tirsdag 21. oktober 2014

how are Frida?

hei igjen.

En liten stund siden sist nå. Har hatt det litt travelt, så har ikke hatt tid til å blogge så mye. Det er en ting jeg har tenkt litt på. Jeg merker at jeg bruker bloggen litt som en ventil for vanskelighetene i livet mitt, så når jeg har gode dager eller veldig gode dager, skriver jeg ikke så mye om det. Det har egentlig alltid vært sånn, men grunnen til at jeg blogget mer før var nok fordi at det var mye mer som var vanskelig da. Nå er jeg mye friskere og har det veldig mye bedre, og det er jo kjempebra og veldig godt for meg og for de jeg har rundt meg.
Jeg merker på mange områder at jeg har blitt mer trygg på meg selv, at jeg mestrer den biten med å ta mer ansvar som planlagt og at jeg er friskere generelt. Likevel sliter jeg med en del ting enda nå også. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Jeg er veldig der at jeg av og til overser vanskelige tanker og følelser. Det er ikke så lurt, for det er ofte det som får meg til å gå på en smell til slutt. Det hoper seg opp. Og det vet jeg ikke er bra for meg, så jeg har blitt flinkere til å få utløp for det jeg sliter med når det står på ved å bruke ord. Det er det språket jeg må bruke, og ikke alle de destruktive språkene som jeg har brukt før. Men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke er frisk enda. Jeg har fortsatt epidoder der jeg går på feil vei. Det kan jeg gjøre noen dager, så skjer det ett eller annet(både positivt og negativt), som får meg til å hente meg inn igjen, så kommer jeg på rett vei igjen.

Når jeg var på Østmarka i sommer var jeg i en helt annen fase enn nå. Jeg var mye dårligere, men fikk veldig god hjelp og jobbet hardt med meg selv, så jeg føler at jeg har gått gjennom en del viktige prosesser som har ført meg til der jeg er i dag. Nå handler egentlig mye av behandlingen om det å ta ansvar for meg selv, slik at jeg kan klare det samme når jeg kommer ut og skal klare meg selv. Men  jeg må nevne at jeg kommer til å få en del oppfølging etter utskrivelse også. Jeg har et veldig godt nettverk rundt meg, og vi jobber sammen for at dette skal bli bra, og at jeg skal mestre det som står fremfor meg. Det gjelder både ift mat og drikke, trening og aktivitet, samtaler og følelser, skole, terapi og oppfølging og andre ting som må på plass. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et langt sprang fra å være innlagt å ha folk tilgjengelig hele døgnet til å være helt alene og klare alt selv. Så dette skal gå gradvis. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har det gode nettverket rundt meg, og endelig har jeg god samvittighet ift akkurat det også. Jeg må si at jeg har mange ganger følt meg som en "umulig" psykiatrisk pleietrengende pasient, som krever veldig mange ressurser. Nå er jeg på en måte frisk nok til å være en "vanlig" pasient, og jeg får lik behandling som alle andre pasienter her. Jeg føler også at når jeg gjør en innsats hver dag og virkelig jobber hardt og deltar på ting, at jeg rett og slett gjør min del av jobben, gjør at jeg fortjener plassen min og behandlingen. Det har jo ikke alltid vært sånn for å si det sånn.

Men hva fyller jeg dagene mine med?
Vel, på dagtid er det en del som foregår her på dpsn. Det er noe hver dag. om det er mindfullness(oppmerksomhetstrening), undervisning, turer, trening, kreativ gruppe eller andre terapigrupper og aktiviteter. Det er også en del pasienter som spiller kort(og ansatte) og andre spill, så det er jeg aktiv i. Ellers bruker jeg mye tid på å lese pensum. Jeg er jo student. Jeg har gjort det sånn at jeg er ordinær elev som går som privatist i år. Det betyr at jeg må ta mange eksamener i slutten av skoleåret, så studerer jeg selv mot eksamenene. Jeg har også muligheten til å delta på undervisningene på skolen når jeg selv ønsker det. Det er jo veldig greit og praktisk da. Jeg har ikke kommet meg så mye på skolen enda, men jeg håper jeg klarer det mer etterhvert. Det med å bli sosial og fungere som normalt på den biten er jo også en vei å gå, men det er målet mitt å klare det etterhvert også. Ellers er det en del samtaler i løpet av uka. Så er det jo fire måltider, som fortsatt er en utfordring for meg, men jeg er på riktig vei der også, selv om jeg snubler noen ganger.
Jeg bruker også en del tid på musikk. Skriver mye sanger og lager melodier. Gitarspillingen min kommer seg. Øvelse gjør mester, hehe.
Så blir jeg som alle andre også lei av å sitte på ræva av og til, så da farter jeg litt. Enten litt shopping eller bare det å komme meg ut litt. Så får jeg jo besøk av og til.
Så dagene mine er rimelig fyllt opp egentlig. Men det er helt greit da for å si det sånn. Veldig gøy å stå opp hver dag og ha timeplanen full. Når det er sagt skriver jeg som en del av behandlingen, dagsplaner hver morgen sammen med kontakten min for å få ting mer forutsigbart og trygt. Da vet jeg når jeg skal spise, hva jeg skal spise, når jeg skal i samtale, når jeg skal forskjellige ting og hvordan jeg skal komme meg gjennom forskjellige ting. Et veldig godt verktøy som fungerer veldig bra for meg. Det med å skrive dagsplan var noe jeg startet med på østmarka, så jeg har bare videreført det hit egentlig.

Ellers har jeg ikke glemt spørsmålsrunden. Jeg er i gang å svare på alle spørsmål allerede. Det er bare at det tar litt tid. Vil helst prøve å svare så godt som mulig. Så det kommer etterhvert :)

Ha en fin uke videre alle sammen :)
~Frida~

lørdag 11. oktober 2014

livet eller døden, frida?

Ord kan bety så mye, men ord kan også bety så lite. Det som er viktig, er om man er ærlig med seg selv når man bruker ordene. Med ærlighet kan jeg si at jeg har brukt mange ord oppgjennom årene. Mange ganger har jeg ønsket at jeg hadde ment det jeg har sagt, fordi jeg hadde ønsket det så sterkt, men likevel ikke klart å kjenne at det stemmer. Det tror jeg har handlet om at jeg har vært så syk at jeg ikke har hatt evnen til å mene det, eller føle det. Men så har jeg også hatt det sånn at jeg har opplevd å mene det jeg sier. Jeg har opplevd det veldig sterkt, men har liksom ikke klart å bevise at jeg mener det med handling, fordi jeg har vært for syk til å gjøre det. i slike situasjoner har jeg prøvd alt for å prøve å få dette ut i handling ved å skrive om det. Men det har ikke vært nok.
Et fåtall av gangene har jeg ment det jeg har sagt fra hjertet, og samtidig klart å bevist det. Men i slike tilfeller har jeg ikke hatt noe behov for å fortelle det til noen. Da har det bare handlet om å være ærlig mot meg selv og bevise at jeg mener det for meg selv. Så har det liksom vært en bonus å fortelle noen som står meg nær om en mestringssituasjon. Men slike opplevelser kan egentlig ikke beskrives med ord. Det kan bare beskrives med tårer. gledestårer. lettelsestårer.
Det jeg snakker om er når man i årevis har lett etter riktig vei å gå, eller klart å samle krefter nok til å gå et skritt videre på riktig vei. Eller klart å gå riktig vei i en enormt veikryss. Ofte et livsavgjørende veiskille.
De siste månedene har jeg kjempet hardt for å komme på riktig vei, men det har vært tungt. Jeg har vært enormt usikker og redd, ustødig i stormen. Men jeg har tatt mange riktige skritt videre. Noen knall og fall har jeg hatt, men jeg har alltid reist meg opp å gått videre. Noen ganger har jeg gjort det uten at jeg vet det også. Noen ganger skjønner jeg ikke hvor jeg har hentet krefter fra heller. Jeg vet bare at jeg har gjort det, fordi det kjenner jeg i dag. For i dag er jeg en mye sterkere og friskere person enn jeg noensinne har vært. Det handler ikke om kroppen min. Det handler om tankene mine og handlingene mine, og hvordan de påvirker hverandre. mellom disse to faktorene har jeg skjønt at det er noe som heter valg. Det er nettopp dette jeg har blitt så flink til å ta meg tid til å tenke over hver gang en tanke skal ut i handling. For jeg har lært meg at jeg alltid har et valg om hvilken handling jeg vil utøve av tankene mine. Når jeg har blitt mer bevisst på dette, har valgene mine gjort at handlingene mine har blitt gode, fordi jeg er mer bevisst. selve valget i forkant har vært avgjørende.
Sånn er det egentlig alltid, men i forskjellig grad selvfølgelig. Jeg tror evnen min til å t gode valg har blitt betraktelig mye bedre. Jeg har også lært meg å velge hvordan jeg vil forholde meg til tankene mine. På den måten kan jeg endre dem. Jeg kan velge både hvordan jeg vil forholde meg til både tankene og handlingene. Dette har gjort at jeg automatisk har beveget meg på riktig vei.

I det siste har valgene mine ført til at jeg har måttet stått i forskjellige følelser som har vært uvant, ubehagelig, jævlig og forferdelig. Men også gode og fantastiske følelser. Disse kontrastene er en del av livet, og jeg vil heller ha det slik enn å være avflatet og apatisk hele tiden. Hver opptur er en gave, og hver nedtur gjør meg sterkere. Så vet jeg at det alltid kommer en opptur etter en nedtur. Det får meg til å stå i stormene.

Det kan egentlig ikke beskrives med ord hva jeg har gått gjennom i sommer. Jeg kan bare si at det har vært en veldig spennende reise som har gjort meg mye mye sterkere og friskere. Det har vært veldig mange sterke stunder hvor følelsene har vendt tilbake til meg etter mange år uten, fordi jeg har alltid flyktet.

i starten på forrige uke gikk jeg på en stor smell. Jeg har slitt en del med mat i det siste. Det vet jeg egentlig at jeg ikke kan akseptere. Jeg kan vertfall ikke akseptere at sykdommen skal styre meg i så stor grad som den har gjort den siste tiden, fordi det gjør meg reduser, svakere og mindre motstandsdyktig for hver dag som går. Da rygger jeg på friskveien min, eller havner på feil vei, og det er ikke målet mitt. Forskjellen fra før og nå er at jeg hele tiden har vært bevisst på at dette med mat har vært preget av dårlige valg. Jeg har hver dag valgt bort følelsene, fordi jeg har vært sliten, har hatt andre ting å gjøre, vil ikke... Det er egentlig ikke et alternativ, for som sagt blir jeg sykere av det, fordi jeg velger sykdommen. Så eskalerer det så fort på feil vei, og baller på seg.
Måten jeg har forholdt meg på maten har gjort at jeg er mindre rustet når angst kommer, pluss at jeg trigger frem angsten i seg selv. Angst i mitt tilfelle, pluss at jeg er svakere og mindre rustet til å stå i angst, øker risikoen veldig til at jeg dissosierer og får tilbakefall på det området. Jeg risikerer å miste mange måneders arbeid.
Jeg har ei dagbok som jeg daglig skriver i. I dagboka mi skriver jeg hver dag i det siste om at jeg er livredd for at smellen kommer når som helst og at jeg kjenner at ting bygger seg ut, i tillegg er jeg veldig stresset og urolig.
Smellen kom. I samme grad som før.
Dette er en livstruende smell, og det er en grunn til at jeg tok valget om å jobbe meg ut av dette. Fordi det gjalds liv eller død for meg. Så jeg måtte gjøre det hvis jeg ville leve. Jeg valgte livet.
Men det er vanskelig å opprettholde friske valg, friske tanker, friske følelser og friske handlinger hver dag, hver time, hver situasjon, hver krise. Denne gangen endte det slik det har endt før. Dessverre.
Dette førte til at jeg ble skadet i en grad som det vil ta meg evigheter å bli frisk fra.
Når legen kom på visitt i dag og sa sannheten til meg, fikk jeg meg et sjokk. Jeg ble helt satt ut, og jeg plutselig kom alt tilbake til meg. Alle dårlige valg den siste tiden fikk konsekvenser. fatale konsekvenser for meg. Livet mitt blir satt på vent nå, pga av dette. Jeg får mange dårlige konsekvenser. Jeg risikerer å aldri bli frisk. Jeg kan bli det, men jeg vet ikke, for det er utenfor min kontroll, utenfor kirurgens kontroll. Det er opp til den stakkars kroppen min nå. Alt jeg kan gjøre er å hjelpe den til å overleve. Jeg kommer til å overleve, for jeg vet at kroppen min, sjelen min og Frida skal leve, men jeg vet at jeg må gjøre store forandringer fremover hvis det skal skje. Jeg vet at disse type smellene aldri mer kan skje. Jeg vet at jeg må være veldig rolig lenge fremover. Jeg vet at jeg kommer til å leve med sterke smerter for resten av livet. Jeg vet at fremtiden min ikke kommer til å bli akkurat som jeg ønsker. Det er for sent å angre, jeg kan bare gjøre det beste ut i fra situasjonen min akkurat nå. Kroppen min trenger meg nå, og jeg trenger kroppen min resten av livet. Derfor må jeg bli venn med kroppen min, og jeg må tilgi meg selv for at dette skjedde, og deretter sørge for at dette blir siste gang. Kroppen min tåler ikke mer, det er realiteten.

Jeg ønsker verken medfølelse, medlidenhet eller oppmerksomhet med dette. Jeg ønsker bare at historien min og erfaringene mine kan hjelpe andre til å ta riktige valg HER OG NÅ, I DAG. For det er faktisk slik at ALLE valgene vi tar iløpet av dagen i dag, spiller stor rolle for alt. Jeg vil også oppmuntre alle til å leve hver dag, for vi vet aldri hvilken dag som blir vår siste.

I ettertid av legevisitten i dag har jeg tenkt mye. Det vil ta lang tid før jeg blir frisk, hvis jeg i det hele tatt blir det. Jeg tok et valg. Et valg som helt plutselig sto overfor meg etter å endelig ha skjønt alvoret i ting, etter 44 operasjoner hvor alt har handlet om liv og død. Det var opp til meg nå å velge. velge livet eller døden. Det er et stort veiskille. Men jeg tok et valg. Dette var et veldig sterkt øyeblikk for meg. som jeg sa tidligere kan det ikke beskrives med ord, bare tårer. For det var bare tårer som kom. Noen tårer over sorg over hva som har skjedd. Noen lettelsetårer og gledestårer over at jeg har valgt en vei, og at det er veien jeg vil gå. Noen tårer gikk til motløshet over situasjonen.
Det jeg deretter gjorde var at jeg for min egen del skrev en ED med meg selv.
Der skriver jeg alt jeg skal gjøre eller ikke gjøre fremover. Og alt jeg må gjøre får å gå riktig vei.
Så signerte jeg med en underskrift fra hjertet, mens tårer rant som en foss.
Dette gjorde jeg for meg selv kjente jeg. Og grunnen til at det ble så sterkt er fordi at jeg aldri har gjort noe for min egen skyld før. Jeg har alltid gjort ting for andres skyld.
Dette var for meg og mitt liv.
Jeg valgte livet. Jeg signerte på at jeg ville leve, og at jeg skulle gjøre det som sto i min makt for å klare å leve. Så Jeg skal stå i stormene, smertene, følelsene, tankene, endringene og motløshet, for jeg vet at når jeg har valgt livet betyr det også glede, lykke, mestring, toppturer, opplevelser, sjanser og muligheter. Det er mitt valg.




~Frida~

fredag 10. oktober 2014

SPØRSMÅLSRUNDE!!!

hei alle sammen! 

tenke jeg skulle slå til med en spørsmålsrunde nå, siden det er så lenge siden jeg hadde noe sånt nå.
jeg  kommer til å svare på alle spørsmålene, men jeg håper det er litt relevante og aktuelle og serriøse spørsmål da. det pleier å være det. hvis du kjenner meg personlig og ønsker å stille meg et spørsmål,men ikke vil si navnet ditt, er det helt greit at du er anonym... jeg svarer jeg.

håper på mange spørsmål nå da.


~Frida~

nattatanker

Ligger på gastrosenteret akkurat nå. kom hit i går pga en kraftig infeksjon i magen. Men kom fort i  gang med antibiotika, så nå føler jeg meg bedre.
Det er så mange tanker tanker i hodet. jeg klarer ikke helt å sortere alt. Det er så mye rot. Det blir kanskje litt feil å skrive om så personlige ting her, men dere vet jo så mye om meg allerede, og jeg har jo ingenting å skjule.
Det er bare at jeg går rundt som en smilende og fornøyd frøken, som egentlig har det ganske kjipt og  ille... vi kjenner alle til masken. det er mye som kan skjules bak en maske. Egentlig er jeg så lei av den jævla maska at jeg har lyst til å kaste den på gulvet å tråkke på den. kanskje da kommer gråten, eller et virkelig smil. men jeg kan ikke det, da er jeg naken. Jeg er veldig sårbar akkurat nå. Det er så mye jeg går rundt å kjenner på hele tiden. jeg må bare si at jeg er veldig perfeksjonist, så det preger jo alt jeg føler også. jeg tenker på alle tingene som ikke er bra ift ting som faktisk går veldig bra. jeg får ikke til noen ting er en veldig vanlig tanke i mitt hode. grunnen til det er nok ikke at jeg ikke får til ting, det er bare det at jeg har så sinnsykt høye krav til meg selv, jeg er rett og slett litt av en mentor for meg selv, en versting. så ingenting er bra nok med andre ord. Så jeg får først mestringsfølelse når noen andre gnir inn i hodet mitt at jeg har gjort noe bra, og da kjenner jeg det. men klarer aldri å konkludere med deg alene nei. men jeg føler jeg ikke får til ting. det er nok også fordi jeg alltid som regel gjør ting halveis, fordi jeg er så redd for å mislykkes. jeg taper heller og vite at jeg hadde mer å gi, enn å mislykkes. jeg er så redd at det skal skje, også er livet mitt over.

jeg vet dette ikke er en normal tenkegang, men sånn fungerer hodet mitt nå.


jeg er veldig redd, mye angst og uro... skulle ønske noen kunne tatt rundt meg og sagt at de skulle passet på meg og tatt imot tårene mine. jeg skulle noen kunne snakke høyere enn stemmene når ikke jeg klarer det. det er jo alltid da jeg går ett skritt tilbake. stemmene og sykdommen min blir for sterke. men jeg kan aldri være sikker. fordi plutselig skjer det noe i hodet mitt...
min første tatovering. tro, kjærlighet og frihet

kl. er 4 på natta nå.. tror det er på tide å sove litt...

~Frida~

onsdag 8. oktober 2014

fealing a little bit damaged

i går natt møtte jeg veggen. Jeg har egentlig lenge gått å ventet på at noe sånt skulle komme. konsekvensen av å svelge alle følelsene og kaste dem opp igjen, fører ikke noe godt med seg. Blir så sliten, bruker så mye tid på det, og trigger så mange vonde følelser ved å gjøre det. Jeg har virkelig prøvd hardt å komme meg ut av den vonde sirkelen med for lite mat, så plutseelig bulimiske tendenser. Og det påvirker både den friske og syke siden av meg. Anorektikeren i meg forer meg med løgnene sine om at jeg er et svakt skittent menneske som gir etter. hva Frida har å si til det er at det er naturlig. Det er helt naturlig at jeg kjenner på ekstremsult når jeg ikke spiser noe som helst annet enn vannfrukter.
Men det er vanskelig. Det er dette med spisinga, vekta og maten jeg er vant som å bruke som mestringsstratergi, eller kall det en ventil. sannheten er at i dag er jeg Frida like sterk, om ikke sterkere enn sykdommen, og da fungerer ikke den ventilen på meg like bra som før. Fordi Frida har lyst til å gråte når hun er lei seg, sparke hull i veggen når hun er fly forbanna, ha latterkrampe når hun oser av lykke og glede. Frida vil forholde seg til følelsene sine. Men sykdommen får meg til å flykte fra alle vonde følelser, uten av jeg ønsker det. Det bare skjer. Det blir for mye for meg, og jeg klarer ikke å håndtere det, så hjernen min og kroppen min beskytter meg. Akkurat dette har dere lest om før, men tenkte det var viktig å få det med, for det var akkurat dette som skjedde i natt dessverre. Så når jeg våknet i morges sto det mange hoder over meg. leger og ambulansearbeidere. Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det første som skjedde var at jeg ble veldig veldig lei meg. Jeg hadde jo på følelsen av at det kunne skje, men når jeg oppdager hva som har foregått i natt blir jeg veldig motløs. Det er veldig vanskelig å ikke ha kontroll på ting som skjer med meg når ulike ting trigges frem.

Så, kom på A4 østmarka i går, og skal være her til i morgen(torsdag). Rart å være her igjen. Det er så stille. Jeg er vant til å ha folk rundt meg hele tiden. Det er bare en natt igjen nå, så er jeg tilbake.
wish me luck!
~Frida~

mandag 6. oktober 2014

skjebner

skrevet på fredag 3.oktober
Jeg tenker på alle skjebner rundt meg. Alle som har fått hard medfart i livet på feil vei. De er merket for livet i sjelen sin, og noen på kroppen sin. De er slitne av å alltid måtte klatre, alltid måtte bære tungt. Alltid må fortsette den tunge tilværelsen selv om de knapt puster. Når realiteten blir slik at man må kjempe hver dag hele døgnets minutt, og kanskje får til gjengjeld å sove et par timer, eller kanskje har overskudd til å pleie seg selv med en dusj innimellom. Eller et par timer på shopping. For noen er slike ting umulig, for de har nok med å eksistere. Det er vondt å ha det slik. Jeg husker selv når realiteten var slik for meg. Det er ikke lenge siden alt handlet om å overleve. Nå handler det omgå gjøre alt for å leve mest mulig. Så klarer jeg det også. Jeg lever hver dag. Av og til har jeg noen timer der jeg sliter og alt føles så tungt og forferdelig at jeg bare vil flykte. Kroppen min vil ikke være i det ubehaget. Den fæle eksistensen. Så den har lært seg til å beskytte meg.. Den flykter når smerten kommer. Den får meg til å forsvinne. Så jeg skal slippe å kjenne på smerten.
Da befinner jeg meg i en tilstand hvor jeg ikke er tilstede i meg selv. Jeg er veldig fjern og har ikke kontroll på noe. Da er det impulshandlinger på følelsene. Da er jeg som en fluesmekker. Jeg angriper all bevegelse, og dreper det. Det er det som er så skummelt, fordi der og da sitter det en enorm smerte i brystet og magen. Jeg angriper. Vil slippe det ut. Handlingsmønsteret er logisk, men veldig farlig.
Så i hele sommer har jeg jobbet knallhardt med meg selv ang. Dette. Jeg har øvd på å avsløre de tidlige signalene som kommer før jeg går inn i en slik tilstand. Jeg har identifisert triggere. Jeg har jobbet med å ta gode valg og komme meg tilbake til virkeligheten ved forskjellige teknikker. Det har vært hardt, men jeg har gått gjennom prosessen, og sitter nå her som en sterkere og friskere person.. Jeg har fokus på helt andre ting, selv om jeg sliter. Fokuset mitt er på skole, aktiviteter, familie, trening og positive ting. Jeg jobber hardt og er"på" hele tiden. Og det er godt å være der jeg er i dag. Jeg føler meg sterk på mange områder nå.
Så vanker jeg rundt på ei avdeling, hvor det også vandrer likesinnede sjebner som også kjemper. Det kan være vondt å se, men også så vakkert når fine godhjertede, men dessverre syke mennesker som setter seg ned å forteller sin historie. Jeg definere ikke syke, fordi alle er så unike, og fantastiske. Mange har flere år på baken medverfaring av å ha jobbet med seg selv. Det er bare at de er så svake, mn samtidig så sterke. Sterk/svak - vi kan velge hva og hvem vi vil være...
Så satser jeg at med jobbingen jeg gjør, kommer til å føre meg dit jeg vil..

ja, nå er jeg i ferd med å sovne etter en ganske tøff helg. spiseforstyrrelsen er ganske sterk for tida, og jeg er livredd for å trigge for mye slik at jeg ender opp på sykehuset igjen. Samtidig har jeg liten tid, mange planer og vil virkelig bli frisk, så hvorfor kan jeg ikke bare få slippe disse enorme svingningene hver dag. hvorfor kan jeg ikke snart finne en av-bryter på stemmene som herjer i topplokket og psyker meg ned i kjelleren... hvordan blir jeg frisk??? spurte jeg desperat ei som jobber her. jeg klarte å finne svaret på spørsmålet selv. ved å holde ut og stå meg gjennom ting?? det er nok det som er medisinen min. Det er sånn jeg blir sterkere. sammenliknet med meg selv for noen måneder siden er jeg veldig sterk nå, men når man har en sykdom som bryter en ned både psykisk og fysisk er den der litt vanskelig.

i helga har jeg tydd til spiseforstyrrede mestringsstatergier for å få fred fra stemmene i hodet. Adirf(frida baklengs) forteller meg at jeg er skitten, stygg og uverdlig, ubrukbar og heslig. jeg klarer ikke å gå rundt å føle meg sånn.. så kommer en annen stemme da(S) og gir ordre for hva jeg bør gjøre for å få bort smerten. smerte for meg er alt som er ubehagelig. altså følelser, angst, fysisk smerte og avvisning. når smerten kommer, klarer ikke kroppen min å forholde seg til den, og flykter fortere enn fy... dissosiering... det er dette jeg går rundt å er livredd for. tenk  om jeg dissosierer og skader meg selv igjen. det er det verste som kan skje. Nå har jeg jobbet så hardt i lang tid. jeg har opparbeidet tillitt til mange folk, jeg har mange ting på riktig kjør nå, jeg er fornøyd med kroppen min. kan ikke ødelegge den enda mer. jeg må bare kjempe for alt jeg har nå.. stå på og vær beinhard med meg selv.
fordi jeg vet jo hva jeg vil... i hjerte mitt finner jeg alle svar....

ha en fin uke <2
~Frida~