fredag 23. desember 2016

Julehilsen

Sånn så det ut her i mårrest, lik itj å stress.

Treng ikke det. Likar å kos sæ når alt gjøres. Det må uansett gjøres.
No e pakka innpakket, bagen pakka. Æ e pynta , så no reise æ hjem te jul snart. For første gang slipp æ å kalle det perm. Godt.


Æ vil ønske alle at jula bli sånn som dåkk treng at den e. Jula kan vær vanskelig for mang, så ta vare på hverandre. Lytt te hverandre, gi omsorg te hverandre. I stede for å ta på sæ maska og overleve.  Ta av dæ maska å lev,kjenn og føl. Det e ikke farlig. Det e det virkelige livet.

~Frida~

torsdag 15. desember 2016

.en god julenyhet

Takk gud, endelig en god nyhet, som gjør at jeg og familien min kan senke skuldrene. I stede for å som fryktet at jeg måtte bryke jula på å pakke sammen mitt nye hjem å flytte, fikk jeg idag vite at jeg kan fortsette å bo her. Ah, det betyr så utrolig mye. Det betyr alt. Og enda bedre. Vi kom i dag frem til en løsning der jeg kan slippe å bekymre meg for om hvor lenge jeg kan bo her, når neste bombe kommer, som gjorde at jeg aldri klarte å senke skuldrene å stole på at jeg kunne jobbe med meg selv med sikkerhet om at jeg har et sted å bo. Nå har jeg det. 
Nå er jeg etter nyttår uavhengig av det offentlige, selvstendig leietaker. 

Siden jeg har bodd på institusjoner siden jeg var barn har det ikke vært aktuelt at jeg skulle ha mitt eget sted. Mitt hjem har jo alltid vært hjemme i lensvika.
Men etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt hvor viktig det er å ha et eget hjem. Det å vite hvor man hører til, tryggheten ved at man har et hjem, det å ha noe eget, det å ha et virkelighetsbilde på at man bor her og alt ansva

Nei, nå blir den første julen min etter jeg ble utskrevet forhåpentligvis fantastisk. 
~Frida~

tirsdag 6. desember 2016

mine gode barndomsminner om julen


Vel vel, nå nærmer jula seg, og jeg prøver veldig hardt å  nå inn et sted i meg selv for å finne tilbake den julegleden jeg engang hedde. Det vil si å spille julemusikk for fullt, se gamle bilder, se julefilmer, kjøpe julegaver, pynte til jul, julekalender, se snøfall,  spise pepperkakedeig etc… og de dagene det snør, sammen med noen av de nevnte ingrediensene kommer gode juleminner fra barndommen tilbake. J

Jeg husker da jeg gikk på barneskolen, hadde vi alltid juleverksted før jul. Det var alltid stas for meg vertfall, siden jeg likte å være kreativ. Det som var høydepunktet var lysstøping, da det var superkult å stikke hånda oppi talgkjelen. Etter ørt og førti runder rundt det bordet i takt med de originale julesangene var hele hånden avstøpt.  Ellers så husker jeg bare de legendariske dorullnissene.og selvfølgelig pepperkakebakingen der halvparten av deigen forsvant på mystisk vis, og mange fikk mystisk mageknip.

Så var det den årlige juleavslutningen, som var den eneste dagen i året vi fikk ta med godis og brus på skolen mens vi så en film. Før dette var det juleavslutning i kirka, der vi sang osv. jeg husker at jeg alltid hadde så lyst å opptre uten at nervøsiteten og usikkerheten og selvtilliten min ødela opptreden min, for de gangene jeg sang, var jeg alltid så nervøs og usikker.

Det å kjøpe julegaver var alltid en av favorittene mine. Jeg elsket å lage personlige fine gaver, og vertfall å gi bort gavene. Det var nesten mer stas for meg enn den som fikk gave. .

Julekaker måtte vi også ha. Og da var det spesielt kolakaker og pepperkaker som var mest populært. Ingen jul uten kolakaker.

Lille julaften var det juletrehugging. Da pleide alltid jeg, søsteren min og pappa å gå ut i skogen å lete etter den perfekte julegranen. Og med en gang vi kom hjem var det å pynte treet og resten av huset. Etter dett var det alltid grøt med mandel. Jeg husker at et år jeg fikk mandelen fikk jeg en hjemmestrikka julenisselue av stemoren min. det var stas.

På julaften da jeg stod opp var det alltid å løpe ned i stua og spent finne julestrømpen som nissen hadde fullt opp av godsaker. Hele formiddagen var det julestrømpe og julemorgen med askepott, reisen til julestjernen og Disney, like kos hvert år. Ingen jul uten. Når klokken nærmet seg 14.00 var det bare å hoppe i dusjen og få på finstasen. Så dro vi til kirken, sammen med resten av bygda. Det var alltid fint å møte på folk i finstasen sin, og ønske alle en god jul. I det klokkene ringer inn, husker jeg at den virkelige julestemningen er 100 % på plass. Da satt jeg gjennom hele gudstjenesten å gledet meg til resten av kvelden. Når i kom hjem luktet hele huset jul og julemiddag, så da var det rett til bords. Før jeg fikk spiseforstyrrelser var jeg også kresen på mat. Likte ikke kjøtt og fisk, så på julaften var det alltid melkesuppe, eller godt tilbehør.

Julemiddagen var alltid så lang, der vi ungene satt å trippet og var utålmodige fordi vi ville åpne pakker. Og det fikk vi tidsnok. Hvis vi skulle rekke alt så, for treet var alltid godt gjemt av alle pakkene.

Det som alltid var det aller viktigste og beste for meg i jula, var at hele familien var samlet og vi hadde det bra. For hvis alle hadde det bra, kunne jeg selv senke skuldrene, å kose meg jeg og…




I år ble jeg tidlig ferdig med julegavene, men innpakking gjenstår. Jeg gleder meg også til å bake kolakaker, som er det beste jeg vet. I år skal jeg bake masse, for alle de årene jeg har vært innlagt har de alltid bare hatt kjøpte juelekaker, ergo ingen kolakaker. Kun når jeg var hjemme på perm et par-tre ganger i løpet av jula.  Så i år skal det bakes. Jeg har allerede kjøpt meg husmorforkle. I år skal nesten hele familien feire jul sammen. Det blir koselig. Det er liksom i jula, man treffer familie og venner igjen, og det er alltid like hyggelig.



Vel, det var litt om mine barndomsminner om jula.


~Frida~

lørdag 3. desember 2016

valg og tid, det har jeg jo


Helt siden jeg kom hjem har jeg følt meg veldig utrygg. Det er kanskje ikke så rart. Alt er jo så nytt. Ny livssituasjon hvor jeg bor for meg selv for første gang. Alt som må gjøres i leiligheten og hverdagen som jeg må lære meg, ny psykolog, ny psykiater, ny fastlege, nye folk fra hjemmetjenesten. Det å være alene hele tiden. Alt som må passes på ift økonomi, praktiske ting, diverse møter osv. Alt er så nytt og utrygt.


 



Mesteparten av tiden er jeg alene, og når jeg er alene er jeg full av angst. Redd for å dissosiere, redd for å dø, redd for å gå ut, redd for å gå ut av sofaen. Sofaen har liksom blitt min trygge plass.  Jeg sliter veldig med hallusinasjoner. Jeg ser og hører ting fra fortiden min. når jeg opplever det skjer det noe i kroppen. Det blir satt i gang en voldsom reaksjon hver gang. Kroppen min husker. Det blir nesten som å gjenoppleve.  Og selv om jeg skjønner at det ikke er ekte, så er det så ekte som det kan bli der og da. Dette skjer veldig mye, og sammen med angsten ender det med at jeg dissosierer veldig mange timer i døgnet.

I tillegg så er det denne utmattelsen som har kommet.  Det er ikke overaskende for meg at jeg har fått en slik reaksjon. Jeg og kroppen min har vært gjennom så mye i så mange år.  Så det er ikke rart eller overaskende.

Jeg vet jo at dette er en fase jeg bare må gjennom. Og jeg prøver å tenke på alt jeg faktisk mestrer, med tanke på hvordan det har vært de siste 13 årene. Så egentlig er det jo helt utrolig for hver dag jeg fortsatt er her i leiligheten. Men jeg bruker mye tid på å stresse, og tenke på alt jeg skulle gjort, alt jeg skulle mestret, og at det at selve tiden går, gjør at jeg blir sint på meg selv. Det er jo masse jeg ønsker å få til. Jeg har så lyst å glemme fortiden min, få en pause, for jeg føler jeg blir jaget av den hver eneste dag. Nå har jeg alltid vært en utålmodig sjel, jeg har alltid ønsket å vært tre skritt foran der jeg egentlig er. Og jeg vet jo at jeg må leve med fortiden min og utfordringene mine. Det er bare at det er så krevende og vondt. Og jeg blir så lei innimellom. Det er vanskelig å akseptere at det skal være sånn. Men jeg vet med meg selv at jeg får ikke gjort noe med fortiden min. sånn er det bare. Det finnes vel bare en grense for meg å hvor mye jeg må tåle innimellom.

 


 

Så jeg får prøve å være tålmodig og at jeg bare må bruk tid. Jeg har jo tid. Det er det jeg har. Jeg har tid og jeg har et valg. Hver eneste dag. Jeg kan velge å fokusere på alt jeg ikke klarer og irritere meg over alle utfordringene, hate meg selv og være utålmodig. Eller jeg kan velge å på tross av alt som er vondt og alle utfordringene, forholde meg til at jeg kan be om hjelp, at jeg kan fokusere på alt jeg får til, at jeg har tid og være litt raus med meg selv. Fokusere på alt som er bra. Prøve å kose meg så mye jeg kan. Gjøre alt det nødvendige, og akseptere hvordan jeg har det akkurat her og nå. Akseptere følelsene.


Jeg har kommet langt. Det er ikke mer enn et halvt år siden jeg fortsatt lå i reimer på skjermet avdeling med fastvakt på østmarka. Det er ikke lenger enn et halvt år siden jeg fikk livet snudd på hodet og begynte på en forferdelig tøff og krevende vei, der jeg måtte lære alt jeg skulle ha gjort gjennom hele livet mitt på bare noen måneder, der jeg skulle eksponere meg i en ny og ukjent verden, og inni meg selv, en skadet og krenket og ødelagt sjel, og alle de tøffe takene jeg måtte face.  Det er ikke mer enn sju uker siden jeg ble utskrevet fra psykisk helsevern for første gang på flere år, og skulle inn i en tilværelse jeg aldri har vært før, der alt var nytt og utrygt, der jeg var den som skulle ha alt ansvar for meg selv og mitt liv, etter 13 år der andre har hatt ansvar for meg, og tatt valg for meg..

 


Jeg, som var gitt opp, et håpløst tilfelle, for ødelagt, for skadet, for traumatisert, dødssjuk, ingen fremtid, balanserende på en knivvegg mellom liv og død.  Se hvor jeg er i dag. Det er jo egentlig et mirakel. Selv om jobben jeg har gjort og gjør hver dag er utrolig krevende og vanskelig, så mestrer jeg det. Jeg fikk en ny sjanse, til å ta livet mitt tilbake. Og det er jo det jeg gjør.


 


Det er lett å grave seg ned i alt som er vondt, alt som ikke funker, alt som føles umulig, alt jeg ikke klarer. Da ser jeg ikke at jeg forholder meg faktisk til det som er vondt, jeg mestrer veldig mye, jeg gjør det umulige. Jeg er på vei.

Men det tar tid.





~Frida~