fremgang

Det har vært ei tung helg for min del. hodet mitt har vært fyllt av usikkerhet, fortvilelse, motløshet, forvirring og tristhet. Jeg har virkelig aldri vært så nærme å vurdere å gi opp. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli frisk. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å realisere drømmen min. Jeg ville gi opp, fordi jeg hadde gått ned 200 g. Ting gikk ikke min vei. ergo motløshet og anoreksitanker. I dag derimot stilte jeg meg like motløs på vekten. like trist over situasjonen.


 36,1 kg! 500g opp! HVA!? ÅI ÅI ÅI, jeg er sterkest! ta den anoreksitrollet! 

Jeg mestrer, jeg klarte det. Anoreksitrollet prøver desperat å fortelle meg hvor forferdelig grusomt svak jeg er som har gått opp 500 g ekle ufyselige **** ja... Men inni hjerte mitt kjente jeg på noe annet. Jeg kjente lettelse, glede, endelig fremgang. Jeg er god nok! jeg kan klare dette!

Jeg har også hatt samtale med en psykolog i dag. Det var egentlig ganske greit, fordi jeg føler jeg klarte å formidle hvordan jeg hadde det ganske bra. Vanligvis har jeg problemer med å klare å si noe om hvordan ting fungerer oppi det forskrudde hodet mitt til tider, og jeg har formidlet til behandlerne via dagboken min. I dag føler jeg at jeg fikk mye ut av den samtalen. Jeg beskrev angsten min, tvangstankene, tankene og følelsene mine med ord, og med hjelp fra psykologen fikk vi en viss oversikt over problemene mine. Det føltes bra.
Fordi det går ann å gjøre noe med angsten. Angsten min er fryktelig komplisert og innviklet etter så mange år, men jeg fikk vertfall troen på at det er mulig å takle angsten på andre måter enn å kaste opp, trene eller skade meg selv. Jeg snakker om angstbehandling, noe som er vanvittig tøft, men som må gjennomføres for at jeg skal klare å bli frisk. Jeg har ikke fått så veldig mye informasjon om det enda, for jeg må tenke litt på det. Kanskje må jeg vente til jeg blir litt sterkere. Noen som har erfaring med angstbehandling?

Så var det det ukentlige behandllingsmøtet i dag også. Jeg var veldig spent i forkant siden jeg ikke hadde gått opp mine forventede 700 g. Møtet gikk overaskende bra. Jeg ventet bare på at "sondematøkning" skulle komme, men det gjorde det ikke. Jeg ble hørt. Det var mye mer fokus på å finne måter å beholde mer mat.
Jeg fikk sagt mitt. At jeg muligens trenger litt mer hjelp i form av medisiner. og at jeg må prøve å redusere aktiviteten enda mer, istede for at sondematen bare blir økt mer. Jeg har allerede 2700 kcal i døgnet, noe som er mer enn nok til å gå opp. For mye mat trigger naturligvis oppkastet. Derfor skal jeg få litt medisiner til hjelp for angsten, og litt redusert aktivitet i en uke, for å se hvordan det går.
Etter møtet følte jeg meg lettet over at de faktisk begynner å høre på meg nå. Jeg blir hørt.
Skuldrene er ganske senket, og jeg føler meg mye bedre. Jeg har fått litt mer troen. Noe som er utrolig viktig som jeg beskrev litt i innlegget "jeg kan".
Det er så utrolig viktig at jeg TROR at jeg kan bli frisk.
~Frida~