tirsdag 3. desember 2013

Livets nøkkel - Jeg har den!

Dette tror jeg har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Da mener jeg MITT LIV, for det startet egentlig i dag. I dag har jeg for første gang på ordentlig, helt ærlig, helt inderlig klart å mestre absolutt ALLE utfordringer UTEN å bruke gamle mestringsstrategier, syke løsninger. Jeg har hørt sykdommen brøle til meg og hviske til meg, men jeg har ikke lystret den. Jeg har stått i stormen og tatt friske valg. hvordan vet jeg det? Fordi jeg har delt mine følelser, tanker og handlinger med de rundt meg. Så har jeg tillat de å komme inn i min verden. Jeg tok et valg i går. Jeg valgte å frivillig legge meg inn for et 2-dagers opphold på Østmarka. Jeg tok et valg om å innse at jeg trengte hjelp. Denne sykdommen er ikke menneskelig overkommelig fra mitt ståsted. Jeg trenger hjelp og støtte, og jeg har i hele dag søkt etter det også. Jeg har turt å gi slipp på sykdommen som har fulgt meg i ni år, for å slippe til de som vil hjelpe meg til å overleve, til de som vil at jeg skal få et godt liv og vinne kampen. En god venn av meg sa at jeg ikke trengte å slippe noen inn i min verden, for hun visste hvor vanskelig det var for meg å ta imot hjelp. Hun sa at for at jeg skulle bli frisk, måtte jeg ta steget ut av min "gamle" boble, og inn i en ny boble. En "frisk-Frida-boble". Og den skal bare være min. Jeg må gjøre ALT som står i min makt og alt jeg kan, og enda mer enn det, for å ikke slippe inn sykdommen. Det betyr at jeg må ta riktige valg, og det betyr at jeg ikke kan la sykdomstankene regjere over meg.
Stormen herjer og har herjet med meg i hele dag, men jeg tok et valg om at jeg skulle stå i den stormen. Og det fantastiske er at jeg ser nå at jeg ikke er alene. Det er jeg som må gå veien gjennom stormen som herjer, men det er mange flotte fantastiske og kloke mennesker rundt meg som vil holde meg oppreist når jeg trenger det. Det er eneste måten gjennom. Det er eneste måten at jeg kan overleve. For gir jeg opp, er det over. Gir jeg opp, dør jeg. Da dør ALT jeg i årevis har kjempet for. Da dør alt jeg er som person og alle ressurser og egenskaper jeg har, jeg dør. Da dør all kjærligheten jeg har for andre, og all kjærligheten andre har til meg. Da forsvinner en kjemper fra jorden. tusen drømmer, masse håp, tro og kjærlighet. Det ville vært urettferdig. Fordi etter alt jeg har overlevd disse ni årene, er det meningen jeg skal leve. Jeg tror ikke det går ann å ha mer englevakt eller flaks om du vil. Jeg skal leve.
Så dagen i dag, og alle valg jeg har tatt i dag(den første dagen i resten av MITT liv), er tatt i utgangspunkt i at jeg har valgt livet.

Det at jeg har valgt livet nå og i dag har gått inn i det jeg kaller min nye boble, betyr ikke at livet blir rosenrødt fremover. Nå har det begynt en kamp, men det er jeg som sitter i førersetet.

Jeg har i ni år slitt med spiseforstyrrelser, depresjoner, alvorlig selvskading og angst. Jeg har levd i en boble hvor sykdom har bestemt alle valg for meg. Det har vært sjelden at jeg har tatt valg som har vært bra for meg selv eller som har blitt tatt av friske årsaker. Jeg har vært fanget i destruktivitet og tvang, og jeg har aldri følt den friheten som sykdommen hvisket til meg og lukket meg med. Sykdommen har bare tatt og tatt fra meg og mine kjære. Sykdommen har bare stjelt tid og energi fra meg og mitt liv.
Jeg har hatt mine mål og drømmer, men også der har sykdommen tatt fra meg håp og troen. Fordi den har hvisket til meg : " i morgen kan du starte", "i morgen kan du gjøre det". De friske valgene må taes NÅ! I DAG! i dag og nå må jeg løsne på tornestilkene fra sykdommen som er hektet rundt føttene mine, og starte å gå på den riktige veien. NÅ!
For på den riktige veien venter det meg verdigfulle skatter som sykdommen aldri noensinne har kunnet tilby meg. Den har prøvd, men jeg vet nå at det er løgn på løgn. De virkelige skattene kommer frem bak torner, busker og regnvær på den riktige veien. skrittene må tas av meg, og bare meg. Bare jeg kan finne frem skattene som venter meg, og finner jeg dem ikke i dag, må jeg fortsette på veien min og lete. For det er de skattene som fyller oss og gir oss motivasjon til å fortsette på veien, på livet.
skattene er kanskje resultater på en tøff jobb man har gjort, eller kjærlighet man møter på veien, en bekreftelse, noe som løfter oss opp, gode følelser og at drømmer realiseres.

Jeg laget en gang et bilde til min kjære. Det er bilde av meg fanget inn i en stor rød ring som representerer veien/stormen/kampen til å bli frisk. utenfor boblen er det grønt. Men boblen er låst, og min kjære holder en nøkkel i hånda. I andre enden av bildet, nedenfor helvetet mitt, er en port. Livets port. Gjennom et dikt på bildet ber jeg kjæresten min holde fast i håpet gjennom stormen. For jeg visste at jeg skulle gjennom en storm, fordi jeg gav han bildet før jeg gikk inn i den. Jeg bad han passe godt på nøkkelen, til jeg klarte å passe på den selv. Jeg bad han aldri å gi opp, for kjærligheten vår var størst og skulle føre oss gjennom stormen uansett, og sammen skulle vi åpne porten til livet med nøkkelen, sammen.
Det har vært en lang storm, og den er nok ikke over enda, men jeg er i stand til å kjenne på at jeg kan bære nøkkelen selv nå. Det handler om at jeg nå igjen kjenner at jeg tørr å drømme, og at jeg kan tillate meg selv å virkelig tro på at drømmene mine skal bli sanne og realiseres. For JEG er den eneste som kan åpne opp livets port.

I dag har jeg tatt mitt første skritt til å endelig klare det. Jeg har bestiget mange fjell de siste ni årene, men det fjellet jeg har besteget i dag er det høyeste fjellet. Og mestringen over å ha klart å gjennomføre min første dag i resten av mitt liv, er stor. Nå må jeg bare fortsette å se fremover mot drømmene mine, MEN forskjellen er at jeg samtidig skal gå skrittene til å nå dem. Det er en stor forskjell på å drømme, fremfor å aktivt ta ansvar for eget liv og gå skritt for skritt mot målet. Det er ikke lett, men jeg har fått en skatt i dag. skatten som kalles mestring. Og jeg kjenner at den skatten fyller meg nok til å kunne fortsette i morgen på samme riktige vei. Det er hovedsaken. Det er styrke det. Jeg har lenge lett etter styrke og kraft. Vel, jeg har smakt på det i dag.

Jeg begynte med at dette har vært en av de tøffeste dagene i mitt liv. Og jeg vil avslutte med at den har endt med den beste følelsen også.

~Frida~

4 kommentarer:

  1. Veldig bra at du la deg inn frivilling for to dager Frida. Jeg tenker dette er ett stort steg på veien mot ett bedre liv. Du må bare fortsette å ta de riktige valgene.
    Heier på deg! Og ønsker deg det beste for fremtiden! Det er nok nå, alt det kroppen din har gått igjennom og ikke minst sinnet ditt. Nå er det på tide at du får vise verden hvem DU er, med alle dine ressurser og drømmer for fremtiden. Nå er det DIN tur! <3

    SvarSlett
  2. har svart deg på mail vakre vakre deg <3

    SvarSlett
  3. Jeg kjenner deg ikke personlig, men er uansett utrolig stolt av deg!!! Go Frida! Du skal klare det!!

    SvarSlett
  4. Kjære Frida :-) No er det snart jul, og grunnen til at vi feirar jul, er at Gud sende Sonen sin for å setja oss fri frå alt det vonde. Han kom for å m.a. setja fangar fri. Lukas kap 4, v. 18-19 Dette gjeld deg! Ynskjer deg alt godt! mvh Ingvild B

    SvarSlett

gode ord dør sist