torsdag 26. april 2012

målet er å leve

Det er slitsomt å være Frida. Jeg pusher på mens jeg dras i flere retninger. heldigvis har jeg rammer rundt meg nå som sikrer at jeg overlever dette. Jeg spør meg selv "hva er det som er så vanskelig egentlig? hva er problemet?"

Jeg tenker etter. Det er det å "skitne" til kroppen som jeg i mange år forbinder med å spise. Det å ha mat i magen og være mett, trigger og fremkaller utrolig mange bevisste følelser og ubevisste følelser. samtidig er det alle disse vrangforestillingene jeg har rundt mat og kropp også.

Så har vi dette med vektoppgang. Noe jeg gruer meg og kvier meg over. Denne behandlingen jeg går gjennom nå ser jeg på som min tilfriskningsprosess, og da er det viktig at jeg aksepterer og eier kiloene jeg legger på meg. De skal jeg leve med. Jeg skal ikke lenger ha en anorektisk kropp. Jeg holder på å bygge opp en nedbrutt og utslitt kropp til en ny og frisk kropp,en sunn kropp som jeg skal leve med resten av livet, som tåler livet, og som skal hjelpe meg å leve. Når man i så mange år har vært anorektisk er det en utfordring. Jeg tenker at jeg aldri kommer til å bli glad i meg selv. Jeg forbinner tynnhet med lykke, fordi jeg som elleveåring opplevde rusen av å slanke bort vonde følelser. nå skal følelser kjennes på og jobbes gjennom. jeg tenker på hvordan jeg noensinne skal føle meg god nok og hel, når jeg i hele mitt liv aldri har gjort det. Det handler om å finne seg selv. Det er jo i grunn litt spennende også, men også vanskelig.

vektoppgang må til uansett, og det kommer til å skje om jeg vil det eller ikke nå. spørsmålet er hvor lang tid jeg vil bruke på det, hvordan måte det skal skje på og hvordan jeg skal forankre kiloene i meg selv.

Jeg har ingen grunnmur. Jeg liker bedre å si det, enn at spiseforstyrrelsen en grunnmuren min. Her starter jeg med blanke ark. Jeg skal lære meg å takle følelser, lære meg å spise, lære meg å kjenne etter, lære meg å leve, finne meg selv, bli hel. For å så leve, det er målet.

Jeg må tenke på målet mitt nå. målet mitt er å leve.
~Frida~

tirsdag 24. april 2012

lettelse

Jeg føler meg litt lettet etter at behandlingsplanen ble endret. Nå har jeg liksom ikke noe valg. Jeg må spise, og da spiser jeg også. og når jeg spiser er det mye lettere både i forhold til å tenke friskt, være med på gruppene, ta friske valg og på samvittigheten og mestring. Jeg kan med andre ord si at jeg er på rett vei igjen nå.

Det at jeg trenger strenge faste rammer rundt meg, er fordi jeg rett og slett ikke er i stand til å ta ansvar og valg for alt enda. Jeg har aldri gjort det før, men det er en del av behandlingen å lære seg det ved at man gradvis får mer og mer.

Det tok en måned og fem kg ned til å finne ut hva som var best for meg, men nå virker det som det skal gå   bedre.
Jeg sier ikke at det er lett. Det er et helvete nå også, men nå vet jeg at det er et helvete som fører til himmelen.
~Frida~

mandag 23. april 2012

mine dager på spesialpost 4

Beklager at det er lite blogging for tiden.
Jeg leser tilbakemeldingene fra dere, og setter stor pris på dem. De er gull verdt for meg.
Årsaken til at det blir lite blogging er rett og slett at jeg har fullt opp med å følge opplegget her. litt av årsaken er også at jeg har vært for deppa og kraftløs til å orke også. Men siden jeg nevner opplegget kan jeg jo fortelle litt om hvordan dagene mine er her på spesialpost 4.

Jeg blir vekt litt før halv ni om morgenen.
Halv ni møter jeg til frokost. Det er viktig å møte presist, fordi man har bare en halv time å smøre og spise maten på. Men hos meg går det helt fint med tiden. Jeg sitter sammen med en av personalet på eget bord og spiser, siden jeg er i Fase 1 og har oppfølging under og etter måltid. Etter frokost har jeg oppfølging 1 time på stuen. I tillegg er det morgenmøte kl. 09.00 hver dag, hvor alle blir informert om hvem som blir kontakten deres for dagen og samtaler eller avtaler osv. Så er det utdeling av medisiner og diverse. Så går alle til sitt og sin "jobb" for dagen. For noen er det eksponering, samtaler, gåturer osv. I mitt tilfelle har det vært å bare sitte på stuen i oppfølging, samtaler eller gruppeterapi(noe jeg kommer tilbake til senere).

halv tolv møter man presist til lunsj. Lunsjen varer til tolv, så er det oppfølging etterpå. Etter oppfølgingen pleier jeg enten å ha samtale med behandleren min eller miniteam(som er behandlingsteamet mitt), som vi har et par ganger i uken, hvor vi diskuterer hvordan det går, om noe må gjøres annerledes osv.
ellers har jeg vanligvis ganske mye fri frem til middagen, så da pleier jeg ofte å gå en ti-minutterstur på området alene.

halv 3 er det middag. alle møter i kantina og spiser. Etter middag har vi i spis-gruppen noe som heter middagsklubb. Den er for å støtte hverandre etter middag(som ofte er det vanskeligste måltidet) og sitte der til halv fire. For meg som nå er i fase 1 igjen fra i dag, gjelder ikke dette. Jeg har en times oppfølging på stuen oppe sammen med personalet.

Etter middagen pleier jeg å gå min siste ti-minutterstur.

kl. fem er det "fem-kaffe" som vi kaller det. Da er det mellommåltid for alle på spis-gruppen, og andre spiselige godsaker for de andre + kaffe og te selvsagt. Det er veldig koselig. alle sitter på stuen, prater og koser oss.

Etter fem-kaffen pleier jeg vanligvis å ha mulighet til å ta imot besøk, og da kan jeg ha besøk frem til halv åtte, kveldsmaten. Etter kveldsmat er det oppfølging på stuen igjen.

På kveldene er jeg ofte sliten, sliter mye med angst og uro, men prøver å være sosial. Det er en herlig gjeng som er her nå og som virkelig får opp humøret for å si det sånn.
-------------
så kan jeg si litt om de ulike gruppene vi har.

på mandager har vi etter lunsj en felles psykologtime med en psykologspesialist, hvor vi tar opp ulike tema og snakker om. Jeg var med på det for første gang i dag faktisk.

Så har vi billedterapien på tirsdager og onsdager halv ti. Det er en gruppe jeg virkelig får mye ut av. Der får vi som regel et tema eller et bilde, så skal vi reflektere og utrykke oss frem til et bilde. Det er utrolig hva som kommer frem. Etterpå presenterer vi bildet vårt for gruppen og snakker om hva vi har tenkt, så får vi tilbakemeldinger fra hverandre osv. Det er ofte tungt å gå inn i gruppen. Jeg føler meg ofte tom og håpløs, men går alltid ut derfra lettet over hva som hadde kommet ut denne gangen også.
Vi er i ulike faser, og hjelper og backer opp hverandre veldig. Det er en herlig gruppe.

så har vi kroppsbevisthetsgruppe, men det har jeg ikke vært med på enda.

hver fredag har vi ukesmålsgruppe. vi går gjennom uken og helgen og målene vi hadde satt oss, og hvordan det har gått. Så får vi tilbakemeldinger fra gruppen, setter nye mål for neste uke om hva vi må jobbe med osv. Det er også en veldig fin gruppe. Man merker at man har fremgang i disse gruppene.

Ellers må jeg bare si at jeg kunne ikke vært heldigere med gruppen jeg er i. Det er en fantastisk jentegjeng som virkelig jobber knallhardt og som støtter hverandre. Jeg beundrer alt de har fått til, og de gir meg motivasjon til å jobbe meg frem til så langt som de har kommet også.

---------------
som dere skjønner er det ikke mye døtid. Det er knallhard jobbing hele tiden.

Men det er godt å kunne si at nå er jeg på riktig vei igjen. litt strammere rammer og tettere oppfølging nå, og gradvis opptrapping på kostplanen. Det er tøft, men jeg står i det.
~Frida~

jeg har vunnet dagen

I dag har det vært en knallhard dag.
Jeg har spist hver smule på kostlisten, som er økt.
Jeg har ikke kastet opp.
Jeg har ikke trent.

Ett skritt nærmere målet.
Pust, det blir verdt det
~Frida~

ny behandlingsplan

det er vanskelig å komme seg ut av vonde sirkler. for min del trodde jeg at jeg skulle klare å hente meg godt inn igjen etter runden på sykehuset, men jeg bare fortsatte i samme fotspor.

I dag satte legene ned foten. Nå kan ikke jeg gå ned mer i vekt, trene, kaste opp osv.
i dag ble det lagt tvangsvedtak på tvangsernæring hvis jeg ikke spiser alt jeg skal.
I dag ble den lille Frida der inne reddet og hørt.

For å være her må jeg begynne å følge planen. uansett hvor tøft det er. Fra nå av er det nulltoleranse på selvskading, sondemat hvis jeg ikke spiser, overflytting til akuttpost hvis jeg er ustabil og en avtale om at jeg skal gi et signal hvis jeg sliter, pluss at jeg har et times tett oppfølging etter hvert måltid.

Det er godt. Vanskelig og jævlig, men godt. Jeg klarer ikke å ta valg nå. Nå blir det slik, og sånn er det.

kroppen tåler ikke mer nå. Nå må jeg være snill med meg selv.

~Frida~

lørdag 21. april 2012

litt frem og litt tilbake

dette har vært en tøff og kronglete uke. Jeg har fallt dypt igjen, og lot anoreksien styre. Jeg fallt inn i rusen av tomhet og renhet, og handlet ut i fra tanker som jeg surret meg helt bort i. Det positive er at jeg lot behandlerne og personalet følge meg. Jeg har vært ærlig. Men går man for lenge i rusen, blir man fanget.

fanget av anoreksien. det begrepet bruker jeg når jeg er fanget i et anorektisk rot og sirkler som jeg ikke klarer å komme meg ut av. Det eneste verktøyet jeg har da er å flykte. Det er snakk om å gjøre endringer. Det å selv ta ansvar for å gjøre endringer er noe jeg aldri har gjort. Jeg vil kalle meg selv for en person som er har en spiseforstyrret grunnmur og som formes etter miljøet og de følelsene og situasjonene jeg befinner meg i, og som har ulike mestringsstrategier for å handle. Slik har det alltid vært for meg. I stor eller liten grad.
Jeg lærte meg tidlig å ta avstand fra følelser og heller gå på autopilot.
Så det å ta valg og handle riktig er vanskelig, fordi jeg har bare en mestringsstratergi hvis jeg føler meg fanget.

Det som gjorde at jeg følte meg fanget denne gang var at ernæringsstatusen min var såppas alvorlig at de måtte "hjelpe" meg, ved å gi sondemat. jeg var fanget i ett oppkast - og treningsmønster. Og blir det for lite næring, blir anoreksien sterkere også.
på torsdag fikk jeg "trusselen"(som jeg så på det da) om sonde hvis jeg ikke begynte å spise måltidene igjen. samme dag flyktet jeg. ikke på samme måte som før, men jeg flyktet. på grunn av trigging vil av tidligere erfaring vil jeg ikke skrive noe om hva det var.
hovedsaken er at jeg er tilbake nå, har lært av det, er reflektert og bevisst på hvorfor jeg flykter og har nå fokus på ernæringsstatusen min igjen. Jeg er i et veiskille.

Uansett, så er det bra for meg å være i slike veiskiller, men ikke når kroppen balanserer på knivblader. Men det er noe med det å lære seg å ta ansvar og valg.

Ellers kan jeg formidle at behandlerne ser stor fremgang i meg. Jeg deler ting og er veldig åpen og ærlig, jeg er mye mer reflektert, jeg har jobbet meg ordentlig inn i gruppen, jeg deltar veldig aktivt og får masse positive tilbakemeldinger på billedterapien.
og som jeg sa til behandleren min også, jeg føler nå at spiseforstyrrelsen er en del av meg, og ikke meg, slik den har vært i sju år.

Jeg går på en kronglete vei, men skrittene jeg tar er mot målet, selv om det er litt frem og litt tilbake.
~Frida~

tirsdag 17. april 2012

livet eller anoreksien?

I dag har det vært en dårlig dag. og det å vite at jeg har hatt en dårlig dag gjør den bare enda dårligere.
Jeg har holdt planen og klart meg så bra så lenge nå, og da er det ekstra vondt å falle litt tilbake. Jeg blir så redd, begynner å tenke i tusen negative sirkler og psyker meg selv ned og kommer helt på bærtur.
Det går så fort. Det er helt utrolig hvordan man kan psyke seg ned med syke og negative tanker.

I går satt jeg spiste uten å tenke så alt for mye over det. stolt over å ha klart økning av kostliste og alt.
I kveld fikk jeg anfall i forkant, jukset unna et måltid, trente og kastet opp etter et og er månedsvis tilbake i tankegang. Det som utløste det var en tanke. Tanken begynte når jeg gikk inn til middagsmåltidet. glasset med næringsdrikk var noen mm mer enn i går. Noe som førte til at jeg ikke klarte å beholde måltidet, som igjen førte til at hjernen fikk for lite næring. Det skal ikke mye til når man har så lite å gå på. Så begynte jeg da, å bevege meg inn i min destruktive anoreksiboble med bare kaos og helt urealistiske tanker som jeg har jobbet meg bort fra egentlig.
Så sitter jeg her nå da, og undres på hvilken vei jeg skal ta? skal jeg flykte? skal jeg fortsette denne destruktive runddansen? skal jeg åpne mitt lengtede hjerte å fortelle alt og be om hjelp?
Jeg vet hva jeg burde gjøre. Jeg vet hva jeg tidligere ville gjort. Jeg vet hva av erfaring hva som er best og hva som blir konsekvenser av destruktive handlinger. Jeg vet alt dette. Men alikevel er det så utrolig vanskelig å gjøre det riktige, fordi denne dagen har vært anoreksi-god. Jeg har sluppet å kjent på følelser. eller har jeg egentlig det? NEI! denne dagen har vært smertefull fordi jeg har fallt tilbake ett skritt. Jeg har kjent på nederlag istede for mestring. Jeg har lurt meg selv, og jeg vet det. Jeg har hatt angst for ting som jeg har jobbet meg opp i fra for lenge siden. Det som gjør vondest er å vite at jeg ikke er en dag nærmere å bli frisk. Jeg har gitt denne dagen til anoreksien.

Så blir spørsmålet. Vil jeg at dagen i morgen skal bli likedan? vil jeg gi enda en dag til anoreksien? vil jeg ikke heller legge meg i morgenkveld og vite at jeg er en dag nærmere friheten jeg lengter sånn etter. vil jeg ikke heller vinne dagen, eie dagen, være Frida, være sjefen. Vil jeg ikke heller være en del av ei fantastisk gruppe som jobber mot et og samme mål, Å bli frisk fra spiseforstyrrelsen? Vil jeg ikke heller bruke energien min til å bygge opp den anorektiske kroppen min, istede for å ligge på badegulvet å ta pushups og hoppe spensthopp? Vil jeg ikke heller jobbe, enn å utsette?

Jeg har utsatt nok, jeg har ungått følelser nok, jeg har flyktet nok. Jeg er på et sted hvor det er tusen hender å ta tak i. Jeg er et menneske som på lik linje med alle andre kan VELGE hvilke tanker jeg vil innvolvere meg i og hvilke handlinger jeg skal gjøre. Jeg kan velge allerede nå å vinne dagen i morgen. Jeg kan allerede nå starte en positiv tankeprosess og psyke meg opp, istede for å grave meg ned i destruktivitet og bli værende i anoreksibobla.

Målet! hva er målet mitt? hva vil jeg med livet mitt? hvorfor er jeg her? Jeg er her for å bekjempe en sykdom som har tatt 7 år av livet mitt. For å vinne over den. Da må jeg kjempe. Så enkelt, og så vanskelig er det rett og slett.

hvem er jeg? Jeg er Frida, jeg er sjefen i mitt liv. Jeg er hovedpersonen. Det er en sykdom som jeg har som forgifter tankene mine. Jeg kan velge å tenke realistisk. Jeg er ikke alene. Jeg kan tenke meg inn på friske veier. Det har jeg gjort tusen ganger før.

Dette har vært en rævva dag. Jeg vant ikke denne dagen, og det gjør meg motløs og livredd. Jeg har hatt så mange gode dager og kjent mestring, kjent fremgang, og det har gjort så godt i hjertet. hva oppnår jeg egentlig ved å adlyde anoreksien?
MAT ER MEDISINEN MIN NÅ!
jeg kunne skrevet en bok om alle andre tanker anoreksien serverer meg om mat, men realiteten er at maten er medisinen min akkurat nå. Ja, jeg går opp i vekt. Men det må jeg, fordi jeg er syk. kroppen svikter hvis jeg ikke går opp i vekt. Det er realiteten. Ja, det er skummelt og uvant å gå opp i vekt, ha mat i magen, ha litt energi osv. Men det er det som skal til. Det er det som skal til for at jeg skal kunne få oppfyllt drømmene og planene mine. Det er det som skal til for at jeg skal få livet mitt og det livet jeg ønsker meg.

Så hva blir det til. JEG VELGER. Velger jeg livet eller anoreksien?
~Frida~

dårlig dag

Dårlig dag i dag. veiedag.
føler anoreksien har vært sjefen i hele dag egentlig. Masse rare tanker som ikke er friske.
Jeg prøver å be om hjelp, men kommer liksom ikke så langt.
Det er bare en dårlig dag.
Nå må jeg prøve å tenke at jeg har en ny dag i morgen. livet går. tiden går. Det er mitt liv jeg kaster bort ved å la anoreksien bestemme.
Jeg føler meg utrygg, klarer ikke å stole på andre. Det er nå jeg må bruke verktøyene mine og styrken min til å ikke flykte fra følelsene på samme måte som før. Det hjelper ikke å trene og kaste opp. Det tar bare bort smerten der og da, og i tillegg gjør det vanskeligere for meg i etterkant.

Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg vet det inderlig godt. Jeg må kjempe å ta det riktige skrittet. Ta imot en hånd. be om hjelp.

Jeg vil jo bli frisk, og jeg har jo klart meg så bra i det siste. skal jeg la denne dagen  ødelegge alt?

NEI! jeg bestemmer.
~Frida~

mandag 16. april 2012

bursdagshilsen fra min kjære - verdt å lese

Kjære Lars Daniel.
Du betyr alt for meg. Du, og tanken på oss, og livet vårt er det som gjør meg sterk, og deg sterk.
Du har sett meg i alle situasjoner,faser og tilstander, og likevel holdt fast på håpet. Jeg vet du savner jenta di. Jeg savner å være jenta di. Jeg savner å sitte trygt i armkroken din og vite at du er min. Jeg savner oss.

Derfor er det så utrolig godt å vise deg at Frida er på vei tilbake. hvordan vet jeg det? fordi hver gang du kommer på besøk ser jeg du stråler mer og mer. Du ser jenta di, og da kan jeg bare være Frida. Da er det oss. Jeg gleder meg til det kan bli slik for alltid, hele tiden. bare du og jeg.

Du forteller meg hele tiden at det vil bli verdt det, og NÅ tror jeg deg:)

For å vise hvor fantastisk du er vil jeg dele brevet du skrev til meg på bursdagen min.

En litt annerledes bursdagshilsen


Da jeg for over to år siden sto ute i kulda på et vorspiel i lykkerus og holdt rundt ei jente med grønne øyne, hadde jeg ingen anelse om at den erklæringen som  ble gitt den kvelden skulle utvikle seg til det den har gjort. Den utviklet seg til en vei, en sti. En si ned i helvete, og opp til himmelen, smerte, gledestårer, død og liv. Den startet med ett lite håp, som har blitt til verdens sterkeste tro. en liten forelskelse, som ble til kjærligheten jeg bestemte meg for å ofre alt for. Erklæringen ble til en reise. En reise som jeg har innsett er livet mitt, rett og slett.


Jeg har sett mye. Jeg har sett følelser, opplevd følelser. jeg har sett jenta mi stråle på toppen av en varde. huden glødet om kapp med øynene som sammen med solnedgangen mest sannsynlig er det vakreste jeg har sett. jeg har sett jenta mi fulle av bandasjer, i ett skjellet, innsurret i ledninger, liggende på gulvet i full spenning, helt borte. I en kropp som holdt på å gi opp. Jeg har sett jenta mi døende. Det er det mest smertefulle jeg har sett.


Jeg har også gjort fantastiske ting med henne selv inne på en akkuttpost, på et isolat med hvite vegger og reimer, minner som får meg til å åsmile. Jeg har spilt og sunget, hun sang. vi smilte.


Det har vært en emosjonell berg og dalbane. Men hver gang stien har ført til steder der det bare har vært oss to og livet, har jeg fått bekreftelser som er helt utrolige. når jeg ser gnisten i de grønne øynene,vet jeg det bare. Jeg vet det av hele min sjel og mitt hjerte. Det er riktig. vi er riktig, og vi er verdt det. Vi er sterkest, og vi gir oss aldri. Vi skal leve drømmen. Vi skal leve livet i frihet. Vi gir oss aldri. Og fordi at vi vet akkurat det, skal vi vinne.


Den jenta... hun er utrolig. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte. Og jeg vil, jeg skal. Jeg skal dele resten av livet mitt med henne. Jeg skal leve med henne. Fordi vi har overlevd. Og vi har bedt. Vi vet at vi er sterkest.


Det er rart hvordan brystet blir varmt, når jeg tenker på drømmen, på lukten av henne, når jeg tenker på leppende som møtes, og å holde rundt henne, og bli holdt rundt selv. øynene som møtes. Smilet. Hun er glad. Blikket som forteller alt. Med drømmen er jeg uovervinnerlig. Og det beste er.. at jeg vet hun er det også. Det at vi traff hverandre, det at vi så hverandre ordentlig for første gang den vinterkvelden, det at vi ga hverandre den erklæringen. Det gjorde oss uovervinnelige. 


Jeg vet at det vil bli verdt det! 


Gratulerer med dagen verdens beste, elsker deg mer enn det går ann. 


Din Lars Daniel.





 jeg skinner når du synger til meg kjære.




uten deg ville det ikke vært noe Frida nå. Takk for at du fant meg den vinterkvelden
~Frida~

økning i kostplanen

Nå er det en tung bakke å bestige igjen.
Nå er kroppen "tålbar" til å få mer kalorier, så nå begynner opptrappingen.
I dag er det 200 kcal mer enn i går. dvs en hel næringsdrikk istede for en halv + et ekstra knekkebrød.

Det er tungt både fysisk og psykisk. Det er mye å ta inn for et liten magesekk og for en anorektisk hjerne.
Men jeg prøver å bruke Frida-styrken min til å tenke friske tanker, realistiske tanker og bruke fornuften min, og høre på den og den kunnskapen og rådene jeg får fra de rundt meg, og ikke den dumme anoreksidjevelen på skuldra. PUFF! BORT MED DEG!

Jeg har klart det bra så langt i dag, nå gjelder det bare å klare resten.
Jeg blir litt motløs når jeg tenker på at dette bare er første økningen. Jeg skal helt opp til 2000 kcal, og ligger i dag på 1200. Det er en lang og tung bakke foran meg.

Hvis det blir tøft, kan jeg alltids få litt hjelp med sonde, men jeg vil aller helst slippe. Jeg får ta en dag i gangen og kjempe alt  jeg kan.
~Frida~

bilder fra bursdagsfeiring























































~Frida~

søndag 15. april 2012

bursdagshelga - godt i hjertet

Dette har rett og slett vært en utrolig herlig helg.
Det er bare så utrolig mye GODT som har skjedd. Det føles godt i hjertet mitt. Jeg har fått så mye liv, kjærlighet, vennskap, friskhet og glede. bursdagsfeiringen har slitt meg totalt ut, men det spiller ingen rolle,for jeg har det godt inni hjertet mitt.

Fredag var det bursdagsfeiring med familie. Det var kjempe koslig. Jeg er så glad jeg har dem. kjærligheten er sterk.

Lørdag var jeg på bursdag til min stemor. Mye liv og røre og ut i frisk liv. Herlig. Jeg fikk også sett solnedgangen sammen med kjæresten min.

I kveld har jeg feiret med venner. Jeg har ikke sett dem på lenge, så det var utrolig godt. Det er jo heiagjengen min. Jeg fikk masse fine gaver og gode klemmer. Vi spilte spill, Lars sang en nydelig sang til meg og vi pratet sladder. herlig.

Helgen har varmet hjertet mitt. Jeg har fått masse friskt innputt og motivasjon til å kjempe videre.
Takk til alle som gjorde helga mi så bra.
Nå er jeg jammen sliten, men det gjør godt på innsiden.

~Frida~