mandag 30. juni 2014

yes! det løser seg

hallais. beklager at jeg oppdaterer så sjeldent. Det er ikke så mye som skjer, og alt som skjer går i riktig retning i full fart. Ting er ikke så umulig nå, som det føltes for en stund siden. Jeg beviser for meg selv gang på gang at det er jeg som er sjef, og at jeg har gjort fremskritt.

Det jeg driver med nå er å jobbe med å sakte venne meg på å ha ansvar. Dvs at de slipper opp små ting for hver uke, og alt har gått bra så langt. Det er også mye mindre dissosiering og anfall, så noe gjør vi vertfall riktig. Jeg har mye mere innhold i dagene også nå. prøver å fylle inn aktivitetet å ting å gjøre hele tiden, slik at det ikke blir så mye dautid. Men det er ikke uten utfordringer heller. Dagene mine inneholder mange tilfeldigheter som gjør at jeg kan rykke langt tilbake. Så jeg må holde fokus hele tiden.

i helga har jeg vært på sykehuset pga noe somatiske plager. Det gikk veldig bra. I helga fikk jeg bevist for meg selv og for andre at jeg virkelig har kommet langt. Der var de nemlig ikke obs på at jeg skulle ha fastvakt, pluss at rommet mitt var fylt av gjenstander jeg tidligere har brukt til å skade meg alvorlig med. Jeg gløttet bort på de "farlige" gjenstandene og ofret noen tanker.
"ikke faen om jeg synker så lavt og ødelegger alt jeg har bygd opp over så lang tid, og skader meg nå. Det ville vært for dumt. Jeg har bygd opp masse tillitt til mange forskjellige mennesker, jeg har bygd opp en frisk grunnmur, jeg har så mye å tape hvis jeg tyr til denne dumme handlingen. Jeg trenger det faen ikke. Det er ikke verdt det. da havner jeg ett år tilbake, og jeg har mye mindre muligheter fremover. jeg vil ikke. jeg vil ikke... ""

så tingene fikk ligge i flere timer. helt til jeg plutselig fikk fastvakt igjen og jeg tipset dem om å fjerne utstyret. Jeg har tenkt litt på dette etterpå. Det var jo ganske bra gjort, og det beviser at jeg har kommet langt. hadde dette vært for et halvt år siden, hadde jeg ikke sittet her nå. Det var heller ikke slik at jeg skjøv ansvaret over på noen andre ved å levere det inn med en gang. Jeg aksepterte at utstyret lå der, og at det skulle få ligge der. Så prøvde jeg å tenke som en frisk person ville ha tenkt. At det utstyret skal noen andre bruke til ett eller annet, og det er ikke mitt. Det skal ikke brukes som selvskadingsutstyr.

Slike tilfeldigheter må jeg bare øve på. Fordi at når jeg kommer ut herfra, er verden fyllt av ting jeg "kan" bruke til å skade meg med. Det er jo ikke verden det er noe feil med, eller det er ikke i verden problemet ligger. Det er i meg. Det er inni meg jeg må gjøre forandringene og tilpasse meg verden slik at jeg klarer å forholde meg til den. Og det har jeg tydligvis gjort, og jeg gjør det hver dag.

Jeg jobber veldig med å akseptere ting. akseptere ting som har gått tapt og jeg har mistet. akseptere en situasjon. akseptere en hendelse som plager meg, akseptere andes holdninger, aspetere angsten, akseptere livet som går opp og ned. akseptere meg selv.

Det går fremover, og jeg er klar for en ny dag hver dag. som regel! Jeg har også begynt å trene, og det er herlig. Jeg kjenner at det er en veldig bra ting som jeg kan bruke bevisst fremover. Jeg har satt meg klare mål for tiden fremover nå. ting skal gå bra...

5.august skal jeg på prøveopphold på orkdal dps igjen. Det skal gå bra... I can do this!
~Frida~

3 kommentarer:

  1. Gratulerer! Dette var fint å lese :-)

    SvarSlett
  2. Så bra Frida! Fortsett slik. Du skal leve et liv, ikke kjempe en krig. Legg ned våpene (selvskadingsutstyret) og innfør permanent våpenhvile. Jeg vet at du klarer det, hvis du bestemmer deg. Husk at man gjør ikke noe i dissosiativ tilstand som man ikke ville gjort i påkoblet tilstand. Bestemmer du deg nå, tar du gradvis kontroll over de dissosiative episodene også. Lykke til!!

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett

gode ord dør sist