Jeg står støtt - kampen nærmer seg

Hei verden.
lite liv på bloggen for tiden, men det er liv i meg altså. Akkurat nå er jeg i Trondheim på Østmarka. Har vært her en stund nå. Ting har vært litt vanskelig, men det begynner og bli bedre nå. Jeg og behandlingsteamet mitt arbeider for fullt at jeg skal være best mulig rustet både psykisk og fysisk til jeg snart reiser til Oslo for. Bet-behandlinga.
I mange år har jeg gått i vonde sirkler som har endt dårlig. Så mange ganger at det såkalte dårlige endepunkt har blitt til pri1 å unngå. Det er det vi alle jobber for å unngå nå. Jeg jobber aktivt med ting etter å ha stoppet opp litt på veien min nå. Jeg jobber aktivt med masse nå,og det er mange baller i lufta. Ting kan fort skli ut, så vi prøver å gjøre ting så trygt som mulig. Vi jobber med å identifisere alt som skjer med meg nå og har skjedd. Utrolig nok står jeg støtt. Selv om alt kriger og herjer inni meg. Men det går bra. Det gjør faktisk det. Jeg er forbanna bestemt for å stå der jeg er nå. Jeg har limt meg fast på stien min. Jeg nekter å falle. Det er nå det gjelder. Mer enn noensinne. Og selv om det er masse som prøver å felle meg,vet jeg hva jeg vil nå. Viljestyrke blir endelig brukt riktig. Endelig får jeg det til. Men dette er nytt og ukjent, og det er i det nye og ukjente jeg kommer til å befinne meg fremover. Jeg prøver å møte det,men selvfølgelig med hjelpen der når jeg trenger det. Dette føles bra.  Veldig bra,skummelt og rart. Men det er greit. Nå handler alt om at jeg skal komme meg til Blakstad trygt.
Jeg kjenner at jeg har et hull inni meg med masse angst, spenning,rastløshet og nysgjerrighet. Så har jeg et annet hull ini meg som jeg driver å fyller på med viljestyrke,mot,krefter, drømmer og mål og mestring, pluss håp og tro. Det er det hullet som skal brukes fremover og hvertfall når jeg kommer til Blakstad.  Når jeg kommer dit skal jeg lære meg å forankre alle løse tråder, alle følelser, alle hendelser i livet mitt inn i en kropp. Min kropp. Og det aller viktigste. Jeg skal lære å beskytte den kroppen og leve i den og med den uansett hva som møter meg i livet. Jeg skal bli hel.
Det nærmer seg, jeg kjenner det på hele kroppen. Men jeg skal være klar. Jeg skal gjennomføre og overleve,slik at jeg kan begynne å leve.
Behandlerne mine fortalte meg klart og tydelig at Blakstad hadde valgt meg på grunn av ressursene mine og meg. De ressursene skal nemlig brukes.
Jeg er så takknemlig for sjansen. Kan ikke beskrives med ord hvor heldig jeg er. Og sjansen skal jeg ta, selv om det betyr krig med store bokstaver. For jeg ser på dette som min eneste sjanse. Jeg er veldig heldig som har så mange som støtter meg nå. Det betyr mye. Det betyr alt.
Snart skal monsteret knekkes. Jeg skal være klar. Intel videre står jeg støtt.
Takk for all støtte.
~Frida~