Det evige kaoset drar meg nok en gang ned

et så forferdelig kaos. En så forfredelig forvirring. Jeg veksler mellom Frida17år og Frida23 år. Mellom 2011 og 2016. Frykten går gjennom kroppen min som tornadoer. Og drar meg frem og tilbake. Jeg vet hva som skjer når den traumatisert 17 åringen i meg tar over. Og mitt i det kaoset av følelser jeg er i,er det ingentingen jeg kan holde meg fast til. Jeg kjemper ikke bare her og nå og for å holde meg her og nå. Plutselig kjemper jeg for livet i en voldsom desperasjon i en truende forferdelig situasjon. Kroppen min og hodet mitt klarer ikke å ta meg tilbake. Plutselig er jeg tilbake. Men ikke aner jeg hva som har skjedd. Det er som om en annen person tar over og jeg kan ikke huske hva som har skjedd. Jeg vet bare at siden jeg igjen ligger her på sykehuset med åpen buk.nyoperert. Så vet jeg at jeg har nok en gang gjennopplevd et forferdelig traume. Et traume så fælt at jeg splittet det av fra meg selv,for å overleve. Siden jeg er så sårbar nå har jeg ikke kontroll. Jeg jobber beinhardt på lier med å finne de sekundene eller minuttene der jeg fortsatt er meg og har et valg. Utrolig frustrerende. Jeg har klart å finne de sekundene noen ganger nå og klart å bryte av å unngå dette. Men jeg kan ikke forvente det hver gang. Selv om jeg prøver alt jeg kan. Men jeg er i live.uttrolig forvirra og jeg er snart på plass igjen. Jeg prøver å tenke at det blir bra.... Mn det blir aldri det. Jeg vet at jeg må leve med dette. Jeg kan bare prøve å finne verktøyene som kan hjelpe meg når det kommer. For det vil komme. Igjen og igjen og igjen. Jeg er så redd ~Frida~