onsdag 28. januar 2015

kveldstanker

Jeg er litt trist i dag. Tenker mye. Tenker på hvor lang tid dette har tatt. hvor mange år jeg har kastet bort. de rundt meg sier at jeg kan dø når som helst pga skadene i magen, men jeg føler meg allerede død. I forrige uke fikk jeg en kraftig infeksjon. hadde nesten 41 i feber og var veldig dårlig. Da trodde jeg at jeg skulle dø. Det er det legene sier. Det skal bare en infeksjon til, før den stakkars kroppen min gir opp. Men nå prøver jeg å gjøre alt som står i min makt for å unngå infeksjoner og at magen skal gro, selv om det vil ta månedsvis.

Stemmene plager meg mye for tida. Spesielt nå som jeg spiser bra. Jeg føler meg som en feit gris, og det er det stemmene forteller meg også. Det er vanskelig å være tilstede i virkeligheten, for alt gjør så vondt. Men jeg prøver å bare ta en dag i gangen og leve her og nå. Men så er jo det så vondt, så det frister å bare sove bort dagene. Jeg pleier å bli slik når jeg har vært "innelåst" et par uker. Det er jo ikke naturlig for oss mennesker å bli holdt inne i et låst rom. Men nå føler jeg at timeouten min begynner å ende og jeg kan dra tilbake til Orkdal, så det er det som skal skje neste uke. Gleder meg veldig til å komme hjem til orkdal igjen. Rart å kalle orkdal for hjem, men det er jo der jeg bor nå. gleder meg til å være i leiligheten igjen, møte folk.. føler meg så ensom og deppa her inne.
Jeg gleder meg bare til å gå ut når jeg føler for det. Jeg har ikke vært ute på to uker. Men i morgen skal jeg heldigvis få lov å dra en tur på butikken :)

nå er det natta her... :)
~Frida~

hold mitt hjerte

en live- opptreden fra børge pedersen. Noe av det vakreste jeg har hørt

~Frida~

mine to skatter

ville bare skrive et innlegg om mine to skatter som jeg er så glad i. Jeg snakker om tantebarna mine.
Jeg husker den dagen jeg kom hjem på perm og jeg fikk den fantastiske beskjeden om at jeg skulle bli tante. tårene triller, for jeg ble så glad. Endelig skulle jeg få være noe for noen. Jeg skulle få være tante til lille Aurora, som fikk en litt tøff start på livet.

Men som ble til ei fantastisk lita frøken frisk som en fisk og høyt elsket av alle. Full av liv! 

Jenta mi <3 
så god du er, og så glad jeg er i deg. Hver gang vi treffes springer du mot meg og hopper opp i armene mine. hver gang banker hjertet mitt når du sier "jeg er glad i deg tante" eller "love you". 
Du minner meg sånn om meg selv. Så bekymringsløs og lykkelig. 
Da jeg bar deg opp til dåpen bestemte jeg meg for at jeg skulle bli verdens beste tante for deg. Det løfte skal jeg oppfylle, selv om jeg ikke har gjort det enda. Det er vondt at jeg får se deg så sjeldent, men så utrolig godt hver gang jeg møter deg og gliset ditt.



 Seks år senere, kom lille Alfred til verden. en stor og god plugg som har blitt til verdens søteste sjarmis. han har alltid et smil på lur når han får oppmerksomheten.
mitt første møte med lille alfred


 Jeg er så glade i dere mine skatter. Mitt største ønske er å være en god tante for dere <3






~Frida~

fredag 16. januar 2015

svar på spørsmålsrunden -




  1. FEEL FREE!
  2. Her har dere svarene på sprøsmålsrunden. beklager at jeg var så sen. håper dere blir fornøyde med svarene. 
  3. ---------------------------------------------------------------------------
  4. Har du kontroll når du skader deg,eller er det ubevisst?
    Hvilken post er du egentlig på?

    Svar: før sommeren i fjord ble jeg nøye utredet av eksperter fra ullevål for å finne ut hva denne livsfarlige selvskadingen var, hvordan jeg klarte å utføre det(pga at det er veldi smertefullt), hvorfor jeg gjorde det, triggere osv. Det vi fant ut var at jeg gjør noe som heter psykoseorganisert selvskading. Det betyr at jeg er ikke meg selv når jeg er det. Jeg er psykotisk, og at når jeg er i den psykosen er veldig paranoid og ser,hører, føler og kjenner ting som får meg til å skade meg veldig alvolig. Jeg kommer til et punkt hvor jeg mister alle hemninger, all smerteterskel, følelser, fornuft og vett. Det eneste jeg husker før den alvorlige selvskadingen skjer, er at jeg får smerter i hele kroppen og at det kjennes ut som magen min skal sprenges. et voldsomt trykk. På dette tidspunktet er jeg så full av angst. Når man får veldig høy angst(grad 3) kan man dissosiere. Det vil si at det blir for mye for hjernen og kroppen, at den må løse det på et vis.. Det som skjer til meg er at jeg enten får psykogene anfall eller når jeg har det typiske trykket i magen, skader magen veldig alvorlig, for da får jeg beskjed fra stemmene om å slippe det ut. når det er snakk om slike skader jeg påfører meg er det umulig å gjøre i "våken" tilstand, hvis dere skjønner? så jeg har abolutt null kontroll når jeg skader meg. Jeg er både dissosiativ og psykotisk på et vis. hvertfall grensepssykotisk. Det er kanskje også greit å nevne at selvskadingen skjer som regel når jeg er sliten og har hatt noen tøffe dager og ikke har så mye motstandskraft. Ellers har jeg jo lært meg å håndtere angsten mye bedre nå, så det går jo som regel bra nå. Den største utfordringen nå i ettertid er alle komplikasjonene og senskadene av selvskadingen. det krever sykehusinnleggelser, masse smerter, masse medisiner og mange begrensninger.  Jeg er på akuttpost 4 akkurat nå, men for det meste er jeg på Orkdal DPS. håper du fikk svar, for dette er både vanskelig og forklare og forstå

  5. Hva har vært den mest alvorlige konsekvensen av den dissosiative skadingen din - hva har liksom skjedd med kroppen din som har gjort at den nesten går under? Heier på deg, kjære Frida. Kjenner deg ikke, men tenker på deg og håper du får det livet du ønsker deg<3
    Svar: hei, takk for spørsmålet og heiingen :) setter pris på det. Den mest alvorlige konsekvensen er nok at det er så mye arrvev i magen min at det er umulig å opperere meg hvis det skulle skje noe igjen, at jeg kanskje ikke kan bære frem et barn. alle smertene jeg sliter så voldsomt med, at jeg ikke kan bruke bukmusklaturen min igjen, at jeg nesten holdt på å forblø, tarmer er ødelagte og sammenvokst. Det er veldig mye smerter. Men den største konsekvensen er psykisk, både hos meg og familien min, og de som har funnet meg etter en selvskading. Vi er traumatisert alle sammen etter den tida det sto på som verst. Akkurat det sliter jeg med å tilgi meg selv for. Hvilke konsekvenser dette har fått for andre. Men så kan jeg jo ikke gjøre noe med det nå. Jeg kan bare gjøre noe med fremtiden. 


  6. Når du har vært operert så mange ganger i magen,har du tenkt på at det kan bety at du ikke kan bære fram et barn?Eller har hu spurt noen leger om det?
    Svar: klart jeg har det. Mitt største mareritt er at jeg ikke får muligheten til å gå gjennom et svangerskap og føde mitt eget barn. Men dette er heldigvis mange år frem i tid, så det er alltid en mulighet. Legene sier at hvis jeg hadde fortsatt selvskadingen vil ikke buken tåle å bære frem et barn. Men det er jo mange historier om mødre som har ligget i ei sykehusseng gjennom hele svangerskapet. hvis det er det som skal til, gjør jeg gjerne det. sykehussenger er jeg jo vant til..hehe

  7. 26. september skrev du "hei jeg heter Frida Johnsen, vanlig pasient på orkdal DPS". Hva legger du i begrepet "vanlig pasient"? Og hvorfor har du ikke sett på deg selv som en "vanlig pasient" tidligere?
    Svar: Det har blitt brukt litt uvanlig mye resurser på meg, bla fastvakt døgnet rundt i  flere år. Det er ikke vanlig å være på dps med fastvakt over lengre tid, så det var et litt uvanlig opphold når jeg var der, mens når jeg ble lagt inn der etter sommeren hadde jeg samme oppfølgning som alle andre pasientene der, jeg fikk ikke noe ekstra tilsyn eller oppfølging med mindre jeg bad om det selv. Jeg måtte ta ansvar for meg selv på et helt annet nivå. Det tok tid, men jeg gav det tid også, og så ble jeg vant til det. håper ikke du misforstod bregrepet mitt. Det var i hvertfall ikke meningen.

  8. Hvordan den siste operasjonen din kroniske smerter? 
    Svar: som jeg skrev i det første spørsmålet er det mye smerter fordi alt inni magen er helt ødelagt. tarmer er sammenvokst i hverandre og i arrvev, så er det nerver oppi alt dette. Magen min vil nok aldri bli frisk igjen, etter så mange skader og så mange operasjoner.
  9. Hvordan blir det håndtert, smertestillende? kan det påvirke deg noe fysisk i hverdagen? SVAR: jeg får ganske sterke smertestillende daglig for å klare å komme meg opp om morgenen og gjøre noe av det jeg har lyst til iløpet av en dag. man blir jo selvfølgelig litt sløvet av sterke smertestillende, men kroppen min har begynt å bli vant til det, så jeg tåler det godt uten at det påvirker meg noe særlig.

    hva kunne de ansatte og behandlere gjort bedre for og kunne hjelpe deg på beste måte? SVAR: jeg vet ikke om noe kunne blitt gjort annerledes. kanskje de kunne gjort noe med at jeg var kasteball i systemet i mange år. jeg kan ikke gå tilbake å si hvem som gjorda hva feil, og jeg er ikke bitter, for jeg lever enda i dag, og jeg har fortsatt mange muligheter til å få et godt liv.

    Hvis du kan velge hva du vil akkuratt nå, hva vil du gjort eller funnet på? SVAR: Jeg ville enten ligget på stranda i et varmt land med tærne i vannkanten og nytt varmen og sola skinne mot meg og være helt 100% avslappet.Ellers ville jeg ridd i fjellene i australia og opplevd naturen der. herlig!

  10. What do you do to yourself that you had 44 operations? What is so dangerous that it almost killed you? ANSWER: i have operated nearly 50 times in my stomack, because of very dangerous selvharm in a psykotic moment. if you can translate the first question, you will understand abit more.

  11. - Hvor ser du deg selv om fem år? 
    Svar: om fem år er jeg ferdig med alt av vgs, og er kanskje på første året  på sykepleien. Jeg går nok fortsatt i behandling, men har funnet min måte å leve på, og at den måten jeg lever på er bra for meg. jeg kjenner at jeg har det godt. Jeg tror også at jeg har møtt kjærligheten igjen. litt tidlig med barn, men det gleder jeg meg veldig til. jeg skal klare det!

  12. - Hvorfor drømmer du om å bli akkurat sykepleier og ikke feks vernepleier, psykolog eller lege?  svar: jeg har alltid vært veldig glad i å jobbe med mennesker, men så har jeg møtt så utrolig mange syke som har fått meg til å tenke hvor heldige vi er som har den fysiske helsa vår i bra stand. Det å ha en jobb hvor man kan hjelpe mennesker som virkelig trenger din hjelp må være en gave. Tenk å gi det til mennesker hver dag. en hjelpende hånd, noen gode ord, det å lytte. Dette kan man selvfølgelig også gjøre som både lege og vernepleier, men lege blir for mye for meg, pluss at jeg har alltid vært veldig intressert i anatomy, sykdomslære og fysiologi. Jeg har tro på et helhetlig menneskesyn, og maslow. vi må hjelpe de som trenger hjelp med det de trenger hjelp til slik at de kan klatre til topps på pyramiden. har alltid ønsket å bli sykepleier.
  13. - Hvordan går det med spiseforstyrrelsen? SVAR: det går veldig opp og ned med spiseforstyrrelsen. Jeg svinger mellom anoreksi og bulimi, men akkurat nå er det ganske stabilt. Mest fordi jeg må, kan ikke kaste opp pga at det da blir for stort trykk mot magen. jeg har nok kommet til et punkt der kroppen min ikke tåler så mye mer, så jeg må rett og slett holde meg beinhard. Jeg spiser både maat og godteri uten og kaste opp, og vekta er stabil på normalvekt. har joo fortsatt spiseforstyrrede tanker, men ikke i nærheten av i samme grad som tidligere. Men mye gjenstår før jeg kan kalle meg frisk ja.

  14. - Hvordan klarer du å fortsette å kjempe etter så mange år, du må jo ha en enorm indre styrke?  SVAR: når man har et mål i sikte, som betyr så utrolig mye for en, så er man villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det. Jeg kan skryte på meg at jeg har vært sterk, men jeg hadde aldri i verden klart meg uten all den hjelpa og støtten jeg har fått i alle disse årene. Jeg har ikke gått rakrygget gjennom denne krigen. Jeg har fallt og feilet utallige mange ganger, og opplevd så mye nedgang. Det er nok derfor jeg setter så utrolig stor pris på hver minste tegn til opptur. de små oppturene er drivstoffet mitt, så jeg fortsetter å gå mot målet. Det beste tipset jeg har fått er å være tilstede her og nå, få det beste ut av situasjoenen her og nå, og ikke tenk i morgen eller i går. tenk idag, NÅ! 

  15. - Hvordan klarer du å balansere skole og sykdom? SVAR: skolen er på en måte et lite fristed for meg. jeg elsker å sitte å lese fag og elsker å lære, så det gir meg egentlig bare motivasjon og ekstra drive. Men noenganger må jeg bare velge bort skolen også, fordi jeg rett og slett må prioritere helsa mi. jeg tenker å ta meg god tid med å bli ferdig med vgs. Er nå på mitt 5-te år, og går nå helsefagarbeider. målet er sykepleier.

  16. Hva gjør at du har hatt så mye fastvakt ifht andre i landet som sliter med mye av det samme? Altså selvskading som kan ta livet av de?                                                                          SVAR: det kan ikke jeg svare på, for det er ikke jeg som har bestemt at jeg skal ha fastvakt. Men de har vel sett at det er nødvendig for at jeg skal overleve da. hvertfall når det sto på som verst. (les første spørsmål)

    Hvordan ser du deg selv som frisk, hvis du i det hele tatt tror du blir frisk?                    SVAR: Jeg ser meg selv som veldig glad og lykkelig over å føle meg fri, fordi jeg klarte å vinne kampen over sykdommen, og at jeg har det bra med meg selv og kroppen min. når jeg blir frisk, tror jeg at jeg har blitt kjent med meg selv som en ny person som driver å prøver ut masse ting. kanskje dansing, sang, reising og tar opp kontakten med gamle venner igjen, og får nye venner igjen. Så kommer jeg til å være barnslig. jeg vil ha det gøy! hver dag

    Hvilken(e) diagnose(r) har du nå? Når jeg starta å lese bloggen din hadde du kun en spiseforstyrrelse. SVAR: da jeg startet bloggen var det spiseforstyrrelsen som var i fokus, men når jeg ble bedre fra spisefrstyrrelsen, så vi raskt at sykdommen hadde skygget over andre lidelser også. Så nå har jeg diagnosene Anoreksia nervosa med bulimiske tendenser, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så har jeg en del tilleggssymptomer som dissosiering, psykoseorganisert selvskading, angst osv. Men mye av dette henger sammen.

    Du har mange ganger skrevet at du har fått nye verktøy. Men hva er de nye verktøyene du skriver så mye om? SVAR: med verktøy mener jeg hvordan jeg kan ta bedre valg i vanskelige situasjoner som jeg vanligvis tyr til destruktive handlinger. et verktøy som hjelper meg mye er å tenke konsekvenser. hva skjer og hvilke konsekvenser får det for meg eller andre hvis jeg gjør det ene eller det andre? hva skjer hvis jeg ikke gjør det? veie for og imot? Et annet verktøy jeg har brukt mye er iforhold til angstanfall, det å roe ned et angstanfall ved å bruke mindfullness. pusteøvelser og fokusere på å være tilstede her og nå. et annet verktøy når jeg kjenner tegn til at jeg begynner å bli fjern og dissosiere er å stimulere sansene(for de forsvinner gjerne under dissosiering). eks klype meg i armen, lukte eller smake på noe med mye smak, lytte til bestemte lyder. alt fokus skal være på å fortelle om hva man kjenner, hører, ser, smaker osv. da holder man seg til virkeligheten, selv om det er beintøft og man kjenner at kroppen bare vil dra deg bort fra virkeligheten. der og da kjennes det ut som at det er et stort sug man blir sugd inn i, og man blåholder i noe for å ikke bli sugd inn i dissosiasjon. Ellers er mitt beste verktøy å løpe når jeg både er sint, fjern, lei meg, glad osv. løpng funker mot alt. Men mitt aller beste verktøy er å snakke ut om det skumle og forferdelige på innsiden, for når det kommer ut er det ikke så farlig lenger.

    Tror du at du blir i stand til å klare deg i en vanlig leilighet når du i praksis har vært innlagt hele livet og heller ikke mestret å bo i en omsorgsbolig?
    svar: Jeg er sikker på at jeg klarer det. Jeg var en helt annen fase i livet da jeg skulle flytte til den omsorgboligen. Da var jeg gitt opp overalt og ble sendt hjem for å dø. Det var ikke noe håp, for jeg var kjempesyk, og jeg ville ikke ha noe hjelp heller, selv om kommunen ville hjelpe. ingen visste hva de kunne gjøre for å hjelpe meg. Nå har jeg blitt voksen, jeg har masse erfaring som jeg kommer til å bruke. jeg kommer til å bruke verktøyene mine, og jeg er så heldig at jeg har mange som skal hjelpe meg med den gradvise overgangen til leiligheten min. Jeg er også stolt over leiligheten min og glad i den allerede, så jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal la sykdommen regjere der. Der er det jeg som skal bo, ikke den. 

  17. Er det pga medias oppmerksomhet rundt saken din at du får så mye hjelp som du får?   SVAR: Det tror jeg nok ikke. Jeg fikk ikke noe mer hjelp enn andre pasienter får etter at jeg gikk ut i media. Jeg var gitt opp, og når vi gikk ut i media fikk jeg en sjanse til. jeg fikk hjelp som alle andre. vi er forskjellige, og vi trenger forskjellig hjelp. Jeg stoler på at behandlingsteamet mitt vet best. Jeg vet at det har blitt brukt vanvittig mye resurser på meg, som jeg ikke har benyttet meg av, men jeg var alt for syk til å ta imot hjelp frivillig. jeg var for syk for post 4, for lian, for levanger de 2 første gangene, for andre plasser også. Men jeg vet jeg er heldig, og jeg er takknemlig også. Men så jobber jeg hardt sammen med behandlingstemet mitt nå. vi har samme mål.

  18. Jeg lurer også på dette med barn, siden du har skrevet mye om at du ønsker å bli mor.

    Er det i det hele tatt fysisk mulig for kroppen din å bli gravid etter så mange år med anoreksi? Og i Såfall, vil den tåle det?
    Svar: Det vet vi ikke før vi har prøvd. Men jeg er på normalvekt nå, og har mensturasjon, så isåfall er det mulig. et større spørsmål er om kroppen min tåler det(magen).


  19. -Hvordan går det EGENTLIG med deg ? SVAR: akkurat nå synes jeg ikke det går så bra. Sliter veldig både psykisk og fysisk. jeg har ofte komplikasjoner med magen, og må legges inn ofte pga det. slitsomt og demotiverende. magen er så godt som ødelagt. og nå er jeg i den fasen hvor ettervirkningen av selvskadningen kommer i lang kø. psykisk sliter jeg veldig med svingninger. utrolig slitsomt det også. men mest sliter jeg med at jeg er så sliten og lei. Da er det vanskelig å være sterk og kjempe. 

  20. -Hva har du gjort siden du har måttet operere 44 ganger ? SVAR: jeg vil ikke utdype hva jeg har gjort. Det er nok både triggende for noen, og alt for dramatisk til å legge ut om her. jeg kan si at jeg har skadet magen min alvorlig.

  21. Utenfra er det vanskelig å skjønne hvordan det er mulig. Og hvordan har du klart å komme deg gjennom en sånn påkjenning psykisk og fysisk ? SVAR: aner ikke... jeg har hatt englevekt hele veien, og fantastiske støttepersoner rundt meg.

  22. -Hva er ''verktøyene'' du bruker ? mindfullness, trening som løping, SNAKKE UT, sansestimulering, skriving etc.

  23. -Hva tenker du om fremtiden ? SVAR: veldig ambivalent, men jeg har veldig lyst til at det skal gå bra, men jeg skjønner at da trengs det hardjobbing her.

  24. -Hva gjør Frida glad ? SVAR: så koslig spørsmål. Jeg blir glad når jeg får godteri i munnen min. Elsker godteri, jeg blir glad når jeg får en klem, når jeg treffer tantebarna mine, når jeg eller noen rundt meg får gode nyheter, når jeg får ros, når jeg mestrer noe, komplemang og fine ord. 

  25. -Hva er drømmene dine ? SVAR: Jeg drømmer om: å hoppe i fallskjerm, gifte meg, få barn, bli sykepleier, surfe, gi ut bok, vinne i lotto, dø med et smil om munnen når jeg er 90 år.

  26. Ang.mål for fremtiden,hva mener du selv er realistiske mål? SVAR: kjæreste, barn, reising, sykepleier( mange år frem i tid da). jeg vet hvordan jeg er når jeg er frisk, så det er ikke urealistisk. 

  27. Har du måttet revurdert målene dine i løpet av feks.det siste året?SVAR: ja, ift skole må jeg nok ha et år til. ellers har det meste gått etter planen. leilighet var jo årets store mål, og der er vi i boks nå.

  28. Har du opplevd å miste venner fordi du har vært så mye innlagt? SVAR: ikke mistet, men når man lever to helt forskjellige liv og jeg lever i en boble skjønner jeg at det ikke er enkelt for vennene mine å stikke hull på den tykke bobla mi og dra meg med ut i den friske verden. Jeg vet at jeg har skremt vennene mine, dessverre, flere ganger, noe jeg er veldig lei meg for. Jeg savner dem virkelig, men jeg tror vennene jeg har fra lensvika, er venner for liivet.

  29. Hvordan er dine erfaringer med sonde? Har du noen gang sett på sonde som et bedre alternativ enn næring via munnen, fordi det på en måte blir noen annen enn deg selv som trosser spiseforstyrrelsen? Har du noen gang liksom opplevd sonde som en midlertidig enklere løsning enn vanlig mat liksom fordi du slipper å tygge og svelge selv?
  30. SVAR: jeg brukte sonde i 7 år, og for det meste med tvang, så for meg var det ikke noe alternativ å spise selv. Jeg gjorde alt som sto i min makt for å kvitte meg med maten eller unngå maten og jukse.  men når jeg kom litt opp i vekt, skjønte jeg at sonden var en livsnødvendig redning for at jeg ikke skulle dø. Jeg har selvfølgelig tenkt at sonde hadde vært enkelt. da hadde jeg sluppet å tenkt på mat, men så er jeg jo egentlig glad i mat, og mat er ikke bare energi, det er sosialt, det er kjærlighet, det er kos, det er nytelse, det er kultur etc. Det er verdt å ha mat i livet sitt.

~Frida~

onsdag 14. januar 2015

har du tro?

kjære deg, har du tro på meg
har du tro, når jeg vandrer langs dødens sti
har du tro, når jeg av og til velger å forbli i mine onde sirkler
har du tro, når jeg alltid faller og faller
har du tro når jeg aldri gir deg noe tilbake og du gir meg ryggraden din som holder meg oppe
har du tro på meg når jeg svikter gang på gang?
har du tro når jeg alltid havner på feil vei
har du tro når jeg ikke takler livet
har du tro når livet mitt sakte tar slutt?
har du tro når du ser med egne øyner at flammen i øynene mine slukkes
har du tro når jeg sier nei
har du tro når jeg er så sliten at jeg kollapser, akkurat som kroppen min
har du tro når jeg er så syk at det nesten ikke er håp
har du tro når jeg er full av tårer som aldri kommer ut
har du tro når jeg forteller deg at jeg ikke vil mer?
har du det?

du sier at du aldri vil gi meg opp, du holder fast i håpet, selv om jeg sakte dør.
for du forteller meg at :
- jeg blomstrer når jeg ser skattene i livet mitt
- jeg er sterkere enn jeg er svak
- at øynene mine skinner innimellom
- at du aldri vil gi meg opp
- at du er så glad i meg at kjærligheten er størst av alt
- at jeg ikke kan dø, fordi jeg skal leve
- at jeg kan bli akkurat den personen jeg vil, og få akkurat det livet jeg vil.
- at ingenting er umulig. bare at det umulige tar litt lenger tid
- at jeg må være raus med meg selv, slik jeg er hos andre.
- at jeg ikke kan sammenligne meg selv med andre, fordi jeg har andre behov og verdier i livet mitt.
- at jeg er unik, selv om jeg føler meg umenneskelig
- at jeg ble født frisk, så jeg kan bli den friske frida alle kjenner igjen. hvis jeg vil
- at du er glad i meg, noe som betyr så mye for meg. At du elsker meg.

kjære mams <3
takk for at du alltid er her for meg selv om av og til har blit sett på som uhelbredelig.
Takk for at du har gitt meg så mye kjærlighet, selv om du har fått ingenting tilbake
Takk for at du har tro på meg, og har båret håpet for meg.
Takk for at du forteller meg sannheten, når jeg ikke tørr å møte den selv.
Takk for at du ville stå ved min side i alle disse årene. Vi har fått så mye godt ut av det. Vi har verdens beste forhold, og jeg er så glad i deg, og takknemlig for at jeg har deg,fortsatt.
Takk for at du alltid har håp, og muntrer meg opp til å velge livet.
Takk for at du gir og gir, og aldri gir opp
Takk for at du er så glad i meg, når jeg ikke er glad i meg selv.
Takk for at du har sett gjennom sykdommen og sett Frida når den har dominert som verst.
Takk for at du har reddet livet mitt så mange ganger. 
Takk for at du holder ut, du er den sterkeste og klokeste personen jeg kjenner. 
Takk for at du er her, mamma. selv om jeg noenganger er umenneskelig, og ugjenkjennbar.
Jeg tror du ser meg, jeg vet du ser meg, uansett hvordan jeg er, og det er jeg evig takkenmlig for. 
glad i deg mamma <3


~Frida~

update fra øm

Først vil jeg bare si at jeg er veldig glad og berørt over alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått på forrige innlegg. Godt å kjenne på at jeg har så mye støtte og en stor heiagjeng.
Jeg beskrev i forrige innlegg hvordan jeg opplever dissosieringen. Håper dere fikk litt forståelse om hvordan det er. Jeg skrev også litt om hvordan jeg opplever livet mitt akkurat nå. Ting er vanskelig, veldig vanskelig. Men på tross av alt det vanskelige, holder jeg ut på et vis. Sorgen over at jeg må "holde ut" livet mitt og ikke klarer å "leve" er veldig tung å bære. Det er så mye annet jeg skulle ønske livet mitt innebar, og jeg skulle ønske at alt ikke var så tungt.
Jeg tror de fleste som møter meg nå føler at energien og gutsen min er borte, eller vertfall veldig liten. Det merkes på meg at jeg er forferdelig sliten og lei nå. Det merkes at livet butter imot konstant, og at jeg svekkes på grunn av det.

Men så er jeg en fighter som har lyst å leve også. Jeg ønsker å bli glad igjen, glad  i meg selv igjen, slik at livet mitt ser lysere ut.

Jeg vil dele noen gode ord jeg fikk av min beste venninde Thina, som jeg virkelig trengte å høre.

"Verdens aller beste blomsterpike!
Sterke, fine, fantastiske Frida!
Beste, godeste, omsorgsfulle tante!
Vakre, oppmerksomme, smilende medmenneske!
Gode, kjærlige, nydelige datter!
Fine, beste, rampete søster!
Godhjertet, positiv, lyttende venn!
Ærlige, støttende, hypre, latterfulle, kloke bestevenn, min bestevenn!

Verdens fineste Frida, som overvinner og overlever alt. Som kjemper kamper få kan forstå og veldig få kan relatere til. Som våkner hver dag og ser etter sola. Som ser sola går ned hver kveld. Kanskje blir den borte noen dager, men den kommer alltid igjen. Den gjemmer seg ikke for å kaste skygge over oss, men for å lære oss å skinne selv.
Du er blomsterpiken, å du vet hvorfor. Du vet hvor sterk blomsten faktisk er, å at den alltid reiser seg. Du vet at den kan bli plukket og holdt nærmest til hjertet av de som virkelig bryr seg om den. Du er plukket. Du blir holdt. Du er nærmest hjertet mitt. Fordi du er akkurat den du er, på godt og vondt. Fordi du er Frida. Fordi ingen ting i verden er vakrere en smilene dine, latteren din, sangstemmen din. Ingen lytter bedre enn du og ingen kommer med bedre råd enn du. Ingen står mere sårbar og naken enn du når du finner ordene og formidmer hva som faktisk gjemmer seg i deg. Det gjør det så lett å stå sårbar og naken tilbake og blottlegge sjelen. Noe som kanskje jeg og du alltid har trodd var farlig. Som har vist seg å være ganske godt og trygt allikevel.
Du ska skinn som sola, du ska start på nytt å du ska bestig d høyeste fjelle!

Frida, aldri glem hva du er. Aldri glem hvor sterk du er. Du er en fighter! Å jeg er evig glad i deg"

Er utrolig glad i deg thina mi <3


venner er utrolig viktig. Jeg er så utrolig glad for at vennene mine fortsatt er der for meg. Jeg vet at de dessverre har blitt skremt og vært veldig redde for meg pga ting som har skjedd, men likevel har de vært der for meg. Jeg vet at forholdet til vennene mine er noe som må bygges opp på nytt, hvor de må få tillitt til meg igjen, og motsatt. Og sånne ting tar tid. Vennene mine er verdt så mye for meg at jeg skal gi det den tiden det tar.

Så hvordan går det ellers?
Akkurat nå er jeg på Østmarka. har en liten timeout fra alt og for å hvile mest mulig før jeg drar tilbake til orkddal på tirsdag. selv om livet er tøft og vanskelig nå, prøver jeg å sette pris på de gode tingene. For gode ting er det også, man må bare gjøre de små tingene store og verdigfulle.

ha en fin kveld.

ps: jobber med spørsmålsrundespørsmålene så fort jeg klarer. De kommer snart.

torsdag 8. januar 2015

en personlig berettelse om tingenes tilstand - life is hard

Jeg deler ikke så mye med dere for tiden, og det er jeg lei meg for. Jeg kjemper en tøff kamp, og selv om det er mange av de gode tingene jeg gjerne ville ha delt, blir det litt for sjelden. Men det jeg skal dele med dere i kveld er noe veldig personlig. Jeg føler jeg skylder dere det egentlig. Jeg skulle gjerne skrevet mer om hvordan det er å være meg for tiden, og at denne berettelsen jeg deler med dere nå, ikke er sånn hele tiden, men av og til.



Jeg er fortsatt på Orkdal DPS for tiden. Vi jobber veldig med å finne ut hvordan vi kan gjøre livet bedre for meg, for jeg sliter en del enda. kanskje på en litt annen måte enn før, for det har gått veldig langt. Men jeg gir ikke opp, selv om det kanskje virker sånn i dette innlegget.

Akkurat nå ligger jeg på Orkdal Sykehus. Jeg sliter mye med magen for tiden. Det er mange ettervirkninger og komplikasjoner og senskader etter all den alvorlige selvskadingen som har vært de siste to årene. Utfordrende å slite sånn med mye smerter, mye innleggelser på kirurgen og sykehus generelt, og mye unødvendige smerter og runder. Dette blir jeg veldig sliten av. I tillegg har vi jo den psykiske biten. For øyeblikket er det de store svingningene som er veldig utfordrende for både meg og de som skal hjelpe meg, men vi gir oss ikke.

Det jeg deler med dere er veldig personlig, og jeg er litt i tvil om jeg skal dele det, men jeg prøver.

- skrevet 7.januar 2015 kl. 21.00 i Fridas Dagbok.

"Så mange mennesker dør eller er døende, og så mange mennesker sørger over dem de har mistet eller holder på å miste. Det er så mange årsaker til dette. årsakene forunderer meg. jeg har tenkt litt over dette. hva ville være min årsak? jeg har akkurat skjønt at jeg er en av de menneskene som av en eller annen årsak, som jeg vil prøve å forklare her i dette innlegget, er døende. 

Jeg er en av dem som alltid overlever når jeg egentlig skulle dødd i prinsippet. Jeg er en av de heldige som har englevakt både i himmelen og på jorden. englene i himmelen vil visst at jeg skal leve, siden jeg alltid overlever, heldigvis. og det samme vil englene på jorda, som daglig kjemper med meg for at jeg skal overleve og dermed få et godt liv. Jeg er  så takknemlig. Jeg er en av dem som ikke har bestemt meg om jeg vil leve eller dø, for det nokså korte livet jeg er så heldig å ha fått, daglig viser seg å være så smertefullt på så mange måter.
Jeg ønsker noen ganger det hadde fantes engler på jorden med tryllestøv som kunne hjulpet meg med å ta alle de gode valgene jeg må ta iløpet av en dag, til å gi til alle de rundt meg det jeg må gi, Til å gi til meg selv det jeg trenger fra meg selv, til å leve. For englene på jorden som også ønsker seg englestøv kjemper bare med meg, siden de ikke kan kjempe for meg. 

Jeg er ikke døende i øyeblikket, men jeg har likevel skjønt at jeg på en måte er det, fordi den sykdommen som jeg skulle være så uheldig å måtte leve med ødelegger sjelen min og spiser meg opp på en måte at jeg sakte dør, eller kanskje plutselig. hvem vet? sykdommen vet. 

Jeg er redd for å dø. Ikke for at det fysisk skal gjøre vondt, men fordi jeg er redd for å forlate alle jeg er glad i med en urettferdig og uforståelig slutt, og en stor sorg. Jeg er redd for at den siste personen jeg er, er sykelig, slik at jeg ikke engang klarer å forlate jorda eller at mine kjære kun husker det siste av meg som en dissosiativ, egoistisk og følelsesløs umenneskelig skikkelse, som har tatt over alt Frida er. For det er det jeg blir noen ganger. For akkurat nå har jeg glemt alt  alt hva Frida var og er. 

Akkurat nå er jeg på det punktet at jeg er på kanten til å enten være en oppspist, umenneskelig, dissosiativ, psykotisk, syk syk autopilot til å være på den andre siden en desperat, hjelpesløs, drømmende, livsønskende, hjelpetrengende og søkende Frida som bare ønsker å overleve denne tilværelsen slik at hun en dag kan leve. Hvorfor og hvordan har livet blitt så vondt for henne, når det en gang var så vakkert og godt? hun er en vinglende skikkelse mellom liv og død. 

Akkurat nå føles livet vondt og urettferdig. Hva galt har jeg gjort for å få dette? Jeg har tatt mye fra mange, det vet jeg, og det er jeg lei meg for, og jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har så mange i livet mitt som jeg har som ikke har gitt meg opp enda. 

Jeg vil beskrive  hva den dissosiative selskadingen er for meg, for jeg vil plassere den et sted som hører til langt fra hos meg. Det føles som den kommer over meg som en demon og slukker alt av hemninger, smerteterskel, følelser, tilstedeværelse, ja den slukker MEG, og tar over kroppen min og fyller den med fortrengte følelser som for det meste er selvdestruktive følelser og traumer som kroppen min husker på. Alt jeg kan huske fra denne tilstanden er trangen etter å flykte. Trykket av at kroppen vil sprenges av smerte og fordi den er full av smerte. På toppen styres demonen av stemmene, som er en helt annen historie, men som i for det meste er VELDIG dominerende. Blackout, moment, hendelse, øyeblikk hvor min tilstand går fra levende til døende fysisk. og demonen feig som den er etterhvert lar meg komme tilbake igjen, i en ødelagt kropp. 
Dette er kanskje den enste forklaringen jeg klarer å gi i kveld. Det er kanskje den mest ærlige berettelsen av hvordan jeg føler livet mitt er akkurat nå. Hvertfall innenfor kroppen min. Alt utenfor kroppen min skinner vakrere enn noengang. Jeg har fått en fantastisk flott leilighet, tantebarn, godteri, familie, skole, facebook, shopping.. ja, masse mer.. og mange fantastiske mennesker. veldig verdigfulle mennekser som jeg møter stadig vekk. Jeg møter dem, både fysisk og psykisk, så forteller de historiene sine. Men jeg vil fokusere på å overleve min egen historie også, slik at jeg også kan fortelle min historie, og slik at jeg kan starte på nytt, og at dette skal være en fortid jeg er ferdig med, og at jeg lever og har det godt. Uten så mye smerte, uten fordommer, men hjelpende hender, Med flere skatter i livet, slik at jeg ønsker å leve det.

Jeg må si at jeg ønsker ikke å få noe medfølelse av dette. Jeg ønsker kun forståelse. både selv og av andre, slik at ingen av oss gir opp.

Jeg vet at livet kan være så utrolig godt å vakkert. Jeg vet at også mitt kan bli det. Jeg vet at jeg nå vil få hjelp til å klare det hvis jeg vil. og Jeg vil, men jeg er veldig veldig sliten, for dette er virkelig ikke noen dans på roser. Det er en kamp. Livet er en kamp. Og det er vanskelig bare det at det er en kamp, for jeg har så lyst at det skal være så mye annet. Jeg ser på livene til andre, som blomstrer. Det er vondt at ikke jeg skal få det til. Denne kampen har vart utrolig lenge nå, så jeg er lei og sliten. Men jeg gir ikke opp. "


~Frida~