onsdag 10. mai 2017

for min egen skyld

hele mitt liv har jeg gjort ting for andres skyld. når jeg har kjempet meg gjennom hver eneste storm, gjorde jeg det for andre enn meg selv. mens jeg har holdt på å drukne i smerte, kjempet jeg for å holde hodet over vannet, for andre enn meg selv. jeg har aldri sagt imot, sattt grenser eller sagt NEI, jeg har bare TÅLT. jeg har bare funnet meg i.. jeg har måttet tilpasse meg.. jeg har måttet skåne. jeg har måttet tatt imot dritt som jeg aldri ville unndet min verste fiende, og selv da fra personer som har traumatisert meg, har jeg tiet, tatt imot, svelget, og aldri gjort en flue fortred....

når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg aldri har gjort noe for meg selv. bortsett fra behandlingen jeg var igjennom på bet. der klarte jeg å kjempe meg over stormer som føles umulig. og en  av de tøffe takene var å begynne å leve og gjøre ting for min egen del, lære å sette grenser, si fra, si nei, vise følelser, ta plass i denne verden. jeg klarte å bli delvis hel.

jeg er helt sikker på at bet er det som kan hjelpe meg til å komme i mål.
men jeg er ikke i mål enda.

men jeg har kommet langt. jeg har klart å være selvstendig og utskrevet i snart 8 måneder nå.(minus 14 dager/1 innleggelse). og med tanke på min historie er det et mirakel.

men det har vært en kamp hver eneste dag. det er så mange utfordringer å leve med. noenganger overleve, streve seg gjennom, beseire, forholde seg til,
og det som er så vondt er at jeg føler meg så ensom. selv om jeg har et fantastisk apparat rundt meg nå, og en familie som er der 100 %, så er det jeg som må bære, kjenne, mestre, bestige, velge, føle...
og det er ensomt.

jeg vet ikke om det jeg skal beskrive nå gir mening, men jeg gir det et forsøk.
i det siste har jeg slitt veldig med deprisjon og utmattelse. utfordringene er tøffere enn tøffere.
jeg er sliten og utmattet, og jeg er lei. alt jeg har lyst til å gjøre er å ligge i sofaen min som har blitt min tryggeste base, og gå inn i en annen verden og se serier. jeg gjør det jeg skal. jeg betaler regningene mine, jeg møter opp til avtalene mine, jeg følger opplegget mitt. men resten av tiden er jeg i bobla mi. eller vertfall prøver å være det.
en del av meg føler at jeg er egoistisk. som ikke er den flinke, perfekte personen som "kjemper".
mens en annen del av meg unner meg selv å hvile og se på serier når jeg klarer det. for jeg har aldri klart å unne meg noe sånt eller i det hele tatt klart å koble ut på den måten.
så den delen tillater meg selv å gjøre det. å gjøre aakkurat det jeg selv trenger å gjøre, istede for å være alt andre trenger at jeg er.

det er helt utrolig at jeg skriver denne setningen, men jeg er faktisk litt likegyldig og fir faen innimellom. og det er tvert imot alt jeg har vært før.

så selv hvor rart det høres ut. så er det det jeg trenger fra andre også. jeg trenger å finne ut av dette selv.

jeg vet at jeg kommer til å komme igang igjen. jeg vet at jeg skal tilbake til bet.
men etter 13 år med helvete vil jeg bare hvile og koble ut akkurat nå.

selv om en del av meg føler at jeg svikter alle rundt meg når jeg tillater meg å gjøre det.
for jeg ser at andre vil hjelpe meg. jeg ser at andre vil kjempe for meg.

men dette er min kamp. og jeg er den eneste som kan vinne den. 

så jeg tar meg tid, til å hvile, koble ut, samle energi og krefter, samle mot. mens jeg håper at jeg etterhvert vil klare å koble meg på igjen, og at jeg da er klar til å ta disse umenneskelige valgene og tøffe takene jeg ser jeg har foran meg. 

så jeg tar ibruk et verktøy som jeg har. 

tiden. for min egen skyld. 

~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist