mandag 16. januar 2017

bobmen ini meg, + de personlige skadene man ubevist fpr gjennom år i systemet

jeg har litt dårlig sammvittighet for at jeg ikke deler så mye av denne prosessen jeg er i nå. så jeg skal dele litt i dag.


Grunnen til det er at det er veldig personlig,  jeg føler at jeg har en bombe inni meg. en bombe med ting jeg har holdt for meg selv. alt er veldig komplisert og sammensatt, og jeg står i noen grusomme dilemmaer.
jeg kan si såppas at skal jeg stole på katastrofeangsten min som ble utviklet fra et traume som sitter i ryggmargen min og alle celler, hvis bomben går av er jeg redd katastrofene blir virkelige og fatale. katastrofene opplever jeg hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen, noen dager hele tiden, i form av mareritt, hallusinasjoner, stemmer, gjennopplevelser, så jeg kan vel si at etter hver dag som går blir jeg enda mer redd for å slippe ut denne bomben. det ligger vel litt i personligheten min også at jeg aldri ville gjort noe som gjør at andre ikke har det bra, altså såre noen, og jeg har gjennom hele livet mitt måttet skåne, tilpasset meg, akseptert, fordi jeg ikke klarer å si nei, eller sette grenser, eller stå opp for meg selv, eller tenke på meg selv først. hvis bomben ikke går av er jeg redd det er det jeg må fortsette med til en hvis grad. jeg har blitt mer selvhevdende, men i enkelte ting klarer jeg det ikke fordi jeg klarer ikke å såre andre, så da velger jeg heller å tåle, tilpasse meg, skåne.
etter at jeg begynte bet-behandlingen har jeg ofte lært og kjent at sannheten svir. kanskje er det bedre at den ikke kommer frem. det blir ikke bedre for meg, men de det gjelder kan fortsette å leve livene mine uten å merke noe av denne bomben,

jeg står i flere dilemmaer nå. men de er alle litt sammensatte.
jeg har begynt på en vei mens jeg var på bet, så reiste jeg hjem fordi jeg trengte en hvilepause etter 6 måneder med helvete(som funket), men etter at jeg kom hjem og plutselig etter 13 år innlagt med strenge rammer, kommer ut i den virkelige verden, i egen leilighet hvor jeg skal ta vare på meg selv og alt det innebærer, en helt ny situasjon med store kontraster til det jeg er vant til. alt er forferdelig skummelt, og behovet mitt for å hvile er stort etter så mange år der kroppen har vært som en tornado, og etter disse 6 månedene der jeg ikke visste opp ned på meg selv fordi det var så krevende, veldig utmattet. men slik som ting er nå, som jeg har beskrevet før, av angst og mareritt, hallusinasjoner som setter i gang afganistan i kroppen min, gjennopplevelser, bulimi, anoreksi, kroppen bruker så mye energi hele døgnet at jeg aldri får hentet meg inn og dermed blir mer utmattet for hver dag som går.
som igjen gjør at jeg blir stresset over at jeg ikke får jobbet med disse dilemmaene.
jeg vet jeg har tid, og jeg trenger tid, for dette er store tøffe tak og valg som krever at jeg er motivert og bestemt på at det er det riktige å gjøre. 
hvis jeg velger meg selv og drømmen min, og fullfører bet-behandlingen. skal jeg bruke erfaringen mine til å hjelpe andre som også står fast, som er gitt opp av systemet, som har prøvd alt, som er redd for følelser, som trenger å bli sett. å fortelle dem at det finnes en vei, det finnes muligheter, og det finnes valg, som alle har, men som man har mistet forholdet til etter år i systemet.

for når man sliter med unnvikelseslidelser som spiseforstyrrelser, selvskading, rus og alkohol etc., så flykter man fra virkeligheten. følelsene blir farlige, og i over år beviser systemet dettte for en, fordi man blir dopet ned med alle slags medisiner, man blir passet på som barn, andre velger for deg, tiltak som reiming og tvangsforing. dette er tiltak som berger liv ja, men når man i bun og grunn trenger å bli sett blir slike ting trygt. for noen er det å bli holdt av 5 personer omsorg, hvis man aldri har fått en klem før, for noen er det er det å bli reimet fast og tvangsforet mens det sitter personer trygt, fordi man kanskje aldri har blitt tatt vare på av andre i barndommen. for noen kan det å ha fastvakt være trygt, fordi man aldri hadde barnevakt eller at foreldre aldri hadde tid.
det er selvfølgelig ikke verken de ansatte eller pasienten bevist på. men noen ganger er det disse tingene som gjør at man velger å gå i ring i de samme ritualene, pga omsorgen. men man kommer lengre og lenge fra målet, og man blir sykere og sykere, fordi man har lært å kjenne systemet så godt at man vet akkurat hva som skal til for å få ønsket reaksjon. dessverre blir også ansatte vant til ting, uansett hvor alvorlig det er, men for å få samme reaksjon og omsorg så blir utrykket i form av selvskading for eksempel mer og mer ekstremt og alvorlig, fordi en vet at man blir berget uansett.
dette er det forsket på. jeg sier ikke at det er sånn for alle, men for veldig mange er det slik, uten at noen er bevist på det.  jeg kan si at da jeg var på bet ble jeg bevist på en del ting som dette jeg kjenner meg igjen i. jeg mistet meg selv helt i systemet, og den viktige utviklingen som andre får i oppveksten uteblir, for andre gjør alt for deg, så da forblir man et offer uten evnen til å ta vare på seg selv, men egentlig er man full av resurser som har visnet.
denne kunnskapen fikk jeg på bet, og i ettertid har jeg sett hvor skadelig det har vært for meg å bo på instutisjon alle disse årene... det er ikke rart det ikke er noe håp når man er er brettet andre spiller brikkene på. det sier litt når jeg kom på bet å ikke trodde på at jeg hadde evnen til å velge, at det var umulig. og når jeg skjønte hva et valg var å at jeg kunne påvirke ting, som for eksempel å gjøre ting jeg hadde lyst til, si det jeg mente, si nei, selv om det ar vanskelig , så var det for meg fascinerende å se at andre tok hensyn til mine valg. at jeg i samspill med andre kunne flytte brikker.

Det er mange slike tilfeller i systemet som er gitt opp. det er veldig fortvilende syns jeg.
det er ikke så mye jeg kan gjøre med det akkurat nå. men jeg kommer til å fortsette å skrive om det.  jeg skrev dette i håp om at disse menneskene kanskje leser dette og fanger det opp. kanskje er dette et frø i et vendepunkt for noen.



dette ble et litt blandet innhold. jaja.

ha en fin dag


~Frida~

1 kommentar:

  1. Takk for et innsiktsfull innlegg.det gav meg mye å tenke på. Takk.

    SvarSlett

gode ord dør sist