mandag 22. oktober 2012

fresh start

Nok er nok. i går var og blir i går og i satte jeg ned foten, slik at dagen i dag skulle bli noe helt annet enn i går og alle dagene før det. som sagt, nok er nok. Jeg orker ikke å bli styrt av sykdommen på lik linje som jeg har gjort de siste ukene. bulimi, selvskading, sult osv. følelsene mine har vært som en berg og dalbane. jeg har vært ustabil som fy, og det har vært utrolig slitsomt. Jeg har brukt all min energi på destruktive måter. Da jeg satte ned foten bestemte jeg meg for å bruke all energi på å bedre dagene mine. Ja, det ville bli tøft, men det vil bli lettere og bedre og jeg sterkere. Så jeg satte meg ned å tenkte på alt som sliter meg ut. Overspising og bulimi er det største og skaper mest kaos og følelser, så der måtte jeg stabilisere ved å spise etter en kostliste. tiden måtte gå til noe, og da tenkte jeg på hva jeg hadde lyst til. Jeg har kjempelyst til å fylle dagene mine med skole og sosiale ting, så da fikset jeg det.
selvskadingen har jeg nulltolleranse for nå. Nå skal jeg bruke de rundt meg når angsten overstiger punkter jeg mister kontroll. hendene rundt meg er mange, det er bare for meg å ta tak i de.

Så i dag mine venner. I dag er det mandag, ny uke, ny plan, nye mål, osv..
Resultatet av denne dagen er fantastisk. Jeg stod opp i morges, dusjet og stelte meg. Så spiste jeg en sunn og næringsrik frokost. Jeg dro derretter til skolen. Der gikk det kjempebra. Det var virkelig herlig å gjøre noe annet enn det jeg har gjort. sosialt og masse friskt liv. Det gjorde susen. Jeg var glad og er glad. Til lunsj dro jeg tilbake på DPSn og spiste, og hadde en kort samtale med behandleren min og kontakten min. De var kjempeglade på mine vegne på alt jeg har mestret.
For å gjøre enda mer nye ting dro jeg til frysøren og fikk en makeover. Jeg er totalt forandret. Alt slitt hår er erstattet med en moderne, kort og fargerik tøff frysyre. Jeg tok også hull i øret og nesen. Jeg ble kjempefornøyd. Det er herlig å få shinet seg opp litt. jeg har fortsatt en god del arbeidsoppgaver igjen i dag, men jeg har en plan og skal forholde meg til den.
~Frida~

søndag 21. oktober 2012

angst

jeg har angst. mest av alt har jeg lyst å flykte nå. jeg føler meg utrygg. Jeg vil føle meg trygg. Det er så uutholdelig. Det er en indre uro som stikker og strømmen gjennom hele kroppen. Alle tankene mine dras i retning flukt. Jeg vil inn i det trygge rommet mitt hvor alt er trygt. Jeg trenger noe som døyver den indre smerten. Det er så mange indre sår som jeg ikke klarer å nærme meg eller forholde meg til, så jeg gjør alt for å ta avstand fra disse sårene. Jeg vil flykte hver gang jeg nærmer meg eller utsettes for å måtte rippe opp i sårene. når jeg i årevis har holdt følelsene i "kontroll" gjennom spiseforstyrrelsen, gjør jeg det nå også, men det er liksom ikke nok. Det holder ikke lenger. Jeg må også flykte fra det kaoset spiseforstyrrelsen skaper også. verktøyet jeg har brukt til å lindre smerten,gir enda flere vonde følelser og kaos, som jeg også må flykte fra. Jeg føler meg fanger. Jeg føler meg som et offer som er ødelagt og knust i tusen biter. smerten av å være ødelagt er ødeleggende. Jeg føler meg som et håpløst tilfelle som bare skal lide. En del av meg vil bare få slippe, å dø. en annen del av meg vil ha livet, og prøver å finne en måte å få liver litt, samtidig som jeg holder følelsene under kontroll ved spiseforstyrrelsen. Men av og til gjør det for vondt og jeg flykter fra min virkelighet. Jeg har ikke mange verktøyer å bruke. spiseforstyrrelse, selvskading osv. noen ganger frister en evig flykt. fred. ro. slutt på lidelsene.
~Frida~

mandag 15. oktober 2012

i grøften

eksistens... et ord jeg håper jeg kan få et bedre forhold til. min nåværende eksistens er en eksistens jeg ikke vil være i. jeg vil konstant flykte. spiseforstyrrelsen styrer, tvangen styrer, jeg følger, angsten jager, jeg er fanget. punktum. det er min eksistens.

jeg vil ikke sitte her å fable om livets gledligheter og lyspunkt. nei, søren heller. jeg føler meg som en sakkosekk som er tauet fast i en berg-og-dalbane. jeg raser opp og ned, men sitter fast og alt er tungt. jeg velger ingen vei.
depresjon.punktum. den tynger meg.

men så er det vel noen få små millimeter av gleder også. men de er så små at jeg overser dem lett. jeg lar meg selv bare fare rundt omkring i den samme løypa. innimellom nyter jeg oppturene. andre ganger lar jeg meg bare fare videre. det er det jeg gjør mesteparten av tiden. jeg farer rundt i en evig runddans.
depresjon, angst, spiseforstyrrelse, tvang...
---------------

jeg hadde håpet. jeg hadde motivasjonen. JEG hadde styringen. jeg hadde alt jeg skulle ha for å endelig komme gjennom. men så gikk jeg på en stor vegg, og endte i bakken. Jeg er så sint. Jeg er så forferdelig sint på de som tok de valgene som førte meg hit. inkludert meg selv. jeg brukte hele sommeren min på å finne motivasjonen, på å bli klar. så raser alt sammen. jeg føler meg sviktet. jeg føler meg lurt. Jeg jobber knallhardt de første ukene,så gikk jeg på en smell, og jeg blir sviktet. Det gjør vondt. Jeg har store problemer med å stole på noen som helst akkurat nå. Jeg er så sint sint sint. evig sint på alt.
Jeg hadde alt. nå føler jeg ingenting av det jeg hadde. sint sint sint.
~Frida~

fredag 5. oktober 2012

Dps orkdal

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Mye har skjedd siden sist.
Jeg er ikke lenger på østmarka post 4. Jeg er på Orkdal Dps.
Grunnen skyldes alvorlig selvskading. Min ene flyktningsmåte.

Det som skjedde var at jeg for to uker siden skadet meg alvorlig og ble lagt inn på sykehuset. Det krevde en stor operasjon og jeg lå på sykehuset en uke. Det som er så rart er at det hele begynte med en tanke. tanken om selvskading hadde egentlig ikke noen grunn. Jeg prøvde å unngå tanken, men den vokste og jeg innvolverte meg raskt i den. Den kom over meg og gav meg en enorm angst. Jeg bare måtte. Jeg klarte ikke å la være. Det var helt forferdelig, for jeg hadde ingen grunn til å føle selvskadingstrang. Det jeg tror det handler om er at jeg med underbevisstheten flykter. Da jeg var elleve år opplevde jeg en del traumatiske ting, som jeg rett og slett slanket bort. Nå når jeg er på vei opp i vekt , kommer følelsene tilbake og jeg må flykte. Det er den eneste årsaken jeg kan forklare det med, for det er ikke noe jeg har kontroll over.

Jeg hadde jo håpet å få hjelp til dette på østmarka, men de mener at grunnen til at jeg gjør det er pga for mye press. Jeg føler overhode ikke det, og var kjempemotivert uansett. Men pga selvskadingsepisoden ble jeg sendt hjem for å være der en uke å "tenke" meg om.
Første kveld kom trangen til å skade meg. Den fyllte meg, men jeg ville ikke, så jeg klarte å ringe til østmarka og be om hjelp. Jeg fikk god hjelp og klarte å la være å skade meg selv.
Andre kveld kom samme behovet, og jeg visste straks hva jeg måtte gjøre. Jeg ringte østmarka. Jeg spurte etter kontakten min og sa at det hastet og var alvorlig, for det var det. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente fordi hun var opptatt. Jeg sa at hun måtte gi beskjed om å ringe meg opp så fort hun fikk mulighet. Jeg satte med stor angst i to timer foran telefonen og håpet at den ville redde meg. alt jeg trengte var noen å snakke med. en som visste hva den skulle si til meg. Etter to timer ringte jeg igjen. Da fikk jeg med en masete stemme beskjed om at hun var opptatt. Jeg spurte om hun hadde gitt beskjeden, og det hadde hun ikke, men hun skulle gi beskjed nå. Jeg følte meg sviktet og hadde ingenting å stille opp med. Jeg mistet igjen kontrollen og gjorde det samme som forrige helg.
etterpå ringte kontakten meg og jeg forklarte situasjonen. Etterpå ringte jeg mamma å bad henne kjøre meg til sykehuset. Samme operasjon og samme behandling.

Etter sykehusoppholdet som varte til torsdag, ble jeg sendt på Orkdal Dps. Østmarka ville ikke hjelpe meg før jeg var "skadefri". Jeg skjønner ikke at det går ann. Det er jo nå jeg må jobbe og finne ut av dette. Jeg vil virkelig jobbe for å finne andre mestringsstratergier når trangen kommer. Jeg føler meg sviktet. så jeg vet ikke om jeg vil tilbake dit.

Nå sitter jeg på orkdal Dps og er en halvtime unna hjem. Her har jeg skolen min, venner og et stort behandlingsapparat som vil hjelpe meg. Jeg har valgt å ta imot behandling her. Her kan jeg jobbe med alt, og i tillegg jobbe med å komme meg tilbake på skolebenken og få et sosialt liv igjen.
Jeg mistet alt av motivasjon etter alt som har skjedd, så det er tungt å gjøre noen som helst jobb. Men jeg spiser, jeg hviler og jeg snakker. Jeg har god tid og jeg har rammer rundt meg som gjør meg trygg.
å være på DPS er som å være hjemme. Jeg har alt ansvar selv, men jeg har støtte rundt meg 24/7.

les dette med respekt og prøv og forstå. Mange tenker nok at jeg er gal og burde vært innlåst. Jeg tenkte det selv også. Men alt jeg kan gjøre nå er å bruke de rundt meg, og holde ut. For det vil bli bedre.
~Frida~