mandag 1. juni 2015

fighting for what

Hei
jeg har vært uten Internett lenge nå,pluss at macen min har vært på reprasjon.

Jeg er hjemme nå. Helt alene,uten noe hjelp fra noen. Det har skjedd mye i det siste. Jeg vet ikke hvorfor,men jeg gikk på en smell igjen. 16.mai dro jeg på fest,noe jeg aldri skulle ha gjort. Jeg var alt for ustabil Til at det skulle gå bra. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Det hele endte ganske dramatisk og har gjort at jeg har vært på Østmarka siden da. MEN,jeg endte opp på dem avdelingen hvor jeg ble reimer fast 24/7 i fire måneder i fjor. Etter ei uke med superstreng regler og personal og behandler som ikke vet noe om meg og historieen min,ble det krasj hver dag. Så på lørdag klarte jeg ikke mer. Jeg måtte skrive meg ut.
Det gikk jo overaskende lett. En samtale med vakthavende lege,og jeg var fri. Så der sto jeg da. Ett tonn bagasje skulle bæres av en underernært, nyopperert og svak kroppp og jeg skulle komme meg hjem. Jeg klarte det,så vidt.
jeg dro fordi jeg visste at jeg skulle klare to døgn alene fordi jeg ble forsikret å få komme tilbake på dpsn på mandag. Jeg kom meg gjennom helga i håp om å får plass i dag. Da jeg ringte i dag var det ingen plass til meg. Så her er jeg. Ei psykisk ustabil jente som har vært innlagt i flere år,skal klare meg selv.
Greit nok det. Jeg klarer det sikkert en stund,før jeg går på veggen igjen.
fordi å leve i min kropp med mitt hode innebærer timesvis med overspising og oppkast,fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med følelsene mine. Jeg har ikke snakket med noen jeg stoler på på over to uker. Jeg vet at for mange Vil det høres rart ut. Men når man har vært innlagt så lenge og blitt så avhengig av å ha folk rundt meg,er det vanskelig å vite hva jeg skal gjøre nå. Hva hvis angsten tar overhånd og jeg begynner å dissosiere,hva hvis jeg får panikk,hva hvis jeg besvimer fordi jeg er så utmattet og ikke har noe næring i kroppen? Jeg kjenner jeg har kommet til et punkt hvor jeg må ta et valg om hva jeg vil. Fordi hvis jeg vil leve må jeg begynne å kjempe alt jeg har til jeg blir sterkere igjen.
Det er bare at jeg er så lei av å kjempe. Sliten,lei og utmattet. Jeg lurer på når jeg skal få til å gå et skritt fram.. sannheten er vel at jeg har tatt og tar mange skritt frem, men så faller jeg mange skritt tilbake igjen. Og da er jeg like langt.
Jeg skulle bare ønske jeg var frisK i en dag. Bare å få sett hvordan det var. For å ha følt meg fri.

Jeg føler meg som et offer for sykdommen min. Den styrer hele livet mitt.. jeg har selvfølgelig andre sider i meg selv. Men jeg makter ikke..
dette innlegget er nok veldig preget av en blanding av vonde følelser og en dårlig dag.



~Frida~

6 kommentarer:

  1. Hei Frida! Nå har jeg smuglest lenge nok igjen. Må legge igjen en kommentar til deg nå. Tror du trenger det...
    For at du skal kunne komme deg videre, så må du la deg selv fortjene det. Og virkelig mene det! Ja, du har blitt avhengig av hjelp og støtte. Det er fakta. Men det betyr ikke at det er umulig å komme seg utav. Men du må tørre å gjøre deg selv sårbar. Du må stole på at noen holder deg når du faller. Og da snakker jeg ikke om alle de vanskelige og uheldige mestringsstrategiene dine, men akkurat når du er deg. Den lille Frida på 11 år som trenger noen. Du må hente frem den lille jentungen som jeg så febrilsk prøvde å få i tale da hun ikke ville spise. Du har opplevd overgrep på overgrep. Både fra systemet og andre. Å bli tvangsforet med sonde som lita jente tviler jeg på var en god opplevelse. Du må gi slipp på tanken om at du ikke fortjener bedre. Du har normale reaksjoner på unormale hendelser, Frida. Og traumene dine trenger å få komme ut i frisk luft. Jeg håper du snakker om dem! Av hele mitt hjerte ønsker jeg at du skal bli bedre. Det er på tide å sette ned foten en gang for alle. Men det betyr også at du må være i forkant. Hele forbanna tiden. Du må bestemme og ta tak. Hver eneste dag, hvert minutt. Det er slitsomt, men det vil bli bedre! Opp med haka, jente! Du er fantastisk!

    Stor klem fra Lene :)

    P.S. Jeg har fremdeles smykket du laga til meg. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen millioner takk for kommentaren. Jeg ble glad når jeg så jeg fikk en kommentar fra deg igjen.
      Jeg tar til meg det du sier Lene. Takk for alle gode råd.
      stoooooor klem

      Slett
    2. Tusen millioner takk for kommentaren. Jeg ble glad når jeg så jeg fikk en kommentar fra deg igjen.
      Jeg tar til meg det du sier Lene. Takk for alle gode råd.
      stoooooor klem

      Slett
    3. Jeg tenker på deg støtt og stadig vettu. ;) Du gjorde et sterkt inntrykk på meg og du er ofte med meg i tankene når jeg snakker med pasientene mine. Jeg håper så inderlig at du kommer deg på beina og at du får det livet du så sterkt ønsker. Men veien dit er tøff og kronglete. Gi aldri slipp på håpet og drømmene dine, de er drivkraften din! Og din indre styrke er fenomenal! Tenk på alt du har vært gjennom. Det er en grunn til at du har klart deg så lenge. Det er ikke meningen at du skal ha det slik resten av livet! Jeg har troen på deg! Vit at jeg tenker på deg og sender mange styrkeklemmer stadig vekk. ;)

      Klem

      Slett
  2. Frida hva skjer videre nå da?

    SvarSlett
  3. Da får du testa ut noe nytt... nemlig å få den samme hjelpa som 99% av de som sliter får.

    INGENTING

    krysser fingrene for deg og alle andre som er i samme situasjon om at det går bra denne gangen også.

    Du aner ikke hvor heldig du er!

    SvarSlett

gode ord dør sist