tirsdag 31. januar 2012

....

Det er tusen hender å ta tak i, men det er en million stemmer som brøler imot.
~Frida~

flukt

flukt
jeg vil flykte
jeg vil ikke føle
jeg ville ikke kjenne
jeg vil slippe...

Det gjør så vondt
jeg faller og faller
jeg mister meg selv gang på gang
jeg mister livet mitt

jeg lurer på hva vitsen er?
hvorfor gjør jeg dette?
hvorfor legger jeg meg ikke flat?
hvorfor gir jeg ikke opp?
Det er jo det som frister mer enn alt i hele verden akkurat nå.
Hva er det er det som gjør at jeg ikke gir opp?

Det må jeg finne frem... Det er det som holder meg oppe
~Frida~

why this thoughts?

Det er nå jeg må være sterk. Det er nå jeg ikke må gi slipp på håpet å la spiseforstyrrelsen overta livet mitt, og at dette blir en kamp mellom spiseforstyrrelsen og behandlerne. Det er nå jeg må kjempe alt jeg har får å forholde meg til  virkeligheten. Jeg forsvinner hele tiden. Det blir for vanskelig å være tilstede her og nå, så jeg dissosierer. For meg/anoreksien føles det som om dette er en straff. Den følelsesmessige helvete jeg må gå gjennom fem ganger om dagen i forbindelse med måltid, er for meg en straff. Det å ha et tidspress på å få i imeg maten innen en halvtime, hvis ikke venter en verre straff. Sondemat er verste straff som også medfører reimer. Straffen etterpå er angsten og uroen, og det er den jeg ikke klarer å takle. Da hyler jeg og gråter og utagerer og prøver å flykte. Jeg har fått for meg at jeg kan flykte fra følelsene gjennom dørene. ut herfra er friheten.

Slik er det nå. Hvor er Frida? Når kommer hun tilbake? hvordan skal jeg klare å holde ut.
Smerten og angsten er konstant, og jeg dras mellom to forskjellige verdener hele tiden. Jeg vil bare bort. Jeg vil rømme fra meg selv, følelsene, herfra..alt. Hvorfor kan ikke alle forstå min smerte og la meg få gå?
Jeg lider... kroppen er full av smerter. psykiske og fysiske. angsten gnager meg i stykker, flashbackene minner meg om forferdelige hendelser, jeg sørger over ting som ikke har skjedd, jeg er forvirret.

konklusjon: BMI 15
~Frida~

update .. helga i en annen verden

hei alle sammen

ville bare gi et livstegn og en liten oppdatering.
Det har nemlig vært litt av noen dager jeg har vært gjennom siden torsdag.
Det begynte vel med et epilepsianfall, og at jeg etter det ikke hadde vært meg selv i det hele tatt.

I hele helga har jeg levd i en egen verden hvor jeg har følt meg truet og at jeg har vært på en slags straffeplass. Jeg har sett og hørt ting som ikke har vært der, men for meg har vært virkelig. Jeg har gjennopplevd minner og sett personer jeg er redd for i andre og måtte forsvart meg. Jeg har sett personer eller vært i situasjoner som har gjort at jeg har skreket, smelt i vegger og gjort alt for å kommet meg ut. Da måtte jo peronalet stoppe meg, og det opplevde jeg igjen som at de angrep meg, så jeg sparket, hylte og skrek, og til og med bet. Det har vært mye reiming med andre ord. I tillegg har jeg hatt tusen flashbacks som har skremt vettet av meg. Og alt jeg har sett som ikke har vært her, altså ting som jeg frykter mest av alt i verden. Jeg har sett mine nærmeste dø mens jeg har ligget i reimer og ikke kunne stoppet det.
Jeg har vært helt fra meg. Jeg har vært så full av stress og uro og angst at jeg har hatt kraftige anfall hele helga... Personalet har prøvd å fått kontakt med meg, men jeg husker bare at jeg måtte flykte, og alle disse tankene om at de ville skade meg. Og sorgen over at alle mine kjære var døde.

søndag kveld begynte jeg å komme til meg selv igjen. og vi har gjennom dagen i dag og i går funnet ut at det er ofte i forbindelse med måltid at jeg detter ut. Det blir rett og slett for vanskelig. I går fikk jeg anfall rett etter måltidet. Det er så mye angst og følelser og uro, pluss at kroppen mine er helt utkjørt etter alt som har foregått de siste ukene. Det er nok mange grunner til at det det er som det er. Men en ting er at hjernen er underernært på næring, noe som vil bli bedre. kroppen er full av stress og angst. anoreksien er sterk. Jeg er sliten, utmattet og utslitt etter alle påkjenninger som har vært.

psykologen min var innom i går. og jeg er så utrolig redd og utrygg for hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg faller ut og inn i en mørk verden, hører stemmer og ser ting hele tiden. Plutselig er jeg ikke meg selv og føler jeg må flykte. Jeg jobber hardt for å forholde meg til virkeligheten. pluss at anoreksien er sterk også nå. det er nok den som spiller meg et puss og prøver å komme seg unna.
psykologen sa at jeg skulle fokusere på at gevinsten ikke kommer med en gang. hvis gevinsten er å nå toppen av et mount everest, må man gå mange fjellturer først før man er klar nok og sterk nok til å gå den lange fjellturen. Og når man står på toppen har man vunnet.

~Frida~

torsdag 26. januar 2012

to steg tilbake.. eller flere

I dag tok alt en ny vending gitt. I går ble jeg velsignet av biskopen, og i morges stod jeg på vekten og ha gått ned 5 kg siden forrige uke. Psykisk og fysisk ustbabil, redd, full av angst, utmattet.

Anoreksien i meg prøvde å forhandle, men til ingen nytte. Nå er jeg nesten på nivå som når jeg kom inn her på oktober igjen, tre kg mer. Nå er det tilbake til strenge rammer og kostliste med konsekvenser. Sonden rett i hvis jeg ikke spiser. Vekta skal opp. Jeg er bare et skremt offer gjemt inni et monster som herjer. Anoreksien får meg til å rope, sparke i dører og vegger, kjefte og banne på de ansatte osv.
Jeg har så langt fått i meg det jeg skal i dag, men etter mye krangling, kjefting og roping. I sted besvimte jeg nesten fordi jeg var så sliten.

Jeg er så sint og trist. Jeg hadde så mye å glede meg til, og under møtet i dag delte jeg noe jeg virkelig skammer meg over og synes var vanskelig å fortelle. Det krevde mye av meg med andre ord. Men legen gadd nesten ikke å høre på det jeg hadde å si en gang.

De bryr seg ikke om noe, de tar ingen hensyn om til meg. FRIDA! Jeg blir bare behandlet som en sykdom igjen bare fordi jeg er lav i vekt igjen.

Jeg er sint, fortvilt, redd, forvirret, full av angst og lite frida nå...

Beklager... jeg er så svak! Jeg tente et lys i går i kirka for styrke og mot, jeg spiste et stykke brød og dyppet det i vinen for styrke og mot. HVOR ER DET!
~Frida~

onsdag 25. januar 2012

MHE-kliniken i Mora i Sverige?

Jeg har sendt mail til dem om min historie og litt om min situasjon, og spurte hva de syntes om behandlingen deres ville funke for meg. Jeg fikk til svar at de har hatt mange slike pasienter med liknende historier som min, og har hatt gode resultater.

gå inn på hjemmesiden deres å se hvis dere er interessert. Hva synes dere? http://www.mhekliniken.se/

hva synes dere om deres behandlingsmodell, og tror dere det kan være noe for meg?

~Frida~

Messe for verdighet - en gudstjeneste om seksuelle overgrep

Etter en lat og lang morgen hvor jeg har strevd for å fått meg selv ut av pysjen, kom endelig psykologen min til meg. Hun er ikke lenger psykologen min, siden hun bare har vært inn i behandlingsteamet en frem til nyttår(men fikk forlenget det litt, siden jeg egentlig skulle skrives ut 13,januar). Uansett vi møttes, og vi dro på kantinen på nidaros DPS å kjøpte lunsj. Der hadde vi en kjempe fin samtale. Det var godt å få utløp for ting litt igjen. På vei ut fikk vi øye på en plakat.

"MESSE FOR VERDIGHET"
- en gudstjeneste om seksuelle overgrep

hmm... vi snakket litt om det, og jeg tenkte at det kanskje kunne være greit å få med seg. hadde vertfall ingenting å tape på det. Så jeg bestemte meg for å dra.

kl. 18 var vi på plass i Nidarosdommen. Den er så vakker. Jeg kan ikke telle på hendene hvor mange ganger jeg bare har vandret rundt om kring og  bare beundret all kunsten. Nå var det altså messe.
Jeg visste ingenting om hva jeg hadde i vente.

Jeg vet egentlig ikke om jeg er kristen eller ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på. Jeg bare synes at det er utrolig godt å være i kirken. Det er så god atmosfære der. Det føles så varmt og trygt.

hele messen startet med en utrolig vakker sang sunget av vokalgruppen SMYR.
Så kom en sjuende klasse gående opp midtgangen og stilte seg i kø for å si litt om forskjellige følelser. Det var veldig fint å høre på. Så enkelt liksom.
Innimellom snakket presten, så var det ulike salmer osv.
Men det som var mest gripende for meg var når ei jente leste noe hun selv har skrevet fra selverfarte opplevelser. Jeg måtte ty til tårene, for jeg kjente meg sånn igjen i hennes ord, hennes følelser.

hennes ord:
Jeg kjenner dem, hendene, overalt
klamme,ekle hender
grådige hender
grådige hender som forsyner seg
De forsyner seg av alt de ikke skal ha.
alt som bare er mitt
De kravler som maur i en sukkerpose


Jeg er kvalm
redselen farer som en torpedo
gjennom kroppen min
kroppen som ikke lenger er min


Jeg ser døren, den brune døren
med den grå nøkkelen
Den er låst, jeg er låst.


vær så snill, la det være over snart. 
la meg få ut av den døren snart,


men ikke la noen se det,
bare la det være over.


Det gjør vondt. alt gjør vondt.
kjenner det vrenger seg i magen nå. angsten herjer. 
mens han invaderer kroppen helt


vil ikke se, vil ikke føle
ser kun døra, den låste døra.


Jeg var bare et barn.
La den  være åpen.

Jeg kjenner følelsene. følelsen av å være skitten. Følelsen av å være låst inne, fanget med den følelsen. følelsen av å aldri bli fri og ren. følelsen av å være ødelagt.

Så ble en fin melodi spilt, og hun fortsatte å snakke:

prosessen:
hodet har glemt så mye, 
men hver celle i kroppen husker


hodet er så fullt,
og kroppen er så ekkel.
så lar kroppen, hodet få huske
glimtvis, litt etter litt


ordene blir fattige
og fortiden så nær.
strie strømmer av følelser
og dråper av blod.


bevisstheten kommer opp i dagen
alt blir så virkelig igjen. 


Nå må ordene letes frem, 
og skyves ut.
motet må finnes ,
og smerten må tåles og deles. 
En hånd å holde i, og trygge klemme trengs.


tårene må få renne i strie strømmer, 
istede for dryppende dråper av blod.


Kanskje da kan sjelen bli hel og kroppen en venn


og kanskje kan fortiden igjen bli fjern,
men likevel bevisst.
Først da kan fretiden sees, og livet føles godt.

En tåre rant ned kinnet mitt da også. En anelse håp.

Derretter hørte vi en stemme fra nok et offer. Hun valgte å ikke vise seg.
Men her er hennes ord:

Frihetsglede
innestengt,
friheten er tatt i fra meg. 
skjelver innvendig.


klarer ikke å tenke på friheten
sperret inne i meg selv, 
langt fra andre mennesker.


Ensom.
Vil jeg noensinne finne friheten? 
Jeg lengter.


Det hele var veldig rørende. Alt presten sa var også veldig gripende. Det var også  en dame som sang.
Men det som gjorde enormt inntrykk på meg var det som skjedde på slutten. Noe som i manuset ble kalt vandring.
Presten leste opp ulike stasjoner hvor alle kunne gå for ulike ting.
Jeg gjorde alt.

her er det man kunne gjøre. siterer fra manuset:
Vandring
Du er velkommen til å delta i en vandring der vi i stillhet kan bruke kirkerommet slik vi ønsker.

1. Ved døpefronten og tårnfoten midt i kirken kan du ta imot nattverd, Du får en bit brød og dupper dette i vinen før du går videre. Liturgen sier: velsignet brød som gir mot og krefter. velsignet vin som gir mot og krefter.

- Jeg var skeptisk til dette( i å med at jeg måtte putte noe i munnen), men gikk skjelvende og rakrygget opp og tok et stykke og dyppet i vinen og videre i munnen, mens lituren velsignet. Jeg fikk en rar følelse.

2. Ved bønnebordet midt i kirken kan du skrive ned tanker, bønner eller klager til gud. Lappene vil bli båret frem til alteret, men ikke lest høyt.

- Jeg skrev: Gi meg styrke, mot og håp til å klare å bli frisk. Jeg vil ha livet.

3. Du kan tenne lys for noe du tenker på, ved dåpekonten, i lyskassene i sideskipende og i lysgloben.
 - Jeg tente et lys og tenkte på hvor takknemlig jeg er for all kjærligheten jeg har rundt meg.

4. Midt i kirken ligger en haug med steiner. De symboliserer våde byrder, det som er tungt eller vondt å bære på. Du kan godt bære på en stein en stund, før du legger den fra deg på gulvet ved sølvalteret.

- Jeg tok en stein med tårer i øynene, tenkte på mine ting(som jeg ikke orker å gå inn på nå), og alt jeg har vært gjennom, og la den deretter lettet ifra meg igjen ved sølv alteret.

5. Ta imot en perle for verdighet ved sølvalteret
- Jeg tok imot en mens jeg fortsatt gråt, og to jenter sa jeg var verdigfull

6. Du kan også få en personlig velsignelse fra en av prestene i kvinnenes minnekapell, like ved inngangen til kirken.

- Jeg gikk inn i kapellet, og foran meg stod selveste biskopen. Jeg ble velsignet av biskopen. Det er litt kult da.

--------

Jeg hadde ikke store forventningene til denne messen, men gikk ut igjen av domkirken med en følelse av at jeg jeg er verdigfull. Jeg blir så sint på vegne av alle som blir utsatt for overgrep. Det er nok til å ødelegge et menneske. Det finnes det mange bevis på. Men etter hva jeg har sett i kveld, er det helt utrolig hvor mye støtte man kan få når man har opplevd noe slikt.
~Frida~

tirsdag 24. januar 2012

samtale og "igang igjen"

Da var jeg i gang. Første og andre måltid er spist. Ikke fullstendig, men etter planen likevel.
Det er jo som jeg alltid sier vanskeligst å komme i gang, men nå er jeg i gang. Jeg klarte nesten hele lunsjen, og hele mellommåltidet. Nå gjenstår middag og kvelds. Jeg hadde ikke sjangs til å sove i natt. har jo sovet såppas mye de siste dagene at jeg ikke trengte så mye søvn, + at det var mye tanker i hodet som surret, og jeg grudde meg til i dag. Jeg visste at mat måtte inn i bildet. Planen videre er egentlig å fortsette der vi slapp. Med at jeg skal følge kostplanen, og skrive hvis det blir avvik, og hvorfor. Det fungerte ganske bra i forrige uke synes jeg. Ellers er jeg ganske slapp i dag også, men jeg er GLAD jeg ikke fikk en sjokkerende nyhet om at jeg skulle sondes opp i vekt eller noe sånt igjen. NeI, nå er det andre tider, og jeg må gjøre jobben selv.
~Frida~

mandag 23. januar 2012

spørsmålsrunde

det har vært noen tunge uker for meg, og jeg har hatt mange oppturer og nedturer. det handler litt om at det er mye nytt som har skjedd, skjer og skal skje. det handler egentlig om mange ting. men jeg har det veldig på samvittigheten at jeg ikke har svart på så mange spørsmål og kommentarer fra dere, så derfor tenkte jeg at det passet med en spørsmålsrunde nå, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan:)
~Frida~

update + omgangssyke

vel, nå har jeg ikke skrevet siden fredag, og det er det en eneste grunn for. OMGANGSSYKE!
noe jeg og min kropp tåler svært lite for å si det sånn.

Jeg skrev jo på fredag om hvor bra skoledagen min hadde vært osv, og at jeg var skuffet fordi ikke ting var som planlagt når jeg kom tilbake. Men uansett gikk ingenting etter planen denne helgen da.
Jeg våknet natt til lørdag med en ubeskrivelig smerte av kramper i magen som fikk meg til å kaldsvette og skjelve, og deretter løpe på do. Som jeg kanskje ikke har nevnt så mye om før, sliter jeg veldig med magen(noe som ikke er unormalt når man har spiseforstyrrelser), så jeg var i tillegg forstoppet, men på do måtte jeg. Jeg tenkte  jo det hadde skjedd et mirakel, for jeg har aldri kunnet gått på do uten "hjelp" på sju år, men noe mirakel var det altså ikke. Smertene, diareen, kvalmen ble verre og jeg kastet opp utrolig mye.
I tolvtida gav det seg litt, og da var jeg helt utmattet at jeg svimlet bort til senga. Jeg kastet opp noen ganger etterpå også, men jeg husker ikke stort etter det. Jeg var nok veldig dehydrert. Legen kom i tretiden for å undersøke meg. Jeg hadde farlig lavt blodtrykk(70/30), hadde gått ned 4 kg siden onsdag, var forvirret og dehydrert. Hun ville ha meg på sykehuset for å få væske intravinøst. Jeg kjente sykdommen begynte å kjempe litt imot da, for jeg følte meg jo så bra. Jeg var REN og TOM. Tom av følelser, tom av tanker, tom av alt. og i tillegg var jeg helt ren, bokstavlig talt. Det er en følelse jeg har jobbet mye med, lengtet mye etter. Jeg ville liksom ikke slippe den heller. Men når jeg presterte å besvime foran vaktrommet hadde jeg liksom ikke så mye valg. Det neste jeg husker er at en snill ambulansearbeider sa at han skulle stikke en nål i meg å gi meg væske. Jeg skjønte hvorfor i all verden han skulle gjøre det. Så spurte jeg hvor jeg var osv. Desorientert sier du?
Vel, Jeg endte omsider opp på sykehuset hvor jeg lå lamslått med drypp i to døgn. Jeg hadde til tider veldig lavt blodtrykk, og sykepleierne måtte ha på seg munnbind, frakker og hansker for å unngå smitte.
I går var pappa en tur på besøk  hos meg. Jeg var sliten, men det var koselig med besøk likevel.

Nå er jeg tilbake på østmarka. Ligger i senga mi, som jeg har gjort helt siden jeg kom tilbake fra sykehuset. Kvalmen sitter fortsatt hardt i, så jeg klarer ikke å spise noe foreløbig. Er spent på hva legen sier om den saken i morgen. Jeg har jo ikke spist noe siden fredag. Jeg gruer meg. Jeg håper jeg er mest til stede, og at vi kan komme frem til en løsning som er best mulig, med tanke på tiden fremover og målene mine. Det blir bare fysisk tungt og kvalmt å begynne å spise igjen, men den psykiske blir langt verre. Huff, jeg gruer meg sånn...
Ellers har mamma vært på besøk i dag. Jeg var nok ikke noe godt selvskap her jeg lå i senga og halvsov mens hun gnudde føttene mine, men det var utrolig godt å slippe å være alene. Det er ganske ensomt her på intensiven når ikke jeg selv er med på å skape liv og røre. stille og rolig. Siden den forrige varmeflasken min gikk i stykker, dro mamma og kjøpte en ny til meg. Tusen takk snille mamma. Jeg er avhengig av varme. Hjemme satt jeg alltid foran ovnen/peisen, men de siste årene har den blitt erstattet med varmeflasker. føler meg mer trygg da.

Ellers fikk jeg omsider tuklet meg inn i dusjen en tur, med personalet på slep så jeg ikke svimte av.
Det gikk bra heldigvis, og nå er jeg nydusjet og ren.

Ellers ligger jeg her da. lurer på hva fremtiden og morgendagen vil bringe? egentlig vil jeg ikke tenke på det. Tror jeg setter på DVD nr to for i kveld.
~Frida~

lørdag 21. januar 2012

plan i dass pga personalfeil

 På mandag ble det bestemt at jeg skulle følge kostlisten frem til torsdag, og hvis jeg ikke spiste noe, skulle jeg skrive hvorfor osv. I går hadde jeg samtale med legen og vi var begge overasket over hvor bra det hadde gått. Grunnen til å følge kostlisten selv om jeg hadde valget selv, var å innarbeide en indre plan på hva jeg bør spise, kan spise og i forhold til kalorier. Planen videre var at jeg videre skulle prøve meg litt selv å utfordre meg med ting utenfor kostlisten også. Noen dager er det lettere. I dag har jeg fks klart det kjempebra. Andre dager er det ekstra tungt, og kanskje like greit å tvinge i seg litt knekkebrød eller næringsdrikk. Men målet er at jeg skal kunne kjenne at kroppen min trenger mat, hvilke tidspunkter den trenger mat og hvor mye mat den trenger. Det var vi enige om, og at jeg måtte finne en måte som passet for meg og gjorde det best mulig for meg. Da kan jeg ikke følge en liste hele livet. Vi ble enige, og jeg ante ingen ferde. MEN dette ble ikke dokumentert noen steder. Så når jeg skulle spise kveldsmat i går fks synes jeg det var vanskelig med brødskive, så jeg ville heller h knekkebrød. Men det stod ikke på kostlisten. Dermed endte det hele med at jeg spiste to knekkebrød når jeg heller ville spise 4.
Jeg skrev brev til legen min om dette, men han kom dessverre ikke i dag. Jeg ble lovet at dette skulle bli ordnet opp i når jeg kom fra skolen. Men kveldsvakten visste ingenting om dette. Nå er vi tilbake til der jeg var på ONSDAG! jeg er så lei av å måtte gå frem og tilbake bare fordi noe ikke har blitt dokumentert. Jeg har kommet lengre enn jeg hadde på onsdag. Nå blir helgen noe helt annet enn jeg hadde forventet og hva den kunne blitt.


aaaaah, jeg blir så iiiirritert!

fredag 20. januar 2012

min første skoledag

 Jeg har kanskje aldri sagt det sånn konkret før, men min største angst er å mislykkes. Jeg har gjennom hele livet vært avhengig av å lykkes i alt, og det har jeg forsåvidt også uten å vært klar over det.

Når jeg ble vekt i morges var min første tanke " neei, jeg kommer ikke til å klare det" Selv om jeg dagen før hadde laget en MEGET PUNKTLIG SIRKUMSARUM plan på hva som skulle skje og når. Jeg er avhengig av å være godt forberedt. begynner jeg å stresse på morgenen, er alt ødelagt og jeg kan gi opp med en gang.
Tilbake til saken. Jeg kom meg opp som planlagt 06.15, ordnet meg og følte at dette skulle gå bra. Men så kom kom nattevakten å sa at jeg måtte ta medisinene mine. Jeg blir veldig trøtt av dem, og jeg ville ikke risikere å sovne på noen av bussene. Til slutt tok jeg bare medisinene og small døra bak meg og sa at jeg ikke visste når jeg kom tilbake. Jeg hadde forberedt meg på at jeg kanskje måtte ta et måltid i byen etter skolen og utfordre meg, men jeg visste ingenting. Jeg fulgte planen min. hadde kostplanen i hodet sånn kalorimessig, og spiste utover dagen ut i fra det. Det gikk mest i yoghurt, salat, gulrøtter og druer. Etter skolen klarte jeg til å med å spise en kyllingsalat. Jeg prøvde å kjenne litt på sultfølelse å sånn, samtidig som jeg visste at jeg burde ha i meg minst så så mye kalorier. Jeg prøvde å tenke hva jeg trenger, hva jeg synes er greit å spise, sultfølelse og hva jeg liker. OG JA, halleluja, det glemte jeg nesten. Jeg klarte til å med å slå til med å spise akasiehonning sammen med druene også. prøv det! det er snacks det:)

ellers gikk skoledagen med på å å få fikset litt diverse ting, samtaler med lærere, pluss at jeg fant ut at klassen min sluttet tidligere pga at det er endringer siden i fjor innenfor faget prosjekt til fordypning. JAJA, jeg fant meg en plass sammen med klassen min fra i fjor jeg.

Det var vanskelig å dra tilbake til Østmarka. Selv om jeg var utrolig sliten, så ville jeg liksom ikke tilbake til det syke miljøet der. Jeg klarte meg jo så bra. Men jeg visste jo at jeg måtte tilbake. Dessuten hadde jeg fulgt planen, og utfordret meg, og mestret. YES!

Når jeg kom tilbake ble jeg møtt med spektiske og bekymrede blikk. Jeg skjønte ingenting. De sa ting som " nå var det virkelig godt du kom tilbake Frida, vi begynte virkelig å bli bekymret for deg. Du har vært lenge borte"
~Frida~

torsdag 19. januar 2012

første skoledag

Er vanvittig sliten for tida... kjemper og kjemper... Men jeg består og består.
Jeg klarer det jeg skal klare, men det tar på. Planen var at jeg egentlig skulle på skolen på onsdag, men jeg var ikke i stand til det. heller ikke i dag. Men i morgen, i morgen skal jeg på min første skoledag.
Det er litt av et puslespill å sette sammen for å få alt til å klaffe med busser, mat, klær, pakking, bøker, medisiner osv. Men jeg har brukt dagen på å hvile meg, forberede meg. Nå gjenstår det bare å slappe av å tenke at "dette klarer jeg" resten av kvelden, legge hodet på puta en time tidligere(det blir vanskelig), og sove, stå opp 06.15, ordne meg og dra. Hva dagen blir til, er opp til MEG.

Ønsk  meg lykke til :)

god natt
~Frida~

tirsdag 17. januar 2012

dagen i dag, update, plan videre, skole osv

I går fikk jeg tilbake ansvaret igjen. Jeg brukte lang tid og mye jobbing for å gjøre meg opp tanker til hvorfor det var viktig nå, og hvorfor det gikk galt sist, og hvorfor jeg trodde det skulle gå bedre nå.
Opplegget er litt annerledes. Jeg har ansvaret for maten selv frem til torsdag, men jeg skal fortsatt prøve å følge kostlisten, og hvis jeg ikke gjør det eller spiser noe annet skal jeg skriftlig skrive grundig om hvorfor jeg valgte å gjøre det, og derretter levere det til legen ved neste samtale.

På mandag når jeg la frem planen min, forklarte jeg hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde og hva det gjorde med meg, og hvorfor det var så viktig for meg å få fortsette nå.
Jeg kan jo begynne med å presentere litt om mine tanker og erfaringer gjennom helgen.
Heldigvis klarte jeg og ei som jobber her å gjøre om tanken om at dette er "straff" eller "tilbakefall" til en hjelp til å gjøre meg sterkere og bygge en sterkere grunnlag til å klare planen min. Så det var i hovedsak innstillingen min gjennom hele helga også. Dette strenge regimet og reglene er bare for å hjelpe meg til å bli sterkere. kostlisten er for å hjelpe meg til å få næring til å tenke klarere igjen. Og det merket jeg allerede etter første døgn. Tankene og motivasjonen ble bedre, og jeg kjente håp igjen. Jeg kjente jeg ble sterkere.

Jeg skrev litt om hva som gikk galt og hvorfor det gikk galt forrige gang jeg fikk alt ansvar.
- Jeg hadde det ganske kaotisk og hadde mye negative følelser fordi jula og nyttårsaften ikke gikk slik jeg hadde forventet. Jeg hadde rett og slett for høye forventninger og krav til alt jeg skulle klare, og når jeg ikke klarte det, ble det som et nederlag.
- Jeg fikk i meg for lite næring og hadde en sykdomsadferd mellom bulimi og anoreksi(som de fleste med SF har i jula), noe som skapte mye vonde og kaotiske følelser, skam, nederlag over at jeg ikke klarte bedre + at det var trist å måtte dra tilbake til østmarka, men jeg var veldig motivert for endring og få struktur og kontroll igjen. Jeg var bare ikke sterk nok.
- I jula ble det lite næring, mye oppkast og jeg hadde bare 1 DAG med den vanlige kostlisten, strukturen. Noe som ikke var nok til å bygge et sterkt nok grunnlag til å fortsette i samme retning og rutine, pluss at jeg ikke hadde nok friske tanker til å klare å fortsette å ta ansvar)
- Var veldig dårlig form pga magen(jeg har veldig mye problemer med magen, og har alltid hatt), noe som gjorde at jeg følte meg oppfylt og mett. Det var jeg også.
- Veldig svingende følelser som angst, redsel, panikk, tristhet, håp, håpløshet i forhold til veien videre med skole, nye ting, ny hverdag, nye utfordringer, ansvar, utskrivelse og videre behandling.
- Det ble mindre og mindre mat for hver dag, og erstattet mat med tyggis og pastiller fordi jeg fortsatt ville holde vekta.  Men spiseforstyrrelsen ble sterkere for hver dag.
- Jeg var UTSLITT av alle følelsene
- Jeg sov knapt
- Helheten av alt dette gjorde at jeg var utrolig sliten og forvirret, og tydde til anoreksien for å holde følelsene unna.
- MEN! - Målet mitt var det samme. Jeg ville begynne på skolen og få til dette. Jeg ville nå målene mine, og klarte derfor å TA ANSVAR å be om en ekstra uke for å få litt ekstra hjelp i forhold til spising struktur, døgnrytme, følelser osv.
---------
Så skrev jeg litt om hvorfor jeg trodde det ville gå bedre denne gangen:

- Jeg valgte å se på helgen som en ekstra hjelp til å bli sterkere og bygge et sterkere grunnlag for å klare å ta ansvar videre.
- Jeg har blitt mer vant til og bevisst på at kroppen trenger mat. Jeg merker at kroppen min trenger påfyll av energi.
- Jeg blir mer Frida og klarer å tenke friskere og gjøre friskere ting når jeg får nok næring, noe som jeg motivasjon i seg selv. Det å leve i anoreksitanker og tvangstanker er uutholdelig.
- Jeg hadde fire dager med strenge rammer/struktur/regler som hjalp meg til å legge et stødigere grunnlag til å fortsette i samme retning. Gode rutiner.
- Jeg har gjennom helgen fått erfart at jeg har mesret.
- Alt stress rundt den praktiske delen rundt skolen er lagt. Nå er det bare å begynne.
- Jeg merker selv med tankene mine at de klarner og at jeg blir sterkere når jeg tar friske valg, men det som er viktig fremover er at det er JEG som skal ta de valgene fordi jeg vil og fordi jeg vet at det er nødvendig og bra, noe som føler til mestring, pluss at jeg vet at det blir lettere å spise nok når jeg har et sterkere grunnlag og erfaringer om at jeg har spist den mengden og likevel beholdt vekten før.
- Fordi det betyr utrolig mye for meg å få begynne på skolen og ut i den normale hverdagen igjen, og bør derfor prøve å få til hverdagen her så lik som mulig som den kommer til å bli hjemme.
- Jeg ønsker å gradvis få mer og mer ansvar og kjenne at jeg klarer det.
- Jeg må få øve mer på å ta ansvar, og jeg vil få det til og jeg  ønsker hjelp til å få det til.(mesteparten av tiden)
- Jeg er også innstilt på at jeg må øve meg på å være mer fleksibel. Hver dag er ikke lik, så det vil komme utfordringer som gjør at jeg må gjøre ting annerledes. Derfor er det viktig at jeg skaffer meg erfaringer om at jeg takler det.
- Jeg kunne valgt å gi opp, nektet å spise, gi opp skole, gi opp drømmer og livet osv, men jeg valgte å samle tankene, målene mine og kjempe for DETTE som jeg tror er det som vil hjelpe meg.
- Jeg har også tenkt litt på om MHE-kliniken i Sverige kan være et alternativ, men jeg vil prøve å få det til der ute først. Hvis jeg merker at jeg ikke mestrer det jeg vil, får det livet jeg vil og at spiseforstyrrelsen styrer livet mitt, vil det være en motivasjon til endring/behandling der.
-----

Så skrev jeg litt om hva personalet her kan gjøre for å hjelpe meg, og hva jeg trenger?

- bekreftelser på at det er bra når jeg tar riktige og friske valg
- veileder meg og gir meg råd om matmengde om det blir for lite
- minner meg på om kroppens funksjoner( den trenger mat for å fungere, jeg blir sterkere, energi osv)
- Mat er medisin mot sykdommen min og DRIVSTOFF
- være oppdatert på behandlingsplanen
- hjelpe meg til å komme igang med skolearbeid, selv om jeg har en dårlig dag.
- minner meg på at JEG BESTEMMER og JEG ER SJEFEN og JEG VELGER eller VELGER BORT, og at jeg hele tiden har nye muligheter til å ta friske valg.
- støtte meg og gi meg omsorg når jeg har det vanskelig
- gi meg utfordringer, når jeg det er rom for det og jeg føler meg istand til det.
--------
Så var det den berømte planen min da. Den skal selvfølgelig evalueres hele tiden.
jeg kaller den helgen som har vært for helg 1, denne uken for uke 1 osv.

Helg 1:
- være på A4, intensiven
- gåtur 2x30 min pr dag
- spise etter kostplanen og hente meg inn igjen og få litt struktur og bygge et stødigere grunnlag.
- besøk
- prøve å få inn døgnrytme(det gikk dårlig)
-be om hjelp og støtte fra personalet( det gikk kjempebra)

UKE 1:
- prøve å ta ansvar selv igjen
- prøve å følge kostplanen, hvis avvik begrunn hvorfor skriftlig
- holde vekt
- Fokus på å få inn døgnrytme!
- Jobbe med skolearbeid
- Skole 1 dag?
- får 1 pakke tyggis pr dag
- aktivisere meg hver dag og gjøre ting som motiverer meg.
- Åpen avdeling evalueres torsdag

Helg 2 :
- samme struktur, ansvar, fokus, døgnrytme osv
- permisjoner hjem?
- gjøre friske ting

UKE 2:
- ha ansvar for mat og aktivitet( be om hjelp og støtte ved behov)
- fokus på skolearbeid hver dag, og prøve å dra på skolen når formen er bra.
- holde vekt
- døgnrytme
- åpen avdeling
- 1 pk. tyggis pr dag

HELG 3:
- full permisjon?
- prøve meg å finne meg til rette hjemme, føle meg trygg hjemme, kjenne at jeg hører til hjemme.
- fokus på struktur og hva som er friskt
- prøve å la være å overspise
- prøve å holde meg til kostlisten/kalorimengden
- holde vekten

UKE 3:
- samme system som i uke 2
- være hjemme og dra på skolen noen dager, og være på østmarka noen dager og dra på skolen.
- Tenke litt på videre behandling og evaluere hvor jeg er, og hva jeg trenger videre.

Denne planen må selvfølgelig sikkert evalueres tusen ganger, men den er en mal på hvordan det kan bli fremover.
---------------

I går fikk jeg som sagt tilbake ansvaret. Det var en lettelse, men jeg kjente at angsten og reddselen også kom. Nå var det jeg som måtte kjempe igjen. Men jeg var sterkere. Jeg valgte i går å følge kostlisten til punkt og prikke, noe jeg gjorde på mandag også, og det har gått bra. Det føles annerledes når jeg velger å gjøre det selv. Det var først i dag at jeg fikk en uventet utfordring. Jeg trenger å føle meg trygg og at personalet lager maten akkurat slik jeg vil ha den. Jeg har selv sørget for innkjøp av alt jeg trenger til kostlisten, men i dag ble det da altså gjort en liten feil. Feil maistype som inneholdte dobbelt så mange kalorier som den jeg bruker til vanlig. Det oppdaget jeg i etterid. Jeg fikk helt panikk, og var sikker på at dagen min var ødelagt. Aldri i verden om jeg kom til å klare å spise mer denne dagen. Anoreksitankene begynte å rulle med andre ord. Jeg prøvde å distraere meg selv med en gåtur med mamma til City Lade, men ingenting ble bedre. Jeg hadde bestemt meg. Ikke mer mat i dag. Jeg starter på nytt i morgen. Det er deres feil! Jeg fikk streng beskjed om å finne frem penn og papir og skriftlig begrunne HVORFOR jeg ikke skulle spise 17-måltidet. Det fikk meg til å tenke, gråte, og snakke med kontakten min. GREIT GREIT, JEG SKAL SPISE! jeg bestemte meg for at jeg jammen skulle klare det. Måltidet ble satt foran meg, og igjen var alt feil. Jeg klarte ikke engang å begynne. Det ble ikke så mye mat. Men jeg satt i tre kvarter og fikk i meg litt. Likevel måtte jeg skrive til legen hvORFOR jeg ikke klarte det.

Jeg siterer: 


Hvorfor jeg ikke klarte 17-måltidet:
Dagen i dag begynte helt greit, og jeg var forberedt på å klare alle måltider i dag også. Matmengden er grei, men der er brødskivene jeg sliter enormt med. Som sagt klarte jeg frokosten helt fint, og for at jeg skulle klare lunsjen like bra, forklarte jeg NØYE hvordan jeg ville ha det. Jeg har selv kjøpt inn varer, men personalet tok feil mais. Jeg gjennomførte måltidet, men tankene begynte å rulle mer og mer. Jeg trenger at alt blir gjort på riktig måte og utfordringer i forhold til kalorier blir gitt til meg når jeg føler meg klar for det. Mat er medisin. På dette måltidet fikk jeg for mye medisin. Så nøye føler jeg det må være nå, for at jeg skal føle meg trygg. Etter måltidet tenkte jeg at en avkobling med en gåtur til city lade med mamma ville hjelpe, men jeg var allerede for opphengt i kalorier. Det hjalp vertfall ikke å gå forbi tusen speil når jeg hadde det slik heller. Når jeg kom tilbake fra city lade var jeg utrolig stresset fordi jeg ikke visste om det var lurt å dra til skolen i morgen eller ikke. Jeg ville jo, men jeg og personalet fant ut at det var best å komme tilbake på riktig spor og at det var lurest å være her å sette mat og helsen først.  Vanskelig å akseptere, men noe må jeg vel ofre.
Jeg visste at de andre måltidene resten av dagen kom til å bli litt av en utfordring. en drittdag rett og slett. Når jeg fikk forespørsel om 17-måltidet, sa jeg bare NEi!
Jeg hadde bestemt meg for at resten av måltidene kom til å gå dårlig, så jeg hadde allerede gikk opp denne dagen og bestemt meg for at jeg skulle begynne på nytt i morgen. 
Etter en lang samtale med N, klarte jeg å ombestemme meg til å spise likevel. Det var utrolig vanskelig, og jeg gråt mye. Når maten ble satt foran meg var nok en gang alt feil. For mye grønnsaker og salat, en kopp med rødbeter. Jeg har skrevet veldig nøye på kostliten min hva som skal ligge foran meg verken mer eller mindre når jeg skal spise, slik at det ikke skal trigge til oppkast, tvangstanker, at det skal bli mest mulig likt og enkelt å forholde seg til og spise. 
Jeg gikk rett og slett helt i vranglås, men skulle klare det. Etter å ha sittet i tre kvarter å kun fått i meg noen rødbeterskiver(jeg elsker rødbeter), alle grønnsakerne og salaten og et halvt fiberik knekkebrld klarte jeg ikke mer. Vi ble enige om å avslutte. Men nå er jeg fast bestemt på å gjennomføre kveldsmaten. 
---------

Kveldsmaten ble spist BTW :P

Hva synes dere?

~Frida~

mandag 16. januar 2012

puslespillet til toppen av fjellet

Først vil jeg bare si takk. takk til alle som støtter MEG! om det er gjennom gode ord, kritikk til anoreksien, gode klemmer, motivasjon etc, så takk. Jeg er sliten nå, og det er tungt å holde seg oppe, kjempe, stå imot.. dag inn og dag ut. Jeg synes det er så urettferdig. Hvorfor kan jeg ikke bare få leve? Hvorfor kan ikke jeg ha en annet liv enn jeg har nå? Jeg vet svaret. Livet mitt er sånn og har blitt sånn.
Alt som har skjedd med meg gjennom barndommen min og livet mitt har ført til at min eneste grunnmur jeg har å stå på er en spiseforstyrrelse. Slik er realiteten, og jeg vet ikke om noen annen måte å leve på enn slik jeg har gjort. Så derfor føles det til tider helt umulig å håpløst å i det hele tatt tenke på at jeg må bygge en ny grunnmur, finne nye måter å mestre følelser på, finne nye metoder å komme meg gjennom vanskelige perioder på, forankre nye opplevelser og følelser på. Jeg må forandre på så utrolig mye. Jeg har startet, og jeg har kommet langt. Det går opp og ned, og det vil det nok gjøre en god stund også.
Men heldigvis, så hjertelig heldigvis er jeg så heldig at jeg har en enorm heiagjeng, mange gode utrolige venner, en fantastisk familie full av kjærlighet, et hjelpeapparat som vil gi meg hender når jeg trenger det og som har hjulpet meg opp når jeg har stått med den ene foten i graven, og som vil fortsette å hjelpe meg. Og ikke minst har jeg en fantastisk kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte og kjemper og har kjempet så utrolig hardt for meg. Sammen har vi en drøm, og han passer så godt på den drømmen og minner meg på den når jeg trenger det. Jeg elsker han over hele mitt hjerte, og jeg elsker han for alt han gjør for meg.

Så har jeg meg selv. Et sted der inne finnes det egenskaper, drømmer, planer, ressurser, omsorg og kvaliteter. Det finnes friske biter som jeg må sette sammen slik at jeg blir et menneske. Og jeg kan jo bli hvem jeg vil. Jeg kan bli hva jeg vil. Så lenge jeg holder fast og fokuserer på de små brikkene og bitene som finnes der inne, må jeg bruke dem til å finne meg selv. Så har vi følelsene, angsten, spiseforstyrrelsen som gjør alt den kan for å skjule disse brikkene for meg når jeg trenger dem.
Alt svever i lufta, og jeg trenger tid til å legge sammen brikkene, tid til å bli trygg, tid til å bygge en stødig grunnmur. Spiseforstyrrelsen vil nok være der og lure meg, lure alle rundt meg, felle meg, gjøre alt for å ødelegge meg, men det er da jeg må ta frem takknemligheten min. takknemligheten for at jeg har alt jeg har rundt meg, hjelpen jeg har rundt meg til å finne de brikkene som sykdommen har gjemt. Så reiser jeg meg igjen. Slik vil det nok være en stund. Det må jeg vel bare akseptere.
Men så lenge jeg vil nå målene mine, så vil jeg fortsette å reise meg gang på gang, til jeg en dag står på toppen av fjellet.
~Frida~

søndag 15. januar 2012

...beklager

Jeg vet dere bare vil hjelpe. Jeg vet det. Jeg vet alt dere skriver om min situasjon. Jeg vet alt dere råder meg til å gjøre. Jeg vet dere mener godt, og jeg setter pris på det. Men som dere sier selv. Jeg er syk. Jeg har vært syk lenge. Jeg er en av de menneskene som er utrolig sårbar når det kommer til kritikk, og selv om jeg innerst inne vet at alt dere har skrevet til meg er ment godt, føler jeg ikke at jeg er i stand til å se det. Sykdommen min handler mye om det å takle følelser, og det er det jeg prøver å gjøre. Det har dessverre ikke gått så bra hele tiden, og ting som ikke skal skje har skjedd, men som min eneste forklaring er at det er et indre kaos inni meg akkurat nå, og jeg prøver å finne ut av det. Samtidig lengter jeg så inderlig etter en enkel vei ut. En pause. En løsning. Jeg er så lei av å kjempe. Men samtidig er jeg veldig klar for å kjempe, men jeg tror nok ikke jeg har funnet den riktige motivasjonen til å gå videre i behandling enda. Den tror jeg at jeg finner der ute. Den tror jeg Frida finner når Frida kjenner at det ikke er Frida som styrer livet hennes. Ja, jeg skriver ikke i jeg-form, fordi jeg er delt, og jeg vet ikke hvem jeg er enda.

det eneste jeg vet, er at jeg ikke kan gi opp.
~Frida~

lørdag 14. januar 2012

kostlister

Mange skriver kommentarer å lurer på hva jeg egentlig spiser. Det har vært veldig forskjellig ut i fra hvilken kalorimengde jeg har hatt. Men jeg kan jo skrive noen kostlister som jeg har hatt gjennom oppholdet mitt her.

Når jeg gikk over fra sondeernæring til vanlig mat i juni og fikk 2700 kcal i sonden måtte jeg spise:

frokost kl. 08:
1/2 brødskive med smør og tre skiver eg
1/2 brødskive med smør og leverpostei og rødbeter
1/2 brødskive med smør og banan og syltetøy
1/2 brødskive med smør og skinke
1/2 brødskive eller ett knekkebrød med rekeost
1 skål meg grønnsaker(agurk,tomat og paprika)
1 glass biola

Lunsj kl 11.30

1/2 brødskive med smør og tre skiver eg
1/2 brødskive med smør og leverpostei og rødbeter
1/2 brødskive med smør og banan og syltetøy
1/2 brødskive med smør og skinke
1/2 brødskive eller ett knekkebrød med rekeost
1 skål meg grønnsaker(agurk,tomat og paprika)
1 glass juice

Middag kl 15.30
1 vanlig middagsposjon

mellommåltid kl.18.00
frukt

kvelds 20.00

1/2 brødskive med smør og tre skiver eg
1/2 brødskive med smør og leverpostei og rødbeter
1/2 brødskive med smør og banan og syltetøy
1/2 brødskive med smør og skinke
1/2 brødskive eller ett knekkebrød med rekeost
1 skål meg grønnsaker(agurk,tomat og paprika)
1 glass juice

litt forskjellig aktivitet ut i fra hva vekta var.
-----------------

når jeg gikk over fra sondemat denne gangen gikk jeg fra 2000 kcal til denne kostlisten:

Frokost 08.00
1/2 brødskive med smør og tre skiver egg
1/2 brødskive med smør og skinke
1/2 brødskive med smør og leverpostei og rødbeter
1 knekkebrød med smør og rekeost
1 skål med grønnsaker(agurk,paprika og tomat)
1 glass biola

Lunsj kl. 11.30
1 knekkebrød med smør og leverpostei med rødbeter
1 knekkebrød med smør og baconost
1 knekkebrød med smør og rekeost
1 skål meg grønnsaker(agurk, paprika og tomat)
1 kopp "rett-i-koppen-suppe"

Mellommåltid kl. 14.00
1 egg
1 eple

Middag kl. 17.00

1/2 brødskive med smør og tre skiver egg
1/2 brødskive med smør og skinke
1/2 brødskive med smør og leverpostei og rødbeter
1 knekkebrød med smør og rekeost
1 skål med grønnsaker(agurk,paprika og tomat)
1 glass juice

kveldsmat kl.20.00
1/2 brødskive med smør og leverpostei med rødbeter
1/2 brødskive med smør og egg
1 knekkebrød med smør og rekeost
1 skål grønnsaker(tomat, agurk og paprika)
1 eple

aktivitet: 2x45 min gåtur
-------
så fikk jeg ansvar for mat selv i forrige uke, Men etter å ha gått tilbake til denne kostlisten fikk jeg endret litt her og der. Nå ser kostplanen min slik ut:

Frokost kl. 08.00
1/2 brødskive med smør og leverpostei med rødbeter
1/2 brødskive med smør og egg
2 fiberrik knekkebrød med smør og rekeost
1 skål med grønnsaker(agurk, salatblad og paprika)

Lunsj kl.11.30
SALAT:
-1 stort salatblad
- 1 skinkeskive
- 1/4 agurk
-1/4 paprika
- 80 gram mais(halv boks)
- 2 annanasringer
-1 egg
-1 fiberik

mellommåltid kl.14.00
1 fiberik med smør og rekeost, paprika og agurk
1 gulrot

Middag kl. 17.00

1/2 brødskive med smør og leverpostei med rødbeter
1/2 brødskive med smør og egg
2 fiberrik knekkebrød med smør og rekeost
1 skål med grønnsaker(agurk, salatblad og paprika)

kveldsmat kl.20.00
1 knekkebrød med smør, leverpostei og rødbeter
1 fiberik knekkebrød med smør og rekeost
1 skål med grønnsaker(agurk og paprika)
1 dobbel O yoghurt

Aktivitet: 2x30 min gåtur




~Frida~

fredag 13. januar 2012

til alle lesere

jeg sitter å leser kommentarene fra dere gang på gang. Jeg er takknemlig for dere og deres ærlighet.
Dere spør hvorfor/hvordan/hva er det som gjør at jeg ikke tar til fornuft?

mitt eneste svar på det er : Jeg tror jeg er på vei dit. Det er en tøff kamp mot meg og et monster som har blitt skapt gjennom flere år av grusomme ting som har skjedd med meg. Jeg lever i en annen verden. Men jeg fortsetter å kjempe fordi jeg tror at JEG med mine drømmer, planer og med mine rundt meg og min indre motivasjon og med tro, håp og kjærlighet kan klare alt. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for.
veien er ikke målet. Jeg tar dere med på veien. Jeg viser dere monsteret mitt. Jeg viser dere nedturene mine og oppturene mine. Og jeg tror på at det er meningen at jeg skal leve livet mitt. Veien dit er helt totalt komisk forbausende rar og kronglete og helvete, men jeg skal gå den. For jeg vet hva som venter i andre enden av den. Hodet mitt er utrolig komplisert, det er mitt eneste enkle svar på hvorfor det er så vanskelig for meg å ta imot hjelp hvis jeg så inderlig vil bli frisk. For meg handler det om så mye mer. Det ligger så mye bak. Men jeg er på vei, sakte men sikkert.

takk
~Frida~

Jeg har ikke gitt opp. Håpet er i god behold

Jeg føler absolutt at det er på sin plass at jeg oppdaterer nå. Ikke bare for å informere om at dagen i dag har vært betraktelig mye bedre enn gårsdagen, men også for å minne på alle mine trofaste lesere at jeg setter stor pris på at dere kommenterer og er så ærlig og gir støtte. Jeg er veldig dårlig på å kommentere tilbake, og det beklager jeg virkelig. Det er mange grunner til det. En grunn er at jeg har begrenset med pc-tid, en annen grunn er at jeg rett og slett ikke har hatt tid og energi, og en annen er at jeg har vært så ambivalent og ustabil at jeg ikke har klart å satt ord på noe. Men dere skal vite at jeg leser hvert ord fra dere, og tar det til meg.

Det er mye som skjer for tida, og ting går veldig opp og ned og svinger forferdelig mye. Jeg er veldig ambivalent, samtidig som jeg i det ene øyeblikket er anoreksifrida og i det andre Frida. I tillegg er det som sagt mye som skjer, og jeg har veldig høye forventninger til meg selv i forhold til hva som skal skje. Jeg føler jeg kjører i en rundkjøring i full fart og prøver å finne riktig vei, samtidig som det er utrolig mange ulike faktorer som drar meg i på de ulike veiene jeg kan velge.

Det innlegget jeg skrev i går skrev jeg i ren desperasjon, sinne, frustrasjon, skuffelse og følte at jeg bare ville gi opp. Jeg var langt nede etter en ganske tøff uke følelsesmessig, pluss at næringsinntaket hadde vært minimalt. Dvs at anoreksien var veldig sterk. Jeg følte veldig på at jeg ville gi opp i går, og protustere på alt, gi opp alt. Men jeg klarte ikke. Jeg var så lei meg over at tankene mine var så håpløse i går, det føltes som om jeg hadde fått en dødsdom. Jeg følte at alle planer, alle drømmer, alt håp for meg var ute og at jeg ikke hadde sjangs i havet til å vinne denne kampen. Smerten og kaoset var så stort og overskyet alt. Sinnet raste i meg. Sorgen over at jeg følte meg død.

I natt har jeg ikke sovet noe. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt. både friske og syke tanker. lagt noen planer for hvordan jeg kanskje kan klare det likevel. veie for å mot i forhold til å fortsette kampen. Tidlig i dag var jeg omtrent i samme modus som i går, men utover dagen har jeg klart å fått i meg alle måltider, hvilt meg, og i ettermiddag har jeg fått samlet tankene litt og snakket hele tiden med ei som jobber her, som jeg føler meg helt trygg på og som virkelig har stått på og motivert meg gjennom hele kampen min. Vi har delt tanker, prøvd å klekket ut en videre plan, snakket om de utrolige endringene som faktisk har skjedd bare ved at jeg i ett døgn har fått jevn tilførsel av næring, og om hva jeg trenger videre for å klare det. Jeg føler meg tryggere og i mye bedre form nå. Jeg har roet meg, og vi har blitt enige om at tanken min som i går var at dette med å bli fratatt kontrollen var en straff, heller er en styrkehelg, en hjelp til Frida slik at jeg blir sterkere og får et bedre grunnlag til å klare å ta ansvar igjen.
Jeg har bestemt meg for å bruke helgen til å bli sterkere og ta imot all hjelp slik at jeg etter helgen allerede kanskje er klar for å fortsette. En ting er sikkert. Håpet er tilbake. Det var nære på at jeg gav opp, men jeg klarte å ta det riktige valget med å fortsette, og har i ettermiddag virkelig fått jobbet med meg selv. Det er tøft, men jeg skal klare det.

Igjen, beklager så mye at jeg ikke har svart på kommentarer. Men dere skal vite at jeg setter utrolig pris på dere.

God helg

~Frida~

tirsdag 12.januar - Jeg gir opp - ENORMT RASERI

dagboknote:

Tårer renner, følelser raser, hjertet smerter, anoreksien brøler... Jeg er offeret!

De siste dagene har vært tøffe. Det har vært utrolig mye tanker og ambivalens i forhold til utskrivelse og alt nytt som skal skje. Jeg har rett og slett ikke klart å forholdt meg til så mye annet enn å eksistere å få i meg max et tosiffret tall med kalorier pr dag. Jeg har flyktet til mitt fristed i søvnen. Lite mat over lengre tid gjør jo Frida mindre selvsagt. Det vet jeg. Men jeg har likevel vært bevisst på det med å holde vekta. Jeg har fått i meg ganske mange kalorier gjennom tyggis og pasitiller. 
"Ja, men det er ikke mat" får jeg høre. Ja, jeg vet det. Men kalorier er kalorier og jeg har ikke gått ned i vekt. og jeg vet det ikke går ann å leve på det. Men det hadde jeg heller ikke tenkt. Siden jeg denne uken har brukt sinnsykt mye energi på å forberede meg mentalt på en ny fase med utskrivelse, skole og mer mat + en helt annen hverdag, har jeg ikke hatt så mye styrke til å holde meg stabil psykisk nok til å få i meg nok mat. Men jeg var hele tiden bevisst på vekta. Det går noen dager på "falske kalorier" og lite aktivitet. Men så begynte ting å falle på plass med skole å sånn. Jeg var til å med å besøkte klassen og ordnet opp i alt det praktiske. Men jeg følte meg ikke sterk nok til å klare alt enda, så jeg bad om å få være her en uke til, der vi kunne jobbe med å erstatte tyggis og pastiller med mat, få inn døgnrytme(enten sover jeg hele tiden, eller så sover jeg aldri), så ville jeg utfordre meg litt for å oppleve at jeg mestrer ting, og i tillegg aktivisere meg og bli vant til det. STABILISERING med andre ord. + at jeg to dager kunne dra på skolen. Så er jeg mer klar for utskrivelse neste fredag. 

Så over til dagen i dag. Jeg stod opp etter en nok en søvnløs natt. spiste en liten posjon salat, tok medisiner, sovnet litt igjen. Så var det samtale med behandler og lege. 
Jeg blir kvalm og forbannet bare av å skrive om det. Nok en gang tar de fra meg alt ansvar, forlenger tvangsparagrafen, tilbake til kostliste eller sondemat, Ingen skolegang på meg, ingen permisjoner. 
Jeg eksploderte! Jeg ble så sint, skuffet, forbanna, full av panikk, full av raseri at jeg raserte alt rundt meg, jeg hylte og skrek, full av tårer, sparket i vegger og dører. Etter alt jeg har vært gjennom og jobbet for å forberede meg denne uken, etter all angsten for endring jeg har vært gjennom, etter å ha bedt om hjelp til å ta tilbake kontroll og stabilisere ting igjen i en ekstra uke, SÅ TAR DE FRA MEG ALT IGJEN! jeg er målløs. Jeg raser. Jeg er så sint. 
Samtidig er jeg oppgitt og har en sterk følelse for å gi opp alt. Jeg gidder faan ikke mer. Hva kjemper jeg for? De tar jo fra meg alt, de sperrer meg inne blant psykotiske pasienter på et jævla galehus. Jeg jobber, og har mål og drømmer, og JA FOR FAAN. Det svinger, men jeg klarer det på et vis og jeg klarer å hente meg inn igjen. De tar ingen hensyn til hva som betyr noe for meg. Hva det betyr for meg å få komme ut blant NORMALE folk og begynne på skolen igjen, og at det vil gi meg motivasjonen jeg trenger nå. Hva faan skal jeg spise og motivere meg selv med nå, når jeg er på BMI 17 og har planen klar for hvordan jeg skal komme meg videre å nå målene mine? Motivasjonen til å komme dit jeg er i dag har vært at jeg en dag skal komme ut. NÅ er jeg der, å da trenger jeg å UT for å få motivasjon til å fungere der ute hver dag. Men nå slipper de meg faan ikke ut. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så skuffet, så lei meg, så oppgitt. 
De vet ikke hva de gjør med meg, og det er ikke langt i fra at jeg bare gir opp alt. 
Alle drømmer, alle planer, alt... Det er jo ikke noe vits. De tar jo fra meg alt når jeg er midt i kampene mine. Hva er vitsen da? Jeg slipper jo aldri ut herfra. 

I dag har jeg bare grått, raset av sinne, grått enda mer, kjempet meg gjennom den jævla kostlista og bare kjent at håpløsheten og depresjonen tar mer og mer over meg. Jeg finner ikke ro. Jeg finner ikke meg selv. Jeg finner bare sinne, angst, fortvilelse og håpløshet. Jeg vil gi opp. Jeg vet ikke om jeg en gang gidder å stå opp i morgen å gidde å spise. Hvorfor skal jeg gjøre det? Hva kjemper jeg for? De tar jo over kampen min. Noen ganger kunne jeg bare ønsket at jeg hadde fått kreft eller en fysisk sykdom som er uhelbredelig, slik at jeg bare hadde sluppet å kjempe, og at såret noen over at ting er håpløst. At ting går en vei. At veien ender. Slik tenker jeg i dag. Hva er vitsen? Så hva som venter meg fremover er det ingen som vet. Som dere skjønner er det ikke opp til meg. Jeg velger ikke lenger. Det er ikke min skyld. Det er behandlerne som gjør at jeg gir opp kampen når de ikke lar meg kjempe. Så da kan det vel hende jeg gjør det da. Gir opp. Smerten er stor. Jeg har vondt i hele meg, kroppen er full av tårer. Men jeg orker ikke mer. Jeg har kjempet så hardt for å oppnå målene mine de siste ukene, og nå får jeg ikke lov å kjempe mer. Det fungerer nemlig på den måten med min sykdom at enten må jeg kjempe mot sykdommen, eller så må behandlerne gjøre det. Behandlerne har gjort det i mange år, og hvis de fortsatt øsnker å holde meg kunstig i live, får de vel gjøre det. Men JEG GIR MEG OVER, og det gav jeg klar beskjed om. Jeg sa at jeg ville at de skulle hjelpe meg til å kjempe når jeg bad om hjelp til det og trengte det, ikke at de skulle ta over kampen for meg. Det er trist, for jeg har så mange drømmer, planer og ting jeg vil gjøre i livet mitt. 
Så til helvete med behandlingsapparatet som atter atter atter gjør samme feil. 
Det var min jobb å komme meg til målene mine å bli sterk nok, og oppturer og nedturer ville komme, men da ville jeg be om hjelp og støtte. Det gjorde jeg, når jeg bad om å være en uke til for å stabilisere og normalisere ting litt igjen. 
Så til helvete med alt. ALT. Jeg graver meg ned. Jeg gir opp. 

-----------------
Vel, jeg gav ikke opp. Jeg kom meg gjennom gårsdagen. Jeg var så sint og frustrert som jeg aldri har vært før. Jeg raste. Men jeg klarte å gjennomføre. Tårer rant konstant, jeg hadde det så vondt inni meg, angsten var på 10 hele tiden. Som jeg så det hadde jeg tre valg. Gi opp, slik som jeg beskriver i dagboken, eller kjempe for meg selv og at de ikke kan hindre meg i å komme meg gjennom en nedtur selv. Det som skjedde var at jeg forrige uke hadde et rent helvete med følelser og angst osv, fordi jeg var livredd, ambivalent og forvirret og spent på om jeg var sterk nok. Det ble riktignok ikke nok mat denne uken. Søvn var det også meget lite med. ting var helt ute på kjøret for å si det sånn, og jeg skulle skrives ut på Fredag. Jeg var forberedt på at jeg ville være i bunn og på topp og at det ville svinge, MEN at det JEG skulle gjøre annerledes denne gangen var å ta ansvar å be om hjelp til å komme meg litt opp å få ting på riktig kjør igjen. Det var jeg fullt og helt forberedt på, og det er det jeg må lære meg å gjøre når jeg kommer ute også. DERFOR blir jeg så utrolig forbannet og fortvilt når de rett og slett tar alt ansvar ut av hendene på meg, som de alltid har gjort, istede for å la meg komme meg gjennom en ekstra uke som jeg bad om til å bli sterkere på mange måter.
Jeg ble i går fortalt at det at JEG skulle klare meg der ute i en hverdag er så langt fra realistisk og jeg kommer aldri i verden til å klare det. Jeg ble så sint som jeg aldri har vært før. I TO UKER NÅ har jeg mentalt og psykisk vært gjennom et helvete for å komme meg gjennom følelsesmessige kriser, angst, uro, panikk og nedturer og jeg har vært ærlig om det. Og i går følte jeg at endelig begynte ting å falle til ro, og at jeg kunne begynne å stabilisere de andre tingene slik at det skal gå bra.
Så får jeg DETTE slengt i trynet. DE gjør en stor feil, men det skjønner de ikke. De skjønner ikke at det er min kamp, mitt liv, mine mål jeg må kjempe for, og at det er jeg som må ta ansvar å be om hjelp. Jeg må lære meg å klatre opp når jeg faller også, og jeg bad om hjelp til det. Jeg bad om en ekstra uke, og jeg var klar for det. Jeg kan vurdere å gå til kontrollkommisjonen også. Eller jeg kan la dette bli nok en holde-ut-kamp, til jeg blir utskrevet, så får jeg jobbe på egen hånd når jeg kommer ut.
Her blir jeg vertfall ikke hørt. Det er så urespektløst og motbydelig dårlig behandling at jeg blir kvalm.

I dag har det også vært et rent helvete. Jeg klarer ikke å kontrollere sinnet mitt i det hele tatt. Det koker over av den minste ting. I dag raste jeg nok en gang, sparket og slo i vegger og dører, skrek og ropte og gikk til og med løs på personalet. Jeg er så sint. De skjønner ikke hva de gjør med livet mitt. Jeg hadde så mange planer og så mange drømmer å forhåpninger i nærmeste framtid. De holder meg her som en fange, og jeg klarer bare ikke å akseptere det. Alt er håpløst. Jeg har aldri vært så sint før. Aldri

~Frida~

tirsdag 10. januar 2012

mitt tilfluktsted

Jeg sover... Jeg sover og sover og sover... Jeg trodde først at jeg sov fordi jeg rett og slett er så utmattet av alt som har skjedd det siste året, de siste årene og ikke minst de siste ukene. Det er rett og slett en reaksjon på alt som har skjedd. Men så begynte jeg å tenke litt etter. Jeg lengter sånn etter søvnen hele tiden. Søvnen er mitt fristed. I et stadium i søvnen er mitt drømmeland. Der er alt så enkelt. Ingen følelser, ingen spiseforstyrrelse, ingen angst.. bare meg og friheten. Det er så godt å være der. Der kan jeg leke, der kan jeg gjøre hva jeg vil. Ingen forpliktelser, ingen konsekvenser, ingen krav, ingen smerte. bare glede. Dette begynte jeg å  tenke litt over i dag. Hvorfor jeg stadig bare ønsker å sove? fordi min verden og hverdag er så vanskelig og vond, at jeg flykter dit.

Der kan jeg spille håndball, Der kan jeg fly, der kan jeg spise is, der kan jeg leke med tantebarnet mitt, der kan jeg være med kjæresten min. Der er jeg fri.

Etter sju lange år i fangenskap, hvem ville vel ikke ha flyktet til et slikt sted?

~Frida~

lørdag 7. januar 2012

note to myself

MINNENE sitter ikke i vegger, i rom, i papirer, i personer osv. Minnene sitter i hodet. Man forbinder gjerne minnene med forskjellige ting, men for å skape nye minner, må man gi slipp på de gamle.
~Frida~

angsten, på åpent hav

Jeg ville bare si at jeg lever. Føler ikke for å skrive så mye om dagen. Det er totalt kaos i tankene. Jeg svinger konstant fra minutt til minutt. Redd, motivert, Frida, klar, uklar, anorektisk, angst om hverandre hele tiden. Det er så slitsomt. Det å i det hele tatt forholde seg til å eksistere er tungt akkurat nå. Jeg vil aller helst bare grave meg langt ned og bli glemt. Reddselen for å mislykkes, reddselen for å falle tilbake og ikke oppfylle kravene og forventningene jeg har til meg selv og andre har til meg, angsten for å nå stå på egne bein å samtidig fortsette å være i det. Jeg sier ikke at noe har blitt verre, eller at jeg har blitt sykere. NEI nei nei, Det er bare at det å nå gå inn i en ny fase hvor JEG må være beinhard og sterk hele tiden, og klare å ha tro på at dette skal gå bra. Det er så vanskelig å ha troen og motivasjonen oppe, når det svinger hele tiden. Jeg føler meg så utrygg og redd, noe som gjør at jeg har konstant angst nå. Jeg er redd for alt. Vil ikke, vil ikke... Vil ikke røre meg av flekken, så redd er jeg. Nå er det snart ingen som kan bestemme over meg lenger, eller ta valg for meg når anoreksien herjer. Nå er det Frida som må ta det ansvaret. Det er ingen tvil om at jeg bare må prøve nå, for jeg er egentlig klar. Aller helst skulle jeg jo fortsatt i behandling, altså frivillig behandling nå som jeg er så godt i gang, men Frida er så utrolig lei av sykehus og behandling, og så klar for å prøve meg der ute i livet. Jeg vil leve og være ungdom.
Selvfølgelig er jeg redd. Jeg tenker det er bra at jeg er redd, for da betyr det at Frida virkelig vil så inderlig. Det hadde vært verre hvis jeg ikke hadde vært redd. Det er jo en del av meg som ikke kan vente til jeg slipper ut herfra. Her hvor de i snart et år har hengt på nakken min å kontrollert meg. Eller anoreksien da. Men så er det jo selvfølgelig anoreksien som gleder seg også da. Og det er det som skremmer meg. For JEG er mektig lei av at anoreksien skal styre livet mitt. Den fryder seg over at jeg snart er fri. Det er da jeg virkelig må gå inn i meg selv å finne frem Frida-styrken å tenke på målene mine. Det å velge å ta de riktige friske valgene er det som fører meg fremover på veien mot målene mine. Og det er JEG som må velge livet, overfor anoreksien. Det er jeg som må velge å utfordre istede for å utsette fordi jeg er redd. Det er nå jeg må GJØRE, istede for å tenke at jeg skal. Det er nå jeg må KJEMPE for livet mitt, for å beholde det. Det er nå jeg kampen min begynner.

Selvfølgelig er jeg redd... Jeg kaster meg ut på åpent hav. Innimellom er jeg mindre redd. Det er når jeg velger å tenke at jeg skal klare det, fordi jeg er Frida. Jeg er Frida, og sykdommen min er ikke meg. Jeg bestemmer. Jeg velger

For de som ikke vet det, kan jeg jo innformere litt om hva planen er fremover. Jeg blir utskrevet Fredag den trettende(hjelp, ironisk nok) og skal begynne på skolen igjen den 16.januar.
Jeg skal fortsette med poliklinisk behandling herretter, og muligens ha korte stabiliseringsopphold når jeg trenger det. Har du noen spørsmål, spør i vei :)
~Frida~

torsdag 5. januar 2012

update fra de tre siste jævlige dagene

Det har vært noen tøffe dager etter at jeg kom fra permisjon. Det å ha ansvar er slettes ikke lett.
Vertfall ikke når man er sliten, og man har en sykdom på nakken som brøler og prøver å overbevise meg, og man i tillegg ser realiteten og virkeligheten, og man i tillegg er ambivalent til tusen, og man i tillegg er redd, og man i tillegg vet at alt må være i boks og stabilt fordi jeg snart blir kastet ut i den virkelige verden med skole, sosiale sammenhenger, rett og slett en hverdag hvor jeg må kjempe med nebb og klør for å klare å være i den. Dette er nytt. alt skjer fort. sykdommen kjemper imot, men jeg er målbevisst. Jeg ønsker dette innerst inne. Jeg vil. Jeg vil ut i verden, ut i en normal hverdag og klare meg selv. Jeg vet jeg kan klare det hvis jeg bestemmer meg, men hva hjelper det hvis jeg har en dårlig dag hvor sykdommen har stålgrep rundt meg. Hva hjelper det hvis jeg havner på feil spor og roter meg bort.
jeg er redd. livredd for å mislykkes. dette er nytt og skummelt, og jeg kaster meg selv ut i åpent hav.
Men jeg vet hva jeg må gjøre for å lykkes. Jeg vet at jeg må være beinhard hver eneste dag og forholde meg til planen. På dager hvor sykdommen har styringen må jeg bare tvinge meg selv, og tenke på målene mine. Jeg klarer det hvis jeg vil. Jeg må bare prøve, og jeg vet at jeg tilpasser meg fort inn i nye rutiner og rytmer. Utfordringen er bare å finne den riktige hvor JEG styrer skuta uansett.

Følelsene har gått i hytt og pine de siste dagene, og jeg har vært helt ærlig om det. Jeg har vært ekstremt ustabil på alle mulige måter egentlig, fordi jeg har svingt fra og være Frida og målbevist, redd, anoreksistyrt, oppgitt, lei, impulsiv, destruktiv osv... Det hele handler om at jeg har vært utrolig redd og utrygg. Og som sagt, jeg var helt ærlig med personalet om det. Derfor ble det bestemt at for å  stabilisere meg litt skulle jeg gå tilbake til den gamle kostlisten og reglene. Altså ikke mine egen plan.
Reaksjonen min var panikk. Jeg raste, anoreksien brølte, NEI NEI NEI, jeg må ha kontroll osv. Altså ikke Frida. Frida satt bare inne den vesle kroppen som raserte rommet sitt, skrek og ropte, slo og sparket i vegger og dører, helt uvitende om hva som skjedde. HVA i huleste er det som skjer?
ehm... Vel, det var vel ikke helt akseptabelt fra verken meg eller anoreksien. Anoreksien ville jo selvsagt ikke gi fra seg kontrollen igjen. Men jeg ville ikke bli avbrutt midt i en krise som JEG måtte komme meg ut av, å selv ta iniativ til å be om hjelp til. Det var jo derfor jeg valgte å være ærlig også.
Men uansett. Alt som skjedde, hadde jeg null kontroll på. Jeg husker bare at jeg var sint, fortvilt og forbanna, men fullførte måltidene likevel. Etter et par beroligende tabletter og litt tenking og grubling begynte jeg å skrive litt i dagboka.
Jeg siterer: 
Fridas dagbok 4.januar


Dette har vært en jævlig dag. Jeg har hatt konstant angst og konstante tvangstanker. Jeg hadde forventet at jeg hadde gått ned i vekt i dag, og jeg hadde forberedt meg psykisk på å få i meg mye næring og være i liten aktivitet. Så var det behandlingsmøte, og de konkluderte med at jeg måtte gå tilbake til det gamle behandlingsplanen. Jeg reagerte voldsomt på det. 
Hvorfor? Fordi jeg har holdt min del av avtalen + at jeg til å med har klart å gå opp i vekt siden vi bestemt oss for å prøve denne planen +  at jeg har vært 100% ærlig om alt. Jeg klarte til å med å ta ansvar å GÅ OPP i vekt HJEMME når vekten gikk ned og det ble for lite mat. Jeg opplevde mestring, fordi JEG SELV klarte å ta kontrollen og ansvaret. Jeg føler meg snytt og dårlig behandlet når de gjør dette mot meg. Planen var at jeg skulle prøve å ta ansvar, og det har jeg klart, og det kommer jeg til å fortsette med FORDI jeg vil nå målene mine. Selvfølgelig svinger følelsene når jeg tar kontroll over sykdommen, og det er jo derfor jeg valgte å være helt ærlig om følelsene mine også, fordi jeg ønsket råd og hjelp til å takle det og komme meg igjennom det. Så tar de heller fra meg alt ansvaret. Det blir jo helt feil. Jeg vet ikke hva jeg skal velge å tenke om det heller. Hvis dette er en slags test eller utfordring, så kan jeg velge det. Og da har jeg bestått. Jeg har spist etter den jævla planen deres. Men for meg føles ikke som en test og at jeg har klart det, fordi det var ikke JEG som valgte det. 
Denne planen min la jeg av flere grunner. En, fordi jeg skulle øve meg på å ta ansvar og kontroll over sykdommen, slik at jeg denne gangen skal klare det hjemme også. Noen dager er tøffere enn andre, og da er det også en del av planen å tenke at jeg har nye muligheter med blanke ark dagen etter. Det at jeg ville prøve ut planen først her på østmarka, er for å være bedre forberdt og få hjelp å støtte, slik at jeg er bedre forberdt når jeg kommer ut. At jeg har erfaring på at jeg klarer å ta tilbake kontrollen og ansvar. oppleve mestring osv. For målet mitt er å hver dag kjenne at jeg lever,  JEG velger, mestring osv. Og da vet jeg at jeg må følge spillereglene som jeg har laget nøye gjennomtenkt. Jeg vil kjenne at JEG velger livet, ikke fordi jeg MÅ, pga av en kostliste eller en tvangsparagraf. Men fordi jeg selv ønsker det. Det kommer jo garantert ikke til å gå hver dag, og det er derfor jeg må øve meg på det, og jeg har jo flere ganger bevist for meg selv og for behandlerne at jeg klarer å hente meg inn igjen. Derfor føler jeg meg sveket som blir fratatt muligheten til å finne og bruke MIN INDRE MOTIVASJON til å hente meg selv inn igjen. Det er det jeg må gjøre når jeg kommer hjem også. Derfor håper jeg at jeg får tilbake ansvaret imorgen, så jeg får fortsette på planen min. En annen ting som irriterer meg er at alt liksom skal normaliseres. Hvor normalt er det å forvente at ting skal være med en gang i forhold til det meste, når man tenker på hvordan ting har vært. Og hva i helvete er normalt? Det er en grunn til at jeg IKKE har skrevet det ned på planen eller målene mine sånn konkret. Jeg har skrevet at jeg kan utfordre meg på å normalisere ting, uten å forvente at ting kommer til å bli normalt med det første. Det er fordi jeg må finne min måte som fungerer best for meg, når jeg føler meg klar og motivert for det. TING TAR TID, og det er jeg jammen klar over. 
Jeg ble også fortalt idag at jeg ikke samarbeider. Jeg gjør jo det. Jeg har vært helt ærlig om alt og bedt om hjelp og støtte, jeg har utfordret meg på små områder, jeg har hentet meg inn igjen når det trengtes, og jeg har OGSÅ holdt vekten, og vel så det. Derfor ble jeg så enormt sint når jeg plutselig blir kastet tilbake. Jeg hadde jo så vidt kommet igang. Jeg får jo ikke være med. De skal bestemme over alt. Det har gjort at jeg har vært utrolig fortvilt i dag. Det er mitt liv, å jeg trenger å øve med på å ta ansvar. Så hvis dette var en test eller en utfordring, så har jeg som sagt bestått, men jeg ønsker ikke slike flere dager hvor jeg må følge et skjema som har konsekvenser hvis jeg ikke følger det. Det gjør meg motløs og oppgitt, og får meg til å ville gi opp. Det er ikke slik realiteten der ute fungerer, og jeg trenger hver en dag til å forberede meg på å ta ansvar nå. 
Og gir jeg opp, blir utfallet av livet mitt noe helt annet. Da gidder ikke jeg å kjempe for å klare dette.
hvis de mener at jeg ikke er stand til å ta ansvar, så fraskriver jeg jammen meg alt ansvaret også. og det gjelder ALT. Da graver jeg meg ned under dyna og sover resten av livet mitt, så får de proppe i meg sondemat hvis de absolutt skal ha liv i meg da. JEG ØNSKER IKKE denne løsningen, fordi min løsning kommer fra meg og er min måte å prøve å kjempe meg tilbake til livet på og være forberdet., og min løsning synes jeg er bedre og det synes jeg jammen meg jeg fortjener tid på å bevise. hvertfall når jeg allerde flere ganger har bevist det. 

---
Som dere skjønner var det en tøff dag i går, og det har det vært i dag også. Jeg har sittet lenge i samtale med behandlerne å diskutert. Ja, nå har jeg alt ansvaret igjen. Men det at de ikke har troen på meg og er så redd for at jeg skal mislykkes, gjør at jeg også blir det. Men jeg blir også sterk, jeg skal søren meg vise dem jeg. Jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg skal søttan meg ta klare å begynne på skolen igjen og takle hverdagen. Jeg er enda sint, så beklager språkbruket mitt.
Men såklart er jeg redd. Jeg er både usikker å redd for å mislykkes jeg også, men jeg kan jo ikke gi opp før jeg har prøvd. Det var det jeg følte at de gav meg et signal om i går. De hadde ikke troen på meg og hadde gitt opp før jeg har prøvd. Hver dag fremover kommer til å bli en utfordring. Det vet jeg. Men jeg vil så inderlig klare det. Fordi jeg er så lei av alt som heter sykdom, sykehus, behandling osv. Jeg vil leve nå, og da må jeg gjøre det så godt jeg klarer på min måte så godt jeg klarer akkuat nå.
Normalt eller ikke, hva er normalt for meg. Om jeg kommer meg gjennom dagen på næringsdrikker og salat og frukt og grønnsaker, så fungerer det. Det er det jeg ønsker nå. Jeg vil ut blant vennne mine og i skolen igjen og få friskt innputt i livet mitt igjen. Det kommer ikke til å bli lett, og i morgen skal jeg og psykologen diskutere litt om hvordan alternativer. Fks være på DPS'en en stund som ligger rett ved skolen min.

Uansett skal jeg klare det. Jeg må vertfall prøve.
~Frida~


kjærestebesøk og videoer av litt sang og spilling


ah, Det var inderlig godt å treffe kjæresten sin igjen. Jeg har ikke sett han siden lille julaften. 
Det har vært to tøffe dager for meg. Mye nytt som skjer, mye nytt skal skje, og jeg er som en sprettball i skiftende vær. Det har jeg ikke tenkt å skrive så mye om i dette innlegget. Her vil jeg bare takke kjæresten min for at han fortsatt er her for meg og kjemper han og. Ikke har han gidd opp, på tross av alt. 
Så måtte jeg lese det vakre diktet som beskriver vår sti så skjønt. 

Resten av tiden har vi bare koset, snakket, OG spilt og synget masse for å få frem Friske-Frida litt igjen. Det var godt å synge igjen for å si det sånn. Uansett hvor sliten og ambivalent jeg er, så er det godt å få koble av litt med vakre toner fra min kjæres gitarspill. Da kjenner jeg med en gang gnisten til å synge i hitt å pine. Jeg tror jeg må dele litt med dere. 
Den ene sangen heter "gje meg hånda di ven", og er en av de vakreste sangene jeg vet om. I dag var første gangen vi spilte og sang den sammen. Vi fikk det delvis til. hva synes dere? 

beklager dårlig filming å sånn, men det er ikke store greiene man får til på et lukket avsnitt med minimalt av møbler å sette cameret på. JAJA.. 
 Jeg måtte prøve meg litt på gitaren også...
 ROCKEN ROLL!

Så bestemte vi oss for å prøve en sang som liksom er Min sang. Det er gladsangen min, som jeg elsker å synge og som gjør meg glad. Det er en sang jeg helst ikke vil synge når jeg ikke er helt i form, men så ble det så vi prøvde den likevel da. Den heter Wade in the water. Første gang jeg sang den var når ble tildelt den av sanglæreren min på musikklinja. Hun mente at stemmen min ville passe utmerkett til denne sangen. Vel vel, jeg prøvde i dag igjen. Det var ikke rare greiene jeg fikk ut av en sliten kropp, men litt futt ble det. Morsomt var det vertfall. 


Jeg gleder meg virkelig til å begynne å synge for fullt igjen når jeg får masse energi og glede inn i kroppen. Sang og musikk er tross alt en stor del av meg, og betyr mye for meg. 
Derfor var det godt å synge litt i dag. 

~Frida~

mandag 2. januar 2012

Monday monday, but still different.

Jeg stod opp tidlig i dag. kl. 08.00 som vanlig på mandager.
veiingen gikk kjempe bra i mine øyner. Jeg hadde klart målet mitt.
ingen nederlag med andre ord, og godt er det.

Nå gjenstod det bare å fortsette.
I dag har jeg hatt fokus på å hvile meg, og spise regelmessig.
Jeg er litt usikker på om jeg har fått i meg nok, men jeg har vært veldig rolig og spist til 5 måltider.
Kalorier har jeg også prøvd å ungått å telle.

Så har jeg hatt en samtale med psykologen også. Vi har snakket om hvordan permisjonen gikk og om hva jeg burde jobbe med videre. Jeg kjenner at jeg begynner å grue meg litt til utskrivelsen. Det er nå kampen virkelig begynner. Det er nå jeg må stå på egne bein og kjempe hver dag. Det er nå jeg må gutse på. er jeg egentlig klar? er jeg sterk nok enda? mange av både personalet her og andre mener at det er nå jeg virkelig kunne hatt god nytte av videre behandling. Jeg har tenkt litt på det, men jeg klarer liksom ikke å akseptere at jeg trenger noe hjelp. Jeg skal liksom klare alt selv.

Mye gikk bra i helga, men det var mange ting som også minnet meg på hvordan det var å være hjemme og ha spiseforstyrrelsen på nakken. Det var det som gjorde meg litt redd. Jeg vil jo ikke ha det sånn igjen. Jeg vil ikke la meg styre av den jævla spiseforstyrrelsen som har styrt dagene mine i sju år.
Men jeg er så lei. Jeg er så lei av alt som heter sykehus og behandling. Jeg vil bare ut og leve.
spørsmålet er om jeg er sterk nok og frisk nok til å ta det ansvaret og klare det HVER DAG?
vil jeg klare å fortsette med et friskt fokus etter en dag med sykt fokus?
Jeg skal riktignok gå poliklinisk i behandling, men egentlig er jeg litt på det samme stedet hvor jeg var når jeg ville søke meg inn på Levanger i fjor. Bare etter to permisjoner.
Jeg er livredd for å falle tilbake. Men jeg vet også at jeg er sterk. Jeg har mange ganger i løpet av de siste ukene bevist for meg selv at jeg klarer å ta tilbake kontrollen, hente meg inn igjen, koble av, distraere meg selv osv. Det er viktig å ta med seg. Det er også viktig at når jeg skrives ut herfra at jeg tenker på at nå er det nye tider, og det er jeg som bestemmer. Selv om det er samme hus og hjem jeg skal tilbake til, så er det en annen situasjon. Selv om det er den samme skolen jeg skal begynne på, så er skal dagene mine bli annerledes enn de var. Selv om jeg skal tilbake til den friske verden, så er det en annen verden og jeg er en ny person med mange nye verktøy.

Det er nå det gjelder...

I morgen skal jeg forresten ta bussen til skolen min for å snakke med rådgiveren og læreren min, for å få timeplanen og snakke litt sammen. Helt alene, for første gang på lenge. Alt ansvar er i mine hender.
Det skal nok gå bra. Men jeg er selvfølgelig superstresset. planlegging til tusen for at alt skal klaffe her nå.

Ellers har jeg fått en såkalt lekse av psykologen min. alle kilder er lov fikk jeg beskjed om, så da kan jeg vel spørre dere litt også.
leksen var å finne ut litt om: hva er forskjellen på INDRE motivasjon og YTRE motivasjon?

hvis det er noen som har noe å si, tar jeg med glede imot det:)
~Frida~

søndag 1. januar 2012

back on ØM

Nå er jeg tilbake på østmarka. Ganske kjipt å komme tilbake. Det har vært en tøff dag i dag.
Jeg har stresset veldig i forhold til vekta, pakking, mat, veien videre osv.
Jeg hadde en stor jobb foran meg når jeg kom tilbake til østmarka.
Ut i fra vekten burde jeg få i meg ganske mange kalorier, og jeg måtte nok en gang koble av hodet og spise og drikke. Det ble en næringsdrikk, en boks mais, mye gulrot og en yoghurt. Nå gjelder det å bare holde ut, koble av, for jeg vil slettes ikke stå på vekten i morgen å se at jeg har tapt. Jeg vil ikke ha noe nederlag. Hvis nederlaget kommer vil jeg nok bare se på alt det negative, men hvis jeg har klart målet mitt, har jeg vunnet over spiseforstyrrelsen denne helga, og det er lettere å fokusere på alt det positive og alt jeg har klart. Maten ligger i magen, hold ut, pust, det går bra. Jeg bestemmer.

krysser fingrene for at jeg har nådd målet mitt i morgen.
~Frida~

Min nyttårsaften - fra helvete til himmelen

Min nyttårsfeiring har vært utrolig bra. litt tøft nå og da, men helhetlig var den fantastisk.

Jeg sto opp i morges, følte meg uthvilt og avslappet. Jeg var rimelig kjapp til å hoppe på vekten for å se om gårsdagens krig hadde gidd noe resultat.


JODA, det hadde det. Jaja, da trenger jeg vertfall ikke å stresse med å få i meg så mye i dag. Anoreksien begynte å bølle og brøle, og jeg fikk litt panikk.
Men jeg prøvde å heller tenke på at det at jeg hadde gått opp også var målet med at jeg presset i meg alt jeg gjorde i går, og jeg burde være stolt over alt jeg fikk til i går. Jeg klarte å ta full kontroll, ta ansvar og ta mange friske valg og ikke minst tvangsfore meg selv og holde ut. uansett var tankegangen min i morges litt sånn syk og preget av spiseforstyrrelsen. Jeg tenkte at jeg vertfall ikke trengte å bekymre meg for at jeg veier for lite på mandag, og at jeg fint kunne justere vekten igjen. på formiddagen var det en veldig tung dag. Jeg har vært veldig ambivalent og svevd mellom friske og syke tanker hele tiden. Og siden det var nyttårsaften og at jeg ikke trengte å stresse med vekten tenkte jeg at jeg kunne kose meg litt ekstra. Jeg spiste (overspiste) frokost, og jeg burde visst bedre. dette skapte selvfølgelig nok en gang et underlig til kaos inni meg og gjorde hele formiddagen min helt rævva. Det var ikke langt i fra at jeg vurderte å droppe hele nyttårsfeiringen i kveld og bare sitte å skamme meg. Men utover dagen klarte jeg å finne til fornuft og tok et valg om å bli med til tante Heidi og familien og feire nyttårsaften der. Jeg kastet meg i dusjen og begynte å stelle meg. klokken seks var vi klare for å dra.

Jeg visste jo at kvelden kom til å bli vanskelig fordi den innvolverte MAT. sykdommen raste i meg.
Men hva er vel mer sykdomsdrepende enn å gå inn i min kjære tante heidis fargerike hjem full av farger, varme, god stemning, juleglede og kjære familiemedlemmer?

Det var det jeg møtte, pluss at jeg i det fjerne hørte søskenbarnet mitt synge og spille tears in heaven så nydelig på sin nye gitar.
Det neste som møter meg er verdens beste herligste tante(jeg har riktignok to verdens beste tanter) i full gang med å lage et fantastisk måltid til oss. Jeg har ikke truffet henne på lenge, så det var en god og varm klem å få. Ingen klemmer i verden er så varme som tante sine.
Kjære tante, du klarte umiddelbart og ærlig som du er, sparke sykdommen på rævva ut av huset. I kveld skulle vi feire nyttår. og det klarte vi jammen meg!
Mens vi ventet på det utsøkte nyttårsmåltidet vi hadde i vente, koste jeg meg i sofakroken i tantes fargerike og herlige stue sammen med familie. Det var kjempekos å treffe søskenbarnene mine, mormor og ikke minst tante(selv om hun var opptatt på kjøkkenet i det tidspunket) igjen.
Jeg kjente at skuldrene var senket og at jeg var trygg, slik jeg alltid har følt meg i huset til tante.
Ikke lenge etter var vi alle samlet til bords med kalkun og diverse luksustilbehør som smakte utrolig godt.


Tante har magiske hender når det kommer til matlaging. Da mener jeg magiske. Hun er en kløpper til å få inn de fleste næringsstoffer inn i lekreste retter i alle slags størrelser ut i fra ulike personers behov.
Tante er full av kjærlighet. Det er det ingen tvil om. hun har alltid sagt at hun ikke skjønner seg på sykdommen min, men at hun skjønner såppas at det er vanskelig å få i seg mat. Det kunne hun gjerne bidra med om det var noe som kunne hjelpe meg. Her kommer de magiske hendene i forhold til å få inn alle næringsstoffer inn i en liten matbit. Jeg tror nok jeg kommer til å få bruk for de i tiden jeg har foran meg nå.

Uansett, tilbake til nyttårsfeiringen. Middagen var herlig, stemningen var på topp og vi koste oss sammen. Etter middagen drakk vi tantes plommegløgg med mandler og rosiner mens vi ventet på nok et fargerikt bord av alskens godsaker.
søskenbarnkos og gløgg
min kjære mor
så kom tilfeldigvis  min andre verdens beste tante innom fra nabohuset, fordi hun hadde nemlig gått tom for oppvaskmaskinpulver mitt i deres feiring. Alltid realt å bo i ei lita bygd da.
Det ble en varm og kjær klem å få fra henne også.

Så ble omsider kaffen og juledelikatessene servert. Jeg koste meg og måtte smake på alt sammen.
Middagen lå fortsatt i magen min, og stresset ikke noe særlig over det. Jeg koste meg skikkelig, og det var nok en smakssulten Frida som serverte seg i kveld. Det var alt fra kolakaker, småkaker, vaniljeboller, kanelsnurrer, sjokoladekake, troikakake, gele og karamellpudding, lefser og smultringer, snickerskaker osv. Det var kjempe godt. Fikk en skikkelig god følelse av julestemning inni meg av alle de gode smakene. Mett og oppfylt ble jeg, og jeg hadde ikke forventet at jeg skulle klare å la alt dette gå videre i systemet heller, ja, Men hovedsaken er at jeg koste meg.

Mens vi ventet på at tiden sakte men sikkert skulle nærme seg midnatt, satt jeg sammen i sofaen med søskenbarna mine og pratet, mens alle mannfolkene hadde plantet seg gode og mette i den andre sofakroken med kaffekoppene sine og snakket mannfolkprat, mamma og tante og mormor pratet og tøyset fra tv-stua, to livredde hunder med fløy frem og tilbake med fyrverkeriangst til tusen.
Jeg forflyttet meg omsider til tv-stua sammen med mamma, tante og mormor. Vi snakket om alt og ingenting, mens søskenbarna mine sang og spilte for oss. herlig stemning.



Tante snakket litt om turene hun hadde tatt til thailand for å hjelpe folk som ikke hadde det så bra der. I den forbindelse hadde de dratt rundt på fabrikker for å samle inn feilproduserte produkter som de kunne gi til de som trengte det.
Jeg fikk også en del lipglosser. Søskenbarna mine sprang rundt og snakket, mens vi begynte å snakke om året som hadde gått. Om hvor langt ned jeg hadde vært. Vi snakket om den tida jeg kom inn på østmarka. Mamma med tårer i øynene fortalte om hva som foregikk på den tiden. Leger og sykepleiere stelte med meg, pakket meg inn i myke bandasjer fordi jeg hadde så vondt, reimer og tvangsforing, mamma som måtte ligge bak meg fordi jeg aldri fant en stilling som var behagelig, opprådde leger og sykepleiere som fortalte mine fortvilte foreldre om risikoen for at jeg kunne dø, bursdagsfeiringen min som familien hadde laget til meg. Tante fortalte meg at hun gråt da hun så meg, fordi hun rett og slett ble så redd og sjokkert over hvor syk og tynn jeg var. Men jeg kunne glad fortelle henne etterpå at jeg i forkant av bursdagen engstet meg for kaloriene som gikk inn i kroppen min, men idet jeg entreet rommet som var fyllt med kjærlighet, bursdagssang, familie, gaver, farger og liv forsvant alt. kjærligheten var sterkere. Jeg fortalte at den dagen betydde så mye for meg, uansett hvor syk jeg var.
Senest i går satt jeg å så på bilder fra den tiden. Mamma hadde tatt en del bilder av kroppen min på den tida for å vise meg på kameraet at jeg var sykelig tynn, fordi jeg følte meg så tjukk. Når jeg så de bildene ble jeg helt sjokkert. tårene kom. At det går ann. Tenk at jeg var så nær døden.

Vel, det var en fin samtale vi hadde, og vi snakket mest om hvor fantastisk jobb jeg har gjort dette året som har ført meg dit jeg er i dag. At jeg i dag kan feire nyttåraften hjemme, og sitte i sofaen som en helt ny person og tenke at jeg overlevde. Jeg overlevde, og jeg kan vinne denne kampen. Jeg har vært i bunnen av djupet, og i dag strålte jeg.

Derfor vil jeg legge ut disse bildene. Ikke for å trigge, ikke for å skryte, men for å bevise for andre og for meg selv at det går ann å komme seg opp. at det finnes hjelp. at man kan komme til det punktet jeg er i dag, og være stolt over hva man har kjempet seg opp av.
her er beviset.
FRA BUNNEN!





 TIL Å SKINNE OG BLI FRISK-FRIDA!

(Det er tøft for meg å dele dette, men jeg gjør det fordi jeg VET og har ERFART at det umulige er mulig. Jeg vil at dere skal tro meg når jeg sier at hvert et helvete er verdt å gå gjennom for å komme til himmlen)

Etter å ha oppsummert året i koslig stemning og gjennom en god samtale nærmet det seg midnatt.
 kjære mormor, takk for all støtte og heiing gjennom dette året!
Kjære mamma. Vi går nå inn i et nytt år. Året som har gått har vi kommet oss gjennom. Takk for alt du gav for meg. I dag fikk vi feiret at jeg er godt på vei til toppen.

Kjære Tante. Takk for denne utrolig fantastiske feiringen av et nytt år, og takk for at du er den du er og all kjærligheten du gir.

Jammen ble det nyttårsfeiring. Det kom mye godt ut av denne kvelden.
Nå gjenstod toppen av kransekaken. nemlig årsskifte og raketter.

hva er vel bedre enn å gå frempå utsikten og se bygda full av raketter, byen og natten full av raketter, g alle feirer at et nytt år er kommet?
Hva er vel bedre av å se alle rakettene å tenke at jeg har overlevd dette året?
hva er vel bedre av å få en morsom, men lengtet telefon etter min kjære(som dessverre ikke kunne feire sammen med meg pga av jobb) som fortalte meg at jeg er en vinner og at 2012 virkelig skal bli vårt år?
hva er vel bedre å se en overtrøtt og overlykkelig Aurora komme løpende imot seg ropende godt nyttår tante?
hva er vel bedre enn å stå å se på alle rakettene med aurora på hoften og hun spør meg "er du frisk nå tante? kommer du endelig hjem til meg nå?"?
og igjen, hva er vel bedre enn å endelig kunne svare mitt kjære tantebarn " ja, aurora, nå er tante snart frisk og jeg kommer hjem"?


Nyttårsnatten forsvant med nydelige raketter, gode følelser i hele kroppen av at jeg kom seirende ut av dette året, tanken på at jeg får et nytt år, tanken på at jeg er Frida.

Hva er vel bedre enn å begynne dette året med gode følelser, mestring, hjemme som Frida?

farvel 2011, farvel helvete, farvel... nå tar jeg over, og ønsker 2012 velkommen!
GODT NYTTÅR!

~Frida~