torsdag 8. januar 2015

en personlig berettelse om tingenes tilstand - life is hard

Jeg deler ikke så mye med dere for tiden, og det er jeg lei meg for. Jeg kjemper en tøff kamp, og selv om det er mange av de gode tingene jeg gjerne ville ha delt, blir det litt for sjelden. Men det jeg skal dele med dere i kveld er noe veldig personlig. Jeg føler jeg skylder dere det egentlig. Jeg skulle gjerne skrevet mer om hvordan det er å være meg for tiden, og at denne berettelsen jeg deler med dere nå, ikke er sånn hele tiden, men av og til.



Jeg er fortsatt på Orkdal DPS for tiden. Vi jobber veldig med å finne ut hvordan vi kan gjøre livet bedre for meg, for jeg sliter en del enda. kanskje på en litt annen måte enn før, for det har gått veldig langt. Men jeg gir ikke opp, selv om det kanskje virker sånn i dette innlegget.

Akkurat nå ligger jeg på Orkdal Sykehus. Jeg sliter mye med magen for tiden. Det er mange ettervirkninger og komplikasjoner og senskader etter all den alvorlige selvskadingen som har vært de siste to årene. Utfordrende å slite sånn med mye smerter, mye innleggelser på kirurgen og sykehus generelt, og mye unødvendige smerter og runder. Dette blir jeg veldig sliten av. I tillegg har vi jo den psykiske biten. For øyeblikket er det de store svingningene som er veldig utfordrende for både meg og de som skal hjelpe meg, men vi gir oss ikke.

Det jeg deler med dere er veldig personlig, og jeg er litt i tvil om jeg skal dele det, men jeg prøver.

- skrevet 7.januar 2015 kl. 21.00 i Fridas Dagbok.

"Så mange mennesker dør eller er døende, og så mange mennesker sørger over dem de har mistet eller holder på å miste. Det er så mange årsaker til dette. årsakene forunderer meg. jeg har tenkt litt over dette. hva ville være min årsak? jeg har akkurat skjønt at jeg er en av de menneskene som av en eller annen årsak, som jeg vil prøve å forklare her i dette innlegget, er døende. 

Jeg er en av dem som alltid overlever når jeg egentlig skulle dødd i prinsippet. Jeg er en av de heldige som har englevakt både i himmelen og på jorden. englene i himmelen vil visst at jeg skal leve, siden jeg alltid overlever, heldigvis. og det samme vil englene på jorda, som daglig kjemper med meg for at jeg skal overleve og dermed få et godt liv. Jeg er  så takknemlig. Jeg er en av dem som ikke har bestemt meg om jeg vil leve eller dø, for det nokså korte livet jeg er så heldig å ha fått, daglig viser seg å være så smertefullt på så mange måter.
Jeg ønsker noen ganger det hadde fantes engler på jorden med tryllestøv som kunne hjulpet meg med å ta alle de gode valgene jeg må ta iløpet av en dag, til å gi til alle de rundt meg det jeg må gi, Til å gi til meg selv det jeg trenger fra meg selv, til å leve. For englene på jorden som også ønsker seg englestøv kjemper bare med meg, siden de ikke kan kjempe for meg. 

Jeg er ikke døende i øyeblikket, men jeg har likevel skjønt at jeg på en måte er det, fordi den sykdommen som jeg skulle være så uheldig å måtte leve med ødelegger sjelen min og spiser meg opp på en måte at jeg sakte dør, eller kanskje plutselig. hvem vet? sykdommen vet. 

Jeg er redd for å dø. Ikke for at det fysisk skal gjøre vondt, men fordi jeg er redd for å forlate alle jeg er glad i med en urettferdig og uforståelig slutt, og en stor sorg. Jeg er redd for at den siste personen jeg er, er sykelig, slik at jeg ikke engang klarer å forlate jorda eller at mine kjære kun husker det siste av meg som en dissosiativ, egoistisk og følelsesløs umenneskelig skikkelse, som har tatt over alt Frida er. For det er det jeg blir noen ganger. For akkurat nå har jeg glemt alt  alt hva Frida var og er. 

Akkurat nå er jeg på det punktet at jeg er på kanten til å enten være en oppspist, umenneskelig, dissosiativ, psykotisk, syk syk autopilot til å være på den andre siden en desperat, hjelpesløs, drømmende, livsønskende, hjelpetrengende og søkende Frida som bare ønsker å overleve denne tilværelsen slik at hun en dag kan leve. Hvorfor og hvordan har livet blitt så vondt for henne, når det en gang var så vakkert og godt? hun er en vinglende skikkelse mellom liv og død. 

Akkurat nå føles livet vondt og urettferdig. Hva galt har jeg gjort for å få dette? Jeg har tatt mye fra mange, det vet jeg, og det er jeg lei meg for, og jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har så mange i livet mitt som jeg har som ikke har gitt meg opp enda. 

Jeg vil beskrive  hva den dissosiative selskadingen er for meg, for jeg vil plassere den et sted som hører til langt fra hos meg. Det føles som den kommer over meg som en demon og slukker alt av hemninger, smerteterskel, følelser, tilstedeværelse, ja den slukker MEG, og tar over kroppen min og fyller den med fortrengte følelser som for det meste er selvdestruktive følelser og traumer som kroppen min husker på. Alt jeg kan huske fra denne tilstanden er trangen etter å flykte. Trykket av at kroppen vil sprenges av smerte og fordi den er full av smerte. På toppen styres demonen av stemmene, som er en helt annen historie, men som i for det meste er VELDIG dominerende. Blackout, moment, hendelse, øyeblikk hvor min tilstand går fra levende til døende fysisk. og demonen feig som den er etterhvert lar meg komme tilbake igjen, i en ødelagt kropp. 
Dette er kanskje den enste forklaringen jeg klarer å gi i kveld. Det er kanskje den mest ærlige berettelsen av hvordan jeg føler livet mitt er akkurat nå. Hvertfall innenfor kroppen min. Alt utenfor kroppen min skinner vakrere enn noengang. Jeg har fått en fantastisk flott leilighet, tantebarn, godteri, familie, skole, facebook, shopping.. ja, masse mer.. og mange fantastiske mennesker. veldig verdigfulle mennekser som jeg møter stadig vekk. Jeg møter dem, både fysisk og psykisk, så forteller de historiene sine. Men jeg vil fokusere på å overleve min egen historie også, slik at jeg også kan fortelle min historie, og slik at jeg kan starte på nytt, og at dette skal være en fortid jeg er ferdig med, og at jeg lever og har det godt. Uten så mye smerte, uten fordommer, men hjelpende hender, Med flere skatter i livet, slik at jeg ønsker å leve det.

Jeg må si at jeg ønsker ikke å få noe medfølelse av dette. Jeg ønsker kun forståelse. både selv og av andre, slik at ingen av oss gir opp.

Jeg vet at livet kan være så utrolig godt å vakkert. Jeg vet at også mitt kan bli det. Jeg vet at jeg nå vil få hjelp til å klare det hvis jeg vil. og Jeg vil, men jeg er veldig veldig sliten, for dette er virkelig ikke noen dans på roser. Det er en kamp. Livet er en kamp. Og det er vanskelig bare det at det er en kamp, for jeg har så lyst at det skal være så mye annet. Jeg ser på livene til andre, som blomstrer. Det er vondt at ikke jeg skal få det til. Denne kampen har vart utrolig lenge nå, så jeg er lei og sliten. Men jeg gir ikke opp. "


~Frida~

7 kommentarer:

  1. Kjære Frida, du er den tøffeste
    jenta jeg vet om!!

    SvarSlett
  2. Til tanke, Frida. Det er vel bra å starte på nytt, men man behøver ikke glemme. For plutselig kommer den dagen, man kan se tilbake på tiden i hard kamp, og le av småting som skjedde/ opplevde på veien. Hilsen god nabo, Linnea :)

    SvarSlett
  3. Takk for at du deler noe som er så sårt og vanskelig. kjenner meg igjen i mye av det du skriver, det som treffer meg er at mitt liv på utsiden er helt fantastisk, jeg har alt jeg trenger og mer til. jeg er heldig. Men oppi alt dette så kommer det en ekstra sorg andre mennesker ikke tenker over. Og det er sorgen over at vi ikke klarer å sette nok pris på det fine på utsiden.

    For jeg vil så gjene delta i alt det fine på utsiden og stenge av alt på innsiden. Det blir en veldig ond sirkel. for alt er en del av oss <3

    Mange gode klemmer til deg Frida jeg heier på deg <3

    SvarSlett
  4. Kjære Frida !
    Du er så vanvittig tapper. *Jeg-har-nesten-ikke-ord*
    Og du er virkelig en heltinne som kjemper og kjemper.
    Selvom det tar lengre tid, så vil du blomstre til slutt. Det er jeg sikker på :-) Stå på videre ;-)

    SvarSlett

gode ord dør sist