i nesten 10 år, skjønner man at det ligger noe forferdelig vondt og trasig bak alt. Men jeg har i årevis bare flyktet fra dette vonde, og fått ut smerten enten ved anoreksi, bulimi eller selvskading. Det har vært min måte å kontrollere følelsene mine på. Og jeg har ikke vært mottakelig for å tørre å utsette meg for å kjenne på følelser heller. Det som er rart er at når man fortrenger følelser, forsvinner også de gode. Så ordentlig glede i hjerte er det lenge siden jeg har kjent. Det vi har hatt fokus på under denne innleggelsen på Østmarka har vært et høyt fokus på å UNNGÅ at jeg skal få ut følelser på destruktive måter. Dvs fastvakt og full støtte. På den måten har jeg blitt på en måte tvingt til å få ut følelsene på et vis. La meg forklare.
Når jeg føler jeg må skade meg selv får jeg alltid en tanke før jeg gjør det. Hvis man tenker at tanken kommer først, så kommer handling etterpå. Det er alltid en rekke ting som skjer fra tanke til handling, og det er mellom de to fasene min jobb ligger. Den jobber har jeg utforsket litt disse dagene jeg har vært her.. Jeg har hatt noen sammen med meg hele tiden, og så har jeg fått i oppgave å hver halvtime prøve å si akkurat hvordan jeg har det der og da, om tanken er sterk eller svak, og om hva jeg trenger for å mestre. Det har jeg klart. Jeg har mestret å avlede meg selv ved å avbryte før tanken blir til handling. På den måten kommer jeg mer i kontakt med følelsene mine, og jeg har fått hjelp til å takle dem. Og som jeg sa i stad er det også gode følelser. Som i dag, når jeg har vært ute sammen med kjæresten min hele kvelden og bare gjort masse friske ting. Det er så herlig. Jeg har kjent aner av frihet og masse glede. Det er litt rart, for det er så sjelden jeg føler det sånn, men jeg må si at jeg er veldig veldig takknemlig for denne dagen, og veldig glad for alt jeg har klart og opplevd. I morgen skal jeg hjem en tur. Jeg har bestemt meg for å flytte hjem igjen. Jeg tror at jeg har det mye bedre hvis jeg bor i samme hus på rommet mitt hos mamma. Der får jeg hjelp til både mat, struktur og skole.
ha en fin helg
~Frida~

fredag 9. august 2013

hvor er frida?

Det er grytidlig. Ikke engang måkene har begynt å skrike der ute. Dagen har ikke begynt. I det stille ligger jeg å undrer. For et liv jeg har hatt. For et liv jeg har måttet tåle å overlevd. Jeg skal ikke gå i detaljnivå, men i 9 år har jeg vært under en helt forferdelig sykdom som rett og slett har tatt ifra meg alt, og kun gitt smerte og skam og sår tilbake. Den har fått meg til å gjøre grusomme ting mot meg selv. Det er helt forferdelig. Hvis man ser på kroppen min på alle arrene jeg har, skjønner man det. Man kan jo si at jeg mistet livet mitt til sykdommen da jeg var elleve år gammel. Fra å være et helt frisk jente med mange ressurser og egenskaper, venner og verdier til å bli et spøkelse av meg selv. Sykdommen har tatt fra meg alt. All glede, alle gode minner, all energi, all selvtillit, all konsentrasjon osv. Jeg er faktisk der at jeg ikke klarer å leve mitt eget liv.
Og det er en fæl tanke. Jeg er tjue år, og jeg klarer ikke å leve. Jeg sier ikke at jeg vil dø, for det er uaktuelt, men jeg er fastlåst i en forferdelig sykdomsverden. Det er trist å tenke på, for jeg vil mer enn noe annet leve.

Derfor har jeg bestemt meg for å begynne på skolen til høsten. Jeg skal forlate leiligheten jeg har hatt i ett år nå, og flytte hjem til mamma igjen. Og jeg skal gi meg selv tid og en ny sjanse te å leve.

Akkurat nå er jeg på Østmarka, og skal være her noen dager til jeg har blitt litt bedre. håper jeg klarer å komme meg litt før skolen starter og flytteprosjekt.
~Frida~

tirsdag 6. august 2013

tilbake til livet

~kulde
~mørkt
~et hav av salte tårer
Jeg balanserte på tornestien, bak meg var det for mørkt til å se, men jeg enset liv som går tapt.mitt?
på sidene av  tornestien var det ulike verktøy som jeg kunne plukke med meg i kampen mot døden.
For det var den jeg skulle møte. Det var døden jeg så i øynene. Tornestien min vendte nedover. Det som kunne stoppe meg fra å falle var hvis det kom hender som tok tak i mine og reddet meg, eller hvis jeg klarte å balansere på en av tornene. Det gjorde uansett vondt da også. En smerterik ferd fra livet som har vart i ni år. stien har vært så glatt. Og innimellom klarte jeg å bruke verktøyene til å kravle meg opp igjen. For lyset, det så jeg også, men jeg klarte bare ikke å nå det. Det gjorde vondt å ikke kunne bære lyset inni hjertet mitt som alle andre. Det gjorde vondt å hele tiden kjenne en smertens jag på innsiden. Alt jeg ville var jo å være fri. I hjertet mitt var det drømmer. åh, så mange drømmer det var der inne. Av og til kunne jeg bare være der inne i hjertet og leve litt der. For på utsiden herjet en evig krig som jeg ikke ville være i. Jeg gjorde hva som helst for å flykte fra krigen. Men det jeg ikke visste var at for hver gang jeg flyktet balanserte jeg enda mer på den glatte tornestien og havnet lengre ned, og der var det enda mer krig. Så da kunne jeg ikke flykte fra den forferdelige smertekrigen heller.
mange sto ved min side mens jeg gjispet etter luft, falt og slo sår, kjempet, blødde, gråt, lengtet...
Det gjorde så vondt i hjertene deres også. Alt de kunne gjøre var å stå å se på og prøve å få meg til å kjempe imot døden. Men av og til såg de dødsangsten. Det var akkurat som at de visste at jeg visste at døden snart skulle ta meg. Og når jeg aksepterte krigen og gav meg over, fikk jeg oppleve spesielle øyeblikk av glede og frihet. da slapp smerten en stund. Da kunne jeg danse i kjærlighet med mine kjære. Da kunne jeg smile av glede fordi jeg visste at smerten snart skulle ta slutt. Plutselig så falt jeg. Plutselig stoppet tiden, veien, alt.. Plutselig skjedde krisen... Jeg svevde et sted mellom liv og død, hvor ingenting gir noen mening, hvor ingenting betyr noe, hvor ikke smerte fins, hvor tiden står stille, hvor du er den enesten som stopper å puste, mens de rundt deg gjør alt for å gjennopplive min stakkars kropp. liv eller død. Enda har jeg overlevd. Jeg har klart å funnet måter til å ikke falle i dødsriket enda. Det som er så rart er at jeg opplever glede hver gang etter å ha sett døden i øynene. Det virker som at døden ikke er vakker. døden er ikke frihet. Man kan mange ganger kjempe om å bli fri, men det er noe man må kjempe for å bli, i det livet man har fått.
Jeg går enda på stien min etter å ha overlevd døden nok en gang. jeg vil ha livet. Jeg er villig til å kjempe for min frihet, for jeg vet at den finnes der ute, og det er meningen at jeg skal finne den. Så jeg fortsetter å lete.

ja, jeg leter. livet er slettes ikke lett. Jeg har opplevd motgang i livet i 9 år nå. Men det siste året har jeg sett at det er mange som kjemper med meg for at jeg skal få livet tilbake igjen. For det er mulig. Man må bare innse at mørket finnes der, og heller ta vare på og bygge på de gledene og positive tingene som finnes også. Og viktigst være takknemlig for at de er der. Selv om de er sjeldne. Det finnes så utrolige mange måter å lide på hvis man tenker på hele verden i alle land. Alle har ulike sår enten på innsiden eller utsiden. Uansett hvor vanskelig det er gjelder det å akseptere dem, for å klare å leve på det som er bra i livet. Jeg har masse bra i livet mitt,  og det er derfor jeg er i live i dag. Jeg har ganske mange sår på innsiden, og jeg har måttet kjempet i håp om å få delta aktivt i kjærlighet og glede i mitt eget liv igjen. Det har vært tøft. og som jeg sier er det av og til at jeg har gidd opp. Det er da jeg har vært så heldig at jeg har så mange rundt meg som har støttet meg opp mot livet igjen.

Men livet er tøft. Alt for tøft noen ganger. av og til ønsker man rett og slett å forsvinne fra livet for alt gjør så vondt. Når man får slike tanker føler man at de er ulovlige, for de er farlige. Det er da man MÅ skjønne at det er en selv som sitter med MAKTEN. For det er oss selv, ene og alene som bestemmer om vi vil innvolvere oss i de tankene som kommer. Det går ann å "Leke" litt med de tankene. Det går ann å få dem ut og ufarliggjøre dem, skjønne dem, og akseptere dem og ta dem på alvor. Det er tankene som er der, så det får de bare være, men det er vi som bestemmer om man vil høre på tankene eller dele dem og gi mindre plass til dem.

husk, livet er for dyrebart til å miste. Det finnes mange måter å miste sitt eget liv på, og det betyr ikke nødvendigvis å dø. Det som er sikkert er at alle fortjener å leve det livet vi alle er så heldige å ha fått, og for din og andres skyld, VÆR TAKKNEMLIG!
~Frida~