mandag 25. august 2014

kjære Frida - et brev til meg selv


Kjenner du inni hjertet ditt hvor du egentlig vil? Hvilken vei du vil gå? Kjenner du hva du egentlig har lyst å fylle livet ditt med? Kjenner du hva du Frida dras mot hver dag, når du klarer å overse sykdommens djevelske røst? Du kjenner det, og du vet det. Du vet at du vil velge livet. Men det er vanskelig for deg. Det ser alle. Alle ser at du sliter, fordi tårene du egentlig skulle grått i lang lang tid har blitt til sår på kroppen din. Kroppen din forteller historien din. Men hva har du å si om historien din? Hva har du å si om hvordan du har det? Hva kjenner du på? Du kjenner på motløshet fordi du aldri klarer å gjøre så godt du kan. Du har så lyst å gjøre så godt du kan og bevise at du klarer ting, men du faller i fellene til sykdommen, fordi fellene er så store og så mange. Det er umulig å se alle hullene i veien. Sykdomsrøsten forteller deg løgner. Har du ikke gjennomskuet dem nå Frida? Jeg tror nok du har det, men du er redd nå. Selv om du har tusen hender rundt deg og vet du kan falle trygt i sårbarhetens verden, så er det utrygt. Selv om du står som et midtpunkt i en stor folkemengde, så er du alene om å ta det store tunge skrittet. Selv om du er omringet av trygghet og forutsigbarhet, så er det som å finne nålen i høystaken å finne frem til kraften i deg selv til å rekke ut hånda for å nå en hjelpende hånd som kun ønsker å trekke deg ut av det kraftige uværet du daglig snubler inn i. Hendene er der Frida. Hva kjenner du på? Hva er det inni deg som er så forferdelig vondt? Hva er det som bor inni deg som vil deg så vondt? Hva er det inni deg som gjør at du ødelegger kroppen din, livet ditt, veien din? Du mister deg selv kjære deg. Selv om det gjør vondt, selv om du ikke vet hva som skjer, selv om du er redd, kjære deg, du må ta tak i hendene og krumme den andre hånda og gi slipp på djevelen inni deg. Frida, du ble født frisk og sunn. Du løp rundt smilende og energisk som alle barn. Du telte, du leste, du klatret, du svømte, du levde, du levde Frida… Så skjedde det ting i livet ditt som du ikke var skyld i. Hvorfor tar du på den all verdens synd? Hvorfor bærer så skylden. Det var ikke din skyld. Det er ikke du som skal bære den. Det er ikke du som gjorde noe galt. Har noen noen gang beskrevet deg som noe ondt? Ingen har noe vondt å si om deg Frida, for alt du noen gang har vært og stått for er godt. Du er bare god, og det har du alltid vært. Gi slipp på skylden. Plasser den der den hører hjemme. Gi deg over og pust inn frihet. Hev hodet og rett opp ryggen. Det er ingenting som skal få presse deg ned lenger. Det er ingenting som skal hindre deg i å gå. Det som hindrer deg i å fly gjennom dagene i frihet fra sykdommens lenker skal forsvinne. Fordi du fortjener frihet og fred nå Frida. Du fortjener å leve som alle andre. Du fortjener å oppleve et liv med innhold som gjør at du synes det er godt å leve. Du fortjener å kjenne på hvordan livets egentlige virkelighet er. Du fortjener å kjenne det bruse i blodet gjennom hele kroppen når noe er spennende. Kjenne at når det butter i mot oppløses tristheten i hjertet og renner ut i tusen tårer, helt til det er tomt og du kjenner lettelsen. Kjenne godhet i hjertet og at det er iver i hele kroppen fordi du er glad. Kjenne fortvilelse som kan føles som verdens største urettferdighet, løse seg ved å plassere følelsen der den hører hjemme. Det er så mange følelser man kan kjenne på. Det er følelsene som gjør at du kjenner at du lever. Du er redd følelsene ikke sant? Det har du vært i mange år nå. Djevelrøsten fortalte deg at du var svak hvis du viste følelsene dine. Djevelstemmen fortalte deg at du aldri skulle vise deg svak. Det gjør deg ikke svak å slippe tårene ut, eller være sint på noen. Gi slipp på trangen til å straffe deg selv når sinnet kommer. Det er ikke noe du skal bære skyld og skam over. Det er naturlig. Det er så mye naturlig som du nekter deg Frida. Du er et menneske du også. Du må tillate deg å kjenne på og slippe ut følelser. Du må være snill med kroppen din og gi den næring og drikke. Du må aldri harme kroppen din. Den psykiske smerten din, sårene dine på innsiden kan leges på andre måter. Måter som skal gjøre deg frisk. Du vet dette. Du vet hva som er riktig, men likevel så føles det så unaturlig for deg å gjøre det riktige når du er midt oppi de vanskelige situasjonene. Men det er det som er medisinen din, kuren din, resepten din for friheten og fred. Det å ta gode valg, for alle vet du kan. Du har mestret før.
Du føler deg fremmed i din egen kropp, fordi den er vanskelig å akseptere. Den er dekket av striper som forteller at det ikke er du som har levd livet ditt de siste årene. Den forteller at du kun har vært fanget i din egen kropp, mens en djevelsk sykdom har herjet fritt mens kroppen din har balansert på line mellom liv og død mange hundre ganger.
Hvorfor gjorde du ingenting? Du lot deg bare rive med? Hvorfor setter du ikke ned foten, når du ikke står for de samme verdiene som demonen inni deg. Dere ønsker to forskjellige liv. Dere er totalt forskjellige. Fordi du egentlig kjemper en kamp mot deg selv, for du og sykdommen bor i samme kropp. Du har vært og er fanget. Det er en forferdelig kamp å leve i hver dag. Men det som er så vanskelig og fælt, er at du som sagt er den som må ta neste skritt, du må løfte foten å gå videre, du må riste av deg det syke som kommer som et stort nett over deg og fanger deg, du må stå på dine to føtter og ikke falle, du må ta valget, du må velge vei, du må stå for og ta konsekvensene av valgene også. Som sagt har du tusen hender rundt deg, så mobiliser krefter til å løft hånda di og ta imot kraft til å kjempe imot alt som hindrer deg i å leve ditt eget liv.
Ingenting sier at du ikke skal leve godt og være fri. For sykdommen er ingenting. Det er ingen person. Det er krefter som bor inni deg som ikke hører til deg.
Kjære Frida, sett deg selv fri. Det er på tide nå. Slipp opp alle spenninger og løp mot livet. Strekk deg mot lyset og vend ryggen til mørket. Det er ingenting du trenger å hente der for å gå videre på den riktige veien. Alle vet og du vet hvilken vei du vil gå. Du vet hva som er riktige valg for deg å ta nå. Så gå for gull. Du fortjener gullet, livet, friheten, gleden, lykken og lyset. Så forbered deg på at bakken du går i nå fører deg fremover på veien, selv om det er tungt. Det er i motbakke det går fremover. Og på bakken din kommer du til å finne nydelige skatter som skaper GODE FØLELSER!
Gi livet en sjanse. Gi deg selv en sjanse. Gi deg selv livet!

~Frida~

fredag 22. august 2014

du vet

sola skinner når den står opp i horisonten langt borte
om du ser det, kjenner det, føler det, vet man aldri i alt det sorte
men den er der om du skimter og ser
og den kan få deg til å glinse og vise alt du er
vil du være usynlig eller vil du skinne
føle deg sterk og at du kan vinne

når hjertet ditt vil se verden, men øynene er lukket
det er da du føler at håpet er slukket
når du kjenner at du har et mørkt sug der inne
og alt du kan føle er sorg og sinne
hva er meningen med livet når du bare faller
du klarer ikke å se at livet kaller
Du er syk, svak og svekket
du har lyst å nå toppen av fjellet og stå på dine to føtter
strekke hendene i været å kjenne frihet av dine friske røtter
men det å gi slipp på det som både fikk deg til å dø og leve
føles helt umulig og får deg kun til å sveve
du lever i lufta uten bakkekontakt
og du puster så sakte og svakt
plutselig ser du sola langt der borte
men hendene og føttene dine er festet i det sorte
du strekker deg etter lyset som glimter
av og til kjenner du håpet skimter

du vet at livet venter
og at du lengter
men å gi slipp føles som et uoppnåelig fjell som bare vokser foran øyene dine
samtidig går du på line
mellom livet og dødens vei
alt ligger i hendene på deg

hva velger du oppi stormen du kjemper deg ut av
for livet har muligheter stort som et hav.
du må bare ta imot sola som kan vise vei
og stole på at du vet hva som er best for deg
Du vet at du vil blomstre deg vakker og pen
du vet at du aldri vil la flammen slukke
Du vet at du aldri vil føle deg svakere enn sterkest
selv om du faller, så vil du reise deg gang på gang
selv om veien opp er bratt og lang
aldri vil du gi opp ditt eget liv
for du vet at du og livet er så verdigfullt at du aldri vil dø en annen død enn ved naturens gang
du vet at du vil bli gammel og vite at du har vært lykkelig
du vet at du vant kampen over mørket
det vet at ved enden av livet vil det siste du gjør før du drar ditt siste åndedrag, er å smile.
pga av lykken over å ha klart det
pga av lykken over å ha levd ditt eget liv.



~Frida~

noen skritt tilbake

livet er tøft for meg akkurat nå. Jeg fikk et tilbakefall på fredag. Det toppet seg litt for meg, og det endte alvorlig. Jeg tror at de store forandringene som jeg har fremfor meg og har stått i den siste tiden har stresset meg veldig, og jeg har ikke helt vært så flink til å snakke nok om det. Jeg har oversett følelsene og kaoset og gått litt på autopilot. Jeg har vært dårlig til å takle det med de nye mestringsstatergiene jeg har lært, og brukt spiseforstyrrelsen mer. Men som jeg har sagt før har ikke spiseforstyrrelsen samme funksjon for meg som før. Så det hopet seg opp og jeg gikk på en skikkelig smell. Mange skritt tilbake, nederlag tap smerte... Det føles så uvirkelig. NEI NEI NEI! Det skulle ikke skje igjen. Jeg har kommet over det. Jeg er over den forbanna dissosieringen og konsekvensene av det. Men det skjedde, som et resultat av at jeg ikke har gjort jobben min hver dag og tatt vare på meg selv.
Men det skjedde, og jeg er i live, så jeg må bare tilgi meg selv for det og gå videre. Jeg lå i sykehussenga i en uke og bare hulket som et lite barn full av gråt fordi jeg var sikker på at livet mitt var ødelagt. At jeg hadde tapt kampen. At jeg var alene. At jeg ikke skulle bli frisk. Alt var over...
Men så må jeg prøve å finne ut hvordan jeg kan klare å komme meg over dette uten at jeg skal gi opp. For det kan jeg ikke gjøre. Fordi jeg har ikke ødelagt alt. Jeg har hatt et tilbakefall, og det må jeg bare akseptere. Jeg kan ikke gjøre noe med det nå. Jeg kan bare tenke ut hvordan jeg vil forholde meg til det. Jeg har tenkt mye på det. Og har kommet frem til at ja, jeg tok noen skritt tilbake, ja, det var en smertefull opplevelse både fysisk og psykisk, men nei, jeg har ikke tapt. Jeg må bare bruke noen dager på å reise meg igjen og gå videre på friskveien min. Jeg har fått beskjed om at jeg har full støtte i ryggen både av østmarka, skole og dpsn, så alt går etter planen likevel, bare ikke etter planlagt tid.
Mye av stresset ligger rundt skole. hovedredselsen min er å mislykkes. Jeg er livredd for å mislykkes. Jeg har så lyst å klare det. JEg har så lyst å mestre å ha en normal hverdag med skole, venner og trening. psykologen min og behandleren min her på østmarka mener at jeg må bare kjøre det samme opplegget som i fjor med skole i starten, så kan jeg bruke litt tid på å tilpasse meg dpsn og alt som skjer der, og ordne med skoleoppgaver og sende inn prøver og innleveringer, så kan jeg begynne på skolen når jeg er klar. Om det er om to uker, en måned eller seks månender. Jeg fikk melding fra skolen om at vi kom til å finne en løsning på det praktiske og at jeg kommer til å klare skolen også i år som målet mitt er. Men ønsket mitt om å fungere normalt og ha en normal hverdag er så sterkt. Jeg vil være en normal elev og være med på det sosiale. Men jeg får vel bare gi det litt tid. Det skal gå bra uansett. Jeg må bare være tålmodig, realistisk og sterk og ha håp og tro på meg selv.
Det skal gå bra. Jeg skal klare det

~Frida~

fredag 8. august 2014

back to life - back to breathe in freedom

mye skjer for tida. Jeg er i en viktig fase i livet mitt nå. Mange ville kanskje si viktig fase i behandlingen, men i mitt tilfelle hvor halve livet mitt har vært veldig sykt, velger jeg å kalle det livet. For en realitet som kanskje har vært litt fjern for meg,er at jeg faktisk forholder meg til livet mitt.
Og kanskje nå, mye bedre enn jeg noensinne har gjort. Jeg har hatt en knallhard jobb med meg selv det siste året. Og det siste halvåret har jeg deltatt i min recovery på en helt annen måte enn de siste ti årene. Det er nok derfor jeg har blitt vesentlig mye friskere også, fordi jeg har fått hjelp som har vært veldig bra for meg og riktig for meg, som jeg også har klart å tatt imot. I perioder har det vært påtvingt livsreddende hjelp, men de siste månedene har vi klart å skapt et samarbeid, og det har skjedd underverker med meg. jeg har gått skritt for skritt, og jeg har opplevd veldig sterke øyeblikk og opplevelser. i starten handlet det om å overleve, men i det siste har det handlet om å takle utfordringene livet gir meg. For jeg har gradvis eksponert meg for livet og alt som skjer i livet. Og jeg har sett at jeg har taklet det, og jeg ser også at det har forandret seg mye og skjedd store forandringer på mange områder. Den største endringen ligger i at jeg tørr å kjenne på følelsene mine, jeg tillater dem å komme, jeg aksepterer dem, jeg kommer meg gjennom dem, og det har jeg lært meg å gjøre på normale måter. Det har vært en kamp akkurat dette, for det har vært forferdelig fordi jeg har vært så redd. Jeg har aldri kjent på følelser. Jeg har aldri tillatt dem å komme. Slik som det er nå er jeg ikke så opptatt av hva som skjer inni meg hele tiden, og må hele dagen mottarbeide følelsene mine på allskens destruktive måter. Nå gjør jeg masse forskjellig gjennom dagen slik som vanlig folk, og når følelsene kommer, så lar jeg det komme. Og noen dager blir det panikk og angstanfall og psykogene anfall, men det er bedre enn noen slags form for destruktivitet. Tankene mine har endret seg veldig. Det var ei som jobber her som sa til meg "jeg tror ikke du har så mange syke tanker lenger Frida, men adferden din kan henge igjen, fordi du er vant til å gjøre det på sånne måter". Det er på mange måter sant. Tankene mine er mye mindre syke, og har jeg en dårlig dag forholder jeg meg til tankene mine på helt andre måter. frustrasjon og sinne eller tristhet er en måte å forholde seg til følelsene på det og. Jeg sliter litt med at jeg er sint på meg selv for at jeg har mye angst, fordi jeg synes det ikke er grunn til at jeg skal gå å ha angst for ting, men det er egentlig bra det da. Jeg ser at det ikke skal være slik. Men jeg står i angsten og jeg ber om hjelp til det når jeg trenger det.
mentaliseringsevnen min har bedret seg til det positive også. Før kunne reaksjonene mine og tolkningene mine av mitt indre og det som skjedde rundt meg være veldig negativ og alltid det samme. Nå er spekteret mine for å se andre mulige grunner for at ting skjer eller hender er mye bredere, og det øker jo mulighetene for at det ikke er så mye negative tanker og tankekjør i løpet av dagen også. Det skaper også mindre kaos i hodet fordi jeg går ikke å er forvirret og destruktiv hele tiden. Jeg tenker over en ting også godtar jeg det, så går jeg videre. En annen forskjell er at jeg heller ikke lenger tar på meg all verdens skyld. impulsiviteten er lavere også.
Men jeg svinger i humøret enda, men ikke så mye som før.
Det jeg kanskje sliter mest med akkurat nå er veldig mye angst,, og det er slitsomt, men jeg takler det på et vis, og jeg vet det blir bedre.
Jeg merker også at jeg sliter litt mer ift spiseforstyrrelsen nå. Den tar litt kontroll noen ganger, men jeg er bevisst på det vertfall og prøver å motarbeide den og ta gode valg ift mat og drikke og trening. Noen dager er det lettere enn andre. Men jeg ser veldig tydlig at formen min generelt er veldig avhengig av hvor mye næring jeg får i meg. Så jeg må bare jobbe med det.

Det skjer som sagt mange forandringer i livet mitt, både inni meg og utenfor meg. Jeg skal for eksempel begynne på skolen om 10 DAGER!! Det blir tøft det. Stå opp tidlig, spise frokost og komme meg på skolen og være der hele dagen sammen med mange andre og lære. Det krever næring og riktig fokus det. Men jeg skal klare det, og trenger jeg noen justeringer underveis, så går det bra.

Vi holder også på med en gradvis overflytting til Orkdal DPS nå. Har vært der på dagsbesøk + et døgn denne uken. Neste uke blir det enda mer, og hittil har det gått kjempe bra. Jeg kjenner at jeg er klar for neste steg. Vi holder på å forme hvordan opplegget skal være der, men det tar jo litt tid å venne seg til slike ting. Ting var veldig annerledes når jeg var der sist, så det blir veldig annerledes denne gangen, og det kjenner jeg er helt greit.

Jeg har heller ikke fastvakt lenger. Jeg har hatt fastvakt et år, men er nå en fri fugl.. hehe, neida, jo, men nå er jeg klar for mer ansvar og klarer å ta vare på meg selv og be om hjelp når jeg trenger det, så det går bra. Det er kjempeskummelt, kjempegodt, kjemperart, kjempeuvant og befriende, alt på en gang, så det tar jo tid for meg å venne meg til dette jeg og. men det er på tide, og jeg er klar for det.

Det blir veldig mye fremover. En spennende tid. Målet er veien også. Dette er livet mitt, så jeg prøver å gjøre det beste ut av hver dag nå også, selv om jeg er "syk" enda. Forklar meg definisjonen på syk sier jeg bare. Alle har jo utfordringer. Men jeg kan si at jeg er mye friskere og mye i livet mitt er mye mindre sykt nå enn tidligere.
~Frida~

onsdag 6. august 2014

back to life

I dag har jeg vært på Dpsn på besøk. Det gikk kjempegreit egentlig.  fikk masse hyggelige klemmer og smil. Jeg sov ingenting i går natt. Var så spent og redd. Jeg var redd for hvordan de ville behandle meg med tanke på hvordan forrige opphold brått ble avsluttet. Jeg var redd for at de skulle tro at jeg var sykere fordi jeg har gått ned masse i vekt. Jeg var redd for å ikke bli akseptert. Men jeg fikk masse positive følelser og inntrykk av besøket, og allerede i morgen skal jeg tilbake og overnatte en natt der. Så når jeg drar dit i morgen er det bare å få på turklær, for da er det turdag. jøss, her blir det andre boller.
Jeg tror ikke jeg får sove så mye i natt heller. jeg tenker og kverner hele tiden. Nå avsluttes et kapittel. Et kapittel som kanskje var et av de viktigste i hele min recovery. Jeg har fått så utrolig mye god hjelp og blitt kjent med fantastiske mennesker,, både innlagte og ansatte. vi er mennesker alle sammen. Jeg har lært så my. mye har rørt meg. I dag fortalte jeg litt om min sykdomshistorie, og verdens kosligste dame begynte å gråte. hun sa "sorry at jeg griner, men jeg blir bare så emosjonell og rørt over hvilken kamp du har gått gjennom, så står du her nå sammen med oss og smiler og stråler". da sa jeg til henne.
vet du hva jeg nettoopp har lært? "jeg har lært at man skal tillate følelsene å komme, og nå triller de ned kinnene dine, og det er veldig rørende for meg" "jeg har aldri møtt noen som har vært gjnnom så mye, og overlevd så mye, og likevel har fullført skole og at du i tillegg er så reflektert som du er.
Jeg tok til meg komplemangene. Jeg får ofte høre det. At jeg er reflektert. det tror jeg på. Men det tror jeg kommer at kampen jeg daglig går igjennom i hodet mitt, hvor jeg veier for og mot, tenker konsekvenser, tenker moralsk, normalt, osv. i tillegg har jeg lært meg selv å kjenne veldig, og jeg elsker å bare ligge og filosofere og reflektere. Det ender som regel opp med en eller annen handling. man får plutselig en god ide,e ller enda bedre en tanke om å ta et godt valg.
Jeg har vært tre måneder på intensivavd nå. Jeg befant meg i psykotisk tilstand, og hadde daglige dissosieringsanfall og psykogene anfall. Det var mye reiming. Men så ble jeg litt tryggere og klarte å begynne å snakke litt. og dette ble min nye medisin. Det var mye gørr som skulle snakkes ut. både fortid, nåtid og fremtid. Det var en tung periode, og alt var så strengt.
Men når medisinene begynte å funke litt ble sammarbeidet bedre. så gikk vi små skritt frem på en glovarm vei som gjorde vondt for hvert skritt. vi fant ut av så utrolig mye. når akuttfasen var over, og det berømte operasjonssåret på magen hadde grodd, kunne jeg begynne å trene, og dette var mine thing... treningen gav meg mestring og energi og glede. mens maten har det egentlig gått dårlig med i det siste. så jeg må ta et valg..vil jeg videre, må jeg spise nok mat. hvertfall med tanke på at skolen starter om to uker.
menneskene på A4 østmarka har vært fantastiske, tålmodige, smarte, hjelpende og omsorgsfulle, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk så god hjelp.
kapitlet avsluttes.
et nytt begynner...
orkdal dps-->skole-->trening-->sosialisering-->vitmemål-->sommerferie(syden)-->sykepleien


i helga skal jeg fortesten være modell.. bestevenninda mi er fotograf og vi har et lite prosjekt. forteller mer om det senere og legger ut restultatet...
wish me luck tomorrow
~Frida~

søndag 3. august 2014

østersundtur

På tirsdag kl.06.00 stod jeg opp. Denne dagen skulle bli annerledes. Denne dagen var min første dag hvor jeg skulle prøve meg som helt frisk. Alt ansvar var mitt eget, og det er ganske stort for meg som har hatt kontinuerlig observasjon ett år nå. Men jeg så ikke på dette som en utfordring. Jeg så på dette som en gave, en gulrot som jeg skulle få fordi jeg fortjente det, fordi jeg har jobbet hardt i det siste, fordi jeg ville, fordi jeg var frisk nok til det, fordi jeg trengte det. To dager i østersund med familien  min med full fart var virkelig tingen. Jeg prøvde hele veien å være bevisst på valgene mine. jeg hadde også bestemt meg at dette ikke skulle bli en tur hvor sykdommen tjente noe på det. Dette var rett og slett en friskere Frida på ferie. Jeg lærte og erfarte mye. jeg har slitt en del med maten i det siste, men når jeg kom dit og skulle være med på alle aktivitetene, skjønte jeg fort at jeg måtte gi kroppen bensin. Både for å ha energi til å gjennomføre alt, ha energi til å være Frida og utstråling og henge med, og for å ha litt ekstra å gå på. Så det kom  jeg fort inn i. Det var arti å være frisk og vise det. Jeg var der tilstede hele veien og fikk kost meg skikkelig. sammen med familien min. Det gir motivasjon. Det gjør det lettere å se for seg at det skal bli slik. Slik er normalen. Slike inntrykk er dagligdags påfyll både gjennom det sosiale, mestring, opplevelser, rutiner og følelser.
Så denne turen ble trening og kos og en smak på det friske livet som venter meg.
Jeg ser hvor heldig jeg er som har familien min. <3
~Frida~