søndag 27. november 2016

Belteleggingen ble jeg vant til, og det skremmer meg i dag.

Jeg ser at det er mye fokus rundt beltelegging i psykiatrien,og det er BRA! Det er så bra at mennesker som er gjort til mer offer i systemet forteller. Det er åpenhet som skal til for å spre kunnskap.
Og det trengs. Det er så mye makt i et tvangsvedtak  og tvangsmidler, at det ofte er vanskelig som pasient å få medhold og bli hørt, fordi de fleste mener at leger har kunnskap nok til å vite hva som er best. Dessverre skjer det maktmisbruk i ulike former i helsevesenet hele tiden. 
Jeg personlig har opplevd mye av dette. Når jeg tenker tilbake husker jeg at jeg tenkte:

"hvem skal tro meg, en psykiatrisk pasient overfor leger og psykiatere som visstnok skal vite mitt beste? Hvem skal tro meg og se meg hvor vondt det er, hver gang de stropper meg fast inn i mitt traumehelvene?  Nei, ingen"


fokuset rundt tvangsbruk fremmer minner i min historie også.
Jeg syns det er et vanskelig tema, fordi jeg vet at de fleste gangene jeg ble lagt i reimer var det med på å redde livet mitt. Men det var mange ganger det gjorde meg sykere. Jeg tror at de tusenvis av gangene jeg ble lagt i reimer for å tvangsfores gjorde de det for å redde livet mitt. Og jeg tror ikke de skjønte hvor traumatisk det var for meg, men vanskelige valg måtte tas for å berge livet mitt. Sånn er det bare. 
Men jeg har også vært med på å bli lagt i reimer i 4 1/2 måned døgnet rundt i totalt uforsvarlighet mtp den fysiske helsa mi. Denne overlegen som gjorde dette gjorde det for å gi meg en lærepenge,akkurat som kirurgen som opererte meg med åpen buk på akuttmottaket i våken tilstand,uten narkose,smertelindring og bedøvelse. Jeg ble holdt nede av flere sykepleiere mens han i sinne kjeftet på meg og opererte meg. Nok et traume. 
Da å tenkte jeg

 "Hvem vil tro meg,en psykiatrisk pasient uten makt,overfor en kirurg med masse makt? Hvem vil tro meg?"

Det er en helt utrolig fæl situasjon å være i. Å være på tvang og bli reimlagt eller holdt der maktmisbruk skjer. I en pasient rolle, spesielt i psykiatri er det ingen grenser for hva en lege,sykepleier,psykolog kan si og begrunne med,iforhold til hva en pasient som er i krise.en pasient som bare må tåle og tåle, fordi ingen hører.
Det skremmer meg å si dette, men jeg trodde alt dette skjedde fordi jeg fortjente det. I årevis. Jeg ble vant til det. Det skremmer meg å tenke på hvor mye jeg har måttet tåle å finne meg i.

Det trengs at helsepersonell får mer kunnskap til hvordan de kan prøve å unngå tvangsmidler hvis overhode mulig, og heller bruke flere ressurser til å nå inn til pasienten. Alle som er på behandling i psykisk helsevern er sårbare og har som regel tøffe historier og opplevelser både i minne og i hver celle. Det å bli stoppet fast kan trigge ting som gjør at alt forverrer seg. Og at man er enda et skritt lenger unna å nå inn. 

For når noen kanskje trenger og bli sett og hørt, uansett hvordan man komuniserer, så må det være fokuset. Det er helt utrolig hva jeg har sett av kompliserte sykdomsbilder der de egentlig bare trenger å bli sett.

Og det som er så dumt med reiming og andre tvangsmidler, er at jeg ble vant til det.  
Jeg ble vant til at hvis angsten eller følelsene kom, som gjorde at jeg ble utrolig redd og urolig, så ble jeg straffet med å bli beltelagt. 
Og alle disse årene der jeg har vært på evig flukt fra følelser og traumer, fordi jeg har lært at det straffer seg å gjøre det motsatte, gjorde at belteleggingen opprettholdte dette, når det jeg egentlig trengte alle disse årene var å konfrontere og gi plass og bli kjent med følelsene i trygge rammer. 

Derfor syns jeg det er utrolig bra at folk deler sine opplevelser nå. Det trengs. Som sagt er det helt utrolig hvor mye sjokkerende som skjer i helsevesenet, som folk ikke engang kunne forestilt seg.

Så til alle som opplever eller har opplevd krenkelser og maktmisbruk,
Det skal ikke være sånn. Og dere fortjener det ikke. Bruk stemmen din,og snakk,skriv,fortell det til noen. Bruk den makten DU har til å velge å dele. Det fortjener du.

~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist